Den hellige Hallvard Vebjørnsson (~1020-1043)

Minnedag: 15. mai

Skytshelgen for Oslo; for Bohuslän

standard_freskomaleri2.jpg

OSLO-BYS SKYTSHELGEN: Freskomaleri i Oslo rådhus som fremstiller Den hellige Hallvard, av Alf Rolfsen. 

 

St. Hallvard på Nidarosdomens vestfront, klebersteinsstatue av Nic Schiøll (ca 1930)Den hellige Hallvard Vebjørnsson (lat: Halwardus) ble født rundt år 1020 på gården Husaby i Lier (sørvest for Oslo). Den lyse unggutten var av fornem byrd og eneste barn av storbonden Vebjørn og hans hustru Torny Gudbrandsdatter, datter av Gudbrand jarl. Hun var søsterdatter av Åsta, mor til Olav II (Haraldsson) den hellige (995-1030), og dermed kusine av helgenkongen. På gården Husaby skal det ha stått en Olavskirke inntil 1500-tallet (Ludvig Daae: Norske helgener, s. 163). Gutten var kristen fra barnsben av og hadde vært med sin far på handelsreiser i utlandet, særlig i Østersjøen.

Legenden forteller at Hallvard drev som kjøpmann sammen med sin bror Orm. For ikke å sko seg på sin brors bekostning, veide Hallvard sine varer med en mindre vekt, brorens med en større. Men dette er nok tradisjonell hagiografisk utsmykning, vi har jo nettopp hørt at Hallvard var enebarn. En innledende historie til hans legende forteller at han en gang var på Gotland på handelsferd. «Da kom en av landets innbyggere, en rik mann som het Borvid, bort til de fremmede og spurte hvem de var. Og det fortalte de ham. Han ble stående og se på Sankt Hallvard en stund og sa så: ‘Hvem er denne unge mannen?’ De gjorde rede for hans navn og ætt. Da han hadde hørt dette, sa han: ‘Du har et usedvanlig ansikt og er stautere enn de andre. Jeg vet sikkert at et stort under en gang skal kaste glans over deg’». Etter denne spådommen innbød han helgenen og hans reisefeller til gjestebud, kjøpte alle Hallvards varer og betalte mer enn helgenen bad om.

I Monumenta Historica Norvegiæ gjengir historikeren Gustav Storm (1845-1903), etter et håndskrift fra Utrecht, legenden om Sankt Hallvard, og han omtaler den som usedvanlig fattig og kortfattet. Den tradisjonelle historien om den unge mannen gjengir ellers ingenting om hans liv, bare om hans død.

St. Hallvards brønn, fontene på Bragernes torg i DrammenHallvard var edel av sinn og tedde seg som hans høye byrd skulle tilsi. En maidag i 1043 gikk han ut fra sin fars hus for å utrette noen ærender i trakten. Han kom til en sjø som het Drafn (Drammens­fjorden), og for å krysse den, dro han frem en liten båt og skulle til å gå ombord i den. Da kom det en kvinne løpende dit, antakelig en trellkvinne, redd og skjelvende. Han spurte hvem hun var og hva hun ville, og da oppga hun sitt navn og ba om at han skulle ta henne med seg over fjorden. Han ba kvinnen sette seg i båten og det gjorde hun. Selv begynte han å ro ut på fjorden.

Etter en stund så han tre menn komme springende til den stranden som kvinnen hadde kommet fra. De tok straks en annen båt og rodde raskt etter dem. Da sa Hallvard til kvinnen: «Kjenner du disse mennene?» Hun svarte: «Ja, jeg kjenner dem». Han sa: «Så vidt jeg kan se, søker de deg. Si meg nå hva du har gjort». Hun svarte: «Det er sant at de forfølger meg, men det som de beskylder meg for, har jeg ikke gjort. De anklager meg nemlig for tyveri». Han spurte: «Kan du renvaske deg fra denne beskyldningen gjennom å bære glødende jern?» Hun sa: «Ja, det kan jeg, og jeg er beredt til det om de bare vil skåne meg». Men mennene som raskt forfulgte dem, ropte: «Hvordan kan det ha seg, Hallvard, at en så høyættet yngling som du har tatt deg av denne onde kvinnen for å beskytte henne? Gi henne til oss slik at hun får dø, for det har hun fortjent».

Hallvard spurte dem: «Hva har hun da gjort for ondt?» De sa: «Hun har bestjålet vår bror og brutt seg inn i hans hus». – «Hvordan har hun kunnet bryte seg inn i huset?» spurte han dem. «Hun har fra dørposten rykket bort den slåen som holdt fast låsen for døren», svarte de. «Dette er ikke arbeid for en kvinne, men for den sterkeste mann», sa han da. «Finnes det kanskje noen som har sett henne gjøre dette, eller har dere funnet henne inne i hans hus? Men om det er uvisst at hun gjort det, hvorfor skal hun da dø? Ville det ikke være mer rettferdig om hun renvasker seg fra beskyldningen om hun kan? Og om hun tross alt er skyldig til straff i henhold til lovene, så vil jeg betale bøtene for henne. Hun er jo med barn, og dere får ikke drepe barnet i hennes skjød. Dere bør roe dere og ikke handle uoverlagt».

Ved disse ordene fra ham skrek de i raseri. En av dem grep sin bue og skjøt en pil som traff martyrens bryst. Siden drepte de også kvinnen og gravla henne på stranden. De bandt en stein om halsen på den hellige og senket ham i dypet, men gjennom Guds nåde og martyrens fortjenester ble hans legeme gjenfunnet lenge deretter, flytende med steinen på bølgene. Hans lik ble brakt i land av noen av hans venner, og straks viste det seg et annet jærtegn, idet noen viergreiner som man hadde brukt da man lette etter ham, siden ble grønne igjen flere ganger.

Ruiner av Hallvardskatedralen i Gamlebyen i OsloDen eneste tidfestingen av Hallvards liv finner man i de islandske annalene, hvor det står at han ble drept i år 1043, ifølge tradisjonen den 15. mai 1043. Hallvard ble gravlagt med stor prakt i hjembygden Lier. Etter begravelsen skjedde det mange jærtegn ved Hallvards grav. Hans ry for hellighet vokste, og han ble dyrket av befolkningen som martyr, fordi han døde i forsvar for en uskyldig kvinne. En Hallvardssaga på islandsk (Heilagra Manna Søgur) forteller at i 1053 lot Hallvards frende, kong Harald III (Sigurdsson) Hardråde (1045-66), grave opp Hallvards lik og flyttet det til Oslo, hvor det ble skrinlagt i et praktfullt skrin kledd med forgylte sølvplater og satt bak høyalteret i den fornemste kirken, Mariakirken. Da Oslos domkirke St. Hallvardskirken ble ferdig rundt 1130, ble skrinet flyttet dit og satt på høyalteret. Den nevnes første gang (av Snorre) i forbindelse med Sigurd Jorsalfares død 1130.

Siden middelalderen har St. Hallvard blitt feiret den 15. mai. Slik er helgenen fremstilt på et kalkmaleri i Alnö kirke i Medelpad, Sverige. Foto: Lennart KarlssonDet er sikkert at Oslo bispedømme hadde et sterkt behov for en egen helgen i likhet med de veletablerte helgener i Nidaros og Bjørgvin, Olav og Sunniva. Ikke minst for tilstrømningen av pilegrimer betydde det mye å ha helgenlevninger plassert i et praktfullt skrin på høyalteret. Hallvards navn finnes første gang i datidens mest pålitelige kirkehistorie, Gesta Hammaburgensis Ecclesiæ Pontificum («Biskopene av Hamburgs gjerninger»), som ble skrevet rundt 1070-74 av den kjente tyske krønikeren Adam av Bremen (d. ca 1080). Han nevner en «Alfward», som kan være Hallvard (han kalles på italiensk Alvardo) og som «lenge ubemerket levde blant nordmennene» og ble drept av venner da han forsvarte en fiende. Han legger til at ved hans hvilested «opplever folk ennå i dag store helbredelsesundere». Det at kulten for Hallvard omtales av Adam av Bremen, tyder på at kulten etablerte seg ganske raskt. En utførlig legende om Sankt Hallvard ble nedtegnet mot slutten av 1100-tallet og finnes bevart i en håndskrift fra Salvatorkirken i Utrecht. Når en person hadde fått status som helgen, skjedde det ofte endringer i legendene som skildret vedkommendes liv og død. I mange tilfeller ble det føyd til elementer fra andre helgeners liv, andre ganger ble det trukket paralleller til Kristi lidelseshistorie og undergjørende handlinger (Imitatio Christi).

Den eldste avbildningen av Hallvard er en liten statue fra Botne kirke i Holmestrand kommune (1100/1200-t)I 1137 ble Norge hjemsøkt av den danske kong Erik Emune (ca 1090-1137) etter oppfordring fra kong Magnus IV (Sigurdsson) den blinde (ca 1115-39) av Norge (1130-35: 1137-39). Magnus den Blinde og Thjostolf Aalessøn flyttet Hallvards skrin til Romerike, antakelig til den senere nedlagte kirken Fors i Nannestad. Hallvardskirken i Oslo ble brent da danskene plyndret byen, men den ble bygd opp igjen og var bispedømmets katedral frem til reformasjonen. Den ble hardt rammet i den store bybrannen i 1624 og var en ruin ved århundrets utgang. Hallvards skrin fantes ennå i 1532, men ble naturligvis konfiskert og ødelagt under reformasjonen, selv om man ikke kjenner nærmere detaljer.

Hallvard ble skytshelgen for Oslo og betraktes stadig som skytshelgen for byen. Han ble avbildet på seglet til domkapittelet i Oslo, og rundt 1344 tok Oslo i bruk et bysegl med fremstilling av St. Hallvard-legenden. Dagens byvåpen ble tegnet av Børre Ulrichsen i 1924, da Kristiania skulle skifte navn tilbake til Oslo. St. Hallvard sitter på en trone bestående av to løver, mot en stjernebesatt himmel. I hendene holder han en møllestein og tre piler, som representerer de tre som ble skutt av forfølgerne: Hallvard selv, kvinnen han prøvde å berge og hennes ufødte barn. Ved føttene hans ligger en kvinne. Omkring er det et sirkelrundt bånd med inskripsjonen Unanimiter et constanter Oslo («enig og fast»). På toppen av byvåpenet står en borgkrone.

I middelalderen tilhørte Bohuslän Norge. På slutten av 1000-tallet ble den søndre delen av det nåværende Norge samt Bohuslän organisert som et bispedømme med bispesete i Oslo. Skytshelgen for Oslo bispedømme og dermed også for Bohuslän var den hellige Hallvard. Flere kirker i bispedømmet har vært viet til Hallvard, blant annet en steinkirke i Bergen, som ble revet på 1500-tallet, i Opstad i Odalen, Hval kirke i Lier, kapellet i Syllingdalen i Lier og kapellet på Løvøen i Borre. Den gamle kirken i Ytterby utenfor Kungälv i Bohuslän, som det nå gjenstår bare maleriske ruiner av, var en Hallvardskirke (Sveriges kyrkor, Bohuslän, I: 3, Inlands södra härad, s 270). På den merkelige hjørnesteinen i det nordvestre hjørnet av kirkeruinen har man villet identifisere to ansikter som forestiller de to hellige fetterne Olav og Hallvard. Hellig Olav skal i henhold til tradisjonen ha bygd kirken, noe som lett kan motbevises, ettersom den ikke ble bygd før på 1100-tallet.

Oslos byvåpen, tegnet av Børre Ulrichsen i 1924I Nidarosdomen var det et kapell som var vigslet til St. Hallvard. Den katolske sognekirken for det østlige Oslo er i dag oppkalt etter ham, St. Hallvard kirke på Enerhaugen. Hallvard ble feiret som lokalhelgen i Norge, særlig i østlandsområdet, gjennom hele middelalderen fra omkring midten av 1000-tallet, med et høydepunkt i begynnelsen av 1200-tallet. I Trøndelag var nok Hallvards ikke så betydelig, for der overskygget Olav det meste. Hallvardsmesse ble likevel feiret over hele landet som helligdag med arbeidsnedleggelse fra non foregående dag og faste. Aslak Bolts provinsialstatutt fra 1436 bestemte at Hallvardsmesse skulle feires med den den liturgiske graden duplex. I Lier finnes St. Hallvard videregående skole som har røtter tilbake til 1911, selv om skolen først fikk St. Hallvard i navnet i 1965.

Sagaen kaller Hallvard adolescens – yngling, så det er helt misvisende når billedkunsten senere har fremstilt ham som en middelaldrende mann med et kjedelig, men hederlig utseende. Det er ikke bevart mange skulpturer eller malerier av ham. Det eldste Hallvardsbildet, en liten statue fra Botne kirke, viser en ung, lys bondegutt. Han fremstilles i alterskapene i Balke kirke på Toten og i Ringsaker kirke. Praktisk talt alle primstaver markerer Hallvardsmesse med helgenens vanligste attributt, kvernsteinen.

I Bohuslän finns det ennå to bilder av landskapets skytshelgen: en skulptur på Skee kirkes vakre senmiddelalderske alterskap og en annen fra Skredsviks kirke, oppbevart i Uddevalla museum. På det sistnevnte bildet har helgenen eiendommelig nok bispemitra på hodet; ellers fremstilles han gjennomgående som en ung legmann. Mens Norges helgenkonge Sankt Olav ble avbildet som mannlighetens kraftfulle representant, er Oslos og Kristianias skytspatron, har det blitt sagt, en edel yngling av fornem byrd. Innenfor Sveriges nåværende grenser finnes det også utenfor Bohuslän et og annet Hallvardsbilde. Blant freskomaleriene i Alnö kirke i Medelpad møter man St. Hallvard, likedan blant helgenbildene på en nattverdskalk fra Askersunds landskirke.

Det mirakelet det innebar at Hallvards døde legeme fløt til tross for den tunge steinen som var bundet til det, er noe man finner tilsvarende i flere andre helgenlegender. Ellers gjør fortellingen om selve martyriet inntrykk av å bygge på en tradisjon som har blitt gjengitt i samsvar med virkeligheten. Hallvard kaltes martyr ettersom han ofret livet for å forsvare en uskyldig anklaget og forfulgt medmenneske.

Når det gjelder skikker knyttet til 15. mai, så eksisterer det blant annet en del forestillinger om såtider. Sådde man senere, kunne man ikke regne med at kornet ble modent. I Trondenes het det at Hallvardsdagen var det tidligste man kunne så. Noen steder markerte Hallvardsmesse at beitesesongen tok til.

Utenom Norge og Island ble Hallvard dyrket i Skara, det svenske bispedømmet som lå nærmest Oslo. Hans minnedag var og er den angivelige dødsdagen 15. mai. Den er også avmerket på den norske primstaven, men nevnes ikke i Martyrologium Romanum. Den ble helligdag over hele landet, og i den sørlige delen av riket var det den største helligdagen av alle. Den svenske almanakken har navnet Hallvard for den 14. mai.

Ved messen på Hallvardsdagen sang man følgende sekvens:

Billedteppe i Bystyresalen i Oslo rådhus av Else Poulsson (1909-2002)Lux illuxit letabunda, / Lux est nobis hec iocunda / Celesti leticia. Nobis ista est lux leta, / Dies ista est repleta / Spiritali gracia.

Hac in die martir fortis / Omni spreta fece mortis / Transiuit ad gaudium. Uitam perdit temporalem, / Sed lucratur eternalem / Uite sumit brauium.

Uir Halluardus diem istam / Se se prebens agonistam / Sacrauit martyrio. Cultor erat Trinitatis, / Pondus spreuit falsitatis / Felici commercio.

Sed non ualent comparari / Neque simul comitari / Fides et negocia. Propter fidem martir cadit / Et cadendo a se radit / Huius uite noxia.

In marina mersus unda / Trahi nequit ad profunda / Christi fultus gracia. Ad honorem ueri solis / Uim amittit sue molis / Petra tam eximia.

Collo saxum alligatur / Sed nec martir submergatur / Christi fit potencia. Martir natat, sed cum petra, / Quem regebat uera petra, / Dei sapiencia.

O Halluarde, martir Christi, / Testis Christi qui fuisti / Tuo fuso sanguine. Nos grauatos camis fece / Tua iugi munda prece / Et a quouis crimine.

I svensk oversettelse ved Tryggve Lundén:

St. Hallvard, relieff over inngangen til Oslo lysverkers gamle trafostasjon i Hausmannsgata 16Vi av himmelsk glädje fyllas, / när vi se Guds hus förgyllas / utav vigda högtidsbloss. Denna sköna ljusfest tänder / fröjd i våra bröst och sänder / riklig andlig nåd åt oss.

Vår martyr, vars tappra hjärta / trotsat dödens skräck och smärta, / vann i dag en glädje skön. Ung han jordelivet lämnat. Herren åt sin vän tillämnat / evigt liv som segerlön.

Hallvard, kyrkans kämpe modig, / har med sin martyrdöd blodig / evigt helgat denna dag. Han Treenigheten lydde / och som ärlig köpman skydde / vikter av bedrägligt slag.

Dock förenas världslig handel / ej med en gudfruktig vandel / och med trons och rättens krav. För sin tro han döden smakar, / och i dödens timma skakar / jordens syndastoft han av.

När hans kropp i fjorden dränkes, / ej till bottnen dock den sänkes. Kristi nåd här verkar vis. Väldig sten sin tyngd förlorar / och på sällsamt sätt förstorar / Guds, den sanna solens, pris.

Om hans hals en sten man knyter, / men med Kristi allmakt flyter / offret på den djupa vik. Krist, Guds visdom, släktets heder / och vår sanna hörnsten, leder / stenen med martyrens lik.

En martyr för Kristus var du. Vittnesbörd om honom bar du, / när du manligt göt ditt blod. Vi, som här i synder fjättras, / månde renas och förbättras, / Hallvard, av din förbön god!

St. HallvardslikørDe andre norske helgenene er: den hellige Olav, den hellige Eystein, den hellige Sunniva, den hellige Torfinn, den hellige Magnus Orknøyjarl, den hellige Ragnvald Orknøyjarl. I tillegg burde den hellige kong Håkon V Magnusson (1270-1319) ha vært med på listen, siden hans kult i 1521 ble stadfestet av pave Leo X (1513-21). Dessuten ble det gjort forsøk på å etablere helgenkult for erkebiskop Jon Raude, og kong Øystein II Haraldsson (1125-57) har vært feiret som lokalhelgen i Bohuslän i Sverige. Det finnes også en rekke norske lokalhelgener eller bygdehelgener.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (V), Benedictines, Bunson, Undset, Daae, Lundén, Martling, Schauber/Schindler, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, no.wikipedia.org, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, heiligen.net, nbl.snl.no, adressa.no, radhusets-forvaltningstjeneste.oslo.kommune.no, hiostudent.wordpress.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 28. april 2004 – Oppdatert: 2. desember 2018

av Webmaster publisert 28.04.2004, sist endret 17.07.2020 - 14:32