Helt ute ved storhavet i vest ligger en grønn, liten øy. På den værharde vestsiden av den hellige øya Selja ligger Norges best bevarte benediktinerklosterruiner. Her slår havet inn mot rullesteinene, før fjellet reiser seg bratt opp mot 198 meter over havet.
På østsiden av øya, i le for vinden fra vest, ligger hvite sandstrender, grønne beitemarker og seks småbruk. Rett nord for øya ligger det majestetiske fjellmassivet Stadt som stuper ned i havet.
Hele øya er under fire kilometer i omkrets. Den er så liten av størrelse, at det nesten er vanskelig å forstå at noe så lite kan ha så stor betydning. Men det er jo typisk Gud: Han velger seg alltid ut det lille, for å gjøre de store og mektige til skamme.
Vitner om Norges første kristne tid
På denne øya var det Kirken ble født i Norge. «Martyrenes blod er Kirkens såkorn» sier kirkefader Tertullian. Her fikk Norge sine første martyrer: De keltiske kristne som kom i båter over havet fra vest, fra Irland. Ifølge Kirkens legende kom Sankta Sunniva og hennes følge i båter uten ror, uten seil og uten årer – for å være sikker på at det var bare Gud som bestemte hvor de skulle havne. Og han ville altså at de skulle komme hit, til Selja, for å så troens frø hos oss.
Navnet Selja er en sammentrekning av den sæle øya. Allerede på 1000-tallet ble et av Norges aller første klostre bygget på vestsiden av denne hellige øya. Her kan du se en animasjonsfilm av hvordan klosteret så ut.
Fortsatt står ruinene av kloster- og helgenanlegget på Selja som kraftfulle vitner om Norges første kristne tid. «Her finner vi de vakreste spor i det vakreste av landskap» som tidligere riksantikvar Jørn Holme sier det. På Selja har Gud satt spor etter seg.
Selja ikke bare var et hellig sted. Det er det fortsatt. Til og med ikke-troende som kommer til Selja fornemmer stedets hellighet. De har ikke helt ord for hva de opplever, så de sier ofte «dette er et helt spesielt sted». Det er det hellighet er: Det er utskilt, annerledes, det er innviet til Gud, det tilhører Gud så inderlig at du merker det.
Jeg vil oppfordre folk til å be om kall. Det er kraft i den bønnen. Det vet jeg. Jeg ser bønnens kraft veldig tydelig.
Bygg opp igjen ruinene
I Jes 58,12 står det: «Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter». Det er umulig for meg å lese det bibelstedet uten å se for meg Selja. Det henger sammen slik: I 2013 solgte vår familie det vi hadde for å kunne kjøpe et av de seks småbrukene på Selja – for å sikre jord til at et nytt benediktinerkloster kan bygges på denne klosterøya, der undre og mirakler fortsatt skjer. To andre katolske familier ble også med. I 2022 ble foreningen Venner av Selja klostergård stiftet, med formål om å arbeide for at benediktinerne skal vende tilbake til Selja.
Når kommer klosteret? I Guds tid. Men når er det? Jeg vet ikke, men det blir når det kommer kall. Ting kan skje fort når det først skjer – hvis vi ber.
Da biskop Bernt Eidsvig besøkte Selja, intervjuet jeg ham for katolsk.no. Her sa han blant annet dette om munkekall til Selja:
– Kall er helt entydig et resultat av bønn – bønn og offer. Hvis vi ikke ber, kommer det ingen kall. Jeg vil oppfordre folk til å be om kall. Det er kraft i den bønnen. Det vet jeg. Jeg ser bønnens kraft veldig tydelig.
Alle de tidlige klostre var misjonsstasjoner. De utsendte fant styrke i et felles liv, felles bønn og forkynnelse av evangeliet.
Et nytt, levende kloster
Norge trenger at det kommer et nytt, levende kloster på Selja. Klostrene er uunnværlige, åndelige oaser for oss som lever i den ørkenen som det sekulariserte Norge er. Alle er velkommen dit, uavhengig av tro. Å være på klosterbesøk, er å oppleve at Jes 58,11 blir virkelighet: Der får jeg oppleve Guds ledelse, der får sjelen min ekte mat og styrke, der kommer jeg til en vannkilde som aldri svikter.
De to første klostrene i Norge ble grunnlagt på Selja og på Nidarholm i Trondheim. Biskop Bernt Eidsvig sier:
– Alle de tidlige klostre var misjonsstasjoner. De utsendte fant styrke i et felles liv, felles bønn og forkynnelse av evangeliet. I sum forandret disse brødre i troen Europa, både ved sitt virke og eksempel. Selja kloster er det tydeligste eksempel på denne type misjon i Norge.
Klostrene er Kirkens hjerteslag. Gjennom kirkehistorien er det tydelig at når klostrene vokser, er det nytt liv og vekst på gang i Guds rike – uansett hvor håpløs situasjonen ser ut for oss mennesker. Nettopp derfor sier erkebiskop Emil Paul Tscherrig: «Skulle vi lykkes i kampen mot sekulariseringen – som handler om å finne tilbake til våre kristne røtter – kan vi skape en ny kultur, et nytt samfunn. I Norge er jeg særlig imponert over fremveksten av stadig nye klostre – spesielt hvordan noen reises ved siden av middelalderens klostre. Kirken i Skandinavia forsøker å gjenforene fortiden med nåtiden – nettopp hva Europa trenger. Skandinavia kan komme til å bli profetisk for resten av Europa!»
I Forkynnerens bok står det: «Det som skjer, har skjedd før, og det som skal hende, har også hendt. Gud søker opp igjen det som forsvant.» (Fork 3,15)
– Det er nå det skjer
Klostrene er Den katolske kirkes største gave til alle i Norge. Her er det faste tidebønner og messer som alle kan delta i, og her får du sjelesorg og åndelig veiledning fra mennesker som virkelig vier hele sitt liv – alt de er og har – til Gud, i kjærlighet. Det er så sterkt! Må Gud gi oss mange, mange flere munker, nonner og prester i Norge. Må vi fortsette med å se oppfyllelsen av Jesajas profeti – på Selja, på Munkeby, i hele Norge og i hele Europa: «Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter.» (Jes 58,12) Bli med og be om kall!
Som den lutherske biskop Halvor Nordhaug sa i det i sin jubileumspreken på Selja: «Kirken skal ikke være en forening som mimrer om en svunnen fortid da alt var så meget bedre. Kirkens gullalder er ikke fortiden, ei heller fremtiden for den sakens skyld, men nåtiden. Det er nå det skjer. Jesus lever. Alt han har gjort og alt han gjør er godt. I denne troen skal vi på nytt sette garnene, og vi skal våge å forvente en stor fangst.»
«Da skal du kalle, og Herren skal svare, du skal rope, og han skal si: «Her er jeg!»» (Jes 58,9)
Sankta Sunniva, benediktinerne og Selja – «den heilage øya» – spilte en sentral rolle under kristningen av Norge. Jeg er overbevist om at de vil være viktige også i fortsettelsen av Norges kristningshistorie. Som baptistpastor og Selja-entusiast Bjørn Olav Hansen sier det:
«Måtte Guds folk drømme Guds drømmer for landet vårt! De er mye større enn våre egne.»
Sunniva-legenden
Legenden forteller at Sunniva var datter av en irsk småkonge som levde omkring midten av det tiende århundre. Hun vokste opp, ble overmåte vakker og forstandig, og tidlig fattet hun det forsett at hun ville ingen annen brudgom ha enn vår Herre Kristus.
Så kastet en hedensk vikinghøvding sine øyne på dette riket som en vakker og pur ung pike rådet over og skulle verge. Den fremmede høvding fridde til Sunniva, men hun sa nei. Så tok han til å herje hennes land for å skremme henne og tvinge henne til samtykke. Men Sunniva var bundet av sitt løfte til Gud og kunne ikke gifte seg. Hun stevnet da ting med sine menn og talte slik til dem:
«Jeg har kalt dere sammen, kjæreste vennene mine, for å rådslå om dette riket som jeg har styrt en tid med dere. Nå tar onde mennesker til å engste meg med overmodige angrep, sånn som de gjør, alle som higer etter dette korte livs forgjengelige gleder. Derfor har jeg tenkt at nå vil jeg ikke lenger som en trellkvinne tåle sorg og bekymringer for et usselt jordisk herredømme, som ingenting er verd mot den evige salighet. Men jeg vil gjøre meg fri, som en ættstor kvinne, og overgi meg til min Herre Jesu Kristi makt og forsyn, alle de som vil følge meg, må gjøre slik. Men alle som vil, må fritt bli i sitt fødeland, selv om jeg nå farer herfra.»
Nå hadde hun løst sitt folk fra alle plikter mot sin dronning. Men Sunniva var så elsket i sitt land, så en stor skare, både menn og kvinner, ville reise med henne og forlate sin odelsjord. Sunniva skaffet nå skip. Og de som ville, fulgte henne ombord, våpenløse og uten rustninger. Sunnivas skip drev først inn til kysten et sted i Firdafylke, men folket tok imot dem med pileskudd og stenkast. Irernes skip ble båret innover mot en øy som setter sin fjellrygg høyt mot himmelen. Og på vestsiden av Selja, hvor bratte berghamrer stuper ned mot storhavet, med en liten grønn slette ved fjellfoten, var det store hellere oppe i berget. Sunniva og hennes følge slo seg ned i hulene. Og der levde de i lang tid, sier sagaen, og tjente Gud med ydmykhet i mange slags avholdenhet.
Da de nå inne på land så at fremmede mennesker hadde slått seg ned på utøya, trodde de at det måtte være ransmenn som ville forgripe seg på feet de hadde gående der ute. De sendte da bud til Håkon jarl. Og jarlen drog ut, væpnet som til kamp mot fremmede vikinger, og seilte til Selja for å straffe røverne.
Nå står det i sagaen: «Men da de gode Guds venner der ute så dem komme, tyktes de å vite at de ville bli overfalt. De gikk inn i hulene sin og bad til den allmektige Gud, at Han ville gi deres sjeler den evige salighet, hvilken død de så enn døde, og de ba også Gud, at Han i sin miskunn ville unne dem en slik begravelse, så hedningene ikke skulle få deres legemer i sin makt.»
Da brast fjelltaket over hellene, og stenraset stengte for inngangen. Håkon jarls folk gikk i land på øya, men de kunne ikke finne et levende menneske der.
Så satte Olav Tryggvason over til øya. Kongen og hans følge arbeidet seg opp gjennom uren, ryddet og lette mellom stenene. Overalt fant de menneskeben som utsendte vellukt. Og til slutt kom de til et sted, hvor et stykke utoverlutende fjell nylig var styrtet ned – en del av taket over en stor heller. De trengte inn i hulen, og innerst fant de liket av den hellige Sunniva, helt og uskadd, med hy og hår lå hun som hun sov.
Gjenfortalt av Sigrid Undset. Hentet fra supplementsbind 2 til «Lesninger til tidebønnene bind IV» utgitt på St. Olav forlag.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Om seljumannamessen
- Seljumannamesse feires 8. juli hvert år til minne om Norges første martyrer: Sankta Sunniva og Seljumennene.
- Seljumannamesse er den eldste av de norske helgendagene.
- Sankta Sunniva er «patrona Norvegiae». Hun er skytshelgen for Norge, Vestlandet, Bergen, unge kvinner og sjøfarende.
- Festdagen var med i kristenretten som Hellig Olav fikk vedtatt på Moster i 1024.
- Ifølge Kirkens legende fant kong Olav Tryggvason relikviene etter Sankta Sunniva og seljumennene i hulen på øya Selja i år 997.
- Like før år 1100 etablerte engelske benediktinermunker St. Albanus-klosteret her på Norges eldste hellige sted, der Kirken ble født i Norge gjennom martyrenes blod.
Se flere bilder!
