Paul, biskop, Guds tjeneres tjener, sammen med konsilfedrene til evig erindring.

Konstitusjon «De Sacra Liturgia» - «Sacrosanctum Concilium»

Innledning

1. Dette Hellige Kirkemøte setter seg som mål å fremme de troendes kristenliv, å tilpasse de institusjoner som er forandringens lov underkastet, til vår tids behov, å fremme slikt som kan bidra til alle Kristustroendes enhet, og å understøtte alt som kan hjelpe til å kalle menneskeheten inn i Kirkens skjød. Det vil da si at Kirkemøtet mener seg å ha ganske særskilte grunner for også å sørge for liturgiens fornyelse og fremme.

2. Gjennom liturgien - og fremfor alt i Eukaristiens guddommelige offer - «fullbyrdes jo vår gjenløsning» 1. Det vil si at liturgien er det fremste middel de troende eier til i sitt liv å uttrykke Kristi mysterium og den sanne Kirkes virkelige natur, og gjøre den åpenbar for andre. For det er Kirkens egenart å være på en gang menneskelig og guddommelig, på en gang synlig og bærer av usynlige rikdommer, samtidig ivrig til å virke og fordypet i beskuelse, nærværende i verden og allikevel vandrende som fremmed i den. Men alt dette på en slik måte at Kirkens menneskelige sider er innstilt på og underordnet det guddommelige i den, det synlige er rettet mot det usynlige, virksomheten mot beskuelsen, og denne nærværende verden mot den fremtidige stad vi er på vei til 2. Liturgien bygger altså daglig opp dem som er innenfor til et hellig tempel i Herren, en Guds bolig i Ånden 3, inntil den i seg virkeliggjør Kristi hele fylde 4. Så styrker den da på en underfull måte deres krefter til å forkynne Kristus, og på denne måten manifesterer den Kirken for dem som står utenfor, som et banner løftet blant folkene 5, et banner som Guds spredte barn kan flokke seg og samles til ett under 6, inntil der bare er én hjord og én hyrde 7.

3. For liturgiens fremme og fornyelse mener da dette Hellige Kirkemøte det er påkrevet å minne om følgende prinsipper og vedta følgende praktiske regler.

Blant disse prinsipper og regler er der en del som kan og skal gjelde såvel for de andre riter som for den romerske ritus, enskjønt de praktiske regler som her følger. må oppfattes som gjeldende den romerske ritus alene, i den monn de ikke ut fra selve tingenes natur berører også de andre riter.

4. Endelig, i trofast overensstemmelse med tradisjonen, erklærer dette Hellige Kirkemøte at den hellige Mor Kirken anser alle lovlig anerkjente riter som like i rett og verdighet, og at den for fremtiden ønsker å bevare dem og begunstige dem på alle måter. Og det er Kirkemøtets ønske at man i den monn det er påkrevet underkaster dem en fullstendig og omhyggelig revisjon, i den sunne tradisjons ånd, og gir dem ny livskraft, i samsvar med dagens forhold og behov.

Kapittel 1: Generelle prinsipper for liturgiens fornyelse og fremme

I. Liturgiens vesen og dens betydning i Kirkens liv

5. Gud, som «vil at alle mennesker skal bli frelst og nå frem til å erkjenne sannheten» (1. Tim. 2, 4), talte fordum «mange ganger og på mange måter til våre fedre, gjennom profetene» (Hebr. 1, 1), Og da tidens fylde kom, sendte han sin Sønn, det menneskevordne Ord, salvet av den Hellige Ånd, til å forkynne det glade budskap for de fattige, til å lege de sønderknuste hjerter 8, «som en lege for kropp og sjel» 9, som en midler mellom Gud og mennesker 10. For det var i sin egenskap som menneske, ett med det guddommelige Ord, at Jesus Kristus ble redskap for vår frelse. Slik at i Kristus «fremstod den fullkomne fullbyrdelse av vår forsoning», og i ham «har vi fått del i hele fylden av hans gudsdyrkelse» 11.

Guds storverk i det Gamle Testamentes folk var allerede et forspill til dette. Men ved Kristi verk er menneskeheten blitt gjenløst, og all heder og ære er blitt Gud til del. Det skjedde ved påskens mysterium, i hans salige lidelse, hans oppstandelse fra dødsriket og hans himmelferd i herlighet, - da han «ved sin død brøt døden ned, og ved sin oppstandelse gjenreiste vårt liv» 12. For hele det underfulle sakrament som Kirken er, fødtes ut av Kristi side under hans søvn på korset 13.

6. Som Kristus var utsendt av Faderen, utsendte han nå selv apostlene, fylt av den Hellige Ånd. Han sendte dem ut for å forkynne evangeliet for all skapningen 14, og kunngjøre at Guds Sønn ved sin død og oppstandelse hadde befridd oss fra Satans makt 15 og fra døden og ført oss over i Faderens rike; men også for at de skulle sette ut i livet det frelsesverk som de forkynte, gjennom offeret og sakramentene, som hele det liturgiske liv kretser om. Således blir da menneskene føyet inn i Kristi påskemysterium gjennom dåpen: døde, begravede og oppstandne med ham 16 mottar de «den ånd som gir dem rang som barn», og som «får oss til å rope: Abba! Far!» (Rom. 8, 15) - og slik blir disse «sanne tilbedere, som Faderen vil ha» 17. Og på samme måte: Hver gang de tar del i Herrens måltid, forkynner de Herrens død, inntil han kommer 18. Derfor er det at «de som tok imot Peters budskap, ble døpt», på den pinsedag da Kirken trådte frem for verden. «Og de tok trofast del i apostlenes undervisning, i brødsbrytelsen og i bønnene ... De lovsang Gud og hadde hele folkets velvilje» (Ap.gj. 2, 41-47). Og siden har Kirken aldri unnlatt å komme sammen for å feire påskemysteriet, og «lese i alle Skriftene hva som står skrevet om ham» (Luk. 24, 27), å feire den eukaristi hvor «hans døds seier og triumf igjen blir fremstilt» 19, og samtidig takke Gud «for hans uutsigelige gave» i Kristus Jesus (2. Kor. 9, 15), «hans herlighet til pris» (Ef. 1, 12), ved den Hellige Ånds kraft.

7. Men for å fullbyrde dette store verk er Kristus alltid til stede i sin Kirke, og da fremfor alt i de liturgiske handlinger. Han er til stede i messens offer, såvel i den som forretter tjenesten («den som nå ofrer via prestenes tjeneste, er den samme som den gang frembar seg selv på korset») 20, som - i høyeste grad - i de eukaristiske skikkelser. Med sin kraft er han til stede i sakramentene, slik at når noen døper, er det Kristus selv som døper 21. Han er til stede i sitt ord, slik at det er han selv som taler når de Hellige Skrifter leses opp i kirken. Han er også til stede når Kirken ber og lovsynger han som lovte: «Hvor to eller tre er kommet sammen i mitt navn, der er jeg selv i blant dem» (Matt. 18, 20).

For til fullbyrdelsen av denne sin gjerning, hvorved Gud ydes all heder og ære, og menneskene helliges, knytter Kristus alltid sin Kirke. Den er hans elskede Brud, som påkaller ham som sin Herre og som gjennom ham bringer den Evige Far sin hyllest.

Det er da med rette at liturgien betraktes som utfoldelsen av Jesu Kristi prestelige embede. Den lar sansbare tegn stå for menneskets helligelse, der hvert enkelt tegn har sin egen måte å fullbyrde sin gjerning på. I liturgien utfolder da den fulle og hele offentlige gudsdyrkelse seg, slik den virkeliggjøres av Jesu Kristi mystiske legeme - av dets hode som av dets lemmer.

Siden enhver liturgisk feiring således er en handling av Kristus selv som prest, og av hans legeme, Kirken, er den også i eminent grad en hellig handling, og ingen annen kirkelig handling kan sammenlignes med den, hverken i rang eller i virkning.

8. Den jordiske liturgi gir oss allerede del i den himmelske, som i en forsmak - den himmelske liturgi som feires i den hellige stad Jerusalem, som vi er på vandring frem mot, der hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd som tjener ved helligdommen, ved det virkelige tabernakel 22; med hele den himmelske hær synger vi vår hymne til Herrens ære; idet vi ærer de helliges minne, håper vi å få lodd og del i deres samfunn; og vi venter på vår Herre Kristus som vår Frelser, inntil han selv trer frem som vårt liv, og vi med ham i herlighet 23.

9. Den hellige liturgi utgjør ikke hele Kirkens gjerning. For før menneskene kan ta del i liturgien, må de kalles til tro og omvendelse: «Hvordan skal en kunne påkalle én man ikke tror på? Og hvordan skal en kunne tro på én man ikke har hørt om? Eller hvordan skal en kunne høre, hvis det ikke er noen som forkynner? Og hvordan skal noen kunne forkynne uten å være utsendt?» (Rom. 10, 14-15).

Og derfor forkynner Kirken frelsens budskap for de ikke-troende, for at alle mennesker skal kjenne den ene sanne Gud og ham han har utsendt, Jesus Kristus, vende om fra sine veier og gjøre bot 24. Men også for dem som allerede tror må Kirken stadig på ny preke tro og bot, og gjøre dem rede til å motta sakramentene. Den må lære dem å overholde alt det som Kristus har befalt 25, og oppmuntre dem til å vise i gjerning sin kjærlighet, sin fromhet og sitt apostoliske sinnelag. Derigjennom vil det bli åpenbart at de kristne, skjønt ikke av denne verden, allikevel er verdens lys, og forherliger Faderen i menneskenes øyne.

10. Imidlertid: Liturgien er det høydepunkt som hele Kirkens gjerning streber mot, og samtidig den kilde som all dens kraft springer ut av. Formålet med alt apostolisk arbeid er jo dette: Å bringe alle som gjennom troen og dåpen er blitt Guds barn, til å komme sammen og i Kirkens midte prise Gud, ta del i offeret og innta Herrens måltid.

Og på den annen side driver liturgien de troende, mettet med «påskens sakramenter», til å bli «ett hjerte i kjærlighet» 26; den ber om at de «i sitt liv må bevare hva de har grepet gjennom troen» 27; hver gang Guds pakt med menneskene fornyes gjennom feiringen av eukaristien, blir de igjen tiltrukket og opptent av Kristi kjærlighet. Som fra et kildevell strømmer da Guds nåde ut over oss fra liturgien, og aller mest fra eukaristien. Derigjennom virkeliggjøres også i høyeste mål den menneskenes helligelse og Guds forherligelse i Kristus som er siktepunktet for hele Kirkens gjerning.

11. Men for at liturgien skal kunne oppnå sin fulle virkning, er det påkrevet at de troende kommer til den besjelet av et rett sinnelag, at de samstemmer sitt sinn med sin røst, og samarbeider med nåden fra det høye, slik at de ikke mottar den forgjeves 28. Derfor kreves det ikke bare at lovene for den liturgiske handling blir overholdt, slik at alt skjer på gyldig og lovlig vis; sjelesørgerne må også se til at de troende deltar bevisst og aktivt i handlingen, og på en slik måte at de virkelig får utbytte av den.

12. Det åndelige liv begrenses imidlertid ikke til deltagelse i liturgien. For om den kristne er kalt til å be i fellesskap, må han ikke desto mindre også tre inn i sitt lønnkammer for å be til sin Far i det skjulte 29; ja, som apostelen sier, han må be uten opphør 30. Og den samme apostel lærer oss alltid å bære Jesu død med oss i vårt legeme, for at også Jesu liv må bli åpenbart i vår dødelige kropp 31. Og derfor ber vi i messeofferet Herren om at «som han godtar det åndelige offer vi frembærer», må han gjøre oss til «et evig offer» for ham 32.

13. De folkelige andakter er sterkt å anbefale, forutsatt at de er i overensstemmelse med Kirkens lover og regler. Særskilt gjelder dette dersom de er forordnet av den Apostoliske Stol.

Lokalkirkenes gudstjenestlige handlinger har også en egen verdighet, i den monn de utføres etter påbud av biskopene i samsvar med sedvane eller lovlig godkjente bøker.

Disse andaktene må imidlertid ta hensyn til den liturgiske årstid og også ellers være i harmoni med liturgien; de må på en eller annen måte utspringe fra den og føre folket inn i den. For liturgien er, ut fra selve sitt vesen, alle slike andakter langt overlegen.

II. Liturgisk dannelse og aktiv deltagelse i liturgien

14. Den Hellige Mor Kirken har et stort ønske om at alle troende må bli ført frem til en full, bevisst og aktiv deltagelse i feiringen av liturgien, i pakt med selve dens vesens krav, og slik som det kristne folk - «et utvalgt folk, et kongelig presteskap, et hellig folk, som Gud kan kalle sitt eget» (1. Pet. 2, 9; Kfr. 2, 4-5) - har rett og plikt til det i kraft av sin dåp.

Ved arbeidet med liturgiens fornyelse og fremme er det fremfor alt denne fulle og aktive deltagelse en må ta sikte på. Det er først og fremst der de troende finner den helt nødvendige kilde til inspirasjon for sitt kristne liv. Derfor er det sjelesørgernes plikt å fremme den, gjennom hele sitt pastorale arbeid, og ta i bruk de nødvendige pedagogiske midler til dette.

Der er imidlertid intet håp om at dette kan oppnås, dersom ikke sjelesørgerne selv er dypt preget av liturgiens ånd og kraft, slik at de blir i stand til å undervise andre. Derfor må det aller først sørges for at geistligheten får en liturgisk dannelse. Og med henblikk på det har da dette Hellige Kirkemøte fastsatt følgende bestemmelser.

15. De som underviser i liturgi ved seminarer, ordenshus og teologiske fakulteter, må være blitt grundig forberedt på sin oppgave gjennom studier i egne institutter spesialisert på dette fagområde.

16. Liturgien skal i seminarene og ordenshusene regnes som et av de nødvendige og viktige fagene, og i de teologiske fakultetene som et hovedfag; i undervisningen skal det betraktes såvel i teologisk og historisk perspektiv som fra åndelig, pastoral og juridisk synsvinkel. Dertil skal professorene i andre fag, særskilt i dogmatisk teologi, i bibelvitenskap, i det åndelige livs teologi og pastoralteologi, belyse Kristi mysterium og frelseshistorien på en måte som svarer til den indre nødvendighet i hvert enkelt fag, men samtidig slik at deres sammenheng med liturgien og enheten i den geistlige utdannelse trer klart frem.

17. Teologistudentene skal gis en liturgisk dannelse som grunnlag for sitt åndelige liv. Det må skje gjennom en god innføring, som gir dem forståelsen av de hellige riter og lar dem ta del i dem av hele sin sjel, men også gjennom selve feiringen av de hellige mysterier, og andre fromhetsøvelser gjennomtrengt av liturgiens ånd. På samme måte skal de lære å overholde liturgiens lover, slik at livet i seminarene og ordenshusene i sin helhet blir preget av liturgien.

18. Prester - sekular- såvel som ordensgeistlige - som allerede er i virksomhet i Herrens vingård, må få all mulig hjelp til stadig bedre å forstå hva det er de fullbyrder gjennom sine hellige funksjoner, til å leve et liturgisk liv og dele det med de troende som er dem betrodd.

19. Sjelesørgerne skal med iver og tålmodighet ta seg av de troendes liturgiske dannelse og se til at de deltar aktivt i liturgien, både med legeme og sjel, på en måte som står i forhold til deres alder, stand, livsform og øvrige religiøse dannelse. Dermed fyller de en av de viktigste oppgaver som den trofaste forvalter av Guds mysterier er betrodd. Og i denne sak skal de være veivisere for sin hjord ikke bare i ord, men også gjennom sitt eksempel.

20. Overføring av de hellige handlinger i kringkasting og fjernsyn skal skje med verdighet og takt - ganske spesielt når det dreier seg om messen - under den ansvarlige ledelse av en kompetent person, som av biskopene er utsett til dette verv.

III. Liturgiens fornyelse

21. For at det kristne folk desto sikrere skal få del i nådens fylde gjennom liturgien, er det den hellige Mor Kirkens ønske å gjennomføre en alminnelig fornyelse av liturgien. For liturgien består vel av en uforanderlig del, innstiftet av Gud, men dertil av deler som kan eller til og med bør endres etter som tidene skifter - nemlig i den grad det viser seg at elementer som mindre svarer til liturgiens eget indre vesen, eller som nå er blitt uegnet, har fått innpass i den.

Ved denne fornyelsen skal både tekster og riter ordnes på en slik måte at de ting de vil betegne, blir klarere uttrykt, - så at kristenfolket, såvidt det lar seg gjøre, lett kan forstå dem og ta full og aktiv del i den felles feiring av liturgien.

Derfor fastsetter det Hellige Kirkemøte følgende generelle regler:

A) Generelle regler

22. § 1. Rett til å ordne liturgien tilkommer ene og alene Kirkens myndighet; det vil si den Apostoliske Stol og, i samsvar med gjeldende rett, biskopen.

§ 2. I kraft av den fullmakt som gjeldende rett gir, er ordningen av liturgien, innenfor gitte grenser, dessuten underlagt lovlig etablerte territoriale bispekonferanser av forskjellig art.

§ 3. Ingen annen, heller ingen prest, kan derfor på eget initiativ legge til, fjerne eller endre noe som helst i liturgien.

23. Et omhyggelig studium - teologisk, historisk og pastoralt - må alltid gå forut for enhver revisjon av liturgiens enkelte deler; slik at den sunne tradisjon blir respektert, samtidig som veien står åpen for et legitimt fremskritt. Videre skal de generelle lover for liturgiens struktur og indre mening tas i betraktning, samtidig som man baserer seg på de erfaringer som er vunnet ved den seneste tids liturgiske reformer og ved de spesielle tillatelser som er blitt gitt her og der. Endelig skal nye ting bare innføres i den monn det er sikkert at Kirkens sanne beste krever det; og man må være fullt viss på at de nye former betyr en på sett og vis organisk utvikling av dem som allerede eksisterer.

Man skal også, så langt råd er, søke å unngå at der består vesentlige rituelle forskjeller mellom innbyrdes tilgrensende landområder.

24. Av største betydning for feiringen av liturgien er den Hellige Skrift. For fra Skriften hentes dens lesninger, som også blir forklart i homilien, og fra den kommer de salmer som synges (nemlig Davidssalmene); det er under dens inspirasjon at bønnene og de liturgiske sanger er blitt til og det er i den at liturgiens tegn og handlinger henter sin mening. Vil man oppnå en liturgisk fornyelse, fremgang og tilpasning, er det derfor påkrevet å fremme denne inderlige og levende kjærlighet til den Hellige Skrift som både den østlige og den vestlige liturgiske tradisjon vitner om.

25. De liturgiske bøker skal revideres så snart råd er, med hjelp av eksperter og i samråd med biskoper fra alle kanter av verden.

B) Regler grunnet på liturgiens hierarkiske og sosiale karakter

26. De liturgiske handlinger er ikke av privat karakter, men feires av Kirken som sådan, den som er «enhetens sakrament»; det vil da si, den feires av det hellige folk, organisk forenet under sine biskoper 23.

Og derfor angår de liturgiske handlinger hele Kirkens legeme, som de manifesterer og virker inn på; med hensyn til dens enkelte lemmer, berøres disse av dem på forskjellig vis, alt etter deres vigsel, funksjon og faktiske deltagelse.

27. Så ofte som ritene ut fra sin egenart krever en feiring i fellesskap, med de troendes tilstedeværelse og aktive deltagelse, skal det understrekes at en slik feiring er å foretrekke, så langt det er mulig, fremfor en individuell og praktisk talt privat selebrasjon.

Dette gjelder ganske spesielt feiringen av messen - om enn enhver messe av seg selv har offentlig og sosial karakter - og forvaltningen av sakramentene.

28. Ved feiringen av liturgien har hver enkelt, altertjener som legmann, sin oppgave å fylle. Han skal da utføre det som tilkommer ham ut fra sakens natur og de liturgiske regler - utelukkende det, men også alt det.

29. Også ministranter, lektorer, kommentatorer og sangkor utfører en reell liturgisk tjeneste. Derfor skal de skjøtte sin oppgave med den oppriktige fromhet og all den verdighet som en så opphøyet tjeneste krever, og som Guds folk med rette kan vente av dem.

Med tanke på dette må de også bli vel innført i den liturgiske ånd, hver enkelt i den monn det kan skje, og opplæres i å fylle sine roller både korrekt og sømmelig.

30. Til fremme av den aktive deltagelse skal folket oppmuntres til å ta del med sine akklamasjoner og svar, til å synge med i antifoner, Davidssalmer og andre salmer, såvel som til å ta del gjennom handlinger, gester og kroppsstilling. Også en ærbødig stillhet skal til sine tider overholdes.

31. Ved revisjoner av de liturgiske bøker skal man nøye sørge for at rubrikkene angir også de troendes del.

32. Når det i liturgien forekommer at bestemte personer blir særlig fremhevet, skjer det med grunnlag i den liturgiske funksjon eller den hierarkiske rang. Dessuten foreskriver de liturgiske bøker visse æresbevisninger til sivile øvrighetspersoner. Men utenom dette får man ikke ta noen spesielle hensyn til privatpersoner eller rangforhold, hverken i seremoniene eller i de ytre manifestasjoner som omgir dem.

C) Regler grunnet på liturgiens pedagogiske og pastorale karakter

33. Selv om liturgien fremfor alt er en dyrkelse av Guds majestet, eier den også en stor pedagogisk verdi for det troende folk 34; For i liturgien taler Gud til sitt folk, Kristus forkynner igjen evangeliet. Og folket på sin side svarer Gud i sang og bønn.

Og ikke bare det. De bønner som presten oppsender til Gud, der han i Kristi rolle fører forsetet i forsamlingen, blir uttalt på vegne av hele det hellige folk og alle de tilstedeværende. De synlige tegn som liturgien benytter til å betegne de usynlige, guddommelige ting, er valgt av Kristus eller av Kirken. Det vil si at ikke bare når «de ting som er skrevet til lærdom for oss» (Rom. 15, 4) blir lest opp, men også når Kirken ber eller synger eller handler, næres deltagernes tro, deres sinn blir løftet til Gud, så de yter ham en åndelig tjeneste og mottar hans nåde i rikere mål.

Ved fornyelsen av liturgien skal man derfor overholde følgende generelle regler.

34. Ritene skal oppvise en nobel enkelhet, være klare og kortfattede, og unngå unødige gjentagelser; de skal ligge innenfor de troendes fatteevne; og i alminnelighet ikke trenge mange forklaringer.

35. For at den indre sammenheng mellom ord og handling i liturgien skal tre klart frem, forordnes følgende:

1) En rikere, mer variert og mer egnet lesning av den Hellige Skrift innføres.

2) Ettersom prekenen er en del av den liturgiske handling, skal det best egnede sted for den noteres også i rubrikkene, i samsvar med hva hver enkelt ritus tillater. Og forkynnelsens tjeneste skal oppfylles trofast .og riktig. Den skal da først og fremst øse av den Hellige Skrifts og liturgiens kilder, siden den er forkynnelsen av Guds storverk i frelseshistorien. Det vil si, i Kristi mysterium, som alltid er virksomt til stede iblant oss, og da først og fremst i feiringen av liturgien.

3) Også den direkte liturgiske undervisning skal det sørges for på alle måter. I selve ritualet skal en innføre korte forklaringer, der hvor det er nødvendig; de skal gis av presten eller av den altertjener (minister) som ellers har kompetanse til det, men bare i de mest passende øyeblikk, og med de ord som er foreskrevet, eller tilsvarende.

4) Det oppmuntres til at man feirer en egen Ordets tjeneste aftnene før de større høytider, på enkelte hverdager i advent og faste, og likeså på søndager og festdager, særlig der hvor ingen prest finnes; i dette tilfelle skal en diakon eller en annen som biskopen bar beskikket til dette verv, lede gudstjenesten.

36. § 1. Bruken av det latinske språk bibeholdes i den latinske ritus, med unntak for gjeldende særretter.

§ 2. Ettersom det imidlertid, såvel i messen som i sakramentsforvaltningen og øvrige deler av liturgien, ikke sjelden kan være til stor nytte for folket at morsmålet blir anvendt, kan man gi dette en større plass, særlig i lesningene og i formaningene, i enkelte bønner og sanger, i samsvar med de regler som fastsettes i de følgende kapitler for hvert enkelt av liturgiens områder.

§ 3. Innenfor rammen av disse regler tilkommer det så den kompetente territoriale kirkelige myndighet, nevnt i art. 22 § 2 (og om nødvendig etter konsultasjon av biskopene i de tilgrensende områder, der samme språk tales), å treffe bestemmelser angående den eventuelle bruk av morsmålet og den måte den skal skje på. Bestemmelsene skal så godkjennes, det vil si ratifiseres, av den Apostoliske Stol.

§ 4. Den oversettelse av den latinske tekst som skal benyttes i liturgien, skal godkjennes av samme kompetente territoriale kirkelige myndighet som nevnt ovenfor.

D) Regler for tilpasning av liturgien til de enkelte folkeslags mentalitet og tradisjoner

37. På områder hvor hverken troen eller hele fellesskapets beste er engasjert, nærer Kirken intet ønske om å gjennomføre en streng uniformitet. Så heller ikke når det gjelder liturgien. Tvert imot er de forskjellige folkeslags åndelige egenskaper og talenter noe den dyrker og utvikler. Alle de deler av deres livsform som ikke er uoppløselig forbundet med overtro og vrangforestillinger, studerer den med sympati, og dersom den er i stand til det, sørger den for å bevare dem fullt ut. Ja, undertiden gir den dem til og med innpass i liturgien, forutsatt da at de er forenlige med prinsippene for den sanne og ekte liturgiske ånd.

38. Under forutsetning av at den romerske ritus i alt vesentlig blir respektert, skal det gis plass for et legitimt mangfold, for tilpasninger til forskjellige grupper, områder og folkeslag, særskilt i misjonene, - også ved revisjonen av de liturgiske bøker. Dette må man ha for øye under arbeidet med ritenes oppbygning og når rubrikkene for dem skal fastlegges.

39. Innenfor de grenser som mønsterutgavene av de liturgiske bøker fastsetter, tilkommer det de kompetente territoriale kirkelige myndigheter, omhandlet i art. 22 § 2, å spesifisere disse tilpasningene, i særdeleshet hva angår sakramentsforvaltningen, men også i sakramentaliene, prosesjonene, det liturgiske språk, i kirkemusikken og i kirkekunsten. Under dette må de grunnregler som nærværende konstitusjon fastsetter, alltid overholdes.

40. På forskjellige steder og under forskjellige forhold tvinger imidlertid en mer dyptgripende tilpasning av liturgien seg på, noe som skaper enda større vanskeligheter.

Derfor:

1) Den kompetente kirkelige territoriale myndighet, omhandlet i art. 22 § 2, skal med all mulig klokskap og omtanke undersøke hvilke elementer av hvert enkelt folks kultur og tradisjoner det er ønskelig å gi plass i gudstjenesten. De tilpasninger som skjønnes nyttige eller nødvendige skal forelegges den Apostoliske Stol, med hvis samtykke de så kan innføres.

2) Denne tilpasning må imidlertid skje med det nødvendige skjønn. Den samme territoriale kirkelige myndighet vil derfor motta fullmakt av den Apostoliske Stol til eventuelt, for en begrenset tid, å tillate og lede de eksperimenter det blir nødvendig å foreta, i enkelte særlig egnede forsamlinger.

3) Ettersom de liturgiske lover pleier å by på spesielle vanskeligheter når det gjelder slike tilpasninger, særskilt i misjonene, skal man ha til disposisjon eksperter i faget til å formulere disse.

IV. Fremme av det liturgiske liv i bispedømme og sogn

41. Biskopen skal betraktes som sin hjords yppersteprest, den som de troendes kristenliv i en viss forstand utledes og avhenger av.

Derfor skal alle vite å verdsette det liturgiske liv i bispedømmet, med biskopen som sentrum, og spesielt da i domkirken. Alle må være forvisset om at Kirken manifesterer seg aldri på en mer vesentlig måte enn når hele Guds hellige folk deltar fullt og aktivt i en og samme gudstjeneste, fremfor alt i den ene og samme eukaristi, forenet i enstemmig bønn omkring det ene og samme alter, hvor biskopen forretter omgitt av sitt presteskap og sine altertjenere 35.

42. Biskopen kan jo imidlertid ikke over alt og til alle tider i egen person føre forsetet for hele folket i sin kirke; han er derfor nødt til å organisere de troende i mindre forsamlinger. De viktigste av disse er sognene, lokalt organisert under hyrder som fungerer på biskopens vegne. For på en viss måte representerer de den synlige Kirke slik den eksisterer hele jorden over.

Derfor skal også sognets liturgiske liv og dets tilknytning til biskopen fremmes hos både folk og geistlighet, i teori som i praksis. Og man skal arbeide for å utvikle menighetens fellesskapsfølelse, fremfor alt ved den felles feiring av søndagsmessen.

V. Fremme av den pastoralliturgiske bevegelse

43. Med rette blir iveren for liturgiens fremme og fornyelse ansett som et tegn på Guds Forsyns disposisjoner for vår tid, som et vitnesbyrd om den Hellige Ånds virke i sin Kirke. Denne iveren setter sitt eget preg på Kirkens liv i dag, ja, på hele den religiøse tenkning og aktivitet i tiden.

For å utvikle videre denne pastoralliturgiske bevegelse i Kirken, beslutter da dette Hellige Kirkemøte følgende.

44. Den kompetente kirkelige territoriale myndighet, nevnt i art; 22 § 2, bør opprette en liturgisk kommisjon bestående av folk med innsikt i liturgivitenskap, kirkelig musikk og kunst og pastoralt arbeid. Denne kommisjonen skal i den utstrekning det er mulig få ved sin side et Institutt for Pastoral Liturgi, hvis medlemmer skal være fagfolk på området; også legfolk kan høre inn her, om så synes ønskelig. Under den ovenfor omtalte territoriale kirkelige myndighets ledelse skal det være denne kommisjonens oppgave å dirigere den pastoralliturgiske aksjon i vedkommende distrikt, og drive de nødvendige studier og eksperimenter, hver gang det forekommer påkrevet å forelegge nye tilpasninger for den Apostoliske Stol.

45. På samme måte skal der være en liturgisk kommisjon i hvert enkelt bispedømme, til å fremme det liturgiske arbeid under biskopens ledelse.

Undertiden kan det vise seg opportunt at flere bispedømmer går sammen om å opprette en felles kommisjon, og samarbeider i den, til liturgiens fremme.

46. Foruten den liturgiske kommisjon skal man også i hvert bispedømme, i den utstrekning det er mulig, opprette kommisjoner for kirkemusikk og kirkekunst.

Disse tre kommisjoner må drive et nært innbyrdes samarbeid; ofte vil det til og med være det beste å samle dem i en eneste kommisjon.