Kan. 1438 – Idet forskriften i kan. 1444, § 1, nr. 1, dog står fast, gjelder:

1. 1° fra en suffraganbiskops domstol ankes det til metropolittens domstol, dog så at forskriften i kan. 1439 står urokket;
2. 2° i saker som i første instans er ferdigbehandlet for metropolitten, skjer anke til den domstol som han selv fast har utpekt med Den apostoliske stols godkjennelse;
3. 3° for saker behandlet for provinsialsuperior er domstol i annen instans hos den øverste leder; for saker behandlet for lokal abbed, hos abbedsuperioren i den monastiske kongregasjon.

Kan. 1439 –

1. §1. Dersom det i samsvar med det som er bestemt i kan. 1423, er etablert én domstol i første instans for flere bispedømmer, skal bispekonferansen med Den apostoliske stols godkjennelse etablere en domstol i annen instans med mindre alle bispedømmer er suffragane til det samme erkebispedømme.
2. §2. En bispekonferanse kan med Den apostoliske stols godkjennelse etablere en eller flere domstoler i annen instans, også utenom tilfellene omtalt i § 1.
3. §3. Eventuelt hva angår domstolene i annen instans som omtalt i §§ 1–2 har bispekonferansen eller en biskop utpekt av den alle de former for myndighet som tilligger en diøcesanbiskop vedrørende hans domstol.

Kan. 1440 – Dersom kompetanse på grunnlag av nivå ikke blir overholdt i samsvar med det som er bestemt i kann. 1438 og 1439, er dommerens inkompetanse absolutt.

Kan. 1441 – Domstol i annen instans skal etableres på samme måte som domstol i første instans. Dersom på første nivå av rettsbehandlingen – i overensstemmelse med kan. 1425, § 4 – en enedommer har felt dom, må dog domstolen i annen instans prosedere kollegialt.

Kan. 1442 – Den romerske pave er den øverste dommer for hele den katolske verden som avsier rettsutsagn enten selv personlig eller gjennom Den apostoliske stols ordinære domstoler eller gjennom dommere delegert av ham.

Kan. 1443 – Ordinær domstol etablert av Den romerske pave for å motta anke er Den romerske rota.

Kan. 1444 –

1. §1. Den romerske rota dømmer:
   1. 1° i annen instans i saker som av de ordinære domstoler i første instans er blitt pådømt og gjennom rettmessig anke blir brakt inn for Den hellige stol;
   2. 2° i tredje eller siste instans i saker som alt er behandlet av Den romerske rota selv og av hvilke som helst andre domstoler – med mindre rettskraft foreligger.
2. §2. Denne domstol dømmer også i første instans i sakene omtalt i kan. 1405, § 3, så vel som i dem som Den romerske pave enten av eget tiltak eller etter påstand fra part har trukket inn til sin egen domstol og overdratt til Den romerske rota; og med mindre noe annet er forutsatt i reskriptet med det overdratte oppdrag, dømmer rotaen selv også i annen og siste instans.

Kan. 1445 –

1. §1. Den øverste domstol Den apostoliske signatura behandler:
   1. 1° nullitetskjæremål, begjæringer om oppreisning i tidligere rettstilstand og andre klager mot rotadommer;
   2. 2° klager i saker om personstand der Den romerske rota har avslått å åpne for ny prøving;
   3. 3° innsigelser mot overtagelse og andre saker mot auditørene ved Den romerske rota som følge av handlinger i utøvelsen av deres oppdrag;
   4. 4° kompetansekonfliktene omtalt i kan. 1416.
2. §2. Domstolen selv tar seg av tvister oppstått ut fra handling i medhold av kirkelig forvaltningsmyndighet og rettmessig brakt inn for den, andre forvaltningsmessige kontroverser som av Den romerske pave eller av dikasterier i Den romerske kurie bringes inn for den, og kompetansekonflikt mellom disse dikasterier.
3. §3. Dertil tilligger det denne domstol:
   1. 1° å føre tilsyn med en riktig justisforvaltning og gjøre anførsler mot advokater og prosessfullmektiger dersom situasjonen skulle gjøre det aktuelt;
   2. 2° å forlenge domstolenes kompetanse;
   3. 3° å fremme og approbere opprettelse av domstolene omtalt i kann. 1423 og 1439.

Kan. 1446 –

1. §1. Alle kristustroende, men i første rekke biskopene, må – dog så at rettferdigheten står urokket – med omhu anstrenge seg for at rettsstrider innen Guds folk, når det lar seg gjøre, blir unngått og så snart som mulig blir bilagt fredelig.
2. §2. En dommer må ikke unnlate ved inngangen til en strid, og heller ikke på noe som helst annet trinn i den utstrekning han øyner et håp om god utgang, å oppmuntre og hjelpe partene slik at de i samråd sørger for å søke en rimelig løsning på kontroversen, og han må selv angi skikkede veier for denne målsetning idet det også blir gjort bruk av mennesker med tyngde til å formidle.
3. §3. Dersom striden dreier seg om partenes private vel, må dommeren se om forlik eller avgjørelse ved skjønnsdommere i samsvar med det som er bestemt i kann. 1713–1716, på nyttig vis kan tilendebringe kontroversen.

Kan. 1447 – Den som har vært med i en sak som dommer, påtaleansvarlig, båndforsvarer, prosessfullmektig, advokat, vitne eller sakkyndig, kan ikke senere som dommer gyldig avgjøre samme sak i en annen instans eller påta seg oppdrag som bisitter i samme.

Kan. 1448 –

1. §1. En dommer kan ikke ta på seg å behandle en sak der det for ham består noe blodsbånds- eller svogerskapsforhold i hvilken som helst grad i opp- eller nedadstigende linje og like til fjerde grad i sidelinje, eller der det består noe verge- eller formynderforhold, intimt vennskap, eller sterkt fiendskap eller der det kan oppstå fortjeneste, skade eller annen konsekvens for ham selv.
2. §2. Under de samme omstendigheter skal påtaleansvarlig, båndforsvarer, bisitter og forhørsdommer avstå fra sin oppgave.

Kan. 1449 –

1. §1. Med mindre dommeren selv avstår i tilfellene omtalt i kan. 1448, kan en part avvise ham.
2. §2. Rettsvikaren prøver avvisningen; dersom han selv blir avvist, prøver biskopen som står i spissen for domstolen, den.
3. §3. Dersom biskopen er dommer og det gjøres gjeldende avvisning mot ham, må han selv avstå fra å dømme.
4. §4. Dersom det gjøres gjeldende avvisning mot den påtaleansvarlige, båndforsvareren eller annet forvaltningspersonell ved domstolen, prøver formannen for den kollegiale rett eller dommeren selv dersom han er enedommer, innsigelsen.

Kan. 1450 – Etter at en avvisning er blitt godtatt, skal personene endres, men ikke nivået av rettsbehandlingen.

Kan. 1451 –

1. §1. Spørsmål om avvisning blir ekspeditt å avgjøre etter at partene samt den påtaleansvarlige og båndforsvareren er hørt dersom de er med og ikke selv blir avvist.
2. §2. Handlinger utført av en dommer før han blir avvist, er gyldige; men de som er utført etter fremsatt avvisning, skal omstøtes dersom en part begjærer det innen ti dager fra avvisningen ble godtatt.

Kan. 1452 –

1. §1. I et anliggende som ene og alene er i privates interesse, kan dommeren bare prosedere etter påstand fra part. Men etter at en sak rettmessig er innledet, kan og skal dommeren i straffesaker og andre saker som gjelder Kirkens offentlige vel eller sjelenes frelse, også prosedere i embets medfør.
2. §2. Men dommeren kan dertil supplere partenes forsømmelser når de leverer bevis eller gjør innsigelser gjeldende, i den utstrekning han betrakter det som nødvendig for å unngå en svært uberettiget dom, dog så at forskriftene i kan. 1600 står fast.

Kan. 1453 – Idet rettferdigheten dog må stå urokket, må dommerne og domstolene sørge for at alle saker sluttføres så snart som mulig, og så at de ikke trekkes ut ut over et år for domstol i første instans, men for domstol i annen instans ut over seks måneder.

Kan. 1454 – Alle som danner en domstol eller som vier sin kraft ved denne, skal avlegge ed på å ivareta deres oppdrag riktig og med troskap.

Kan. 1455 –

1. §1. Det påligger dommere og rettsmedhjelpere taushetsplikt i embets medfør; det gjelder alltid ved strafferettsbehandling; men ved tvistebehandling gjelder det dersom åpenbaring av vedkommende prosesshandling kan påføre partene ulempe.
2. §2. Det påligger dem også alltid taushetsplikt om diskusjonen som finner sted mellom dommerne ved en kollegial rett før dom skal felles, så vel som om de forskjellige avgitte stemmer og standpunkter sammesteds, dog så at forskriften i kan. 1609, § 4, står fast.
3. §3. Ja, i den utstrekning sakens eller bevisenes natur er slik at noens rykte kan bli skadet ved at akter eller bevis gjøres kjent, det kan bys anledning til stridigheter, eller anstøt så vel som annet besvær av det slag kan oppstå, kan dommeren ved ed binde vitner, sakkyndige, partene og deres advokater eller prosessfullmektiger med taushetsplikt.

Kan. 1456 – Dommer og alt forvaltningspersonell ved domstol forbys i anledning av at de foretar rettsbehandling, å motta enhver form for gaver.

Kan. 1457 –

1. §1. Dommere som avviser å håndheve gjeldende rett til tross for at de sikkert og visst er kompetente, som uten støtte i det som er foreskrevet i gjeldende rett, erklærer seg for kompetente og behandler og avgjør saker, som krenker lov om hemmelighold eller som ut fra forsett eller ved alvorlig forsømmelse forvolder de stridende annen skade, kan av kompetent myndighet straffes med passende straffer, ikke med utelukkelse av embetsfratagelse.
2. §2. Dersom rettspersonale og medhjelpere forsømmer deres oppgave, er de underlagt de samme sanksjoner som ovenfor; alle disse kan også dommeren straffe.

Kan. 1458 – Sakene blir å behandle i den rekkefølge som de er blitt fremsatt og innført i en fortegnelse, med mindre det av en eller annen grunn fordres hurtig ekspedisjon foran de øvrige, noe som da blir å fastsette ved særskilt dekret støttet med begrunnelse.

Kan. 1459 –

1. §1. Feil som kan innebære doms nullitet, kan på ethvert stadium eller nivå av rettsbehandlingen opptas som innsigelse og likeledes av dommeren i embets medfør erklæres.
2. §2. Utenom tilfellene omtalt i § 1 må innsigelser med utsettende virkning, spesielt slike som gjelder personer eller rettsbehandlingsmåten, fremsettes før stridsåpningen med mindre de dukker opp etter at strid alt er åpnet, og de må så snart som mulig avgjøres.

Kan. 1460 –

1. §1. Dersom det fremsettes innsigelse mot dommerens kompetanse, skal dommeren selv prøve dette forhold.
2. §2. I tilfelle av innsigelse ut fra relativ inkompetanse og dersom dommeren avsier at han er kompetent, åpner ikke hans avgjørelse for anke, men nullitetskjæremål og oppreisning i tidligere rettstilstand forbys ikke.
3. §3. Dersom imidlertid dommeren erklærer seg inkompetent, kan part som regner seg for belastet, innen en frist på 15 nyttedager innbringe forholdet for ankedomstolen.

Kan. 1461 – En dommer som på et hvilket som helst stadium av saken vet seg absolutt inkompetent, skal erklære sin inkompetanse.

Kan. 1462 –

1. §1. Innsigelser ut fra rettskraft, ut fra forlik og andre peremptoriske innsigelser som betegnes som innsigelser ut fra endt strid, skal fremsettes og behandles før stridsåpningen; den som senere gjør dem gjeldende, avvises ikke, men han idømmes omkostningene med mindre han beviser at han ikke ondsinnet har forsinket innvendingen.
2. §2. Andre peremptoriske innsigelser må fremsettes ved stridsåpningen, og de må i sin tid tas under behandling i overensstemmelse med reglene vedrørende innskutte spørsmål.

Kan. 1463 –

1. §1. Søksmål i form av motsøksmål kan ikke gyldig fremsettes med mindre det skjer innen 30 dager fra åpnet strid.
2. §2. Disse behandles sammen med primærsøksmålet, noe som innebærer på likt nivå med det, med mindre det er nødvendig å behandle dem separat eller dommeren anser det for mer hensiktsmessig.

Kan. 1464 – Spørsmål om sikkerhet som må stilles for saksomkostningene eller om innvilgning av fri rettshjelp som helt fra begynnelsen av er blitt ønsket, og av annet av dette slag, blir i regelen å prøve før stridsåpningen.

Kan. 1465 –

1. §1. Lovmessige fatalfrister som de betegnes som – d.e. frister oppstilt ved lov som sletter rettigheter – kan ikke forlenges og heller ikke gyldig innskrenkes med mindre partene begjærer det.
2. §2. Men rettslige og avtalemessige frister kan før deres utløp og når en berettiget grunn inntreffer, av dommeren forlenges etter at partene er hørt eller har begjært det, men aldri gyldig innskrenkes med mindre partene har samtykket.
3. §3. Likevel må dommeren vokte seg for at en rettsstrid ved forlengelse blir altfor langvarig.

Kan. 1466 – Hvor lov ikke fastsetter frister for å gjennomføre prosesshandlinger, skal dommeren forhåndsbestemme dem med tanke på enhver handlings natur.

Kan. 1467 – Dersom domstol har fri på dag angitt for rettslig handling, forstås fristen som forlenget til første påfølgende dag som ikke er ferie.

Kan. 1468 – Når det lar seg gjøre, må enhver domstols sete være fast og åpent til fastsatte tider.

Kan. 1469 –

1. §1. En dommer som ved vold er fordrevet fra sitt territorium eller som er forhindret fra der å utøve jurisdiksjon, kan utøve jurisdiksjonen sin og felle dom utenfor territoriet, likevel først etter at diøcesanbiskopen er blitt underrettet om dette forhold.
2. §2. Utenom tilfellet omtalt i § 1 kan dommeren ut fra en berettiget grunn og etter at partene er hørt, også begi seg utenfor eget territorium for å skaffe til veie bevis, dog først etter tillatelse fra diøcesanbiskopen på stedet som oppsøkes, og med et av ham utpekt sete.

Kan. 1470 –

1. §1. Med mindre partikularlov forutsetter noe annet, kan mens saker føres for en domstol, bare de være til stede i rettssalen som en lov eller dommeren har fastsatt er nødvendige for å gjennomføre rettergangen.
2. §2. Dommeren kan ved passende straffer sette alle på plass som deltar i rettsbehandling og som alvorlig forsømmer behørig respekt og lydighet overfor retten, dertil også suspendere advokater og prosessfullmektiger fra å utøve oppdrag ved kirkelige domstoler.

Kan. 1471 – Dersom den person som blir stilt spørsmål, bruker et for dommeren eller partene ukjent språk, må det anvendes en av dommeren utpekt edsvoren tolk. Likevel må utsagn nedtegnes skriftlig på det originale språk og en oversettelse må tilføyes. Det må også anvendes tolk dersom en døv eller stum skal stilles spørsmål, med mindre dommeren heller foretrekker at det blir svart skriftlig på spørsmål stilt av ham.

Kan. 1472 –

1. §1. Rettslige akter – så vel de som gjelder utkomme av spørsmål eller saksaktene, som de som berører måten å prosedere på eller prosessaktene – skal være nedtegnet skriftlig.
2. §2. Aktenes enkelte blad nummereres og påføres autentisitetstegn.

Kan. 1473 – I den utstrekning partenes eller vitnenes underskrift kreves i rettslige akter og dersom en part eller et vitne ikke kan eller vil underskrive, innføres det i selve aktene samtidig som dommeren og notaren gjør troverdig at selve handlingen ord for ord er blitt opplest for parten eller vitnet og at parten eller vitnet enten ikke kunne eller ikke ville underskrive.

Kan. 1474 –

1. §1. I tilfelle av anke sendes en kopi av aktene, etter å være gjort troverdig av en notar hva angår dens autentisitet, til den overordnede domstol.
2. §2. Dersom aktene er blitt avfattet på et for den overordnede domstol ukjent språk, må de oversettes til et annet for samme domstol kjent språk, idet det må anvendes sikkerhetsforanstaltninger slik at oversettelsens troverdighet er på det rene.

Kan. 1475 –

1. §1. Etter at rettsbehandlingen er tilendebrakt, skal dokumenter som er i privates eie, tilbakeleveres, likevel først etter at kopier av dem er holdt tilbake.
2. §2. Notarer og kansler forbys uten dommerens mandat å levere fra seg kopi av rettslige akter og dokumenter som er skaffet til veie for rettergangen.

Kan. 1476 – Enhver, det være seg døpt eller udøpt, kan opptre som saksøker ved rettsbehandling; men en rettmessig saksøkt part skal svare.

Kan. 1477 – Selv om saksøker eller saksøkt part har oppnevnt prosessfullmektig eller advokat, påligger det dem likevel alltid selv å være til stede ved rettsbehandlingen etter gjeldende retts eller dommerens forskrift.

Kan. 1478 –

1. §1. Mindreårige og de som mangler fornuftens bruk, kan bare foreta prosesshandlinger gjennom deres foreldre, verger eller formyndere, dog så at forskriften i § 3 står urokket.
2. §2. Dersom dommeren anser det så at mindreåriges rettigheter er i konflikt med foreldres, vergers eller formynderes rettigheter eller at disse ikke tilstrekkelig kan verge deres rettigheter, da må de foreta prosesshandlingene gjennom verge eller formynder gitt av dommeren.
3. §3. Men i åndelige saker og i saker forbundet med noe åndelig er mindreårige dersom de har nådd fornuftens bruk, i stand til å reise søksmål og svare uten foreldrenes eller verges samtykke, ja, også selv personlig dersom de har fylt 14 år; men ellers gjennom en formynder oppnevnt av dommeren.
4. §4. Umyndiggjorte og psykisk utviklingshemmede kan selv personlig bare foreta prosesshandlinger for å svare for egne forbrytelser eller etter dommerens forskrift; for øvrig skal de handle som saksøker og svare gjennom sine formyndere.

Kan. 1479 – I den utstrekning verge eller formynder oppnevnt av borgerlig myndighet er til stede, kan denne av den kirkelige dommeren gis adgang etter at diøcesanbiskopen for den som vedkommende er gitt til, er hørt dersom det lar seg gjøre; dersom en slik ikke er til stede eller ikke ser ut til å burde gis adgang, utpeker dommeren selv en verge eller formynder for saken.

Kan. 1480 –

1. §1. Juridiske personer foretar prosesshandlinger gjennom sine rettmessige representanter.
2. §2. Men i tilfelle en defekt hos eller en forsømmelse fra representantens side, kan den ordinarius under hvis myndighet de juridiske personer befinner seg, selv personlig eller gjennom en annen foreta prosesshandlinger i deres navn.

Kan. 1481 –

1. §1. En part kan fritt oppnevne advokat eller prosessfullmektig for seg; men utenom tilfellene fastsatt i §§ 2 og 3 kan han også selv personlig opptre som saksøker og svare med mindre dommeren anser det for nødvendig med en prosessfullmektigs eller advokats tjeneste.
2. §2. Ved strafferettsbehandling skal den anklagede alltid ha advokat, enten oppnevnt av ham selv eller gitt ham av dommeren.
3. §3. Dersom det ved tvistebehandling handler om mindreårige eller om en rettsbehandling der det dreier seg om det offentlige vel unntatt ekteskapssaker, må dommeren i embets medfør oppnevne forsvarer for part som mangler det.

Kan. 1482 –

1. §1. Enhver kan oppnevne én enkelt prosessfullmektig for seg som dog ikke kan erstatte seg selv med en annen med mindre han uttrykkelig har fått adgang til det.
2. §2. Dersom en berettiget grunn tilsier det og flere derfor likevel blir oppnevnt av vedkommende, må de utpekes slik at plassen som førstemann blant dem gir seg.
3. §3. Men flere advokater lar seg samtidig oppnevne.

Kan. 1483 – En prosessfullmektig og en advokat skal aldersmessig være myndige og ha godt rykte; advokaten skal dertil være katolikk med mindre diøcesanbiskopen tillater noe annet, og doktor i kanonisk rett, eller for øvrig være virkelig sakkyndig og approbert av nevnte biskop.

Kan. 1484 –

1. §1. En prosessfullmektig og en advokat skal før han tar over oppdraget sitt, deponere et autentisk mandat hos domstolen.
2. §2. For å hindre utslokking av en rett kan dommeren likevel også gi en prosessfullmektig adgang som ikke har fremlagt mandat, etter at han dersom forholdet skulle tilsi det, har stilt skikkelig sikkerhet; men en handling mangler enhver kraft dersom ikke prosessfullmektigen innen en peremptorisk frist som fastsettes av dommeren, fremlegger mandatet på riktig måte.

Kan. 1485 – Med mindre han har fått et spesialmandat, kan en prosessfullmektig ikke gyldig gi avkall på søksmål, instansintern saksgang eller rettslige akter, heller ikke inngå forlik, slutte overenskomst, overlate til skjønnsdommere for voldgift eller generelt utføre handlinger som gjeldende rett krever spesialmandat for.

Kan. 1486 –

1. §1. For at fjerning av en prosessfullmektig eller advokat skal få virkning, er det nødvendig at det blir forkynt for vedkommende og dersom striden alt er blitt åpnet, at dommeren og motparten er underrettet om fjerningen.
2. §2. Etter at definitiv dom er felt, består fortsatt prosessfullmektigens rett og plikt til å anke dersom mandanten ikke avslår det.

Kan. 1487 – Så vel en prosessfullmektig som en advokat kan av dommeren enten i embets medfør eller etter påstand fra part vrakes ved at han gir dekret om dette, likevel bare av en tungtveiende grunn.

Kan. 1488 –

1. §1. Begge forbys å kjøpe en rettsstrid eller slutte overenskomst for å tilegne seg et overdrevet salær eller en del av stridstingen som gevinst. Dersom noen har gjort det, er overenskomsten juridisk sett null verd og de kan av dommeren mulktlegges med en pengestraff. En advokat kan dertil så vel suspenderes fra oppgaven sin som, dersom det skjer gjentagelse, også av biskopen som står i spissen for domstolen, strykes fra advokatfortegnelsen.
2. §2. På samme måte kan advokater og prosessfullmektiger straffes som ved rettsomgåelse trekker saker fra kompetente domstoler for å få dem avgjort av andre gunstigere.

Kan. 1489 – Advokater og prosessfullmektiger som forråder sin oppgave ved gaver, tilsagn eller på enhver annen måte, suspenderes fra å utøve rettshjelp og refses med en pengemulkt eller andre passende straffer.

Kan. 1490 – For så vidt som det lar seg gjøre, oppnevnes det ved enhver domstol faste rettshjelpere som mottar gasje fra selve domstolen og som utøver oppdraget som advokater og prosessfullmektiger særlig i ekteskapssaker for parter som foretrekker å velge dem.

Kan. 1491 – Enhver rettighet dekkes ikke alene ved muligheten til å reise søksmål med mindre noe annet uttrykkelig er forutsatt, men også ved muligheten til å komme med innsigelse.

Kan. 1492 –

1. §1. Hvilken som helst mulighet til å reise søksmål utslokkes ved foreldelse i samsvar med det som er bestemt i gjeldende rett så vel som på annen rettmessig måte, unntatt muligheten til å reise søksmål om personstand som aldri utslokkes.
2. §2. Idet forskriften i kan. 1462 dog står urokket, består det alltid mulighet til innsigelse, og denne mulighet er etter sin egen natur evigvarende.

Kan. 1493 – En saksøker kan ved flere søksmål samtidig – som dog ikke får være i konflikt med hverandre, enten om samme saksforhold eller om forskjellige – saksøke en annen dersom de ikke går ut over kompetansen til oppsøkt domstol.

Kan. 1494 –

1. §1. Saksøkt part kan for samme dommer og ved samme rettsbehandling mot saksøker – enten på grunn av en saks sammenheng med hovedsøksmål, eller for å fjerne eller redusere saksøkers begjæring – ta ut søksmål i form av motsøksmål.
2. §2. Det gis ikke adgang til motsøksmål mot motsøksmål.

Kan. 1495 – Søksmål i form av motsøksmål blir å fremsette for den dommer som det første søksmål er innlevert til, ja, selv når han bare er delegert til den ene sak eller for øvrig er relativt inkompetent.

Kan. 1496 –

1. §1. Den som i det minste med sannsynlige argumenter har vist at han har en rettighet i forhold til en av en annen fastholdt ting, og at det kan skje forringelse til skade for ham med mindre tingen selv blir tatt under forvaring, har rett til fra dommeren å få arrest i vedkommende ting.
2. §2. Ved lignende tingrelaterte omstendigheter kan han oppnå at en forbys utøvelse av rettighet.

Kan. 1497 –

1. §1. Også for sikring av tilgodehavende åpne det for arrest i ting, dog utelukkende når kreditors rett er tilstrekkelig på det rene.
2. §2. Arrest kan endog utstrekkes til debitors ting som ut fra et hvilket som helst grunnlag finnes hos andre personer, og til debitors tilgodehavender.

Kan. 1498 – Arrest i ting og forbud mot utøvelse av rettighet kan aldri noensinne dekreteres dersom skaden som fryktes, kan repareres på annen måte og skikkelig sikkerhet for reparasjon av den stilles.

Kan. 1499 – Dommeren kan pålegge den som han innvilger arrest i ting eller forbud mot utøvelse av rettighet, forutgående sikkerhet for å erstatte skade dersom han ikke beviser sin rett.

Kan. 1500 – Hva angår natur og kraft i et søksmål vedrørende besittelse, må borgerlig retts forskrifter på stedet hvor den ting befinner seg hvis besittelse det handler om, overholdes.

Kan. 1513 –

1. §1. Stridsåpning foreligger når kontroversens grenser blir fastlagt ved dekret fra dommeren, hentet ut fra partenes begjæringer og tilsvar.
2. §2. Partenes begjæringer og tilsvar kan utenom i det stridsinnledende prosesskrift uttrykkes enten i tilsvaret til stevningen eller i utsagn avgitt muntlig for dommeren; men i vanskeligere saker blir partene av dommeren å sammenkalle for å enes om tvilsspørsmålet eller -spørsmålene som skal besvares i dommen.
3. §3. Dommerens dekret blir å bekjentgjøre for partene; de kan med mindre de alt har samtykket, innen ti dager klage til dommeren for å få det endret; spørsmålet blir ved dekret fra dommeren selv ekspeditt å løse.

Kan. 1514 – Engang fastsatte kontroversgrenser kan ikke gyldig endres med mindre det skjer ved nytt dekret ut fra en tungtveiende grunn etter påstand fra part og etter at de øvrige parter er hørt og deres grunner er overveid.

Kan. 1515 – Etter at striden er åpnet, holder besitteren av en annens ting opp å være i god tro; og av den grunn skal han dersom han dømmes til å tilbakelevere tingen, også gjøre opp for frukter og erstatte skader fra åpningsdagen.

Kan. 1516 – Etter at striden er åpnet, må dommeren i forveien fastsette en passende tid for partene til å fremsette og fullstendiggjøre bevisene.

Kan. 1517 – Den instansinterne saksgang innledes ved stevningen; i mål er den ikke alene ved avsigelse av definitiv dom, men også på andre ut fra gjeldende rett forhåndsbestemte måter.

Kan. 1518 – Dersom en stridende part dør, endrer status eller fratrer det embete som begrunner at han handler:

1. 1° suspenderes når saken ennå ikke er konkludert mht. bevisførselen, den instansinterne saksgang inntil den dødes arving, etterfølger eller den i hvis interesse det er, har tatt opp igjen rettsstriden;
2. 2° skal dommeren når saken er konkludert mht. bevisførselen, prosedere til ende etter at han har stevnet prosessfullmektigen dersom han deltar, ellers den dødes arving eller etterfølger.

Kan. 1519 –

1. §1. Dersom verge, formynder eller prosessfullmektig som er nødvendig i samsvar med det som er bestemt i kan. 1481, §§ 1 og 3, fratrer sitt oppdrag, suspenderes den instansinterne saksgang midlertidig.
2. §2. Men dommeren må så snart som mulig oppnevne en annen verge eller formynder; og han kan oppnevne en prosessfullmektig for rettsstriden dersom parten forsømmer det innen en kort frist fastsatt av dommeren selv.

Kan. 1520 – Dersom ingen prosesshandling er utført av partene i løpet av seks måneder til tross for at ingen hindring stod i veien for det, slettes den instansinterne saksgang. Partikularlov kan fastsette andre frister for perempsjon.

Kan. 1521 – Perempsjonen inntreffer ut fra selve den gjeldende rett og har virkning mot alle, selv mindreårige og andre med mindreårige likestilte, og den skal også erklæres i embets medfør, dog så at retten står fast til å begjære dekning av tap fra verger, formyndere, forvaltere og prosessfullmektiger som ikke kan bevise sin uskyld.

Kan. 1522 – Perempsjonen utslokker prosessaktene, men ikke saksaktene; ja, disse kan endog også ha kraft under en annen instansintern saksgang, dog utelukkende når saken går mellom de samme personer og handler om det samme saksforhold; men hva angår utenforstående, beholder de ikke annen kraft enn den som dokumenter har.

Kan. 1523 – Omkostninger som en av de stridende har forårsaket ved en hevet rettsbehandling, må han bære selv.

Kan. 1524 –

1. §1. På ethvert stadium eller nivå av rettsbehandlingen kan saksøker gi avkall på den instansinterne saksgang; likeledes kan så vel saksøker som saksøkt part gi avkall på prosessakter, det være seg alle eller bare noen.
2. §2. For å kunne gi avkall på den instansinterne saksgang trenger verger og forvaltere for juridiske personer råd eller samtykke fra dem hvis medvirkning kreves for å kunne foreta handlinger som overskrider de ordinære forvaltningsgrenser.
3. §3. For å gjelde må avkall skje skriftlig og det skal underskrives av parten eller av hans prosessfullmektig – dog først etter at denne er utstyrt med spesialmandat –, meddeles den annen part, av ham aksepteres eller i det minste ikke angripes, og det må av dommeren godtas.

Kan. 1525 – Avkall godtatt av dommeren utløser for de akter som det blir gitt avkall på, samme virkning som også perempsjon av den instansinterne saksgang og forplikter likeledes den avkallende til å betale omkostningene for aktene som han har gitt avkall på.

Kan. 1526 –

1. §1. Bevisbyrden påhviler den som påstår noe.
2. §2. Følgende trenger ikke bevis:
   1. 1° det som formodes av selve loven;
   2. 2° faktiske forhold påstått av den ene av de tvistende og latt passere av den andre med mindre bevis ikke desto mindre fordres i gjeldende rett eller av dommeren.

Kan. 1527 –

1. §1. Bevis av ethvert slag som synes nyttige for å behandle saken og som er tillatt, kan føres frem.
2. §2. Dersom en part påstår at det må åpnes for et av dommeren forkastet bevis, må dommeren selv ekspeditt avgjøre forholdet.

Kan. 1528 – Dersom en part eller et vitne vegrer seg for å fremstille seg for dommeren for å svare, er det også lov å forhøre vedkommende gjennom en legmann utpekt av dommeren eller å kreve vedkommendes utsagn overfor en offentlig notar eller på en hvilken som helst annen rettmessig måte.

Kan. 1529 – Dommeren må ikke skride til å oppta bevis før stridsåpningen med mindre det er av en tungtveiende grunn.

Kan. 1587 – En innskutt sak foreligger i den utstrekning det etter at rettsbehandlingen er påbegynt ved stevning, fremlegges et spørsmål som – skjønt det ikke inneholdes uttrykkelig i prosesskriftet hvorved rettsstriden ble innledet, ikke desto mindre – hører slik til saken at det for det meste skal løses før hovedspørsmålet.

Kan. 1588 – En innskutt sak fremlegges skriftlig eller muntlig for den dommer som er kompetent til å avgjøre hovedsaken og med angivelse av sammenhengen som består mellom den innskutte sak og hovedsaken.

Kan. 1589 –

1. §1. Etter at dommeren har mottatt begjæringen og hørt partene, dekreterer han ekspeditt hvorvidt det innskutte spørsmål som er fremlagt synes å ha grunnlag og sammenheng med hovedrettsbehandlingen eller om det blir å avvise i inngangsfasen; og dersom han gir adgang til det, hvorvidt det er så alvorlig at det skal løses ved prosessledende dom eller ved dekret.
2. §2. Men dersom han vurderer det slik at det innskutte spørsmål ikke må løses før den definitive dom, dekreterer han at man skal ha tanke for dette når hovedsaken avgjøres.

Kan. 1590 –

1. §1. Dersom et innskutt spørsmål skal løses ved dom, må bestemmelsene om muntlig tvisteprosess overholdes med mindre noe annet for dommeren under hensyntagen til forholdets alvor synes bedre.
2. §2. Men dersom det skal løses ved dekret, kan retten overdra forholdet til en forhørsdommer eller til formannen.

Kan. 1591 – Før hovedsaken føres i mål, men etter at en berettiget begrunnelse har inntruffet, kan dommeren eller retten tilbakekalle eller endre et dekret eller en prosessledende dom, enten etter påstand fra part eller i embets medfør og etter at partene er hørt.

Kan. 1598 –

1. §1. Etter at bevisene er skaffet til veie, skal dommeren – idet unnlatelse er belagt med straff i form av nullitet – ved dekret tillate partene og deres advokater ved domstolens kontor å se på akter som for dem ennå ikke er kjent; ja, advokater som begjærer det, kan også gis et eksemplar av aktene; men i saker med sikte på det offentlige vel kan dommeren for å unngå særdeles alvorlige farer dekretere at en handling ikke for noen skal være tilgjengelig, idet det dog må sikres at retten til forsvar alltid forblir uavkortet.
2. §2. For å komplettere bevisene kan partene fremsette ytterligere bevis for dommeren; etter at de er skaffet til veie og dersom dommeren har funnet det nødvendig, er det igjen på sin plass med et dekret som omtalt i § 1.

Kan. 1599 –

1. §1. Når alt som berører bevisfremskaffelsen, er tilendebrakt, kommer man til overgangen til konkludering i saken.
2. §2. Denne konkluderingsovergang foreligger i den utstrekning enten partene erklærer at de intet annet har å føre frem, den av dommeren i forveien fastsatte nyttetidsfrist for fremsettelse av bevis er utløpt, eller dommeren erklærer at han har saken tilstrekkelig forberedt.
3. §3. Om at man har nådd denne konkluderingsovergang i saken og på hvilken måte den er inntruffet, utsteder dommeren dekret.

Kan. 1600 –

1. §1. Etter overgangen til konkludering i saken, kan dommeren ennå innkalle de samme eller andre vitner eller anordne andre bevis som tidligere ikke er begjært, dog bare:
   1. 1° i saker der det alene handler om partenes private vel og dersom alle parter samtykker;
   2. 2° i øvrige saker etter at partene er hørt, dog utelukkende når det foreligger en tungtveiende begrunnelse og likeledes enhver fare for list eller påvirkning er fjernet;
   3. 3° i alle saker i den utstrekning det er sannsynlig at det med mindre det åpnes for nytt bevis, vil fremkomme en fremtidig uberettiget dom ut fra grunnlagene omtalt i kan. 1645, § 2, nr. 1–3.
2. §2. Men dommeren kan befale eller gi adgang til at et dokument blir fremlagt som uten skyld hos den i hvis interesse det er, tidligere eventuelt ikke kunne fremlegges.
3. §3. Nye bevis må legges ut under overholdelse av kan. 1598, § 1.

Kan. 1601 – Når man er gått over til konkludering i saken, fastsetter dommeren i forveien et passende tidsrom som frist for å fremlegge sluttinnlegg eller anførsler.

Kan. 1602 –

1. §1. Sluttinnlegg og anførsler må være skriftlige med mindre dommeren med partenes samtykke betrakter det for tilstrekkelig med forhandling for retten når denne er satt.
2. §2. Dersom sluttinnlegg sammen med viktige dokumenter ønskes trykt, kreves det forutgående tillatelse fra dommeren, idet taushetsplikten dersom det eksisterer, står urokket.
3. §3. Mht. sluttinnleggs størrelse, antall eksemplarer og andre omstendigheter av dette slag, må domstolens reglement overholdes.

Kan. 1603 –

1. §1. Etter utveksling av sluttinnlegg og anførsler har begge parter lov til innen en av dommeren i forveien fastsatt kort tidsfrist å fremlegge svar.
2. §2. Denne rett har partene bare en gang med mindre det for dommeren av tungtveiende grunner synes så at det igjen bør innvilges dem; når dette er innvilget for den ene part, da må det betraktes også som mulighet gitt til den andre.
3. §3. Den påtaleansvarlige og båndforsvareren har rett til igjen å replisere på partenes svar.

Kan. 1604 –

1. §1. Partene, advokatene og også andre forbys totalt å gi informasjon som finnes utenom saksaktene, til dommeren.
2. §2. Dersom diskusjonen av saken har skjedd skriftlig, kan dommeren fastsette at begrenset forhandling må skje muntlig for retten når denne er satt, for å belyse enkelte spørsmål.

Kan. 1605 – En notar må delta ved muntlig forhandling som omtalt i kan. 1602, § 1 og 1604, § 2, for at han straks dersom dommeren påbyr det eller en part fordrer det og dommeren samtykker, skriftlig kan referere de drøftede forhold og det konkluderte.

Kan. 1606 – Dersom partene har forsømt innen en nyttetidsfrist å tilrettelegge sitt sluttinnlegg eller de overlater det til dommerens innsikt og samvittighet, kan dommeren dersom han ut fra aktene og bevisene fullt ut har oversikt over forholdet, straks avsi dom, dog først etter å ha krevd anførsler fra den påtaleansvarlige og fra båndforsvareren dersom de er med ved rettsbehandlingen.

Kan. 1607 – En på rettslig måte ferdigbehandlet sak avgjøres av dommeren ved definitiv dom dersom det er en hovedsak; dersom det er en innskutt sak, skjer det ved prosessledende dom, dog så at forskriften i kan. 1589, § 1, står fast.

Kan. 1608 –

1. §1. For avsigelse av enhver dom kreves det i dommerens indre moralsk sikkerhet vedrørende saksforholdet som skal avgjøres ved dommen.
2. §2. Denne sikkerhet skal dommeren hente ut av fakta og bevis.
3. §3. Dommeren skal avveie bevisene ut fra egen samvittighet, dog så at forskriftene i en lov om effekten av visse bevis står fast.
4. §4. En dommer som ikke kan nå frem til denne sikkerhet, må avsi at saksøkers rett ikke er på det rene og frikjent dimittere den saksøkte, med mindre det handler om en sak som nyter godt av rettsbegunstigelse, da det i så fall blir å avsi for denne.

Kan. 1609 –

1. §1. Ved kollegial rett fastsetter kollegiets formann på hvilken dag og klokkeslett dommerne må komme sammen for å fatte sin beslutning, og møtet må med mindre en særskilt grunn tilsier noe annet, holdes ved selve domstolens sete.
2. §2. På tillyst dag for møtet må de enkelte dommere bringe med seg sine skriftlige konklusjoner mht. til sakens utkomme og begrunnelse, så vel i juridisk henseende som vedrørende det faktiske forhold, ved hvilke de har kommet til sin konklusjon; taushetsbelagt må disse konklusjoner vedlegges saksaktene.
3. §3. Etter påkallelse av Guds navn og etter at de enkeltes konklusjoner – i overensstemmelse med rangordning, dog slik at man alltid begynner med saksordføreren eller saksutrederen for den aktuelle sak – er fremført, holdes det under førelse av rettens formann diskusjon, særlig for å få på plass hva som blir å fastsette i domsslutningsdelen.
4. §4. Under diskusjonen er det helt i orden for enhver å gi opp sin tidligere konklusjon. Men en dommer som ikke vil gå over til de andres avgjørelse, kan dersom det skjer anke, fordre at hans konklusjoner blir oversendt den overordnede domstol.
5. §5. Dersom dommerne under den første diskusjon ikke vil eller kan komme frem til dom, kan avgjørelsen utsettes til et nytt møte, dog ikke ut over en uke med mindre saksforberedelsen blir å komplettere i samsvar med det som er bestemt i kan. 1600.

Kan. 1610 –

1. §1. Dersom dommeren er enedommer, avfatter han selv dommen.
2. §2. Ved en kollegial rett tilligger det saksordføreren eller saksutrederen å avfatte dommen idet han tar med avgjørelsesgrunner blant dem som de enkelte dommere har brakt inn under diskusjonen med mindre de avgjørelsesgrunner som foretrekkes er blitt forhåndsbestemt av flertallet av dommerne; dommen blir siden å underkaste de enkelte dommeres approbasjon.
3. §3. En dom blir å utgi ikke senere enn en måned fra den dag da saken ble avgjort med mindre dommerne ved en kollegial rett ut fra en tungtveiende begrunnelse i forveien har fastsatt et lengre tidsrom.

Kan. 1611 – Dommen skal:

1. 1° etter å ha gitt passende svar på de enkelte tvilsspørsmål avgjøre kontroversen som har vært ført for retten;
2. 2° bestemme hvilke forpliktelser for partene som er oppstått ut fra rettsbehandlingen og på hvilken måte de blir å oppfylle;
3. 3° gjøre rede for begrunnelsen eller avgjørelsesgrunnene, så vel i juridisk henseende som vedrørende de faktisk forhold, som domsslutningsdelen støtter seg på;
4. 4° fastsette stridsomkostningene.

Kan. 1612 –

1. §1. Dommen må nødvendigvis, etter påkallelse av Guds navn, ordnet gi oversikt over hvilken dommer eller rett det handler om; hvem som er saksøker, saksøkt part, prosessfullmektig med riktig angivelse av navn og bopel, samt påtaleansvarlig og båndforsvarer dersom de har vært part i saken.
2. §2. Så skal den kortfattet referere det faktiske saksforhold med partenes konklusjoner og formulering av tvilsspørsmålene.
3. §3. I tilknytning til dette følger domsslutningsdelen følge, med som premisser begrunnelsen som den støtter seg på.
4. §4. Den avsluttes med angivelse av dato og sted hvor den er felt og med dommerens – eller dersom det handler om en kollegial rett, alle dommernes – og notarens underskrift.

Kan. 1613 – De ovenfor utarbeidede regler om definitiv dom blir også å tilpasse prosessledende dom.

Kan. 1614 – Med de måter angitt på hvilke den kan angripes, legges dommen så snart som mulig ut; før utleggelse har den ingen juridisk kraft, heller ikke dersom slutningsdelen med dommerens tillatelse, er tilkjennegitt for partene.

Kan. 1615 – Utleggelsen – eller forkynnelsen – av dommen kan skje enten ved overlevering av et eksemplar av dommen til partene eller deres prosessfullmektiger eller ved at slikt eksemplar oversendes de samme i samsvar med det som er bestemt i kan. 1509.

Kan. 1616 –

1. §1. Dersom enten en regnefeil har sneket seg inn i dommens tekst, en materiell feil er inntruffet mens slutningsdelen ble utskrevet eller mens noe vedrørende de faktiske forhold eller partenes begjæringer ble referert, eller noe som kan. 1612, § 4, krever, er utelatt, skal dommen av selve den rett som har felt den, korrigeres eller kompletteres, enten etter påstand fra part eller i embets medfør, likevel alltid først etter at partene er hørt og et dekret er tilføyd i margen av dommen.
2. §2. Dersom en part motsetter seg dette, avgjøres det som innskutt spørsmål ved dekret.

Kan. 1617 – Dommerens øvrige avsigelser, utenom dommen, er dekreter som dersom de ikke er rent prosessledende, ikke har juridisk kraft med mindre de i det minste summarisk uttrykker avgjørelsesgrunnene eller uttrykkelig henviser til avgjørelsesgrunnene i en annen handling.

Kan. 1618 – En prosessledende dom eller et dekret har juridisk kraft som en definitiv dom dersom de hindrer rettsbehandlingen eller fører selve rettsbehandlingen eller den på et av dens nivåer i mål, i det minste hva angår en part i saken.

Kan. 1649 –

1. §1. Den biskop som det tilligger å lede en domstol, må fastsette bestemmelser:
   1. 1° om å dømme partene til å betale eller utjevne saksomkostningene;
   2. 2° om honorar til prosessfullmektiger, advokater, sakkyndige og tolker samt om dekning av tap for vitner;
   3. 3° om innvilgning av fri rettshjelp eller forminskning av omkostningene;
   4. 4° om dekning av skader når dekningen skyldes av en som ikke alene har lidd nederlag ved rettsbehandlingen, men som har stridt på slump;
   5. 5° om deponering av penger eller å stille sikkerhet vedrørende omkostninger som vil måtte betales og skader som vil måtte utbedres.
2. §2. For avsigelser vedrørende omkostninger, honorarer og skader som må utbedres, gis det ingen selvstendig ankemulighet, men en part kan innen 15 dager klage til samme dommer som kan forbedre takseringen.

Kan. 1650 –

1. §1. En dom som er blitt rettskraftig, kan besørges fullbyrdet, dog så at forskriften i kan. 1647 står urokket.
2. §2. Dommeren som har felt en dom som ennå ikke er blitt rettskraftig, – og dersom anke er fremsatt, også ankedommeren – kan i embets medfør eller etter påstand fra part befale provisorisk fullbyrdelse etter at skikkelig sikkerhet er stilt dersom situasjonen skulle tilsi det og dersom det handler om overdragelser eller ytelser forordnet for nødvendig underhold, eller når en annen berettiget grunn har gjennomslagskraft.
3. §3. Dersom dommen omtalt i § 2 angripes, kan dommeren som skal behandle angrepet, dersom han ser at dette sannsynligvis er fundert og at en uopprettelig skade kan oppstå ut fra fullbyrdelse, enten suspendere selve fullbyrdelsen eller underkaste den en sikring.

Kan. 1651 – Fullbyrdelsen kan ikke finne sted før det foreligger fullbyrdelsesdekret fra dommeren der det blir sagt at selve dommen skal besørges fullbyrdet; ut fra sakenes forskjellige natur inkluderes enten dette dekret i selve ordlyden i dommen eller det gis ut separat.

Kan. 1652 – Dersom fullbyrdelsen av dommen fordrer forutgående avleggelse av regnskap, foreligger et innskutt spørsmål som blir å avgjøre av selve den dommer som har felt dommen som blir å besørge fullbyrdet.

Kan. 1653 –

1. §1. Med mindre partikularlov fastsetter noe annet, skal biskopen i bispedømmet der dom på første nivå er felt, personlig eller gjennom en annen besørge dommen fullbyrdet.
2. §2. Dersom han vegrer seg for eller forsømmer dette, hører fullbyrdelsen etter påstand fra part i hvis interesse det er, eller også i embets medfør, under den myndighet som ankedomstolen ligger under i samsvar med det som er bestemt i kan. 1439, § 3.
3. §3. Blant ordensfolk hører fullbyrdelsen av dom under den superior som har felt dommen som blir å besørge fullbyrdet, eller som har delegert dommeren.

Kan. 1654 –

1. §1. Med mindre det i selve ordlyden i dommen er åpnet for eksekutorens eget skjønn, skal han besørge selve dommen fullbyrdet i overensstemmelse med den innlysende forståelse av ordene.
2. §2. Han har lov til å prøve innsigelser vedrørende måten og fullbyrdelsens juridiske kraft, men ikke sakens utkomme; dersom han fra annet hold har fått sikkerhet for at dommen er juridisk sett null verd eller klart uberettiget i samsvar med det som er bestemt i kann. 1620, 1622, 1645, må han avstå fra fullbyrdelsen og han må sende forholdet tilbake til domstolen der dommen er felt, etter at partene er underrettet.

Kan. 1655 –

1. §1. Hva angår tinglige søksmål, så blir i den utstrekning en ting er tilkjent saksøker, denne å overdra saksøkeren straks det også foreligger rettskraft.
2. §2. Men hva angår personlige søksmål når gjerningspersonen er dømt til å fremskaffe løsøre, til å betale penger eller til å gi eller gjøre noe annet, må dommeren i selve ordlyden i dommen eller eksekutor ut fra sitt skjønn og sin klokskap fastsette en frist for oppfyllelse av forpliktelsen, som dog ikke får innskrenkes til under 15 dager og heller ikke overskride seks måneder.

Kan. 1692 –

1. §1. Personlig separasjon av døpte ektefeller kan med mindre noe annet rettmessig er forutsatt for enkelte steder, dekreteres av diøcesanbiskopen ved dekret eller av dommer ved dom i samsvar med det som er bestemt i kanonene som følger.
2. §2. Hvor en kirkelig avgjørelse ikke får borgerlige virkninger eller dersom en borgerlig dom ikke må forventes å være i strid med guddommelig rett, kan biskopen i ektefellenes tilholdsbispedømme etter at de særskilte omstendigheter er overveid, innvilge tillatelse til å henvende seg til borgerlig organ.
3. §3. Også dersom saken dreier seg om de rent borgerlige virkninger av ektevigsel, må dommeren under overholdelse av forskriften i § 2 anstrenge seg for at saken like fra begynnelsen bringes inn for borgerlig organ.

Kan. 1693 –

1. §1. Med mindre en part eller den påtaleansvarlige begjærer ordinær tvisteprosess, gjøres det bruk av muntlig tvisteprosess.
2. §2. Dersom det er gjort bruk av ordinær tvisteprosess og anke fremsettes, må domstolen på annet nivå prosedere i samsvar med det som er bestemt i kan. 1682, § 2 [1680 §§ 2,3], under overholdelse av det som ellers skal overholdes.

Kan. 1694 – Hva angår en domstols kompetanse, må forskriftene i kan. 1673 [1672] overholdes.

Kan. 1695 – Før dommeren aksepterer en sak og i den utstrekning han øyner håp om en god utgang, må han gjøre bruk av pastorale midler for at ektefellene kan samstemmes og ledes til å gjenopprette det ekteskapelige samliv.

Kan. 1696 – Saker om separasjon av ektefeller sikter inn også på det offentlige vel; derfor skal den påtaleansvarlige alltid være med ved disse saker i samsvar med det som er bestemt i kan. 1433.

Kan. 1697 – Alene ektefellene eller den ene av dem – ja, selv mot den andres vilje – har rett til å søke om nådebevilling med dispensasjon fra et befestet, men ikke fullbyrdet ekteskap.

Kan. 1698 –

1. §1. Kun Den apostoliske stol behandler det faktiske forhold mht. ikke-fullbyrdelse av ekteskapet og eksistensen av en berettiget grunn til å innvilge dispensasjon.
2. §2. Men dispensasjonen innvilges kun av Den romerske pave.

Kan. 1699 –

1. §1. Kompetent til å ta imot et prosesskrift der det søkes om dispensasjon, er diøcesanbiskopen for søkerens bopel eller midlertidige bopel, og dersom grunnlag for anmodningen er på det rene, skal han anordne den forberedende del av rettergangen.
2. §2. Dersom det fremsatte tilfelle har spesielle vanskeligheter av juridisk eller moralsk art, må diøcesanbiskopen dog først konsultere Den apostoliske stol.
3. §3. Mot dekret der biskopen avviser prosesskriftet, står det åpent for klage til Den apostoliske stol.

Kan. 1700 –

1. §1. Idet forskriften i kan. 1681 [1678 § 4] dog står fast, må biskopen overdra den forberedende del av disse retterganger – fast eller i enkelttilfeller – til sin eller et annet bispedømmes domstol eller til en skikket prest.
2. §2. Dersom et forhold eventuelt er innledet med rettslig begjæring for å få erklært samme ekteskap for nullitet, må forberedelsen overdras til vedkommende domstol.

Kan. 1701 –

1. §1. I disse retterganger skal alltid båndforsvareren intervenere.
2. §2. Det åpnes ikke for rettshjelper, men på grunn av et tilfelles vanskelighet kan biskopen tillate at søkeren eller saksøkt part gis hjelp ved bistand fra en rettskyndig.

Kan. 1702 – Under forberedelsen forhøres begge ektefeller og for så vidt som det lar seg gjøre, må kanonene om bevisopptak ved ordinær tvistebehandling og ved ekteskapsnullitetssaker overholdes – dog utelukkende når de lar seg harmonisere med disse rettergangers egenart.

Kan. 1703 –

1. §1. Det foretas ikke utleggelse av aktene; dersom dommeren dog innser at bevisene som er ført frem, vil påføre den søkende parts søknad eller den saksøkte parts innsigelse en alvorlig hemning, må han likevel etter klok gjennomtenkning åpne dem for den part i hvis interesse det er.
2. §2. Etter påstand fra part kan dommeren forevise et levert dokument eller et mottatt vitnesbyrd og forhåndsbestemme en tid til å fremlegge følgeslutninger derav.

Kan. 1704 –

1. §1. Når forberedelse er gjennomført, bringer saksforberederen alle akter sammen med en dertil egnet betenkning til biskopen som avgir votum om sannheten i saksforholdet, så vel vedrørende ufullbyrdelsens faktisitet som vedrørende berettiget grunn til å dispensere og det hensiktsmessige ved nådebevilling.
2. §2. Dersom den forberedende del av rettergangen er overdratt til en annen domstol i samsvar med det som er bestemt i kan. 1700, utarbeides anførsler for båndet ved dette verneting, men votumet omtalt i § 1 hører under den overdragende biskop; til ham må saksforberederen samtidig med aktene levere en dertil egnet betenkning.

Kan. 1705 –

1. §1. Biskopen oversender alle akter sammen med sitt votum og båndforsvarerens anførsler til Den apostoliske stol.
2. §2. Dersom det etter Den apostoliske stols vurdering kreves supplering av forberedelsen, vil det bli tilkjennegitt for biskopen med angivelse av elementene vedrørende det i forberedelsen som blir å komplettere.
3. §3. Dersom Den apostoliske stol har reskriptert at ikke-fullbyrdelse av det som er ført frem, ikke er på det rene, da kan en rettskyndig som omtalt i kan. 1701, § 2 ved domstolens sete få innsyn i prosessaktene, men ikke i biskopens votum, for å overveie om det kan fremføres et eller annet tungtveiende for å fremsette søknaden på nytt.

Kan. 1706 – Reskript om dispensasjon oversendes fra Den apostoliske stol til biskopen; og han bekjentgjør reskriptet for partene og dertil videreformidler han det så snart som mulig til sognepresten, så vel på stedet for stiftelsen av ekteskapet som for mottagelsen av dåp, for at det i ekteskaps- og dåpsbøkene skal gjøres oppmerksom på den innvilgede dispensasjon.

Kan. 1707 –

1. §1. I den utstrekning en ektefelles død ikke kan godtgjøres ved autentisk kirkelig eller borgerlig dokument, regnes ikke den andre ektefelle som løst fra ekteskapsbåndet med mindre det forut er avgitt erklæring fra diøcesanbiskopen om formodet død.
2. §2. Erklæringen omtalt i § 1 kan diøcesanbiskopen bare gyldig avgi dersom han når hensiktsmessige etterforskningsskritt er gjennomført, og ut fra forklaringer fra vitner, ut fra noe som ryktes eller ut fra indisier får moralsk sikkerhet for ektefellens bortgang. Alene ektefellens fravær – selv gjennom lang tid – er ikke tilstrekkelig.
3. §3. I usikre eller innviklede tilfeller må biskopen konsultere Den apostoliske stol.

Kan. 1740 – Når tjenesten til en sogneprest av en eller annen grunn – også utenom ved alvorlig skyld fra hans side – innebærer skade eller i det minste er resultatløs, kan han av diøcesanbiskopen avskjediges fra sognet.

Kan. 1741 – Det er særlig ut fra disse grunner at sognepresten rettmessig kan avskjediges fra sitt sogn:

1. 1° handlemåte som påfører det kirkelige fellesskap alvorlig skade eller forstyrrelse;
2. 2° udugelighet eller kronisk sykdom på sinn eller kropp som gjør sognepresten ute av stand til å utføre sitt oppdrag på nyttig vis;
3. 3° tap av den gode anseelse hos rettskafne sognebarn med tyngde, eller aversjon mot sognepresten som ikke kan forventes snart å ville slutte;
4. 4° alvorlig forsømmelse eller krenkelse av sogneoppgavene som varer ved, også etter advarsel;
5. 5° dårlig forvaltning av timelige ting til alvorlig skade for Kirken og i den utstrekning noe annet botemiddel ikke kan anvendes på dette onde.

Kan. 1742 –

1. §1. Dersom det ut fra den gjennomførte forberedende del av prosedyren er på det rene at en grunn omtalt i kan. 1740 er til stede, må biskopen diskutere forholdet med to sogneprester valgt ut fra en gruppe fast etablert for dette av presterådet etter forslag fra biskopen; dersom han derav betrakter det så at det vil komme til å bli avskjedigelse, må han faderlig anbefale sognepresten at han – for gyldighet med grunner og argumenter angitt – innen et tidsrom på 15 dager frasier seg sognet.
2. §2. For sogneprester som er medlemmer av ordensinstitutt eller selskap for apostolisk liv, må forskriften i kan. 682, § 2, overholdes.

Kan. 1743 – Frasigelse fra sogneprestens side kan gjøres ikke alene kort og godt, men også betinget, dog utelukkende når dette av biskopen rettmessig kan aksepteres og i virkeligheten blir akseptert.

Kan. 1744 –

1. §1. Dersom sognepresten ikke innenfor de i forveien fastsatte dager har svart, må biskopen gjenta innbydelsen idet han forlenger nyttetidsfristen til å svare.
2. §2. Dersom det for biskopen er på det rene at sognepresten har mottatt den andre innbydelse, men ikke har svart selv om han ikke har vært tilbakeholdt av noen hindring, eller dersom sognepresten avviser frasigelse uten noen anførte avvisningsgrunner, utsteder biskopen avskjedigelsesdekret.

Kan. 1745 – Men dersom sognepresten bestrider den tilføyde grunn og begrunnelsene for denne, og dersom de av ham påberopte avvisningsgrunner for biskopen synes utilstrekkelig, må han – for gyldighet – handle slik:

1. 1° han innbyr sognepresten til etter at han har sett på aktene, å sammenfatte sine motforestillinger i en skriftlig betenkning, ja, t.o.m. til å levere motbevis dersom han har slike;
2. 2° deretter og etter at den forberedende del av prosedyren er fullført dersom situasjonen skulle gjøre det aktuelt, overveier han forholdet sammen med sogneprestene omtalt i kan. 1742, § 1, med mindre andre blir å utpeke fordi det er umulig for dem;
3. 3° og til sist fastsetter han hvorvidt sognepresten blir å avskjedige eller ei, og han utsteder straks etter dekret om dette.

Kan. 1746 – Når sognepresten er avskjediget, må biskopen sørge for enten tilvisning av et annet embete dersom han er skikket til det, eller en pensjon ettersom situasjonen tilsier og omstendighetene tillater.

Kan. 1747 –

1. §1. En avskjediget sogneprest skal avstå fra å utøve sogneprestoppdraget, så snart som mulig forlate prestegården tom og overlevere alt som tilhører sognet, til den som biskopen har overdratt sognet til.
2. §2. Men dersom det handler om en syk sogneprest som ikke uten besvær kan forflyttes over fra prestgården til en annen bolig, bør biskopen overlate den til hans også eksklusive bruk så lenge dette behov varer.
3. §3. Mens det pågår behandling av klage mot avskjedigelsen, kan biskopen ikke utnevne en ny sogneprest, men han bør midlertidig treffe tiltak ved en sogneadministrator.

Kan. 1748 – Dersom det beste for sjelene eller Kirkens behov eller nytte fordrer at en sogneprest forflyttes fra sitt sogn som han på nyttig vis styrer, til et annet sogn eller til et annet embete, må biskopen skriftlig foreslå denne forflytning for ham og anbefale ham å samtykke av kjærlighet til Gud og sjelene.

Kan. 1749 – Dersom sognepresten ikke har som intensjon å følge opp biskopens råd og anbefaling, må han skriftlig gjøre rede for begrunnelsen.

Kan. 1750 – Dersom det ikke er levert en begrunnelse som står i veien for det og biskopen vurderer det slik at han ikke bør gå tilbake på forslaget, må han sammen med to sogneprester valgt ut i samsvar med det som er bestemt i kan. 1742, § 1, overveie den begrunnelse som taler til gunst for og den som står i veien for forflytning; dersom han derav betrakter det så at forflytning bør gjennomføres, må han faderlig gjenta formaningen til sognepresten.

Kan. 1751 –

1. §1. Dersom ennå når disse ting er gjennomført, både sognepresten vegrer seg og biskopen holder på at forflytningen må skje, utsteder han et forflytningsdekret der han fastsetter at sognet vil bli vakant etter at en forhåndsbestemt tid er utløpt.
2. §2. Er denne tid passert uutnyttet, erklærer han sognet for vakant.

Kan. 1752 – I forflytningssaker må forskriftene i kanon 1747 anvendes, under overholdelse av kanonisk rimelighet og idet en har sjelenes frelse for øye som i Kirken alltid skal være den øverste lov.