Den hellige Arnulf av Metz (582-640)

Minnedag: 18. juli

Saint-Arnoul, glassmaleri i chapelle Sainte-Glossinde i MetzSkytshelgen for Metz; for ølbryggere og møllere; for gjenfinning av tapte gjenstander

Den hellige Arnulf (Arnold; fr: Arnoul, Arnould, Arnoulf; lat: Arnulfus, Arnolphus, Arnulphus, Arnoldus) ble ifølge hans andre biografi fra 900-tallet født en gang mellom 582 og 590 under keiser Maurikios (582-602). Noen kilder mener at han ble født den 13. august 582, mens andre kilder sier rundt 570. Han kom fra en ansett og velstående østfrankisk adelsfamilie, og han ble sannsynligvis født i familiens villa, Villa Layum, som trolig er den pittoreske landsbyen Lay-Saint-Christophe halvannen kilometer nord for Nancy i det frankiske kongeriket Austrasia, den østlige delen av frankerriket (dagens Øst-Frankrike og Vest-Tyskland), nå i departementet Meurthe-et-Moselle i regionen Lorraine i det nordøstre Frankrike. På 1700-tallet ble et kapell bygd på stedet for hans fødsel på slottet «Layum».

Arnulfs opphav er både usikkert og uten dokumentasjon. Noen har hevdet at Arnulfs far var en Arnoldus (ca 535-600) og at hans mor var Ada av Schwaben. Denne Arnoldus hevdes noen ganger å være sønn av senator Ausbert av Moselle og den hellige Bertha av Kent (ca 565-612), datter av kong Karibert av Paris (561-67), men Bertha var gift med den hellige kong Ethelbert av Kent (560-616). Andre har hevdet at Arnulfs mor var prinsesse Bertha av Paris (539-640).

Andre som hevder å sitere frankiske legender, mener at Arnulf var sønn av den hellige Bodegisel av Aquitania og hans hellige hustru Oda. Imidlertid regnes Arnulfs angivelige herkomst fra slekten til senator Ansbert, samt at han ble tilskrevet Bodegisel som far, Oda som mor og Doda som hustru, som en del av den tendensiøse karolingergenealogien og dens avledninger og utmalinger, og den regnes som ubrukelig for rekonstruksjonen av de historiske forhold (H.E. Bonell, Die Anfänge des karolingischen Hauses (Berlin 1866), s 3).

Arnulf av Metz fra et håndskrift fra 1250, Herzog August Bibliotek i Wolfenbüttel i TysklandArnulfs nedstamming fra en «Mellobaude» på 300-tallet kan ha vært en genealogisk fantasi for å smigre karolingerne. Ingen av disse navnene attesteres av nær samtidige kilder: Mellobaude (320-76) – Richemir (350-84) g.m. Ascyla (d. 352) – Theodemir Magnus av Toxandria (370-414) g.m. Valentina Justina (d. 414) – Klodvig den ripuariske (398-448) g.m. Hildegund av Köln (399-450) – Kildebert av Köln (430-83) g.m. Amalberga (435-78) – Sigebert den lamme (d. 509) – Kloderik av Köln (477-509) – Munderik (500-32) g.m. Arthenia (500) – Bodegisel I g.m. Palatina – Bodegisel II (d. 588) g.m. Oda av Schwaben – Arnulf (582-640) g.m. Doda (583-612) (Se The New England Historical and Genealogical Register, Boston, MA og David H. Kelly, Genealogical Research in England, vol 101 [april 1947]:109-113; ibid, Chart:113).

Arnulfs barndom ble tilbrakt i en dypt kristen atmosfære i familiens hjem, og en privatlærer initierte den grunnleggende kunnskapen i ulike grener i denne intelligent gutten, som var begavet med en bemerkelsesverdig hukommelse. Under påvirkning av sin mor utviklet det seg i hans sjel en ånd av tro og kjærlighet som skulle prege hans liv i alle ledd. Arnulf fikk deretter den undervisning som den gangen var vanlig i velstående familier, og på skolen utmerket han seg for sine evner og sin gode oppførsel.

Hans far, en etterkommer av grevene av Soissons, fikk ham inn ved hoffet i Austrasia i Metz da han var rundt seksten år gammel, i henhold til tidens skikk. Der ble han introdusert for den diplomatiske tjenesten og soldatyrket. Det var en hard skole hvor den unge mannens visdom og mot ble bekreftet. Snart ble han forfremmet til intendant i palasset til kong Theodebert II av Austrasia (fr: Théodebert, Thibert) (595-612). I Metz fikk han også en innføring i de ulike delene av statsstyret. Han ble også guvernør for seks provinser i Austrasia.

Arnulf av Metz, statue i kirken i Arry i FrankrikePå denne tiden ble han venn med en annen ung adelsmann ved navn Romarik, og de hjalp hverandre i et miljø som ennå var barbarisk, å forene kravene til livet i verden med dem til en ung og energisk kristendom. I denne forbindelse er det rapportert at Arnulf noen ganger følte et behov for ensomhet, midt i en svimlende feiring eller en jakt.

Han arbeidet i Austrasias palass, og under veiledning av hushovmesteren (major domus) Gundulf, hans grandonkel, som hadde stillingen som sjef for kongens palass og som kongens rådgiver, ble han snart så dyktig at han ble satt på den ordinære listen over kongelige tjenestemenn og blant de første av kongens ministre. Han ble domesticus og consiliarius regis og utmerket seg både som militær kommandant og i den sivile administrasjonen, og på et tidspunkt var seks ulike provinser underlagt ham. En tid var han forvalter av de kongelige eiendommer.

Han tenkte på å trekke seg tilbake fra verden for å leve et asketisk liv, men etter press fra sin familie giftet han seg med den hellige adelskvinnen Doda (ca 583-ca 612) (navnet Doda opptrer ikke før på 900-tallet, da det ble nevnt av Ummo i det andre Vita Arnulfi). En kilde sier at bryllupet sto i 595, men skal vi tro de oppgitte fødselsårene, var han da tretten år og hun tolv år gammel. Det stemmer dårlig med at han ble sendt til hoffet som sekstenåring (598). Andre kilder sier at de giftet seg i 610, men det virker på sin side alt for sent i forhold til fremtidige hendelser. Arnulf og Doda fikk i alle fall to sønner, den hellige Klodulf (605-ca 697), fremtidig biskop av Metz (656-97), og Ansegisel (Ansegilius, Ansegis, Angisilus) (ca 610-ca 679). Da er det mer sannsynlig med et bryllup i 603/604, da de var rundt 20-22 år gamle.

Spesielt Ansegisel arvet de eldste veldedige tradisjoner og idealer som ble holdt i ære i familiens hjem. Derfor ga han etter forslag fra sin far opp flertallet av sine eiendeler i favør av de fattige. I sin biografi om Arnulf forteller Paulus Diakonen, den langobardiske historikeren fra 700-tallet, om dette faktum fra et bibelsk perspektiv, og bemerker at Gud for denne gesten var glad for å kunne velsigne Ansegisel gjennom hans ætt, som skulle faktisk fortrenge det svake merovingiske kongehuset, og hans etterkommer ble keiser under navnet Karl den store.

St Arnulf av Metz, trykk fra 1680Genealogiene gir noen ganger Arnulf en tredje sønn, Walchisus, som ble far til den hellige Wandregisel av Fontenelle (fr: Wandrille) (ca 600-68). Dette er i strid med flere andre tekster, som det første Vita Arnulfi og Paulus diakonen, som presiserer at Arnulf hadde bare to sønner. I virkeligheten er dette tillegget til familien et resultat av en feiltolkning av Vita Ansberti, som nevner princeps Pipinus Ansegisili filius som consobrinus (…) beati patris Wandragisili («fyrst Pipin sønn av Ansegisel er fetter av den salige p. Wandregisel»). Consobrinus ble tatt for å bety «fetter», og historikerne utledet av dette at Ansegisel var bror til Walchisus, far til Wandregisel. Faktisk var slektskapet litt fjernere, for Wandregisel var barnebarn av Waldrada, søster av Pipin av Landen (den eldre), Ansegisels svigerfar. Altså betyr consobrinus også en fjernere «fetter». Noen kilder nevner også en sønn ved navn Martin, men dette regnes som tvilsomt. Noen nevner til og med enda flere barn, de er like tvilsomme: Arnoldus II av Heristal og Metz og den hellige Basina av Thurgovie/Thurgau.

Arnulf var fra naturens side utstyrt med evner til å føre tilsyn, kontrollere, administrere, beskytte og bestemme, alt dette kvaliteter vi gjenkjenner hos adelsmenn i den frankiske verden. Han ble snart den mektigste mannen i Austrasia sammen med hushovmesteren (major domus), som tilsvarer en slags statsminister, den salige Pipin av Landen (den eldre) (580-640). De ble de fremste rådgiverne for kong Theodebert. De skulle også bidra til den gamle dronning Brynhildas ulykkelige skjebne.

Austrasias kong Sigebert (561-75) hadde i 567 giftet seg med den vakre Brynhilda (ca 543-613), datter av visigoternes konge Athanagild. Sigeberts bror, kong Kilperik av Neustria (561-84), som omtrent tilsvarer det moderne Normandie, tok hennes søster Galsvinta til ekte. Kilperik hadde forstøtt sin elskerinne Fredegunda (546-97), men hun klarte å fange ham inn i sitt garn på ny, og innen kort tid ble Galsvinta myrdet i sin seng. Brynhildas hevnlyst for mordet på søsteren førte til krig mellom brødrene. Sigebert vant, men Fredegunda lot en snikmorder drepe ham med en forgiftet dolk. Det lyktes Brynhilda å flykte til sin mindreårige sønn, Austrasias blivende konge Kildebert II (575-96). I hans navn hersket hun siden, i en stadig kamp mot et konspirerende austrasisk aristokrati.

Kildebert II av Austrasia og Burgund vurderte å erobre Klotar II av Neustrias områder og gjøre seg til frankernes enekonge, men han måtte først ta seg av opprør i vest og i øst. Men da han kom tilbake til Austrasia, ble han rammet av en ukjent sykdom, og han døde i løpet av få dager. Det var i desember 595, og han var bare 25 år gammel. Kildeberts to riker gikk i arv til hans to unge sønner, Theodebert II (595-612) i Austrasia med residens i Metz og Theoderik II (596-613) i Burgund (inkludert Alsace) med residens i Orléans. Regent for de to unge sønnene ble deres farmor Brynhilda, under fortsatt kamp mot stormennenes selvrådighet.

Brynhilda la skylden for Kildeberts død på sin gamle fiende Fredegunda, som fortsatt var regent for den umyndige kong Klotar II av Neustria og straks erobret Paris og andre byer. Theodebert og Theoderik, det vil si Brynhilda, svarte med å angripe Neustria (Soissons), men Fredegunda og hennes sønn samlet en hær, og etter en fryktelig strid gikk de seirende ut av slaget. Dette var Klotars første seier. Styrket av denne suksessen gikk Neustrias styrker sørover og okkuperte Orléanais. Det er ikke umulig at aristokratene i Austrasia egentlig var fornøyd, for de hadde alltid mislikt Brynhilda og dette nederlaget kunne de tilskrive regentens inkompetanse.

Men Fredegunda fikk verken tid til å nyte suksessen eller fullføre sitt verk. For da hun kom hjem etter ekspedisjonen, døde hun i smerter få måneder senere i 597 etter en akutt sykdom og etterlot den trettenårige Klotar II foreldreløs. Brynhilda mottok budskapet om Fredegundas død med glede. Dermed var den lange konflikten mellom de to rivalinnene slutt, men det skulle gå enda mange år før frankerne skulle få oppleve fred. Fredegunda døde før hun kunne nyte den seieren hun hadde planlagt, uvitende om at den nå aldrende, men så langt slue Brynhilda skulle komme til å gjøre en fatal feil som endte med at Fredegundas sønn Klotar II ble enehersker i et gjenforent frankisk rike.

Brynhildas storhetstid gikk nå mot slutten. Hun var regent for både Austrasia og Burgund, men hun bodde ved hoffet til den eldste sønnesønnen Theodebert i Austrasia. De austrasiske adelsmennene var fortsatt fiendtlig innstilt til henne, og etter hvert som Theodebert vokste til, prøvde de å vende ham mot sin bestemor. Sønnesønnen oppførte seg ikke som Brynhilda hadde forestilt seg. Gutten lekte med slavejenta Bilichilde (Blichilde, Bléchilde), som bestemoren hadde kjøpt til ham på markedet, og ikke bare det, han skulle komme til å gifte seg med henne. I 599 fylte Theodebert tretten år og dermed myndig, og dermed vendte han bestemoren ryggen, og i samarbeid med adelen drev han henne ut av sitt hjemland og til Theoderik i Burgund. Den tolvårige Theoderik ønsket henne velkommen og stilte seg villig under hennes innflytelse.

Brynhilda formante Theoderik til å alliere seg med Theodebert for å slå deres fetter Klotar II av Neustria tilbake. I 600 slo de sammen sine styrker, og da Klotar hørte dette, dro han mot dem. Men i slaget ved Dormelle var det Neustria som tapte, og Klotar II flyktet med restene av sin hær, og hans fiender plyndret alle byene ved Seinen som Klotar hadde erobret.

Theoderik og hans rådgivere, hisset opp av Brynhilda, fulgte etter Klotar, som søkte tilflukt i de dype skogene i Perche, men ble oppdaget av den burgundiske hæren. Klotar ble brakt for sin fetter og sin tante, og for å hindre oppsplittingen av sitt kongerike ble han tvunget til å gå med på en ydmykende fredsavtale.

Men unionen mellom de to brødrene skulle ikke bli varig. Brynhilda var ikke villig til å glemme den ydmykende måten som adelsmennene og Theodebert hadde kastet henne ut av Austrasia på, og hennes hat mot dem var dødelig. Hun drømte om et stort kongerike med bare en monark, som hun skulle være rådgiver for, og det måtte bli Theoderik, som hadde tatt imot henne. Han var bare tretten år gammel og var lett å overtale, og i 602 startet fiendtlighetene mellom de to brødrene. De varte imidlertid ikke lenge i første omgang, både på grunn av mangel på overbevisning og spesielt fordi andre hendelser krevde deres oppmerksomhet.

Det var på dette tidspunktet at Brynhilda begynte å vise den hensynsløsheten som skulle føre til hennes brutale død. Hun tok seg adelsmannen Protadius som elsker, og for å heve hans status i kongeriket, bestemte hun seg for å rydde veien for et enda høyere embete ved å bli kvitt hushovmesteren Berthoald (Berthowald, Bertrand). I 604 overtalte hun kong Theoderik til å sende Berthoald for å inspisere de kongelige villaene langs Seinen sammen med bare 300 menn.

Kong Klotar II av Neustria var antakelig advart av Brynhildas menn på hennes ordre, og han sendte sin femårige sønn Meroveus og sin hushovmester Landerik (Landric, Landry, Landri), som ironisk nok var en tidligere elsker av Fredegunda og som på dette tidspunktet for første gang nevnes som hushovmester (maior domus) i Neustria. Berthoald ble omringet og ble drept i slaget som fulgte. Protadius ble straks innsatt som ny hushovmester i Berthoalds sted. Han undergravde adelen for å sikre sin posisjon og ble en stadig mer grusom utpresser.

Theoderik inntok Paris i triumf, men Theodebert begynte nå å finne sin bror farligere enn fetteren Klotar, så han inngikk en fredsavtale med Klotar. Men Brynhilda var hele tiden fast bestemt på å gjøre opp med Theodebert, og avtalen mellom ham og Klotar var for henne en skjensel. Brynhilda og Protadius presset kong Theoderik til å gå til krig mot broren Theodebert og adelen i Austrasia, og Protadius fikk ansvaret for hæren. I 606 innkalte Theoderik hæren, og av respekt for kongen samlet soldatene seg. Men mennene ønsket ikke å kjempe mot sine landsmenn, og hertug Uncelen erklærte at kongen hadde gitt ordre om Protadius' død. Protadius ble straks drept av krigerne og kongen ble tvunget til å undertegne en avtale.

I 608 giftet Theodebert av Austrasia seg med den tidligere slavejenta Bilichilde, som fødte tre barn: Klotar (f. 608), Meroveus (f. 609) og en sønn eller datter (f. 610). Men i 610 drepte Theodebert med sine egne hender den kvinnen han hadde elsket.

Etter mordet på Protadius bygde Brynhilda opp en intrige mot Theodebert, som hun nå hevdet at i virkeligheten ikke var sønn av Kildebert, men av hans gartner, og at derfor bare Theoderik hadde krav på å føre Kilderiks arv videre. Denne gangen tok Theodebert initiativet i krigen. Han satte i 610 opp en hær og trengte inn i Alsace. Men Theoderik ventet bare på denne provokasjonen, så han gikk straks mot sin bror. Men adelsmennene klarte å oppnå at de to kongene endelig skulle prøve å etablere en varig fred mellom de to statene.

Theoderik dro til møtestedet med sine fremste rådgivere, men han gikk i en felle og ble først løslatt etter at han hadde undertegnet en avtale som ga Alsace til Theodebert. Men gjennom dette forræderiet skulle Theodebert komme til å undertegne sin egen dødsdom, for nå våknet de burgundiske krigernes vrede. Theoderik var bekymret for Klotar, som var Theodeberts allierte, så han sendte ambassadører til sin fetter og klarte ved hjelp av fagre løfter å oppnå hans nøytralitet. I 612 angrep Theoderik og invaderte Austrasia. Slaget ved Toul endte med at Theodebert led store tap og måtte trekke seg tilbake.

Theodebert kom til Köln, hvor han tilkalte hjelp fra de saksiske høvdingene, thüringere og alemannere som sine vasaller og dro for å møte broren. De møttes i Zülpich, fire mil sør for Köln. Slaget endte med et knusende nederlag for Theodebert, som klarte å flykte til Köln. Theoderik forfulgte ham dit og fanget og avsatte ham og deretter sendte ham og hans kongelige skatt til Chalon, hvor deres bestemor Brynhilda ventet. Nå fikk hun endelig hevn for at han hadde jaget henne ut av Austrasia. Hun satte ham i et kloster, og senere i 612 ga hun ordre om at han skulle drepes i klosteret sammen med sønnen Meroveus, slik at Theoderik skulle kunne overta begge tronene uhindret. Theoderik var en kort periode også konge av Austrasia (612-13). Da Klotar II fikk høre at Theodebert var falt, tok han opp våpnene og gikk inn i de provinsene han en gang hadde måttet avstå til Austrasia. I sin austrasiske hovedstad Metz forberedte Theoderik et hærtog mot sin fetter og langvarige fiende Klotar II av Neustria, men så døde han av dysenteri i Metz sent i 613.

Dermed var Brynhildas store plan om et samlet frankerrike under Theoderiks (og hennes) ledelse kollapset på målstreken. Og det var her hun gjorde sin store og fatale feil. Hun nektet å dele Theoderiks rike mellom hans fire sønner, ikke engang å skille ut Burgund fra Austrasia igjen. I stedet grep hun til sitt siste våpen. For tredje gang gjorde hun seg til regent og satte Theoderik IIs eldste uekte sønn Sigebert II (f. 602) på tronen, elleve år gammel. Hushovmesteren i Austrasia, Warnakar (Warnachar), fryktet at han på grunn av sin unge alder ville komme helt under sin oldemors innflytelse, så han brakte ham for en nasjonal forsamling av adelsmenn, som utropte ham til konge av begge farens riker, Burgund og Austrasia. Men han kunne ikke holdes utenfor Brynhildas hender, og dermed ble hun frankernes regent for siste gang i sitt lange liv, denne gang for sitt oldebarn.

Hun la Sigebert IIs residens til Worms og forberedte alt for å stå mot Klotar II hvis han forsøkte å angripe Austrasia. Detter ba hun Klotar om fred. Han svarte: «Si til dronningen at hvis hun ønsker fred, vil jeg la alle frankiske høvdinger bedømme Sigeberts rett. Hvis det blir en domstol i Soissons, lover jeg å rette meg etter høvdingenes avgjørelse uansett hva den blir». Det var kjent at Theoderiks sønners illegitime fødsel ville bli sett på som et hinder av myndighetene, så derfor var Klotars intensjon klar, og dronningen kunne ikke la seg fange i en slik felle. I stedet for å dra til domstolen forberedte hun krig og dro til Burgund for å følge deres bevegelser.

Men aristokratiet avskydde Brynhilda som den fremmede og maktsyke kvinnen hun var, og mektige hertuger som ønsket en større anerkjennelse av deres regionale autoritet, ga nå opp Brynhilda. Nå ble hun forlatt av hushovmestrene i Austrasia og Burgund, Warnakar og Rado, samt av Pipin av Landen og Arnulf av Metz. Under deres ledelse sluttet den austrasiske adelen seg til Klotar II av Neustria, lovte å ikke gjøre motstand til forsvar for dronning-regenten og anerkjenne Klotar som Sigeberts rettmessige regent og verge.

En liten gruppe trofaste soldater fryktet det verste for Sigebert, grep ham og red i full galopp mot Saone, men de ble tatt igjen, og kong Sigebert ble utlevert til vinneren, Klotar. Sigeberts tre brødre, som Brynhilda hadde overlatt i det hun trodde var trygge hender, ble overgitt til fienden. Sigebert og Corbo fikk straks skåret over strupen, mens Kildebert hadde forsvunnet. Historien vet ikke noe om hans skjebne, men han ble trolig drept sammen med sine brødre. Theoderiks fjerde sønn Meroveus (f. 606) ble sendt i kloster fordi Klotar II ikke våget å drepe ham, ettersom han selv hadde båret ham til dåpen. Han overlevde imidlertid ikke lenge i klosteret.

Brynhilda selv gikk en fryktelig skjebne i møte. I Burgund ble hun beseiret av Fredegundas sønn, kong Klotar II av Neustria, som fengslet henne. Alle hennes etterkommere var drept, og i tre dager gjennomgikk den syttiårige damen en utspekulert tortur. Til slutt ble hun bundet med den ene hånden og den ene foten til halen på en vill hest, for så å bli knust av hestehovene når dyret galopperte av sted. Dette skjedde i 613. Dette betydde at den lange og blodige striden mellom Austrasia og Neustria var over, den austroburgundiske kongefamilien var fullstendig utryddet og Klotar II (613-29) ble den første kongen over alle frankere siden hans bestefar Klotar I (511-61) døde i 561. Men i Edictum Chlotharii måtte han anerkjenne den austrasiske adelens maktposisjon. Den egentlige vinneren i konflikten var Austrasia. Der overtok den nye hushovmesteren Pipin av Landen makten, og han og hans etterfølgere regjerte deretter landet som kanslere ved det austrasiske hoffet.

Alle gamle og moderne historikere understreker den viktige rollen som Arnulf hadde sammen med Pipin av Landen og Romarik i motstanden og opposisjonen mot dronning Brynhilda, og de kombinerte sansen for undergrunnstaktikk og strategi og palassintriger med en sterk følelse av austrasisk identitet. Gjennom sin stilling som vasall (leude) ved hoffet, sluttet Arnulf seg til opposisjonen mot Brynhilda, og sammen med Pipin av Landen appellerte han til kong Klotar II av Neustria.

Men nå var Arnulf redd for at han i denne verdens trengsler og larm kunne stå i fare for å tape sin sjel, så han bestemte seg for å trekke seg tilbake til klosteret Lérins på den lille øya Saint-Honorat utenfor Cannes i Sør-Frankrike sammen med sin venn, den hellige Romarik (fr: Romaric). Men denne planen skulle han ikke klare å gjennomføre. Etter at hans hustru Doda var gått i kloster i Trier (hun døde kort etter), lot han seg i 612 vie til prest og han var på vei til Lérins i 614 da han ble kalt tilbake til Metz.

For på jakt etter enhet og restrukturering i Austrasia ønsket kong Klotar II å kontrollere presteskapets hierarkiske struktur. Så da den 28. biskopen av Metz, den hellige Pappolus (ca 610-ca 614), døde, valgte folket og presteskapet Arnulf til ny biskop, ettersom de regnet ham som den helligste og best egnete til embetet. Han ble også valgt fordi han tilhørte den austrasiske eliten. Selv hans ekteskap var ingen hindring, ettersom hans hustru hadde gått i kloster, siden en biskop ikke kan være gift. Kong Klotar ga med glede sin godkjennelse av valget, ettersom Arnulf hadde hjulpet kongen med å styrte dronning Brynhilda og forene frankerriket. Klotar II belønnet dem som var tro mot ham. Men kongen ratifiserte valget av ny biskop på en betingelse, nemlig at Arnulf skulle fortsette i sine gamle statlige funksjoner. Etter forgjeves å ha forsøkt å unndra seg valget ble han bispeviet i 614 som den 29. biskop av Metz i Lorraine (614-28), 32 år gammel. Noen kilder sier at han ble biskop rundt år 610 (eller i 616).

Arnold kombinerte derfor administrative og religiøse funksjoner, for på den tiden var biskopen en meget viktig figur for Kirken og byen, prestisjetung og innflytelsesrik. Arnulf holdt seg i all enkelhet til kongens krav og fortsatte å delta i offisielle statsaffærer som rådgiver for kong Klotar. Samtidig fant han en forsynets mulighet til å fortsette med enda mer suksess sin sosiale rolle som velgjører, noe som lå hans hjerte nær. Vi ser at den unge biskopen sikret enker, fattige og foreldreløse barn bedre enn noensinne. Han kunne bruke offentlige finanser i deres favør og orientere sine vasallkollegers veldedighet i byen. Han søkte å gi rike gaver til kirker og klostre i Austrasia, spesielt i Verdun, Trier og Köln.

Kong Klotar II utnevnte biskop Arnulf til privatlærer for sin sønn Dagobert, som skulle bli kong Dagobert I av Austrasia (623-34) og Neustria (629-39), den siste store merovingiske kongen. Arnulf la hele sin innsats i å forme denne intelligente unge barbaren, og takket være ham må Dagobert i historien ses som frankernes Salomo. Han ble også like interessert som sin mester i klostergrunnleggelser, og det var han som opprettet det kongelige klosteret Saint-Denis, hvor man fortsatt kan se hans grav, reist på 1200-tallet og overlevde revolusjonen.

Arnulf ble også utnevnt til domesticus, det vil si en mann som virket ved hoffet eller i provinsen og var berettiget til høye æresstillinger. Da kong Klotar i 623 utnevnte sin femtenårige sønn Dagobert I til underkonge i Austrasia, utnevnte han Arnulf og Pipin til kanslere for å styre Austrasia, henholdsvis som verge og som hushovmester.

Arnulf ble en nær venn av Pipin og hans salige hustru Itta av Nivelles, og Arnulfs sønn Ansegisel giftet seg med den hellige Begga, datter av Pipin og Itta. Pipin og Arnulf regnes dermed som stamfedrene til det karolingiske dynastiet, for Ansegisel og Begga ble foreldre til Pipin II av Herstal (Héristal) (frankisk hushovmester 687-714), og Pipins utenomekteskapelige sønn var Karl Martell (716-41), som igjen ble far til Pipin den lille (741-68; konge fra 751) og bestefar til den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800). Eller med andre ord, Pipin av Landen og Arnulf av Metz var fedre til henholdsvis Begga og Ansegisel og besteforeldre til Pipin av Herstal og oldefedre til hans sønn Karl Martell og tipp-oldefedre til Pipin den lille og tipp-tipp-oldefedre til keiser Karl den. Karolingerne kalles også kalt arnulfingerne etter Arnulf. Dermed kan den lille landsbyen Lay-Saint-Christophe i utkanten av Nancy med rette hevde å være karolingernes vugge.

I 624 hjalp de to kanslerne til med å slå ned et opprør fra en Krodoald, og i 525/26 meglet Arnulf frem en forsoning mellom Dagobert og hans far Klotar II. Dagobert etterfulgte sin far ved dennes død i 628 og ble enekonge over frankernes rike, som i tiden etter kong Klodvig I mer og mer hadde delt seg i tre mindre riker: Austrasia, Neustria og Burgund. Dynastiet kalles merovingerne etter en viss Merovius (Merowech), som skal ha deltatt i slaget mot hunerne på De katalauniske marker. Etter Dagoberts død i 639 gikk det raskt tilbake med det merovingiske dynastiet, til karolingerne overtok i 751.

Vi har få informasjoner om Arnulfs aktiviteter i hans femten år som biskop, bortsett fra at han deltok ved to konsiler, i Clichy i 626 og i Reims i 627. På sistnevnte signerte han som den første vedtakene fra konsilet, på anmodning fra de erkebiskopene som var til stede. Men all hagiografisk tradisjon legger vekt på hans hellighet og hans upåklagelige oppførsel. Han var en mann av makt og heder, som balanserte det overfladiske og mondene livet ved hoffet i Metz med avbrekk som eremitt, full av lengsel etter ensomhet og meditasjon. Tradisjonen forteller at Arnulf fikk et kall til et eremittisk helt fra ungdommen av, og han viste en stor kjærlighet og oppmerksomhet til de fattige. De miraklene som tilskrives den hellige biskopen, bidro til å beskytte og bygge den byen som han fikk et tungt ansvar for. Det som biografene stort sett har bevart, er det hans nestekjærlige tjeneste og hans mirakler i favør av besatte og spedalske, som han pleide med sine egne hender.

I beretningen om hans pastorale aktiviteter bør vi også nevne hans konvertering av den hellige Bertulf (fr: Bertulphe) (d. 640). Denne unge austrasiske adelsmannen av hedensk familie hadde sannsynligvis opplevd ham en gang som guvernør, og han ble vunnet av Arnulfs eksempel og veltalenhet som biskop. Bertulf ble snart døpt, ble kleriker og trådte inn som munk i Luxeuil. Han døde i 640 som den tredje abbed av Bobbio (627-40) etter den hellige grunnleggeren Kolumban (614-15) og den hellige Attalas (615-27).

Men livsstilen ved hoffet skremte Arnulf i hans ydmykhet, og han gjorde flere forsøk på å trekke seg tilbake fra sitt bispeembete. Det fikk han ikke lov til, men i et forsøk på å unnslippe i alle fall delvis, ble han noen ganger sett forlate sin bispeby og trekke seg tilbake til retrett i en villa i utkanten av Epinal, som ble eid av hans hustru og ble kalt Dodiniaca villa, i dag Dogneville. Denne søken etter ensomhet, som hadde hjemsøkt ham allerede i hans ungdom, ble særlig sterk etter at hans gode venn Romarik forlot hoffet i Metz på initiativ fra den hellige Amatus av Remiremont (fr: Amé) (ca 567-ca 630), for å trekke seg tilbake til Saint-Mont. Det som en adelsmann fra Austrasia og en av hans undersåtter i bispedømmet nettopp hadde realisert, hvorfor gjorde ikke han, biskopen, det samme?

Frankerkongen Klotar II døde den 18. oktober 629, og hans sønn overtok tronen som Dagobert I. Han valgte da å flytte til Neustria for å styre hele riket derfra, og Arnulf og Pipin mistet da det meste av sin innflytelse. Dermed kunne Arnulf gjøre alvor av sitt ønske om å trekke seg tilbake, og til tross for protester fra alle de troende, bestemte han seg i 629 for å nedlegge sine verv. Han delte ut alt han eide til de fattige, og da han sa farvel, stanset han ved hjelp av korsets tegn en rasende ild som fortærte palasset i hjertet av byen. Dette siste mirakelet er fortsatt kjent, og det var nok til å bøye kong Dagobert, som tidligere hadde vært sterkt imot hans avreise og til og med truet med å drepe hans sønner for å tvinge ham til å forbli på sin post. Kong Dagobert fjernet også Pipin av Landen som hushovmester etter at han hadde irettesatt kong Dagobert for hans utsvevende liv.

Nå kunne Arnulf endelig svare på det kraftige kallet til hellig ensomhet som han hadde kjent helt siden ungdommen. Han trakk seg tilbake til et sted ved siden av det skogkledde fjellet Morthomme i fjellkjeden Vogesene (Les Vosges) i bispedømmet Strasbourg i Alsace. Dette var i nærheten av Mont Habend eller Habendum ved elven Mosel som senere ble kalt Remiremont (Romarici Mons) etter grunnleggeren, Arnulfs venn Romarik. Han hadde grunnlagt et kloster for kvinner, som senere ble et dobbeltkloster, og den første abbeden for dette klosteret var Amatus etter et opphold i Luxeuil, et kloster grunnlagt av Kolumban. Klosteret fulgte Kolumbans strenge regel.

Ikke langt unna Remiremont opprettet Arnulf sitt eget eneboerkloster, hvor han var ledsaget av noen munker som tjenere. Til tross for sitt nære vennskap med Romarik, foretrakk han å ha sitt eget eremittkloster. Det fant uten tvil sted mange møter mellom ham og hans venn Romarik, som i mellomtiden var blitt abbed av Habendum etter Amatus’ død rundt 630. Romarik fikk derfor alltid åndelig bistand i sin oppgave av to personligheter som ble tiltrukket av absolutt ensomhet.

Så under grantrærne i Vosges gikk Arnulf i gang med den siste perioden i sitt liv. I motsetning til det tradisjonelle felles klosterlivet viet den hellige mannen seg til å pleie spedalske som på den tiden søkte et tilfluktssted. Dette livet i bønn og meditasjon, nestekjærlighet og selvoppofrelse varte i rundt ti år. Dette beskjedne og diskrete eremittlivet var helt motsatt av hans tidligere liv. Han levde et asketisk liv med bønn og faste, helbredet syke og fordrev onde ånder.

Men som en tjeneste til sin venn gikk han med på å være «novisemester» for to unge munker, de hellige Germanus av Grandval (Granfelden) (ca 610-75) og Adelfius av Remiremont (d. ca 670), fremtidig tredje abbed av Remiremont som Romariks etterfølger. Den fromme eremitten hadde flyktet fra verden og sitt bispedømme, men han fortsatte likevel å fokusere på de spedalske, som tiltrukket av hans mirakler strømmet til på de bratte stiene over fjellet. For dem åpnet han i nærheten av sin eneboercelle en leprakoloni, som regnes som fødestedet til det berømte sykehuset som ble etablert i La Madeleine i Remiremont da klosteret blomstret.

Da Arnulf hadde levd i relativ ensomhet i mer enn ti år, følte han at hans krefter minket. Derfor krysset Romarik som så ofte før den berømte broen Pont des Fées, som fremdeles står over juvet som skiller Saint-Mont fra Mort-homme, for den gamle eremitt trengte trøst fra sin venn før han skulle stå for den Høyeste dommer. Han sa at han forventet «at han ikke hadde gjort noe godt i denne verden». Det var i denne forbløffende ydmykhetet at Arnulf overlot sin sjel til Gud den 18. juli 640 (eller den 16. august 641?).

Hans legeme ble brakt til Remiremont og gravlagt ved inngangen til klosterkirken. Nyheten om hans død førte snart til en kampanje i Metz for å gjøre krav på levningene, så Arnulfs etterfølger som biskop av Metz, den hellige Goericus (fr: Goëri) (629-44) med etternavnet Abbo (fr: Abbon), bestemte seg for å dra til Remiremont i juli 641 (eller 642) for å søke etter levningene av den hellige biskopen.

Den lange prosesjonen dro langs den romerske veien fra Basel til Metz langs Mosel, og Metz ønsket ham velkommen i triumf. Denne translasjonen ble omgitt og ledsaget av tegn og under som den hagiografiske tradisjonen elsker å utmale i detalj for å demonstrere den tidligere biskopen av Metz’ lysende hellighet. De tre bispedømmene i Lorraine var allerede representert der, ettersom biskopene av Toul og Verdun hadde fulgt Goericus. Arnulfs levninger ble plassert i et skrin i basilikaen Saints-Apôtres, som lå utenfor murene der hvor den nåværende jernbanestasjonen ligger. Etter at det skjedde mange mirakler ved hans grav, endret kirken i 717 sitt navn til Saint-Arnould (St Arnulf). Der vigslet den hellige pave Leo IX (1049-54) i 1049 en ny kirke.

Alle fyrstene av det franske kongehuset, både karolingiske og capetingiske, ga gjennom århundrene rike gaver til graven til sin stamfar i benediktinerklosteret, den mest berømte kirken i byen før den ble totalt ødelagt under keiser Karl Vs beleiring i 1552-53. Men de hadde klart å overføre skrinet i tide til beskyttelse bak vollene i dominikanernes kirke, som deretter tok helgenens navn. Men skrinet og relikviene unnslapp dessverre ikke den revolusjonære vandalismen.

Arnulfs kult har holdt seg sterk i Metz. Han er byens skytshelgen, og den pittoreske Rue Sous-Saint-Arnulf ligger i den eldre bydelen. I bispedømmet er han titulærhelgen for kirker i Arry oppstrøms ved Mosel og i Silly-sur-Nied øst for Metz. I Vosges er ingen sogn som er viet til ham, men to kapeller til hans ære eksisterte: et i Morthomme som ble nevnt av Dom Calmet som kom dit som pilegrim, og det i Dogneville var i den gamle kirken, som ble revet for å gi plass for det nåværende bygget i 1873, og igjen ødelagt under siste krig. Arnulfs navn er fortsatt knyttet til noen steder som Deyvillers, Saint-Amé og Saint-Étienne, og har åpenbar referanse til Dogneville og Saint-Mont.

Katedralen i Metz inneholder nå de eneste bevarte relikviene av Arnulf, men det er ikke snakk om mer enn et fragment av Arnulfs hode og hans ring, som er både giftering og bispering. Interessen for dette smykket skyldes en vakker legende som er nyttig å ha med, fordi den forklarer det ikonografiske temaet som er så kjært for kunstnere. Paulus diakonen skal ha hørt historien fra keiser Karl den stores egen munn:

På den tiden da Arnulf fortsatt var guvernør, gikk han en dag over en bro over elven Mosel i Metz, da han i en asketisk gest kastet sin gullring i elven – det kan ha vært med en baktanke om skilsmisse. Ringen ble senere funnet i magen på en fisk som kokken forberedte til biskopens bord. Henrykt fikk Arnulf laget sin bispering av denne ringen som et tegn på sitt nye ekteskap med kirken Metz.

En annen versjon forteller at Arnulf en vakker dag bestemte seg for å kaste sin ring i Mosel. Hans gest var et tegn på ydmykhet. Mens han kastet ringen, sa han: «Jeg tror at Gud har tilgitt meg for mine synder når jeg møter denne ringen igjen». Legenden forteller at en fisk svelget ringen og ble servert kort tid etter ved det biskoppelige bord. Hvis man skal tro legenden, tok Gud indirekte kontakt med Arnulf, som fikk sine synder vasket bort, noe som gjorde ham til en legitim representant for Gud på jorden.

Den hellige Arnulf av Metz og miraklet med den gjenfunne ringen, illustrasjon til den salige Jakob av Voragines Legenda aurea (ca 1470), Mâcon - BM - ms. 0003 f. 184 Denne ringen ble oppbevart som en skatt i katedralen i Metz, Det er en ring i massivt gull, et ganske grovt arbeid med en onyksagat hvor det er gravert inn en fisk i et garn sammen med to andre fisk. Denne ringen ble båret i prosesjon til kirken St Arnulf på festdagen for den hellige biskopen. Denne ringen ble fjernet under revolusjonen i 1793 sammen med de hellige kar i katedralen, men den unnslapp på mirakuløst vis de revolusjonæres vrede. For den ble kjøpt av en from offiser i myntverket i Metz i 1793. Ringen ble returnert til katedralens skattkammer i 1846. Denne historien er svært lik legenden om grunnleggelsen av klosteret i Orval. Det er også flere legender om helgener som har kastet nøkler i en elv, som på mirakuløst vis dukker opp i magen på en fisk.

I de følgende århundrene ble han allment feiret i byen han hadde tjent med slik hengivenhet, og som bevarte hans relikvier og husket hans legende. Hans tredje etterfølger som biskop av Metz ble sønnen Klodulf (ca 657-ca 697). Om Arnulf har vi to biografier, som begge har tittelen Vita Arnulfi eller Vita Sancti Arnulfi. Den første ble skrevet kort tid etter hans død av en munk, den andre av en viss Ummo på 900-tallet. Arnulfs liturgiske kult begynte på slutten av 700-tallet. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt dødsdagen 18. juli:

Metis in Austrásia, sancti Arnúlphi, epíscopi, qui Dagobérti, regis Austrásiæ, consiliárius fuit et, múnere Depósito, in Vósego monte erimíticam egit vitam.

I Metz i Australia, den hellige Arnulf, biskop, som var rådgiver for kong Dagobert av Austrasia, han forlot sitt embete for å leve som eremitt i fjellene i Vogesene (Vosges).

Ordlyden i det førkonsiliære Martyrologium Romanum var litt annerledes, men datoen 18. juli var den samme:

Metis, in Gallia, sancti Arnulphi Episcopi, qui, sanctitate et miraculis illustris, eremiticam delegit vitam, et beato fine quievit.

I Metz i Gallia, den hellige Arnulf, biskop, som var berømt for hellighet og mirakler, men valgte et liv som eremitt, og fikk en salig død.

Bollandistene mener at 18. juli ikke er dødsdagen, men en translasjonsdag, mens de franske martyrologiene nevner 16. august som dødsdag. I Metz feires 19. august som en translasjonsfest. Korfruene (kanonissene) i Remiremont hadde en trofast andakt for Arnulf og feiret to fester for ham: 16. august, datoen for hans død, og 18. juli, årsdagen for translasjonen av hans relikvier. Karl den store selv kom til Remiremont av hengivenhet til sin stamfar og hedret hans minne, men også for en mulighet til å jakte på den nå utdødde uroksen i fjellkjeden Fossard. I en tid ble det opprettholdt en valfart og et kapell ved Morthomme, kapellet St Arnulf som fortsatt på 1600-tallet æret og foreviget hans minne, som ble vedlikeholdt av kanonissene i Remiremont. Frem til revolusjonen ble korfruene også beæret over å ha fått av keiseren hår av Den hellige jomfru, som var gitt til ham av pave Hadrian i 774 og som ble oppbevart i et relikvar av krystall som hang på bysten av Notre-Dame du Trésor.

Arnulfs attributt er en rive. Han blir også ofte fremstilt med en fisk og en ring. Arnulf er skytshelgen for ølbryggere i Lorraine, noe som skyldes denne legenden:

Kort tid etter Arnulfs død ble hans levninger brakt fra Remiremont til Metz. De kom i nærheten av Champigneulles i Chaumontois, et enormt område ved byen Leuques, hvor de to dalene Mosel fra Remiremont og Meurthe nedstrøms fra Saint-Dié (eller i Nossoncourt ifølge andre versjoner av legenden). Det var midt på sommeren og bærerne ble slitne og tørste. Arnulfs biograf forteller at de utslitte bærerne stanset et sted for litt hvile og noen forfriskninger, men der var det nesten tomt for cervisia, en forløper for dagens øl.

«Det fantes ikke annet enn litt cervisia på bunnen av et fat. Det var verken mat eller drikke nok til å forsyne en slik folkemengde». Hertug Nothon, leder for prosesjonen, bønnfalt Monsieur Saint-Arnulf om å slukke deres tørst. Hans bønner ble besvart da deres tomme tønner ble fylt av øl på mirakuløst vis, og det i så store mengder at alle fikk slukket tørsten mye, og det var fremdeles nok til alle også neste dag.

Den hellige Arnulf av Metz som skytshelgen for ølbryggereDet var dette underet som gjorde Arnulf til skytshelgen for bryggere i Lorraine. Dette er fortsatt det typiske landet for bryggerier. Det sjeldne motivet ble avbildet av maleren Jean Baptiste de Champaigne (1631-81). Han blir ofte blandet sammen med den hellige Arnulf av Soissons, en annen bryggerhelgen. Saint Arnold Brewing Company i Houston i Texas har sitt navn etter ham.

I den forbindelse inneholder krypten i Remiremont en statue fra 1500-tallet som til tross for alvorlige skader, minner om Arnulf. Han gir en velsignelse til høyre, og ved føttene har han en tønne, lik de som fortsatt brukes av bryggere. Vi kan i Xertigny se et glassmaleri til hans ære som ble laget i 1953, hvor han avbildes omgitt av små scener som viser produksjonen av øl gjennom tidene. I hjertet av Chaumontois er det en moderne statue av Saint Arnulf av Lambert-Rucki som er reist langs riksveien i Charmes, hvor hans hevete hånd velsigner de reisende og turister som drar gjennom Lorraine.

Selv om Arnulfs minne fortsatt er bevart i Metz, er det ingenting igjen av hans eneboerkloster på fjellet hvor han tilbrakte den siste perioden av sitt liv. Der står det bare igjen et jernkors og et metallskilt som forteller de sjeldne forbipasserende og turgåere: «Dette korset minnes kapellet viet til St Arnulf, stamfar til Karl den store og kong Dagobert Is første lærer, hushovmester i palasset i Austrasia, biskop av Metz. Etter å ha oppgitt sitt embete, sluttet han seg til den hellige Romarik igjen på Saint-Mont, hvor han deretter pleide spedalske til sin død den 16. august 640».

Se en oversettelse av Vita Arnulfi Episcopi Mettensis til engelsk.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (VII), Benedictines, Delaney, Delaney (1), Bunson, Schauber/Schindler, Gorys, Dammer/Adam, MR2004, KIR, CE, CSO, Infocatho, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, no.wikipedia.org, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, catholique-vosges.fr, inra.fr, Encyclopædia Britannica, genealogie-mittelalter.de, know-library.net, kirchensite.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 16. juli 2005 - Oppdatert: 10. januar 2016

av Webmaster publisert 24.06.2008, sist endret 22.02.2016 - 10:09