Det er torsdag før Den stille uke. Om noen få dager er det palmesøndag. Sr. Maria Nguyen thi Hong løper rundt i sakristiet.
Sakristan
På kontorpulten hennes står flasker med olje, klare til Oljevigselmessen.
På skapet ved siden av og på veggene er det hengt notater som skal være til hjelp for volontørene i menigheten. Det er flere som bruker hele dagen sin på å hjelpe sakristianen i St. Olav domkirke i Oslo.
De som stiller opp vet ofte ikke hvordan ting skal gjøres og forberedes, men får en grundig instruksjon av søsteren.
– Jeg er en nonne som tjener i Kirken. Jeg teller ikke hvor mange timer jeg jobber. Kirken er mitt hjem. Dette er ikke min jobb, det er min tjeneste, sier den ivrige nonnen. Mange av våre prester henvender seg til henne for å få råd om hvordan ting skal pyntes, plasseres og ordnes.
Kallet som en vei
Søster Maria og sr. Anna Thai Thi Tuyet tilhører Søstrene av det Hellige Kors av Nhatrang og tjener begge i St. Olav menighet. Den andre kom til Norge for kun noen måneder siden og begynte rett på tjenesten i Kirken.
Sr. Maria feiret sin første Stille uke i Norge i 2011, for femten år siden. Men allerede som liten, hjemme i Vietnam, visste hun at hun ville bli nonne.
– Jeg har erfart at kallet er ulikt for hver person. Gud leder oss på forskjellige måter, ofte gjennom enkle og hverdagslige ting som vi ikke alltid forstår i øyeblikket, sier hun.
Gud leder oss på forskjellige måter, ofte gjennom enkle og hverdagslige ting som vi ikke alltid forstår i øyeblikket.
Søster Maria vokste opp i et hjem som lå midt mellom søstrenes kloster og kirken.
– Jeg levde tett på daglig bønneliv og så søstrenes liv på nært hold. Dette satte dype spor i meg.
På barneskolen hjalp hun søstrene i sakristiet og fikk være med på store messer i bispedømmet.
– Disse enkle erfaringene vekket en stille lengsel i meg – et ønske om å tilhøre Gud helt og fullt.
Etter hvert deltok hun i hverdagsmessene så ofte hun kunne.
– Eukaristien ble sentrum i livet mitt og kallet vokste i dette forholdet til Gud.
Sr. Maria beskriver kallet sitt ikke som et plutselig valg, men en vei som ble formet over tid.
– Til slutt gikk jeg inn i klosterlivet, noe jeg lenge hadde båret i hjertet.
Med Jesus ved siden av
Tilbake i St. Olav domkirke i Oslo vurderer søster Maria utseendet på palmegren-bukettene som frivillige har pyntet til palmesøndagen, samtidig som hun tar i mot telefoner og sender meldinger. Det er mye som skal ordnes.
– Men jeg har en god venn der, sier hun gladelig og peker mot kirkerommet.
– Jeg går inn der når jeg trenger å slappe av. Gud er her for meg.
Inne i kirken viser hun "plassen sin". Der sitter søsteren og hviler med sin bestevenn.
Samtidig er hun alltid klar for å ta i mot dem som kommer. Det hender at noen sitter i kirkebenken. Andre banker på døren til sakristiet og ønsker å snakke sammen.
Flere av dem som en gang dukket opp foran kirkedøren hjelper nå til som frivillige.
Hjemme til Hønefoss
Kl. 15.30 går bussen hjem til Hønefoss. Det er der Søstrene av det Hellige Kors av Nhatrang har sitt kloster, ved siden av St. Teresia kirke.
De to nonnene løper ut døren og straks er de på vei hjem, for å rekke tilbedelse, vesper og messe. Etter en nesten to timers kjøretur ankommer vi klosteret.
Det er fem søstre som bor i klostret på Hønefoss: sr. Lucia, sr. Martha, sr. Maria, sr. Therese og sr. Anna.
Priorinnen, Sr. Lucia Nguyen thi Kim Trang, venter på følget for å gi en varm hilsen til gjesten som er med. Straks etter det går veien rett ned til kapellet. Sognepresten, p. Josef Ottersen stiller ut Sakramentet.
Roen senker seg og alt bråket, alt som skulle ordnes, skyves nå til side. Det er lovsang, stillhet og tidebønn.
Etter hvert dukker det opp noen flere og messen starter. Alle er velkommen til å delta i søstrenes liturgiske liv.
Ta i mot interesserte
Etter det åndelige måltidet, er det tid for middag i kommuniteten. Det er vietnamesisk mat som står på menyen. Den som er hjemme den dagen lager maten, dette er noe søstrene bytter på. I dag er det sr. Martha Nguyen Hoang Doan Uyen som står for middagen. Hun har bodd i Norge siden 2012.
Priorinnen forteller om hverdagslivet til søstrene i Hønefoss.
– Er det mulig for katolske kvinner i Norge å tre inn i ordenen?
Søster Lucia svarer med at dette er et tema som de snakker en del om og noe hun selv er ganske spent på. Formasjonen foregår i Vietnam, men å kunne vietnamesisk er ikke nødvendig.
– Hvis det kommer noen jenter som er interessert, vil vi ta dem imot, sier hun ivrig.
Fra egen plan til Guds vilje
Søstrene av det Hellige Kors av Nhatrang er en orden fra Vietnam. De som kommer til Norge velges ut av ordenens generalråd sammen med generalpriorinnen, før de blir spurt om de kan tenke seg å dra.
Da priorinnen for kommuniteten i Hønefoss vokste opp, kjente hun ikke til noen søstre, men hadde alltid en idé om at nonner hjelper andre. Selv vokste sr. Lucia opp i fattigdom og familien fikk masse hjelp fra de rundt seg.
– Jeg bestemte meg bare for å gå i kloster og bli nonne, sier hun.
Siden hun ikke kjente til noe orden spurte hun sognepresten og dro til den klosterfamilien han anbefalte. Og det var søstre av Det hellige kors av Nhatrang.
Sr. Lucia hadde et sterkt ønske om å tjene de aller fattigste og svakeste, ute i landsbygdene. Hun skulle til å få medisinsk utdannelse og jobbe som sykepleier i utsatte områder.
– Jeg var på vei dit og så plutselig fikk jeg beskjed om at jeg skulle slutte. Du skal til Norge, sa de.
Hun fikk likevel lov til å svare ja eller nei på invitasjonen.
– Først så sa jeg nei, fordi drømmen min var å tjene de som var fattige.
Så ombestemte hun seg og ga et ja likevel.
– Jeg forstod etter hvert at jeg hadde en plan selv, men når jeg kommer til klosteret og avlegger løfter og gir meg selv til Gud, så er det han som bruker meg. Det er ikke min egen plan, men Guds plan som gjelder. Det er veldig viktig, forklarer hun.
Da hun ankom Norge ble hun godt mottatt.
– Jeg følte meg ikke fremmed. Når jeg tenker tilbake, så ser jeg hvordan Gud hadde en plan for meg.
Fattigdom er ikke bare materielle ting, men handler også om at vi skal overgi oss til Gud. Man eier ikke seg selv.
Klosterløfter og klosterliv
Løftene om lydighet, fattigdom og kyskhet er de tre evangeliske råd som alle ordner følger. Sr. Lucia forteller hvordan de kan oppleves sterkere i ulike livsfaser.
– Fattigdom er ikke bare materielle ting, men handler også om at vi skal overgi oss til Gud. Man eier ikke seg selv.
– Jeg er glad for at jeg fikk reise hit, legger søsteren til.
Kirken ble mye større og hun fikk oppleve dette universelle fellesskapet.
Det er familier og ulike mennesker som banker på døren til søstrene i Hønefoss. Noen bærer tunge byrder. Nonnene tar i mot dem som kommer.
– Vi behøver ikke å tenke på hva vi skal gjøre. Bønnelivet gir oss styrke til å møte disse menneskene.
Noen ringer om forbønn. Noen sender blomster.
– Hvorfor får vi blomster? Fordi dere ber for oss, svarer de som sender, sier sr. Lucia.
Men også lekfolket skal be for klostrene, minner de oss.
– Jeg sier det alltid: be for meg også.
Synlige nonner
– Hvordan ble det til at du ble nonne, søster Martha?
– Jeg har alltid bodd rett ved kirken, faren min var veldig aktiv og søstrene var synlige, svarer dagens kokk.
Sr. Martha tjener i St. Johannes menighet i Oslo.
I barndommen bodde hun ti minutter unna selve moderklosteret. Hennes foreldre var fast bestemt på at de skulle dra i kirken hver dag. Hvis sakristianen hadde glemt å ringe med bjellen gjorde gjerne faren hennes det for ham.
Hun så nonnene i menigheten.
– Jeg synes de var så søte, lykkelige og ville bli som dem, sier hun.
– De kan bare be hver dag, har ingen jobb, tenkte jeg.
Nå vet hun at det også kommer en tjeneste. Som hun selv så den gang, kan nå barn og ungdommer se henne og de andre nonnene tjene i sine menigheter.
– Barn ser ikke på disse tingene som jobb, legger søster Lucia til og ler.
Palmegrener, sortering, undervisning og mye annet kan virke veldig gøy og tiltrekkende.
Det er viktig for oss å oppleve nærheten av de troende. Det motiverer oss til å tjene og leve vårt eget klosterliv.
Klosterhverdagen
Hverdagen på Elvegata i Hønefoss går fort. Dagen begynner kl. 6, men de som drar til Oslo står opp allerede en halvtime før.
Det er Laudes og Matutin. En halvtime stillhet og frokost - og så drar alle ut.
– Kommunitetslivet er veldig viktig. Bønnetidene er faste.
Det hender at søster Lucia har hjemmekontor. Da sitter hun og passer på huset. Hun tjener på det lokale sykehuset som hjelpepleier og jobber i Kirkens Tribunal.
Alle søstre av Det hellige kors av Nhatrang får en utdanning før de trer inn i ordenen. De skal kunne forsørge seg selv og komme med sitt bidrag til Kirken og kommunitetslivet. Man kan tre inn etter videregående, men må da ta utdanning under formasjonen.
Først kommer et år med forberedelse, så postulat og to år novisiat. Etter det første løftet er det seks år med formasjon. Alle de fem søstre som er en del av kommuniteten i Hønefoss har nå avlagt sine evige løfter.
– Vi lever tett på menigheten. Du ser at folk spaserer rett inn her, sier sr. Lucia og de andre ler. For rett før kom sognepresten inn med ungdommer som forbereder påskefeiringen og de trengte å varme opp maten på kjøkkenet. Det høres fortsatt sang og latter fra det andre rommet.
– Vi føler at vi er en familie. Det er viktig for oss å oppleve nærheten til de troende. Det motiverer oss til å tjene og leve vårt eget klosterliv, sier priorinnen.
En familie
Ved å møte andre ser de at livet deres gir frukter.
Hver onsdag er det fridag, som søstrene tilbringer sammen. Før de kom til Norge, kjente de nesten ikke hverandre.
– Så er vi en familie her, sier sr. Lucia og søstrene smiler. Det er spennende og godt å leve sammen.
– Men nå er det bønnetid, legger priorinnen til og alle reiser seg.
Før avreisen tilbake til Oslo rekker vi Kompletorium i kapellet.
