Sann frihet: å være bundet av Ånden

«Da blir dere virkelig fri» (Joh 8,36). Bilde fra Larkollen av Rolf. E. Stærk - RV
 

Sann frihet: å være bundet av Ånden. Fra Stinissens bok «Hører du vinden blåse?»

«Alle som drives av Guds Ånd, de er Guds barn,» skriver Paulus (Rom 8,14). Vi lever ikke som Guds barn om vi ikke er ledet av Ånden.

Det er kanskje vanskelig å forstå i vår tid da det snakkes så begeistret om frihet og befrielse. Og det med rette! Til og med Det annet Vatikankonsil uttaler seg med entusiasme om menneskets frihet: «Den sanne frihet er et prektig tegn på Guds bilde i mennesket. For Gud har villet ‘overlate mennesket til dets egne beslutninger’ (Sir 15,14), så det av egen drift søker sin Skaper og, ved fritt å hengi seg til Ham, når frem til den saliggjørende fullkommenhet. Menneskets eget verd fordrer altså at det bevisst og fritt velger sine handlinger i et personlig engasjement, hverken ledet av en blind indre drift eller under rent ytre tvang» [Gaudium et Spes, 17]. Sann frihet utelukker altså ikke at vi blir ledet. Det avgjørende spørsmålet er hvem eller hva vi blir ledet av. Ledes vi av blinde impulser, eller er vi ledet innenfra, fra et sjikt som ligger enda dypere enn det vi bruker å kalle det underbevisste? «Sjelens midtpunkt er Gud», skriver Johannes av Korset. Ingen er så mye seg selv, ingen lever så autentisk, så ekte og fritt som den som lar seg lede av Gud som bor i sjelens sentrum. Å leve ut fra sitt eget sentrum er den største friheten.

 

Å la seg lede av Gud. Fra Johannes av Korsets dikt

 

Å levende kjærlighetsflamme
hvor ømt du sårer
min sjel i dens dypeste sentrum.
Du er ikke lenger sky.
Fullend ditt verk, hvis det er din vilje.
Bryt hinnen i vår søte forening.

 

Dette er første vers av Johannes av Korsets dikt «Den levende kjærlighets flamme». Her er noen bruddstykker av hans egen kommentar til verset, hentet fra «Flammende lamper - daglige lesninger med St. Johannes av Korset»:

Før den guddommelige ild går inn i sjelen og blir ett med den i dens dybde, sårer Den hellige ånd den, ødelegger og fortærer det ufullkomne i dens onde vaner.

Sjelen lider mye under dette, for i denne renselsestilstanden brenner ikke flammen klart, men i mørke. Hvis den i det hele tatt gir fra seg noe lys, er det bare for å vise sjelen dens egne svakheter og mangler, slik at den virkelig kan erfare dem.

Det er ikke en forfriskende, fredfylt ild, men en fortærende og søkende ild som får sjelen til å sørge ved synet av seg selv. Sjelen erfarer sin egen litenhet sammenlignet med den umåtelige flammen.

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse