Den hellige Johannes Krysostomos (~349-407)

Minnedag: 13. september

 Skytshelgen for Konstantinopel; for talere og kristne predikanter (1908); mot epilepsi

Den hellige Johannes Krysostomos (gr: Ιωάννης ο Χρυσόστομος; lat: Ioannes Chrysostomus; «Gyllenmunn») ble født rundt 349 (kildene varierer fra 344 til 354) av greske foreldre i Antiokia ved Orontes i Syria (i dag Antakya i Sørøst-Tyrkia). Det eksakte tidspunktet for hans fødsel er omdiskutert, men i den nyeste generelle biografien om ham, Golden Mouth: The Story of John Chrysostom (1995) av den fremstående patristikeren John N.D. Kelly (1909-97), sier at året 349 er det som best samsvarer med alle tilgjengelige beviser.

Johannes var eneste sønn av den aristokratiske og velstående Sekoundos (gr: Σεκοῦνδος; lat: Secundus), som var general i den keiserlige syriske hær. Han hadde en eldre søster. Faren døde mens Johannes var spedbarn og da hans fromme mor Anthusa var bare tyve år gammel. Hennes mot og entusiasme ga ham en varig respekt for kvinner. De fleste kilder kaller henne kristen, mens Encyclopædia Judaica, et engelskspråklig leksikon i 26 bind om jødiske personer og tro, beskriver henne som hedning. Hun oppdro sønnen som kristen, men etter datidens skikk ble han ikke døpt før han var voksen.

På tiden rundt Johannes’ fødsel var Antiokia den nest viktigste byen i den østlige delen av Romerriket. Men hele 300-tallet var preget av religiøse stridigheter i imperiet, og Antiokia var ikke noe unntak. Hedninger, manikeere, gnostikere, arianere, apollinarianere og jøder drev proselyttisme i Antiokia, og de ortodokse katolikkene var selv splittet av skismaet mellom den hellige patriark Meletius av Antiokia (360-61; 62-81) og Paulinos II (362-88), som var anerkjent av Alexandria og Roma. For en mer detaljert beskrivelse av dette skismaet, se Meletius’ biografi.

Heldigvis var Johannes’ mor Anthusa en kvinne av intelligens og karakter. Ikke bare instruerte hun sin sønn i fromhet, men takket være sine innflytelsesrike forbindelser kunne hun også sende ham til de beste skolene i Antiokia. Han studerte filosofi under en Andragatios, som vi ikke vet noe om, og retorikk under den berømte hedenske retorikeren Libanios (gr: Λιβάνιος; lat: Libanius) (ca 314-ca 393). Under utdannelsen fikk han de ferdigheter han trengte for en karriere som retoriker, men også en kjærlighet for gresk språk og litteratur. Deretter begynte han en karriere som advokat. Ifølge den kristne historikeren Sozomen (ca 400-ca 450) skal Libanios ha sagt på sitt dødsleie at Johannes ville ha blitt hans etterfølger «om ikke de kristne hadde tatt ham fra oss» (Sozomens kirkehistorie, VIII, 2).

Men da Johannes var rundt atten år gammel, kom et avgjørende vendepunkt i hans liv da han rundt 347 møtte den senere patriark Meletius. Hans oppriktige, milde og vinnende karakter grep Johannes i en slik grad at han ga opp sin opprinnelige plan om å bli advokat, og i stedet vendte han seg mot en geistlig løpebane. Sammen med sine venner, den hellige Basilios den store (ca 330-79), Theodor (ca 350-428) (senere biskop av Mopsuestia) og andre, begynte han på en slags skole for munker under teologen Diodoros, leder for den antiokiske skolen og senere biskop av Tarsus. Ved siden av bønn og manuelt arbeid studerte de teologi, spesielt bibelsk eksegese (tekstutlegning). Johannes ble døpt av biskop Meletius rundt 369 eller i 372. Den amerikanske kirkehistorikeren Robert Louis Wilken mener at dåpen skjedde i 368, mens Encyclopædia Judaica holder på 373. Rundt 375 mottok Johannes tonsuren og ble viet til anagnostes (lektor), en av de lavere vielser, og ble ansvarlig for liturgisk og kateketisk tjeneste i menigheten i Antiokia.

Bysantinsk mosaikk av Johannes Krysostomos fra Hagia Sofia i IstanbulJohannes ville helst ha blitt munk med det samme, men hans mor Anthusa var syk og trengte ham. Men etter morens død førte lengselen etter det monastiske liv til at han fra rundt 375 levde seks år som asket i fjellene sør for byen i en løs kommunitet av eremitter under Basilios og Theodor. Han skrev senere en livaktig beskrivelse av deres strenghet og prøvelser. I fire år levde han under en gammel syrisk munks veiledning, og de to neste årene bodde han i en hule som eneboer. Men de umenneskelige botsøvelsene, kulden og det fuktige klimaet i hulen ga hans helse en knekk, og hans mage og nyrer ble permanent skadet. I 381 var han klok nok til å vende tilbake til Antiokia for å få igjen helsen, utslitt, syk og skuffet.

Men hans mismodighet varte ikke lenge, og han hadde lært at det finnes en grense for verdien av individuell askese og at for de fleste går veien til frelse med og gjennom andre. Snart var han i gang med forberedelsene til å bli prest. Ettersom kildene til hans liv gir en ufullstendig kronologi, kan vi bare slutte oss til omtrentlige dateringer når det gjelder hans periode i Antiokia. Han ble diakonviet av patriark Meletius, som da ikke var i kommunion med Alexandria og Roma. Dette skjedde høyst trolig i begynnelsen av 381, like før Meletius reiste til Det andre økumeniske konsil i Konstantinopel, hvor han døde brått den 10. juni (eller i mai?) 381 mens han presiderte ved konsilet. Den hellige Gregor av Nyssa (ca 335-ca 395) holdt prekenen i hans begravelse, med alle konsilfedrene og de troende i byen til stede (J.-P. Migne (ed.), Patrologia Græca (PG) 46, 851-864). Keiseren ga ordre om at hans legeme skulle føres til Antiokia og gis en helgenbegravelse der, og han ble gravlagt ved siden av sin hellige forgjenger Babylas (d. ca 250). En ny lovtale ble holdt av Johannes Krysostomos på femårsdagen for hans død (PG 50, 515-520). Teksten til begge talene er bevart.

Etter Meletius’ død fjernet Johannes seg fra Meletius’ tilhengere, men uten å slutte seg til Paulinos’ flokk. Den hellige Gregor av Nazianz (329-ca 390) og Kirken i vest rådet Kirken i Antiokia til å samle seg og anerkjenne Paulinos som deres biskop. Men dette ble avvist av meletianerne (tilhengerne av Meletius), som valgte den hellige Flavian I (ca 320-404) til ny erkebiskop (381-404). Men skismaet mellom de to partiene var langt fra leget. Biskopen av Roma, den hellige pave Damasus I (366-84), og patriarken av Alexandria nektet å anerkjenne Flavian og inngå kirkefellesskap med ham, og Paulinos, som hadde blitt valgt til biskop av de ekstreme eustathianerne i opposisjon til Flavian, fortsatte å utøve autoritet over en del av Kirken. Eustathianerne var tilhengere av byens tidligere patriark, den hellige Eustathios (ca 270-ca 338), som ble avsatt av det arianske flertallet på en synode i Antiokia i 331 og forvist. Hans tilhengere i Antiokia ville ikke følge hans etterfølger som patriark, så de dannet sitt eget lille samfunn. Disse tilhengerne av den nikenske trosbekjennelsen betraktet ham som sin rettmessige biskop til han døde i sitt eksil i Trajanopolis i Trakia rundt 338.

Arianernes biskop Euzoius (361-78), støttet av keiser Valens, hadde i 378 blitt etterfulgt av Dorotheos (378-81), som imidlertid ble den siste arianeren. Da Paulinos (362-88) døde i 388, valgte eustathianerne Evagrios (388-93) til hans etterfølger, men etter hans død i 393 klarte Flavian å få hindret valget av en etterfølger. Men selv om eustathianerne ikke valgte noen ny biskop, fortsatte de å møtes separat. Men patriark Teofilos av Alexandria anerkjente Flavian som rettmessig biskop av Antiokia i 394. Etter inngripen fra Johannes Krysostomos kort etter at han var valgt til erkebiskop av Konstantinopel i 398, og innflytelsen fra keiser Theodosios I, ble Flavian i 399 anerkjent som den eneste legitime biskop av Antiokia også av den hellige pave Anastasius I (399-401). Likevel ble ikke det eustathianske skisma fullstendig leget, og eustathianerne forble i skisma til 415. Flavian skulle bli etterfulgt av Porfyros (404-12) og Alexander (Alexandros) I (412-17), som endte skismaet med eustathianerne i 415.

Johannes Krysostomos tjente som diakon i den lokale kirken, og bånd av sympati og vennskap forbandt ham med den nye patriarken, Flavian. Som diakon utførte han liturgiske funksjoner, tok seg av de syke og fattige og hadde trolig også til en viss grad som oppgave å undervise katekumenene (de som forberedte seg på dåpen). Samtidig fortsatte han å skrive, og som diakon skrev han en gang før 386 avhandlingen Adversus oppugnatores vitæ monasticæ («Mot dem som opponerer mot det monastiske liv») (PG, Opera, I, 319-87). Den var rettet til foreldre, både hedenske og kristne, med sønner som overveide et monastisk kall. Johannes skrev at allerede på hans dager var det vanlig for familier i Antiokia å sende sine sønner for å bli utdannet av munker.

En annen betydelig avhandling av Johannes har tittelen De Sacerdotio (gr: Περί Ἱερωσύνης, Peri hierosunes), «Om prestedømmet» i seks bind (ibid., 623-93). Den ble skrevet i 390/91, etter hans prestevielse. Den inneholder i bok 1 en beretning om hans tidlige år og et forsvar for hans flukt fra ordinasjon av biskop Meletius av Antiokia. I senere bøker fortsetter han med å utlegge sin opphøyde forståelse av prestedømmet. To andre betydelige bøker av Johannes er Ad illuminandos catecheses («Instruksjoner til katekumener») og De Incomprehensibili Dei Naturæ («Om ubegripeligheten av Guds natur») (ibid., II, 701-812).

I 386 ble Johannes presteviet av patriark Flavian (andre kilder sier at han ble vigslet av rivalen Evagrios), og dermed begynte perioden av hans virkelige betydning i kirkehistorien. Fra da av var han i tolv år biskopens spesielle assistent, med særlig omsorg for de utallige fattige kristne i byen, både med materiell omsorg og åndelig instruksjon. Men hans viktigste oppgave var å preke, og biskopen overlot også det meste av sin prekenvirksomhet til ham. Johannes fikk en stadig voksende berømmelse som predikant. I sine prekener utla han Det gamle og Det nye Testamentets bøker, særlig Paulus’ brev. Nitti prekener om Matteusevangeliet ble på slutten av 1100-tallet oversatt av Burgundio av Pisa for den salige pave Eugenius III (d. 1153). Flere stenografer skrev ned det han sa, og det er bevart mange prekener til spesielle anledninger, for eksempel lovtaler over martyrer. Johannes’ prekener er svært veltalende og lange, men konkrete og tvers gjennom praktiske. I sine moralske formaninger både appellerer og truer han, viser medfølelse og karikerer, kommer med konkrete, aktuelle eksempler heller enn virkningsløse abstraksjoner. Avsnitt etter avsnitt i hans prekener og brev er like relevante for nåtiden som for 3/400-tallet. Men på grunn av sin strenghet måtte han også tåle kritikk.

Ved siden av arbeidet som sjelesørger fortsatte Johannes også å skrive bøker, og han ble kjent for sine kommentarer til Paulus’ brev og Matteus- og Johannesevangeliene. Hans mål var å utlegge Bibelen på en slik måte at alle hans tilhørere kunne forstå den. Han insisterte på den antiokiske tradisjon med en bokstavelig tolkning av Bibelen og dens praktiske anvendelse på tidens problemer. Disse kommentarene gir oss en uuttømmelig skatt av kunnskap om dogmatiske, moralske og historiske spørsmål ved overgangen fra 300- til 400-tallet. Mange av hans verker er også oversatt til mange moderne språk. De viktigste er eksegetiske verker og avhandlinger om bot og munkevesen, som alle har formet det kirkelige liv.

Det er også bevart en samling på åtte prekener mot kristne som fortsatte å overholde jødiske fester og skikker. Samlingen kalles «Mot jødene» (gr: Κατὰ Ιουδαίων, Kata Ioudaion; lat: Adversus Iudæos). Johannes selv satte ikke noe navn på sine prekener, det er det senere redaktører som har gjort. «Mot jødene» er egentlig en litt misvisende tittel, for hans prekener var rettet mot medlemmer av hans egen flokk som fortsatte å gå i synagogen. Noen moderne forskere foretrekker derfor å gi prekensamlingen den mer korrekte og velvillige tittelen «Mot judaisering av kristne». Den opprinnelige redaktøren for prekenene, Dom Bernard de Montfaucon OSB (1655-1741), satte inn følgende fotnote om tittelen: «En tale mot jødene; men den var rettet mot dem som judaiserte og holdt faster med dem [jødene]».

Et av formålene med denne prekenserien var å hindre kristne i å delta i jødiske skikker, og slik hindre en fryktet nedbrytning av den kristne flokk. I sine prekener kritiserte Johannes disse «judaiserte kristne», som deltok i jødiske fester og i andre feiringer som sabbaten, lot seg omskjære og foretok valfarter til jødiske hellige steder. Han hevdet at synagogene var fulle av kristne, spesielt kristne kvinner, på sabbaten og ved jødiske fester, fordi de elsket høytideligheten i den jødiske liturgien og nøt å høre sjofaren (bukkehornet) på Rosj hasjaná, det jødiske nyttår, og applauderte berømte predikanter i tråd med tidens skikk.

Men det er et faktum at Johannes i sine prekener satte jødedommen og synagogene i byen i et kritisk og negativt lys. Han har derfor blitt kritisert for å være antijødisk, selv om han neppe kan klandres for at nazistene i Tyskland misbrukte disse prekenene i et forsøk på å legitimere sin egen politikk for utryddelse av jødene. Johannes visste ikke nye om judaismen, men han gjorde sitt ytterste for å forhindre apostasi og for å holde brødrene i sin flokk fast på den rette vei. Men i dag kan vi si som den sittende statsministeren: Jeg ville ikke ha valgt akkurat de ordene.

Den amerikanske kirkehistorikeren Robert Louis Wilken (f. 1936) sier i sin bok John Chrysostom and the Jews: Rhetoric and Reality in the Late Fourth Century (Berkeley, 1983) at å sette den moderne merkelappen antisemittisme på Johannes Krysostomos, er en anakronisme. Han fokuserer spesielt på den retoriske sjanger som Johannes brukte i disse prekenene, nemlig psogos (gr: ψόγος) eller invektiv (fornærmende):

«Psogos var ment å presentere unyansert kritikk av personen (…) Retoren brukte utelatelse for å skjule vedkommendes gode karaktertrekk eller forsterkning for å overdrive hans verste trekk, og hovedregelen var at man aldri sa noe positivt om vedkommende. Selv ‘når det er gjort gode ting, settes de i det verst tenkelige lys’ (Aristides, Rhetores Graeci 2.506). I en encomium (gr: ἐνκώμιον, enkomion; lovtale), forbigår man en manns feiltrinn for å kunne lovprise ham, og i en psogos forbigår man hans dyder for å ærekrenke ham».

Reglene for invektiv ble tatt for gitt i den senromerske verden, men i våre dager er det ikke slik, så derfor må dette tas med i betraktningen når man kritiserer Johannes’ prekener. En annen viktig ting som Wilkens understreker, er regjeringstiden til keiser Julian Apostaten (361-63) og den måten han brukte jødene (og ble brukt av dem) for å bekjempe kristendommen. Julian hadde til og med planlagt å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem, primært fordi han mente at det ville gjendrive Jesu profetier om ødeleggelsen av tempelet. Dette hendte da Johannes var en ung mann, så kristne på denne tiden hadde ingen grunn til å tro at de hadde en sikker posisjon i samfunnet som ikke kunne omstøtes i løpet av kort tid. Dermed var polemikken mot jødene ikke en polemikk fra en gruppe med et fast grep om makten, men polemikk fra en gruppe som hadde grunn til å frykte hva fremtiden ville bringe.

Bokillustrasjon i Butlers Lives of the Saints, London, 1900Johannes vant også politisk ry gjennom den berømte skriftserien «Om statuer», 21 prekener fra fastetiden i 387 (De statuis ad populum Antiochenum) (PG, XLVIII, 15, xxx). Det hadde brutt ut opptøyer i Antiokia mot de nye skattene som var pålagt av keiser Theodosios I (379-95), og statuer av keiseren selv, hans far, sønner og avdøde hustru var blitt ødelagt. I panikken og frykten for straffen som fulgte, holdt Johannes en serie på 21 prekener (hvorav den nittende trolig ikke er autentisk). De var fulle av energi, trøstende, oppmuntrende og beroligende og viktige i å fremme fred og forståelse. I stedet for represalier oppnådde den gamle biskop Flavian å bringe med seg keiserens amnesti tilbake fra Konstantinopel.

Johannes Krysostomos hadde sin største teologiske produktivitet i årene 386 til 398, en periode som alene kunne ha sikret ham en evig plass blant de første kirkelærerne. Et tegn på dette er det faktum er at den hellige Hieronymus (ca 342-420) allerede i år 392 hadde gitt predikanten fra Antiokia en plass i sin bok De Viris Illustribus («Om berømte menn»), en samling korte biografier om 135 forfattere (De Viris illustribus, 129, i PL, XXIII, 754). Av dette kan vi slutte at hans ry hadde spredt seg langt utover Antiokias grenser, og at han var godt kjent i det bysantinske imperiet, spesielt i hovedstaden.

Johannes var en opplagt kandidat til å etterfølge patriark Flavian i Antiokia, men slik skulle det ikke gå. For den 27. september 397 døde den hellige erkebiskop Nektarios av Konstantinopel (381-97). Deretter fulgte en betydelig kamp om det ledige erkebispesetet, åpent eller i det skjulte. Etter noen måneder ble det kjent at keiser Theodosios Is sønn og etterfølger Arkadios (395-408) etter råd fra sin yndling og kansler, evnukken Eutropios (gr: Ευτρόπιος: lat: Eutropius) (d. 399), hadde valgt Johannes, til stor skuffelse for rivalene. Keiseren sendte beskjed til prefekten av Antiokia om å sende Johannes Krysostomos rett til Konstantinopel. Men dette måtte skje i hemmelighet og om natten av frykt for folkelig motstand mot at Johannes skulle tas fra dem. Den svake keiseren sto under fullstendig innflytelse av Eutropios.

Det var uten sin viten og meget mot sin vilje at Johannes plutselig ble valgt til erkebiskop av Konstantinopel (mange kaller ham patriark, men Konstantinopel ble patriarkat først i 451). En som derimot var langt mindre ydmyk og hadde sett seg ut erkebispestolen for seg selv, eller i det minste for sin egen kandidat Isidor, var patriark Teofilos av Alexandria. Men han måtte i stedet på keiserens ordre foreta bispevigslingen av Johannes den 26. februar 398 i nærvær av en stor forsamling biskoper. Johannes’ nye embete var ikke enkelt, der han var blitt satt midt i en oppkomling av en ny hovedstad, halvt vestlig og halvt østlig, nær et hoff hvor uhemmet luksus og intriger alltid spilte den fremste rollen. Han skulle stå i spissen for et presteskap som besto av de mest ulike elementer, og til og med leder for alle de bysantinske biskopene, om ikke kanonisk så i det minste i praksis. I en preken ikke lenge etter sin ankomst til Konstantinopel sa han: «Folk priser forgjengeren for å snakke nedsettende om etterfølgeren». Noe lignende sa Trygve Bratteli da han gikk av som norsk statsminister i 1976 og ble spurt om hvordan hans ettermæle ville bli: «Det blir nok godt – i den grad det kan skade min etterfølger».

Det første den nye erkebiskopen gjorde, var å få i stand en forsoning mellom Flavian I av Antiokia og Alexandria og Roma. Dermed var de tre patriarksetene i kommunion igjen for føreste gang på nesten seksti år. Konstantinopel selv begynte snart å føle impulsen fra et nytt kirkelig liv. Behovet for reform var ubestridelig, og Johannes begynte «å feie trappene fra toppen» ifølge sin biograf Palladios (Dialogus, v). Han var en helhjertet reformator, og han startet i sin egen husholdning. Han tilkalte sin œconomus og ga ham ordre om å skjære kraftig ned på bispegårdens forbruk, han fikk slutt på de hyppige bankettene og levde nesten like strengt som han tidligere hadde levd som munk og prest. Han reduserte også den klerikale pomp og prakt og ekstravaganse, og det han dermed sparte, brukte han på de fattige. Han fikk organisert hospitaler for syke fattige og fremmede i hovedstaden og ga personlig enorme donasjoner. Alle hospitalene ble utstyrt med personell, ikke bare medisinsk, men også kokker og kapellaner. Han var også ivrig opptatt av misjon. Han reiste et gudshus for de mange goterne som var gjestearbeidere i byen, hvor prekenen ble holdt på gotisk. Med sin nidkjærhet og veltalenhet kuet Johannes mange syndere og omvendte mange hedninger og kjettere.

Deretter gikk han løs på å reformere presteskapets korrumperte moral. Han gjorde dette med nidkjærhet, strenge formaninger og disiplinære tiltak, og han avsatte ubønnhørlig uverdige prester. Han innførte drastiske tiltak mot valantioskopon (gr: βαλαντιοσκόπων), prester som ble rike av sin status som prest, «smigrere og parasitter», de prestene som ble koiliodoulon (κοιλιοδούλων), dagdriver og livsnytere, og klerikere som levde med det de betraktet som sine «søstre». Han måtte begynne med å forby dem å ha «syneisaktous» (gr: συνεισάκτους; lat: subintroductæ), det vil si at de i hemmelighet bodde i sine hus sammen med kvinnelige husholdere som hadde avlagt kyskhetsløfte.

Johannes grep også inn mot andre som hadde skapt skandale gjennom grådighet eller luksus. Han måtte til og med ekskludere fra den geistlige stand to diakoner, en for mord og den andre for utroskap. Det var en rekke munker i Konstantinopel allerede på denne tiden, og noen av dem foretrakk å streife omkring, formålsløst og uten disiplin. Johannes ga dem ordre om å holde seg i sine klostre. Han tok seg også av de kirkelige enkene, som var en egen stand i den tidlige Kirken. Noen av dem levde på en verdslig måte, og erkebiskopen ga dem ordre om enten å gifte seg igjen eller å følge de anstendighetsreglene som gjaldt for deres stand.

Etter å ha tatt seg av de geistlige, vendte Johannes sin oppmerksomhet mot legfolket. I Antiokia hadde han ofte preket mot de rikes urimelige ekstravaganse, og dette fortsatte han med i Konstantinopel, hvor han hadde enda større grunn til det. Spesielt tordnet han mot de latterlige praktklærne til kvinner i en alder hvor de «burde ha kommet over en slik forfengelighet». Noen av dem, enkene Marsa, Castricia og Eugraphia, som var kjent for en overdådig prakt, tilhørte hoffkretsen. Det virker som om overklassen i Konstantinopel ikke tidligere hadde vært vant til et slikt språk. Utvilsomt var det noen som følte at reprimanden var ment for nettopp dem, og fornærmelsen var størst hos dem som fortjente irettesettelsen mest. På den andre side viste folket seg henrykt over prekenene til sin nye biskop, selv om de gjerne varte i over to timer, og ofte applauderte de ham i kirken (Sokrates, Ekklesiastike historia VI). De glemte aldri hans omsorg for de fattige og fortvilte, og at han i sitt første år hadde bygd et stort hospital med de pengene han hadde spart i sin husholdning.

Men Johannes hadde også svært nære venner blant de rike og i overklassen. De mest berømte av disse var den hellige Olympias (ca 368-ca 408), enke og diakonisse, en slektning av keiser Theodosios, mens i selve hoffet var hans gode venn Brison, keiserinne Eudoxias førstedørvakt, som assisterte Johannes i instruksjonen og alltid opprettholdt et sant vennskap med ham. Keiserinne Aelia Eudoxia (gr: Αιλία Ευδοξία) hadde giftet seg med keiser Arkadios i 395, også takket være Eutropios’ innflytelse, og hun var i begynnelsen svært vennlig mot den nye erkebiskopen. Hun fulgte de religiøse prosesjonene, kom til hans prekener og ga sølvlysestaker til bruk i kirken (Sokrates, Ekklesiastike historia, VI, 8; Sozomen, Ekklesiastike historia, VIII, 8).

Bysantinsk klebersteinsrelieff av Johannes Krysostomos fra 1000-tallet, Louvre i ParisDessverre varte ikke de vennskapelige følelsene særlig lenge. Først misbrukte den tidligere slaven Eutropios, nå minister og konsul, sin innflytelse. Han fratok noen velstående personer deres eiendom og forfulgte andre som han mistenkte var fiender eller rivaler. Mer enn en gang gikk Johannes selv til ministeren for å protestere og advare ham mot resultatene av hans egne handlinger, men uten suksess (Oratio ad Eutropium, i PG, Chrysostomi Opera, III, 392). I tillegg gjorde de tre nevnte enkene, som straks omga keiserinnen, trolig ikke noen hemmelighet av deres uvilje mot den strenge biskopen. Til slutt begikk keiserinnen selv en urett ved å frata en enke hennes vingård (Marcus Diaconus, Vita Porphyrii, V, 37, i PG, LXV, 1229). Johannes gikk i forbønn for denne enken. Men Eudoxia viste at hun var fornærmet. Etter dette var det en viss kjølighet mellom keiserhoffet og bispepalasset, og den vokste litt etter litt og førte til en katastrofe. Selv om Johannes ikke oppsøkte disse situasjonene, ble han innblandet i dem. Det var snakk om Eutropios’ fall og Gainas’ opprør.

I januar 399 falt Eutropios i unåde, men den nøyaktige årsaken er ikke kjent. Ettersom han visste hvilke følelser folket og hans personlige fiender hadde mot ham, flyktet han til kirken. Ettersom han selv hadde forsøkt å avskaffe immuniteten til de kirkelige asylene ikke lenge i forveien, var folket lite innstilt på å spare ham. Men erkebiskop Johannes grep inn og holdt på stående fot sin berømte preken om Eutropios, som tilhører et av høydepunktene innen retorikken overhode. Den falne ministeren var reddet i øyeblikket. Men da han prøvde å flykte om natten, ble han tatt, sendt i eksil og litt senere drept.

Straks fulgte en enda alvorligere og farligere hendelse. Gainas, en av de keiserlige generalene, hadde blitt sendt ut for å knuse Tribigild, som hadde gjort opprør. Men sommeren 399 gikk Gainas åpent i forbund med Tribigild, og for å gjenskape freden måtte keiser Arkadios gå med på svært ydmykende betingelser. Gainas ble utnevnt til øverstkommanderende for den keiserlige hæren, og han fikk til og med utlevert til seg Aurelian og Saturnin, to menn av den høyeste rang i Konstantinopel. Det synes som om Johannes aksepterte å bli sendt til Gainas, og at takket være hans inngripen ble Aurelian og Saturnin spart av Gainas og til og med satt fri.

Snart etter krevde Gainas, som var en ariansk goter, en av de katolske kirkene i Konstantinopel for seg og sine soldater. Igjen gjorde Johannes en slik energisk motstand at Gainas ga etter. Etter at Johannes hadde lagt bånd på hans inndriving av skatter, ble han erkebiskopens fiende. Men i mellomtiden hadde folket i Konstantinopel hisset seg opp, og i løpet av en natt ble flere tusen gotere massakrert. Gainas unnslapp, men han ble beseiret og drept av hunerne. Det er ingen tvil om at Johannes’ autoritet ble voldsomt styrket av den storsinnethet og faste karakter han hadde vist gjennom alle disse vanskelighetene.

Jean-Paul Laurens (1838-1921): Johannes Krysostomos konfronterer keiserinne Eudoxia (1893) Men erkebiskopen hadde også skaffet seg mektige fiender. Selv om det var nødvendig at han tok et oppgjør med misbruk og urett, synes han i sin strenghet å ha vært i overkant åpenhjertig og fullstendig ha manglet takt. Dette har sammen med hans angrep på jødene med rette blitt kritisert. Ikke bare snakket han rett ut i fordømmelsen av verdslig ekstravaganse, oppførselen til kvinner ved hoffet og deres klær og sminke, forfengelighet og mangel på nestekjærlighet, men han refset også de kristne som gikk på hesteveddeløp langfredag og til lekene på stadion påskeaften. For å gi sine anstrengelser ekstra kraft, levde han selv som en mønsterbilde på de dydene han innskjerpet for andre. Det var ikke alle av hans motstandere som var klanderverdige menn, og det var utvilsomt mange gode og ærlige kristne blant dem som var uenige med ham. Blant dem var den kommende hellige Kyrillos av Alexandria (ca 376-444) (nevø av Teofilos).

Det er ikke mulig å være sikker på når fiendtligheten først begynte, men sannsynligvis kan den dateres til begynnelsen av år 401. Erkebiskopens hovedfiende var den ondskapsfulle og hedenske Eudoxia fra Aten, keiser Arkadios’ hustru, som dessuten var sympatisk innstilt til arianismen. Hun betraktet erkebiskopens kampanje for moralsk reform som et personlig angrep på seg selv. Det er mulig at Johannes’ voksende autoritet skapte sjalusi hos dem som nå styrte imperiet, en klikk ved hoffet med keiserinnen i spissen.

Disse fikk nå nye allierte fra kirkelige rekker , inkludert noen provinsbiskoper, Severian av Gabala, Antiokos av Ptolemaios og en tid også Akakios av Beroea, som foretrakk attraksjonene i hovedstaden fremfor å residere i sine egne byer (Sokrates, E.H., VI, 11; Sozomen, E. H., VIII, 10). Den mest intrigante av dem var Severian, som smigret seg selv med at han var Krysostomos’ rival når det gjaldt veltalenhet. Men så langt hadde ingenting blitt offentlig kjent. En stor forandring skjedde da Johannes var fraværende fra Konstantinopel i flere måneder. Dette var nødvendig på grunn av et kirkelig anliggende i Lilleasia hvor han var involvert. Etter en uttrykkelig invitasjon fra flere biskoper dro Johannes i de første månedene i 401 til Efesos, hvor han utnevnte en ny erkebiskop, og med de forsamlede biskopenes samtykke avsatte han seks biskoper for simoni (kjøp og salg av embeter). Etter å ha avsagt den samme dom over biskop Gerontios av Nikomedia, vendte han tilbake til Konstantinopel.

Russisk ikonI mellomtiden hadde ubehagelige ting skjedd i hovedstaden. Biskop Severian, som Johannes synes å ha betrodd utøvelsen av noen kirkelige funksjoner, hadde gått inn i åpent fiendskap med Serapion, katedralens og bispepalassets erkediakon og œconomus. Uansett hva den egentlige grunnen kan ha vært, fant Johannes saken så alvorlig at han ba Severian vende tilbake til sitt eget bispesete. Men Severian hadde keiserinne Eudoxias tillit, og det var utelukkende på grunn av hennes personlige inngripen at han fikk lov til å komme tilbake fra Khalkedon, hvor han hadde trukket seg tilbake. Forsoningen som fulgte, var ikke oppriktig, i alle fall ikke fra Severians side, og den offentlige skandalen hadde skapt mye fiendtlighet. Virkningene ble snart synlige. Våren 402 kom den hellige biskop Porfyrios av Gaza (353-421) til hoffet i Konstantinopel for å be om en tjeneste for sitt bispedømme (Markus Diaconus, Vita Porphyrii, V). Johannes svarte at han ikke kunne gjøre noe for ham, ettersom han selv var i unåde hos keiserinnen.

Likevel var den misfornøyde gruppen ikke egentlig farlig, dersom de ikke kunne finne en eller annen prominent og samvittighetsløs leder. En slik person dukket opp raskere enn man kunne ane. Det var den velkjente og skuffede Teofilos, patriark av Alexandria, som fant kirkelige og personlige grunner til motstand mot Johannes. Han dukket opp under temmelig merkelige omstendigheter som på ingen måte bebudet det endelige resultatet.

Patriark Teofilos hadde hatt et vennskapelig forhold til fire egyptiske munker, de såkalte «høye brødre» fra den nitriske ørken, Ammonius, Dioscorus, Eusebius og Euthymius. Men plutselig vendte han seg mot dem, ekskommuniserte dem og fikk dem forfulgt som origenister, tilhengere av kirkefaderen Origenes (ca 185-ca 254) (Palladius, Dialogus, xvi; Sokrates, E.H., VI, 7; Sozomen, E.H., VIII, 12). Deretter rømte de fire munkene fra Alexandria og ble mottatt av Johannes Krysostomos, som ga dem ly i Konstantinopel. Han appellerte på deres vegne til keiser Arkadios, som sammenkalte en synode mot slutten av år 402, hvor Teofilos ble innkalt. Johannes skulle presidere over synoden.

Men Teofilos var ikke lettskremt. Han hadde alltid agenter og venner i Konstantinopel, og han kjente tingenes tilstand og følelsene ved hoffet. Han bestemte seg nå for å dra fordel av dem. Han skrev straks til den hellige Epifanius av Salamis på Kypros (ca 315-403) og ba ham om å dra til Konstantinopel for å overtale Johannes Krysostomos til å fordømme origenistene. Den 88-årige Epifanius dro i slutten av 402 til Konstantinopel, hvor han på oppfordring av patriark Teofilos fordømte de fire «Høye brødre» og stilte seg på keiserparet Arkadios’ og Eudoxias side. Men deretter innrømmet han at han ikke kjente til noe av De høye brødrenes lære.

Da Johannes Krysostomos fikk høre at Epifanius hadde stilt seg på keiserparets side mot ham, skal han ha skrevet til ham: «Min bror Epifanius, jeg hører at du har gitt keiseren det råd at jeg skal forvises. Vit at du aldri skal se din bispetrone igjen». Til dette skal Epifanius ha svart: «Johannes, min lidende bror, stå imot fornærmelser, men vit at du aldri vil nå det stedet du skal forvises til». Begge profetiene gikk i oppfyllelse. Epifanius forsto til slutt at han var blitt brukt som Teofilos’ redskap i hans kampanje mot Johannes Krysostomos. Han innså at han var kommet i en uheldig stilling, og desillusjonert gikk han om bord i et skip for å reise tilbake til Kypros. Men han døde på åpent hav på reisen dit den 12. april 403, rundt 88 år gammel.

På slutten av sin embetstid begynte Johannes å gi moralsk og økonomisk støtte til kristne munker som handlet i tråd med keiserens anti-hedenske lover ved å ødelegge templer og helligdommer i Fønikia og nærliggende regioner. På denne tiden holdt Johannes en preken mot kvinners forfengelige luksus. Dette ble rapportert til keiserinnen som at prekenen henspilte personlig på henne. På denne måten ble grunnen beredt. Til slutt dukket Teofilos opp i Konstantinopel i juni 403, ikke alene, som han hadde fått ordre om, men sammen med 29 av sine suffraganbiskoper og med en god del penger og alle slags gaver, ifølge Palladios (Dialogus, viii). Patriark Teofilos slo seg ned i et av de keiserlige palassene, og han holdt møter med alle Johannes’ motstandere. Deretter trakk han seg tilbake med sine suffraganer og syv andre biskoper til en villa i Khalkedon utenfor Konstantinopel (i dag bydelen Kadiköy i Istanbul), som het «Ved eika» (gr: επί Δρυν, Epi Drun: lat: ad Quercum).

En lang liste med 29 latterlige og nærmest absurde anklager mot Johannes Krysostomos ble satt opp (Fotios, Bibliotheca, 59, i PG, CIII, 105-113). Omgitt av 42 erkebiskoper og biskoper, hvorav 36 fiendtlige egyptiske og syriske biskoper, som var samlet til synode for å avgjøre de egyptiske munkenes kirkelige synspunkter og dømme patriark Teofilos i henhold til keiser Arkadios’ ordre, ble Johannes nå innkalt for å svare på de 29 anklagene og unnskylde seg. Teofilos hadde vendt spillet mot ham. Johannes nektet naturligvis å anerkjenne lovligheten av en synode hvor hans åpne fiender skulle være dommere. Synoden ble holdt i den villaen som patriark Teofilos hadde flyttet til, den berømte «Eikesynoden» (gr: Σύνοδο επί Δρυν, Synodo epi Drun; lat: Synodum ad Quercum).

De fleste av de 29 anklagene mot Johannes var falske, blant annet en ikke underbygd anklage om origenisme og en anklage for forræderi for å ha angrepet keiserinnen personlig i en preken ved å ha kalt henne for «Jesabel». Hans angrep på mange kvinners utsvevelser og forfengelighet i den nevnte prekenen, ble av mange sett på som angrep på keiserinnen. Blant de andre anklagene var at han hadde avsatt en diakon som hadde slått sin tjener, han hadde kalt enkelte geistlige for «fordervede mennesker», vigslet prester i sitt huskapell mot all sedvane, hadde tillatt personer å motta kommunion selv om de ikke var edru, han skulle være en fiende av all gjestfrihet, men selv førte han et utsvevende liv, og dessuten hadde han blandet seg inn i jurisdiksjonen til andre biskoper.

Etter å ha blitt innkalt tre ganger uten å møte, fordømte synoden Johannes uten å høre hans versjon. De erklærte ham for avsatt fra sitt embete som erkebiskop av Konstantinopel og krevde at han ble forvist, og den svake keiseren undertegnet vedtaket. Folket reiste seg i et opprør som varte i tre dager, men Johannes mante folket til ro og underkastelse, og for å unngå meningsløs blodsutgytelse, overga han seg på den tredje dagen til de soldatene som ventet på ham. Byens erkebiskop lot seg bortføre om natten av keiserens soldater og ble ført i eksil til Prænetum nær Nikomedia i Bitynia.

Men hans første eksil varte ikke lenge. To måneder senere aborterte keiserinnen, og et jordskjelv rystet byen. Den overtroiske Eudoxia så det som en straff fra Gud (Palladius, Dialogus, ix). Hun fikk keiseren til å kalle erkebiskopen tilbake igjen, og hun skrev til ham og bedyret at hun var uten skyld i hans forvisning. Evnukken Briso som var i keiserinnens tjeneste, ble sendt for å hente ham. Etter litt nøling gikk Johannes med på å vende tilbake. Hele byen dro ut for å møte ham, og Bosporos ble opplyst av fakler. Teofilos og hans tilhengere flyktet fra hovedstaden om natten.

Johannes fortsatte sitt virke som om ingenting var hendt. Han gjenopptok sin åpenhjertige kritikk, som igjen gjorde keiserinnen rasende. Erkebiskopens retur var jo i seg selv et nederlag for Eudoxia. Tingene ble ikke bedre da en sølvstatue av henne to måneder senere ble satt opp på Augustaion (gr: Αὐγουσταῖον; lat: Augustæum), en viktig seremoniell plass nær katedralen Hagia Sofia, i dag omtrent tilsvarende den moderne Aya Sofya Meydanı («Hagia Sofia-plassen). Denne statuen ble innviet med offentlige leker som varte i flere dager, og i tillegg til å forstyrre liturgien i katedralen, var lekene en anledning for overtro og umoral. I frykt for at taushet skulle virke som en godkjenning av det som skjedde, fordømte erkebiskopen frivoliteten og umoralen med vanlig åpenhjertighet og tydelighet: «Igjen raser Herodias, igjen er hun opprørt, igjen krever hun Johannes’ hode på et fat» (en hentydning til hendelsene som omga Johannes døperens død). Erkebiskopen klaget til byens prefekt, som rapporterte til Eudoxia at erkebiskopen hadde klaget på hennes statue. Dette var nok til å hisse keiserinnen voldsomt opp.

Johannes’ triumf skulle vare mindre enn et år, for nå gikk keiserinnen til aksjon. Hun kalte tilbake patriark Teofilos og Johannes’ andre fiender for å avsette ham igjen. Teofilos viste til vedtak fra et hovedsakelig ariansk konsil i Antiokia i 341, som ble holdt for å avsette den hellige Athanasius av Alexandria (ca 296-373). Der ble det bestemt at ingen biskop som var blitt «lovlig avsatt» av en synode, skulle kunne vende tilbake til sitt sete før han var gjeninnsatt av en ny synode. De andre biskopene hadde verken autoritet eller mot til å avsi en formell dom. Alt de kunne gjøre, var å be keiseren inntrengende om å undertegne et nytt dekret om å sende Johannes i eksil. To mordforsøk på erkebiskopen mislyktes. Stilt overfor utsikten til å bli sendt i eksil, sendte Johannes en appell om hjelp til tre høytstående vestlige biskoper, den hellige pave Innocent I (401-17), den hellige biskop Venerius av Milano (400-08) og den hellige biskop Kromatius av Aquileia (388-ca 407).

Johannes føres i eksilPå påskeaften i 404, da alle katekumenene skulle motta dåpen, invaderte Johannes’ motstandere baptisteriet (dåpskapellet) sammen med keiserlige soldater og spredte hele forsamlingen. Johannes ble tvunget til å bli i Konstantinopel to måneder etter påsken. Først torsdag etter pinse, den 20. juni, undertegnet keiser Arkadios endelig dekretet som ga ordre om hans forvisning. Samme dag kom soldatene for å føre ham i eksil for andre gang. Erkebiskopen tok farvel med de biskopene som hadde forblitt trofaste mot ham, og med Olympias og de andre diakonissene, som var knust av sorg. Han forlot så kirken i hemmelighet for å hindre et opprør. Men de hadde knapt forlatt hovedstaden før kirken Hagia Sofia og palasset begynte å brenne, og senatets hus og andre bygninger brant ned til grunnen. Den forviste erkebiskopens venner ble anklaget for å stå bak og ble torturert. Blant dem feires en hellig prest og en hellig lektor, Tigrius og Eutropius, den 12. januar i Martyrologium Romanum.

I all hast ble den hellige Arsakios (lat: Arsacius) den 27. juni 404 valgt til Johannes’ etterfølger som erkebiskop (404-05). Han var en gammel mann på rundt åtti år og var bror av Johannes Krysostomos’ forgjenger som erkebiskop, Nektarios. Begge brødrene kom fra Tarsus, og han kalles ofte Arsakios av Tarsus. Han døde imidlertid allerede den 11. november 405 og ble i begynnelsen av mars 406 etterfulgt av den hellige Attikos (lat: Atticus) (406-25). Både Arsakios og Attikos hadde bidratt til å avsette Johannes, men begge står også oppført som helgener på listen over biskoper, erkebiskoper og patriarker av Konstantinopel. Alle som nektet å gå i kommunion med dem, ble straffet ved å få sine eiendommer konfiskert og sendt i eksil.

Johannes føres i eksilJohannes ble ført til Bitynia og kom den 20. juni 404 til Nikea (i dag Iznik i Tyrkia). Som sted for hans eksil valgte keiser Arkadios Cucusus (Kukusus), et avsidesliggende og ulendt lite sted i Taurusfjellene i det indre av Armenia (dagens Göksun i Tyrkia). Erkebiskopen dro fra Nikea i juli, og han led store besværligheter av heten, utmattelse og sine vokteres brutalitet. Etter en reise på sytti dagers kom han til Cucusus, hvor stedets gode biskop og hans folk viste ham alle tegn på vennlighet og respekt. Stedet lå nær Armenias østgrense og var hele tiden utsatt for invasjoner fra isaurerne. Året etter måtte Johannes til og med flykte til festningen Arabissos (Arabissus) for å beskytte seg mot disse barbarene, og der ble han værende en stund.

Etter at deres erkebiskop var sendt i eksil, støttet folket i Konstantinopel fortsatt Johannes. Han opprettholdt en korrespondanse med sine venner og ga aldri opp håpet om å kunne vende tilbake. Da hans avsettelse ble kjent i vest, erklærte paven og de italienske biskopene sin støtte til Krysostomos. Pave Innocent I sendte ham oppmuntrende brev, nektet å anerkjenne erkebiskop Arsakios som var utnevnt i hans sted og krevde et upartisk konsil. Sammen med vestkeiser Honorius (395-423) sendte paven en protestdelegasjon til østkeiseren. Den besto av tre biskoper under ledelse av den hellige biskop Gaudentius av Brescia (d. ca 410). De krevde et konsil for å avgjøre striden, og at Johannes i mellomtiden måtte gjeninnsettes på sitt sete. Men pavens utsendinger ble kastet i fengsel i Trakia på Balkan, som omtrent tilsvarer det nåværende Bulgaria, for partiet til Teofilos (Eudoxia var død i barselseng i oktober) innså at hvis det ble holdt et konsil, ville de uunngåelig bli fordømt.

Da utsendingene ble sendt tilbake til paven, avbrøt Innocent kirkefellesskapet med de østlige biskopene som hadde dømt Johannes, med erkebiskopen av Konstantinopel, patriarken av Alexandria (Johannes’ hovedmotstander Teofilos), og patriarken av Antiokia, hvor en fiende av Johannes hadde etterfulgt Flavian. Paven gjenopptok fellesskapet med Konstantinopel etter at de etter Johannes’ død gikk med på å ta inn hans navn i Kirkens diptyker, det vil si listen over navnene på de levende og døde som det offentlig ble bedt for i messen.

Johannes’ 236 brev fra eksilet er blitt klassikere innen litteraturen. De ble skrevet for å trøste venner og menigheter og forteller oss mye om tre strenge år i eksil, mens de som støttet ham forgjeves arbeidet for hans sak. I hans siste år virker det som om Johannes noen ganger ble temmelig unødvendig voldsom og provoserende i sin språkbruk. Han følte seg sviktet av alle, og da den ønskede hjelpen ikke kom, henvendte han seg til forskjellige patrisiske kvinner i Roma.

Men den slags publisitet ønsket ikke de som hadde avsatt ham, og de syntes nok han holdt seg i live alt for lenge. Så sommeren 407 ga Konstantinopel ordre om at han skulle flyttes enda lengre bort, til rikets grenser i Pityos (Pithyus), en by nær Dioskurias (Sebastopolis), i dag Sukhumi (ge: Sokhumi), hovedstaden i Abkhasia, en de facto selvstendig republikk, som internasjonalt blir regnet som en autonom republikk i Georgia. Pityos lå i Kolkis (ge: K'olcheti, gr: Κολχίς, Kolkhis: lat: Colchis) i vestre Kaukasus øst for Svartehavet, nå i Georgia.

To offiserer ble sendt for å følge ham dit. Reisen skjedde til fots, og den aldrende Johannes ble ofte tvunget til å gå i den stekende heten, noe han led fryktelig under, og han ble også tvunget ut på veiene i det dårligste vær. Til tross for at han gjentatte ganger sa fra om at han var utslitt, ble dette ignorert av fangevokterne. Da han avkreftet og utmattet nådde Komana i Pontos (gr: Κόμανα Ποντική, Komana Pontike; lat: Comana Pontica), i dag Gümenek i Nordøst-Tyrkia, var han svært syk, men han ble tvunget åtte-ni kilometer videre, til kapellet for den hellige Basiliskos (d. 312).

Johannes’ kiste i KomanaNeste dag tryglet den utmattede og syke Johannes om at de måtte bli der litt lenger. Vokterne brydde seg fortsatt ikke om ham, men da de hadde gått seks kilometer, så de at han virket døende. Da tok de ham med tilbake til kapellet. Der skiftet prestene hans klær, iførte ham hvite gevanter og ga ham sakramentet. Et par timer senere sa han sine siste ord: «Ære være Gud for alle ting» (gr: Δόξα τῷ θεῷ πάντων ἕνεκεν, Doxa to Theo panton eneken; lat: Gloria Deo propter omnia) og overga sin sjel til sin skaper (Palladios, xi, 38). Dette var på festen for Korsets Opphøyelse, den 14. september 407. Hans død må nesten betraktes som overlagt mord. Han ble gravlagt i Komana, hvor hans grav fortsatt er et valfartsmål for pilegrimer.

Rundt 408 skrev biskop Palladios (gr: Παλλάδιος; lat: Palladius) av Helenopolis (gr: Ἑλενόπολις) (ca 364-ca 430) en biografi til forsvar for sin avdøde venn Johannes Krysostomos, Dialogus historicus [Palladii, episcopi Helenopolis], cum Theodoro, ecclesiæ Romanæ diacono, de vita et conversatione beati Ioannis Chrysostomi [episcopi Constantinopolis] (PG, XLVII, 5-82). Han er muligens den samme som den Palladios som skrev Historia Lausiaca, den kjente historien om det tidlige munkevesenet.

I 414 ble Johannes Krysostomos rehabilitert av paven, som fortsatt var Pius I. Johannes’ tilhengere, johannittene, nektet å anerkjenne hans etterfølger. De ga seg først da Johannes’ relikvier ble brakt tilbake til Konstantinopel. Tretti år etter Johannes’ død holdt hans sjette etterfølger i Konstantinopel, den hellige erkebiskop Proklos (434-46), en preken til minne om sin lærer og åndelig veileder Johannes. Han sa at det var beklagelig at hans elskede far var død i eksil, forfulgt for den gode saks skyld. Til slutt uttrykte han ønsket om å ha hans relikvier der i kirken, midt blant det folket som han hadde gitt sin energi og på en måte sitt liv til. Tilhørerne var entusiastiske, for den gamle kjærligheten til deres tidligere biskop hadde blitt vekket.

Overføringen av Johannes Krysostomos’ levninger til Konstantinopel, fra en gresk kalender i 2011Den østromerske keiseren Theodosios II (408-50; f. 401), sønn av keiser Arkadios og Eudoxia, delte også denne entusiasmen. Han ga ordre om at Johannes’ levninger skulle hentes fra Komana til Konstantinopel. Legenden forteller at kisten med relikviene ikke var til å rikke før keiser Theodosios hadde skrevet et åpent brev til den døde Johannes hvor han uttrykte sin beklagelse over oppførselen til sin mor, den tidligere keiserinne Eudoxia, for tross alt hadde hun vært ansvarlig for Johannes’ eksil.

I sitt brev ba keiseren Johannes om å vende tilbake til sin opprinnelige residens i Konstantinopel. Brevet ble lest opp og plassert på kisten, og fra det øyeblikket var den så lett som en fjær. Den ble båret om bord på et skip for å seiles til Konstantinopel. Alle som rørte ved skrinet, ble helbredet fra hvilken som helst sykdom. Turen fra Komana til Konstantinopel ble en triumfferd, og relikviene ble mottatt med stor pomp og prakt (Sokrates, VII, 45). Dette skjedde om kvelden den 27. januar 438. Ved ankomsten til hovedstaden ble kisten med relikviene plassert i kirken St. Irene (gr: Αγία Ειρήνη, Hagia Eirene = «Hellige Fred»). Da erkebiskop Proklos åpnet kisten, fant man at Johannes’ legeme var fullstendig bevart. Keiser Theodosios nærmet seg kisten med tårer i øynene, og han gjentok sin bønn om tilgivelse for det hans mor hadde gjort. Hele dagen og hele natten gikk uten at folk ville forlate kisten. Om morgenen ble kisten brakt inn i Apostelkirken, hvor keiserinne Eudoxia hadde blitt gravlagt etter sin død i barselseng den 6. oktober 404, og plassert på biskopens sete. Da så erkebiskop Proklos og prestene som sto ved kisten, at Johannes åpnet munnen og sa: «Fred vær med dere alle». Deretter ble han høytidelig bisatt.

Overføring av Johannes Krysostomos’ relikvier til Apostelkirken i Konstantinopel, miniatyr fra Basilios IIs menologium, Konstantinopel 985, nå i Vatikanbiblioteket i RomaMange regner Johannes som den fremste greske kirkelæreren og som en av de største predikanter som har stått på en kristen prekestol. Allerede hundre år etter hans død gjorde hans talegaver at han fikk tilnavnet Krysostomos, «Gyllenmunn» (gr: Χρυσόστομος, khrysostomos; Χρυσός, khrysos = gull; στομα, stoma = munn). Dette navnet opptrer for første gang i pave Vigilius’ (537-55) såkalte Constitutum (= resolusjon) av 24. mai 553 (PL, LX, 217).

Johannes Krysostomos har en fortjent plass i kirkehistorien, ikke så mye som erkebiskop av Konstantinopel, men hovedsakelig som Kirkelærer. Det er ingen andre greske kirkefedre vi har bevart så mange skrifter av. Vi kan dele dem i tre grupper: «Opuscula» (små verker), prekener og brev. De viktigste opuscula stammer alle fra den tidligste tiden av hans litterære aktivitet.

1) Opuscula: De følgende handler om monastiske emner: Comparatio Regis cum Monacho (Opera, I, 387-93, i PG XLVII-LXIII), Adhortatio ad Theodorum (Mopsuestensem?) lapsum (ibid., I, 277-319), Adversus oppugnatores vitæ monasticæ (ibid., 319-87). De følgende handler om asketiske emner generelt: Avhandlingen De Compunctione i to bøker (ibid., 393-423), Adhortatio ad Stagirium i tre bøker (ibid., 433-94), Adversus Subintroductas (ibid., 495-532), De Virginitate (ibid., 533-93), De Sacerdotio (ibid., 623-93).

Moderne gresk ikon2) Prekener. Johannes’ prekener kan deles i tre grupper: Kommentarer til bøker i Bibelen, prekener om spesielle emner og et stort antall enkeltprekener. a) De viktigste kommentarene til Det gamle testamentet er de 67 prekenene «Om Genesis» (1. Mosebok) (IV, 21 ff., og ibid., 607 ff.), 59 prekener «Om Salmene» (4-12, 41, 43-49, 108-117, 119-150) (V, 39-498), en kommentar om de første kapitlene av Jesaja (VI, 11 ff.). Fragmentene om Job (XIII, 503-65) er sporadiske, og autentisiteten til fragmentene om Ordspråkene (XIII, 659-740), om Jeremias og Daniel (VI, 193-246) og Synopsis for GT og NT (ibid., 313 ff.) er tvilsomme. De viktigste kommentarene om Det nye testamentet er nitti prekener om Matteus (ca 390; VII), 88 prekener om Johannes (c. 389; VIII, 23 ff.), 55 prekener om Apostlenes gjerninger (IX, 13 ff.) og prekener om alle Paulus’ brev (IX, 391 ff.). De beste og viktigste kommentarene er dem om Salmene, Matteus og Romerbrevet (ca 391). De 34 prekenene om Galaterbrevet er trolig skrevet av en annen. b) Blant gruppene av prekener er fem «Om Anna» (IV, 631-76), tre «Om David» (ibid., 675-708), seks «Om Ussia» (VI, 97-142), åtte «Mot jødene» (II, 843-942), tolv De Incomprehensibili Dei Naturæ (ibid., 701-812) og de syv berømte prekenene «Om Paulus» (III, 473-514). c) Et stort antall enkeltprekener tar for seg moralske emner eller visse fester og helgener. Prekenene ble skrevet ned av stenografer og deretter sirkulert.

3) Johannes Krysostomos’ rundt 238 brev (III, 547 ff.) ble alle skrevet mens han var i eksil. Av spesiell verdi for deres innhold og fortrolige natur er de sytten bevarte brevene til diakonissen Olympias. Det mest berømte apokryfon (tvilsomt skrift) er «Brev til Cæsarius» (III, 755-760), som inneholder et avsnitt om eukaristien som synes å støtte teorien om impanatio (en eukaristilære som er stemplet som heretisk av Kirken). Det viktigste uekte verket på latin er Opus imperfectum, skrevet av en arianer i første halvdel av 400-tallet.

Kildene til Johannes’ liv er først og fremst Palladios’ Dialogus fra rundt 408, Martyrius, Panegyricus in Sanctum Ioannem Chrysostomum fra rundt 408 (PG, XLI-LII) og Sokrates’ og Sozomens kirkehistorier. Oversettelsen av Johannes’ verker til latin begynte rundt 415/420 gjennom arbeidet til Anianus av Celeda, som med det ville forsvare pelagianismen. Omfanget av uekte materiale er svært høy. Det betydeligste arbeidet i dette verket er en kommentar til Matteusevangeliet, skrevet av en tilhenger av arianismen, antakelig i Italia rundt år 600.

Det hadde alltid vært Johannes’ største ønske å bli gravlagt i nærheten av apostelen Peter, og det ønsket skulle bli oppfylt på en heller tvilsom måte, takket være det såkalte fjerde korstog. Da korsfarernes fremste fiende, sultan Saladin (Salah ad-Din) (An-Nasir Salah ad-Din Yusuf ibn Ayyub), døde den 4. mars 1193, oppsto det innbyrdes strid blant muslimene, og korsfarerne fattet nytt mot og håpet å kunne gjenerobre Jerusalem. I 1202 strømmet korsfarere sammen i Venezia til det som er kalt det fjerde korstog eller «kremmerkorstoget» (1202-04). Korstoget kom i stand på initiativ av den store pave Innocent III (1198-1216), og planen var at hæren skulle sendes sjøveien fra Venezia til Palestina. Men de klarte ikke å bli enige om de skulle dra til Syria eller Egypt.

Da kom en bysantinsk prins og tronpretendent, en sønn av keiser Isak II Angelos (1185-95;1203-04), til korsfarerne og ba om hjelp mot sin fars bror, keiser Alexios III Angelos (1195-1203), som hadde avsatt og blindet Isak og selv overtatt regjeringen. Venetianerne under den gamle og blinde dogen Enrico Dandolo (1107-1205) ønsket å ødelegge en mektig handelsrival, så sammen med prinsen fikk de overtalt korsfarerne til å dra mot Konstantinopel og erobre det bysantinske keiserriket. Pavens protester hadde ingen virkning. Korsfarerne stilte seg til tjeneste for Venezias maktpolitikk, og det religiøse motivet for korstoget kom dermed fullstendig i bakgrunnen.

Korsfarerne benyttet tronfølgerstriden i Konstantinopel til å erobre byen den 12. april 1204, og den ble brutalt plyndret. Grev Baldvin av Flandern ble valgt til keiser for Det latinske keiserdømme som ble stående til 1261. Tre små og uavhengige greske stater reiste seg på ruinene av det bysantinske riket: Epirus på den greske vestkysten, Trapezunt på Lilleasias Svartehavskyst og Nikea omkring byen av samme navn i det nordvestlige Lilleasia. Herskeren over Nikea gjenerobret Konstantinopel i 1261 og gjenopprettet det gresk-bysantinske keiserdømmet. Men det ble aldri noe mer enn en skygge av sitt tidligere jeg.

Palma Le Jeune (1544–1620): Erobringen av KonstantinopelKorstoget kom aldri til Det hellige Land, og strengt tatt fortjener det ikke navnet korstog. For fienden var ikke muslimene, men annerledes troende ortodokse medkristne. Arven etter det fjerde korstoget med den brutale plyndringen av Konstantinopel var en dyp følelse av forræderi hos Østkirken. Dermed var skismaet (splittelsen) mellom den katolske Vestkirken og den ortodokse Østkirken som begynte i 1054, definitivt fullført.

Pave Innocent III, som hadde tatt initiativet til korstoget, mislikte den utviklingen det tok, men han kunne likevel ikke bekjempe den. For han ville ikke gi opp sine planer om korstog til Det hellige land, og i dette prosjektet var han henvist til Venezias støtte. Han aksepterte derfor et fait accompli i den feilaktige tro at etableringen av et latinsk patriarkat i Konstantinopel ville hjelpe til med gjenforeningen av Kirken. I stedet har de ortodokse aldri glemt denne skjenselen, og dette er kanskje den enkelthendelsen som har vært det største hinderet i den økumeniske dialogen med de ortodokse. Privat la ikke paven skjul på hva han mente.

«Hvordan i all verden skal grekernes kirke, uansett hvor hardt hun er rammet av lidelser og forfølgelser, vende tilbake til kirkelig enhet og hengivenhet for Den apostoliske stol, når hun i latinerne bare har sett et eksempel på fordervelse og mørkets gjerninger, slik at hun nå, og med god grunn, avskyr latinerne mer enn hunder? Når det gjelder dem som skulle forestille å etterstrebe Jesu Kristi interesser, ikke sine egne, som lot sine sverd, som de skulle bruke mot hedningene, dryppe av kristnes blod, så har de ikke skånet verken religion, alder eller kjønn. De har begått incest, ekteskapsbrudd og utukt foran menneskers øyne. De har blottstilt både eldre kvinner og jomfruer, selv de som var konsekrert til Gud, til gutters skitne lyster. De var ikke tilfreds med å bryte opp det keiserlige skattkammeret og plyndre eiendelene til prinser og mindre menn, men la også hånd på kirkenes skatter og, enda alvorligere, selv deres eiendeler. De rev til og med av sølvplater fra altrene og hakket dem i småbiter som de delte seg imellom. De krenket de hellige steder og stjal med seg kors og relikvier.

(Pave Innocent III, Brev, 126 av 12. juli 1205
til den pavelige legaten, som hadde løst korsfarerne fra deres valfartsløfter).

Likevel aksepterte paven den nye situasjonen. Da korsfarerne brakte med til Roma noen av haugene med penger, edelsteiner og gull som de hadde stjålet under plyndringen av Konstantinopel, mottok Innocent III de stjålne verdiene. I tillegg innkalte han 1215 det tolvte økumeniske konsil, det berømte fjerde Laterankonsil (Lateran IV) fra 11. til 30. november, hvor han ønsket velkommen de vestlige (katolske) prelatene fra bispeseter som var etablert i de erobrede områdene.

Ikon av Johannes og GregorDen hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) ba på vegne av Den katolske kirke Den ortodokse kirke offentlig om tilgivelse for erobringen og plyndringen av Konstantinopel da han besøkte Aten den 4. mai 2001. Da patriark Bartolomeus I av Konstantinopel besøkte Vatikanet på høytiden for Peter og Paulus den 29. juni 2004, ba pave Johannes Paul II om tilgivelse for forbrytelsene som ble begått nøyaktig 800 år tidligere. I en tale i april samme år i anledning 800-årsdagen, aksepterte patriarken formelt unnskyldningen.

I tillegg til alt de kunne få med seg av gull, edelsteiner og kunstgjenstander, stjal røverkorsfarerne i 1204 også med seg en mengde helgenrelikvier. Som et ledd i forsoningsprosessen sa pave Johannes Paul II ja til patriarkens anmodning om i anledning 800-årsmarkeringen å returnere relikviene av to av de største hellige erkebiskoper av Konstantinopel, Johannes Krysostomos og Gregor av Nazianz, til deres opprinnelige hvilested i Det økumeniske patriarkat i Konstantinopel (nå Istanbul). Gregor av Nazianz (329-90), som de ortodokse kaller Johannes Teologen, ble opprinnelig gravlagt i Kappadokia, hvor han trakk seg tilbake rundt 381. Hans relikvier ble overført til Konstantinopel på 900-tallet av keiser Konstantin VII Porfyrogennetos (912-59). Johannes Krysostomos (ca 347-407) ble opprinnelig gravlagt i Komana i Pontos i Lilleasia, men hans levninger ble hentet tilbake til Konstantinopel i 438 av keiser Theodosios II. Deres graver lå side ved side i Apostelkirken i Konstantinopel.

Alteret for Vår Frue av Evig hjelp i Capella Gregoriana i PeterskirkenRelikviene av Gregor av Nazianz kom til Roma allerede på 700-tallet med en gruppe bysantinske nonner som flyktet fra den ikonoklastiske forfølgelsen og som på denne måten reddet dem. Nonnene fikk en residens i Campo Marzio like nord for Panteon i Roma, og de oppbevarte relikviene av Gregor i sin kirke. Relikviene av Johannes Krysostomos ble trolig fjernet fra Konstantinopel under det latinske keiserdømmet som varte fra 1204 til 1258. Johannes’ relikvier ble plassert i den opprinnelige Peterskirken i Vatikanet, mens Gregors relikvier ble oppbevart i klosteret Santa Maria in Campo Marzio. Under byggingen av den nye Peterskirken overførte pave Gregor XIII (1572-85) i 1580 Gregors relikvier til et sidekapell, som ble kjent som Capella Gregoriana i Peterskirkens skip. Der hvilte de under alteret for Vår Frue av Evig hjelp (lat: Perpetuo Succursu). I 1626 ble Johannes’ relikvier overført til et annet alter i skipet som er kjent som Korkapellet, fordi det brukes til tidebønner. I dette kapellet står alteret for Den uplettede unnfangelse, og det var under dette alteret Johannes’ relikvier lå.

Alteret for Den uplettede unnfangelse i korkapellet i PeterskirkenPave Johannes Paul II sa ja til patriarkens forespørsel om å returnere relikviene. Den 27. november ble det holdt en offisiell feiring i Peterskirken, hvor de fleste av de hellige erkebiskopenes relikvier i to skrin av krystall ble overlevert til patriarken personlig. En liten del av relikviene ble liggende under sine respektive altere. Samme dag ledsaget patriarken relikviene til Istanbul, hvor de ble satt på solea (gr: σόλιον, solion; lat: solea), et trinn rett foran patriarkens trone i patriarkalkatedralen St. Georg i Fener (gr: Φανάρι) i Istanbul. Deretter ble det holdt en takksigelsesgudstjeneste i nærvær av representanter fra alle ortodokse kirker samt en formell delegasjon fra Vatikanet under ledelse av kardinal Walter Kasper, som da var president i Rådet for kristen enhet. I samsvar med gammel praksis og protokoll bøyde patriarken seg for de to hellige ved å tilby dem tronen for å ære deres fortjenester, mens han selv satt i parathronio (gr: παραθρόνιο), en lavere sidetrone. En ny fest for translasjonen av relikviene ble lagt til 30. november, festen for apostelen Andreas.

Johannes’ hodeskalle var ikke blant de relikviene som ble stjålet etter korstoget i 1204. Den hadde da lenge vært oppbevart i det greske klosteret Vatopedi (gr: Βατοπέδι) på Athosfjellet i det nordlige Hellas. I 1655 ble hodeskallen brakt til Russland etter anmodning fra tsar Aleksej (ru: Алексе́й) (1645-76), noe klosteret fikk 2000 rubler for. I 1693 ba klosteret om at relikvien skulle returneres, men tsar Peter I den store (ru: Пётр Вели́кий, Pjotr Velikij) (1672-1725) ga ordre om at hodeskallen skulle bli værende i Russland. Til gjengjeld skulle klosteret betales 500 rubler hvert fjerde år. Det russiske statsarkivet dokumenterer disse betalingene frem til 1735.

Hodeskallen ble oppbevart i katedralen Guds Mors innsovning (ru: Успенский Собор, Uspenskij sobor) i Kreml i Moskva frem til 1920, da den ble konfiskert av de nye bolsjevistiske makthaverne og plassert i Museet for sølvantikviteter. I 1988, i forbindelse med tusenårsjubileet for Russlands dåp, ble hodeskallen gitt tilbake til Den russisk-ortodokse kirke sammen med andre viktige relikvier. Hodeskallen ble oppbevart i Epifani-katedralen i Jelokhovo i Moskva (ru: Богоявленский Собор в Елохове, Bogojavlenskij sobor v Jelokhove), fra 1938 til 1991 hovedkatedral for det russiske patriarkatet, nå visekatedral. Nå oppbevares den i katedralen Kristus Frelseren (ru: Хра́м Христа́ Спаси́теля – Khram Khrista Spasitelja) i Moskva, som ble vigslet i 1883, sprengt av kommunistene 1931 og gjenoppbygd og vigslet på nytt i 2000.

Men også klosteret Vatopedi hevder at de har hodeskallene av både Johannes Krysostomos og Gregor av Nazianz i rikt utsmykkede relikvarer, og de æres av pilegrimer til klosteret. I domkirken Santa Maria del Fiore i Firenze skal relikviene av fire helgener finnes i sakristiet, nemlig Johannes Krysostomos’ hodeskalle (ervervet i 1360), apostelen Andreas’ arm (ervervet på 1300-tallet), apostelen Filips arm (ervervet i 1205) og Johannes Døperens finger (ervervet i 1419). Det skal være den fingeren Johannes Døperen brukte til å peke på Jesus da han forkynte: «Se Guds lam» (Joh 1,36). I tillegg hevder kapellet Dal Pozzo i Pisa også å ha Johannes Krysostomos’ hodeskalle. Johannes ser altså ut til å ha hatt minst fire hodeskaller. Johannes’ høyre hånd oppbevares også på Athosfjellet, og utallige mindre relikvier er spredt over hele verden, blant annet i Kiev, Messina, Venezia, Paris, Brugge og Mainz.

Basilios den store, Gregor av Nazianz og Johannes KrysostomosJohannes Krysostomos æres både i vest og i øst. Allerede konsilet i Khalkedon i 451 omtalte ham som kirkefader, og i øst regnes han som en av de «Tre Hellige Hierarker og Universelle Lærere» (ved siden av Basilios den store og Gregor av Nazianz). I vest utnevnte den hellige pave Pius V (1566-72) ham offisielt til kirkelærer i 1568 som en av de fire store greske kirkelærere ved siden av Basilios og Gregor og Athanasius av Alexandria. Den 8. juli 1908 ble Krysostomos utnevnt til de kristne predikantenes skytshelgen av den hellige pave Pius X (1903-14). Han påkalles mot anfall (en påminnelse om helbredelsene under overføringen av hans relikvier).

Johannes ga sitt navn til en revisjon av den bysantinske liturgi, men den såkalte St. Krysostomos-liturgien går mest trolig ikke tilbake til ham, dens utbredelse skyldes innflytelse fra Konstantinopel og dens nåværende form er mye yngre enn fra hans tid. Til denne dag feirer Den ortodokse kirke denne liturgien sammen med de katolske kirkene av østlig (bysantinsk) ritus, også kalt unerte. Disse kirkene leser også Johannes’ påskepreken (Hieratikon) hver eneste påske.

Johannes’ fest ble feiret fra 438, og relikvienes translasjon til Konstantinopel ble feiret fra 800-tallet. Nå feirer Den katolske kirke hans fest den 13. september, dagen for translasjonen av hans relikvier til Roma og vigilien for hans dødsdag, fordi 14. september er opptatt av festen for Korsets opphøyelse. Tidligere ble hans fest feiret den 27. januar, dagen for overføringen av hans levninger til Konstantinopel i 438. De ortodokse feirer ham den 13. november, som er dagens for hans forvisning (noen sier at det var dagen han tiltrådte embetet som erkebiskop), og 30. januar, som er festen for De tre hellige hierarker (Basilios den store, Gregor av Nazianz og Johannes Krysostomos). De ortodokse feirer også translasjonsdagen 27. januar og dødsdagen 14. september. Armenerne feirer ham den 13. november og 27. oktober, men også dødsdagen 14. september og translasjonen 27. januar. Kopterne feirer ham den 13. november samt translasjonsfester 13. september og 7. mai.

I den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum sto han under 27. januar:

Sancti Ioánnis Chrysóstomi, Epíscopi Constantinopolitáni, Confessóris et Ecclésiæ Doctóris, cæléstis Oratórum sacrórum Patróni; qui décimo octávo Kaléndas Octóbris obdórmivit in Dómino. Eius sacrum corpus, sub Theodósio junióre, hac die Constantinópolim, inde postéa Romam translátum fuit, et in Basílica Príncipis Apostolórum condítum.

Den hellige Johannes Krysostomos, biskop av Konstantinopel, bekjenner og kirkelærer, himmelsk skytshelgen for kirkelige oratorer; som den 14. september sovnet inn i Herren. Hans hellige legeme ble denne dagen, under Theodosios den yngre, brakt til Konstantinopel og derfra overført til Roma, hvor det ble deponert i basilikaen for Apostelfyrsten.

Denne datoen benyttes fortsatt i feiringer etter den ekstraordinære form. I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) står han den 13. september:

Memória sancti Ioánnis, epíscopi Constantinopolitáni et Ecclésiæ doctóris, qui, antiochénus génere, sacerdótio initiátus ex áurea sua eloquéntia cognómen Chrysóstomi méruit; ad sedem illam eléctus, óptimum se prǽbuit pastórem et fídei magístrum, sed ab inimícis in exsílium eiéctus, cum e sancti Innocéntii papæ Primi decréto inde revocarétur, in itínere, a custodiéntibus multa mala perpéssus, ánimam Deo réddidit, die décima quarta septémbris, apud Cománam in Ponto.

Minnet om den hellige Johannes, biskop av Konstantinopel og Kirkelærer, som ble født i Antiokia og vigslet til prest, og han gjorde seg for sin sublime veltalenhet fortjent til tittelen Krysostomos; og da han ble valgt til biskop av dette setet [Konstantinopel], viste han seg som en utmerket pastor og lærer i troen. Han ble dømt av sine fiender til eksil, men han ble tilbakekalt ved et dekret av den hellige pave Innocent I, og på returreisen gjennomgikk han mye mishandling av soldatene som voktet ham, og den 14. september overga han sin sjel til Gud nær Komana i Pontos [nå Gümenek i Tyrkia].

På dødsdagen 14. september står det også en notis:

Apud Cománam in Ponto, natális sancti Ioánnis Chrysóstomi, epíscopi, cuius memória prídie huius diéi reláta est.

Nær Komana i Pontos [nå Gümenek i Tyrkia], [den himmelske] fødselsdagen til den hellige Johannes Krysostomos, biskop, hvis minne feires dagen før.

Johannes Krysostomos blir fremstilt som gresk biskop i liturgiske klær fordi han skrev mye om den hellige liturgi, med en bok (eventuelt evangeliebok) på grunn av sitt forfatterskap, en bikube, et ikonografisk symbol for veltalenhet, «de honningsøte ord» som kom fra hans munn, med en due, som under hans bispevielse skal ha kommet ned fra det høye og satt seg på hans skulder, med en engel, som skal ha vist seg for ham flere ganger for å trøste ham, spesielt i hans perioder i eksil. Den eldste avbildningen av ham er en freske fra kirken Santa Maria Antiqua i Roma fra rundt 705. I Østkirken bærer Johannes også tittelen «Ortodoksiens gulltrompet» ved siden av ærestittelen Krysostomos.

Lucas Cranach den eldre (ca 1472-1553): Johannes Krysostomos’ bot, radering, 1509. Helgenen kan ses i bakgrunnen på alle fire, mens prinsessen og deres barn dominerer forgrunnen.En merkelig legende som sirkulerte i reformasjonslandene, fortalte at Johannes hadde et barn med en prinsesse. Det sies ikke noe om når dette skal ha skjedd, men som bot måtte han en stund gå rundt naken og på alle fire. Legenden er fra senmiddelalderen og ikke inkludert i Legenda Aurea.

Legenden forteller at da Johannes Krysostomos var eremitt i ørkenen, fikk han besøk av en prinsesse i nød. Den hellige mannen trodde først at hun var en demon og nektet å hjelpe henne. Men prinsessen klarte å overbevise ham om at hun var kristen og at hun ville bli spist av ville dyr om hun ikke fikk lov til å komme inn i hans hule. Da lot han henne komme inn, men han delte omhyggelig hulen i to deler, en for hver av dem. Til tross for denne forholdsregelen ble dødssynden utukt begått, og i et forsøk på å skjule dette, kastet den ulykkelige helgenen prinsessen utfor en bratt skrent.

Deretter dro Johannes til Roma for å trygle om tilgivelse, men hans bønn ble avslått. Han forsto sine forbrytelsers skremmende natur, så han avla et løfte om at han aldri ville reise seg opp fra bakken før han hadde sonet for sine synder. I flere år levde han som et dyr, kravlet rundt på alle fire og levde av vilt gress og røtter. Senere kom prinsessen tilbake i live, mens hun ammet helgenens barn, som på mirakuløst vis erklærte at hans synder var tilgitt.

Denne siste scenen var svært populær som et motiv for gravører og kunstnere fra slutten av 1400-tallet. Det finnes avbildninger av blant andre Albrecht Dürer (1471-1528) (rundt 1496), Hans Sebald Beham (1500–50) og Lucas Cranach den eldre (ca 1472-1553). Den bortløpne eksmunken Martin Luther (1483-1546) spottet denne legenden i sin Die Lügend von S. Johanne Chrysostomo (1537). Tittelen er et ordspill på de tyske ordene Legend («hagiografi») og Lügend («lyvende»). Denne typen ordspill er karakteristisk for reformasjonsperiodens satire og polemikk. Legenden ble skrevet ned i Kroatia på 1500-tallet.

Johannes Krysostomos var en idealist, alltid på søken etter perfeksjon for seg selv og for den verden han levde i. Han ble kontinuerlig skuffet, og siden han manglet styrken til en Athanasius av Alexandria eller samtidige som de hellige Basilios den store og Ambrosius av Milano, kom han vanligvis mindre heldig fra sine konflikter med de verdslige myndighetene. Hans store styrke er at han aldri tillot seg å bli kynisk eller desillusjonert, men fant alltid en måte å holde på sine visjoner.

Johannes Krysostomos kalles noen ganger «Johannes av Antiokia», men dette navnet er det riktigere å reservere for biskop Johannes av Antiokia (429-41), som ledet en gruppe av moderate østlige biskoper i den nestorianske kontroversen.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Jones, Bentley, Lodi, Butler, Butler (IX), Benedictines, Delaney, Bunson, Engelhart, Schnitzler, Schauber/Schindler, Melchers, Gorys, Dammer/Adam, MR1956, MR2004, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, el.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, snl.no, oca.org, goarch.org, zeno.org, heiligen.net, orthodox.net, apostolicpilgrimage.org, chrysostom.org, saintsinrome.com – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 10. oktober 2001 – Oppdatert: 6. september 2018

av Webmaster publisert 10.10.2001, sist endret 06.09.2018 - 15:38