Hva er Den ukrainsk-katolske kirke?


Lørdag 2. september vies diakon Myron Kuspys, tilknyttet St. Eystein presteseminar i Oslo, til prest etter Den ukrainsk-greske katolske kirkes liturgi. Hva er egentlig opprinnelsen til denne kirken, og hvilken forbindelse har den til Den katolske Kirke for øvrig?


Tekst: Eirik Steenhoff 

 
Prestevielsen som feires førstkommende lørdag kl. 15 i St. Olav domkirke, kan virke fremmedartet på vestlige katolikker. Her hjemme er vi vant til å høre messen på en blanding av vårt eget språk og latin. Den ukrainske liturgien feires tradisjonelt på kirkeslavisk, dog i økende grad på ukrainsk eller andre folkespråk. Vi er dessuten vant til å tenke på Roma som Kirkens historiske og kulturelle sentrum. For de ukrainske katolikkene er det først og fremst Bysants (dagens Istanbul) og Kiev. Vi korser oss fra venstre til høyre – de fra høyre til venstre (og det tre eller flere ganger!).

 

Og når vi tenker på de "østlige" kirkene, tenker vi kanskje på den nesten tusen år gamle kirkesplittelsen mellom øst og vest, og på det faktum at vi ikke ennå hører sammen. Men for oss vesteuropeiske katolikker er det lett å glemme at Kirken er noe mer enn bare romersk. Omtrent 16 millioner av våre katolske søsken tilhører én av de 22 såkalte katolske "særkirkene," også kalt de orientalske (østlige) katolske kirkene. De har det til felles med oss at de deler vår anerkjennelse av den romerske pavens læremyndighet. Følgelig står deres biskoper i åndelig fellesskap med ham. Men de har sin egen historie, sine egne kirkerettslige ordninger, sin distinkte liturgiske tradisjon og spiritualitet.

 

Ikonostas i den gresk-katolske katedralen i Uzjhorod, hovedstaden i Zakarpattja-regionen, Ukraina. (Foto: Wikimedia Commons)

 

Den største østlige kirken

Den ukrainske gresk-katolske Kirke, som kirken offisielt heter, er i medlemsantall den største av de østlige kirkene i fellesskap med Roma. Den har omtrent 4,6 millioner medlemmer på verdensbasis. Av Ukrainas befolkning tilhører mellom 10 og 15 prosent denne kirken (nærmere 70 prosent er ortodokse). I Norge bor mellom to og tre tusen ukrainere, og noen få hundre av dem er gresk-katolske. Det er denne lille menigheten som på lørdag får sin første prest "på heltid”.
 
Kirkens sporer sine aner tilbake til 800- og 900-tallet. Særlig viktig var fyrst Vladimir den Store av Kiev (regjerte i Kiev 980 – 1015), som utbredte kristendommen i sitt rike og adopterte den bysantinske liturgi. Hans sønn Jaroslav (1019 – 54) regjerte over Kiev-riket i dets storhetstid, og bidro samtidig til å styrke den kristne kirke der.

 

Olav den helliges forlovede

Her kan vi bemerke at de ukrainsk-russiske herskerne hadde nære forbindelser til Skandinavia og Norge i middelalderen. Jaroslav ble gift med Ingegjerd Olofsdottor, datter av svenske kong Olof Skötkonung. Hun var først forlovet med norske kong Olav Haraldsson – Olav den hellige – før Olav og Olof havnet i strid og forlovelsen ble avlyst. Da Olav i 1028 ble drevet i landflyktighet av danske kong Knut, var det til Jaroslav og Ingegjerd han reiste. Og Olavs forgjenger og navnebror, kristningskongen Olav Tryggvason, hadde tilbragt store deler av barndommen i Kiev – mens Kievs egen kristningskonge, Vladimir, regjerte over riket.
 
Jaroslav døde bare måneder før skismaet mellom Øst- og Vestkirken i juli 1054. Siden den ukrainske kirke hadde vært knyttet til patriarkatet i Konstantinopel/Bysants, var også den blant kirkene som skilte seg fra Vestkirken. Men senere politiske omstendigheter førte den ukrainske kirken nærmere den vestlige katolske. Fra 1300-tallet hørte de ukrainske områdene under det romersk-katolske Litauen.
 
En lang historie kort: I 1596 besluttet den ortodokse Brest-synoden at kirkeprovinsen i Kiev skulle forenes med Vestkirken under den romerske pavens autoritet, en beslutning som førte til voldsom konflikt på begge sider av spørsmålet. Men synodens bestemmelse fikk varig virkning. Idag er, som tidligere nevnt, Den ukrainske gresk-katolske kirke den største østlige kirke som står i fellesskap med paven i Roma.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

"Fyrst Vladimir den Stores dåp", en freske fremstilt av Viktor Vasnetsov. (Foto: Wikimedia Commons)

 

 

Gifte prester

Den ukrainske kirken har sin egen kirkerett og liturgi. Dens kirkerettslige tradisjon er bysantinsk, med det vesentlige unntak at ukrainerne anerkjenner pavens primat. At kirkeretten er forskjellig fra den romerske, merkes på alt fra organiseringen av bispedømmene til bestemmelser som gjelder presteskapet og legfolket. For eksempel: De ukrainske katolikkene i Norge tilhører det såkalte apostoliske eksarkatet i Tyskland og Skandinavia. Et "eksarkat" svarer til et romersk "apostolisk vikariat," det vil si ett nivå under vårt "bispedømme," som i den greske kirkeretten kalles for et "eparki." Et eksarkat/vikariat er en provins i Kirken som styres av en apostolisk eksark/vikar (oftest en biskop) på vegne av paven. Det er en ordning som gjelder de fleste mindre provinser i Kirken. Den katolske kirkeprovinsen i Oslo var et apostolisk vikariat frem til 1953, da det ble opphøyet til bispedømme.

 

Ingen av de 22 katolske særkirkenes kirkerett har sølibatskrav for sine sekulærprester. Det er altså mulig å være gift som ukrainsk-katolsk prest. Mer spesifikt: Det er mulig for gifte menn å bli ordinert i den ukrainske kirken, men det er ikke mulig å gifte seg dersom man allerede er presteviet.

 

Felles nattverdsbord

Kirkens liturgiske form kommer, i likhet med kirkerettstradisjonen, fra Bysants. De fleste søndager i året feires det som kalles Den guddommelige liturgi, tilskrevet kirkefaderen St. Johannes Chrysostomos. Den ukrainske liturgiens språk er opprinnelig ikke gresk, men kirkeslavisk. Likevel foregår stadig mer av liturgien på folkespråkene, særlig ukrainsk. Den guddommelige liturgi er omfattende, og kan vare i mange timer.

 

Viktig i ukrainsk-katolske kirkebygg er ikonostasen, skilleveggen av ikoner som skiller legfolkets område fra det aller helligste der sakramentet innvies, et rom bare prestene har tilgang til. Vi må her føye til at de ukrainske katolikkene i Norge ikke har sine egne kirkebygg med ikonostaser, men bruker de katolske kirkerommene ellers.

 

Selv om den ukrainsk-katolske liturgiens form er annerledes fra den latinske, kan alle katolikker motta nattverd i en ukrainsk-katolsk gudstjeneste. Nettopp vårt felles nattverdsbord er det synligste og i grunnen aller viktigste tegn på at vi tilhører den ene og samme Kirke. Det er med andre ord intet til hinder for å delta under prestevielsen i St. Olav lørdag! Det blir en i norsk sammenheng unik begivenhet når diakon Myron Kuspys da ordineres av den apostoliske eksarken av Tyskland og Skandinavia, Petro Kryk.

 

Les mer om prestevielsen HER