Den hellige Margareta av Antiokia (275-290)

Minnedag: 20. juli

Den hellige Margareta av Antiokia (275-290)
Skytshelgen for bønder, hushjelper, ammer og barnepiker; for de fødende og ammende kvinner; for en god fødsel; mot ufruktbarhet og mot å miste melk; mot sår og sykdommer i ansiktet; for en god død; for å unnslippe djevler. En av De 14 nødhjelperne.

Den hellige Margareta (gr: Marina) finnes det ingen historiske overleveringer om, men det antas at hun led martyrdøden i 290 under keiser Diokletian (284-305) i Antiokia i Pisidia (i dag ruiner nord for Yalvaç ved Aksehir i Tyrkia), hvor den hellige apostelen Paulus forkynte (Apg 13,14-52). Hennes navn betyr perle. Vi kjenner bare legendene:

Margareta ble født rundt 275 i Antiokia i Pisidia som datter av den hedenske presten Aedisius. Etter at hennes mor døde tidlig, oppdro en amme henne i hemmelighet som kristen. Da hun var femten år, bekjente hun sin tro for faren, og da hun nektet å omvende seg, ble hun sendt ut av byen. Men hun fikk ly hos sin barnepike og her gikk hun og gjette sauene.

En dag red den romerske byprefekten Olybrius forbi, og da han så den vakre jomfruen, fikk han lyst på henne og ville han henne som frille eller kone. Men det nektet hun fordi hun hadde viet sitt liv til sin himmelske brudgom Jesus Kristus. Da anga han henne til myndighetene som kristen. Da hun nektet å ofre til avgudene, ble hun torturert og kastet i fengsel. Hun ble pisket, og med jernkammer ble kjøttet revet av kroppen hennes.

I fengselet kom en ildsprutende drage og ville sluke henne, men da hun slo korsets tegn over den, forsvant den. Etter en overlevering slukte dragen henne virkelig, men hun hadde et kors i hånden som vokste til et tre og slik sprengte utysket innenfra. En annen variant sier at korset irriterte dragen slik i halsen at den ble tvunget til å spytte henne ut igjen (hun er skytshelgen for barnefødsler).

Da Margareta neste dag igjen ble ført for prefekten, så han til sin forbløffelse at hun var like hel, enda vakrere enn før. Da hun igjen sa at hun aldri ville tilbe døde avguder, ble hun brent med fakler og kastet i et fat med kaldt vann. Alle var forbløffet over at en så sart jomfru kunne holde ut alle plagene. Plutselig skalv jorden, og jomfruen steg uskadd opp fra fatet. Da folket så dette underet, lot mange seg kristne, men de ble halshogd.

Bøddelen fryktet at flere ville omvende seg, så han tok henne raskt med til retterstedet, hvor hun skulle drepes med sverd. Her ba hun om en kort frist, knelte og ba for sine forfølgere og for de som ville feire hennes minne og anrope hennes navn i sin nød, spesielt mødre. Så bød hun modig nakken frem og ble halshogd. En vennlig enke i Antiokia gravla hennes legeme.

Det ble påstått at historien ble skrevet ned av et øyenvitne, Margaretas tjener Theotimus. Men legenden ble erklært som apokryf av pave Gelasius allerede i 494, og det var ingen gammel kult.

Over Margaretas grav i Antiokia ble det senere bygd en kirke. Hennes navn opptrer for første gang i vesten i martyrologiet til den salige Rabanus Maurus på 800-tallet, men det var først gjennom korsfarerne at hun ble berømt også i vesten. Etter tradisjonen ble hennes relikvier i 908 overført fra øst til San Pietro della Valle ved Bolsenasjøen, så i 1145 til Montefiascone ved Bolsena i provinsen Viterbo. Det hevdes at deler av relikviene ble overført til Venezia i 1213. I Montefiascone finnes hennes relikvier i katedralen som er viet til henne, Santa Margherita. Den ble bygd i 1519 av Michele Sanmicheli. En av den hellige Jeanne d'Arcs berømte «stemmer» tilhørte Margareta av Antiokia.

Noen mener at Margareta bare er en romanfigur. Hennes rolle som bekjemper av dragen knytter henne til den hellige Georg, og noen ser i henne den prinsesse som Georg befridde i sin kamp mot dragen. Hun er en av De fjorten nødhjelperne, og ble anropt av kvinner og ved barsel. Dette kan skyldes at hun kom trygt ut av dragens buk. Sammen med Katarina av Alexandria og Barbara er hun blant de tre såkalte Virgines Capitales, de hellige tre jomfruer.

Guercino (1591-1666): St Marguerite, S. Pietro in Vincoli, Rome

I følge Breviaret fra Sarum (det gamle navnet på Salisbury) i England lovte hun fire ting like før hun ble henrettet: At de som vil skrive eller lese hennes «historie», skal få en uvisnelig krone i himmelen. At de som påkaller henne på sitt dødsleie, vil få guddommelig beskyttelse og unnslippe djevlene. At de som vier kirker eller brenner lys til hennes ære, vil oppnå alt nyttig de ber om. At gravide kvinner som påkaller henne vil unnslippe farene ved barnefødsler, og det samme vil deres døtre. Disse apokryfe løftene bidro voldsomt til spredningen av hennes kult. Hennes første biografi på gammelengelsk ble skrevet før den normanniske invasjonen i 1066. Wace, Bokenham og Lydgate var blant dem som skrev hennes biografi.

I Martyrologium Romanum står Margareta under 20. juli, og i vesten har hun vært feiret på denne dagen siden 1100-tallet. Den ortodokse kalenderen minnes henne den 13. juli, det ble hun også i gamle danske kalendere. I Tyskland ble hun i eldre kalendere feiret den 13. eller 17. juli. Men hennes minnedag 20. juli er avmerket på den norske primstaven, «Mari Vassause». Hennes minnedag ble fjernet fra den romerske generalkalenderen i 1969 og henvist til lokale kalendere.

Margareta blir alltid fremstilt med dragen, som hun beseirer med en korsstav eller et krusifiks. Den symboliserer Satan og ligger ved hennes føtter. I mange avbildninger er hun kledd som prinsesse med perlediadem – tegn på renhet på grunn av hennes navn. Hun blir også fremstilt med fakkel og kam, hennes martyrredskaper, også med en engel som rekker henne palme og seierskrone. Et annet attributt er en bok. På noen bilder ses hun sammen med Katarina av Alexandria og Barbara.

Se en side med bilder av Margareta.

av Webmaster publisert 12.07.2006, sist endret 28.11.2015 - 02:52