– Den lutherske lære er vanskelig å forstå

 

Protestanter i Vest-Europa nærmer seg et katolsk syn på frelsen. Det viser Pew Research Centres nylig publiserte undersøkelse Five Centuries After Reformation, Catholic-Protestant Divide in Western Europe Has Faded.

 

Tekst: Eirik Steenhoff 

 

Den omfattende undersøkelsen kartlegger tro og praksis blant vesteuropeiske kristne. Katolsk.no har samtalt med Bernt Oftestad, professor emeritus i europeisk kirke- og kulturhistorie ved Det teologiske Menighetsfakultet, om de viktigste funnene.

 

Tallene i Pew-undersøkelsen vitner om en sterk sekularisering, ikke minst i Norge. Hele 43 prosent av de norske respondentene oppgir at de ikke identifiserer seg med et trossamfunn; bare i Nederland er andelen høyere (48 prosent). Men selv om bare 47 prosent oppgir at de identifiserer seg som protestanter, tilhører over 70 prosent av befolkningen Den norske kirke. Hvordan kan vi forklare denne forskjellen?

– Dette handler om at den konvensjonelle og nedarvede norske statskirkeligheten i økende grad fungerer uavhengig av menneskers identifikasjon. I mange år rommet kirken livene til vanlige mennesker i Norge. Man døpte sine barn, ble gift og begravet innenfor rammene av Den norske kirke. Frem til 1969 fikk barna kristendomsundervisning i skolen med henblikk på den kirkelige konfirmasjonen, sier professor Oftestad.

– I dag har gudstjenestebesøket og oppslutningen om kirkens ritualer sunket kraftig. Samtidig kan vi si at tallet på selverklærte protestanter er langt høyere enn antallet mennesker som går i kirken. Den konvensjonelle kirkelige tilhørigheten henger igjen. Det har til dels å gjøre med at den norske frikirkeligheten ikke klarte å skape den samme tyngde som statskirken har hatt – og fremdeles har, om i mindre grad enn før.

 

– Det faktum at jeg som katolikk kan bruke det samme språk som protestanter, vitner om at vi er kommet et stykke videre. Jeg er veldig opptatt av at protestanter skal bli katolikker. Men de skal komme med det de har. De skal få det vi kan gi, men de kan også lære oss noe, sier professor emeritus Bernt Oftestad. (Foto: Wikimedia Commons / Juan Rubiano)

 

Selv om en del protestanter i de skandinaviske landene ber daglig, oppgir svært få at de går til kirken hver uke. Tallene for Norge, Sverige og Danmark er henholdsvis 9, 8 og 3 prosent. I katolske land som Portugal, Spania og Irland er tallene synkende, men fremdeles høye, og ligger på 20-tallet. Er dette et resultat av en tendens til privatreligiøsitet og bort fra gudstjenesteliv i protestantismen, eller noe annet?

– Protestantismen adskiller seg fra annen kristendom ved et sterkt individualistisk drag. Privat kristendom kan leve veldig godt og lenge uten noe nært og godt forhold til gudstjenestelivet. I katolisismen vil en kristen som ikke søker messen, bryte – ikke bare med kirkens bud, men med selve dens selvforståelse som sakramentalt fellesskap. Tidlig på 1800-tallet la den norske statskirken vekt på husandakten. Senere forsvant den, men husandaktens private bønnerelasjon er blitt igjen som et enkeltmenneskets sukk mot Gud. En bønn om Guds hjelp i vanskelige livssituasjoner.

 

Undersøkelsen viser at stadig flere vesteuropeiske protestanter nærmer seg et "katolsk" syn på rettferdiggjørelsen. 47 prosent mener at både gode gjerninger og troen er nødvendige for frelsen, mens bare 29 prosent mener at troen alene er nok. Er de gamle konfesjonelle skillelinjene i ferd med å viskes ut, og i tilfelle hvorfor?

– Her vil jeg gjerne vise til Knud Krogh-Tonning (1842–1911), en viktig norsk luthersk teolog og prest som konverterte til katolisismen i år 1900. På slutten av 1800-tallet skrev han om "den stille reformasjon”. Han mente at det i lutherdommen går en taus, saktegående bevegelse mot det katolske. Dette er fordi gjerning, liv og tro rett og slett henge sammen. Krogh-Tonning viste til det pietistiske gjennombrudd fra slutten av 1600-tallet. I denne formen for protestantisme er fromhetslivet avgjørende viktig. Nå ser vi en kanskje ny tendens mot en betoning av fromhetslivet og mot foreningen av gjerning, tro og praksis.

– Men først og fremst har dette å gjøre med at den lutherske lære om rettferdiggjørelse ved tro alene, er ganske vanskelig å forstå. Den har fra begynnelsen av blitt opplevd som en slags schizofreni. Hva er egentlig gjerningenes rolle i troen? Det ble aldri avklart hvilken rolle de har. Det klassiske problemet i lutherdommen blir fort veldig subtilt og vanskelig når man skal forsøke å finne en begrunnelse. Pietismen markerer et implisitt brudd med denne teorien om tro og gjerninger. Fra den tid av blir det særegne ved reformasjonsideene stadig vanskeligere å få øye på, sier Oftestad.

 

De norske protestantene skiller seg ut sammenlignet med andre skandinaviske land når det gjelder lære og praksis. 30 prosent mener at både tro og gjerninger er nødvendige for frelsen, 51 prosent troen alene. Dette er langt mer ortodokst enn snittet. Og 27 prosent oppgir at troen er svært viktig for dem og at de ber daglig, mens de danske tallene til sammenligning er 9 og 11 prosent. Hva kan være forklaringen på at de norske tallene for tro og praksis er så høye, og de skandinaviske ellers så lave?

– For det første har det å gjøre med den sterke statskirkelige tradisjonen i Norge. Konfesjonell lutherdom i bred forstand har vært i tilbakegang i mange år allerede. Men i salmeskatten – for eksempel hos Kingo og Landstad – er den lutherske tanken om rettferdiggjørelse holdt i hevd. For det andre har vi vekkelsesbevegelsene. De hadde sin basis i haugiansk pietisme, men fjerner seg fra pietismens lære om gjenfødelse til nytt liv og gode gjerninger. Vekkelsestradisjonen understreker tanken om frelse ved tro alene: Troen på Jesu forsoningsdød på Golgata betyr alt. Mennesket betyr veldig lite. For det tredje har vi den liberale teologi, som først gjorde seg gjeldende sent på 1800-tallet. Den spilte en bred rolle for norsk teologi og geistlighet. I liberalteologien er det etiske liv veldig viktig. En endring kommer etter Den annen verdenskrig, særlig på 1960- og 70-tallet. Her blir evangeliet det viktigste. Vår tids liberale teologer betoner både sosialetikken og frelsen ved troen alene. Problemet er at dette ikke henger så godt sammen. Dersom du er frelst ved troen alene, hvor kommer det sosialetiske ansvaret fra?

 

Hvilken betydning har Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 hatt for den gradvise bevegelsen mot et katolsk syn?

– Det har nok hatt en betydning, særlig på toppnivå i de protestantiske kirkene. Det har bidratt til å bygge eller tone ned den lutherske læren. For meg er det mer interessant å gå til de protestantiske fromhets- og vekkelsesbevegelsene. Hos disse ligger det et mystisk potensiale, nemlig i den åndelige forening med han som døde på Golgata. Denne arven nærmer seg det katolske, selv om protestanter tenker nokså spiritualistisk om denne foreningen. Vi katolikker fremholder foreningen med Kristus i det sakramentale fellesskapet, særlig i eukaristien

– Lærespørsmålene ligger der fortsatt som en utfordring for det økumeniske arbeidet, men det interessante er at intensjonen nå er den samme. Det skaper en viss gjensidig forståelse mellom kirkene. Vi løser problemene på forskjellig vis, men vi mener alle at vi må bli ett med Kristus, og at det er det viktigste.

 

Du er optimist?

– Jeg er hverken optimist eller pessimist. Jeg tror på en historisk nødvendighet. Vi er som kristne nødt til å finne sammen under trykket fra sekularismen. Det er for meg økumenikkens sentrale anliggende. Jeg synes likevel ikke at vi bør blande sammen så mye, med felles gudstjenester og så videre. Vi får være der vi er, og lære av hverandre.

 

 

Så det er ikke viktig for deg at protestanter blir katolikker?

– Jo, det er viktig. Jeg vil gjerne si til mine trossøsken at det de søker i den mystiske forening med Kristus – den lengselstroen som de har – den kan de få fylden av ved å bli katolikk. Jeg vil gjerne tilby dem den sakramentale enhet i Kristus. Den er noe som Kirken forvalter. Samtidig er jeg som katolikk villig til å se at den kultur og uttrykksform som denne lengsel har fått i vekkelsesprotestantismen, gir et levende og reelt kristent trosliv. Det faktum at jeg som katolikk kan bruke det samme språk som protestanter, vitner om at vi er kommet et stykke videre. Jeg er veldig opptatt av at protestanter skal bli katolikker. Men de skal komme med det de har. De skal få det vi kan gi, men de kan også lære oss noe.

 

Les hele rapporten HER