Siste søndag i kirkeåret: Kristi Kongefest

Minnedag: 6. januar

En kampanje for å innføre feiring av en Kristi Kongefest begynte på 1880-tallet, ledet av mennesker som motsatte seg den gradvise sekulariseringen av statene på 1800-tallet. Initiativ ble tatt i Paray-le-Monial og Marseille i Frankrike. I Paray-le-Monial ble Kristi Konge-tanken holdt frem som et supplement til Jesu Hjerte-fromheten. I Marseille var det en kvinne som fremmet festen gjennom sine brev til de høyeste kirkelige embetsinnehavere. Pave Pius XI (1922-39) ble overrakt et forslag om å etablere en slik fest fra 69 kardinaler i anledning av Den eukaristiske kongress i Roma i 1922. Denne anmodningen ble gjentatt året etter med enda flere underskrifter.

Det hellige år 1925 ble feiret med stor suksess. Et rekordantall pilegrimer kom til Roma og synliggjorde Guds rike av alle nasjoner. Som slutt på jubelåret og til minne om 1600-årsjubileet for konsilet i Nikea i 325, innførte pave Pius XI i encyklikaen Quas primas av 11. desember 1925 Kristi Kongefest som et motstykke til samtidig sekularisme og som en protest mot statenes allmakt. Han så fremveksten av ateistisk kommunisme og sekularisme som et direkte resultat av menneskene vendte seg bort fra Kristi herredømme og menneskenes fornektelse av autoriteten til Kristi Kirke. Resultatet var «uorden» eller en bevegelse bort fra den guddommelige orden. I Kristi Kongefest ville pave Pius XI i takknemlig erindring holde frem ideen om folkenes fellesskap, og det med Første verdenskrigs ødeleggelser fortsatt friskt i minnet. Encyklikaen knyttet eksplisitt den nye festen til en årlig konsekrasjon av menneskeheten til Jesu hellige hjerte. Dagen skulle feires siste søndag i oktober.

Kristi Kongefest var i tiden før og etter Den annen verdenskrig ungdommens bekjennelsesdag. I kalenderreformen etter Andre Vatikankonsil i 1969 ga pave Paul VI (1963-78) festen en ny plass på den siste søndagen i kirkeåret. Før reformen het denne søndagen «Siste søndag etter pinse» og hadde sin egen spesielle messe, uansett hvor mange søndager det var mellom pinse og advent (fra 23 til 28). Festen faller på søndagen mellom 20. og 26. november. Den regnes som den 34. og siste søndagen i det alminnelige kirkeår, og alle søndagene etter pinse telles ned fra denne. Det betyr at en uke i det alminnelige kirkeåret (alltid mellom den 5. og den 10.) alltid utelates, og siden Pinsedag, Treenighetssøndag og (i ikke-katolske land) Kristi Legemsfest tar plassen til to eller tre søndager, vil altså tre eller fire søndager i det alminnelige kirkeår ikke stå i kalenderen.

Ved liturgireformen i 1969 ble det foreskrevet nye tekster for messen. Forskjellen fra 1925 er stor. Den gangen ble underordning under autoriteter understreket, og underforstått lå viljen til å gjenetablere «kristendømmet», et samfunn styrt av religionen i alle aspekter. Dette har helt forsvunnet i 1970, hvor vektlegging ligger mer på frihet enn på lydighet, og en frihet som inkluderer friheten til å erkjenne Kristus.

Kristi Kongefest er den yngste av idéfestene til Kristi ære i kalenderen. Den blir ofte erklært som overflødig, fordi Epifani og Kristi Himmelfart, og ikke minst påsken selv, er preget av Kristi kongelige herlighet. Men for pave Pius XI handlet det ikke så mye om Kristi frelseshistoriske kongedømme, men mer om den sosiale og statspolitiske verdi av Kristi Konge-ideen: Folkene kan ikke finne fred i seg selv og mellom hverandre hvis de ikke også underordner seg Kristus.

Katedralen i Reykjavik, Dómkirkja Krists KonungsTekstene for Kristi kongefest ble stilt sammen av den salige kardinal Alfred Ildefons Schuster av Milano (1880-1954), da abbed av St. Paulus, og abbed Quentin av Vulgataklosteret San Girolamo.

Den liturgiske fargen er hvit snarere enn grønn, som er den fremherskende fargen i resten av det alminnelige kirkeår, unntatt for fester som krever enten hvitt eller rødt. Den tidligere dagen for denne festen – siste søndag i oktober – markeres som Reformasjonssøndag av mange protestantiske trossamfunn. Mange katolske skoler og kirker har valgt navnet Kristus Kongen som sitt navn, en av dem er domkirken på Island, Dómkirkja Krists Konungs i Reykjavik.

Selv i fastetiden og pasjonstiden hyller Kirken sin konge. På palmesøndags palmeprosesjon synges Gloria, laus et honor tibi sit, Rex Christe, «Lov, pris og ære være deg, Kristus, vår Konge». På langfredag mediterer Kirken over Jesu lidelse på korset, men samtidig ser hun ham som konge på en kongetrone. Hymnen Vexilla Regis, «No skrid vår drottins merke fram» (Lov Herren) er det mest perfekte uttrykk for ånden som Langfredagsliturgien har steget frem fra. Karakteristisk er også verset fra salme 96 (Vulgata 95), Dicite in gentibus quia Dominus regnavit, «Fortell blant folkene: Herren er konge» (Sal 96,10), som Kirken alltid har lagt til a ligno, «han hersker fra korsets tre».

«Kristus kongen» er også brukt som slagord av for eksempel meksikanske Cristeros som kjempet mot den sekularistiske og anti-religiøse president Plutarco Elías Calles (1924-28), og mange martyrer døde med ropet ¡Vivo Cristo Rey! på leppene, «Leve Kristus, Kongen!». En bevegelse som ble kalt Rexisme (fra latin: Christus Rex) var opprinnelig katolsk, men ble utstøtt av Kirken av biskoper i Belgia, nærmet seg deretter nazismen og endte opp som kollaboratører under nazistenes okkupasjon av Belgia, hovedsakelig i kampen mot Sovjetunionen på østfronten. Da Spania gikk over til demokrati etter generalissimo Francos død i 1975, eksisterte det en væpnet opposisjonsorganisasjon med navnet Guerrilleros de Cristo Rey («Kristus kongens geriljasoldater»), som kjempet mot venstreorienterte, liberale og det de anså som obskøniteter.

av Webmaster publisert 24.03.2007, sist endret 18.11.2016 - 17:31