Her følger pave Leos budskap til den 34. Verdensdagen for de syke, som feires onsdag 11. februar:
Samaritanens medfølelse:
Å elske ved å bære den andres smerte
Kjære brødre og søstre,
Den 34. Verdensdagen for de syke vil bli høytidelig feiret i Chiclayo i Peru den 11. februar 2026. Ved denne anledning vil jeg oppfordre til igjen å reflektere over den barmhjertige samaritan, som alltid er aktuell og avgjørende for å gjenoppdage nestekjærlighetens skjønnhet og medfølelsens sosiale dimensjon. Denne refleksjonen retter også oppmerksomheten mot de trengende og alle som lider, særlig de syke.
Der blir ikke medfølelse og barmhjertighet overfor dem som lider redusert til en rent individuell innsats, men virkeliggjort gjennom relasjoner.
Vi kjenner alle den gripende beretningen i Lukasevangeliet (jf. Luk 10,25–37). Jesus svarer en lovkyndig, som spør hvem som er den neste han skal elske, med denne fortellingen: En mann på vei fra Jerusalem til Jeriko ble overfalt av røvere og etterlatt halvdød. En prest og en levitt gikk forbi, men en samaritan fikk medfølelse med ham, forbandt sårene hans, tok ham med til et herberge og sørget for at han fikk pleie. Jeg har valgt å reflektere over dette bibelstedet i lys av encyklikaen Fratelli tutti, skrevet av min kjære forgjenger pave Frans. Der blir ikke medfølelse og barmhjertighet overfor dem som lider redusert til en rent individuell innsats, men virkeliggjort gjennom relasjoner: til våre brødre og søstre i nød, til dem som tar seg av dem, og – grunnleggende sett – til Gud som gir oss sin kjærlighet.
1. Møtets gave: Gleden ved å gi nærhet og nærvær
Vi lever i en kultur preget av tempo, umiddelbarhet og hastverk – en «bruk-og-kast»-kultur og en likegyldighet som hindrer oss i å stoppe opp underveis og komme nær for å se behovene og lidelsene rundt oss. I lignelsen gikk ikke samaritanen forbi da han så den sårede mannen. I stedet så han på ham med et åpent og oppmerksomt blikk – Jesu blikk – som førte ham til å handle med menneskelig og medfølende nærhet. Samaritanen «stoppet, nærmet seg mannen og tok seg av ham personlig, og brukte til og med sine egne penger for å dekke hans behov... [Fremfor alt] ga han ham sin tid».[1] Jesus lærer oss ikke hvem vår neste er, men hvordan vi kan bli en neste; med andre ord, hvordan vi kan komme andre nær.[2] I denne sammenheng kan vi, med den hellige Augustin, si at Herren ikke ville vise oss hvem som var denne mannens neste, men hvem han selv skulle bli en neste for. Ingen er virkelig en neste før han fritt nærmer seg en annen. Den som ble en neste, var den som viste barmhjertighet.[3]
Å være en neste avhenger ikke av fysisk eller sosial nærhet, men av beslutningen om å elske. Derfor blir kristne en neste for dem som lider, etter Kristi eksempel.
Kjærligheten er ikke passiv, men går ut for å møte den andre. Å være en neste avhenger ikke av fysisk eller sosial nærhet, men av beslutningen om å elske. Derfor blir den kristne en neste for dem som lider, etter Kristi eksempel – den sanne guddommelige samaritan som kom nær en såret menneskehet. Det dreier seg ikke om filantropiske gester, men tegn som viser oss at personlig deltakelse i en annens lidelse innebærer å gi av seg selv. Det betyr å gå lenger enn bare å dekke behov, slik at vår egen person blir en del av gaven.[4] Denne nestekjærligheten næres nødvendigvis av et møte med Kristus, som ga seg selv for oss av kjærlighet. Den hellige Frans uttrykte dette vakkert da han, om sitt møte med spedalske, sa: «Herren selv førte meg inn blant dem»[5] – for gjennom dem hadde han oppdaget den sødmefylte gleden ved å elske.
Møtets gave springer ut av vår forening med Jesus Kristus. Vi erkjenner ham som den barmhjertige samaritan som har gitt oss evig frelse [eller helse], og vi gjør ham nærværende hver gang vi strekker oss ut mot en såret bror eller søster. Den hellige Ambrosius sa: «Siden ingen er mer vår neste enn han som har leget våre sår, la oss elske ham både som Herre og som neste; for ingenting er så nært som hodet er sine lemmer. La oss også elske dem som etterligner Kristus; la oss elske dem som lider på grunn av andres fattigdom, for legemets enhets skyld.»[6] Å være «ett i Den ene» – gjennom nærhet, nærvær og kjærlighet som mottas og deles – er å glede seg, som den hellige Frans, over sødmen ved å ha møtt Herren.
2. Det felles oppdraget å ta vare på de syke
Den hellige Lukas fortsetter med å si at samaritanen «fikk inderlig medfølelse». Medfølelse innebærer en dyp indre bevegelse som driver oss til handling. Det er en følelse som springer innenfra og fører til et engasjement for andres lidelse. I denne lignelsen er medfølelse kjennetegnet på aktiv kjærlighet; den er verken teoretisk eller sentimental, men viser seg i konkrete handlinger. Samaritanen kom nær, pleiet sårene, tok ansvar og sørget for omsorg. Det er verdt å merke seg at han ikke handler alene: «Samaritanen fant en vert som kunne ta seg av mannen; også vi er kalt til å forene oss som et «vi» som er sterkere enn summen av små individuelle medlemmer.»[7] I min erfaring som misjonær og biskop i Peru har jeg personlig vært vitne til mange som viser barmhjertighet og medfølelse i samaritanens og vertens ånd. Familiemedlemmer, naboer, helsearbeidere, sjelesørgere og mange andre stopper opp underveis for å komme nær, lege, støtte og ledsage dem som er i nød. Ved å gi det de har, gir de medfølelsen en sosial dimensjon. Denne erfaringen, som skjer innenfor et nettverk av relasjoner, går utover et rent individuelt engasjement. Derfor har jeg i den apostoliske formaningen Dilexi te omtalt omsorg for de syke ikke bare som en «viktig del» av Kirkens oppdrag, men som en sann «kirkelig handling» (nr. 49). Jeg siterte den hellige Kyprian for å vise hvordan denne dimensjonen fungerer som et mål på et samfunns helse: «Denne pest og plage, som virker så fryktelig og dødelig, prøver den enkeltes rettferdighet og undersøker menneskehetens sinn for å se om de friske tjener de syke, om slektninger elsker hverandre oppriktig, om herrer har medlidenhet med sine syke tjenere, om leger ikke forlater de syke som ber om hjelp.»[8]
Familiemedlemmer, naboer, helsearbeidere, sjelesørgere og mange andre stopper opp underveis for å komme nær, lege, støtte og ledsage dem som er i nød.
Å være «ett i Den ene» betyr virkelig å erkjenne at vi er lemmer på ett legeme som viser Herrens medfølelse til alle som lider, hver etter vårt eget kall.[9] Lidelsen som beveger oss til medfølelse, er dessuten ikke en fremmeds lidelse; den er lidelsen til et lem på vårt eget legeme, som Kristus, vårt hode, befaler oss å ta vare på – til beste for alle. Slik blir vår tjeneste forenet med Kristi egen lidelse, og når den bæres frem i kristen ånd, fremskynder den oppfyllelsen av Frelserens bønn om alles enhet.[10]
3. Drevet av kjærlighet til Gud, for å møte oss selv og vår neste
I det dobbelte budet, «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv» (Luk 10,27), erkjenner vi gudskjærlighetens forrang og dens direkte følger for alle dimensjoner av menneskelig kjærlighet og relasjon. «Kjærligheten til vår neste er et håndfast bevis på ektheten av vår kjærlighet til Gud, slik apostelen Johannes vitner: ‘Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss... Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham’ (1 Joh 4,12.16).»[11] Selv om kjærlighetens gjenstand er forskjellig – Gud, nesten og en selv – og disse derfor kan forstås som ulike former for kjærlighet, er de grunnleggende uatskillelige.[12] Gudskjærlighetens forrang innebærer at menneskelig handling ikke utføres av egeninteresse eller for å oppnå belønning, men som uttrykk for en kjærlighet som overskrider rituelle normer og blir til sann gudsdyrkelse. Å tjene sin neste er å elske Gud gjennom gjerninger.[13]
Selv om kjærlighetens gjenstand er forskjellig – Gud, nesten og en selv – og disse derfor kan forstås som ulike former for kjærlighet, er de grunnleggende uatskillelige.
Dette perspektivet lar oss også forstå hva det vil si å elske seg selv. Det betyr å legge til side ethvert forsøk på å basere vår selvfølelse eller verdighet på verdslige målestokker – som suksess, karriere, status eller familiebakgrunn[14] – og gjenfinne vår rette plass foran Gud og vår neste. Benedikt XVI sa: «Mennesket, som en skapning med en åndelig natur, realiseres gjennom mellommenneskelige relasjoner. Jo mer autentisk en lever slike relasjoner, jo mer modnes også ens egen personlige identitet. Det er ikke ved å skille seg ut at mennesket får sin rett, men ved å sette seg i forbindelse med andre og med Gud.»[15]
Kjære brødre og søstre, «det sanne legemiddel for menneskehetens sår er en livsstil basert på broderlig kjærlighet, som har sin rot i Guds kjærlighet.»[16] Jeg håper oppriktig at vår kristne livsstil alltid må gjenspeile denne broderlige, «samaritanske» ånden – en ånd som er imøtekommende, modig, forpliktet og støttende, rotfestet i vår forening med Gud og vår tro på Jesus Kristus. Oppildnet av denne guddommelige kjærligheten vil vi visselig kunne gi av oss selv til beste for alle som lider, særlig for våre syke, eldre og plagede brødre og søstre.
Jeg håper oppriktig at vår kristne livsstil alltid må gjenspeile denne broderlige, «samaritanske» ånden – en ånd som er imøtekommende, modig, forpliktet og støttende.
La oss løfte våre bønner til den salige Jomfru Maria, frelse for syke, og be henne hjelpe alle som lider og trenger medfølelse, trøst og et lyttende øre. La oss be om hennes forbønn med denne gamle bønnen, som er blitt bedt i familier for dem som lever med sykdom og smerte:
Søte mor, forlat meg ikke.
Vend ikke blikket bort fra meg.
Gå med meg hvert øyeblikk
og la meg aldri være alene.
Du som alltid verner meg
som en sann mor,
be for meg om velsignelse fra Faderen,
Sønnen og Den Hellige Ånd.
Jeg gir av hjertet min apostoliske velsignelse til alle som er syke, til deres familier og til dem som tar seg av dem – helsearbeidere og sjelesørgere – og på en særlig måte til alle som deltar i denne Verdensdagen for de syke.
Fra Vatikanet, 13. januar 2026
LEO PP. XIV
Noter
[1] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), 63.
[2] Jf. ibid., 80–82.
[3] Jf. Augustin, Serm. 171, 2; 179/A, 7.
[4] Jf. Benedikt XVI, encyklikaen Deus caritas est (25. desember 2005), 34; Johannes Paul II, det apostoliske brev Salvifici doloris (11. februar 1984), 28.
[5] Frans av Assisi, Testamente, 2: Frans av Assisis skrifter, s. 97ff.
[6] Den hellige Ambrosius, Avhandling om Lukasevangeliet, VII, 84.
[7] Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), 78.
[8] Den hellige Kyprian, De mortalitate, 16.
[9] Jf. Den hellige Johannes Paul II, det apostoliske brev Salvifici doloris (11. februar 1984), 24.
[10] Jf. ibid., 31.
[11] Den apostoliske formaning Dilexi te (4. oktober 2025), 26.
[12] Jf. ibid.
[13] Jf. Frans, encyklikaen Fratelli tutti (3. oktober 2020), 79.
[14] Jf. ibid., 101.
[15] Benedikt XVI, encyklikaen Caritas in veritate (29. juni 2009), 53.
[16] Frans, Budskap til deltakerne på den 33. internasjonale ungdomsfestivalen (MLADIFEST), Medjugorje, 1.–6. august 2022 (16. juli 2022).
Les mer
