Pave Johannes XXIIIs åpningstale til Det annet vatikankonsil

Ærverdige brødre,

1. Vår mor Kirken gleder seg [Gaudet Mater Ecclesia], for ved en særlig nådegave fra Guds forsyn er den etterlengtede dag endelig kommet, da Det annet vatikankonsil høytidelig åpnes her, ved den hellige Peters grav, under beskyttelse av Jomfru Maria, Guds mor, hvis morsverdighet i dag feires med glede. [Flyttet til 1. januar etter konsilet.]

Kirkens økumeniske konsiler

2. Alle konsiler – både de tjue økumeniske [verdensomspennende] og de talløse, men ikke ubetydelige, provinsielle og regionale – som i tidens løp er blitt feiret, vitner tydelig om Den katolske kirkes livskraft og er innskrevet som strålende lyspunkter i dens historie.

Da han sammenkalte denne storslåtte forsamling hadde apostelfyrstens [Peters] siste og ringeste etterfølger, som nå taler til dere, til hensikt å stadfeste på nytt det kirkelige læreembede, som aldri svikter og vil vare helt til tidens ende. Dette læreembede – idet det tar hensyn til feil, behov og muligheter i vår tid – blir nettopp gjennom dette konsil på en enestående måte presentert for alle mennesker over hele jordens krets.

Idet Kristi stedfortreder, som nå taler til dere, innleder dette universelle konsil, ser han naturlig nok tilbake på fortiden og kan nesten høre dens oppmuntrende og inspirerende røst. Han minnes med glede de paver som i gammel og nyere tid har gjort seg fortjent til takknemlighet, og som gjennom konsilenes forsamlinger – både i Østen og i Vesten – fra det fjerde århundre til middelalderen og i nyere tid, har overlevert vitnesbyrdene fra denne ærverdige og høytidelige røst. Disse hyller uavbrutt triumfen til det guddommelige og menneskelige samfunn, nemlig Kristi kirke, som fra den guddommelige Forløser får sitt navn, sine nådegaver og all sin kraft.

Alle konsiler – både de tjue økumeniske [verdensomspennende] og de talløse, men ikke ubetydelige, provinsielle og regionale – som i tidens løp er blitt feiret, vitner tydelig om Den katolske kirkes livskraft og er innskrevet som strålende lyspunkter i dens historie.

 

Selv om dette er grunn til åndelig glede, kan vi likevel ikke benekte at mange sorger og bitre erfaringer har formørket denne historie gjennom nitten århundrer. Det har vist seg å være sant – og er fortsatt sant – som den gamle Simeon en gang profetisk sa til Maria, Jesu mor: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt».[1] Og Jesus selv, da han var blitt voksen, viste tydelig hvordan mennesker til alle tider ville forholde seg til ham, idet han uttalte disse mystiske ord: «Den som hører dere, hører meg».[2] Videre sa han – som det står skrevet hos den hellige Lukas, som også gjengir de foregående ord: «Den som ikke er med meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.»[3]

Menneskeheten står fortsatt overfor svært alvorlige spørsmål og oppgaver, og selv etter nesten tjue århundrer har de ikke forandret seg. Kristus Jesus står nemlig alltid som midtpunkt i historien og i livet. Enten tilslutter menneskene seg ham og hans kirke og nyter godt av lysets, mildhetens, den rette ordens og fredens goder – eller de lever uten ham eller kjemper mot ham og holder seg bevisst utenfor Kirken, noe som fører til forvirring blant dem, harde gjensidige forhold og fare for blodige kriger.

Denne samhørighet med Kristus og hans kirke blir på høytidelig vis bekjent av de økumeniske konsiler hver gang de feires. De sprer sannhetens lys overalt, leder enkeltmenneskers, familiers og samfunnets liv inn på rette veier, vekker og styrker de åndelige krefter og løfter stadig sinnene mot de sanne og evige goder.

Vitnesbyrdene om dette Kirkens ekstraordinære læreembede – nemlig de universelle konsiler – står for våre øyne når vi betrakter de ulike epoker i disse tjue århundrer av den kristne tidsalder. Disse dokumenter finnes samlet i mange og meget innholdsrike bind og må anses som en hellig skatt, som er oppbevart i Romas arkiver og i de mest berømte biblioteker over hele verden. 

Bilde

Det annet vatikankonsils opprinnelse og årsak

3. Når det gjelder opprinnelsen og årsaken til denne store begivenhet, for hvis skyld det behaget Oss å samle dere her, er det nok å gjenta et vitnesbyrd som Vi kan bekrefte som egen erfaring, selv om det er enkelt: Først unnfanget Vi nesten plutselig i Vårt sinn tanken om dette konsil, og deretter kunngjorde Vi det med enkle ord for det hellige kollegium av kardinalfedre på den lykkelige dag 25. januar 1959, på festen for den hellige apostel Paulus’ omvendelse, i hans egen patriarkalbasilika [St. Paul utenfor murene] ved Via Ostiense. Straks ble sinnene til dem som var til stede rørt, som om de ble opplyst av et himmelsk lysglimt, og alle ble milde i ansiktet og øynene. Samtidig flammet det opp en sterk iver over hele verden, og alle mennesker begynte spent å se frem til konsilet.

I mellomtiden er det i løpet av tre år blitt utført et møysommelig arbeid for å forberede konsilet, med den hensikt å undersøke mer nøyaktig og grundigere hvilken tilstand troen, religionsutøvelsen og livskraften i det kristne – og særlig det katolske – fellesskap hadde i vår tid.

Straks ble sinnene til dem som var til stede rørt, som om de ble opplyst av et himmelsk lysglimt, og alle ble milde i ansiktet og øynene. Samtidig flammet det opp en sterk iver over hele verden, og alle mennesker begynte spent å se frem til konsilet.

 

Det er ikke uten grunn at denne tid, som gikk med til å forberede det økumeniske konsil, synes for Oss å ha vært et første tegn og en himmelsk nådegave.

Vi har tillit til at Kirken, opplyst av lyset fra dette konsil, vil bli beriket med åndelige skatter og – ved å hente styrke fra nye krefter – se fryktløst mot fremtiden. For når hensiktsmessige forbedringer innføres og gjensidig hjelp på klokt vis blir ordnet, vil Kirken sørge for at mennesker, familier og nasjoner i sannhet vender sine sinn mot det som er der oppe [jf. Kol 3,2].

Derfor er det en samvittighetsplikt at de største takksigelser gis til den høyeste Giver av alle goder for feiringen av dette konsil, og at Kristus Herrens herlighet – han som er tiders og folkeslags uovervinnelige og udødelige konge – forkynnes med glede.

Bilde

En gunstig anledning til å feire konsilet

4. Det er også noe annet, ærverdige brødre, som det er nyttig for dere å ha for øye i denne sammenheng. I den hellige glede som denne høytidelige stund fyller våre sinn med, må det tillates Oss i denne storslåtte forsamling å påpeke at åpningen av dette økumeniske konsil finner sted under særdeles gunstige omstendigheter.

Ofte hender det nemlig, som Vi har erfart i utøvelsen av Vårt daglige apostoliske embede, at stemmer når oss – ikke uten at de sårer våre ører – fra enkelte som, selv om de brenner med religiøs iver, ikke betrakter tingene med tilstrekkelig objektivitet og klok dømmekraft. Disse ser i menneskesamfunnets nåværende situasjon ikke annet enn ødeleggelse og ulykke; de hevder at vår tid, sammenlignet med tidligere århundrer, helt og holdent har gått fra vondt til verre; og de oppfører seg som om de ikke har noe å lære av historien – som er livets lærer – og som om alt hadde gått godt og riktig for seg under tidligere konsiler når det gjelder kristen lære, moral og Kirkens rettmessige frihet.

For Oss synes det helt klart at Vi må ta avstand fra disse dommedagsprofetene som alltid spår det verste, som om verdens ende var nært forestående.

I menneskehetens nåværende situasjon, hvor menneskesamfunnet ser ut til å tre inn i en ny orden, bør man snarere gjenkjenne de skjulte planer i Guds forsyn, som gradvis – ved menneskers virksomhet og ofte på tross av deres forventninger – blir fullbyrdet, og som i sin visdom ordner alt, selv menneskers motgang, til beste for Kirken.

Det er nok å bla flyktig gjennom Kirkens annaler for straks å se klart at selv de økumeniske konsiler ... ofte ble feiret med store vanskeligheter og årsaker til sorg på grunn av upassende innblanding fra den verdslige makt.

 

Dette er lett å se hvis man med oppmerksomt sinn betrakter de alvorlige kriser av politisk og økonomisk art som finnes i dag. Disse opptar menneskene i en slik grad at deres bekymringer og tanker vendes bort fra de religiøse anliggender som hører til Kirkens hellige læreembede. En slik holdning er selvsagt ikke uten feil, og med rette kan den misbilliges. Likevel kan ingen nekte for at de nye forhold som er innført i verden, i det minste har den fordel at de utallige hindringer som verdens barn tidligere pleide å legge i veien for Kirkens frie virksomhet, nå er fjernet. Det er nok å bla flyktig gjennom Kirkens annaler for straks å se klart at selv de økumeniske konsiler – hvis vekslende skjebner er nedtegnet med gullbokstaver i Kirkens annaler – ofte ble feiret med store vanskeligheter og årsaker til sorg på grunn av upassende innblanding fra den verdslige makt. Verdens fyrster hadde noen ganger oppriktig til hensikt å beskytte Kirken, men dette skjedde likevel som oftest ikke uten skade og åndelig fare, ettersom de oftere ble styrt av politiske hensyn og overdreven omsorg for egne interesser.

Vi bekjenner riktignok at Vi i dag er dypt bedrøvet over at mange blant dere, Kirkens hyrder – som er Oss særdeles kjære – mangler her, enten fordi de holdes i lenker på grunn av troen på Kristus eller hindres av andre årsaker. Deres minne rører oss til å bære frem brennende bønner til Gud for dem. Men ikke uten håp og stor trøst ser Vi i dag at Kirken, endelig frigjort fra så mange verdslige hindringer fra tidligere tider, fra dette Vatikanets tempel – som fra et nytt apostlenes rom – gjennom dere kan heve sin røst, full av majestet og verdighet.

Bilde

Konsilets hovedoppgave: å forsvare og fremme læren

5. Det som fremfor alt er av interesse for det økumeniske konsil, er at den kristne læres hellige arv skal bevares og formidles på en mer effektiv måte.

Denne lære omfatter hele mennesket, bestående av sjel og kropp, og pålegger oss som bor på jorden å strebe som pilegrimer mot det himmelske fedreland.

Den viser dessuten hvordan dette dødelige liv bør ordnes, slik at vi, idet vi oppfylle våre plikter overfor den jordiske og den himmelske by, kan nå det mål som Gud har fastsatt for oss. Alle mennesker uten unntak, både enkeltvis og forent i samfunn, er forpliktet til uabvrutt å søke de himmelske goder så lenge dette liv varer, og for å oppnå dette må de bruke jordiske ting – men slik at bruken av timelige goder ikke setter deres evige salighet i fare.

Det er sannelig sikkert at Kristus Herren uttalte dette: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet».[4] Dette ordet først viser hvor våre krefter og tanker fremfor alt må rettes; likevel må man på ingen måte forsømme de andre ord som kommer etterpå i Herrens bud: «så skal dere få alt det andre i tillegg».[5] I sannhet har det alltid vært og er det fortsatt mennesker i Kirken som, selv om de med all iver vier seg til å nå evangelisk fullkommenhet, samtidig yter nyttig hjelp til den sivile kultur; for det som er edelt og høyverdig i menneskesamfunnet får ikke liten styrke og fremgang fra deres livs eksempler og fra deres velgjørende kjærlighetsgjerninger.

Det som fremfor alt er av interesse for det økumeniske konsil, er at den kristne læres hellige arv skal bevares og formidles på en mer effektiv måte.

 

For at denne lære skal kunne nå de mangfoldige områder av menneskelig virksomhet som angår enkeltmennesket, familielivet og samfunnslivet, er det fremfor alt nødvendig at Kirken aldri vender blikket bort fra den hellige sannhetsarv den har mottatt fra fedrene; samtidig må den også se på nåtiden, som har innført nye samfunnsforhold og nye måter å leve på, og som har åpnet nye veier for det katolske apostolat.

Av denne grunn har Kirken ikke vært likegyldig overfor menneskeåndens vidunderlige oppdagelser og de fremskritt i kunnskap som vi i dag bruker, og den har heller ikke vært ute av stand til å verdsette dem rett; men mens den følger alt dette med våken omsorg, slutter den ikke å formane menneskene til å løfte sitt blikk over de synlige tings ytre skikkelse og vende det mot Gud – all visdoms og skjønnhets kilde – slik at de, som ble fortalt: «fyll jorden og legg den under dere»,[6] aldri må glemme dette alvorlige bud: «Herren din Gud skal du tilbe og ham alene skal du tjene»,[7] for at fascinasjonen for flyktige ting ikke skal hindre den sanne fremgang.

Bilde

Hvordan læren i dag bør fremmes

6. Med dette for øye er det klart, ærverdige brødre, hvilke oppgaver som er betrodd det økumeniske konsil med hensyn til læren.

Det tjueførste økumeniske konsil – som gjør bruk av virksom og høyt verdsatt hjelp fra dem som utmerker seg ved kunnskap i de hellige disipliner, i utøvelse av apostolatet og i velordnet handlemåte – ønsker å videreformidle den katolske lære i sin helhet, ikke svekket eller forvrengt, en lære som, selv midt i vanskeligheter og stridigheter, er blitt som menneskehetens felles arv. Dette er riktignok ikke til glede for alle, men for alle som er utrustet med god vilje blir det lagt frem som en fruktbar skatt.

Men det er ikke vår oppgave å bevare denne kostbare skatten, som om vi bare var opptatt av antikviteter; tvert imot må vi med iver og uten frykt ta fatt på det arbeid som vår tid krever av oss, og fortsette den vei som Kirken har gått i nesten tjue århundrer.

Det er nødvendig at denne sikre og uforanderlige lære, som man må gi sin trofaste lydighet til, blir undersøkt og fremstilt på den måte som vår tid krever. 

 

Vårt arbeid har ikke som hovedformål at det skal føres diskusjoner om visse hovedpunkter i Kirkens lære, eller at det på nytt og mer utførlig skal minnes om det gamle og moderne fedre og teologer har overlevert, og som vi med rette antar at dere ikke er uvitende om, men har boende i deres sinn.

For slike diskusjoner alene var det ikke nødvendig å sammenkalle et økumenisk konsil. Likevel er det i vår tid nødvendig at hele den kristne lære – uten at noe trekkes fra – nå mottas av alle med ny iver, med rolige og fredfulle sinn, og at den formidles i den nøye gjennomtenkte form for uttrykk og fremstilling som særlig skinner frem i dokumentene fra Tridentinerkonsilet og Det første vatikankonsil. Det er nødvendig at den samme lære blir bredere og dypere kjent, slik alle oppriktige forsvarere av den kristne, katolske og apostoliske sak så inderlig ønsker, og at sjelene i større grad blir gjennomsyret og formet av den. Det er nødvendig at denne sikre og uforanderlige lære, som man må gi sin trofaste lydighet til, blir undersøkt og fremstilt på den måte som vår tid krever. Selve trosskatten, det vil si de sannheter som vår ærverdige lære inneholder, er én ting; en annen ting er måten disse blir uttrykt på, dog i samme mening og med samme betydning. Denne måten skal vies stor oppmerksomhet, og det må tålmodig – om nødvendig – arbeides med den; det skal nemlig innføres fremstillingsformer som bedre svarer til et læreembede som fremfor alt er pastoralt.

Bilde

Hvordan feil bør bekjempes

7. Ved Det annet vatikankonsils åpning er det tydeligere enn noensinne at Herrens sannhet består til evig tid. Vi ser nemlig at menneskers usikre meninger, som tiden kommer og går, avløser hverandre én etter én, og hvordan nye feil ofte raskt forsvinner som tåke drevet bort av solen. 

Slike feil har Kirken til alle tider motsatt seg, og den har ofte også fordømt dem – ja, med den største strenghet. Men når det gjelder vår egen tid, finner Kristi brud [Kirken] det mer passende å bruke barmhjertighetens medisin enn strenghetens våpen; hun mener at det er bedre å imøtekomme dagens behov ikke så mye ved å fordømme, som ved å forklare sin lære rikere og tydeligere. Ikke slik å forstå at det nå mangler falske læresetninger, meninger og farer som må forhindres og fjernes; men fordi alt dette så åpenbart strider mot de rette prinsipper for hederlighet og moral, og fordi de har båret så ødeleggende frukter, synes menneskene i dag selv å begynne å forkaste dem – særlig de levemåter som setter Gud og hans lover til side, den overdrevne tillit til teknikkens fremskritt, og den lykke som ensidig bygges på materielle goder. Menneskene erkjenner mer og mer at den menneskelige persons verdighet og dens tilhørende fullkommenhet er et anliggende av største betydning, og et som er vanskelig å oppnå. Det viktigste er at de gjennom erfaring har lært at ytre makt pålagt andre, våpenmakt eller politisk dominans, slett ikke er nok til å løse de alvorlige problemene som plager dem.

Men når det gjelder vår egen tid, finner Kristi brud [Kirken] det mer passende å bruke barmhjertighetens medisin enn strenghetens våpen; hun mener at det er bedre å imøtekomme dagens behov ikke så mye ved å fordømme, som ved å forklare sin lære rikere og tydeligere.

 

I denne situasjonen ønsker Den katolske kirke – idet den under dette økumeniske konsil løfter sannhetens fakkel høyt – å vise seg som alles kjærlige mor: mild, tålmodig og fylt av barmhjertighet og godhet mot sine barn som er skilt fra henne. Til menneskeheten, som lider under så mange vanskeligheter, sier hun – slik Peter engang sa til den stakkars mannen som ba ham om en gave: «Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi nasareerens navn: [Reis deg og] gå!»[8] Kirken tilbyr menneskene i vår tid ikke forgjengelige rikdommer, heller ikke lover den bare jordisk lykke; men den deler ut de gaver som hører den himmelske nåde til – gaver som, idet de løfter menneskene opp til Guds barns verdighet, også er et sterkt vern og hjelpemiddel for å gjøre deres liv mer menneskelig. Kirken åpner kildene til sin rike lære, ved hvilken menneskene – opplyst av Kristi lys – fullt ut kan forstå hvem de virkelig er, hvilken verdighet de har, og hvilket mål de skal strebe mot. Til slutt utvider den gjennome sine barn rommet for kristen kjærlighet overalt – en kjærlighet som er mest egnet til å rykke opp uenighetens røtter og mest virksom til å fremme forsoning, rettferdig fred og broderlig enhet mellom alle mennesker.

Bilde

Fremme enhet i den kristne og menneskelige familie

8. Kirkens omsorg for å fremme og beskytte sannheten springer ut av at ifølge Guds plan – «han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne»[9] – kan menneskene bare når de støttes av hele den åpenbarte lære i sin helhet, nå frem til den fullkomne og urokkelige enhet i sjelen som er forbundet med sann fred og evig frelse.

Denne synlige enhet i sannheten har, dessverre, ennå ikke blitt fullt og helt oppnådd av hele den kristne familie. Likevel anser Den katolske kirke det som sin plikt å arbeide flittig for å bidra til å fullbyrde det store enhetens mysterium som Kristus Jesus, da hans offer nærmet seg, med glødende bønner ba den himmelske Far om; og den nyter den søteste fred i vissheten om at den er nært forenet med disse Kristi bønner. Den gleder seg dessuten oppriktig når den merker at disse bønner også blant dem som befinner seg utenfor dens grenser, bærer frelsesrike og stadig rikere frukter. For hvis man betrakter saken nøye, synes denne samme enhet som Jesus Kristus oppnådde for sin kirke, å stråle som med det tredobbelt lys av himmelsk og frelsende glans: for det første enheten mellom katolikker, som må bevares sterk og som et lysende forbilde; dernest enheten som består av fromme bønner og brennende ønsker, med hvilke de kristne som er skilt fra Den apostoliske stol lengter etter å bli forenet med oss; til slutt enheten som viser seg i aktelse og respekt for Den katolske kirke, vist av dem som ennå bekjenner seg til religiøse tradisjoner som ikke er kristne.

Likevel anser Den katolske kirke det som sin plikt å arbeide flittig for å bidra til å fullbyrde det store enhetens mysterium som Kristus Jesus, da hans offer nærmet seg, med glødende bønner ba den himmelske Far om.

 

I denne forbindelse må man sannelig sørge over at en så stor del av menneskeheten – selv om alle mennesker som blir født, også er blitt gjenløst ved Kristi blod – ennå ikke deltar i de kilder til himmelsk nåde som finnes i Den katolske kirke. Disse berømte ord av den hellige Kyprian passer på Den katolske kirke, hvis lys opplyser alt, og hvis overnaturlige enhetskraft virker til fremgang for hele menneskeslekten: «Herrens kirke, opplyst av lyset, utbrer sine stråler over hele jorden; men det er ett lys som spres overalt, og legemets enhet blir ikke delt. Den strekker sine grener ut over hele jorden i overflodens rikdom, den utvider sine rikelige strømmer vidt og bredt; men det er ett hode og én opprinnelse og én mor, rik på fruktbarhetens etterkommere: av henne blir vi født, av hennes melk næres vi, av hennes ånd blir vi levendegjort.»[10]

Ærverdige brødre,

Dette er målet for Det annet vatikankonsil: mens det samler Kirkens fremste krefter til ett og med iver arbeider for at frelsesbudskapet lettere skal tas imot av menneskene, legger og bereder det på sett og vis veien for å virkeliggjøre den enhet blant menneskeslekten som er et nødvendig grunnlag for at den jordiske by skal kunne formes etter bildet til den himmelske by «hvis konge er sannhet, hvis lov er kjærlighet og hvis mål er evighet».[11]

Bilde

Avslutning

9. «Vi har nå talt rett ut til dere»,[12] ærverdige brødre i bispeembedet. Her er vi samlet som ett i denne Vatikanbasilika [Peterskirken], hvor kirkehistorien har sitt omdreiningspunkt, hvor himmel og jord nå forenes i et inderlig forbund. Her, ved den hellige Peters grav, ved gravene til så mange av våre hellige forgjengere, hvis aske i denne høytidelige stund synes å juble med en slags mystisk dirring.

Idet konsilet åpner, stiger det som en dag opp i Kirken og stråler med et glimrende lys. Det er ennå bare daggry, men allerede berører de første solstråler fra øst våre sjeler så mildt! Alt her ånder hellighet, alt vekker glede. Vi ser nemlig stjerner som, med sin glans, øker dette tempels majestet – og disse stjernene, vitner apostelen Johannes om, er dere.[13] Gjennom dere lyser, som lysestaker av gull rundt apostelfyrstens grav, de kirker som er betrodd dere.[14] Vi ser også høyt verdige menn som fra de fem verdensdeler er kommet sammen i Roma for å representere sine nasjoner, og som med all ærbødighet og forventning er til stede.

De salige i himmelens oppgave er å beskytte vårt arbeid; de troendes oppgave er å fortsette å løfte brennende bønner til Gud; dere alles oppgave er, idet dere villig følger Den Hellige Ånds overnaturlige inspirasjon, med glede å arbeide slik at deres innsats best mulig svarer til de ulike folks ønsker og behov. 

 

Derfor må det sies klart at himmelboere og mennesker i fellesskap legger sin innsats i feiringen av konsilet. De salige i himmelens oppgave er å beskytte vårt arbeid; de troendes oppgave er å fortsette å løfte brennende bønner til Gud; dere alles oppgave er, idet dere villig følger Den Hellige Ånds overnaturlige inspirasjon, med glede å arbeide slik at deres innsats best mulig svarer til de ulike folks ønsker og behov. For at dette skal skje, kreves det av dere et klart og fredfullt sinn, broderlig enighet, måtehold i det dere foretar dere, korrekthet i diskusjonene og visdom i alle avgjørelser.

Måtte deres innsats og arbeid – som ikke bare folkenes øyne, men også hele verdens håp er vendt mot – i rikelig grad svare til forventningene.

Allmektige Gud, vi vender oss til deg idet vi setter all vår lit til deg, siden vi ikke stoler på vår egen kraft. Se i nåde ned på disse din kirkes hyrder. La lyset fra din himmelske nåde være med oss som tar beslutninger, og med dem som utarbeider lover; og hør nådig de bønner vi frembærer for deg i én tro, med én stemme og med ett sinn.

Å Maria, de kristnes hjelp, biskopenes hjelp, hvis kjærlighet vi nylig har erfart på en særlig måte i ditt hus i Loreto, hvor det behaget Oss å ære Inkarnasjonens mysterium – ordne alt ved din hjelp til et gledelig, lykkelig og vellykket resultat. Gå du, sammen med din brudgom, den hellige Josef, de hellige apostler Peter og Paulus og de hellige Johannes Døperen og Johannes Evangelisten, i forbønn for oss hos Gud.

Jesus Kristus, vår elskede Forløser, folk og tiders udødelige konge, tilkommer kjærlighet, makt og herlighet i all evighet. Amen.

Dette er en foreløpig oversettelse og kan oppdateres fortløpende.

Noter

[1] Luk 2,34.

[2] Luk 10,16.

[3] Luk 11,23.

[4] Matt 6,33.

[5] Ibid.

[6] Jf. 1 Mos 1,28.

[7] Matt 4,10; Luk 4,8.

[8] Apg 3,6.

[9] 1 Tim 2,4.

[10] De Catholicae Ecclesiae unitate, 5.

[11] Den hellige Augustin, Brev 138, 3.

[12] 2 Kor 6,11.

[13] Åp 1,20: «De sju stjernene er englene for de sju menighetene, og de sju lysestakene er de sju menighetene.»

[14] Ibid.

Opptak fra konsilets åpning i 1962

Les mer

• Teksten på Vatikanets nettsider (flere språk)
• Dokumenter fra Det annet vatikankonsil
• Det annet vatikankonsil – en trofast fornyelse