«Jeg drømmer om en Amazonas-region som kjemper for de fattiges rettigheter, urfolkene og de minste blant våre brødre og søstre, hvor deres stemmer kan bli hørt og deres verdighet fremmet.»
Slik lyder det fra avdøde pave Frans i Querida Amazonia, en apostolisk formaning publisert i kjølvannet av Amazonas-synoden, som ble avholdt i 2019. Pave Frans innså at man ikke kunne se på regnskogsbevaring som et rent økologisk spørsmål. Det er også et sosialt spørsmål, som må adressere rettighetene og levekårsutfordringene til lokalbefolkningen og urfolkene i regionen.
Regnskogene er truet, ikke bare i Amazonas, men over hele verden.
Kirke og urfolk sammen om regnskogbevaring
Pave Frans er ikke lenger blant oss, men hans etterfølger, pave Leo, er statsborger i Peru, som er et Amazonas-land. Alt tyder på at han vil fortsette engasjementet for så vel regnskogen, som lokalbefolkningen og urfolkene som lever der.
Regnskogene er truet, ikke bare i Amazonas, men over hele verden. Og selv om mye er ulikt i vidt forskjellige steder som Kongo og Indonesia, er det også viktige likheter. Ett sentralt fellestrekk er behovet for å bidra til at folkene som kaller regnskogen sitt hjem, selv kan klare å forsvare og bevare den.
Kirkene spiller en viktig rolle i dette arbeidet. Det gjør også trosbaserte organisasjoner som samarbeider med både urfolkene og kirkene, og som kan trekke på sistnevntes ressurser: den omfattende infrastrukturen og utstrakte nærværet, tilliten blant lokalbefolkningen og tilgangen til både lokale og nasjonale myndigheter.
Prosjekter i Colombia og Kongo
Caritas Norge har prosjekter i både Colombia og Kongo. Under planlegging er et regionalt initiativ sammen med fem land i Amazonas, sammen med både kirkelige- og interreligiøse nettverk. Målet er å redusere og reversere avskoging gjennom styrket territoriell styring, bedre levekår og inkluderende, rettighetsbasert forvaltning av miljøet. Et annet fremtidig prosjekt er rettet mot bevaring av de mindre kjente regnskogsområdene i fjellene i Etiopia.
Mange steder er kirkene urfolkenes og lokalbefolkningens fremste forsvarere og talerør opp mot både lokale og nasjonale myndigheter.
Et paradoks at Kirken er urfolks allierte?
Kirken har vært et redskap for undertrykkelse i kolonimaktenes tjeneste. Slik er bildet mange har av relasjonen mellom kirken og urfolk. Det er ikke feil, men det er heller ikke hele bildet. Det har bestandig vært stemmer i kirken som med kraft, og iblant med hell, har motsatt seg kolonialistiske overgrep.
I dag er uansett situasjonen en helt annen. Mange steder er kirkene urfolkenes og lokalbefolkningens fremste forsvarere og talerør opp mot både lokale og nasjonale myndigheter. Nå som en peruansk statsborger sitter på Peters stol, er det grunn til å håpe at verdens største kirkesamfunn kommer til å tale urfolkenes sak med enda tydeligere stemme, også i globale fora.
Kanskje kan man si at kirkene, ikke minst Den katolske kirke, ikke bare har en moralsk plikt til å verne om regnskogene og menneskene som lever der, men også et særlig historisk ansvar for å gjøre det.
Krisen vokser – midlene krymper
Europa mobiliserer, kraftig, men ikke mot tap av regnskog og den økologiske og klimamessige katastrofen dette medfører. I stedet er det den militære opprustningen som prioriteres, på bekostning av bistandsbudsjettene.
I Trumps USA har man strupet finansieringen av en rekke regnskogsprosjekter, men det er enda verre enn som så. Med slagord som «drill, baby, drill!» og presidentordre som tar sikte på blåse nytt liv i USAs «vakre, rene kullindustri», har Trump i praksis erklært krig mot miljøet og klimaet.
Situasjonen har lenge vært kritisk, men nå ringer alarmklokkene med øredøvende kraft. Det er formidable krefter som trekker i feil retning, men å kapitulere er ikke et alternativ om våre etterkommere skal arve en levelig verden. Vi må fortsette å gjøre vårt, og det vi gjør er vi simpelthen nødt til å gjøre enda bedre.
Må bli enda mer effektive
Med andre ord må vi ikke følge andre lands eksempel og kutte i de bidragene vi alt gir til å bevare regnskogen. Og selv om alt tyder på at den norske regnskogssatsingen gir resultater, må vi bli enda mer effektive.
Trosbaserte organisasjoner er svært godt rustet til å nå det siste målet. Med vekt på lokalt utførte prosjekter, ledet og gjennomført av lokalbefolkning som kjenner utfordringene og mulighetene som finnes i området, og med kirkens ressurser i ryggen, ligger alt til rette for å få mest mulig ut av hver regnskogskrone.
Vi må tro at sammen kan urfolk og trosbaserte organisasjoner bidra til å redde regnskogen og sikre vår alles felles fremtid.