Den salige Margareta av Città di Castello (1287-1320)

Den salige Margareta (it: Margherita) ble født i 1287 i Metola i bispedømmet Sant'Angelo i regionen Umbria i Midt-Italia, og hun kalles derfor også «av Metola». Hun ble født som dverg, pukkelrygg, halt og blind i en fattig fjellfamilie, som ble forbitret av hennes handikap og gjemte henne bort. Da hun var fem år gammel, foretok familien en valfart til graven til en hellig fransiskaner i den nærliggende byen Città di Castello for å be om en helbredelse. Da miraklet ikke skjedde, etterlot de datteren som hittebarn i kirken i Città di Castello og dro selv hjem.

Margareta ble oppdratt av forskjellige familier der og ble hovedsakelig sysselsatt med å passe barn. Hun ble sendt fra familie til familie inntil hun ble adoptert av en vennlig bondekone ved navn Grigia, som selv hadde en stor familie sammen med mannen Venfarino. Margaretas naturlige munterhet og godhet gjorde seg snart gjeldende, og hun mer enn betalte familien tilbake for deres vennlighet mot henne. Hun hadde god innflytelse i enhver gruppe barn. Hun stanset deres krangler, hørte dem i katekismen, fortalte dem historier, lærte dem salmer og bønner. Travle naboer lånte henne snart for å berolige et sykt barn eller skape fred i huset.

Hennes ry for hellighet var så stort at en kommunitet av søstre i byen ba henne om å bli en av dem. Det synes som om Margareta allerede hadde tenkt på å bli nonne, så hun sluttet seg lykkelig til dem, men dessverre var det liten glød i huset. Den lille jenta som var så from og botferdig, var en bebreidelse mot deres avslappede liv, så etter en periode med økende bitterhet og smålig forfølgelse, ble hun bedt om å forsvinne. Margareta vendte tilbake til Grigia, som med glede ønsket hennes velkommen hjem.

Senere ble Margareta som femtenåring mottatt som dominikanertertiar (Tertius Ordo Sancti Dominici – TOSD) og ikledd nonnedrakten. Deretter levde hun resten av livet fullstendig hengiven til Gud. Grigias hjem ble møteplass for plagede sjeler som søkte Margaretas bønner. Hun fremsa officiet for Jomfru Maria og hele Salmenes bok utenat, og hennes bønner hadde den effekt å gjenskape sjelefreden hos de plagede. Hun besøkte også syke og fengslede.

Margareta levde hele livet med en fullstendig uskyldsren sjel. Hun måtte klare seg uten å kunne se, men til gjengjeld var hun begavet med himmelske visjoner. Hun sa ofte: «Å, om dere bare visste hva jeg har i mott hjerte!» Rosenkransens mysterier, spesielt de gledefulle, var så livaktig for henne at hele skikkelsen lyste opp når hun beskrev scenen. Hun falt ofte i ekstase og opplevde levitasjoner, det vil si at hun svevde mens hun ba. Hun praktiserte strenge botsøvelser inkludert selvpisking, og ofte ba hun hele natten i stedet for å sove. Men til tross for store gleder og gunstbevisninger i bønn, måtte hun ofte tåle fortvilelse og indre prøvelser av skremmende slag. Djevelen plaget henne alvorlig til tider, men hun triumferte over disse lidelsene.

En rekke mirakler ble utført av Margareta. Ved en anledning, mens hun ba i et rom i andre etasje, tok Grigias hus fyr, og hun ropte til Margareta at hun måtte komme ned. Men hun ropte til svar at Grigia måtte kaste kappen sin på flammene. Dette gjorde hun, og flammene døde ut. En annen gang helbredet hun en annen dominikanertertiar som var i ferd med å miste synet.

Margareta døde den 13. april 1320 i Città di Castello, 33 år gammel, elsket av adoptivfamilien, naboer og venner. Straks ble hennes grav i dominikanerkirken et valfartsmål. Over to hundre mirakler skjedde der som en bekreftelse av hennes hellighet. De innledende skrittene for å få åpnet en saligkåringssak ble tatt av dominikanerordenen, men på ulike tidspunkt ble den trukket ut inntil den nesten var glemt. På 1500-tallet ble imidlertid hennes legeme funnet like friskt, og det førte til en ny interesse for hennes sak.

Den 9. juni 1558 ga biskopen tillatelse til at hennes jordiske levninger ble overført til en ny kiste etter at man han hadde sett at den gamle var i ferd med å råtne bort. Åpningen av kisten ble foretatt i nærvær av mange offisielle vitner som ble slått av ærefrykt da kistelokket ble tatt av. For mens klærne på kroppen var blitt til støv, var selve legemet bevart som om Margareta nettopp var død. Det var åpenbart at hun hadde vært en dverg, for hun var bare rundt 120 cm lang. Hodet var temmelig stort i forhold til resten av den tynne skikkelsen. Pannen var bred og ansiktet smalnet mot haken. Nesen var temmelig fremtredende, og hennes små, jevne tenner var takket i kanten. Vitnene la merke til at hendene og føttene var små, og at det høyre beinet var 3-4 cm kortere enn det venstre, noe som hadde gjort at hun haltet. Armene lå i kors med den venstre hånden lett løftet uten støtte. Legemet ble grundig undersøkt av leger, som erklærte at ingen kjemikalier var brukt for å bevare det. Hun ble ikledd nye klær og plassert i en ny kiste.

Det ble også gitt tillatelse til at hennes hjerte ble åpnet. I det fant man tre perler hvor det var skåret ut hellige figurer. De husket de ordene som så ofte var på Margaretas lepper: «Å, om dere bare visste hva jeg har i mitt hjerte!» Etter denne seremonien ble det fornyet interesse for Margareta, og mange nye mirakler fulgte. Hun ble saligkåret den 19. oktober 1609 av pave Paul V (1605-21). Hennes minnedag er dødsdagen 13. april. I kunsten fremstilles hun som en dominikanertertiar som holder et kors, lilje og hjerte med to flammer som ofres til krusifikset.

I 1678 ble det bygd et nytt glasskrin til henne under høyalteret i dominikanerkirken San Domenico. Der ligger hun iført dominikanerdrakt. Armene er fortsatt bøyelige, øyelokkene er ikke forsvunnet og neglene er på plass på hender og føtter. Hudfargen er lett mørknet og huden er tørr og noe hard, men den bevarte tilstanden til et legeme som har vært oppbevart i over 650 år uten noensinne å være balsamert, må anses som bemerkelsesverdig.