Den salige Margareta av Città di Castello (1287-1320)

Minnedag: 13. april

Skytshelgen for de blinde i bispedømmet Città di Castello (1988)

Den salige Margareta (it: Margherita) ble født i 1287 på slottet Metola på toppen av et bratt fjell i Massa Trabaria (nå Mercatello sul Metauro) i provinsen Pesaro e Urbino og bispedømmet Sant’Angelo i regionen Marche i Midt-Italia, og hun kalles derfor også «av Metola». Dette området var underlagt den autonome byen Città di Castello (eller bare Castello) i provinsen Perugia i naboregionen Umbria. De flest kildene sier at hun ble født i en velstående adelsfamilie og at hennes foreldre het Parisio og Emilia. Parisio arvet og hersket over den enorme skogen nedenfor hans slott i Metola. Han var foraktet, fryktet og grusom. Andre kilder sier at hun kom fra en fattig fjellfamilie.

Parisio hadde planlagt en stor feiring for fødselen av en sønn. I stedet var den førstefødte Margaret, som ble født som dverg, pukkelrygg, halt og blind. Familien hadde forventet en livskraftig arving, så de ble skuffet og forbitret over hennes kjønn og hennes handikap. Margaretas mor hadde en vennlig personlig tjenestejente. Merkelig nok ble Margareta ikke døpt med det samme, og det var tjenestejenta og hennes mann som senere tok med seg Margareta til Mercatello for å bli døpt. Hennes foreldre håpte sikkert at jenta ville dø, og de ønsket at hennes eksistens skulle forbli en hemmelighet. De håpte trolig at deres identitet kunne forbli en hemmelighet om ikke presten så deres ansikter og ikke oppdaget barnets handikap. Men presten i Mercatello fikk vite Margarets etternavn fra tjenestejenta. Ingen vet hvorfor tjenestejenta og hennes mann ble sendt til Mercatello, i stedet for ganske enkelt å få henne døpt av slottskapellanen i deres eget kapell i Metola.

Da Margareta ikke døde etter fødselen, ønsket hennes foreldre i det minste å holde henne utenfor synsvidde, så hennes mors tjenestejente fikk fullt ansvar og ble instruert til å holde Margareta borte fra foreldrene og besøkende. Men da Margareta var rundt seks år gammel, kom hun seg unna tjenestejenta og gikk ut i en korridor som førte til foreldrenes rom. Noen gjester som ankom, så henne og oppdaget nesten hvem hun egentlig var. Tjenestejenta tok raskt opp Margareta og tok henne med bort.

Kapellet med tilbygg (Margaretas celle)Men da hennes far hørte om denne nesten-oppdagelsen, fikk han straks sine arbeidere til å bygge et steinrom inntil det lille kapellet i skogen nedenfor slottet for å gjemme henne bort. Hun ble låst inne i denne cellen. Jenta åpenbarte snart en skarp forstand og sin store lengsel etter kjærlighet. Foreldrene overlot henne til slottskapellanen for oppdragelse. Han ble hennes nære venn, lærer og fortrolige, og han sørget for at hun mottok sakramentene. Han utdannet henne også som best han kunne, og han laget til og med en stokk til henne for å gjøre det enklere å komme seg rundt. Det er uenighet i kildene om hvor lenge hun var der. En kilde sier at hun var rundt seks da hun ble låst inne og satt der i tretten eller fjorten år. Andre sier at hun ble låst inne som spedbarn og sluppet ut da hun var rundt fem år gammel. Førstnevnte teori virker mest sannsynlig med tanke på den undervisningen hun fikk av kapellanen. Margareta lærte raskt Salmenes bok og andre bibelvers utenat.

Margaretas legende er kjent i to latinske versjoner, begge trolig fra 1300-tallet og begge anonyme. Den såkalte større versjonen synes å ha blitt skrevet av en prest, kanskje en kannik i San Florido, og den såkalte mindre versjonen ser ut til å ha blitt skrevet av en dominikanerbror, som var opptatt av å understreke hennes bånd til ordenen. Begge versjonene ser ut til å bygge på en tidligere versjon, som trolig ble skrevet snart etter Margaretas død, antakelig i håp om hennes snarlige helligkåring. De to tekstene ble utdypet mellom 1347 og 1349 og i august 1400, og de dannet grunnlaget for en italiensk versjon av dette materialet som dominikanerpateren Tommaso Caffarini (Tommaso Antonio da Siena) fullførte i august 1400.

Ifølge disse legendene fikk foreldrene da datteren var fem år gammel rundt 1292, høre om den salige fransiskaneren Jakob av Città di Castello (d. 1292), som nettopp var død, og at det ved hans grav skjedde mange mirakuløse helbredelser. Da foretok familien i ly av nattemørket en valfart til Jakobs grav i kirken San Francesco i den nærliggende byen Città di Castello for å be om en helbredelse. Margaret fortalte senere at dette var den eneste gangen hun husket at foreldrene viste henne noen tegn til varme. Men da miraklet uteble, etterlot foreldrene datteren som hittebarn i kirken i den fremmede byen og dro selv hjem.

Margareta gikk omkring og tigde, og hun ble sendt fra familie til familie og ble hovedsakelig sysselsatt med å passe barn. Men hennes ry for hellighet var så stort at kommuniteten i nonneklosteret Santa Margherita i byen ba henne om å bli en av dem. Det synes som om Margareta allerede hadde tenkt på å bli nonne, så hun sluttet seg lykkelig til dem. Men dessverre var det liten glød i huset, avslappede regler og dårlig administrert. Den lille jenta som var så from og botferdig, var en bebreidelse mot deres avslappede liv, så etter en periode med økende bitterhet og smålig forfølgelse, ble hun bedt om å forsvinne.

Hun ble da adoptert av en vennlig bondekone ved navn Grigia, som selv hadde en stor familie sammen med mannen Venturino (Venfarino). De tok henne til seg som en datter. Margaretas naturlige munterhet og godhet gjorde seg snart gjeldende, og hun mer enn betalte familien tilbake for deres vennlighet mot henne. Hun hadde god innflytelse i enhver gruppe barn. Hun stanset deres krangler, hørte dem i katekismen, fortalte dem historier, lærte dem salmer og bønner. Travle naboer lånte henne snart for å berolige et sykt barn eller skape fred i huset.

Hun begynte å gå i dominikanerkirken Santa Maria della Carità i byen, og der fikk hun sin religiøse utdannelse. Hun ble som femtenåring medlem av «Den hellige Dominikus’ botssøstre», som var kjent som Mantellate etter den svarte kappen (mantella) som de bar utenpå den hvite drakten. Dette var forløperen til dominikanernes tredjeorden eller dominikanertertiarene (Tertius Ordo Sancti Dominici – TOSD), som fra 1972 kalles Legdominikanerne. Hun ble da ikledd deres drakt, som hun bar resten av sitt liv. Slik ble det mulig for henne å leve et liv i bot og bønn, men også gi støtte til fattige, syke, fanger og mennesker som var blitt fiender. Deretter levde hun resten av livet fullstendig hengiven til Gud. Grigias hjem ble møteplass for plagede sjeler som søkte Margaretas bønner. Hun fremsa officiet for Jomfru Maria og hele Salmenes bok utenat, og hennes bønner hadde den effekt å gjenskape sjelefreden hos de plagede. Hun besøkte også syke og fengslede.

Margareta levde hele livet med en fullstendig uskyldsren sjel. Hun måtte klare seg uten å kunne se, men til gjengjeld var hun begavet med himmelske visjoner. Hun sa ofte: «Å, om dere bare visste hva jeg har i mitt hjerte!» Rosenkransens mysterier, spesielt de gledefulle, var så livaktig for henne at hele skikkelsen lyste opp når hun beskrev scenen. Hun falt ofte i ekstase og opplevde levitasjoner, det vil si at hun svevde mens hun ba. Hun praktiserte strenge botsøvelser inkludert selvpisking, og ofte ba hun hele natten i stedet for å sove. Men til tross for store gleder og gunstbevisninger i bønn, måtte hun ofte tåle fortvilelse og indre prøvelser av skremmende slag. Djevelen plaget henne alvorlig til tider, men hun triumferte over disse lidelsene. Hun hadde en øm hengivenhet til Den hellige familie og var spesielt opptatt av Inkarnasjonens mysterium.

En rekke mirakler ble utført av Margareta. Ved en anledning, mens hun ba i et rom i andre etasje, tok Grigias hus fyr, og hun ropte til Margareta at hun måtte komme ned. Men hun ropte til svar at Grigia måtte kaste kappen sin på flammene. Dette gjorde hun, og flammene døde ut. En annen gang helbredet hun en annen dominikanertertiar som var i ferd med å miste synet.

Statue av Margareta fra 1600-tallet i kirken Santa Maria di Belvedere i Città di CastelloMargareta døde i hellighets ry den 13. april 1320 i Città di Castello, 33 år gammel, elsket av adoptivfamilien, naboer og venner. Hennes legeme ble brakt i prosesjon fra hjemmet til dominikanerkirken Santa Maria della Carità. Dominikanerbrødrene ville angivelig at hun skulle gravlegges i deres kloster, men folket insisterte på at hun skulle begraves inne i kirken. Først ble hun behandlet med aromaer som tilbys av rektorene i byen for balsamering. Straks ble hennes grav et valfartsmål. Over to hundre mirakler skjedde der som en bekreftelse av hennes hellighet. Miraklene som ble tilskrevet henne etter hennes død, besto i utdrivelse av onde ånder, helbredelse av syke og gjenoppliving av døde. Redaktøren av den mindre biografien legger til tre mirakuløse helbredelser av dyr.

De innledende skrittene for å få åpnet en saligkåringssak ble tatt av dominikanerordenen, men på ulike tidspunkt ble den trukket ut inntil den nesten var glemt. Festen for den salige Margareta er dokumentert i 1395 i byens arkiver. I 1422 forpliktet myndighetene seg til en årlig gave av voks, sannsynligvis for lys på alteret over hennes relikvier, som da var i den nylig fullførte kirken San Domenico.

Den 9. juni 1558 ga byens biskop tillatelse til at hennes jordiske levninger ble overført til en ny kiste etter at han hadde sett at den gamle var i ferd med å råtne bort (noen kilder skriver 1588, et av årstallene er sikkert en skrivefeil). Åpningen av kisten ble foretatt i nærvær av mange offisielle vitner som ble slått av ærefrykt da kistelokket ble tatt av. For mens hennes klær var blitt til støv, var selve legemet bevart som om Margareta nettopp var død. Det var åpenbart at hun hadde vært en dverg, for hun var bare rundt 120 centimeter lang. Hodet var temmelig stort i forhold til resten av den tynne skikkelsen. Pannen var bred og ansiktet smalnet mot haken. Nesen var temmelig fremtredende, og hennes små, jevne tenner var takket i kanten. Vitnene la merke til at hendene og føttene var små, og at det høyre beinet var tre-fire centimeter kortere enn det venstre, noe som hadde gjort at hun haltet. Armene lå i kors med den venstre hånden lett løftet uten støtte.

Hennes legeme ble brakt til et sykehus i Lerchi, hvor det ble en uke mens det ble undersøkt av leger og eksperter fra Vatikanet. Legene erklærte at ingen kjemikalier var brukt for å bevare legemet. Deretter ble Margareta igjen ikledd den dominikanerdraken som hun fortsatt er ikledd i dag. Hun ble plassert i en ny kiste, et forgylt treskrin med inskripsjonen:

DEIPARE VIRGINIS DEVOTISSIMA / VIRGO MARGHERITA TIFHER / PREDICATORUM GLORIA /HIC REQUIESCIT.

Relikviene ble fjernet fra skrinet i 1678, da de ble plassert under høyalteret i kirken. Skrinet ble dokumentert i kirken i 1728, men rundt 1860 ble det flyttet til byens samling. De er nå i Pinacoteca Comunale.

En statue av Margareta av Castello i Saint Patrick Church i Columbus i Ohio i USADet ble også gitt tillatelse til at hennes hjerte ble åpnet. I det fant man tre perler hvor det var skåret ut bilder av Jesus, Maria og Josef. De husket de ordene som så ofte var på Margaretas lepper: «Å, om dere bare visste hva jeg har i mitt hjerte!» Etter denne seremonien ble det fornyet interesse for Margareta, og mange nye mirakler fulgte ved hennes grav.

I 1395 var kulten for Margareta allerede blitt institusjonalisert i Città di Castello med en eksplisitt omtale av Festivitas et obstensio corporis beate Margarite. I 1422 besluttet byen Città di Castello at hvert år på festen for den salige Margareta skulle de voks til kirken San Domenico. I 1604 innvilget pave Klemens VIII (1592-1605) avlat til dem som besøkte kirken San Domenico, hvor Margaretas relikvier ble æret. 1. mai var dagen for feiringen.

Hun ble saligkåret den 19. oktober 1609, da pave Paul V (1605-21) ga dominikanerne i Città di Castello tillatelse til en egen messe og officium for henne. Helligkåringskongregasjonens bok Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999, regner dette som hennes saligkåring. Andre kilder opererer med 6. april 1675 som saligkåringsdato, men det som skjedde da, var at pave Klemens X (1670-76) på denne datoen utvidet dette privilegiet til hele dominikanerordenen. Hun ble ikke nevnt i det førkonsiliære Martyrologium Romanum, men hennes minnedag i den nyeste utgaven (2004) er dødsdagen 13. april:

Tiférni Tiberíni in Umbria, beátæ Margarítæ vírginis e Soróribus de Pæniténtia Sancti Domínici, quæ, cæsa nata, defórmis et abiécta, nómini Iesu tamen semper corde confísa est.

I Tifernum Tiberinum [nå: Città di Castello] i Umbria, den salige Margareta, jomfru i Botssøstrene av den hellige Dominikus, som var blind og vanfør fra fødselen og ble forlatt av sine foreldre, men i sitt hjerte satte hun alltid sin lit til Jesu navn.

I kunsten fremstilles hun som en dominikanertertiar som holder et kors, lilje og hjerte med to flammer som ofres til krusifikset. I 1988 proklamerte den lokale biskopen av Città di Castello, Carlo Urru (1982-91), Margareta som bispedømmets skytshelgen for de blinde. I 1920 ble det til hennes ære grunnlagt et institutt for blinde jenter på initiativ fra kannik Giacinto Faeti. Hun er også kjent som La Cieca della Metola («den blinde kvinnen fra Metola»). I 2004 ble det innlevert dokumentasjon for en mulig helligkåring til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet.

Den salige Margaretas relikvier i kirken San DomenicoI 1678 ble det bygd et nytt glasskrin til henne under høyalteret i dominikanerkirken San Domenico. Der ligger hun iført dominikanerdrakt. Armene er fortsatt bøyelige, øyelokkene er ikke forsvunnet og neglene er på plass på hender og føtter. Hudfargen er lett mørknet og huden er tørr og noe hard, men den bevarte tilstanden til et legeme som har vært oppbevart i over 650 år uten noensinne å være balsamert, må anses som bemerkelsesverdig.

Lorenzo Giustini bestilte i 1662 fresker med scener fra hennes liv i den underste etasjen i klosteret ved San Domenico. Noen av freskene er i dag ødelagt, mens andre har blitt tungt restaurert. De fem første er av den aldrende Giovanni Battista Pacetti (1593-1662), kalt «lo Sguazzino». Etter hans død malte Salvi Castellucci (1608-72) de resterende 27 lunettene (halvmåneformede bilder) og freskene av dominikanske helgener.

I fravær av samtidige dokumenter direkte knyttet til Margareta kan enkelte referanser i den hagiografiske historien ha reell historisk verdi. Det er for eksempel sikkert at dominikanerne var i Città di Castello minst fra 1270, og mellom 1200- og 1300-tallet befestet de sin posisjon. Det er også sikkert at en kvinnelig religiøs kommunitet med navn etter St Margaret var aktiv i samme by fra minst 1287. Av de fire dominikanerbrødrene som ble nevnt eksplisitt som tilstedeværende på det tidspunktet da de tre steinene ble oppdaget i Margaretas hjerte, ser det ut som tre av dem (Nicolò di Giovanni di Sante di Castello, Giacomo da Borgo og Gregorio converso) finnes i akter fra sent på 1200-tallet.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (IV), Benedictines, Cruz (1), Index99, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, it.wikipedia.org, en.wikipedia.org, treccani.it, keytoumbria.com, littlemargaret.org, dominicanidaho.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 6. juni 2000 – Oppdatert: 19. september 2016

av Webmaster publisert 06.01.2006, sist endret 19.09.2016 - 17:17