– Det var utrolig spennende å få være til stede under utgravningene og å se de nye funnene med egne øyne. Det er en helt spesiell følelse å få være blant de første menneskene på århundrer som ser disse sporene etter middelalderen, sier Aadland Høen.
Funnene, som ligger omtrent 30 meter unna klosteret, ble oppdaget allerede to dager etter at utgravningene startet og kan fortelle mer om hvordan livet på klosterøya var.
Saken ble først omtalt av Sara Langvik Derrick ved Norsk institutt for kulturminneforskning.
Øya er i ferd med å våkne
De utgravningene som foregår nå har sin bakgrunn i georadarundersøkelser, gjennomført av instituttet for noen år siden. Man lærte da at det kan ligge enda flere arkeologiske oppdagelser under jorden. Aadland Høen er ikke overrasket over funnene.
– Jeg er sikker på at Selja har enda mer å fortelle oss. Denne hellige øya kommer til å fortsette å overraske. Etter flere hundre år i Tornerose-søvn er Selja i ferd med å våkne til live igjen, både i historisk og åndelig betydning.
Det er veldig interessant når der blir påvist en ny og hittil helt ukjent bygningsruin ved anlegget.
Fredet område
Alf Tore Hommedal, katolikk og professor i middelalderarkeologi er også blitt informert om de nye funnene på Selja. Han forventer at ukjente deler av anlegget dukker opp.
– Det er et utrolig spennende funn som vil gi et utfyllende bilde av klosteranlegget. I seg selv er det ikke overraskende at området ved klosterruinene skjuler andre deler av klosteranlegget enn de vi alt kjenner. Det måtte vi regne med og det er akkurat derfor at hele dette området er fredet. Men det er veldig interessant når der blir påvist en ny og hittil helt ukjent bygningsruin ved anlegget, sier han.
Sunniva-legenden
Legenden forteller at Sunniva var datter av en irsk småkonge som levde omkring midten av det tiende århundre. Hun vokste opp, ble overmåte vakker og forstandig, og tidlig fattet hun det forsett at hun ville ingen annen brudgom ha enn vår Herre Kristus.
Så kastet en hedensk vikinghøvding sine øyne på dette riket som en vakker og pur ung pike rådet over og skulle verge. Den fremmede høvding fridde til Sunniva, men hun sa nei. Så tok han til å herje hennes land for å skremme henne og tvinge henne til samtykke. Men Sunniva var bundet av sitt løfte til Gud og kunne ikke gifte seg. Hun stevnet da ting med sine menn og talte slik til dem:
«Jeg har kalt dere sammen, kjæreste vennene mine, for å rådslå om dette riket som jeg har styrt en tid med dere. Nå tar onde mennesker til å engste meg med overmodige angrep, sånn som de gjør, alle som higer etter dette korte livs forgjengelige gleder. Derfor har jeg tenkt at nå vil jeg ikke lenger som en trellkvinne tåle sorg og bekymringer for et usselt jordisk herredømme, som ingenting er verd mot den evige salighet. Men jeg vil gjøre meg fri, som en ættstor kvinne, og overgi meg til min Herre Jesu Kristi makt og forsyn, alle de som vil følge meg, må gjøre slik. Men alle som vil, må fritt bli i sitt fødeland, selv om jeg nå farer herfra.»
Nå hadde hun løst sitt folk fra alle plikter mot sin dronning. Men Sunniva var så elsket i sitt land, så en stor skare, både menn og kvinner, ville reise med henne og forlate sin odelsjord. Sunniva skaffet nå skip. Og de som ville, fulgte henne ombord, våpenløse og uten rustninger. Sunnivas skip drev først inn til kysten et sted i Firdafylke, men folket tok imot dem med pileskudd og stenkast. Irernes skip ble båret innover mot en øy som setter sin fjellrygg høyt mot himmelen. Og på vestsiden av Selja, hvor bratte berghamrer stuper ned mot storhavet, med en liten grønn slette ved fjellfoten, var det store hellere oppe i berget. Sunniva og hennes følge slo seg ned i hulene. Og der levde de i lang tid, sier sagaen, og tjente Gud med ydmykhet i mange slags avholdenhet.
Da de nå inne på land så at fremmede mennesker hadde slått seg ned på utøya, trodde de at det måtte være ransmenn som ville forgripe seg på feet de hadde gående der ute. De sendte da bud til Håkon jarl. Og jarlen drog ut, væpnet som til kamp mot fremmede vikinger, og seilte til Selja for å straffe røverne.
Nå står det i sagaen: «Men da de gode Guds venner der ute så dem komme, tyktes de å vite at de ville bli overfalt. De gikk inn i hulene sin og bad til den allmektige Gud, at Han ville gi deres sjeler den evige salighet, hvilken død de så enn døde, og de ba også Gud, at Han i sin miskunn ville unne dem en slik begravelse, så hedningene ikke skulle få deres legemer i sin makt.»
Da brast fjelltaket over hellene, og stenraset stengte for inngangen. Håkon jarls folk gikk i land på øya, men de kunne ikke finne et levende menneske der.
Så satte Olav Tryggvason over til øya. Kongen og hans følge arbeidet seg opp gjennom uren, ryddet og lette mellom stenene. Overalt fant de menneskeben som utsendte vellukt. Og til slutt kom de til et sted, hvor et stykke utoverlutende fjell nylig var styrtet ned – en del av taket over en stor heller. De trengte inn i hulen, og innerst fant de liket av den hellige Sunniva, helt og uskadd, med hy og hår lå hun som hun sov.
Gjenfortalt av Sigrid Undset. Hentet fra supplementsbind 2 til «Lesninger til tidebønnene bind IV» utgitt på St. Olav forlag.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Hva kan dette være?
Denne kombinasjonen av et klosteranlegg og et helgenanlegg er unik i en norsk sammenheng og også spesiell i en internasjonal sammenheng, forteller professoren.
Holmedal sier at det ennå gjenstår å finne ut av hva de nye delene kan være og hvordan de ble brukt.
– Det er litt tidlig å foreslå funksjon for den eller de bygningene som virker å være påviste. Til det er de fremgravde mur- og gulvrestene foreløpig for avgrenset. Men ut fra de fotografiene jeg har sett og det Regin Meyer har informert meg om er dette en bygning som må kunne knyttes til det ytre klosteranlegget, altså anlegget utenom den sentrale klosterfirkanten med kirke og bostaddel for benediktinermunkene, sier han.
Foto: Solfrid T. Langeland
Han understreker at arkeologen Regin Meyer er den rette til å vurdere funnets funksjon. Meyer er bygningsarkeolog og godt kjent med Selja kloster- og helgenanlegg. I intervjuet med instituttet understreker han Seljas forskningspotensial.
– Foreløpig ser vi to rom, men bygningen fortsetter under torven. Hypotesen er at dette kan ha vært en produksjons- eller håndverksbygning knyttet til klosterets daglige drift, sier han til Norsk institutt for kulturminneforskning om de nye funnene.
Denne hellige øya kommer til å fortsette å overraske.
Klosteranlegget på Selja
Klosteranlegget på Selja slik ruinene av det ligger i dag, består av:
- Den sentrale klosterfirkanten i et benediktinerkloster, med kirke og bolig- og arbeidsdel. Klosterkirkens tårn står fremdeles i full høyde.
- Tre steinbygninger fra benediktineranlegget utenfor selve klosterfirkanten. Bygningenes funksjon kan ha vært: gjestehus, sykestue og naust.
- Murfunnene NIKU nå har gjort virker å tilhøre en bygning, som i tilfelle vil være den fjerde påviste steinbygningen fra anlegget utenfor klosterfirkanten.
- Fra klosteranlegget utenom klosterfirkanten er også både stier, gjerdemurer og område for åker og eng kjent.
- Benediktinerklosteret ble trolig opprettet sent på 1000-tallet av benediktinermunker fra England, men anlegget slik vi ser restene av det er for det meste oppført på 1200-tallet og tidlig 1300-tall.
Ved Alf Tore Hommedal
Helgenanlegget
I tillegg til ruinene av benediktinerklosteret finnes også – oppe i fjellsiden bak klosteret – et helgenanlegg.
- Dette består av et hellerkapell, en steinkirke (Sunnivakirken) fremfor helleren og en stor, delvis rekonstruert steinterrasse framfor kirken.
Anlegget er bygget på stedet der legenden forteller at den irske dronningen Sunniva, med et følge av kvinner, menn og barn, led martyrdøden ca. år 970. Relikviene av de hellige ble ifølge legenden oppdaget i år 996 og helligstedet for Norges første helgener, Sankta Sunniva og Seljumennene, etablert. Innen relikviene av helgendronningen Sunniva ble overført til katedralen i Bergen i 1170, var helgenanlegget på Selja, slik vi kjenner ruinene av det, etablert.
Ved Alf Tore Holmedal
Fødested for Kirken i Norge
Ragnhild Aadland Høen forsikrer om at arbeidet med utgravningene kommer til å fortsette.
– Vi i Venner av Selja klostergård kommer til å arbeide videre for at politikerne skal prioritere midler til nye utgravninger. Georadaren har vist at det sannsynligvis ligger enda flere hemmeligheter under bakken som ennå ikke er avdekket. Selja er en eldgammel øy med mange hemmeligheter – med mysterier og gåter som ennå ikke er løst, sier hun.
Styrelederen understreker også øyas hellige dimensjon og hvor viktig den er for henne og foreningen.
– Vi vil også arbeide for at den hellige kilden i Sta. Sunniva-hulen blir gjenåpnet. Denne viktige kilden ble utgravd og dokumentert på 1990-tallet. Deretter dekket de den til igjen. Å gjenopprette kilden ville være et sterkt og viktig tegn for Selja – et vendepunkt og et nytt kapittel i historien om Norges eldste pilegrimsmål – stedet der Kirken ble født i Norge.
