Kirkelig Fornyelse nedlagt

Av msgr Torbjørn Olsen

Søndag 8. januar 2017 ble «bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse» nedlagt. Nedleggelsen var endelig besluttet på årsmøtet fredag 6. januar, etter at et tilsvarende vedtak var fattet på årsmøtet et år tidligere. Nedleggelsen skjedde i forbindelse med avslutningen av fellesskapets 51. stevne, hvorav 50 har funnet sted på Granavollen på Hadeland. Da sier det seg selv at det første stevne eller konvent ble holdt alt i 1967.

Stein Eirik Foss

Det begynte ved at en del stort sett unge prester og teologistudenter midt på 1960-tallet samlet seg rundt studentpresten Stein Eirik Foss (1933-2003). Foss var utdannet på Det teologiske fakultet, men hadde også bak seg studier i Sverige, England, Tyskland og Italia, og tok langt senere (1988) en lisensiatgrad med avhandlingen Kirkens enhet og grenser (en undersøkelse av tenkningen om Kirkens enhet i dokumentene fra det Annet Vatikankonsil).

Høykirkelig og luthersk

Foss og gruppen rundt ham fikk en visjon om å «fornye» Den norske kirke (som de alle tilhørte). Fornyelsesprosjektet var med et klart og profilert teologisk og pastoralt program, og dette kom til uttrykk et erklæringen «om kirkelige fornyelse» som ble vedtatt i 1969. Man forstod Den norske kirke som Jesu Kristi Kirke i Norge og mente at denne sterkt trengte til fornyelse, basert på Den hellige skrift og bekjennelsen, med vektlegging av gudstjenesten og sakramentene, skriftemålet og embetet. Man stilte spørsmål ved dåpspraksisen og den tilhørende folkekirkeforståelse. Økumenikk var ikke fremmed, og tidebønner og regelmessig nattverdfeiring stod sentralt hele tiden. Kvinnelige prester ble avvist.

Gruppen var ikke stor, og bakgrunnen med hensyn til utdannelsessteder, Det teologiske fakultet og Menighetsfakultetet, var til å begynne med nokså likelig fordelt. Fellesskapet som slik oppstod, kalte seg «Pro Ecclesia» og var et norsk prestefellesskap.

Grupperingen ble helt fra begynnelsen av sett på som høykirkelig, til tross for at f.eks. «den apostoliske suksesjon» ikke var noe tema på denne tid. «Høykirkelig» må sees på som et nokså relativt begrep, i Norge vanligvis oppfattet negativt. Fra begynnelsen av var bevegelsens lutherske ståsted utvetydig. Derimot var det ikke «pietistisk» slik dette ofte er blitt forstått i Norge. Under Gran-stevnene ble det holdt en lang rekke gudstjenester, hørt mange skriftemål og drukket mye øl.

Bredde og profilering

Jeg begynte å studere teologi høsten 1972 og identifiserte meg raskt med bevegelsen. Frem til 1989 deltok jeg på samtlige januar-stevner. Der traff jeg personer som siden skulle bli sentrale i Den katolske kirke, f.eks. Bernt Eidsvig, Kjell Arild Pollestad, Egil Mogstad og Hanne Berentzen. Men jeg traff også mange andre personer som etter hvert skulle havne på sentrale, men vidt forskjellige andre steder i kirkelandskapet. Fra oss innen denne bevegelse i Norge ble det knyttet en rekke kontakter utenlands, spesielt til Sverige.

Det var indre spenninger i bevegelsen hele tiden, slik det alltid har vært i alle høykirkelige bevegelser,  mellom mer «konservative» og mer «liberale», mellom mer lutherske og mer «katoliserende» oppfatninger, mellom «prekonsiliære» og «postkonsiliære» liturgiske idealer osv. Spenningene innad og utad økte ved kobling til ulike hendelser i kirke og samfunn, og hvordan man som kirke skulle forholde seg til disse: Abortlovningen, statskirkeordningen (jf. Per Lønning og Børre Knudsen), liturgispørsmål mm. Det førte til konflikter og ulike former for «avskalling». Dette ble opplevd som alt fra «naturlig» til smertefullt, og sikker mange ganger som en blanding av begge deler.

Vekst og glansdager

I 1976 ble bevegelsen nykonstituert som «bønne- og arbeidsfellesskapet Kirkelig Fornyelse» og åpnet for legfolk. Samtidig gjorde særdeles dyktige kirkemusikere – med Trond Kverno i spissen – sitt inntog på Gran-stevnene og mange andre arrangementer.

Samlingene ble en smeltedigel for nye liturgiske former, fylt med entusiasme, lek og glede, men med klar forankring i det kirkelige arvegods. Mye av den liturgiske musikk som i dag er allmenn i Norge og høyt elsket, oppstod og ble innsunget på Gran. Nå vokste engasjementet og deltagelsen ved de årlige stevner mer og mer, og man begynte etter hvert å spørre seg hvordan Gran i fremtiden kunne romme den store tilstrømning. Troen på at man kunne fornye Den norske kirke etter de idealer som man så for seg, var høyst levende. Media ble også engasjert. Avisene kunne lage store oppslag – med mange fargerike bilder – fra de høykirkeliges samlinger på Gran. Journalistene menget seg med stevnedeltagerne til langt ut i de små nattetimer med intensive teologiske og pastorale diskusjoner, sammenvevd med levende «beretninger fra en (til dels begredelig) kirkevirkelighet», og det hadde sine positive virkninger. NRK kom også og gjorde opptak. Noe er fremdeles lett tilgjengelig på nettet: https://tv.nrk.no/serie/gudstjeneste-tv/fsam08005290/14-01-1990

Oppbrudd og ulike veivalg

Konversjoner til Den katolske fra personer med bakgrunn i bevegelsen skjedde til alle tider. Samtlige nevnt ovenfor som siden ble sentrale i Den katolske kirke, konverterte allerede på 1970-tallet. Selv satt jeg i «kollegiet» (styret) på slutten av 1980-tallet, men mistet etter hvert all tro på Den norske kirkes fremtid som Kirke. Jeg måtte finne en annen plass i livet. I januar 1989 trakk jeg meg fra kollegiet og meldte meg senere ut av Kirkelig Fornyelse før jeg forlot Den norske kirke (hvor jeg var blitt ordinert til prest i 1980) for i august å bli opptatt i Den katolske kirke.

Utover på 1990-tallet stilte stadig flere innen bevegelsen seg spørrende til om Den norske kirkes fremtid som «kirke». Samtidig holdt andre trofast fast på denne. («Kirken er til moder kåret», sang vi med Petter Dass og Landstad. Man svikter ikke sin mor!) Nå ble det dannet noe nytt med nær tilknytning til Kirkelige Fornyelse, som kalte seg «Samråd på Kirkens Grunn», raskt med flere hundre medlemmer. Opprettelsen av Den nordisk-katolske kirke (NKK) i 1999 var på en måte en videreførelse av det som her var oppstått, men med mye smalere oppslutning. Mange som gikk dit, kom fra Kirkelig Fornyelse. Andre gikk i stedet til Den katolske kirke, ikke minst inspirert av Arnfinn Haram (1948-2012) som i 1998 hadde konvertert og etter noen år i Frankrike kom tilbake til Norge som profilert dominikanerpater. Også andre veier hadde man konversjoner.

Ny giv og nye utfordringer

Kirkelig Fornyelse fikk likevel tilførsel av nye ungdommer, spesielt teologistudenter, også med svært lavkirkelig bakgrunn, som på nytt fant at her kunne man få hjelp til å finne seg til rette i Den norske kirke på en akseptabel måte, en kirke som hadde bred plass i samfunnet og autentiske kirkelige røtter bakover og forbindelser utover (økumenisk), slik man så det. For å prøve å holde sammen i denne situasjon ble Kirkelig Fornyelse i 2001 gjort om til en økumenisk bevegelse, noe som da og senere nok er blitt vurdert svært forskjellig. Spenningene til ledelsen i Den norske kirke spisset seg mer og mer til, særlig da «homofiliproblematikken» og håndteringen av denne generelt skapte store stridigheter.

Dannelsen av «Carissimi» i 2007 og ønsket om en slags kirkerettslig fristilling innen Den norske kirke (gjerne omtalt som «alternativt tilsyn») var svaret på noen av disse utfordringer. Det førte ikke til noe som ble opplevd som tilfredsstillende. Samtidig var det også en god del av de «gamle» KF-ere ute i kirkelandskapet som så den distanserende utvikling som en avsporing i forhold til hvordan man praktisk måtte leve et kirkeliv. Overgang til alternative kirkesamfunn var stadig på dagsordenen.

Folk som tidligere hadde vært «i kommunion» med hverandre, havnet ved tidens gang i hver sin «kommunion». Det reduserte ikke smertene. Den profilerte kirketenkning gjorde at splittelsesproblematikken ikke kunne løses ved ideen om en «høyere åndelig enhet».

Hvorom alt er, Kirkelig Fornyelse og dets engasjement og aktivitet skrumpet mer og mer inn de siste år, og for godt et års tid siden var det klart at bevegelsen ikke lenger var liv laga. Høsten 2016 konverterte formannen Dag Øivind Østereng.

Nedleggelse med konklusjon

I stedet for bare å la det hele gli ut i sanden, bestemte man seg for å foreta en formell nedleggelse i 2017. Oppslutningen om årets stevne ble ualminnelig god. Gjester fra Sverige og England deltok (bl.a. den tidligere anglikanske biskop John Broadhurst som i 2011 konverterte og på pavens forordning straks ble katolsk prest og plassert høyt oppe i hierarkiet). Programmet hadde kvalitet. Henrik Ødegaards foredrag om «gregoriansk sang på norsk – hvordan synger vi i dag?» var som om man befant seg i bevegelsens beste velmaktsdager. Det samme gjald kulturprogrammet lørdag kveld. Professor Bernt Oftestads historiske foredrag om «KF som nødhavn og provokasjon» var informativt, interessant og provoserende, som man måtte forvente. For mange gamle venner ble nettene korte og samværet godt. Alle var vel fylt av takknemlighet. For noen var vemodet større enn for andre.

Selv om Kirkelig Fornyelse aldri hadde noe direkte tilknytning til Den katolske kirke, ville denne i dag vært fattigere om man ikke hadde fått mange kompetente og engasjerte personer direkte eller indirekte fra Kirkelig Fornyelse. Å skrive norsk kirkehistorie de siste 50 år uten få med seg denne bevegelses inntreden, engasjement og uttreden fra norsk kirkemark vil være lite treffende.

 
Msgr. Torbjørn Olsen