Den hellige Elisabeth Hesselblad (1870-1957)

Minnedag: 4. juni

nullDen hellige Elisabeth Hesselblad (i ordenen: Mor Maria Elisabeth) ble født på pinseaften den 4. juni 1870 i Fåglavik i Alvsborg i Hudene sogn og Skara bispedømme i Västergötland i Sverige. I juli ble hun døpt i den svenske lutherske statskirken i Hundene kirke. Hun var den femte av tretten barn (ni gutter og fire jenter) og eldste datter av landhandleren August Robert Hesselblad og Kajsa Persdotter Dag fra Long. Tre barn døde unge. Hennes liv begynte med en merkelig hendelse. Den «kloka gumman» Stina som hjalp til ved fødselen, la den nakne, nyfødte jenta på steinen foran kakkelovnen. Da moren spurte hvorfor hun gjorde det, var svaret: «Dette barnet har store prøvelser foran seg, hun må herdes i tide». Denne hendelsen er fortalt av Elisabeths søster Eva.

Familien var fattig med den store barneflokken. Faren drev en landhandel som knapt kunne forsørge dem. Da Elisabeth var ett år gammel, flyttet de til Falun i Dalarna, og der vokste hun opp. Der etablerte faren en bok- og papirhandel. Han var en god og følsom mann med et kunstnertemperament, mens moren var praktisk, dyktig og hardt arbeidende. Da Elisabeth var syv år gammel, ble hun alvorlig syk med difteri og skarlagensfeber. Som tolvåring fikk hun et blødende magesår som plaget henne resten av livet.

Foreldrene var praktiserende lutheranere, men på skolen så Elisabeth at elevene tilhørte ulike kirker, og hun begynte å spørre seg selv hva som var den sanne Kirke. Hun ble «konfirmert» i henhold til luthersk ritus og mottok sin første nattverd som fjortenåring. Da hun var tolv år gammel, kom familien tilbake til Västergötland og bodde deretter i Skövde og Skara og til slutt til Aplared utenfor Borås. Familiens økonomi forverret seg da farens forretning gikk konkurs, og tidlig måtte Elisabeth stå på egne ben og hjelpe sine yngre søsken. I 1886 ble den sekstenårige Elisabeth sendt for å arbeide som hushjelp i Kårlosborg.

I likhet med mange svensker på den tiden fikk Elisabeth høre om de mulighetene som fantes i USA, og i 1887 emigrerte hun som syttenåring. Da hun kom til New York den 9. juli 1888, oppsøkte hun et immigrasjonsbyrå og fikk hjelp til å bli ansatt i en familie. Men etter et besøk på et sykehus bestemte hun seg for å utdanne seg til sykepleier på det store Roosevelt-sykehuset i New York. Hun ble oversykepleier der før hun var fylt tretti år. Som sykepleierelev ble hun en kveld innlåst i sykehusets likhus. Hun bestemte seg da for å bruke natten til å gå fra lik til lik og be for de avdødes sjeler. Da oppdaget hun at et lik var varmere enn de andre, og hun la sine klær over det. Om morgenen trodde ikke personalet sine egne øyne: Ut fra likrommet kom Elisabeth Hesselblad og en person alle trodde var død.

I USA ble hun kjent med Den katolske Kirke gjennom de mange irske innvandrerne – mange av dem var hennes pasienter som var kommet til skade ved byggearbeidene på den nye katolske katedralen St. Patrick i New York. Hun tilkalte alltid en katolsk prest når pasientene ba om det. Også i Amerika grublet hun mye over spørsmålet om hvilken kirke som var den sanne. Hun kom i kontakt med flere kirkesamfunn i New York, men hun ble aldri riktig tilfreds. Problemet synes å ha vært at hun med sin store idealisme ble forskrekket over all den menneskelige utilstrekkelighet hun opplevde blant kristne av ulike avskygninger. Men nå ble hun interessert i de irske arbeidernes tro, selv om hun først mente at katolisismen ikke var essensiell nok, at den omfattet alt for mange unødvendige og kompliserende elementer. Hun var på jakt etter en enkel, åndelig kirke bestående av idealistiske og gode medlemmer som henne selv.

I 1894 var hun tilbake i Sverige på en måneds ferie. På denne tiden ble hun kjent med den søramerikanske familien Cisneros, som ønsket henne velkommen i sitt hjem og som ble hennes gode venner, spesielt familiens to døtre Marie og Emma. Gjennom dem ble hun mer og mer konfrontert med den katolske tro, og det var på en reise med dem i 1900 at gjennombruddet kom. Søstrene Cisneros besøkte Elisabeths hjem i Sverige, og deretter organiserte de en reise i Europa. I Brussel overvar Elisabeth prosesjonen på Kristi legemsfest, og hun betraktet den som et interessant opptrinn og holdt seg respektfullt i bakgrunnen for ikke å tråkke på noens religiøse følelser. I sitt stille sinn tenkte hun: «For deg alene, Herre, vil jeg bøye kne, ikke her!» Men da biskopen passerte med monstransen, opplevde hun et sterkt nærvær og hørte en stemme i sitt indre: «Jeg er den du søker». Den trettiårige Elisabeth som hele tiden hadde søkt det åndelige, rene, uten hindrende ytre former, falt straks på kne.

Det tok enda to år og mange overveielser før hun selv ble katolikk. Da Emma gikk i kloster, fikk Elisabeth tanken på også å trekke seg bort fra verden på denne måten. Hun tok kontakt med jesuittene i Washington og bestemte seg for å konvertere til sine fedres tro. Den 15. august 1902 ble den 32-årige Elisabeth døpt sub conditione, det vil si under forutsetning av at den første dåpen ikke var gyldig, og opptatt i Den katolske kirke. Det skjedde i Visitasjonsklosteret i Washington av jesuittpresten John George Hagen, som også ble hennes åndelige veileder. To dager senere mottok hun Den hellige kommunion. Spent på familiens reaksjon dro hun tilbake til Sverige for å feire jul.

Våren 1903 fikk hun følge Marie og Emma Cisneros på en reise til Italia. I Roma besøkte hun flere ganger Casa di Santa Brigida ved Piazza Farnese, den hellige Birgittas gamle hus som med tiden var overtatt og bebodd av polske karmelittsøstre. I Roma ble hun fermet (konfirmert) den 19. mars 1903 av den apostoliske vikaren i Stockholm, biskop Albert Bitter. Hun skrev i sin dagbok: «Det sto stadig klarere for meg at mitt liv skulle vies til omvendelsen av den hellige Birgittas og mitt hjemland, som er så langt fra den eneste sanne fårehjorden».

Hun fortalte biskopen om sitt kall til å bli birgittiner og føre ordenen tilbake til Sverige. Dette likte tyskeren Bitter dårlig – trolig mente han at hun som sykepleier burde bli Elisabethsøster. Hun ga senere uttrykk for sin skuffelse over at biskop Bitter ikke i større utstrekning ville benytte seg av hennes tjenester, og i likhet med flere var hun skuffet over at den katolske misjonen til Sverige var alt for tyskpreget og ikke tok vare på innenlandske katolske tradisjoner eller løftet frem den hellige Birgitta, noe hun lastet den apostoliske vikaren for.

Elisabeth vendte tilbake til USA og planla å bli lege, men så ble hun alvorlig syk og det så ut til at hun ikke ville bli frisk igjen. Hun var rammet av malaria i tillegg til det alvorlige magesåret hun skulle lide under i resten av sitt liv. De beste legene i USA sa at hun hadde bare kort tid igjen å leve. Da bestemte hun seg for å få avslutte sitt jordiske liv i Casa di Santa Brigida, siden hun en gang i en visjon hadde sett Birgittahuset og seg selv stående ved et av dets vinduer. Den 25. mars 1904 kom hun dødssyk til Roma og tok inn hos karmelittene. Men hun overlevde, og senere i 1904 ble hun opptatt som novise hos karmelittene i Casa di Santa Brigida og i 1906 avla hun ordensløftene.

Da hun ble syk, skrev hun til Birgittasøstrene i Syon Abbey i England og ba om tillatelse til å få bli gravlagt i en birgittinsk ordensdrakt. Det fikk hun, og det ble laget en slik drakt til henne i Roma. Hun ble opptatt som oblat hos birgittinerne i Syon. Nå ble hun frisk igjen, men hun fortsatte å bære drakten innen karmelittnonnenes kommunitet etter at hun i 1906 hadde fått tillatelse fra den hellige pave Pius X (1903-14). Den 22. juni 1906 avla hun private løfter som birgittiner, og karmelittenes abbedisse, Moder Hedwig, velsignet henne og sa: «Jeg gir deg tilbake til den hellige Birgitta og den hellige Katarina [Birgittas datter], som sendte deg til meg».

Fra sin klostercelle begynte Elisabeth å distribuere postkort med bilder av Birgitta over hele verden for å gjenoppvekke interessen for henne. Interessen for Birgitta hadde fått et oppsving i Sverige på denne tiden, og for Elisabeth hadde Birgitta en spesiell betydning, siden hun var et bevis på at katolisismen ikke var et fremmedelement i Sverige, men tvert imot hadde en lang historie der. Etter hvert tok en ambisiøs plan form i Elisabeths sinn: Hun ville gi nytt liv til birgittinerordenen og føre den tilbake til Sverige. Sammen med sin søster Agnes fikk Elisabeth audiens hos paven. Hun forklarte for ham at hun ville vie sitt liv til Sveriges omvendelse og at hun hele tiden ba om at birgittinerne måtte få vende tilbake til landet. Hun var skuffet over de svenske katolikkene som ikke slo vakt om sin middelalderske tradisjon.

Elisabeth reiste mellom 1908 og 1911 til de gamle birgittinerklostrene i England, Nederland og Spania, og de gjorde sterkt inntrykk på henne, selv om hun møtte ulike reaksjoner på sin plan. Situasjonen i Casa di Santa Brigida var uholdbar i lengden, så da karmelittene fikk en ny priorinne, fikk Elisabeth i 1911 tillatelse til å grunnlegge en søsterkommunitet som bodde i noen rom i huset. Den 9. september 1911 tok hun imot tre unge engelske noviser. Etter ett år måtte hun flytte til et annet hus i Roma, og kommuniteten skulle komme til å bo på ulike adresser i byen frem til 1930. Men hun fikk hjelp til å realisere sin plan, og allerede i 1920 fikk hun av pave Benedikt XV (1914-22) godkjennelse av sin søsterkongregasjon av Den helligste Forløser og tillatelse til å kalle seg abbedisse.

Det første nye klosteret Moder Elisabeth grunnla, var Via delle Isole i Roma. I mai 1923 dro hun tilbake til Sverige sammen med sr. Reginalda i anledning 550-årsdagen for Birgittas død. Feiringen foregikk i Vadstena, hvor Birgitta hadde grunnlagt sitt første kloster i 1343. Elisabeth skrev at hun ble grepet over vemod da hun så sin hellige mors ødelagte by og den ærverdige helligdommens museumsaktige tilstand, hvor det helligste av alt hellig var borte. Klokken fem om morgenen den 24. juli 1923 leste man i største hemmelighet den første katolske messen siden reformasjonen i den gamle klosterkirken.

Moder Elisabeth (t.h.) med søster Reginalda ved besøk på Rockelstad i Sörmland i juli 1923. Foto: Eric von Rosen, Katolska biskopsämbetets arkivDe to søstrene fortsatte til Stockholm, og der klarte Moder Elisabeth å kjøpe en stor og vakkert beliggende skogstomt med en villa i Djursholm i Sverige. Ved hjelp av gode venner og med støtte fra Syon Abbey i England grunnla hun der Sankta Birgittas hvilehjem, registrert som Föreningen Birgittasystrarna, med en kommunitet av søstre. Hvilehjemmet ble åpnet den 13. oktober 1923. Det var i virkeligheten det første klosteret i Sverige etter reformasjonen, selv om det fortsatt var forbud mot klostre i det lutherske Sverige. Dermed hadde Moder Elisabeth virkeliggjort sin gamle drøm om å føre birgittinerne tilbake til hjemlandet. På vei hjem til Roma stanset hun i Lugano i det sørlige Sveits for å grunnlegge et kloster der, og et annet fulgte snart i Iver Heath i England.

Etableringen av klosteret i Djursholm ble tatt imot med velvilje i Sverige og møttes av forbausende lite kritikk. Men da Elisabeth var på vei til å kjøpe tilbake Birgittas gamle hus i Roma, økte uroen. Den svenske lutherske kirkens erkebiskop, den kjente økumenen Nathan Söderblom (1866-1931), håpet på at den svenske staten skulle kjøpe huset for å hindre at det ble et katolsk misjonssenter dit svensker ville reise, påvirkes av den katolske atmosfæren og bestemme seg for å konvertere. Noe som var akkurat det Elisabeth hadde i tankene… Söderblom ville skape et svensk institutt for kirkehistorie, kunst og arkeologi ved Piazza Farnese.

Men det viste seg at den svenske staten ikke hadde noe å stille opp mot Elisabeth Hesselblad. I oktober 1928 klarte hun med hjelp av pave Pius XI (1922-39) å skaffe et annet hus til karmelittene, slik at birgittinerne i slutten av 1930 kunne flytte inn i Birgittas gamle hus. Andre juledag 1931 ble den første mottakelsen for den svenske kolonien i Roma holdt der, og det er fortsatt en bestående og populær tradisjon.

Neste mål var å etablere seg i Vadstena, og hun klarte å kjøpe en eiendom med en villa også der, og der ble et nytt birgittinsk hus grunnlagt i 1935. Da fikk kongregasjonen Birgittasøstrene sitt moderhus. Moder Elisabeth hadde helst villet opprette et kloster med streng klausur, men det ble forhindret av det svenske forbudet mot klostre i landet.

I 1937 dro tolv søstre til India og grunnla det første klosteret der. I 1942 godkjente den ærverdige pave Pius XII (1939-58) kongregasjonen som «en levende gren av Birgittas gamle orden». Den 12. september 1942 fikk ordensgrenen tillatelse til å bære det gamle navnet Vår Frelsers Orden (Ordo Sanctissimi Salvatoris – OSsS).

Under Første verdenskrig, men spesielt under Andre verdenskrig, viet Elisabeth seg sjenerøst til å hjelpe dem som trengte hennes hjelp. Hun tilbød gjestfrihet og et gjemmested i ordenens hus til politikere og jøder som var ofre for forfølgelser. I årene 1945-46 hjalp hun de fattige med de forsyningene hun mottok fra Sverige. Før og etter Andre verdenskrig prøvde både nazister og kommunister å beslaglegge klosterets eiendommer. Men begge gruppene ga seg frivillig da de traff Elisabeth personlig. Kommunistene ba til og med om unnskyldning og kysset hennes føtter.

Moder Elisabeth hadde aldri til hensikt å gjenopplive det kontemplative klosterlivet som ordenen levde i middelalderen. Hun hadde i stedet Birgittas dagligliv i Roma som forbilde for sine kommuniteter. Birgittas hus i Roma var ikke noe kloster, men et herberge og gjestehjem for skandinaviske pilegrimer. Dette særtrekket gjorde moder Elisabeth til sin ordensgrens spesielle kall, men så langt det var mulig var det forent med noen elementer fra det strenge klosterlivet til den opprinnelige ordenen.

I gjestehjemmene skulle søstrene ta imot mennesker av alle konfesjoner. Overfor ikke-katolikkene måtte det ikke forekomme noen propaganda, men de hadde alltid muligheten til å lære Den katolske Kirke å kjenne på nærmere hold under et besøk på de birgittinske gjestehjemmene, dersom de ønsket det. Søstrene fikk også gjennom gjestehjemmene en mulighet til å hjelpe katolikkene i diaspora, som i klostrenes gjestehjem kunne tilbringe noen stille dager eller uker og ta del i det liturgiske livet.

Søstrene gir også religionsundervisning for voksne og barn og privatleksjoner i andre emner, som språk og musikk, og i klausuren sysler de med ulike studier, forskning og oversettelsesarbeid. Alle søstrene deltar i husarbeidet. Men disse ytre syslene må aldri forstyrre gudstjenestelivet – tidebønnene har stadig første prioritet.

Moder Elisabeths hus er ikke selvstendige, den nye grenen er en sentralisert organisasjon som ledes fra Birgittas hus i Roma. Søstrene må regne med å flytte til andre hus når det er behov for det. De bærer birgittinernes drakt, men de ber de romerske tidebønnene, ikke de tradisjonelt birgittinske. Ordensgrenen utmerker seg ved sitt økumeniske engasjement, ikke minst med de lutherske statskirkene i Norden. Et kapell i Birgittas hus i Roma har blitt åpnet for den svenske lutherske forsamlingens gudstjenester, og ordenen har tatt initiativ til økumeniske kurs og konferanser. I sitt arbeid for kristen enhet er ordenen inspirert av Birgitta selv, som sterkt engasjerte seg for fred mellom kristne folk.

Moder Elisabeth døde klokken fire om morgenen den 24. april 1957 i Roma, 86 år gammel. Hun døde i Casa di Santa Brigida som hun hadde ønsket 53 år tidligere, og hun ligger også gravlagt der. Hun hadde ledet ordensgrenen i femti år og grunnlagt åtte klostre i Italia, Sverige, England, Sveits og India. En måned senere reiste de første søstrene til USA for å grunnlegge et kloster der. Men hennes død medførte en forbigående krisesituasjon og uro i ordenen, som blant annet førte til at klosteret i Vadstena i 1963 med pavelig tillatelse antok den hellige Birgittas opprinnelige konstitusjoner og de birgittinske tidebønnene, og sluttet seg til den eldre grenen av ordenen som et priorat under det nederlandske klosteret Maria Refugie i Uden. Vadstena ble et selvstendig kloster i 1988 og ble opphøyd til abbedissekloster i 1991.

Sr. Martin foran statuen av den salige Elisabeth Hesselblad i Birgittaklosteret i Roma. Foto: Åke MalmModer Elisabeths saligkåringsprosess ble innledet i 1988. Den 26. mars 1999 anerkjente Vatikanet hennes «heroiske dyder», og hun fikk da tittelen Venerabilis, «Ærverdig». For at noen skal kunne saligkåres, kreves det en eller annen form for mirakel. Som i de fleste saligkåringsprosesser er det i Elisabeth Hesselblads tilfelle snakk om en uforklarlig helbredelse. Det var snakk om søster Martin, som lenge hadde hatt problemer med sitt vonde kne. Etter en operasjon ble smertene bare verre. En kveld låste hun seg inn i klosterets kapell og begynte å be, helt til klokken seks om morgenen. Da kjente hun at noen sto ved siden av henne og trodde det var abbedissen som sa: «Martin, stå opp. Du er frisk». Men sr. Martin gråt og protesterte: «Hvordan skal jeg kunne reise meg når jeg er så syk». Neste morgen kunne sr. Martin reise seg opp fra sin seng og gå. Kneet var bedre enn noensinne. Noen dager senere fikk hun bekreftelsen på at visjonen hun hadde hatt, var Moder Elisabeth.

Denne helbredelsen er grundig undersøkt av leger og teologer, og ingen har kunnet forklare hvordan hun kunne ha blitt frisk. Den 27. januar 2000 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente denne helbredelsen som et mirakel på Elisabeth Hesselblads forbønn. Elisabeth Hesselblad ble saligkåret sammen med fire andre den 9. april 2000 av den hellige pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hun ble dermed Nordens andre saligkårede helgen etter reformasjonen – den første var den salige Niels Steensen i 1988. Hun ble også den første saligkårede svenske kvinne på 501 år – den forrige var den hellige Ingrid av Skänninge i 1499. Hun ble også Västergötlands andre kvinnelige helgen etter den hellige Helena av Skövde. Hennes minnedag er ikke hennes dødsdag 24. april, men ved saligkåringen ble den fastsatt til 4. juni, hennes jordiske fødselsdag.

De fleste av ordenens 600 søstre var til stede i seremonien, og det samme var representanter for ordenens andre grener: Birgittasøstrene fra Vadstena med Moder Karin i spissen og birgittinerbrødrene fra USA. Til stede var også representanter fra Societas Sanctae Birgittae, det høykirkelige protestantiske svenske ordenssamfunnet som Moder Elisabeth i sin tid hadde så nære kontakter med og som i likhet med de katolske birgittinerne har bidratt til å holde interessen for Birgitta levende i Sverige. Feiringene ble avsluttet tirsdagen etter med løfteavleggelsen til seksten nye søstre fra Finland, Polen, Mexico, India og andre land i den gamle kirken San Lorenzo in Damaso.

I 2005 mottok Elisabeth Hesselblad posthumt tittelen «rettferdig blant folkene» av staten Israel. Yad Vashem, den israelske institusjonen som har ansvaret for minnet om Holocaust, gir denne tittelen til ikke-jøder som risikerte sine liv for å redde jøder unna tilintetgjørelsen. Birgittasøstrene i Roma hjalp jøder unna Holocaust under Andre Verdenskrig. De ble værende i byen under den tyske okkupasjonen, og da de jødiske familiene Piperno og Sed, som var på flukt fra nazistene, søkte hjelp i klosteret ved Piazza Farnese, sørget Moder Elisabeth for at de ble gjemt og at de ikke behøvde å delta i kristne gudstjenester.

Moder Elisabeths gren av Birgittinerordenen har hatt en sterk ekspansjon de siste årene, og nå er det 600 søstre i 36 klostre i Sverige, Norge, Finland, Danmark, Estland, Polen, England, Sveits, Nederland, Palestina, USA, Mexico, Filippinene, India og Cuba. Grenen har siden 1979 vært ledet av generalabbedisse Moder Tekla Famiglietti, som gang på gang har blitt gjenvalgt i embetet for nye femårsperioder (for femte gang den 2. februar 2004). Det er denne grenen som har grunnlagt et kloster på Tiller i Trondheim.

Birgitta-forskeren Agneta af Jochnick Östborn kritiserer bildet av Elisabeth Hesselblad som en stor økumen. Dette bildet er blant annet etablert gjennom den skjønnlitterære romanen som Marguerite Tjäder ga ut i 1972. Agneta af Jochnick Östborn påviser at Moder Elisabeth til og med i sine aller siste år ba for at svenskene skulle konvertere og komme tilbake til Moderkirken, for hun mente at enheten bare finnes innenfor Den katolske kirke. Men man kan si at hun beredte veien for dagens økumeniske klima og den tilnærming mellom Den katolske kirke og de lutherske kirkene som har skjedd de siste tretti årene. I dette arbeidet har hennes orden spilt en sentral rolle.

Etter saligkåringen startet arbeidet med Mor Elisabeths helligkåring. Til det kreves et nytt mirakel, og den 20. juni 2014 ble dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmets informativprosess vedrørende et mulig mirakel, utstedt av Vatikanet. Den 14. desember 2015 anerkjente pave Frans en helbredelse som et mirakel på Mor Elisabeth Hesselblads forbønn. Det skal ha vært en kreftsyk gutt på Cuba som ble frisk etter at hans slektninger ba til Mor Elisabeth, men vi kjenner ikke flere detaljer. Dermed var veien åpen for hennes helligkåring.

Den fant sted søndag den 5. juni 2016 på Petersplassen i Roma, dagen etter hennes fødselsdag og dagen før Sveriges nasjonaldag. Hun ble helligkåret sammen med den hellige Stanislas Papczyński (1631-1701). Hennes minnedag er ikke hennes dødsdag 24. april, men ved saligkåringen ble den fastsatt til 4. juni, hennes jordiske fødselsdag. Hun står ikke i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004).

Kilder: Benedictines (2), Mørkeset, Martling, Index99, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, sv.wikipedia.org, Abbaye Saint-Benoît, EWTN/OR, vatican.va, stthomasirondequoit.com, userpage.fu-berlin.de, brigidine.org, birgittasystrarna.se, sanctabirgitta.com, ra.se, herrljunga.se, passagen.se, aftonbladet.se, katolik.nu, sanktbirgittakloster.dk, Katolskt Magasin 3/2000, HHØ i Broen nr 2/2000, Pressemelding fra Stockholm Katolska Stift april 2000, Nyhetsbyrået Zenit april 2000, Kyrkans Tidning nr 14/2000 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. mars 2004; sist endret 16. desember 2015 

av Webmaster publisert 16.05.2010, sist endret 08.06.2016 - 14:58