Den hellige Elisabeth Hesselblad (1870-1957)

Minnedag: 4. juni

null

Den hellige Elisabeth Hesselblad (i ordenen: Mor Maria Elisabeth) ble født på pinseaften den 4. juni 1870 i Fåglavik i Alvsborg i Hudene sogn og Skara bispedømme i Västergötland i det sørvestlige Sverige. Hun ble født i en svært hengiven og religiøs familie i den svenske lutherske statskirken, og den 12. juli ble hun døpt i Hundene kirke. Hun var den femte av tretten barn (ni gutter og fire jenter) og eldste datter av landhandleren August Robert Hesselblad og hans hustru Kajsa Persdotter Dag fra Long. Tre av barna døde unge. Hennes liv begynte med en merkelig hendelse. Den «kloka gumman» Stina som hjalp til ved fødselen, la den nakne, nyfødte jenta på steinen foran kakkelovnen. Da moren spurte hvorfor hun gjorde det, var svaret: «Dette barnet har store prøvelser foran seg, hun må herdes i tide». Denne hendelsen er fortalt av Elisabeths søster Eva.

Med den store barneflokken var familien fattig, for faren drev en landhandel som knapt kunne forsørge dem. Da Elisabeth var ett år gammel, flyttet de til Falun i Dalarna litt lenger nord, og der vokste hun opp. Der etablerte faren en bok- og papirhandel. Han var en god og følsom mann med et kunstnertemperament, mens moren var praktisk, dyktig og hardt arbeidende. Da Elisabeth var syv år gammel, ble hun alvorlig syk med difteri og skarlagensfeber. Som tolvåring fikk hun et blødende magesår som plaget henne resten av livet.

Huset i Fåglavik hvor Elisabeth ble fødtForeldrene var praktiserende lutheranere, og hjemme og på skolen fikk Elisabeth en god religiøs utdannelse. Men på skolen så hun at elevene tilhørte ulike kirker, og hun begynte å spørre seg selv hva som var den sanne Kirke. Hun ble konfirmert i henhold til luthersk ritus og mottok samtidig sin første nattverd som fjortenåring i 1885. Da hun var tolv år gammel, hadde familien kommet tilbake til Västergötland og bodde deretter i Skövde og Skara, og til slutt flyttet de til Aplared utenfor Borås. Familiens økonomi forverret seg da farens forretning gikk konkurs, og tidlig måtte Elisabeth stå på egne ben og hjelpe sine yngre søsken. I 1886 ble den sekstenårige Elisabeth sendt for å arbeide som hushjelp i Kårlosborg.

I likhet med mange svensker på den tiden fikk Elisabeth høre om de mulighetene som fantes i USA, og i 1887 emigrerte hun dit, sytten år gammel. Da hun kom til New York den 9. juli 1888, oppsøkte hun et immigrasjonsbyrå og fikk hjelp til å bli ansatt i en familie. Men etter et besøk på et sykehus bestemte hun seg for å utdanne seg til sykepleier på det store Roosevelt-sykehuset i New York. Hun ble oversykepleier der før hun var fylt tretti år. Som sykepleierelev ble hun en kveld innlåst i sykehusets likhus. Hun bestemte seg da for å bruke natten til å gå fra lik til lik og be for de avdødes sjeler. Da oppdaget hun at et lik var varmere enn de andre, og hun la sine klær over det. Om morgenen trodde ikke personalet sine egne øyne: inne på likrommet satt Elisabeth Hesselblad ved en kiste, høyst ureglementert antrukket, og i kisten lå en person alle trodde var død med Elisabeths kappe over seg.

Elisabeth Hesselblad som ungI USA ble Elisabeth kjent med Den katolske kirke gjennom de mange irske innvandrerne – mange av dem var hennes pasienter som var kommet til skade ved byggearbeidene på den nye katolske katedralen St Patrick i New York. Hun tilkalte alltid en katolsk prest når pasientene ba om det. Også i Amerika grublet hun mye over spørsmålet om hvilken kirke og hvilken hjord som var den sanne. Hun kom i kontakt med flere kirkesamfunn i New York, men hun ble aldri riktig tilfreds. Problemet synes å ha vært at hun med sin store idealisme ble forskrekket over all den menneskelige utilstrekkelighet hun opplevde blant kristne av ulike avskygninger. Men nå ble hun interessert i de irske arbeidernes tro, selv om hun først mente at katolisismen ikke var essensiell nok, at den omfattet alt for mange unødvendige og kompliserende elementer. Hun var på jakt etter en enkel, åndelig kirke bestående av idealistiske og gode medlemmer som henne selv.

I 1894 var hun tilbake i Sverige på en måneds ferie. På denne tiden ble hun kjent med den søramerikanske familien Cisneros, som ønsket henne velkommen i sitt hjem og som ble hennes gode venner, spesielt familiens to døtre Marie og Emma. Gjennom dem ble hun mer og mer konfrontert med den katolske tro, og det var på en reise med dem i 1900 at gjennombruddet kom. Søstrene Cisneros besøkte Elisabeths hjem i Sverige, og deretter organiserte de en reise i Europa. I Brussel overvar Elisabeth prosesjonen på Kristi legemsfest, og hun betraktet den som et interessant opptrinn og holdt seg respektfullt i bakgrunnen for ikke å tråkke på noens religiøse følelser. I sitt stille sinn tenkte hun: «For deg alene, Herre, vil jeg bøye kne, ikke her!» Men da biskopen passerte med monstransen, opplevde hun et sterkt nærvær og hørte en stemme i sitt indre: «Jeg er den du søker». Den trettiårige Elisabeth som hele tiden hadde søkt det åndelige, rene, uten hindrende ytre former, falt straks på kne.

Det tok enda to år og mange overveielser før hun selv ble katolikk. Da Emma Cisneros gikk i kloster, fikk Elisabeth tanken på også å trekke seg bort fra verden på denne måten. Hun tok kontakt med jesuittene i Washington og bestemte seg for å konvertere til sine forfedres tro. Den 15. august 1902 ble den 32-årige Elisabeth døpt sub conditione, det vil si i tilfelle den første dåpen ikke var gyldig, og opptatt i Den katolske kirke. Ved kondisjonal dåp sier presten: «Dersom du ikke allerede er døpt, døper jeg deg…». Dåpen skjedde i Visitasjonsklosteret i Washington og ble foretatt av p. John George Hagen SJ (ty: Johann Georg) (1847-1930), en østerriksk jesuittprest og astronom som var naturalisert amerikaner, som også ble hennes åndelige veileder. Han skulle bli kalt til Roma av den hellige pave Pius X (1903-14) i 1906 for å bli den første jesuittdirektøren for Vatikanets nye observatorium. To dager etter dåpen mottok Elisabeth Den hellige kommunion. Spent på familiens reaksjon dro hun tilbake til Sverige for å feire jul.

Da hun kom hjem, ble hun ønsket velkommen med glede og hengivenhet av sin mor og hele familien. Da de alle samlet seg rundt bordet for å be bordbønnen før lunsj, gjorde Elisabeth korsets tegn og sa: «I Faderns och Sonens och den helige Andes namn». I det øyeblikket ble alles øyne rettet mot henne, og en søster fortalte henne at det var godt og nok å si bønnen som de gode troende i den lutherske kirken pleide å gjøre. Under lunsjen følte de alle et behov for å bytte samtaleemne. Senere på ettermiddagen, da hun var alene med sin mor, ba moren henne om å holde hemmelig denne merkelige tingen hun hadde gjort ved å bli katolikk, for ikke å fornærme familien og andre. Senere sa hennes søstre til henne: «Kjære søster, hva kan du finne som tiltrekker deg i den underlige religionen?» Elisabeth følte styrken av sin tro i sjelen og begynte en høflig samtale hvor hun belyste og forklarte de omtvistede poengene i den katolske religionen.

Våren 1903 fikk hun følge Marie og Emma Cisneros på en reise til Italia. I Roma besøkte hun flere ganger Casa di Santa Brigida ved Piazza Farnese, den hellige Birgittas (ca 1303-73) gamle hus hvor hun døde og som med tiden var overtatt og bebodd av polske karmelittsøstre. I Roma ble hun konfirmert den 19. mars 1903 av den apostoliske vikaren i Stockholm, biskop Albert Bitter (1848-1926), apostolisk vikar for Den katolske kirke i Sverige (1886-1922; biskop fra 1893). Hun skrev i sin dagbok: «Det sto stadig klarere for meg at mitt liv skulle vies til omvendelsen av den hellige Birgittas og mitt hjemland, som er så langt fra den eneste sanne fårehjorden» (dette var før økumenikkens tid).

Elisabeth fortalte biskopen om sitt kall til å bli birgittiner og føre ordenen tilbake til Sverige. Dette likte tyskeren Bitter dårlig – trolig mente han at hun som sykepleier burde bli Elisabethsøster. Hun ga senere uttrykk for sin skuffelse over at biskop Bitter ikke i større utstrekning ville benytte seg av hennes tjenester, og i likhet med flere var hun skuffet over at den katolske misjonen til Sverige var alt for tyskpreget og ikke tok vare på innenlandske katolske tradisjoner eller løftet frem deres egen hellige Birgitta, noe hun lastet den apostoliske vikaren for.

Elisabeth vendte tilbake til USA og planla å bli lege, men så ble hun alvorlig syk og det så ut til at hun ikke ville bli frisk igjen. Hun var rammet av malaria i tillegg til det alvorlige magesåret hun skulle lide under i resten av sitt liv. De beste legene i USA sa at hun hadde bare kort tid igjen å leve. Da bestemte hun seg for å få avslutte sitt jordiske liv i Casa di Santa Brigida, siden hun en gang i en visjon hadde sett Birgittahuset og seg selv stående ved et av dets vinduer. Den 25. mars 1904 kom hun dødssyk til Roma og tok inn hos karmelittene. Men mot alle odds overlevde hun, og senere i 1904 ble hun opptatt som novise hos karmelittene i Casa di Santa Brigida, og i 1906 avla hun ordensløftene.

Sr. Elisabeth HesselbladDa hun ble syk, skrev Elisabeth til Birgittasøstrene i Syon Abbey i England og ba om tillatelse til å få bli gravlagt i en birgittinsk ordensdrakt. Det fikk hun, og det ble laget en slik drakt til henne i Roma. Hun ble opptatt som oblat hos birgittinerne i Syon. Nå ble hun frisk igjen, men hun fortsatte å bære drakten innen karmelittnonnenes kommunitet etter at hun i 1906 hadde fått tillatelse fra pave Pius X (1903-14). Den 22. juni 1906, festen for Jesu Hjerte, mottok hun i kapellet Santa Caterina birgittinernes grå drakt. Karmelittenes abbedisse, Mor Hedwig, velsignet henne og sa: «Jeg gir deg tilbake til den hellige Birgitta og den hellige Katarina [Birgittas datter], som sendte deg til meg». Den 10. juli 1906 avla hun private løfter som birgittiner for p. Hagen i kapellet Santa Brigida.

Fra sin klostercelle begynte Elisabeth å distribuere postkort med bilder av Birgitta over hele verden for å gjenoppvekke interessen for henne. Interessen for Birgitta hadde fått et oppsving i Sverige på denne tiden, og for Elisabeth hadde Birgitta en spesiell betydning, siden hun var et bevis på at katolisismen ikke var et fremmedelement i Sverige, men tvert imot hadde en lang historie der. Etter hvert tok en ambisiøs plan form i Elisabeths sinn: Hun ville gi nytt liv til birgittinerordenen, som ble grunnlagt av Birgitta i 1344, og føre den tilbake til Sverige. Sammen med sin søster Agnes ble Elisabeth mottatt i audiens hos pave Pius X den 2. januar 1907. Hun forklarte for ham at hun ville vie sitt liv til Sveriges omvendelse og at hun hele tiden ba om at birgittinerne måtte få vende tilbake til landet (Sverige hadde i likhet med Norge fortsatt et forbud mot munke- og nonneordener). Hun var skuffet over de svenske katolikkene som ikke slo vakt om sin middelalderske tradisjon.

Elisabeth Hesselblad og hennes søsterDen 17. november 1908 fikk hun møte kardinalstatssekretær Rafael Merry del Val y Zulueta (1865-1930) og fikk et vagt løfte om hjelp. Til tross for sin dårlige helse reiste Elisabeth mellom 1908 og 1911 til de gamle birgittinerklostrene i England, Nederland og Spania, og de gjorde et sterkt inntrykk på henne, selv om hennes plan ble møtt med ulike reaksjoner. Hennes største skuffelser kom nettopp fra dem, som hun henvendte seg til for å få hjelp, for å «lære», ikke å «reformere», som hun sa.

Situasjonen i Casa di Santa Brigida var uholdbar i lengden, så da karmelittene fikk en ny priorinne, fikk Elisabeth i 1911 tillatelse til å grunnlegge en søsterkommunitet som bodde i noen rom i huset. Den 9. september 1911 tok hun imot tre unge engelske noviser, som var vervet av p. Benedikt Williamson (1868-1948), en tidligere anglikansk arkitekt som var blitt katolsk prest i 1909 og arbeidet i Earlsfield i Sør-London. Han hadde en lidenskapelig interesse for middelalderens ridderlige ideer, kunst og arkitektur. Birgittinerordenens ridderlige og middelalderske opprinnelse var spesielt tiltrekkende for Williamson, og han følte seg kallet til å gjenopplive den mannlige grenen av ordenen. I 1905 hadde han møtt Elisabeth Hesselblad mens han studerte til prest i Roma på Beda College for sene kall.

I 1911 bestemte den nittenårige Katarina Flanagan (Kitty) (1892-1941) og en annen lokal jente, Amy Davis, seg for å slutte seg til birgittinerne, og de skulle reise sammen med p. Benedikt til moderhuset i Roma og begynne som noviser der. Den lille gruppen dro med tog fra Earlsfield i september 1911. Det er ikke helt klart om det var to eller tre jenter i gruppen. P. Benedikt nevner tre, mens Amy Davies, som etter instruks fra sr. Elisabeth skrev dagbok om oppholdet i klosteret i Roma, nevner bare to, henne selv og Kitty. I Elisabeths biografier står det at de var tre. Det virker sannsynlig at om de virkelig var tre, returnerte den tredje raskt til England etter å ha innsett at det ikke var dette livet hun søkte. Gruppen stanset første gang i Lucerne/Luzern i Sveits. Dagen etter dro de gjennom Gotthard-passet, og de to (eller tre) unge kvinnene som aldri hadde vært utenfor England tidligere, var mektig imponert. Om natten dro de sørover, og grytidlig om morgenen kom de til Roma. Der dro de rett til klosteret, hvor de ble møtt av sr. Elisabeth Hesselblad. De to første postulantene fikk nye ordensnavn som noviser, Amy Davies ble sr. Reginalda og Kitty, som med stolthet bar navnet til Birgittas hellige datter, ble sr. Katarina. Gjennom etableringen av den lille kommuniteten ble sr. Elisabeth superior. P. Benedikt ble åpenbart værende i noen uker for å få i gang kommunitetslivet. Tilbake i England var han fortsatt travelt opptatt i håp om å etablere en mannlig gren av ordenen. Men hendelsene de neste årene skulle se den endelige slutten for disse planene. Han skulle aldri bli en del av den birgittinske familien, og han døde i 1948.

En annen ung kvinne, Agnes Lincoln, en niese av den berømte amerikanske presidenten, sluttet seg til kommuniteten omtrent på denne tiden som sr. Agnes, og hun skulle senere bli fadder for Kitty Flanagan da hun avla sine første løfter. Men dårlig helse forhindret Agnes i å avlegge sine høytidelige løfter samtidig, og sørgelig nok døde hun ikke lenge etter.

I 1912, et år etter at Katarina Flanagan og Amy Davies, kom Madeleine Hambrough til Roma. I motsetning til disse to hadde hun ikke blitt oppdratt i p. Benedikt Williamson sogn, og hun må ha møtt ham en tid etter at hun sluttet på skolen. Ettersom det ikke var noen andre som propaganderte for birgittinerne i England på den tiden, var det helt sikkert gjennom p. Benedikt at hun fikk høre om dem og om sr. Elisabeths arbeid. Hennes eget liv hadde nådd en skillevei i 1911 da hennes far døde, og hennes avgjørelse om å forlate England og reise til Roma for å starte et helt nytt forpliktende liv som birgittiner, skjedde i kjølvannet av dette. Så vidt vi vet så Madeleine aldri sin mor igjen, men de må ha brevvekslet. En reise til Roma ville ha vært for anstrengende og komplisert, og uansett var Første verdenskrig rett rundt hjørnet.

Madeleine hadde kommet til Roma på et vanskelig tidspunkt for den nye lille birgittinske kommuniteten. For sr. Elisabeth var syk, og kommuniteten måtte forlate Birgittas hus ettersom karmelittene trengte rommene. I august ble det funnet et nytt hus til dem i Via Aurelia 113, som var svært forfallent. Dets eneste fordel var at det hadde utsikt over Peterskirken. Ettersom de ikke hadde noe kapell, gikk søstrene til Peterskirken for daglig messe. De arbeidet hardt for å gjøre bygningen beboelig, og de flyttet inn den 17. desember. Senere den måneden hadde sr. Elisabeth en audiens hos pave Pius X, og i juni året etter undertegnet han de nødvendige dokumentene som formelt opprettet den gjenopplivede Birgittinerordenen.

Det var vanlig å velge et nytt navn når man trådte inn i en orden, og Madeleine Hambrough valgte navnet til en mannlig helgen, den hellige Richard Reynolds OSsS (ca 1492-1535), som ble henrettet for sin katolske tros skyld i Tyburn i London sammen med tre karteuserpriorer den 4. mai 1535 under kong Henrik VIII (1509-47). De ble «hengt, buksprettet og partert», hanged, drawn and quartered, en forræders død. Han var birgittiner i klosteret i Syon i Isleworth i Middlesex. Richard Reynolds ble saligkåret i 1886 og helligkåret i 1970, men i 1912 var han ennå ikke formelt en helgen i Den katolske kirke. Å velge ham som sin beskytter i ordenslivet var en erklæring om forpliktelse til den ubrutte birgittinske tradisjon og til Englands omvendelse, enheten mellom Kirken i fødelandet og Verdenskirken. I Roma var dagligspråket i kommuniteten selvsagt italiensk, og selv om Madeleine skulle bli kjent som «Mother Richard» på engelsk, var hun vanligvis kjent under navnets feminine form på italiensk, «Madre Riccarda».

Hot cross bunSommeren 1913, halvannet år etter at Kitty Flanagan og Amy Davies, nå offisielt sr. Katarina og sr. Reginalda, kom til Roma, bar de nå novisiatets hvite hodeplagg sammen med Agnes Lincoln, nå sr. Agnes, og sr. Riccarda. Ellers bar de ordenens grå drakt og den birgittinske korsformede «hjelmen» med fem røde prikker som symbol på Jesu fem sår. Dette hodeplagget gjør at Birgitta-søstrene i England kalles Hot cross bun, en krydret bolle som kjennetegnes av et kors på oversiden (se bildet). Bollen er i Storbritannia knyttet til påske, spesielt langfredag.

Etter ett år i Via Aurelia måtte kommuniteten i 1913 flytte til et annet hus i Roma, og de skulle komme til å bo på ulike adresser i byen frem til 1930. Første verdenskrig (1914-18) betydde at de unge medlemmene av den lille birgittinske kommuniteten var avskåret fra sine familier, ikke bare på grunn av avstand og sine forpliktelser til en orden som begrenset reiser og bandt dem til en fast leveregel, men også på grunn av frontlinjene. De fikk få nyheter fra sine familier. Men de skulle snart finne ut at de hadde mer enn nok å gjøre.

I januar 1915 ble Italia rammet av et massivt jordskjelv, som skulle vise seg å være et av de verste gjennom historien. Rundt 30 000 mennesker ble drept, og hele byer og landsbyer ble feid bort. Enorme mengder mennesker ble såret, og byen Avezzano i provinsen L’Aquila i regionen Abruzzo som lå i jordskjelvets episenter, ble fullstendig utslettet. Jordskjelvet kunne også kjennes i Roma, og søstrene, som sang tidebønnen sekst da det inntraff, følte at rommet krenget rundt dem. Med Europa i krig og basisvarer av alle slag var mangelvare, ble ofrenes lidelser enda større. Mange av dem ble brakt til Roma. Birgittinersøstrene ble spurt om de kunne ta inn noen av de foreldreløse barna, og naturligvis åpnet de straks sine dører. Seks små jenter ankom, hver med sin uhyggelige historie å fortelle.

Mens søstrene var travelt opptatt med å gjøre sitt kloster til et hjem for jentene, kom det beskjed om at de måtte flytte. Huseieren satte opp leien, og de hadde ikke lenger råd til å bo der. Sr. Elisabeth klarte å finne et annet his i Via Corsica, som normalt sett ville ha vært for stort for dem, men på grunn av de foreldreløse jentene trengte de større plass, og de kunne til og med ta inn flere barn. Men pengene var få, så det krevde oppfinnsomhet og ofre for å skaffe barna det de trengte.

Det var på denne tiden at de fikk tillatelse til at novisene kunne avlegge sine formelle løfter som nonner, og de hvite hodeplaggene som de hadde båret som noviser, ble byttet ut med svarte. Sr. Agnes var nå død, men en sr. Birgitta hadde sluttet seg til dem. De foretok en retrett med en fransk prest, p. Hattais, som hadde blitt klosterets kapellan, og den 8. september 1915, på festen for Marias fødsel, fant seremonien sted. Året etter sluttet to italienske jenter seg til dem, sr. Raffaela og sr. Michaela, og i 1916 kom den første svenske novisen, sr. Elena. I 1917, da kardinal Francis Bourne (1861-1935), erkebiskop av Westminster (1903-35) (kardinal fra 1911), var i stand til å besøke dem fra England, talte kommuniteten ti søstre.

I krigsårene var søstrenes hovedarbeid var å ta seg av de foreldreløse og sårede barna, ofre for både jordskjelvet og krigen. De tok inn hardt skadde mennesker etter slaget ved Caporetto i oktober/november 1917, nær byen Kobarid (it: Caporetto), nå i det nordvestre Slovenia, men da den østerrikske delstaten Küstenland. De italienske tapene i slaget var enorme, 11 000 ble drept og rundt 20 000 ble såret, og søstrenes gjestfrihet ble strukket til det ytterste, men de var motvillige til å avvise noen. Etter slaget var det mange desertører.

På slutten av Første verdenskrig sto Birgittasøstrene i Roma overfor en ny flytting. Leien økte i villaen i Via Corsica, hvor de nå hadde vært i tre år. Lokalbefolkningen i distriktet ville ikke at de skulle flytte og sendte en stor delegasjon for å formidle dette. Men som sendt av forsynet ble en eiendom rett ved siden av ledig og syntes ideell, men søstrene hadde ingen penger. Sr. Elisabeth appellerte direkte til pave Benedikt XV (1914-22), som viste stor interesse. Det var når alt kommer til alt svært uvanlig å ha en orden i Roma som ble ledet av en skandinav og med en spesiell andakt for Birgitta. Han ba om å få treffe sr. Elisabeth, og hun fortalte ham om det arbeidet de gjorde. Midler ble tilgjengelige som et lån, som søstrene kunne betale etter fem år. I april 1919 flyttet søstrene til sitt nye hjem, hvor de skulle bli boende i tolv år. De feiret med tilbedelse av sakramentet i kapellet hele dagen, som ble avsluttet med velsignelse og et stort teselskap. En rekke diplomater fra de ulike skandinaviske landene var til stede, og de ulike skandinaviske flaggene hadde blitt arrangert rundt en statue av Jomfru Maria i taleværelset.

Kommuniteten hadde nå søstre fra Sverige, England og Italia og hadde på en måte blitt voksen. Den hadde sine egne tradisjoner og atmosfære, og det var en sterk forpliktelse til ideen om å gjenreise den katolske tro i Skandinavia og gi tilbake til det svenske folk en reell sans for den arven som var deres gjennom Birgitta. Det var en iver etter å leve et kommunitetsliv, synge tidebønnene sammen, eie alt i fellesskap og holde løftene om fattigdom, kyskhet og lydighet, som er det sentrale i denne formen for forpliktelse.

I 1920 godkjente pave Benedikt XV sr. Elisabeths kongregasjon, som først hadde navnet «Instituttet Birgittinerne» (Istituto delle Brigidine), og tillatelse til å kalle seg abbedisse. Etter det ble hun tiltalt som «Mor» (sv: Moder; it: Madre). Den katolske tittelen madre/mother har gjerne blitt oversatt med «moder» på norsk, men det lyder etter hvert ganske gammelmodig. «Mor Teresa» har gått inn i språket som et egennavn, og vi bruker derfor formen «Mor». Dessuten brukes denne tittelen nå i flere norske klostre.

Birgitta hadde ikke grunnlagt sin orden for å gjøre noe spesielt arbeid, og den var ikke viet utelukkende til ett formål som å grunnlegge skoler eller sykehus eller å tjene de fattige. Det birgittinske ideal var å leve et fullt evangelisk liv og svare på de behov som måtte oppstå. Dermed tok søstrene seg av ofre for jordskjelv og krig, og de tilbød også gjestfrihet for besøkende til Roma. Men de så også alltid huset i Roma som senteret for en birgittinsk fornyelse andre steder, spesielt i Skandinavia og i England. Ideen var å etablere hus som skulle evangelisere og spre Kirkens budskap ganske enkelt gjennom vitnesbyrdet om et birgittinsk levesett. Husenes arbeidsoppgaver ville variere fra sted til sted, som et retrettsenter, et gjestehus eller omsorg for flyktninger, men det viktigste var bønn og de sungne tidebønnene. Det første nye klosteret Mor Elisabeth grunnla, var i Via delle Isole i Roma.

De unge kvinnene som hadde kommet fra England, synes å ha tilpasset seg med entusiasme og iver til den birgittinske vei slik Mor Elisabeth og p. Benedikt hadde lært dem. Det var ingen enkel vei. Bestemmelsen om at alle ting skulle eies i fellesskap, ble strengt håndhevet. De brukte «vår» snarere enn «min» for alle hverdagslige gjenstander som en penn, en skje, kjøkkenutstyr og selv den grå birgittinske drakten som de bar, for ikke å vise noen lengsel etter personlig eierskap av noe slag. Men de likte å feire sammen og sørget for arrangementer på festdager og spesielle jubileer.

Året 1923 markerte 550-årsdagen for Birgittas død, og det ble planlagt begivenheter i Sverige. Det hadde vært en gjenoppblomstring av interessen for henne, og gamle antikatolske fordommer svant hen. En gruppe med fremtredende svenske venner av Birgitta, de fleste av dem høykirkelige lutheranere, ledet av grev og grevinne von Rosen og oppmuntret av erkebiskop Nathan Söderblom og andre geistlige, hadde grunnlagt et Societas Sanctæ Birgittæ. De hadde bestemt seg for å samles hvert år på Birgittas dødsdag i Vadstena, hvor hun hadde grunnlagt sitt første kloster i 1343. Grev og grevinne von Rosen inviterte nå Mor Elisabeth, fulgt av sr. Reginalda, til å besøke Sverige som deres gjest for dette spesielle jubileet. Selskapet æret Birgitta ved å bære grå birgittinske kapper ved denne anledningen. De gikk i prosesjon til den gamle klosterkirken, hvor de hadde middelalderske seremonier og sanger.

Mor Elisabeth (t.h.) med sr. Reginalda ved besøk på Rockelstad i Sörmland i juli 1923. Foto: Eric von Rosen, Katolska biskopsämbetets arkivSeremoniene i Vadstena inkludert også kranslegging av Birgittas grav i den berømte klosterkirken Blåkyrkan, ledet av prins Eugen av Sverige (1865-1947). Rundt to tusen mennesker trengte seg sammen i kirken, mens mange flere stimlet sammen utenfor. Elisabeth skrev at hun ble grepet av vemod da hun så sin hellige mors ødelagte by og den ærverdige helligdommens museumsaktige tilstand, hvor det helligste av alt hellig var borte. Klokken fem om morgenen den 24. juli 1923 leste man i største hemmelighet den første katolske messen siden reformasjonen i den gamle klosterkirken.

Reisen til Sverige betydde også en stor utvikling for Birgittasøstrene. De to søstrene fortsatte til Stockholm, og der klarte Mor Elisabeth å kjøpe en stor og vakkert beliggende skogstomt med en villa i Djursholm, en forstad til Stockholm, i samarbeid med den katolske biskop Johann Evangelist Müller (1922-57). Ved hjelp av gode venner og med støtte fra Syon Abbey i England grunnla hun der S:ta Birgittas Vilohem, registrert som Föreningen Birgittasystrarna, med en kommunitet av søstre. Der skulle alle være velkomne til å komme for å be, slappe av og motta søstrenes gjestfrihet. Mor Elisabeth måtte overvinne noen lokale fordommer, for folk i nabolaget visste ikke noe om katolisismen, og noen trodde den var forbundet med svart magi og onde ting. Men gradvis forandret dette seg, og den 13. oktober 1923, da huset ble formelt åpnet av biskop Müller, var det mye vennlighet fra mange av naboene. Dette var i virkeligheten det første klosteret i Sverige etter reformasjonen, selv om det fortsatt var forbud mot klostre i det lutherske Sverige. Dermed hadde Mor Elisabeth virkeliggjort sin gamle drøm om å føre birgittinerne tilbake til hjemlandet.

Sr. Riccarda reiste fra Roma for å hjelpe til med å etablere det nye huset i Djursholm fulgt av sr. Margherita. På reisen til Sverige dekket de to søstrene sine birgittinske hodeplagg med svarte slør for å se litt mindre iøynefallende ut. Sr. Riccarda var blitt oppdratt av sine konvertittforeldre til å ha en sterk tro i betydningen av å restaurere katolisismen i land som hadde blitt avskåret fra Roma ved reformasjonen, så for henne må etableringen i Djursholm ha vært av en enorm symbolsk betydning. Gruppen av nonner arbeidet hardt for å gjøre huset til et sted av velkomst. Mor Elisabeths familie donerte møbler og andre gjenstander. En prest kom ut fra Stockholm daglig for å feire messe, og det ble dannet en liten gruppe av oblater, temmelig lik den gruppen som p. Benedikt Williamson hadde dannet i London mange år tidligere.

Birgittasøstrenes kloster i DjursholmDjursholm ble svært populær. I løpet av noen måneder etter grunnleggelsen var de overfylt med gjester og opererte med ventelister. Blant gjestene var også den norske konvertitten, forfatteren og senere Nobelprisvinneren Sigrid Undset. Folk elsket den tradisjonelle svenske maten og gjestfriheten, den vakre beliggenheten og den katolske troen og liturgien. Alt dette involverte en god del arbeid og tiltrakk seg også medienes oppmerksomhet. Artikler dukket opp i den svenske pressen om nonnene, for det meste fordelaktige og med vektlegging av den historiske forbindelsen med Birgitta.

I september 1924, etter at Djursholm var etablert, gikk birgittinerne løs på et nytt prosjekt, nemlig etableringen av et hus i Lugano i den italienskspråklige kantonen Ticino i det sørlige Sveits. Mor Elisabeth hadde stanset der på vei hjem til Roma fra Sverige for å grunnlegge et kloster der. Ved bredden av Luganosjøen ble et hus som tidligere hadde tilhørt en operasanger, forvandlet til et kloster og gjestehus. Birgittinerordenen ekspanderte, og det skulle den fortsette med på 1920- og 1930-tallet. Mens Mor Elisabeth og sr. Riccarda var i Djursholm og Lugano, var det sr. Katarina Flanagan som hadde ansvaret i Roma. Dette var et stort ansvar, for fremtiden til huset var alltid usikker. Det hadde allerede vært flere flyttinger, og kommunitetens rolle i å dekke behovene til katolske skandinaver på besøk i Roma, ekspanderte hele tiden. Sr. Katarina, som hadde sluttet seg til ordenen i slutten av tenårene etter å ha arbeidet som dameskredder etter skolen, måtte lære seg ledelsen av en betydelig eiendom med matservering til ulike antall gjester og besøkende og som begynte å spille en betydelig rolle i de voksende diplomatiske utvekslingene mellom de skandinaviske representantene i Roma og de kirkelige myndigheter.

Sr. Katarina skulle etter hvert få ansvaret for huset i Lugano. Hun var der da birgittinerne i 1931 plutselig fikk et hus i England som tilhørte Marie Cisneros Potter, den søramerikanske vennen som først hadde introdusert Mor Elisabeth Hesselblad for Den katolske kirke. Marie Cisneros hadde sent i livet giftet seg med den eksentriske engelskmannen Norman Potter, som opprinnelig hadde drevet et katolsk guttehjem i Clapham Park i Sør-London. De tilbrakte nå det meste av tiden utenlands, så hun donerte det huset de eide i Iver Heath nær Uxbridge i Vest-London til birgittinerne. Sr. Katarina Flanagan ble sendt fra Lugano til England for å ta ansvaret for denne nye eiendommen og opprette en full birgittinsk kommunitet der. Dette gjorde hun med en enorm energi og suksess, og hun bygde et kapell på den ene siden av bygningen og noen ekstra rom til søstrene. Lokale katolikker som ikke hadde noen kirke i nærheten, begynte å komme til messe, og i løpet av de neste årene måtte kapellet utvides tre ganger. En rekke jenter meldte seg også for å slutte seg til kommuniteten. Mor Katarina Flanagan ble en høyt æret Mor superior og en velkjent lokal skikkelse. Hun var populær for sitt gode humør og sin vennlighet, og dette vant over mennesker som ellers kunne ha vært forsiktige med katolske nonner.

Violet Albina Gibson (t.v.) og Mussolini med plaster på nesen (t.h.)Birgittinernes hus i Roma hadde et tidlig sammenstøt med Mussolinis fascistregime, takket være en nærmest absurd hendelse som involverte en kvinnelig irsk besøkende. Mussolini kom til makten i 1922, og en ettermiddag i april 1926 kom plutselig en gruppe politimenn til Birgittasøstrenes hus og krevde å få komme inn. De ba om å få treffe den irske kvinnen som bodde i huset, og Mor Elisabeth tenkte at de kanskje mente sr. Katarina, som hadde det irske etternavnet Flanagan. Hun sendte bud på henne, men etter å ha mønstret henne fra topp til tå i hennes birgittinske drakt, annonserte de at dette ikke var den kvinnen de søkte. Noen husket plutselig en stille og from kvinne som bodde hos dem, en Miss Violet Gibson. Soldatene sa at det var hennes navn og de krevde å få se hennes rom. Hun var ute og hennes koffert var låst, men de brøt den opp og gikk gjennom hennes ting. Søstrene så forskrekket på at politiet konfiskerte alt, klær, noen religiøse pamfletter, penger og smykker. Til slutt fant de hennes pass, og siden dette betydde at hun ikke kunne ha forlatt landet, gikk de med på å gi litt mer informasjon og å svare på søstrenes gjentatte spørsmål. Miss Gibson hadde den dagen forsøkt å skyte Mussolini.

Dette kunne ingen forstå, for hun var stille og vennlig og levde som en fattig fransiskaner, selv om hun hadde midler nok til å leve ganske komfortabelt. Det ble sagt at hun gikk omkring med en handleveske fylt av italienske lire-sedler som hun delte ut til høyre og venstre mens hun gikk i de fattigste strøkene i Roma. Det var i denne vesken hun hadde skjult revolveren. Hun hadde ganske riktig skutt mot Mussolini, som ble truffet gjennom nesen. Han ble ikke alvorlig såret, men han blødde kraftig. Miss Gibson ble arrestert, og hennes adresse i Birgitta-søstrenes hus ble funnet. Hun hadde tilbrakt det meste av tiden i Roma i klosteret, hvor hun la puslespill med sin kammerpike. Etter hennes forsøk på å skyte Mussolini ble Miss Gibson angrepet av en mobb og banket opp, deretter ble hun arrestert. Paradoksalt nok ble Mussolini bare enda mer populær etter mordforsøket. Det var klart at hun var mentalt forstyrret, og hun ble brakt tilbake til Storbritannia, hvor hun tilbrakte resten av livet på et asyl.

Etableringen av birgittinernes kloster i Djursholm var blitt mottatt med velvilje i Sverige og møttes av forbausende lite kritikk. Men da Mor Elisabeth var på vei til å kjøpe tilbake Birgittas gamle hus i Roma, økte uroen. Den svenske lutherske kirkens erkebiskop (1914-31), den kjente økumenen og vinner av Nobels fredspris i 1930, Nathan Söderblom (1866-1931), håpet på at den svenske staten skulle kjøpe huset for å hindre at det ble et katolsk misjonssenter dit svensker ville reise, påvirkes av den katolske atmosfæren og bestemme seg for å konvertere. Noe som var akkurat det Mor Elisabeth hadde i tankene… Söderblom ville skape et svensk institutt for kirkehistorie, kunst og arkeologi ved Piazza Farnese. Men det viste seg at den svenske staten ikke hadde noe å stille opp mot Elisabeth Hesselblad. I oktober 1928 klarte hun med hjelp av pave Pius XI (1922-39) å skaffe et annet hus til karmelittene, slik at birgittinerne i slutten av 1930 kunne flytte inn i Birgittas gamle hus. Andre juledag 1931 ble den første mottakelsen for den svenske kolonien i Roma holdt der, og det er fortsatt en bestående og populær tradisjon.

På festen for Marias fødsel den 8. september 1930 mottok tre postulanter ordensdrakten i kapellet i birgittinernes kloster i Via delle Isole. De tre nye novisene var Karin Bender fra København (sr. Maria Imelda), Anna Maria Vacchi fra Bologna (sr. Maria Bernarda) Filomena De Nitto fra Gaeta (sr. Maria Paola). P. Benedict Williamson sto for seremonien.

Birgittasøstrenes kloster i VadstenaNeste mål var å etablere seg i Vadstena, og hun klarte å kjøpe en eiendom med en villa også der, og der ble et nytt birgittinsk hus grunnlagt i 1935. Da fikk kongregasjonen Birgittasøstrene sitt moderhus. Mor Elisabeth hadde helst villet opprette et kloster med streng klausur, men det ble forhindret av det svenske forbudet mot munke- og nonneklostre i landet. Derfor ble huset i Vadstena nok et «hvilehjem». Nå ble Mor Katarina igjen kalt til nye plikter. Hun ble hentet fra England og utnevnt til priorinne for huset i Vadstena og skulle vie resten av sitt liv til det. Huset lå ved innsjøen Vättern nær gamlebyen, ikke langt fra Blåkyrkan hvor Birgitta ble æret og hvor den store feiringen i 1923 ble holdt. Ved åpningen av det nye klosteret skrev ukeavisen Vecko-Journalen en vennlig velkomst til nonnene: «Igjen skal Vadstenas trange, brolagte gater utsmykkes med vennlige, stille Birgitta-søstre som med sin drakt vil sette et nytt, eller snarere et middelaldersk preg på den gamle klosterbyen».

Mor KatarinaHuset i Vadstena skulle bli et retrettsenter og ønsket velkommen alle som søkte åndelig fornyelse, eller ganske enkelt ønsket et sted for å hvile og være stille i noen dage. Åpningen ble en større offentlig begivenhet med en utendørs messe, et stort intervju med Mor Elisabeth i avisen og en stor samling av mange venner og tilhengere. Huset i Vadstena ble et sted hvor katolske forfattere og intellektuelle samlet seg. Den danske forfatteren Johannes Jørgensen (1866-1956) bodde der mens han arbeidet med en biografi om Birgitta. Mor Katarina elsket åpenbart Vadstena, og hun spekulerte på om hun en dag ville ligge under snøen i skyggen av den gamle Birgitta-kirken. Og nettopp dette skjedde da hun døde i mars 1941 og ble gravlagt der, på et jordstykke som ble gitt til nonnene av grev og grevinne von Rosen. De ønsket at birgittinerne skulle ha et ørlite stykke land som var direkte tilknyttet Birgitta selv. Ettersom Mor Katarina var høyt elsket for sin vennlighet, ble sorgen dyp, og folk begynte å snakke om henne som en helgen.

Mor RiccardaI 1937 dro tolv søstre til India og grunnla det første klosteret der. I 1939 begynte Mor Elisabeth å bli gammel, hun nærmet seg sytti år, og hun hadde aldri hatt god helse. Mye av ansvaret falt på hennes generalvikar, Mor Riccarda. I september 1939 brøt Andre verdenskrig ut. Italia var nøytralt i de første ti månedene av krigen, og først da det virket som om Tyskland raskt ville vinne krigen, erklærte Mussolini krig mot Frankrike og Storbritannia. Italienske soldater ble engasjert i kamp mot britene i Eritrea og Somalia, og forholdene i Italia ble vanskeligere, med matmangel og andre prøvelser. I 1942 godkjente den ærverdige pave Pius XII (1939-58) kongregasjonen som «en levende gren av Birgittas gamle orden». Den 12. september 1942 fikk ordensgrenen tillatelse til å bære det gamle navnet «Vår Frelsers Orden» (Ordo Sanctissimi Salvatoris – OSsS).

I Roma ble søstrene mer og mer innblandet i krigens drama. I juli og august 1943 ble byen bombet av de allierte, og flere hundre mennesker ble drept. Basilikaen San Lorenzo ble truffet den 13. august 1943, og den ærverdige pave Pius XII (1939-58) dro den 15. oktober ut for å se på skadene, og det var da det berømte bildet ble tatt hvor han strekker hendene ut til siden i korsform. I Birgittaklosteret søkte søstrene tilflukt i kjelleren når flyalarmen gikk. Det var et lite kapell der nede, som de hadde viet til den hellige Richard Reynolds, den engelske martyren som Mor Riccarda hadde tatt navn etter.

Etter hvert skulle det bli flere enn søstrene som bodde i Birgitta-huset. Det som hadde vært et stille, komfortabelt gjestehus, ble et sted hvor mennesker i desperat nød kom fordi de var i livsfare. Det var jødene som var mest utsatt. Da nazistene okkuperte Italia etter Mussolinis fall i 1943, kom tyske tropper til alle de større byene. Dette betydde en direkte trussel mot jødiske familier, ettersom nazistenes politikk i alle landene de okkuperte, var å drive klappjakt på jødene og sende dem i stort antall til en ukjent destinasjon «i øst». Deres eneste måte å unnslippe på, var å gå i dekning. Den 16. oktober finkjemmet tyskerne hus og gater på jakt etter jøder, som uansett alder, kjønn eller helsetilstand ble brakt til Collegio Militare. Et par dager tidligere hadde pave Pius XII personlig gitt ordre til presteskapet om å åpne kirkene i Vatikanstaten for alle «ikke-ariere» som hadde behov for et tilfluktssted. Om morgenen den 16. oktober var det i alt 477 jøder som hadde fått ly i Vatikanet og dets enklaver, mens 4 238 andre hadde fått ly i Romas mange klostre. Men 1 015 jøder som ikke hadde funnet ly i tide, ble tatt. Etter to dager i Collegio Militare ble de sendt med tog til Auschwitz, og bare seksten av dem overlevde krigen.

Mor Tekla og Piero Piperno i 2015Det første presset mot jødene hadde kommet med antijødiske lover som la restriksjoner på en hel rekke dagligdagse aktiviteter. Jøder kunne ikke eie en radio og ikke stå i telefonkatalogen. Hvis en jøde døde, kunne det ikke trykkes noen nekrolog. Den jødiske familien Piperno fra Siena skulle finne et hjem hos Birgittasøstrene. Familien besto av femtenåringen Piero og hans tre søstre, moren, som var enke, en tante og noen fettere og kusiner. De ble hjulpet av to kvinner som arbeidet for familien. De hjalp dem å komme seg til Roma, og det ble ordnet slik at de kunne dra til Birgittasøstrene. Først etter jul fortalte de Mor Elisabeth at de var jøder, og da hadde de deltatt i alle messene i kapellet i julen. Men Mor Elisabeth sa at de måtte leve etter sin egen tro og at de ikke skulle føle seg presset til å late som om de var katolikker. Det var ikke alle i Kirken som tenkte slik den gangen.

Det var lite med mat, og alle var sultne. Piero minnes at de for det meste hadde grønnsakssuppe, og at den var temmelig tynn. Han husker at han sa til sin mor at han trodde at Mor Riccarda gikk ut på Piazza Farnese og plukket gress og urter der, fordi det virket som om det var det eneste suppen besto av. På det tidspunktet var det tretten jøder i huset, voksne og barn. En fetter kunne gå litt ut fordi han ikke så jødisk ut, mens Pietro bare var ute en gang for å gå til tannlegen, som var en slektning som fortsatt arbeidet i Roma, og det var trygt å gå dit fordi han visste hvem de var. Tilfeldigvis var han også tannlege for pave Pius XII.

Jødene bodde i søstrenes private rom, for de var de tryggeste. Ved en anledning insisterte en tysk offiser på å inspisere huset. Mor Elisabeth tillot ham å se i gjesteavdelingen, men nektet ham adgang til søstrenes avdeling: «Vi er ikke annet enn en gruppe forsvarsløse kvinner som bor i et kloster. Jeg tror ikke at en tysk offiser vil krenke vårt privatliv». Det ble en krig mellom viljer, og det var offiseren som dro bort. Piero husker Mor Elisabeth som en formidabel karakter og den utvilsomme lederen. Mor Riccarda var av karakter mye mer stille og reservert. Hun var svært vakker, selv om man ikke kunne se det på bilder. Hun var engelsk – very English – men snakket flytende italiensk. Hun fikk alle til å føle seg vel, og de kalte henne Mamina, «lille mor». Hun snakket også godt tysk og kunne dermed kommunisere med tyske soldater hvis de kom til klosteret. Ukjent for de fleste andre som bodde i huset, skjulte de også i tre uker en desertør fra den tyske hæren, estlenderen Vello Salo (f. 1925), som senere ble prest.

Forbindelsen til Sverige, som var et nøytralt land, ga også klosteret litt større sikkerhet. På inngangsdøren satte søstrene opp en notis som annonserte at huset var svensk territorium. Dette ble aldri prøvd juridisk, men huset ble aldri ransaket etter det og ble stort sett latt være i fred. Familien Piperno bodde hos søstrene i seks måneder, fra 15. november 1943 til 4. juni 1944, den dagen amerikanerne befridde Roma. Birgittinernes jøder ble innkvartert i leiligheter som sto ledige etter at fascistiske familier hadde flyktet. Flere av dem fortsatte i alle år å komme tilbake for et årlig møte i Roma. Før og etter Andre verdenskrig prøvde både nazister og kommunister å beslaglegge klosterets eiendommer. Men begge gruppene ga seg frivillig da de traff Elisabeth personlig. Kommunistene ba til og med om unnskyldning og kysset hennes føtter. I 1946 mottok hun Malteserordenens fortjenestekors av første klasse for humanitær innsats under Andre verdenskrig.

Da den første foreningen for kristen enhet kalt «Unitas» ble grunnlagt i Roma i 1946 sammen med et magasin av samme navn, fremmet av den berømte franske jesuittiske teologen p. Charles Boyer SJ (1884-1980), tilbød Mor Elizabeth med glede og raushet ham sitt hus ved Piazza Farnese som hovedkvarter for den nye foreningen, sammen med sine søstres samarbeid.

Etter de vanskelige krigsårene kom en relativt rolig periode. Søstrene fortsatte sitt ydmyke arbeid med sying og gjestfrihet. I 1951 spilte skuespilleren Ingrid Bergman (1915-82) og hennes daværende samboer (de var gift på hver sin kant), regissøren Roberto Rossellini (1906-77), inn en kortfilm hvor man kan se Mor Elisabeth og søstrene distribuere mat og pakker med klær, som var sendt til dem fra Sverige. I årene etter krigen ble Mor Elisabeths helse stadig dårligere, og mer og mer ansvar falt på Mor Riccarda. Men hun var også i sekstiårene (født i 1887). I 1953 sendte Mor Elisabeth, som kjente seg for gammel, Mor Riccarda for å visitere kommunitetene.

Ordenens krønike forteller at fra november 1954 til november 1955 hadde det dukket opp problemer innad i kommuniteten. Sr. Maria Bernarda Vacchi ba Ordenskongregasjonen om en visitasjon av en kirkelig superior. Både Mor Elisabeth og Mor Riccarda led mye på grunn av dette. Mor Elisabeth var åttifem år gammel i 1955 da prefekten for Kongregasjonen for folkenes evangelisering (Propaganda Fide) kunngjorde ankomsten av en inspektør, dominikanerpateren Cristoforo Berutti, for å «foreta noen undersøkelser om alle søstrenes overholdelse av konstitusjonene og deres oppførsel i felleslivet».

Visitasjonen ble utført i alle Birgittasøstrenes hus og Vatikanet utsending, som hadde et mandat på tre år, kan ikke ha vært en forkjemper for delikatesse og utdannelse ettersom Mor Riccarda til en viss grad følte behov for å informere paven personlig, «i navnet til den rettferdigheten som hun elsker så høyt i sitt hjerte», om den behandlingen som den gamle Mor Elisabeth ble utsatt for. Noen Birgittasøstre gjorde opprør og avviste visitatorens tilstedeværelse, men Mor Elisabeth var fast: «Mine døtre, jeg pålegger dere å adlyde den apostoliske visitator. Han har blitt sendt av Den hellige stol, og hvis Kirken sier at klosterets dører skal lukkes, ber jeg dere om å adlyde. Hvis det er Guds verk, vil dørene åpne seg».

Vikingsborg i DarienI sitt indre visste grunnleggeren at denne ytterligere lidelsen var i Guds plan et offer som hun ble bedt om til fordel for den siste grunnleggelsen hun hadde viet seg til, nemlig et birgittinerkloster i USA, hennes andre hjemland. Hennes gamle lengsel etter et kloster på amerikansk jord, som skulle gjennomføres på 1940-tallet, var blitt avbrutt på grunn av krigen. Men mange år senere åpnet det seg en uventet mulighet da en amerikansk statsborger presenterte seg på Piazza Farnese. Marguerite Tjäder Harris (1901-86) var datter av en svensk en storviltjeger, oppdagelsesreisende og evangelist som emigrerte til USA og grunnla International Missionary Union i Darien i Connecticut ved å forvandle sitt landsted ved navn Vikingsborg til et senter for åndelige møter. Etter at deres foreldre var døde, ville hans barn gjerne gi bort residensen på en måte som opprettholdt strukturen, som var innviet til Herren, og gi den en fremtid av religiøs natur. Det var årsaken til Marguerites besøk til mor Elisabeth. Etter å ha lest om henne, hennes svenske opprinnelse og hennes økumeniske engasjement, ville arvingene til den evangeliske pastoren donere huset til henne.

Mor Elisabeth aksepterte med en gang. Hun fikk laget noen tegninger for å forvandle det som var en musikkhall til et kapell og sa: «Vikingsborg vil ha en stor aktivitet viet til Gud». Dette var hennes siste prosjekt. Den 8. juni 1956 feiret Mor Elisabeth femtiårsdagen for sine religiøse løfter i bønn i sin celle. Paven sendte henne et gratulerende telegram, men atmosfæren var ikke særlig festlig på grunn av den pågående apostoliske visitasjonen. Men det hadde vært stor glede da Mor Elisabeth i anledning kong Gustav V av Sveriges nittiårsdag den 4. februar 1955 ble utnevnt av kongen til kommandør av Den kongelige Nordstjerneordenen. Den kunne hun tildeles fordi hun var svensk statsborger.

Birgittinerordenen fortsatte å vokse, husene i England, Sverige og Sveits blomstret, og det var også en voksende kommunitet i India. I de siste årene av Mor Elisabeths liv forverret hennes helse seg raskt, og det oppsto problemer i spørsmålet om hennes etterfølger. Den 21. januar 1956 ble Mor Riccarda utnevnt til superior for klosteret ved Piazza Farnese. Mor Elisabeth krevde et generalkapittel for å velge hennes etterfølger, og Mor Riccarda satte i gang arbeidet for å organisere dette. Men de rakk ikke å holde noe kapittel før etter Mor Elisabeths død.

Mor Elisabeth tilbrakte sine siste måneder pleid med hengivenhet av to italienske søstre. Den gamle og grusomme sykdommen tvang henne til å innta bare væske. Han klagde aldri, og til de andre søstrene sa hun: «Jeg er på stasjonen og venter på toget». For å få henne til å smile, sendte mor kokk henne klosterets katt. Knyttet til halsbåndet var et stykke kjøtt eller fisk, slik at Elisabeth kunne løsne pakken og kompensere katten for besøket. Hvis det var en ting som moren aldri var kjent for å gjøre, var det å synge, men hun hadde alltid elsket å lytte til sine Birgitta-døtres sanger, og det gjorde hun nå også mens hvisket melodiens ord med svak stemme.

Da hennes siste dager kom, ble ikke den daglige rytmen endret. Om kvelden den 22. april 1957 brakte p. Boyer henne kommunionen og velsignet henne, og neste dag velsignet hun Birgittasøstrene. Da hun så opp, mumlet hun: «Gå til himmelen med hendene deres fulle, fulle av kjærlighet, av dyder». Senere merket søsteren som var hos henne, en forverring og skulle til å ringe Mor Riccarda, men Mor Elisabeth sa: «Ikke bry Mamina». Med ett ble hennes pust mer anstrengt, og alle søstrene ble kalt til hennes seng. Klokken tre om morgenen, mens søstrene var i bønn med presten i deres sogn, mistet Mor Elisabeth bevisstheten, og snart etter døde hun av hjertestans. Det var klokken 4.24 den 24. april 1957, og hun var 86 år gammel. Livet til denne kvinnen som kardinal Rafael Merry del Val (1865-1930) kalte «Den mest ekstraordinære kvinnen i Roma», var slutt. Søstrene som var tilstede, vitnet om at hennes ansikt etter døden antok et vakkert uttrykk av nobelhet og fred. Hun døde i Casa di Santa Brigida som hun hadde ønsket 53 år tidligere.

I to dager lå Mor Elisabeths legeme i hennes rom. Søstrene var i bønn med stearinlys i hendene. Senere ble kisten flyttet til kirken, slik at hennes venner kunne vise henne den siste ære. Mange var de som besøkte henne, også mange fattige mennesker fra nabolaget. Hun hadde hjulpet dem og nå hilste de henne og viste sin respekt. Hun ble først gravlagt på Verano-kirkegården i Roma, men ett år senere ble det gitt tillatelse til at hun kunne gravlegges i klosteret ved Piazza Farnese. Der fikk hun en grav i en indre gård, hvor senere også Mor Riccarda ble gravlagt. Mor Elisabeth hadde ledet ordensgrenen i femti år og grunnlagt åtte klostre i Italia, Sverige, England, Sveits og India. En måned senere reiste de første søstrene til USA for å grunnlegge et kloster der. Det var fortsatt ekspansjon, et nytt hus ble åpnet i Assisi, og strømmen av besøkende til huset i Roma avtok ikke.

Mor Elisabeth hadde faktisk levd i Sverige bare i ungdomsårene, før hun dro til New York og senere til Roma og hele Europa. Allerede i New York hadde hun kommet i kontakt med mange italienere, som hun møtte og kurerte i sin virksomhet som sykepleier. Hun hadde alltid arbeidet for de kristnes enhet, for birgittinernes retur til huset ved Piazza Farnese, for konvertering av de protestantiske brødre og for Skandinavias vel, og hun hadde aldri satt noe eller noen foran disse målene. Hun hadde aldri til hensikt å gjenopplive det kontemplative klosterlivet som ordenen levde i middelalderen. Hun hadde i stedet Birgittas dagligliv i Roma som forbilde for sine kommuniteter. Birgittas hus i Roma var ikke noe kloster, men et herberge og gjestehjem for skandinaviske pilegrimer. Dette særtrekket gjorde Mor Elisabeth til sin ordensgrens spesielle kall, men så langt det var mulig var det forent med noen elementer fra det strenge klosterlivet til den opprinnelige ordenen.

I gjestehjemmene skulle søstrene ta imot mennesker av alle konfesjoner. Overfor ikke-katolikkene måtte det ikke forekomme noen propaganda, men de hadde alltid muligheten til å lære Den katolske Kirke å kjenne på nærmere hold under et besøk på de birgittinske gjestehjemmene, dersom de ønsket det. Søstrene fikk også gjennom gjestehjemmene en mulighet til å hjelpe katolikkene i diaspora, som i klostrenes gjestehjem kunne tilbringe noen stille dager eller uker og ta del i det liturgiske livet. Søstrene gir også religionsundervisning for voksne og barn og privatleksjoner i andre emner, som språk og musikk, og i klausuren sysler de med ulike studier, forskning og oversettelsesarbeid. Alle søstrene deltar i husarbeidet. Men disse ytre syslene må aldri forstyrre gudstjenestelivet – tidebønnene har stadig første prioritet.

Mor Elisabeths hus er ikke selvstendige, den nye grenen er en sentralisert organisasjon som ledes fra Birgittas hus i Roma. Søstrene må regne med å flytte til andre hus når det er behov for det. De bærer birgittinernes drakt, men de ber de romerske tidebønnene, ikke de tradisjonelt birgittinske. Ordensgrenen utmerker seg ved sitt økumeniske engasjement, ikke minst med de lutherske statskirkene i Norden. Et kapell i Birgittas hus i Roma har blitt åpnet for den svenske lutherske forsamlingens gudstjenester, og ordenen har tatt initiativ til økumeniske kurs og konferanser. I sitt arbeid for kristen enhet er ordenen inspirert av Birgitta selv, som sterkt engasjerte seg for fred mellom kristne folk.

I Roma utstedte kongregasjonen Propaganda Fide den 25. mars 1958 et dekret for innkalling av generalkapittelet og satte startdatoen til 30. april 1958. Valget av generalabbedisse fant sted den 3. mai 1958, og kapittelet valgte Guds tjenerinne Mor Riccarda Beauchamp Hambrough (1887-1966). Alle var glade unntatt en gruppe som ønsket Mor Mechtildis, superior for det nye klosteret i Assisi, som generalabbedisse. Mor Riccarda var en av Mor Elisabeths eldste medarbeidere. Det virker som om embetet føltes som et svært tungt kors for henne, selv om hun var vant til å møte vanskeligheter av alle slag og å hjelpe andre søstre til å bære sine eget kors med glede. Mor Riccarda visste at det ikke ville bli lett å erstatte grunnleggeren, spesielt fordi deres prosjekter var andre.

Det kan ikke underslås at Mor Elisabeths død medførte en forbigående krisesituasjon og uro i ordenen, noe som ikke er uvanlig når en mangeårig og sterk leder forsvinner. Mor Riccarda hadde en helt annen personlighet og formodentlig en annen lederstil. Dessuten hadde hun alltid stått i skyggen, og selv om hun delte den grunnleggende karisma med Mor Elisabeth, visste hun at ikke alle søstrene hadde oppfattet dette og bare sett hennes godhet og megling med Mor Elisabeth, som til tross for sine mange perioder med sykdom, hersket over søstrene med autoritet og til dels skapte frykt.

Uroen i ordenen førte blant annet til at klosteret i Vadstena i 1963 brøt med Mor Elisabeths ordensgren. Med pavelig tillatelse tok de den hellige Birgittas opprinnelige konstitusjoner og de birgittinske tidebønnene, og sluttet seg til den eldre grenen av ordenen som et priorat under det nederlandske klosteret Maria Refugie i Uden. Vadstena ble et selvstendig kloster i 1988 og ble opphøyd til abbedissekloster i 1991.

Den hellige Elisabeth Hesselblads og Guds tjenerinne Riccardas grav i BirgittaklosteretMor Riccarda var generalabbedisse fra 3. mai 1958 til juni 1964, to år før hun døde. Hun fant sitt siste hvilested ved siden av Mor Elisabeth.

Mor Elisabeths saligkåringsprosess ble innledet i 1987 med en informativprosess på bispedømmenivå i bispedømmet Roma (hvor hun døde). Dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis) ble utstedt av Vatikanet den 4. februar 1988, og dermed fikk hun tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei). Informativprosessen ble avsluttet i 1990. Den 21. juni 1991 utstedte kongregasjonen et dekret som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen. Sakens Positio ble oversendt til kongregasjonen i 1966. Den 26. mars 1999 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet som anerkjente hennes «heroiske dyder», og hun fikk da tittelen Venerabilis, «Ærverdig».

For at en ærverdig skal kunne saligkåres, kreves det et mirakel. Som i de fleste saligkåringsprosesser var det i Elisabeth Hesselblads tilfelle snakk om en uforklarlig helbredelse. Det skjedde med den indiske Brigittasøsteren Martin Kochuvelikakate, som på den tiden var i en kommunitet i Mexico, men som senere flyttet til Cuba. I 1985 begynte hun å få alvorlige smerter i knærne, som ble så ille at hun hadde alvorlige vanskeligheter med å bevege seg. To år senere ble hun tvunget til å gjennomgå kirurgi. Diagnosen var beintuberkulose, og under operasjonen bekreftet kirurgen dessverre en total ødeleggelse av brusken i høyre kne. De etterfølgende behandlingene ga først en liten forbedring, men smertene kom alltid tilbake for fullt. Hun led voldsomt av de alvorlige smertene, og til tross for bruk av krykker kunne hun ikke gå opp og ned trapper. Hun var ofte tvunget til å holde sengen. Slik var hennes tilstand frem til 1989, da hun på årsdagen for sine religiøse løfter kjente seg svært dårlig. Hun bestemte seg da seg for å krype til kapellet for å be til Mor Elisabeth. For slik som forholdene var, kunne hun ikke fungere eller være nyttig for kommuniteten. Hun var fast bestemt på å be om La Madres forbønn for å gi henne helsen tilbake.

Å krype på knærne innebar enorme lidelser for sr. Martin, men hun bestemte seg for å gjøre det. Hun oppholdt seg lenge i kapellet, time etter time. Neste morgen våknet hun klokken 5.45, som hver dag av klokken i kirketårnet, men hun klarte ikke å komme seg ut av sengen på grunn av store smerter. Hun ba om hjelp, men alle søstrene var i kapellet. Men da hun lå helt alene i sengen, merker hun uventet tilstedeværelsen av en søster ved siden av henne. Hun skjelnet ikke ansiktet, men hun følte at søsteren kalte henne «datter» og inviterte henne til å reise seg opp. Sr. Martin tenkte at stemmen tilhørte superioren, så hun svarte: «Mor, jeg føler meg svært dårlig, og jeg kan ikke stå opp». Da svarte søsteren som sto ved sengen hennes: «Ja, min lille datter, du er syk, legg deg og sov». Deretter ordnet søsteren puten under hodet hennes og sr. Martin falt i søvn.

Da sr. Martin våknet rundt tre timer senere, var hun helt bra, som om hun var en annen person. Hun merket at hun hadde ny energi og at smertene var forsvunnet. Hun spurte superioren om det var hun som hadde besøkt henne om morgenen, men hun svarte at verken hun eller noen annen søster hadde besøkt henne, fordi de alle umiddelbart hadde gått til kapellet for messen. Men var da søsteren som hadde snakket med henne virkelig Mor Elisabeth? Faktum er at fra den dagen hadde sr. Martin fått tilbake full førlighet i bena, smertene var forsvunnet og hun kunne bevege seg igjen og komme seg til arbeidet. I 1991 ble hun bedt om å gjennomgå ytterligere prøver og røntgen, med overraskende resultat: brusken, som tidligere var ødelagt, syntes nå rekonstruert og i god stand. Medisinen har ingen mulig forklaring.

Sr. Martin foran statuen av Elisabeth Hesselblad i Birgittaklosteret i Roma. Foto: Åke MalmDenne helbredelsen ble gransket innenfor rammene av Mor Elisabeths saligkåringsprosess. En informativprosess på bispedømmenivå ble gjennomført i 1996 i La Paz i den meksikanske regionen Baja California Sur. Den 17. oktober 1998 utstedte Helligkåringskongregasjonen et dekret som anerkjente gyldigheten av denne prosessen. Medisinerne møttes den 13. oktober 1999 og slo fast at helbredelsen av sr. Martin hadde vært umiddelbar, fullstendig og varig med full restituitio ad integrum av leddbrusken i kneet, noe som også kom frem av histologiske undersøkelser. Denne helbredelsen hadde ikke noen medisinsk forklaring. Den teologiske kommisjonen møttes den 4. januar 2000 og slo fast at helbredelsen hadde skjedd på Mor Elisabeths forbønn. Kardinal- og bispemedlemmene av kongregasjonen møttes den 18. januar 2000 og godkjente disse kjennelsene. Den 27. januar 2000 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente denne helbredelsen som et mirakel på Elisabeth Hesselblads forbønn. Dette åpnet for en snarlig saligkåring.

Elisabeth Hesselblad ble saligkåret sammen med fire andre den 9. april 2000 av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) på Petersplassen i Roma. Hun ble dermed Nordens andre saligkårede helgen etter reformasjonen – den første var den salige Niels Steensen i 1988. Hun ble også den første saligkårede svenske kvinne på 501 år – den forrige var den hellige Ingrid av Skänninge i 1499. Hun ble også Västergötlands andre kvinnelige helgen etter den hellige Helena av Skövde.

De fleste av ordenens 600 søstre var til stede i seremonien, og det samme var representanter for ordenens andre grener: Birgittasøstrene fra Vadstena med Mor Karin i spissen og birgittinerbrødrene fra USA. Til stede var også representanter fra Societas Sanctæ Birgittæ, det høykirkelige protestantiske svenske ordenssamfunnet som Mor Elisabeth i sin tid hadde så nære kontakter med og som i likhet med de katolske birgittinerne har bidratt til å holde interessen for Birgitta levende i Sverige. Feiringene ble avsluttet tirsdagen etter med løfteavleggelsen til seksten nye søstre fra Finland, Polen, Mexico, India og andre land i den gamle kirken San Lorenzo in Damaso.

I 2005 mottok Elisabeth Hesselblad posthumt tittelen «rettferdig blant folkene» av staten Israel. Yad Vashem, den israelske institusjonen som har ansvaret for minnet om Holocaust, gir denne tittelen til ikke-jøder som risikerte sine liv for å redde jøder unna tilintetgjørelsen. Birgittasøstrene i Roma hjalp jøder unna Holocaust under Andre Verdenskrig. De ble værende i byen under den tyske okkupasjonen, og da de jødiske familiene Piperno og Sed, som var på flukt fra nazistene, søkte hjelp i klosteret ved Piazza Farnese, sørget Mor Elisabeth for at de ble gjemt og at de ikke behøvde å delta i kristne gudstjenester.

Etter saligkåringen startet arbeidet med Mor Elisabeths helligkåring, som krevde et nytt mirakel. Birgittasøstrene hadde virket på Cuba siden mars 2003, og i november 2007 ble Mgr. Oscar Sánchez Barba, på den tiden postulator for Birgittasøstrenes helgensaker, bedt av Birgittasøstrene i Havanna om å undersøke et angivelig mirakel som skulle ha skjedd med et barn på Cuba gjennom den salige Mor Elisabeths forbønn.

Mirakelgutten Carlos MiguelI 2003 fikk Carlos Valdés Fleites og Eraisy Rodríguez Hernández i Santa Clara midt på Cuba sønnen Carlos Miguel Valdés Rodríguez. Guttens mor var lege. Da han var to år gammel, begynte han å lide av hodepine, oppkast, søvnløshet og andre problemer. Etter undersøkelser fikk han diagnosen medulloblastom, en omtrent tre centimeter stor svulst i cerebellum (lillehjernen) og kvadriplegi, lammelse av alle fire lemmer, på grunn av ryggmargskompresjon. To operasjoner resulterte ikke i noen vesentlig forbedring av hans tilstand, tvert imot fikk han nevrologiske komplikasjoner som etterlot ham i en totalt vegetativ tilstand. Hans prognose var langt fra positiv.

Carlos Miguel led i mange måneder og ble stadig sendt fra et sykehus til et annet i et forsøk på å lindre hans forverrede nevrologiske og fysiske symptomer. Flere leger i Santa Clara kjempet for hans liv, inkludert dr. Luis Ramón Crespo Rodríguez, pensjonert nevrolog og barnelege, og den katolske misjonæren dr. Lidia Rivera. Også flere ordensfolk og legfolk i Santa Clara samarbeidet i saken. I flere måneder gjennomgikk han også ulike behandlinger i Havanna, men alle mislyktes.

Mor Kochuvelikakathe Martin, som da var superior for Birgittasøstrene i Havanna, var den hovedansvarlige for påkallingen av den salige Mor Elisabeth etter at hun ble klar over Carlos Miguels alvorlige tilstand. Biskopen av Santa Clara, Arturo González Amador, hjalp Carlos Miguels familie i jakten på adekvat medisinsk hjelp til gutten. Da han den 18. juli 2005 skulle til å dra fra Havanna tilbake til Santa Clara med den alvorlig syke gutten og hans foreldre, ble han oppringt av Birgittasøstrene, som ba ham komme innom deres hus på veien. Da han kom til deres kloster i gamle Havanna, gikk han ut av bilen, mens foreldrene ble værende i bilen sammen med gutten, en seminarist og sjåføren, som holdt motoren i gang for at klimaanlegget skulle gi gutten litt komfort.

Sr. Martin spurte om det var mulig å be om Mor Elisabeths forbønn for barnet og berøre ham med en relikvie av første klasse av Mor Elisabeth som de hadde i klosteret, en fingerknokkel av den salige. Biskopen insisterte at det ikke måtte ta lang tid. Foreldrene ga sitt samtykke, og søsteren og alle resiterte den saliges bønn, Fader Vår, Hill deg Maria og Ære være, mens søsteren gned beinrelikvien på barnets kropp før hun ga den til foreldrene og ba dem gjøre det samme. Deretter gjenopptok følget straks reisen til Santa Clara. Foreldrene hadde beholdt relikvien som Sr. Martin hadde gitt dem.

Helbredelsen av Carlos Miguel begynte umiddelbart allerede mens gutten ble brakt fra Birgittasøstrenes kloster til sin mors foreldres hus. Da de hadde kjørt noen få kilometer, oppdaget de at Carlitos begynte å bevege beina og armene på en måte som hadde vært umulig for ham før. Hans mor fortalte at dette ga dem håpet tilbake. Snart kunne gutten gå uten assistanse og klarte å gå opp og ned trapper. Den følgende uken tok de gutten med til sykehuset i Santa Clara, hvor han gikk inn på egne bein. Kort tid etter løp han. I løpet av få dager hadde han fullstendig gjenvunnet sine nevrologiske og fysiske funksjoner, til stor forbløffelse for den medisinske staben som tok seg av ham. Hans tilfriskning ble mer og mer komplett, og siden da har han aldri hatt noen tilbakefall eller andre helseproblemer. Tolv år gammel i 2015 var Carlos Miguel en flink elev som drev med sport og alle andre aktiviteter som er vanlig for et barn på hans alder.

En informativprosess ble gjennomført av bispedømmet Santa Clara i februar 2014. I den forbindelse var representanter fra Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i Santa Clara og intervjuet nevrologer, barneleger, ordensfolk og legfolk som var direkte involvert i denne saken og hadde vært vitne til denne ekstraordinære hendelsen. Deretter ble dokumentene oversendt til kongregasjonen i Vatikanet. Den 20. juni 2014 utstedte kongregasjonen et dekret som anerkjente gyldigheten av informativprosessen. I april 2015 møttes de medisinske ekspertene, som slo fast at helbredelsen av gutten var umiddelbar, fullstendig og vedvarende og uforklarlig ut fra dagens medisinske viten. Deretter slo teologkommisjonen fast at denne helbredelsen hadde skjedd på Mor Elisabeths forbønn. Den 14. desember 2015 anerkjente pave Frans helbredelsen som et mirakel på Mor Elisabeth Hesselblads forbønn.

Fra helligkåringsmessen på Petersplassen, to Birgittasøstre setter votivlys ved relikviene av den nye helgenen. Bak dem står Carlos Miguel Valdes Rodriguez og hans foreldre. Dermed var veien åpen for hennes helligkåring. Som en anerkjennelse av det uselviske arbeidet til de involverte i saken, inviterte Vatikanet ikke bare Carlos Miguel og foreldrene Carlos Valdés Fleites og Eraisy Rodríguez Hernández til helligkåringsseremonien, men også teamet av leger, ordensfolk og legfolk i Santa Clara som hjalp barnet.

Helligkåringen fant sted søndag den 5. juni 2016 på Petersplassen i Vatikanet, dagen etter Mor Elisabeths fødselsdag og dagen før Sveriges nasjonaldag. Hun ble helligkåret sammen med den hellige Stanislas Papczyński (1631-1701). Bannere med bilder av de to nye helgenene hang på fasaden av Peterskirken da rundt 40 000 mennesker var samlet på Petersplassen blant dem mange medlemmer av de to helgenenes ordener. Mor Brigida Graziosi OSsS og sr. Aloisia Uttenthal OSsS bar frem votivlys til relikviene av den nye helgenen. Sammen med dem var den trettenårige Carlos Miguel Valdés Rodríguez og hans foreldre. Mor Elisabeth ble den andre kanoniserte svenske katolske helgenen etter Birgitta. Hun var blitt saligkåret i et jubelår, det store Jubileumsåret 2000, og hun ble helligkåret i et nytt jubelår, det ekstraordinære jubelåret for barmhjertighet, som pave Frans proklamerte og som ble feiret fra den 8. desember 2015 til den 20. november 2016.

Hennes minnedag er ikke hennes dødsdag 24. april, men ved saligkåringen ble den fastsatt til 4. juni, hennes jordiske fødselsdag. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står hun imidlertid under dødsdagen 24. april:

Romæ, beátæ Maríæ Elísabeth Hesselblad, vírginis, quæ, e Suécia oriúnda, post longam óperam in valetudinário navátum Ordinem Sanctæ Birgíttæ restítuit, de contemplatióne, de caritáte erga egénos et de unitáte christianórum summópere sollícita.

I Roma, den salige Maria Elisabeth Hesselblad, jomfru, som opprinnelig var fra Sverige og etter lenge å ha tjent på et sykehus, reformerte den hellige Birgittas orden, og viet seg spesielt til kontemplasjon, nestekjærlighet mot trengende og de kristnes enhet.

Det er også åpnet saligkåringsprosess for to av Mor Elisabeths første engelske rekrutter, nemlig hennes etterfølger som generalabbedisse, Guds tjenerinne Mor M. Riccarda Beauchamp Hambrough (1887-1966), og Guds tjenerinne Katarina Flanagan (1892-1941) (Mor Katarina), som bygde opp klosteret i Vadstena og døde og ligger gravlagt der. Dessuten er det åpnet saligkåringsprosess for en av Mor Elisabeths første italienske disipler, Guds tjenerinne Ermenegilda Moccia (1898-1924) fra Napoli.

Pave Frans og Birgittasøstre på Petersplassen etter helligkåringenMor Elisabeths gren av Birgittinerordenen har hatt en sterk ekspansjon de siste årene, og nå er det 700 søstre i femti klostre i nitten land. Det er denne grenen som har grunnlagt et kloster på Tiller i Trondheim. I tillegg virker de i Italia, Sverige, Finland, Danmark, Estland, Polen, England, Sveits, Tyskland, Nederland, Palestina, Israel, USA, Mexico, Filippinene, Indonesia, India og Cuba. Ordenen ble fra 1979 ledet av den fjerde generalabbedissen (fra 1981), Mor Tekla Famiglietti (f. 1938), som gang på gang ble gjenvalgt i embetet for nye seksårsperioder, med dispensasjon fra sin gode venn Johannes Paul II, inntil hun hadde ledet ordenen i 37 år (1979-2016). På generalkapittelet i oktober 2016 trådte hun tilbake av aldersgrunner, 78 år gammel, og Mor Fabia Kattakayam ble valgt til ordenens femte generalabbedisse.

At kanoniseringen av den hellige Birgitta i høyeste grad var et politisk anliggende og at kirkepolitiske overveielser spilte en viktig rolle, er godt kjent. I det materialet som ble samlet sammen til helligkåringen i 1391, ble hennes politiske engasjement tonet ned til fordel for religiøse dyder som fromhet, ydmykhet og askese. Også i den Positio super vita, virtutibus et fama sanctitatis som ble satt sammen til granskningen av Elisabeth Hesselblads hellighet, kan man merke en tydelig tendens i den kommenterende teksten. Her handler det imidlertid ikke om dydsidealer, men mer direkte om kirkepolitikk.

Den hellige Mor Elisabeths nye gravMor Elisabeth fremstilles der som en pioner for den økumeniske dialogen, og det er også slik hun presenteres i media verden over. Det bildet går på tvers mot de vitnesbyrd som gis i det samtidige kildematerialet, som til dels gjengis i italiensk oversettelse i Positio. Der møter vi en from og svært energisk kvinne med et tydelig birgittinsk kall og med en brennende iver etter å omvende sine landsmenn til den katolske troen. De økumeniske visjonene som ble løftet frem i biografiske skildringer fra 1970-tallet og senere, glimrer derimot med sitt fravær.

Økumenikken fremstår i dagens katolske kirke som noe selvsagt. Men det var først i forbindelse med Andre Vatikankonsils teologiske nyorientering at den økumeniske dialogen fikk denne status. I Mor Elisabeths tid tok Den katolske kirke bestemt avstand fra økumenisk dialog og understreket sitt krav på å være den eneste sanne kirke. En konversjon til den katolske troen var den eneste veien til å oppnå kristen enhet, og Den katolske kirke drev derfor misjon selv i protestantiske land som de nordiske. Den bønneoktaven for de kristnes enhet som pave Pius X approberte i 1910, dreide seg frem til Andre Vatikankonsil utelukkende om ikke-katolikkenes konversjon til den katolske tro, og det var strengt forbudt for katolikker å delta i ikke-katolske gudstjenester.

Elisabeth Hesselblad var preget av denne katolske tradisjonen. Da hun i 1902 ble opptatt i Den katolske kirke, skriver hun i sine memoarer, som ble skrevet på engelsk: In the One, True Church. Da hun i 1904 hadde trådt inn i karmelittklostret i Birgittahuset i Roma, noterte hun at hennes fremste oppgave var «å be for de nordiske folkenes konversjon». Det var med dette oppdrag som hun noen år senere fikk pavelig tillatelse til å opprette en birgittinsk kommunitet i Birgittahuset og senere fikk sin nye gren av Birgittinerorden godkjent av paven. Originalbrevene i Positio viser at Mor Elisabeth – helt i samsvar med datidens pavelige direktiver – så det som sin oppgave å virke for de nordiske protestantenes konversjon til Den katolske kirke. Hun oppfordret sine protestantiske venner til å «vende tilbake til våre fedres gamle tro», og de bønnekortene som hun lot trykke og spre, inneholder samme tydelige budskap. At hennes oppfatning skulle ha blitt revidert med tiden, finnes det ingenting som tyder på, tvert imot. Så sent som 1954 gjentok hun i et brev til en katolsk organisasjon at Birgittasøstrenes fremste oppgave var å be og virke for de skandinaviske folkenes konversjon og tilbakeføring til den «eneste sanne hjorden» under ledelse av paven i Roma.

Årsaken til at Elisabeth Hesselblad til tross for dette fremstilles som en katolsk pioner for den økumeniske tanken, er at hun fremstilles slik i en biografi fra 1970-tallet. Forfatteren Marguerite Tjäder (Harris) (1901-86) var en amerikansk amatørhistoriker med svenske aner som støttet Birgittasøstrene. Hun hadde vokst opp som baptist, men en gang på 1930-tallet, trolig etter oppløsningen av sitt ekteskap, konverterte hun til katolisismen. På 1950-tallet hjalp hun Mor Elisabeth Hesselblad med grunnleggelsen av et hus for Birgittasøstre i USA ved å donere til ordenen Vikingsborg, hennes families sommerhjem i Darien i Connecticut. Hun ble også en nær venn av søstrene ved Piazza Farnese i Roma. Hun levde et fargerikt liv og hadde et langvarig utenomekteskapelig forhold til den verdenskjente sveitsisk-franske arkitekten Charles-Édouard Jeanneret-Gris, bedre kjent som Le Corbusier (1887-1965), etter at hans hustru døde i 1957. Hun døde den 7. april 1986 i East Windsor i Connecticut.

Påvirket av den økumeniske euforien som hersket etter Andre Vatikankonsil, ville Tjäder gi et mer tidsmessig bilde av Mor Elisabeth. I den hensikt tok hun seg den frihet å endre litt her og der i de brevene som hun siterer i sin bok Mother Elisabeth. The Resurgence of the Order of Saint Birgitta (1972), utgitt på nytt av Birgittasøstrene i Roma i 1987 under tittelen The Most Extraordinary Woman in Rome.

Tjäder har konsekvent enten utelatt eller endret de stedene i de siterte brevene hvor det tales om konversjon eller om Den katolske kirke som den eneste sanne kirke. Når det for eksempel i originalen tales om å virke for de nordiske folkenes omvendelse («for the conversion of the Scandinavian countries»), blir dette i hennes versjon et engasjement for Sveriges vel («for the welfare of your country Sweden»). Da hun fortalte den karmelittiske abbedissen om sine planer, sa hun: «the only thing I thought of was to pray for the conversion of the Scandinavian people», som i revidert form ble til: «the only thing I thought of was to pray for the Scandinavian people». Om sin konversjon skrev hun: «humbly asking to be received into the One, True Church, the Holy Roman Catholic Church». Dette endret Tjäder til: «I humbly ask to be received into the Catholic Church». Om sitt første møte med familien som katolikk skrev Mor Elisabeth: «I signed myself with the Sign of the Cross, that wonderful sign that unites us all Children of the one true Church». Dette ble til: «I signed myself with the sign of the Cross – that wonderful ‘sign that unites us all, children of the Church’». Gjennom endringer av dette slaget har Tjäder lyktes i å skape et bilde av Mor Elisabeth som økumen i vår tids mening, noe som altså står i skarp kontrast til det bildet som originaldokumentene formidler.

Deler av Tjäders bok er gjengitt i Positio. Der finner man dermed visse brev både i original og i den tilrettelagte versjonen, og forfatteren av den kommenterende teksten har latt seg inspirere av Tjäders tolkning. Det var også denne tolkningen som kom til å prege det offisielle kirkelige bildet av Mor Elisabeth i forbindelse med saligkåringen i år 2000. I saligkåringsmessen i 2000, hvor pave Johannes Paul II i sin preken hadde ett avsnitt om hver av de fem som ble saligkåret, kalte han Mor Elisabeth (på engelsk) for en «økumenisk pioner» (pioneer of ecumenism).

Disse forholdene ble påpekt allerede før saligkåringen av kirkehistorikeren og Birgitta-forskeren Agneta af Jochnick Östborn (f. 1945) i boken «För Sverige har jag skänkt Gud mitt liv! – Elisabeth Hesselblads kallelse och birgittinska mission i Sverige 1902-1935» (Artos, Skellefteå, 1999). Kort etter saligkåringen foretok Yvonne Maria Werner (f. 1954), professor og historiker ved universitetet i Lund, et besøk til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet for å opplyse om denne forvanskningen av fakta. Hun henviste til den forskningen om Mor Elisabeth som Agneta af Jochnick Östborn foretok innenfor rammene av det forskningsprosjektet om katolske ordenssøstre i Norden som professor Werner da ledet. Dette ga en viss effekt, for på Den hellige stols offisielle hjemmeside fremstilles Mor Elisabeth ikke lenger som økumen i vår tids mening.

Mor Elisabeth engasjerte seg ikke for økumenisk dialog og kunne heller ikke ha gjort det uten å gå imot de da gjeldende kirkelige retningslinjer. Hun var en lydig Kirkens datter, som til tross for at hun nesten konstant var syk, med stor målbevissthet virket for det som hun så som sitt guddommelige oppdrag, nemlig å gjenopprette Birgittinerordenen i Roma og i Sverige og å virke for den katolske troens utbredelse i Norden. Men gjennom å være tro mot dette kall kom hun indirekte til å berede veien for den økumeniske tilnærmingen som siden Andre Vatikankonsil har preget forholdet mellom Den katolske kirke og de lutherske folkekirkene.

Der har den romerske grenen av Birgittinerordenen spilt en sentral rolle, noe som kom til uttrykk i forbindelse med Birgitta-jubileene i 1991 og rundt millenniumskiftet i 2000, da lutherske biskoper feiret vesper med paven. Katolske kommentatorer har tolket dette som en indirekte anerkjennelse av det pavelige primat, i det minste på et symbolsk plan. Dette er helt klart på linje med Mor Elisabeths «økumeniske» visjoner!

Kilder: Benedictines (2), Mørkeset, Martling, Index99, MR2004, Bogle, Tjäder (1 og 2), Östborn, vatican.va, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, sv.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, EWTN/OR, Abbaye Saint-Benoît, stthomasirondequoit.com, userpage.fu-berlin.de, thecatholicuniverse.com, birgittasystrarna.se, brigidine.org, sanctabirgitta.com, Valla, Del Genio, ra.se, herrljunga.se, passagen.se, aftonbladet.se, expressen.se, katolik.nu, sanktbirgittakloster.dk, catholicworldreport.com, paginecattoliche.it, es.aleteia.org, The Tablet 1930, Katolskt Magasin 3/2000, HHØ i Broen nr 2/2000, Pressemelding fra Stockholm Katolska Stift april 2000, Nyhetsbyrået Zenit april 2000, Kyrkans Tidning nr 14/2000, sv.radiovaticana.va («Moder Hesselblad och den kristna enheten» av professor Yvonne Maria Werner) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. mars 2004 - Oppdatert: 3. april 2018

av Webmaster publisert 16.05.2010, sist endret 04.04.2018 - 17:34