De hellige Sigisbert og Placidus av Disentis ( -650/~636)

Den hellige Sigisbert (lat: Sigisbertus) var trolig av frankisk opprinnelse og regnes tradisjonelt som en disippel av den hellige Kolumban (~542-615) i hans kloster Luxeuil i Gallia (det nåværende Øst-Frankrike). Han fulgte sin mester fra Luxeuil til Bregenz ved Bodensjøen. Kolumban sendte ham for å misjonere i Uri i det nåværende Sveits, og ikke langt fra Andermatt foretok han en kristen grunnleggelse.

Etter en tid våget han seg via den øvre Rhindalen til Disentis, som var omgitt av en villmark av klipper og skoger. Der bygde han i 614 en kirke viet Guds Mor og en tilknyttet celle. Så langt inn i det ville fjellandet hadde ingen kristen misjonær tidligere kommet. En av de første som ble omvendt av ham, var Placidus, en rik landeier fra en familie fra Raetia (Rätien). Senere fortellinger hevder at han var en ledende advokat ved den lokale retten.

Placidus sluttet seg til den nye kommuniteten som munk og bidro med sine rike gaver til utvidelsen av klosteret og dets påfølgende blomstring. Herfra brakte abbeden Sigisbert sammen med Placidus og andre disipler kristendommen ut til dalene og høydene i Graubünden (Grisons) og omvendte mange hedninger. Kommuniteten utviklet seg på midten av 700-tallet til det store benediktinerklosteret Disentis.

Senere ble Placidus drept rundt 636 fordi han forsvarte klosterets kirkelige rettigheter. Legenden forteller at han en dag forsøkte å bevege stattholderen Victor i Chur til å føre et bedre og kristent liv, men at den herskesyke mannen var redd for frankisk innflytelse og fikk misjonæren myrdet. Sigisbert gravla ham i klosterkirken ved siden av sin celle. Sigisbert overlevde ham med flere år og døde rundt 650. Han ble gravlagt sammen med sin velgjører og ledsager Placidus i klosterkirken.

Noen antyder at alt dette kan ha skjedd et århundre senere og at de døde henholdsvis 720 og 736. Deres kult kan påvises fra 900-tallet, og den ble populær og forbausende langvarig. Deres relikvier fant sitt siste hvilested i en karolingisk steinsarkofag i krypten i St. Martinskirken. Den var omgitt av et gitter, og gjennom det var det mulig å berøre graven og plassere gjenstander på den for velsignelse. 11. juli ble feiret med en høytidelig prosesjon til ære for Placidus, og denne skikken var veldokumentert gjennom middelalderen og fortsetter i dag.

I 940 flyttet munkene i Disentis relikviene til Zürich for å beskytte dem mot sarasenske angrep, og dette bidro til å spre deres kult ytterligere. Den salige Notker Balbulus skrev en sekvens til deres ære som er bevart, og et breviar fra 1100-tallet fra Napoli inneholder en hymne til dem. På 1200-tallet dukket Placidus' passio (lidelseshistorie) opp, og det er den som plasserer deres liv på 600-tallet. De helliges relikvier ble gjenoppdaget i 1498 og ført tilbake til Disentis, men de ble nesten fullstendig ødelagt under den franske invasjonen i 1799, da de ble brent. De er fortsatt blant de helgenene som blir æret høyest i Sveits.

Sigisbert og Placidus ble helligkåret ved at deres eldgamle kult ble stadfestet den 6. desember 1905 av den hellige pave Pius X (1903-14). Deres minnedag er 11. juli. Sigisbert fremstilles som benediktinerabbed med stav, bok eller kirkemodell, mens Placidus fremstilles som ridder eller i fyrstelige gevanter med sverd og palme, noen ganger bærer han sitt avhogde hode. I Disentis var det i lang tid en Placidus-valfart, hvor det ble delt ut vin til de troende fra Placidus' hodeskalle!