Støtt Caritas’ arbeid i Irak!

Situasjonene i Nord-Irak er desperat for tusenvis av kristne og andre internt fordrevne. Gi ditt bidrag til hjelpearbeidet her.

Les mer
 

Den hellige Barbara av Nikomedia ( -~306?)

Minnedag: 4. desember

Den hellige Barbara av Nikomedia ( -~306?)

Skytshelgen for tårn og festninger; for arkitekter, murere, tømrere, bygningsarbeidere, taktekkere, klokkestøpere, smeder, steinhoggere, gravere, ringere, hattemakere, kokker, skreddere, bønder, sigøynere, fanger, brannvesenet og artillerister; mot lyn og ild, mot feber og pest; mot en plutselig død, særlig av kanonkuler eller ved nedstigning i gruver; en av de 14 nødhjelperne

Den hellige Barbara skal ha blitt født på 200-tallet (?) i Nikomedia i Bithynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia). Hun var muligens en jomfrumartyr som ble drept rundt 303 i forfølgelsene under keiser Diokletians (284-305) medregent i vest, Maximian Herkules (286-305), mens andre kilder sier at det skjedde under keiser Maximinus Thrax (235-38) eller keiser Maximinus Daza (305-13). Men det er nok tvilsomt om hun i det hele tatt har eksistert, og hennes navn står ikke i noe eldre martyrologium. Det såkalte Martyrologium Hieronymianum, som vel oppsto i Nord-Italia etter 520 og omfatter rundt 6.000 navn fra hele Kirken, nevner ikke Barbara i det hele tatt. Det gjør heller ikke Martyrologium Syriacum, som er en fortegnelse over martyrene i øst, bevart i et håndskrift fra 411/412. Hennes greske legende ser ut til å ha vært oppdiktet i en from hensikt, og den opptrer først på 600-tallet.

De forskjellige utgavene av legenden stemmer altså ikke overens med hensyn til tid og sted for hennes martyrium. Tidspunktet varierer mellom år 235 og 313, og stedet skal ha vært enten Antiokia, Heliopolis i Egypt, Roma, Toscana eller Nikomedia. Den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker, trodde mest på tradisjonen som hevdet at hennes martyrium skjedde i Nikomedia, og den versjonen ble satt inn i Martyrologium Romanum da han reviderte det på slutten av 1500-tallet. Andre legender sier også at hun ble martyrdrept i Heliopolis (Ba'albek) i Libanon.

Men usikkerheten hindret ikke at Barbaras kult ble svært utbredt, først i øst, og hennes legende opptrer i den hellige Simon Metafrastes' legendesamling i andre halvdel av 900-tallet (MPG 116, 301 ff.). I Martyrologium Bedae fra begynnelsen av 700-tallet nevnes hun ikke, mens Martyrologium Romanum parvum eller vetes fra omtrent samme tid forteller om henne. Hennes legende ble også tatt med i de utvidete samlingene av helgenlegender i vesten fra 800-tallet, som den hellige Ado av Vienne og Usuard. Hun kom også med i den salige Jakob de Voragines Legenda Aurea, noe som gjorde at hun ble en svært populær helgen i senmiddelalderen, særlig i Frankrike.

En versjon av legenden forteller at Barbara levde i Nikomedia på slutten av 200-tallet som datter av den velstående hedenske paynim Dioscorus (Dioskuros) [tjenestemann hos keiser Maximian]. Hennes skjønnhet og skarpe forstand var berømt, og de rikeste og vakreste ynglingene i byen kjempet om hennes gunst. Men Barbara avviste alle, da hun følte at det måtte finnes mer i livet som ennå ikke var åpenbart for henne.

Stadig oftere bega hun seg til en liten gruppe av døpte kristne, som på denne tiden levde i skjul i stadig angst for de keiserlige kristenforfølgelsene, og Barbara skjønte at hun hadde funnet livets mening. I følge en versjon av legenden var det selveste Origenes (ca 185-ca 254) som førte henne til kristendommen. Han svarte på hennes skriftlige spørsmål gjennom presten Valentin, som hun kunne besøke fordi hun utga ham for å være lege.

Men Barbaras far var en fanatisk kristenhater, og han merket snart endringene hos datteren. Han bestemte at hun skulle holdes borte fra de kristne, så han bygde et tårn ved huset sitt hvor han kunne sperre datteren inne. [En annen versjon av legenden forteller at han stengte henne inne badehuset sitt for å ta motet fra hennes mange beilere.] Da han kom tilbake fra en kort reise, så han at Barbara hadde fått murerne til å lage tre vinduer i tårnet i stedet for de planlagte to. Den rasende Dioscorus spurte hva dette betydde, og Barbara svarte at det var et symbol for treenigheten. Da hun også fortalte at hun i mellomtiden i hemmelighet hadde mottatt dåpens sakrament, ble han fra seg av raseri og forsøkte å drepe henne, men hun ble på mirakuløst vis reddet ved at gulvet åpnet seg for henne.

Men faren anga henne til provinsens prefekt Martinianus, som var en av de mest forbitrede forfølgerne av kristne. Han lot henne piske, men om natten åpenbarte Kristus seg for henne og leget hennes sår. Så lot prefekten henne piske med blykuler, brente henne med fakler, skar brystene av henne og lot henne løpe naken gjennom byen. Men da kom en engel og leget hennes sår og svøpte hennes nakenhet inn i en hvit kjortel. Da innså prefekten at han ikke kom noen vei med tortur, og dømte henne til døden ved halshogging. Dioscorus selv tilbød seg å drepe datteren, og han tok henne med opp på et fjell, hvor han hevet sverdet og hogg hodet av henne. Det skal ha skjedd den 4. desember 306. Men på vei ned fra fjellet slo lynet ned og drepte ham.

En annen kristen ved navn Juliana skal ha lidd martyrdøden sammen med Barbara. En from kristen ved navn Valentinus gravla de hellige martyrene, og ved graven ble syke helbredet og pilegrimene som kom for å be, fikk trøst og oppmuntring.

Barbara er en av de 14 nødhjelperne. Dette er en gruppe helgener som særlig i middelalderen inntok en særstilling i folkefromheten i Rhinland. De ble anropt i all slags nød, og deres kult bredte seg fra Regensburg og Bamberg til resten av Tyskland, Norden og Ungarn, men hadde liten oppslutning i Frankrike og Italia. De nevnes første gang i 1284 i et avlatsbrev og fremstilles første gang i en gruppe i 1331 i dominikanerklosteret i Regensburg. Høydepunktet for kulten ble nådd på 1400-tallet.

På grunn av Barbaras innesperring ble hun assosiert med tårn og deretter med byggevirksomhet, Som en følge av farens skjebne ble hun anropt som vern mot plutselig død, først ved lynnedslag, men som en videreutvikling av dette også mot en plutselig død forårsaket av kanonkuler eller ved nedstigning i gruver. Dette har gjort at hun senere er blitt vernehelgen for kanonérer og gruvearbeidere. Artilleriregimenter i mange land, inkludert Storbritannia, anser henne således som sin skytshelgen. Ammunisjonsrommet på et fransk krigsskip kalles fortsatt Sainte-Barbe.

Hennes attributt er et tårn, men hun kan også være avbildet med palme (martyrsymbol), kanon eller kalk. Det siste henviser til flere helgeners erfaringer. For eksempel ble den hellige Stanislas Kostka alvorlig syk som barn. Da han innstendig ba om eukaristien, ble han nektet dette. Men hans bønn ble hørt ved at han fikk den hellige kommunion på overnaturlig vis av Barbara. Denne og en åpenbaring av Jomfru Maria ble regnet som autentiske i hans kanoniseringsprosess, og stedet hvor de skjedde er i dag forvandlet til det mye besøkte kapellet St. Stanislas i Wien.

Jan van Eyck: Den hellige Barbara, 1437. Musée Royal des Beaux-Arts, Antwerpen

Barbara-relikvier skal rundt år 1000 ha kommet til Markuskirken i Venezia og derfra ut til klosteret San Giovanni Evangelista på den nærliggende øya Torcello. Den eldste kjente avbildningen av henne er enn freske fra rundt 705 i Santa Maria Antiqua i Roma. Det mest kjente bildet av henne er trolig det av Jan van Eyck i Det kongelige Museum i Antwerpen. Sammen med den hellige Katarina av Alexandria og Margareta av Antiokia er hun blant de tre såkalte Virgines Capitales, de hellige tre jomfruer.

I de tidligste listene ble Barbara feiret den 16. desember, men hennes fest ble fra 1100-tallet feiret den 4. desember. Men ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hennes fest fjernet fra den romerske generalkalenderen og henvist til lokale kalendere i likhet med alle minnedager for rent legendariske skikkelser. Det er vanlig å si at Barbaras kult ble stanset i 1969, men dette stemmer strengt tatt ikke. Rituskongregasjonen foreslo riktignok dette, men den tyske Bispekonferansen fikk med pavelig samtykke tillatelse til å beholde festen på grunn av en levende kult for Barbara i bispedømmer med bergverksdrift. Og så lenge Roma har tillatt feiringen av en «tvilsom helgen» noen steder, kan man ikke tale om å stanse eller oppheve en kult. Parallelle tilfeller er den hellige Georg, som ble reddet av engelskmennene, og Katarina av Alexandria, som ble reddet av grekerne og senere fullstendig rehabilitert av pave Johannes Paul II (1978-2005).

Flere artilleriregimenter feirer henne fortsatt den 4. desember (inkludert i Nord-Norge). Hun har også en translasjonsfest (overføring av relikviene) den 8. juli. 12. februar nevnes også som minnedag for den tredje translasjonen fra Roma til Piacenza.

Som alle folkekjære helgener utviklet det seg i årenes løp mange folkelige tradisjoner knyttet til Barbara. Flere steder knyttes skikken med såkalte Barbara-greiner til hennes festdag. Da skjæres det greiner av frukttrær (særlig kirsebær) som har mistet bladene, og de settes i vann. I de varme stuene får de livet tilbake, og til jul blomstrer de. Symbolikken med advent/Kristi komme er klar, og kan illustreres av sangen «Det hev ei rose sprunge / ut av ei rot så grann».

Se en side med bilder av Barbara.

Se også en annen side.