Den hellige Johannes Krysostomos (~347-407)

Minnedag: 13. september

Johannes Krysostomos (~347-407) Skytshelgen for Konstantinopel; for talere og kristne predikanter; mot epilepsi

Den hellige Johannes Krysostomos («Gyldenmunn») (lat: Chrysostomus) ble født ca 347 (kildene varierer fra 344 til 354) i Antiokia ved Orontes i Syria (i dag Antakya i Tyrkia). Han var den eneste sønn av den aristokratiske Secundus, som var general i den keiserlige hær. Faren døde mens Johannes var spedbarn og da hans fromme mor Anthusa bare var 20 år gammel. Hennes mot og entusiasme ga ham en varig respekt for kvinner. Hun oppdro ham som kristen, men etter datidens skikk ble han ikke døpt han var voksen. Han fikk den beste utdannelse Antiokia kunne gi, og studerte retorikk under den berømte hedenske retorikeren Libanius.

Men teologen Diodoros, leder for den antiokiske skolen som senere ble biskop av Tarsus, og den hellige biskop Meletius av Antiokia gjorde stort inntrykk på ham. Han ga opp sin opprinnelige plan om å bli advokat, og i stedet vendte han seg mot en geistlig løpebane. Sammen med sine venner Basilios, Theodor (senere biskop av Mopsuestia) og andre gikk han på en slags skole for munker og studerte teologi under Diodoros. Han ble døpt av biskop Meletius ca 369 eller i 372. Ca 375 ble han viet til Anagnostes (lektor) i menigheten i Antiokia, og ble ansvarlig for liturgisk og kateketisk tjeneste.

Han ville helst ha blitt munk med det samme, men Anthusa var syk og trengte ham. Men etter morens død førte lengselen etter det monastiske liv til at han fra ca 375 levde seks år som asket i fjellene sør for byen i en løs kommunitet av eremitter under den hellige Basilios og Theodor av Mopsuestia. Han skrev senere en livaktig beskrivelse av deres strenghet og prøvelser. I fire år levde han under en gammel syrisk munks veiledning, og de to neste årene bodde han i en hule som eneboer. Men de umenneskelige botsøvelsene og det fuktige klimaet i hulen ga hans helse en knekk. I 381 måtte han utslitt, syk og skuffet vende tilbake til Antiokia for å få igjen helsen.

Men hans dårlige humør varte ikke lenge, og han hadde lært at det finnes en grense for verdien av individuell askese og at for de fleste går veien til frelse med og gjennom andre. Snart var han i gang med forberedelsene til å bli prest, og han ble diakonviet av byens biskop Meletius samme år. Han tjente som diakon i den lokale kirken til han i 386 ble presteviet av den nye biskopen, Flavian. Fra da av ble han biskopens spesielle assistent i tolv år, med særlig omsorg for de utallige fattige kristne i byen, både med timelig omsorg og åndelig instruksjon. Men biskopen overlot også sin prekenvirksomhet til ham.

I 12 år arbeidet han som sjelesørger i tillegg til at han skrev, han ble kjent for sine kommentarer til Paulus' brev og Matteus- og Johannesevangeliet. Hans mål var å utlegge Bibelen på en slik måte at alle hans tilhørere kunne forstå den. Han insisterte på den antiokiske tradisjon med en bokstavelig tolkning av Bibelen og dens praktiske anvendelse på tidens problemer. Mange av hans verker er også oversatt til mange moderne språk. Hans avhandling om prestedømmet i seks bind er mest berømt, ved siden av eksegetiske verker og avhandlinger om bot og munkevesen, som alle har formet det kirkelige liv.

Johannes vant også en stadig voksende berømmelse som predikant. I sine prekener utla han Det gamle og Det nye Testamentets bøker, særlig Paulus' brev. Flere stenografer skrev ned det han sa, og det er bevart mange prekener til spesielle anledninger, for eksempel lovtaler over martyrer. Johannes' prekener er svært veltalende og lange, men konkrete og tvers gjennom praktiske. I sine moralske formaninger både appellerer og truer han, viser medfølelse og karikerer, kommer med konkrete, aktuelle eksempler heller enn virkningsløse abstraksjoner. Avsnitt etter avsnitt i hans prekener og brev er like relevante for det tjuende århundre som for 3/400-tallet. Men på grunn av sin strenghet måtte han også tåle kritikk.

Han vant også politisk ry gjennom den berømte skriftserie «Om statuer», 21 prekener fra 387 (De statuis ad populum Antiochenum). Det hadde brutt ut opptøyer i Antiokia mot skattene til keiser Theodosios I (379-95), og statuer av keiseren selv, hans far, sønner og avdøde kone, var blitt ødelagt. Det var ventet represalier, men den gamle biskop Flavian oppnådde amnesti. Johannes' prekener var også viktige i å fremme fred og forståelse.

Etter at erkebiskop Nektarios av Konstantinopel døde i 397, ønsket Theodosios' sønn og etterfølger, keiser Arkadios (395-408), at Johannes skulle bli ny erkebiskop. Keiseren var svak og sto under innflytelse av sin yndling og kansler, Eutropius. Han sendte en utsending til Antiokia for å hente Johannes, det skjedde i hemmelighet av frykt for folkelig motstand. Det var meget mot sin vilje at Johannes ble valgt til patriark av Konstantinopel. En som derimot var langt mindre ydmyk og hadde sett seg ut patriarkstolen for seg selv, var patriark Theofilos av Alexandria. Men han måtte på keiserens ordre foreta bispevigslingen av Johannes den 26. februar 398.

Johannes var en helhjertet reformator, og han startet i sin egen husholdning. Han skar kraftig ned på bispegårdens forbruk og reduserte også den klerikale pomp og prakt og ekstravaganse, og det han dermed sparte, brukte han på de fattige. Han fikk organisert hospitaler for syke fattige og fremmede i hovedstaden og ga personlig enorme donasjoner. Alle hospitalene ble utstyrt med personell, ikke bare medisinsk, men også kokker og kapellaner. Han var også ivrig opptatt av misjon. Han reiste et gudshus for de mange goterne som var gjestearbeidere i byen, hvor prekenen ble holdt på gotisk. Med sin nidkjærhet og veltalenhet kuet Johannes mange syndere og omvendte mange hedninger og kjettere.

Deretter gikk han løs på å reformere presteskapets korrumperte moral. Han gjorde dette med nidkjærhet, strenge formaninger og disiplinære tiltak, og avsatte ubønnhørlig uverdige prester. Selv om dette var nødvendig, synes han i sin strenghet fullstendig å ha manglet takt; dette og hans angrep på jødene har med rette blitt kritisert. For å gi sine anstrengelser ekstra kraft, levde han selv som en modellbilde på det han innskjerpet andre. Han snakket også rett ut i fordømmelsen av verdslig ekstravaganse. Han angrep oppførselen til kvinner ved hoffet og deres klær og sminke, forfengelighet og mangel på nestekjærlighet, og han refset også de kristne som gikk på hesteveddeløp langfredag og til lekene på stadion påskeaften.

Patriark Johannes var i det hele tatt meget åpenhjertig og temmelig taktløs, og selv om folket beundret og elsket ham, fikk han raskt fiender. Hans angrep på misbruk av rikdom og andre synder brakte ham i motsetning til de rike og mektige, særlig til den ondskapsfulle og hedenske Eudoxia fra Aten, keiser Arkadios' hustru, som dessuten var sympatisk til arianismen. Hun betraktet hans kampanje for moralsk reform som et personlig angrep på seg selv. En annen som ble hans fiende, var hærens øverstkommanderende Gainas, leder for arianerne, etter at Johannes la bånd på hans inndriving av skatter.

Den skuffede erkebiskop Theofilos av Alexandria fant kirkelige og personlige grunner til motstand mot Johannes. Men ikke alle hans motstandere var klanderverdige menn, det var utvilsomt mange gode og ærlige kristne blant dem som var uenige med ham, blant dem var den kommende hellige Kyrillos av Alexandria (nevø av Theofilos). Men så ble keiserens minister og Johannes' beskytter Eutropius styrtet. En preken som Johannes holdt i kirken på stående fot da den avsatte Eutropius flyktet, tilhører et av høydepunktene innen retorikken overhode.

Imens gjorde erkebiskop Theofilos felles sak med keiserinnen og aksepterte å lede en gruppe biskoper som støttet henne. I 402 hadde Johannes gitt ly til noen munker som var blitt ekskommunisert som origenister av Theofilos. Han appellerte på deres vegne til keiseren, som sammenkalte en synode hvor Theofilos ble innkalt. Johannes selv skulle presidere på synoden i 403 i et hus som het «Eika» i Khalkedon utenfor Konstantinopel. Men på denne berømte «Eikesynoden» vendte Theofilos spillet mot ham. I stedet for å avgjøre munkenes kirkelige synspunkter, skulle synoden fordømme ham. 36 fiendtlige egyptiske og syriske biskoper behandlet 29 nærmest likegyldige anklager mot Johannes. De fleste av anklagene var falske, blant annet en ikke underbygd anklage om origenisme og en anklage for forræderi for å ha angrepet keiserinnen personlig i en preken ved å ha kalt henne for «Jesabel». Fordi han en gang i en preken hadde angrepet mange kvinners utsvevelser og forfengelighet, ble det av mange sett på som angrep på keiserinnen. Synoden fordømte Johannes uten å høre hans versjon og erklærte ham for avsatt fra sitt embete, og krevde at han ble forvist.

Den svake keiseren undertegnet vedtaket og sendte sin biskop i eksil. Folket reiste seg i et opprør som varte i tre dager, men Johannes mante folket til ro og underkastelse, og lot seg bortføre om natten til Praenetum i Bithynia (det nordvestlige Lilleasia) av keiserens soldater. Men hans første eksil varte ikke lenge. To måneder senere aborterte keiserinnen, og et jordskjelv rystet byen. Den overtroiske Eudoxia så det som en straff fra Gud. Hun fikk keiseren til å kalle patriarken tilbake igjen, og hun skrev til ham og bedyret at hun var uten skyld i hans forvisning. Hele byen dro ut for å møte Johannes, og Bosporos ble opplyst av fakler. Theofilos og hans tilhengere flyktet om natten.

Johannes fortsatte sitt virke som om ingenting var hendt. Han gjenopptok sin åpenhjertige kritikk, som igjen gjorde keiserinnen rasende. Tingene ble ikke bedre da en sølvstatue av henne ble satt opp utenfor hans katedral Hagia Sofia. Den ble innviet med offentlige leker, og ved siden av å forstyrre liturgien, var de en anledning for overtro og umoral. I frykt for at taushet skulle virke som en godkjenning av det som skjedde, fordømte han frivoliteten og umoralen med vanlig åpenhjertighet og tydelighet.

Nå gikk keiserinnen til aksjon, og Johannes triumf skulle vare mindre enn et år. Hun kalte tilbake Theofilos og Johannes' andre fiender. Theofilos viste til vedtak fra et hovedsakelig ariansk konsil i Antiokia, som ble holdt for å avsette den hellige Athanasius av Alexandria, hvor det ble bestemt at ingen biskop som var blitt «lovlig avsatt» av en synode, skulle kunne vende tilbake til sitt sete før han var gjeninnsatt av en ny synode. Keiser Arkadios sendte Johannes en ordre om å trekke seg tilbake.

Johannes ble tvunget til å bli i Konstantinopel to måneder etter påsken 404. Torsdag etter pinse, den 24. juni, ga keiseren ordren om hans forvisning. Den hellige mannen tok farvel med sine trofaste biskoper og den hellige Olympias og de andre diakonissene, som var knust av sorg. Han forlot så kirken i hemmelighet for å hindre et opprør. Han ble ført til Bithynia og kom til Nikea den 20. juni 404. Keiser Arkadios valgte det lille stedet Cucusus i Taurusfjellene i det indre av Armenia for Johannes' eksil. Patriarken dro fra Nikea i juli, og led store besværligheter av heten, utmattelse og sine vokteres brutalitet. Etter en reise på 70 dagers kom han til Cucusus, hvor stedets gode biskop og hans folk viste ham alle tegn på vennlighet og respekt. Derfra kom han til festningen Arabissos.

Men både patriarkens eget folk i Konstantinopel, paven og mange biskoper i vest støttet ham. Den hellige pave Innocent I sendte ham oppmuntrende brev, nektet å anerkjenne biskopen som var utnevnt i hans sted og krevde et upartisk konsil. Sammen med vestkeiser Honorius sendte han en protestdelegasjon på fem biskoper til østkeiseren. De krevde et konsil for å avgjøre striden, og at Johannes i mellomtiden måtte gjeninnsettes på sitt sete. Men pavens utsendinger ble kastet i fengsel i Trakia, for partiet til Theofilos (Eudoxia hadde dødd i barselseng i oktober) innså at hvis det ble holdt et konsil, ville de uunngåelig bli fordømt. Da utsendingene ble sendt tilbake til paven, avbrøt Innocent kirkefellesskapet med de østlige biskopene som hadde dømt Johannes. Det førte også til brudd med Alexandria og Johannes' hovedmotstander, patriark Theofilos.

Johannes' 236 brev fra eksilet er blitt klassikere innen litteraturen. De ble skrevet for å trøste venner og menigheter og forteller oss mye om tre strenge år i eksil, mens de som støttet ham forgjeves arbeidet for hans sak. I sine siste år ser Johannes ut til å ha blitt noen ganger temmelig unødvendig voldsom og provoserende i sin språkbruk. Han følte seg sviktet av alle, og da den ønskede hjelpen ikke kom, henvendte han seg til forskjellige patrisiske kvinner i Roma.

Men den slags publisitet ønsket ikke hans fangevoktere, så sommeren 407 ga Konstantinopel ordre om at han skulle flyttes lengre bort, til rikets grenser i Pityus i Kolchis øst for Svartehavet, og to offiserer ble sendt for å følge ham dit. Reisen skjedde til fots, og han ble ofte tvunget til å gå i den stekende heten, noe den aldrende Johannes led fryktelig under, og han ble også tvunget ut på veiene i det dårligste vær. Til tross for at han gjentatte ganger sa fra om at han var utslitt, ble det ignorert av fangevokterne. Da han avkreftet og utmattet nådde Komana i Pontos (i dag Tekat i Nordøst-Tyrkia), var han svært syk, men han ble tvunget 8-9 km videre, til kapellet for St. Basiliskos.

Neste dag tryglet den utmattede og syke Johannes om at de måtte bli der litt lenger. Vokterne brydde seg fortsatt ikke om ham, men da de hadde gått 6 km, så de at han virket døende. Da tok de ham med tilbake til kapellet. Der skiftet prestene hans klær, iførte ham hvite gevanter og ga ham sakramentet. Et par timer senere sa han sine siste ord: «Ære være Gud for alle ting» og overga sin sjel til sin skaper. Dette var på festen for Korsets Opphøyelse, den 14. september 407. Hans død må nesten betraktes som overlagt mord. Allerede hundre år etter hans død gjorde hans talegaver at han fikk tilnavnet Krysostomos, «Gyldenmunn».

I 414 ble han rehabilitert av paven, som fortsatt var Pius I. Hans fest ble feiret fra 438, og i 448 sørget keiser Theodosios II (408-50) for hans legeme hentet og bisatt i Apostelkirken i Konstantinopel. Det hadde alltid vært Johannes' største ønske å bli gravlagt i nærheten av den hellige apostelen Peter, og rundt 1200 ble ønsket oppfylt ved at hans relikvier kom til Peterskirken i Roma. Relikvier av ham befinner seg på Athos, i Moskva, Kiev, Messina, Venezia, Paris, Brugge og Mainz.

Den hellige Johannes Krysostomos æres både i vest og øst. I øst regnes han som en av de Tre Hellige Hierarker og Universelle Lærere (ved siden av de hellige Basilios den Store og Gregor av Nazianz), i vest som en av de fire store greske kirkelærere (ved siden av de to nevnte og Athanasius av Alexandria), og fremfor alt som predikant. Han ga sitt navn til en revisjon av den bysantinske liturgi, men St. Krysostomos-liturgien går mest trolig ikke tilbake til ham, dens utbredelse skyldes innflytelse fra Konstantinopel og dens nåværende form er mye yngre enn fra hans tid.

Allerede konsilet i Khalkedon i 451 omtalte ham som kirkefader, og i 1568 utnevnte den hellige pave Pius V (1566-72) ham offisielt til kirkelærer. Den 8. juli 1908 ble han utnevnt til de kristne predikantenes skytshelgen av den hellige pave Pius X. Nå feirer Kirken hans fest den 13. september, dagen for translasjonen av hans relikvier til Roma og vigilien for hans dødsdag, fordi 14. september er opptatt av festen for Korsets opphøyelse. Tidligere ble hans fest feiret den 27. januar, dagen for translasjonen av hans bein til Konstantinopel. I øst har han minnedag 13. november. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

Krysostomos blir fremstilt som gresk biskop med evangeliebok, bikube (ikonografisk symbol for veltalenhet), engel og due. Den eldste avbildningen av ham er en freske fra kirken Santa Maria Antiqua i Roma fra ca 705. I følge en merkelig legende som sirkulerte i reformasjonslandene hadde Johannes et barn med en prinsesse. Det forklares ikke når dette skal ha skjedd, men som bot måtte han en stund gå rundt naken og på alle fire.

Johannes Krysostomos var en idealist, alltid på søken etter perfeksjon for seg selv og for den verden han levde i. Han ble kontinuerlig skuffet, og siden han manglet styrken til en Athanasius av Alexandria eller samtidige som de hellige Basilios den Store og Ambrosius av Milano, kom han vanligvis mindre heldig fra sine konflikter med de verdslige myndighetene. Hans store styrke er at han aldri tillot seg å bli kynisk eller desillusjonert, men fant alltid en måte å holde på sine visjoner.

av Webmaster publisert 10.10.2001, sist endret 22.02.2016 - 10:09