Pave Leo XIVs budskap
til deltagerne på plenumsmøtet i Det pavelige akademi for samfunnsvitenskap
Det gledet meg å høre om plenumsmøtet i Det pavelige akademi for samfunnsvitenskap som finner sted 14.–16. april 2026, og jeg sender bønner og gode ønsker til alle som deltar. Jeg uttrykker min takknemlighet til kardinal Peter Turkson for hans hengivne tjeneste som akademiets kansler. Jeg takker også deres president, søster Helen Alford, for å ha valgt temaet: «Maktens bruk: Legitimitet, demokrati og omskrivingen av den internasjonale orden». Det er et særlig aktuelt tema som retter vår refleksjon mot utøvelsen av makt, noe som er et avgjørende element for å bygge fred i og mellom nasjoner i denne tiden med dyptgripende globale endringer.
Katolsk sosiallære betrakter makt ikke som et mål i seg selv, men som et middel rettet mot det felles gode. Dette innebærer at en myndighets legitimitet ikke avhenger av opphopning av økonomisk eller teknologisk styrke, men av visdommen og dyden den utøves med (jf. Den katolske kirkes katekisme, 1903). Visdom gjør oss nemlig i stand til å skjelne og strebe etter det sanne og det gode, fremfor tilsynelatende goder og tom ære, midt i hverdagslivets omstendigheter. Denne visdommen er uatskillelig fra de moralske dydene, som styrker vårt ønske om å fremme det felles gode. Vi vet at særlig rettferdighet og mot er uunnværlige for å treffe gode beslutninger og gjennomføre dem i praksis. Måtehold viser seg også å være avgjørende for en legitim utøvelse av myndighet, for sant måtehold holder overdreven selvopphøyelse i sjakk og fungerer som et vern mot maktmisbruk.
Demokratiet er imidlertid sunt bare når det er forankret i moralloven og en sann forståelse av mennesket. Uten dette grunnlaget risikerer det å bli enten et flertallstyranni eller en maske for økonomiske og teknologiske eliters dominans.
Denne forståelsen av legitim makt finner et av sine høyeste uttrykk i et sant demokrati. Demokratiet er langt fra å være en ren prosedyre. Det anerkjenner hvert menneskes verdighet og kaller hver borger til å delta ansvarlig i søken etter det felles gode. I tråd med denne overbevisningen bekreftet den hellige Johannes Paul II at Kirken verdsetter demokratiet fordi det sikrer deltagelse i politiske valg og «muligheten både til å velge og stille til ansvar de som styrer, og til å erstatte dem med fredelige midler når det er hensiktsmessig» (Centesimus annus, 46). Demokratiet er imidlertid sunt bare når det er forankret i moralloven og en sann forståelse av mennesket. Uten dette grunnlaget risikerer det å bli enten et flertallstyranni eller en maske for økonomiske og teknologiske eliters dominans.
De samme prinsippene som styrer utøvelsen av myndighet i nasjonene, må også prege den internasjonale orden – en sannhet som er særlig viktig å huske i en tid hvor strategiske rivaliseringer og skiftende allianser omformer de globale relasjonene. Vi må huske at en rettferdig og stabil internasjonal orden ikke kan oppstå utelukkende fra maktbalanse eller fra en rent teknokratisk logikk. Konsentrasjonen av teknologisk, økonomisk og militær makt i noen få hender truer både folkenes demokratiske deltagelse og internasjonalt samhold.
I denne sammenheng har mine forgjengere uttrykt behovet for oppdaterte institusjoner og en universell myndighet (jf. Johannes Paul II, Centesimus annus, 58; Pacem in terris, 137) preget av subsidiaritetsprinsippet (jf. Benedikt XVI, Caritas in veritate, 57). Utviklingen av et slikt globalt fellesskap krever «en bedre form for politikk, en som virkelig står i det felles godes tjeneste» (Frans, Fratelli tutti, 154). Ja, det er «mer nødvendig enn noensinne å dristig revurdere formene for internasjonalt samarbeid» (Besøk ved FAOs hovedkvarter i anledning Verdens matvaredag, 16. oktober 2025, 7).
I siste instans, når jordiske makter truer tranquillitas ordinis – den klassiske augustinske definisjonen av fred – må vi hente håp fra Guds rike, som, selv om det ikke er av denne verden, kaster lys over denne verdens anliggender og åpenbarer deres eskatologiske betydning. I dette trosperspektivet minnes vi om at Guds allmakt særlig viser seg i barmhjertighet og tilgivelse (jf. Thomas Aquinas, Summa theologiae, I, q. 25, a. 3, ad 3). Guds makt dominerer ikke, men helbreder og gjenoppretter. Det er nettopp denne kjærlighetens logikk som må prege historien, for menneskelig virksomhet inspirert av kjærlighet bidrar til å forme den «jordiske by» i enhet og fred, og gjør den – om enn ufullkomment – til en forventning om og en forsmak på «Guds by» (jf. Benedikt XVI, Caritas in veritate, 7). En slik tro styrker vår besluttsomhet om å bygge en forsoningskultur som er i stand til å overvinne likegyldighetens og maktesløshetens fallgruver (jf. Tale i nærvær av religiøse ledere, 28. oktober 2025).
Når jordiske makter truer tranquillitas ordinis – den klassiske augustinske definisjonen av fred – må vi hente håp fra Guds rike, som, selv om det ikke er av denne verden, kaster lys over denne verdens anliggender.
Med disse tankene håper jeg inderlig at deres refleksjoner i løpet av disse dagene vil gi verdifulle innsikter for å klargjøre den legitime bruken av makt, kriteriene for sant demokrati og den typen internasjonal orden som tjener det felles gode. Slik vil deres arbeid på meningsfullt vis bidra til å bygge en global kultur for forsoning og fred – en fred som ikke bare er det skjøre fraværet av konflikt, men rettferdighetens frukt, født av en myndighet som ydmykt stilles til tjeneste for hvert menneske og hele menneskeheten.
Må Den Hellige Ånd, all kjærlighets kilde og enhetens og fredens bånd, opplyse deres sinn og støtte deres innsats. Jeg påkaller villig Guds rike velsignelser over dere alle.
Fra Vatikanet, 1. april 2026
LEO PP. XIV
Les mer
- Budskapet på Vatikanets nettsider (engelsk)
- Vatican News: Pope Leo: 'Democracy remains healthy only when rooted in the moral law'
- Pave Frans’ katekese om laster og dyder
