Pavens tale i Lunds domkirke: - Det er klart for oss at vi ikke kan gjøre noe uten Gud

Under den økumeniske gudstjenesten i Lund domkirke mandag 31. oktober sa pave Frans følgende i sin tale:

«Bli i meg, så blir jeg i dere» (Joh 15,4), sier Jesus ved sitt siste måltid. Disse ordene lar oss nærme oss Kristi hjerte like før han på korset gir seg selv fullstendig. Vi kan høre hjertet hans slå av kjærlighet til oss og merker at han lengter etter at alle de som tror på ham skal være ett. Han sier til oss at han er det sanne vintreet og at vi er greinene; og at om vi vil bære frukt må vi være ett med ham slik han er ett med Faderen.

Vi er her i Lund for å be sammen, og vi ønsker å uttrykke vår felles lengsel etter å være ett med ham for å ha livet. Vi ber ham: «Herre, hjelp oss, i din nåde, å være nærmere forenet med deg for sammen å kunne vitne mer virkningsfullt om tro, håp og kjærlighet». Dette er også en anledning til å takke Gud for innsatsen til de mange av våre søsken fra forskjellige kirkesamfunn som ikke har avfunnet seg med splittelsen, men stadig har opprettholdt håpet om at alle de som tror på den eneste Herren skal bli forsont.

Vi katolikker og lutheranere har begynt å vandre sammen på forsoningens vei. Vi har nå i forbindelse med den felles minnefeiringen av reformasjonen i 1517 en ny anledning til sammen å bli på den veien som har tatt form under de siste femti årene i den økumeniske dialogen mellom Det lutherske verdensforbund og Den katolske kirke. Vi kan ikke avfinne oss med den uenigheten og den avstanden som kirkesplittelsen har skapt mellom oss. Nå har vi muligheten til å gjøre godt igjen et avgjørende øyeblikk i vår historie ved å overvinne motsetninger og misforståelser som ofte har forhindret oss i å forstå hverandre.

Jesus sier til oss at Far er vinbonden (jf. vers 1), som pleier og renser greinene for at de skal bære mer frukt (jf. vers 2). Far tar seg stadig av vårt forhold til Jesus for å se om vi virkelig er ett med ham (jf. vers 4). Han ser på oss, og hans kjærlige blikk oppmuntrer oss til å rense fortiden og arbeide i nået for å virkeliggjøre den fremtidige enheten som han lengter så sterkt etter.

Også vi må se kjærlig og ærlig på vår fortid, erkjenne feil og be om tilgivelse: Gud er den eneste dommeren. Like kjærlig og ærlig bør vi medgi at splittelsen mellom oss avvek fra den naturlige intuisjonen til gudsfolket, som ønsker å være ett. Historisk sett har splittelsen blitt opprettholdt snarere av verdens makthavere enn etter ønske av det det troende folket, som alltid og overalt trenger å bli ledet trygt og ømt av sin Gode hyrde. Skjønt begge parter oppriktig ønsket å bekjenne og forsvare den sanne troen, er vi også klar over at vi har forskanset oss på grunn av redsel og fordommer mot den troen som de andre bekjenner med en annen vektlegging og språkbruk. Pave Johannes Paul II sa: «Vi må ikke la oss styre av et ønske om å gjøre oss til dommere over historien, men bare av ønsket om å forstå bedre det som har hendt og bli bærere av sannheten» (Budskapet til kardinal Johannes Willebrands, president for Sekretariatet for fremme av de kristnes enhet, 31. oktober 1983). Gud er vingårdens herre, og med umåtelige kjærlighet nærer han den og beskytter den. La oss bli beveget av hans blikk – det eneste han ønsker er at vi skal forbli forbundet, som levende greiner, til hans sønn Jesus. Med dette nye synet på fortiden gjør vi ikke noe krav på å endre det som har hendt – som jo er umulig – men «å fortelle historien på en annen måte» (Den luthersk-romersk-katolske kommisjon for kirkens enhet, «Fra konflikt til fellesskap», 17 .juni 2013, 16).

Jesus minner oss om at «uten meg kan dere ingen ting gjøre» (vers 5). Det er han som holder oss oppe og oppmuntrer oss til å finne måter å gjøre enheten stadig mer synlig på. Uten tvil har kirkesplittelsen vært en enorm kilde til lidelse og misforståelse. Men den har fått til oss oppriktig å innse at vi ikke kan gjøre noe uten ham, og den har også gitt oss muligheten til å forstå visse aspekter ved vår tro bedre. Med takknemlighet erkjenner vi at reformasjonen har bidratt til å gi Den hellige skrift en mer sentral plass i Kirkens liv. Vi feirer nå femti år med dialog mellom Den katolske kirke og Det lutherske Verdensforbund; og ved at vi sammen har lyttet til Guds ord i Skriften har denne dialogen gjort viktige framskritt. La oss be Herren la sitt Ord holde oss sammen for hans Ord er kilde til næring og liv. Uten Ordets inspirasjon kan vi ingen ting gjøre.

Martin Luthers åndelige erfaring utfordrer oss og minner oss om at vi ikke kan gjøre noe uten Gud. «Hvordan kan jeg finne en nådig og barmhjertig Gud?». Dette er spørsmålet som stadig plaget Luther. Spørsmålet om det rette gudsforhold er jo det avgjørende spørsmålet i livet. Som vi vet, oppdaget Luther denne barmhjertige Gud i det glade budskapet om Jesus Kristus, som ble menneske, døde og oppstod fra de døde. Begrepet «ved Guds nåde alene» minner oss om at initiativet alltid er Guds og at det alltid kommer før ethvert menneskelig gjensvar, samtidig som han ønsker å vekke vårt gjensvar. Rettferdiggjørelseslæren uttrykker derfor det som er essensen i vår eksistens overfor Gud.

Som mellommann går Jesus i forbønn for oss hos Far, og han ber om at disiplene må være ett «for at verden skal tro» (Joh 17,21). Det er dette som styrker oss og driver oss til sammen med Jesus inntrengende å be: «Gi oss enheten i gave for at verden skal tro på kraften i din barmhjertighet». Dette er det vitnesbyrdet som verden forventer fra oss. I den grad som tilgivelse, fornyelse og forsoning oss imellom inngår i dagliglivet, vitner vi kristne troverdig om barmhjertigheten. Sammen kan vi med glede og på en konkret måte forkynne og vise Guds barmhjertighet idet vi forsvarer og fremmer verdigheten til hvert enkelt menneske. Uten denne tjenesten for verden og i verden er den kristne troen ufullstendig.

Vi, katolikker og lutheranere, ber sammen i denne domkirken, og det er klart for oss at vi ikke kan gjøre noe uten Gud. Vi ber ham om hjelp til å være levende lemmer forbundet med ham, alltid nådetrengende, for sammen å kunne bringe hans Ord til verden, som trenger sårt til hans ømhet og barmhjertighet.

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse

 

Foto: Stockholm stifts Facebook-side.