Bryllupet i Kana: Det første barmhjertighetstegnet (del 22 av pavens katekese)

I sin tjueandre katekese over barmhjertigheten, fra onsdag 8. juni, tar pave Frans for seg noe som han kaller for en «portal» til Kristusmysteriet, nemlig bryllupet i Kana [se også Pavens budskap til Verdensdagen for de syke]. Det er kjærligheten som fører Gud og mennesket sammen. «De søker hverandre, de finner hverandre, de feirer hverandre og de elsker hverandre».

I Johannesevangeliets andre kapittel leser vi:

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»
Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»
Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.
(Joh 2,1-11)

Les også: Katekese 1 | Katekese 2 | Katekese 3 | Katekese 4 | Katekese 5|Katekese 6 | Katekese 7 | Katekese 8 |Katekese 9 |Katekese 10 | Katekese 11 |Katekese 12 |  Katekese 13 | Katekese 14 | Katekese 15 | Katekese 16 | Katekese 17 | Katekese 18 Katekese 19 | Katekese 20 | Katekese 21

Bryllupet i Kana: Det første barmhjertighetstegnet

God dag, kjære brødre og søstre!

Før katekesen ønsker jeg å hilse noen par som feirer sin 50-års bryllupsdag. Dette er virkelig familiens «gode vin»! De nygifte parene – som jeg skal hilse etterpå – og de unge kan lære av deres vitnesbyrd. Det er et vakkert vitnesbyrd. Takk for det!

Etter å ha kommentert noen lignelser om barmhjertigheten skal vi i dag se på det første av Jesu undre, som evangelisten Johannes kaller for «tegn» fordi det ikke var for å vekke forundring at Jesus gjorde undrene, men for å gi tegn på Farens kjærlighet. Det er nettopp Johannes som forteller om det første av disse underfulle tegnene, og det finner sted i Kana i Galilea. Det dreier seg om en slags «portal». De ordene og de uttrykkene som er hogd inn i denne portalen kaster lys over hele Kristusmysteriet og åpner disiplenes hjerte for troen. La oss se på noen av dem.

I innledningen finner vi uttrykket «Jesus og disiplene hans» (vers 2). De som Jesus har kalt til å følge ham har han knyttet til seg i et fellesskap, og nå er de alle sammen, som en eneste familie, innbudt til bryllupet. Når han ved bryllupet i Kana begynner sitt offentlige virke, viser Jesus seg som Gudsfolkets brudgom, han som var blitt forutsagt av profetene, og han avslører dybden i den relasjonen som forener oss med ham: Det er en ny kjærlighetspakt. Hva er grunnlaget for vår tro? Den kjærlighetsgjerningen som Jesus har knyttet oss til seg med. Og det kristne livet er svaret på denne kjærligheten, det er som historien om to forelskede. Gud og mennesket møtes, de søker hverandre, de finner hverandre, de feirer hverandre og de elsker hverandre: akkurat som bruden og brudgommen i Høysangen. Alt annet kommer som en følge av denne relasjonen. Kirken er Jesu familie, som han utøser sin kjærlighet over; det er denne kjærligheten som Kirken tar vare på og ønsker å gi til alle.

I paktssammenhengen forstår vi også Marias bemerking: «De har ikke mer vin» (vers 3). Hvordan kan vi feire bryllup og feste hvis det mangler, det som profetene hadde sagt var et typisk element ved det messianske festmåltidet (jf. Am 9,13-14; Joel 2,24; Jes 25,6)? Det trengs vann for å leve, men det er vinen som uttrykker festmåltidets overflod og festgleden. Dette er et bryllup uten vin, og det er flaut for de nygifte. Tenk dere et bryllup som avsluttes med å drikke te; det ville være pinlig. Det trengs vin til festen. Ved å forvandle vannet i de karene som bruktes i jødenes renselsesskikker (vers 6) til vin, gjør Jesus et megetsigende tegn: Han forvandler Moseloven til Evangelium - det glade budskap. Slik den samme Johannes sier det på et annet sted: For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus (Joh 1,17).

Marias ord til tjenerne kroner bryllupet i Kana: «Det han sier til dere, skal dere gjøre» (vers 5). Det er merkelig: Dette er hennes siste ord i evangeliene; det er arven som som hun gir oss. Også nå sier Guds mor til oss alle: «Det han sier til dere,» - det Jesus sier til dere – «skal dere gjøre». Dette er arven som hun har etterlatt oss. Det er en vakker arv! Det dreier seg om et uttrykk som minner om den trosbekjennelsen som ble brukt av israelsfolket i Sinai, som svar på paktens løfter: «Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre» (2. Mos 19,8). Og tjenerne i Kana adlyder virkelig. «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de (versene 7-8). Ved dette bryllupet blir det virkelig sluttet en ny pakt, og til Herrens tjenere, altså hele Kirken, betros det nye oppdraget: «Det han sier til dere, skal dere gjøre». Å tjene Herren betyr å lytte til og sette i verk hans Ord (jf. Jak 1,22). Det er Jesu mors enkle, men treffende anbefaling, og det er den kristnes livsprogram. For hver av oss er det å øse av vannkaret ensbetydende med å stole på Guds ord for å se det virke i vårt liv. Også vi kan da, sammen med kjøkemesteren som smakte på vannet som var blitt til vin, utbryte «du har spart den gode vinen til nå» (vers 10). Ja, for vår frelse fortsetter Herren å forbeholde den gode vinen, og den fortsetter å strømme fra Herrens gjennomborede side.

Slutten på fortellingen lyder som en dom: Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham (vers 11). Bryllupet i Kana er mye mer enn bare den enkle fortellingen om Jesu første under. Som et skrin holder han på hemmeligheten om seg selv og hvorfor han er kommet: Den etterlengtede brudgommen setter i gang bryllupet som blir fullført i påskemysteriet. Med dette bryllupet knytter Jesus disiplene til seg i en ny og endelig pakt. I Kana blir Jesu disipler hans familie, og i Kana fødes Kirkens tro. Vi er alle innbudt til dette bryllupet for den nye vinen tar aldri ta slutt!

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse