Kjære biskop Bernt,
Kjære venner,
Innledning
I løpet av den nordiske valfarten til Roma i slutten av januar/begynnelsen av februar i anledning dette jubelår holdt jeg foredraget «Den katolske kirke i Norge mot 2030». Foredraget var et forsøk på å utlegge en type status quo – et bilde av hva jeg, som ny biskop i Oslo, så i vårt bispedømme og i den katolske Kirke i Norge noe bredere. Da dette skjedde kun en drøy uke etter min bispevielse, bestod foredraget av flere spørsmål enn svar.
Som jeg fortalte katolsk.no i et intervju i anledning valfarten og foredraget: «Jeg er ikke biskop av Oslo og taler ikke på vegne av hele Kirken i Norge. Siden jeg ble fortalt at jeg skulle bli koadjutorbiskop, har jeg tenkt og tenkt. Jeg har noen ideer, men ingen fasitsvar. Derfor bruker jeg disse første månedene til å stille spørsmål, og til å invitere mange til å tenke sammen med meg rundt det som er Kirkens virkelighet i dag og Kirkens fremtid.»
Alle møter, samtaler, og alle besøk, samt det arbeidet jeg har bedrevet til daglig som koadjutorbiskop har fremskaffet mye mer informasjon, avklart noen forhold, og presisert det noe generelle og mer spørrende foredrag jeg holdt i Roma i februar.
Ved flere anledninger i de siste seks månedene har jeg fremlagt deler av dette foredraget eller de tanker det besto av i samtaler og møter, i menigheter og i kloster, med prester og legfolk, katolikker og ikke-katolikker, i inn- og utland. Videre har jeg, som en del av forberedelsene til min tjeneste som biskop av Oslo hatt omfattende samtaler både i presteskapet og i kurien (bispedømmets sentraladministrasjon). Videre har møter og lengre samtaler funnet sted med biskop Bernt, biskop Erik, og biskop Berislav. Alle møter, samtaler, og alle besøk, samt det arbeidet jeg har bedrevet til daglig som koadjutorbiskop har fremskaffet mye mer informasjon, avklart noen forhold, og presisert det noe generelle og mer spørrende foredrag jeg holdt i Roma i februar.
Jeg våger derfor i dag å være tydeligere. Fra 16. juli har jeg overtatt bispestolen og er dermed ansvarlig og overhyrde for Oslo katolske bispedømme. Jeg er også dermed medlem av Norsk katolsk bisperåd. Ikke bare blir dette foredraget offentliggjort, jeg har allerede stilt til intervju med Vårt Land om det og deres sak ligger ute på deres nettside.
Foredraget vil bestå av fire deler: først en historisk betraktning, så en del om pave Leo XIV og deretter en om Olav den Hellige, til slutt tre større områder som jeg mener krever fokus.
En historisk betraktning
Det er litt over 25 år siden jeg ble opptatt i den katolske Kirkes fulle fellesskap. Den lokalkirke jeg da ble innlemmet i talte ca. 37.000 troende, betjent av et tyvetalls prester, og ledet – slik som Trondheim og Tromsø var på det tidspunkt – av en tysk biskop, i vårt tilfelle Gerhard Schwenzer. Den mest aktive og pregende nasjonale gruppen i bispedømmet var vietnameserne. Det var mye nybrottsarbeidet. Vi stod i en type vedvarende oppstartsfase (og den hadde på enkelte plan pågått siden Kirken kom tilbake igjen på 1800-tallet), blant annet med å få på plass alle de kirkelige strukturer og det som forventes av et «vanlig» katolsk bispedømme. På den tid hadde få menigheter mer enn en prest, få hadde lønnede ansatte.
Kort tid etterpå ble jeg prestestudent og regnet nok med at mitt liv kom til å stå i den type kirkelig virkelighet: En liten katolsk Kirke, på utkanten av det norske samfunn, en noe eksotisk getto i et noe grått sekulært Norge uten nevneverdig interesse for religion. Dette historiske tilbakeblikk mener jeg er viktig og de historiske fakta jeg har pekt på ble valgt av én grunn: intet av dette er vår realitet i dag.
Vi ser også at vårt bispedømme i stadig større grad ligner alle andre katolske bispedømmer i verden. Ikke lenger fattig misjonsmark, men en voksen lokalkirke, og en som dermed bør virkeliggjøre det en lokalkirke skal være og de institusjoner den bør ha.
Oslo katolske bispedømme teller, grunnet de store utfordringer med å «finne» alle våre troende, et sted mellom 145.000 og 250.000 katolikker, og vårt presteskap nærmer seg 90. Alle biskopene i Norge i tjeneste er nå norske (vi venter ennå på ny biskop av Tromsø, biskop Erik leder foreløpig). Polakkene er den desidert største gruppen, mens litauerne har beveget seg over 25.000. Alle våre menigheter har, meg bekjent, en eller annen type ansatt – noen er vel over et tosifret tall. Vi ser også at vårt bispedømme i stadig større grad ligner alle andre katolske bispedømmer i verden. Ikke lenger fattig misjonsmark, men en voksen lokalkirke, og en som dermed bør virkeliggjøre det en lokalkirke skal være og de institusjoner den bør ha.
Vi er, med andre ord, en betydelig kirke og den katolske Kirke er det nest største trossamfunn i Norge. Dog er det en åpenbar forskjell mellom oss som nummer to og Den Norske Kirke som nummer én. Men vi er på ingen måte ubetydelige og kan ikke og skal ikke lenger være noen getto på siden av samfunnet. Vi er og bør være en merkbar del av Norge i dag, vi skal bidra til det godes utvikling, vi skal heve vår røst da det er nødvendig.
Mediedekningen av pave Frans’ død og pave Leos valg bekreftet videre at det norske samfunn er interessert i oss, og i religion.
Mediedekningen av pave Frans’ død og pave Leos valg bekreftet videre at det norske samfunn er interessert i oss, og i religion. Ikke bare var det betydelig dekning, det var en utpreget interessert dekning. Mediene, og jeg tror det norske folk, ønsket å følge det som skjedde i Vatikanet. Kanskje ikke alle i like stor grad, men det betyr sannelig noe da NRK dekket kunngjøringen av pave Leo XIVs valg og hans første ord fra balkongen over Peterskirken, mens frigjøringsdagen (paven ble valgt 8. mai) måtte vente. Jeg var også positivt overrasket og veldig glad for at det norske medier la ut var preget av kunnskap, innsikt og vilje til å søke fakta om vår Kirke. Vi blir tatt på alvor og det vi kommer med gis oppmerksomhet.
Denne utviklingen påpeker også at det er vanskelig og kanskje dumdristig å regne med en fremtid, å forespeile at det som nå er eller den utvikling vi ser skal fortsette. Hvem i 2018 regnet med en verdensvid pandemi som medførte at alt ble nedstengt i lengre tid? Overraskelser vil være en del av tiden fremover og disse er alltid vanskelig å møte. Og, som en liten inngang i neste avsnitt: Hvem hadde i 2024 forventet at Kirkens overhode i 2025 skulle være en misjonsprest fra USA?
En del av verdenskirken – under Peter
Oslo katolske bispedømme er ikke en enhet adskilt og ensom. Vi er bundet til de to andre kirkedistriktene i Norge: Trondheim stift og Tromsø stift. Vi er bundet til våre trosfeller i Norden, og vi er bundet til hele den verdensvide katolske Kirke. Som jeg har påpekt til bispedømmets konfirmanter i år: Ingen tror alene. Ingen er katolikk alene. Vi er forbundet, på tvers av språk, kultur, opphav som Kristi disipler, og i Kirken forenet ved den ene tro, det sakramentale liv, og hyrdenes ledelse. Alle katolikker enes under Peters etterfølger som biskop av Roma, under pavens hyrdegjerning: i dag på pave Leo XIV.
«Han som sitter på bispestolen i Roma – på den «apostoliske», på den «hellige» stol, sitter på «Peters» stol og utøver Peters gudegitte oppdrag. Peters etterfølger, som er verdenskirkens hyrde, omtales – med stor kjærlighet og med rette – som «pave», fra det latinske «papa», «far». Vi vet og vi tror at pavens embete er ikke bygd på mennesker. Det var Vår Herre Jesus Kristus som gav Peter tre konkrete oppgaver. 1) Peter besitter nøkkelmakten og skal være klippen hvorpå Kirken bygges – Jesu ord i dagens evangelium. 2) Peter er hyrden satt til å ta vare på hele Jesu hjord, hele disippelskaren – Jesus ord til Peter etter oppstandelsen, gjengitt i Johannesevangeliets siste kapittel. 3) Peter skal trygge de andre apostlene, sine brødre, og i utvidet forstand alle disiplene i troen – Jesu ord til Peter ved avslutningen av den siste nattverd, i Lukasevangeliets tjueandre kapittel.» (Preken på festen for Peters stol, 2025)
Tatt i betraktning hans alder, vil pave Leo i mange år fremover gi retning til oss alle. Vi er forpliktet til å lytte til hans lære og trofast sette oss inn i den.
Enhver pave gir Kirken noe, enhver pave leder Kirken og gir retning til Kirken. Fra pave Johannes XXIIIs sammenkallelse av Det annet vatikankonsil til pave Johannes Paul IIs oppfordring til en ny evangelisering, er Kirkens senere tid preget av slike pavelige «marsjordre» som ennå i dag forbli merkbare. Tatt i betraktning hans alder, vil pave Leo i mange år fremover gi retning til oss alle. Vi er forpliktet til å lytte til hans lære og trofast sette oss inn i den. Derfor vil bispedømmet ta grundig tak i det som fremover kommer fra vår Hellige far og inkorporere dette i vårt arbeid og veilede menighetene i samme retning.
Den føring som kommer fra pavestolen peker også på noe annet viktig. Kanskje det aller meste av hva som vil skje i vårt bispedømme fremover er gitt av Kirken og det er ikke opp til oss å endre på det. Vi kan ikke slutte å undervise barn i forberedelse til førstekommunion. Vi kan ikke omkalfatre menighetsstrukturen. Vi kan ikke endre på troslære eller morallæren som er oss gitt, og grunnet i den gudommelige åpenbaring. Alt ligger fast. Som katolsk Kirke i Norge arbeider vi fremover som hele den katolske Kirke. Vi hviler i Kirken.
Veien mot Olavsjubileet i 2030
Dette jubelåret markerer at vi er fem år unna det største jubelår det katolske Norge vil se i vår levetid: tusenårsfeiringen av Olav den Helliges martyrdød på Stiklestad.
Kirkehistorikere peker til at Olavsjubileet i 1930 førte til en ny interesse for Olav den Hellige, for kristendom og norsk historie, for hvem vi er som Norge. Alt som skjedde rundt feiringen av kristenretten i fjor tilsier at noe av det samme skjedde i 2024 som det gjorde i 1930. Jeg tror denne opptakten til Olsok 2030 gjør det klart at det samme vil skje, men i en langt større sammenheng og på en langt mer omfattende måte, i 2030.
I slutten av januar, på minnedagen for den hellige Eystein, kunngjorde biskopene i Norge at et råd er blitt etablert til å stå for koordineringen av den katolske feiringen av 2030. Med andre ord er forberedelsene virkelig i gang og en nasjonal overbygning er på plass.
Kirkehistorikere peker til at Olavsjubileet i 1930 førte til en ny interesse for Olav den Hellige, for kristendom og norsk historie, for hvem vi er som Norge.
I forrige måned ble en kommisjon for Oslo katolske bispedømme utnevnt. Angående kommisjonen vil jeg understreke to punkter: 1) Kommisjonen består av representanter for store grupper i vårt bispedømme: de norske, polske, litauiske, vietnamesiske, eritreiske, av prester og ordenssøstre, og et tydelig flertall legfolk. 2) Kommisjonen er, som det nasjonale koordineringsrådet, tenkt å samle tråder. Aktivitetene skal komme fra menighetene, fra klostrene, fra de nasjonale grupper, og fra organisasjonene. Og fra gode ideer fra katolikker her og der i vår lokalkirke.
Foreløpig er fire overordnede prosjekter iverksatt i OKB med tanke på Olavsjubileet i 2030.
Prosjekt 1: «På vei mot Stiklestad 2030». Hvert år fremover vil det organiseres en pilegrimsdag til et Olavs-sted i bispedømmet. Dagen legges til lørdag før Olsok-dagen. Årets pilegrimsdag gikk til Bønsnes på Ringerike, et sted knyttet til Olavs opphav og familie, og var vellykket fra begynnelse til slutt. De neste årene vil vi fokusere på andre deler av Olavs liv og virke, og planene er nesten spikret.
Prosjekt 2: «Olav pilegrim». Olavsrelikviet i St. Olav domkirke vil «reise» gjennom alle bispedømmets menigheter. Dette vil skje noe nærmere år 2030 og gå over flere år. I hver menighet vil det planlegges gudstjenester, foredrag, samlinger og en menighetsfest i anledning relikvieskrinets opphold i menigheten. Mange husker med stor glede 2018, da relikviene etter den hellige Therese av Lisieux gjestet bispedømmet.
Ikke alt skal komme ovenfra, ikke alt skal være detaljstyrt av meg. Sogneprestene, menighetsrådene, klostrene, de nasjonale gruppene, institusjonene og organisasjonene er herved utfordret.
Prosjekt 3: «Olavsbønner, -liturgier, og -tekster». For å støtte Olavsfeiringer og spre andakten til Norges evige konge i bispedømmet vil bønner, liturgier og tekster samles og gjøres tilgjengelig, både elektronisk og som hefte/bok. Tekstene vil også oversettes til andre språk.
Prosjekt 4: «Olav den Hellige: hele Kirkens helgen». Alle katolikker i Norge bør kjenne Olav den Hellige, hans historie og arbeid for troens fremme. Andakten til Norges evige konge bør være et enhetens tegn i OKB. Prosjektet vil fremme St. Olav som alle katolikkers helgen. Jeg tror dette prosjektet er både det mest ambisiøse og selve nøkkelprosjektet. Norsk katolisisme har lite erfaring med virkelige store feiringer, preget av folkeliv og folkefromhet, enhetsbærende og enhetsskapende. Det har derimot våre tusenvis av troende med opphav i katolske land og kulturer. Frem mot 2030 skal vi som bispedømme be vietnameserne, filippinerne, litauerne, nigerianerne, colombianerne, polakkene, italienerne osv. om å lære oss hva det vil si virkelig å feire vår katolske tro og identitet. Vi norske katolikker skal spre kunnskap om Olav den Hellige og vår katolske historie.
Sammen skal vi bane vei mot 2030. Jeg forventer derfor at hele bispedømmet tar del, både i forberedelsene og feiringen. Ikke alt skal komme ovenfra, ikke alt skal være detaljstyrt av meg. Sogneprestene, menighetsrådene, klostrene, de nasjonale gruppene, institusjonene og organisasjonene er herved utfordret.
Tre store områder
Jeg har ved flere anledninger blitt bedt om å oppgi mine visjoner for bispedømmet og min bispegjerning. La meg først peke på det jeg allerede har sagt:
Vi vet ikke hva fremtiden vil bringe. Hvordan vil vårt bispedømme, for eksempel, påvirkes av en fremtidig og overraskende bølge av arbeidsinnvandring eller flyktningstrøm fra et katolsk land? Hva skjer dersom de pågående politiske diskusjoner om endringer i statlige tilskudd til tros- og livsynssamfunn ender i en betydelig reduksjon? Hva kreves av oss dersom vi om kort tid står ovenfor en nasjonal diskusjon om dødshjelp? Hva om tilstrømningen av unge er slutten på en bølge vi ikke har tatt tak i – en tapt mulighet? Hva om det er begynnelsen på en bølge som vil bli fem ganger så stor – en mulighet vi ikke kan la gå oss forbi?
Til slutt må de neste fem årene handle om Olav den Hellige. Noe annet vil være å miste en mulighet til å styrke vår tro, styrke vår misjon, styrke vår enhet.
Men la meg peke på tre områder jeg mener har bruk for mer fokus fremover. Disse tre områdene er i seg selv viktige – fordi de angår noe av kjernen i den kristne tro og det kristne liv, fordi de vil bidra til enhet, samhold og felles handling i vårt bispedømme, og fordi de er områder hvor mye bra skjer allerede og på dette gode kan annet godt bygges og utvides. Jeg sier ikke at vi ikke gjør noe, eller at områdene er preget av problemer. Jeg sier at dersom vi får det til innen disse tre vil det ha betydelige ringvirkninger.
Evangeliseringen
Vår Herre gav sine disipler, og dermed oss alle, befaling om å «Gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler». Å forkynne vår tro på den oppstandne Jesus er ikke valgfritt. Apostelen Paulus bemerket at han var intet hvis han ikke forkynte Kristus. Kirken ser seg selv som misjonerende, ikke med misjon som én av mange aktiviteter, men med misjon som hennes natur.
For meg er det viktig at vi fremover bruker tid på tydelighet rundt hva vi forkynner, hvordan vi forkynner, og hva forkynnelsen leder til og videre styrkes ved.
Det er viktig her å se på begrepet «evangelisering». For meg er dette et vidt begrep, som dekker både forkynnelsen av evangeliet til alle dem som ikke har hørt det (det som ofte omtales som misjon) og forkynnelsen til alle dem som har, enten selv eller i deres kultur og samfunn, kjent til eller vært i kontakt med kristendom (det pave Johannes Paul II kalte «re-evangeliseringen»). Videre dekker evangelisering all trosformidling, katekse og trosopplæring, fra dåpssamtalen med vordende foreldre til troskurs rettet mot voksne katolikker, fra våre skolers opplæring i katolsk tro, til konfirmasjonsleire og mye av arbeidet blant barn og unge, til utarbeidelsen av bøker foreldre kan ta i bruk til deres opplæring av deres barn, osv. Alt som har med å dele Jesus med andre er evangelisering, alt som har med å utlegge den guddommelige åpenbaring for verden er evangelisering.
Det er ufattelig mye som skjer i vårt bispedømme som er evangelisering. For meg er det viktig at vi fremover bruker tid på tydelighet rundt hva vi forkynner (at det er Kirkens sanne lære, i dens fylde), hvordan vi forkynner (både de midler vi bruker og, hvordan alt henger sammen), og hva forkynnelsen leder til og videre styrkes ved (målet er å forkynne frelse, ikke opplegg, og alle de troende skal hjelpes ved forkynnelsen gjennom livet, ikke bare små drypp her og der).
Diakonalt virke
Få av Jesu lignelser er like kjente og kjære som lignelsen om den barmhjertige samaritan. Nestekjærlighetsbudet som der forkynnes grunnes på søken etter å vite hvem som er min neste, og før dette: hvordan vinne det evige liv. Å bistå andre, især de fattige og nødlidende, har alltid og skal alltid prege Kirken og hennes medlemmer. Jeg ønsker derfor et nytt fokus i vårt bispedømme, i våre menigheter, på diakonalt eller karitativt virke.
Som nevnt er også dette et område hvor mye skjer. Ikke minst unner vi Caritas, Kirkens hjelpeorganisasjon og ett av verdens største bistandsnettverk, takk for å ha bidratt til styrkingen av det diakonale i mange av våre menigheter. Men det er også mye karitativt som skjer uten at vi nødvendigvis tenker på det, for eksempel har mange av menighetene besøkstjeneste, transport til kirken på søndag, innsamlinger til prosjekter i fattige deler av verden osv.
Da vi ennå var små var det naturlig å tenke at arbeid blant de fattige, de som trenger hjelp, er noe andre står for. En slik tanke holder ikke mer.
Et annet moment som styrker mitt ønske om en karitativ innsats, er hva vi nå er som katolsk Kirke i Norge. Da vi ennå var små var det naturlig å tenke at arbeid blant de fattige, de som trenger hjelp, er noe andre står for. En slik tanke holder ikke mer. Vi må ta ansvar og et ansvar i tråd med hvilken rolle vi spiller og det forventes at vi spiller. Fra politikere og kirkeledere er det blitt understreket til meg de siste månedene: vi ønsker å se og høre mer fra den katolske Kirke.
Tiden fremover mener jeg bør brukes til å følge utviklingen i vårt samfunn på veldig nært hold. Det er stadig meldinger i mediene om økt fattigdom, økte forskjeller og ikke minst utenforskap blant barn hvis familier sliter med å få det til å rekke. Videre bør vi gå gjennom alt hva vi gjør allerede, og hvilke ressurser vi besitter. Jeg er overbevist om at vi har tilgjengelig så mye mer enn det vi tror, ikke minst av menneskelig varme og omtanke som kan settes i arbeid. Til sist bør vi vurdere om det er nye prosjekter eller måter å drive det diakonale på i vår lokalkirke som må på plass.
Det er også slik at vi nok er mye bedre stilt enn mange andre bispedømmer i verden. I tiår har vi fått mye hjelp fra våre trosfeller i Tyskland – nesten alle nye kirker bygd i vårt bispedømme er bygget med tyske penger. Er vi nå så store og er våre ressurser nå slik at det er vår tur til å bidra til andre som sliter?
Liv og sjelesorg i våre menigheter
Jesus sier at «Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem». Det er i menighetene og i fellesskapene i menighetene at de troende møter Herren Jesus, møter Kirkens forkynnelse og sakramenter, møter den omsorg Kirken ønsker å gi hennes barn. Våre menigheter er fulle av liv, og det synes over hele bispedømmet. De er også sterkt preget av plassmangel, av store avstander, av mange ulike språk og kulturer, av manglende oversikt over hvor mange troende som skal betjenes, og av andre utfordringer – mange av dem har vært med oss i tiår. Men de er også preget av voldsom innsatsvilje, løsningsorienterte holdninger, og evnen til å få til mye stort med veldig få ressurser.
Fra våre menigheter vil preste- og ordenskall komme, fra våre menigheter kommer kall til ekteskap og familie som skal bygge våre menigheter i fremtiden.
Vårt bispedømme har ikke veldig mange menigheter. Det mener jeg er et gode. Vi kan dermed bygge opp ressurser og i stadig større grad satse. Det gleder meg stort at det er flere enn én prest i mange menigheter – både for prestenes del og for menighetenes. Der mange katolske bispedømmer i vestlige land må slå sammen eller legge ned menigheter, kan vi fokusere på det gode som skjer i menighetene og bygge videre.
Det meste som angår evangeliseringen og karitativt virke skjer og vil skje innenfor menighetene. Det samme gjelder det sakramentale og sjelesørgeriske liv. Fra våre menigheter vil preste- og ordenskall komme, fra våre menigheter kommer kall til ekteskap og familie som skal bygge våre menigheter i fremtiden. I våre menigheter møtes og ber sammen de ulike språk og nasjoner som av mange ulike årsaker har kommet hit til Norge. Av alle disse grunner må vi tilføre mer støtte og hjelp til våre menigheter. Jeg ønsker å legge til rette for menigheter som hver i sin by kan være som «katolske fyrtårn» – som kaller katolikker inn og minner alle andre om hvem vi er. Her forventer jeg dog mye hjelp og råd fra våre prester. Som jeg har gjentatt for dem igjen og igjen, har jeg selv aldri vært sogneprest og menighetstjeneste har det vært fint lite av.
Avslutning
Jeg kjenner på byrden av å være biskop. Men jeg vet godt at dette skal jeg ikke bære alene. Jeg ønsker også at dette foredraget på ingen måte er noen form for avslutning eller et punktum. Kun et første innspill.
