Den hellige Vilhelm av Æbelholt (~1127-1203)

Minnedag: 16. juni

Den hellige Vilhelm av Æbelholt (~1127-1203)

Den hellige Vilhelm (fr: Guillaume) ble født rundt år 1127 i Saint-Germain i Crépy-en-Valois i Frankrike. Han kom fra en fornem normannisk adelsfamilie og hans foreldre var Rudolf og Emeline. Han ble allerede som gutt bestemt for prestegjerningen og satt «i lære» hos sin onkel Hugo, som var den 42. abbeden i det berømte benediktinerklosteret (Ordo Sancti Benedicti – OSB) Saint-Germain-des-Prés i Paris. Ennå før han var helt voksen lot abbed Hugo ham vie til subdiakon, seksten år gammel, fikk ham utnevnt til prost av Espineuil og skaffet ham også en prebende (kannikeembete med inntekt) ved kirken St. Genovefa (Sainte-Geneviève-du-Mont) i Paris.

Kapitlet (kanniksamfunnet) der var grunnlagt allerede på 500-tallet av frankerkongen Klodvig I (481-511) og den hellige Klothilde. Men det var blitt dekadent og hadde stort behov for reform. Kapitlet var sekulært og ikke «regelbundet», så det hadde dermed lite av klosterlig skikk, men den unge Vilhelm fulgte sine klostervaner fra Saint-Germain, og ofte fant man ham fordypet i lesning. Hans eldre medkanniker likte ikke at han gikk sine egne veier, og de fryktet for at hans munkeaktige liv kunne bidra til at deres kloster kom under strengere tukt. De andre kannikene klarte ved hjelp av sladder å hindre at Vilhelm ble diakonviet av biskopen av Paris, men ved onkelens inngripen ble han viet til diakon av biskopen av Senlis.

Da den salige pave Eugenius III (1145-53) besøkte Paris i 1148, merket han seg slappheten blant kannikene i Sainte-Geneviève, og samme år ble de erstattet av frommere augustinerkanniker, såkalte «regelbundne augustinere», og Vilhelm sluttet seg til dem. Kildene er uenige om hvor disse kom fra – noen kilder skriver at den store abbed Suger av Saint-Denis sendte kanniker fra sitt eget kloster, og at prioren i Saint-Denis ble abbed i Sainte-Geneviève. Andre skriver at reformen av Sainte-Geneviève ble betrodd de regelbundne kannikene i Saint-Victor, som var et relativt nytt kannikkloster i utkanten av Paris, grunnlagt bare et par tiår tidligere. Prior Odo i Saint-Victor kom til Sainte-Geneviève som prior. På den tiden studerte den hellige Absalon av Lund i Paris, blant annet også ved klosteret Sainte-Geneviève, og han sluttet vennskap med Vilhelm.

Det alle er enige om, er at Vilhelm kom tilbake til kommuniteten som subprior. Han var stridig og reformvillig, viljesterk og rettlinjet, og han hadde et heftig temperament. Han var også selvbevisst, egenrådig og fremfusende, og han var derfor som skapt til sammenstøt med sine overordnede, og kampene uteble da heller ikke. Hans store nidkjærhet gjorde at han tiltok seg ansvar han ikke hadde, og han viste langt fra nødvendig skjønnsomhet i sine forsøk på å reformere Sainte-Geneviève, noe som førte til mye splid. Blant annet motsatte han seg i 1164 å ta imot en ny prior som hadde fått stillingen på irregulær måte. Dette ble han straffet for av abbed Guérin, Odos etterfølger i Sainte-Geneviève, men Vilhelm ble til slutt støttet av pave Alexander III (1159-81).

Striden sluttet med at han rundt 1171 ble invitert til Danmark av biskop Absalon av Roskilde (fra 1178 erkebiskop av Lund), som kjente ham fra sin studietid i Paris. Sendebudet var den unge dansken Saxo Grammaticus, som skulle bli berømt som historiker. Vilhelm ble tilkalt for å gjenopplive og reformere et døende lite samfunn av regelbundne kanniker på Eskilsø i Roskilde-fjorden på Sjælland. Abbed Guérin var nok bare glad til at urokråka Vilhelm reiste fra Paris, men i Danmark fikk han anledning til å vise hva som bodde i ham.

Ifølge tradisjonen gikk Vilhelm og tre andre franske kanniker i land på Sjællands kyst den 15. august 1165. Men da hans tre ledsagere så «kannikernes upassende levevis med fester, druk og kvinder», fant de tilstanden i det danske klosteret så jammerlig at de ba om å få vende hjem igjen. Også Vilhelm var fristet til å snu, men han lot seg overtale av Absalon til å se tiden an. Legenden forteller at «Den gamle Fiende» (Satan) forsøkte å tenne på noe halm som lå rundt den sengen hvor abbed Vilhelm sov. Men ilden skadet ikke Vilhelm, for som Satan sa: «Det kom en som var enda sterkere enn meg og overmannet meg » (Luk 11,22).

Vilhelm ble en myndig og temperamentsfull abbed. Han startet med å utvise to av de seks kannikene og begynte å reformere de andre, men de var «meget gamle og så godt som ubrugelige til al dont». Abbeden ble snart hatet av de opprinnelige munkene på grunn av sin fromhet og askese. De tenkte på å skille seg av med ham for enhver pris, ja, angivelig ville de til og med drepe ham, især etter at han anla en hage og serverte en fransk grønnsaksdiett i stedet for kjøtt. På grunn av manglende inntekter levde de franske munkene i ytterste armod, og til slutt ga de opp og vendte hjem. Vilhelm ville gjerne følge dem, men Absalon overtalte ham til at bli, sto ved hans side og ga ham store pengegaver til klosteret. Vilhelm vokste gjennom motgang og hans åndskraft utfoldet seg, og han fikk ry for å være en undergjører.

En rekonstruksjon av klosteret i Æbelholt

På grunn av oversvømmelser som gjorde Eskilsø nesten ubeboelig, flyttet munkene rundt år 1175 til Æbelholt i Tjæreby sogn vest for Hillerød. Der grunnla Absalon et kloster og gjorde Vilhelm til abbed. Pave Alexander III stadfestet ved to buller det nye klosteret, som på samme måte som det andre ble innviet til apostelen Thomas. Den opprinnelige kirken i Tjæreby hadde vært innviet til Parakleten, det vil si Talsmannen, Den Hellige Ånd, så derfor ble det ofte kalt Monasterium Sancti Thomae de Paraclito, men klosterets danske navn var og forble Æbelholt. Etter Vilhelms død ble det også ganske enkelt kalt St. Vilhelms kloster.

Levevilkårene der var svært barske, og siden kannikene la mest vekt på sjelenes frelse, var kanskje ikke landbruk og teknikk klosterets sterke side. Et brev forteller at de tilkalte hjelp fra Esrum Kloster for å løse problemer med vannforsyningen. Absalon hadde skjenket blyrør til klostrets vannsystem, men det var åpenbart problemer med å få det til å fungere. En broder Stefan hadde allerede en gang hjulpet klostret, men Vilhelm skrev til abbeden av Esrum og ba ennå en gang om hjelp.

Vilhelm måtte gang på gang be Absalon om penger. Han fikk store pengegaver, og Absalon sikret klosteret bispetiender og store eiendommer i Nord-Sjælland, men om dem kom Vilhelm i klammeri med det nærliggende Esrom cistercienserkloster. Klosteret ble et av Danmarks største klostre med et utmerket sykehus. 10-15 år etter grunnleggelsen var antallet kanniker oppe i 25, og antallet fattige som slo seg ned ved klosteret og trakk veksler på abbedens store velgjørenhet, vokste stadig til det var over hundre som fikk daglig bespisning, kunne Vilhelm stolt fortelle i et brev til paven.

Imidlertid var utgiftene større enn inntektene. Vilhelm tigget hos Absalon, og munkene ble satt på vann og brød, som «ikke akkurat var englebrød, men snarere kvegfôr». Unge klosterbrødre stakk av igjen, men unge studenter kom til, for Vilhelm kunne latin som sitt morsmål, kjente Bibelen ut og inn og var vel bevandret i skolastikk og kirkerett. Peder Sunesøn, senere biskop av Roskilde, var en av dem. Med sin kultur og sin fromhet betegnes Vilhelm som en foregangsmann i den danske Kirken. Han høynet nivået og virket for klostertukten, også i andre klostre, for eksempel Børglum, og advarte mot folkets hovedsynd: drukkenskapen. Men han var også en mester i utskjelling og var særlig frimodig overfor Absalon og de andre biskopene.

Vilhelm ivret for kultursamarbeid mellom Danmark og Frankrike og blandet seg i den forbindelse også inn i politikken. Han kunne også være egensindig og ta feil, for eksempel i sin energiske støtte til det ulykkelige dansk-franske ekteskapet mellom den hellige prinsesse Ingeborg og den franske kongen Filip II August (1180-1223). Av politiske grunner fridde kongen til Ingeborg Valdemarsdatter, datter av den danske kongen Valdemar den Store (1157-82) og søster av kong Knut VI (1182-1202). Både Absalon og kong Knut hadde betenkeligheter, muligens av hensyn til den tysk-romerske keiseren. Men Vilhelm så gjerne en nærmere forbindelse mellom det danske og det franske kongehuset, og ved sin flammende veltalenhet lyktes det ham å få ekteskapet brakt i stand.

I 1193 var Vilhelm med i følget som brakte Ingeborg til Amiens. Men ekteskapet ble en katastrofe. Kongen fikk motvilje mot Ingeborg allerede på selve bryllupsnatten, og morgenen etter forskjøt han henne. Han satte henne i kloster og holdt henne innesperret i mange år. Ved falsknerier klarte han å påvise at Ingeborg og Elisabeth, hans første hustru, var blodsbeslektet i fjerde ledd. Etter gjeldende kirkerett var dette gyldig grunn for skilsmisse, så i mai 1195 skilte Filip seg fra sin danskfødte dronning. Pave Celestin III (1191-98) annullerte skilsmissen, men dette hindret ikke kongen fra å gifte seg på nytt i 1196 med den vakre Agnes av Meran.

På Ingeborgs vegne dro Vilhelm i 1194 til Roma og pave Celestin III. På veien hjem ble han tatt til fange i Frankrike av hertugen av Burgund og ble fengslet i nærheten av Dijon, men han ble løslatt etter to år i 1196 og kunne vende tilbake til sitt kloster. I 1198 ble Innocent III (1198-1216) pave. I flere år la han press på Filip i den tyve år lange striden for å få kongen til å ta tilbake sin hustru Ingeborg. Paven la i 1200 interdikt over hans territorier. Kirkene ble stengt, ingen sjelemesser ble lest for de avdøde og de døde ble stående uten å bli gravlagt. Men sommeren 1201 døde Agnes av Meran, et halvt år etter at hun hadde født et barn. Innocent kom nå kongen i møte ved å erklære hans to barn med Agnes, en gutt og en jente, for legitime. Da kongen tok dronning Ingeborg tilbake i navnet, gjorde han det av rent politiske grunner.

Til tross for flausen med det kongelige ekteskapet steg Vilhelm i aktelse hos det danske kongehuset, og også hos Absalon, som siden 1178 hadde vært erkebiskop av Lund. Men kong Sverre av Norge (1177-1202) kalte Vilhelm en «djevelsk tyrann», da Vilhelm deltok i etableringen av Baglernes parti, som ble kong Sverres største fiender. Ved siden av erkebiskop Absalon var det nok Vilhelm som ble de norske biskopenes mest aktive støtte i kampen mot kong Sverre i 1190-årene. I Æbelholt fant erkebiskopen av Trondhjem og flere norske biskoper et tilholdssted under stridighetene med kong Sverre. Vilhelm sendte senere noen kanniker til Konghelle i Oslo stift, hvor de i 1196 grunnla Kastelle kloster, som abbed Vilhelm fikk tilsyn med. Ennå et par århundrer etter kunne dette tilhørighetsforholdet spores. Vilhelm levde et brysomt liv, som også hans tallrike brev minner om; brysomt for andre, men mest for seg selv. Han lot seg ikke knekke, men uten tvil ble han renset inn i en voksende ydmykhet og selvoppofrelse. Han var alltid travel, alltid i arbeid, og han unnet seg minst mulig søvn og hvile, og han bekymret seg for andres ve og vel med en slik inderlighet at han nesten ble sprengt. Slik var han fra unge år til han var olding. Hans mange bevarte brev er en verdifull kilde for den danske Kirkens historie. Han hadde en spesiell andakt til den hellige Genovefa av Paris og skrev en traktat om gjenfinningen av hennes relikvier.

Vilhelm var så hard mot sin kropp at han brøt ned sin helse. Hans venn Absalons død i 1201 gjorde også inntrykk. Kreftene svant, og henimot påsken 1203 var han dødssyk. Skjærtorsdag sto han ved alteret for siste gang, delte ut den hellige kommunion til munkene og foresto som vanlig utdelingen av almisser til de fattige. Men under fotvaskingen av kannikene ble han lammet av smerter og brakt til sengs. Påskemorgen den 6. april 1203 mottok han den siste olje og sovnet inn. Andre påskedag ble han gravlagt foran apostelen Thomas' alter i klosterets lille trekirke. Cisterciensernes abbed Torkil fra Esrom forrettet begravelsen, og tilstrømmingen var stor.

Det ble skrevet en biografi, «Abbed Vilhelms levnet», som sikkert er forfattet av en av klosterets kanniker omkring 1220. Vilhelms legende beretter om ustanselige stridigheter og morderiske anslag fra munker som ikke ville ha sitt klosterliv reformert. Legenden betrakter som ventet denne motstanden som djevelens verk og priser Vilhelm som ydmyk, tålmodig, from, kjærlig og barmhjertig. I hans ettermæle ble raskt de gamle stridighetene utvisket, og hans glød og inderlighet lyste gjennom. Legenden inneholder også en samling mirakler og utførlige sykdomshistorier, og det berettes om utallige undere og helbredelser, både mens han levde og etter hans død.

Allmuen på Nord-Sjælland kåret ham som sin helgen, og Absalons etterfølger i Lund, erkebiskop Anders Sunesøn, anmodet pave Honorius III (1216-27) om å stadfeste den folkelige kanoniseringen. Også biskopene av Oslo og Skara ba paven om helgenkåring. Etter nærmere undersøkelser helligkåret pave Honorius Vilhelm den 21. januar 1224 og innrømmet enhver som valfartet til Æbelholt på helgendagen og uken deretter, førti dagers avlad.

På Absalons foranledning var det i 1176 påbegynt byggingen av en steinkirke, men trekirken ble stadig benyttet ved Vilhelms begravelse. I 1210 ble teglsteinkirkens kor innviet og kirken antok karakter av valfartskirke, noe som ble ytterligere forsterket da helgenens relikvier ble skrinlagt og den 16. juni 1238 overført til høyalteret i den nye steinkirken i klosteret i Æbelholt i nærvær av kong Erik Plovpenning. Tallrike relikvier ble også spredt til andre danske kirker. Folk valfartet til hans grav, og på Vilhelms festdag den 16. juni strømmet folk til Æbelholt, og utenfor klosterets porter fortsatte de festen de neste par ukene med et livlig marked. En av Vilhelms tenner var klosterets kosteligste skatt: En kopp vann som tannen ble dyppet i, helbredet ellers uhelbredelige sykdommer.

Ved reformasjonen ble klosteret inndratt under kronen, og tretti år senere ble den store steinkirken revet ned og steinene brukt til oppførelsen av Frederiksborg Slott. Også klosterbygningene ble revet ned; ruiner av dem holdt seg til henimot år 1800. Vilhelms relikvier er forsvunnet.

For å høyne sine danske landsmenns dannelse, samlet Vilhelm et antall av sine brev i en Brevbok (Liber epistolarum), tenkt som en samling forbilder til studium og etterligning for enhver som ønsket å mestre skrivekunsten. Den er overlevert i to «bøker», men skjønt vi ennå har Vilhelms forord, synes han ikke selv å ha «publisert» verket, det vil si høytidelig avlevert det til sine foresatte. Man kan gjette på at Vilhelms bok «utkom» posthumt, for eksempel i forbindelse med hans helligkåring. Som boken er overlevert, bærer den ikke preg av å være avsluttet. Vilhelms forteller i forordet at samlingen består av «brev som jeg dels selv har sendt til forskjellige mottagere, dels har forfattet i andres navn» (epistolas uidelicet, quas ad personas diuersas emisimus uel sub aliorum nomine scripsimus).

Vilhelms minnedag er translasjonsdagen 16. juni. Han ble minnet i den gamle norske kalenderen og i andre kalendere på dødsdagen 6. april. Hans navn står i Martyrologium Romanum under 6. april. Han avbildes som kannik med bok og en brennende fakkel, eller en fakkel tennes av seg selv på hans grav. På avbildninger viser også den hellige Geneviève for ham. Han blandes noen ganger sammen med den hellige Vilhelm av Roskilde. Han kalles også i sjeldne tilfeller for Vilhelm av Paris eller Vilhelm av Parakleten.

av Webmaster publisert 31.12.2006, sist endret 22.02.2016 - 10:09