– Legfolket er liturgisk konservativt

Del II:

Katolsk.no bringer her den annen del av intervjuet med p. Ole Martin Stamnestrø om liturgireformen etter Det annet Vatikankonsil. Del I kan du lese HER

 

Vi har snakket om historien før Det annet Vatikankonsil. La oss nå ta for oss konsilet og liturgireformen det iverksatte. Hva er de aller viktigste forskjellene på den gamle og den nye messeformen, og hva var begrunnelsen for å innføre endringene?


Eirik Steenhoff


Pater Ole Martin Stamnestrø forteller at Det annet Vatikankonsils bestemmelser om liturgien finnes i Sacrosanctum Concilium, som ble utgitt i 1963 som det første av konsilets dokumenter. Han mener at det er et slags kompromissdokument, som tar opp i seg flere motstridende tendenser i tiden. For det første åpner det for at folkespråkene kan benyttes i en viss grad, særlig i de liturgiske handlinger der legfolket deltar. Men det påpeker også at latin forblir det latinske ritusets språk – naturlig nok.

Sacrosanctum Concilium er på et vis en oppsummering av den liturgiske bevegelses anliggender fra de foregående tiår. Hovedsaken var å bringe liturgien tilbake til kirkens sentrum og gjøre den til den sentrale del av vårt andaktsliv. Før den liturgiske bevegelse var det en tendens til å betrakte messen som noe man var rent forpliktet til å utføre. Andre liturgiske handlinger man gjorde i fellesskap, gjorde man ofte med mer entusiasme, som prosesjoner og sakramentsandakter. Derfor slo dokumentet fast noen formelle prinsipper for liturgien, som "legfolkets deltagelse" (lat. actuosa participatio). Man hadde et ønske om å åpne opp liturgiens skattkiste for legfolket ved å gjøre den mer tilgjengelig.

Sacrosanctum Concilium førte til en forenkling av Johannes XXIIIs missale fra 1962, sier p. Stamnestrø. – Denne revisjonen kom i 1965. Mange av konsilfedrene tenkte nok at 1965–missalet utgjorde implementeringen av konsilets liturgireform. Men utviklingen gikk enda raskere etter konsilet. Nye forenklinger fulgte, og til slutt kom et nytt missale – og en revidert tidebønnsliturgi, samt andre liturgiske bøker – som trådte i kraft første søndag i advent i 1969.

 

VIGSLING: Biskop Eidsvig sammen med generalvikar p. dr. Ole Martin Stamnestrø under vigslingen av St. Olav-alteret i Trondheim, 2017. 

 

Hadde legfolket noe de skulle ha sagt i prosessen? Dette virker veldig toppstyrt?
– Det er et veldig viktig poeng, sier p. Stamnestrø. – Legfolket er i all hovedsak liturgisk konservativt. De liturgiske reformer som har funnet sted de siste tiårene, har ganske riktig vært styrt av aktuelle teologiske overveielser. For etpar uker siden leste jeg en tekst av en prest som var seminarist i Irland sent på 60-tallet. De liturgiske reformer ble presentert for seminaristene, som ymtet frem at dette kanskje ikke ville falle så godt i smak hos legfolket. Professoren avviste imidlertid innvendingen som følger: "Legfolket får værsågod ta til takke med det de får!"

 

Litt som Marie-Antoinette: "La dem spise kake!"?
– Det var i alle fall ingen bred folkebevegelse bak liturgireformen.
Vi spør p. Stamnestrø om de endringer i liturgien som fant sted etter konsilet som ikke var intendert av konsilfedrene, som den totale overtagelse av folkespråkene, mottagelsen av nattverden i hånden og popmusikkens inntog i messen.

 

Hvorfor skjedde alt dette?
– Denne tiden – sent 60-tall og 70-tallet – var preget av misnøye med det gamle og bestående, og et ønske om omveltende forandringer, sier. p. Stamnestrø. – Denne tidsånden preget vel også implementeringen av Sacrosanctum Concilium. Mange blir forbauset når de leser dokumentet, for der finner man ikke mange av de forandringer som fulgte, som kommunion i hånden og nyorienteringen av messefeiringen versus populum, "mot folket." Men mange av disse er liturgiske skikker som det ble åpnet for etter konsilet som et alternativ til våre tradisjonelle skikker, og de er i dag tillatte alternativer.

 

Har disse skikkene påvirket hvordan vi tenker om messen? For eksempel: Kan det faktum at vi ikke lenger feirer messen mot alteret, føre til at offeraspektet blir underkommunisert?
– Vi må huske på at messen er mange ting samtidig. Den er en offerhandling, men den har også mange andre aspekter. Liturgikerne i mellomkrigsårene mente at offeraspektet var blitt betonet så sterkt at de andre aspektene delvis var blitt glemt, særlig når det gjaldt messen som et fellesskapsmåltid. Men nå befinner vi oss i en helt annen situasjon. Messen blir stort sett ikke lenger forklart som offer. Men det er den altså.

Stamnestrø fortsetter med å utbrodere tre sentrale prinsipper for liturgien: gudsdyrkelse, ydmykhet og tradisjon.
– Det første prinsippet er at vi begynner med Gud, sier han. – Liturgien eksisterer først og fremst for å ære Gud. Dens retning er grunnleggende gudvendt. Det andre prinsippet er at den som deltar i kirkens liturgi må være ydmyk. Kirkens liturgi er ikke min, men blir min i den grad jeg deltar i noe som kommer til meg utenfra. På samme måte som at Bibelen blir min når jeg mottar dens ord. Jeg har ikke skrevet Bibelen, men den blir "min" når jeg leser den. Det tredje prinsippet er at liturgien forbinder oss med dem som har gått foran oss. Vi gjør det samme som dem, og som de store helgenene. Gjenkjenneligheten og vanen er viktig for liturgien. Og jo viktigere noe er for oss, jo større vil motstanden være mot forandringer. Se bare på vårt lands 17. mai-feiringer og juletradisjoner!

– Liturgien som genre må tillæres. Vi må først lære oss hva dette er. Det er en mye større genre enn det vi kjenner fra det som er utenfor kirkens rom. Her vil jeg gjerne fortelle en historie fra hellige Augustins liv. Da Augustin forberedte seg på å bli døpt, gikk han i katekese hos Ambrosius, biskopen av Milano. Den begavede Augustin, som på den tid var blitt professor i retorikk, var ydmyk nok til å innse at han var nødt til å lære seg noe helt nytt. Han måtte lese Jesaja i undervisningen, forteller han, men han la den raskt bort igjen. Han skjønte den simpelthen ikke. Men Augustin føyet til at han ville komme tilbake til den. Som det heter i den engelske oversettelsen: "I laid it aside, to take it up again when I was better practiced in the Lord's way of speaking."

 

"Det er denne "Lord's way of speaking" – Herrens måte å snakke på – vi møter når vi trer inn i liturgien"

P. Stamnestrø

 

– Det er denne "Lord's way of speaking" – Herrens måte å snakke på – vi møter når vi trer inn i liturgien, sier. p. Stamnestrø. – Den er en genre hinsides alle andre. Derfor krever den ydmykhet av oss når vi går inn i den, og Augustin eksemplifiserte denne ydmykheten.

Stamnestrø forklarer at den katolske messes grunntone er forskjellig fra den protestantiske: – Den katolske messen er ikke som en luthersk prekengudstjeneste, der vi får noe forklart. Det tilhører i stedet vår katekese. Det er viktig å huske på at vår romerske ritus må sammenlignes med de østlige liturgier. For selv om de protestantiske gudstjenester springer ut av den katolske messen, har de et annet fokus.
 

Men hvordan skjelner vi mer konkret mellom messefeiringer som ivaretar disse kriteriene, og messer som ikke gjør det? Handler det om musikken? Prestens reverens?
– Etter min mening har liturgivitenskapsmenn gjort mye skade når de forsøker å utmeisle den ideelle liturgi, sier p. Stamnestrø, og viser til sitt punkt om ydmykhet i møte med liturgien. – Jeg vil være forsiktig med å være normativ her. Hvis man ønsker å forstå liturgien som genre, må man begynne med å ta liturgien slik den er: i de liturgiske bøker, rubrikker og så videre. Utgangspunktet er at Kirken, ikke jeg, vet best. I denne forstand er Kirkens liturgi – særlig messen og tidebønnene – alltid noe objektivt.

 

Vil du være enig i at det på en måte var umulig å fortsette med den gamle romerske messeformen? Hvis du skal tenke kontrafaktisk og ideelt, hvordan ville du ha lagt opp liturgireformen etter konsilet? Eller ville du ikke ha ønsket noen endring i det hele tatt?
– Jeg vil bare understreke at ingen liturgi er umiddelbart forståelig, sier p. Stamnestrø. – Selv om man oversetter messen til folkespråkene, må den gis nærmere forklaring. En moderne nordmann som dukker opp i en katolsk kirke og hører messen på norsk, vil synes at de fleste av ordene er fremmede. Denne genren krever, som alle andre genrer, at man arbeider med seg selv. Og jo mer kostbart og edelt noe er, jo viktigere er det å arbeide for å forstå det – utbyttet blir tilsvarende større. Det er ikke noe poeng i seg selv at liturgien skal være U-forståelig. Likevel er den inngangen til mysteriet, til det som ikke kan forklares fullt ut med ord. I messen deltar man derfor på flere plan, med mer enn bare hodet.

– Og så vil jeg føye til at jeg synes det er en fornærmelse mot folk flest hvis trosliv er blitt næret av den klassiske romerske liturgi, at det han eller hun drev med søndag etter søndag, var ubrukelig. Vår klassiske romerske liturgi har næret utallige helgeners trosliv, også helt alminnelige menneskers, sier p. Ole Martin Stamnestrø.

 

FAKTA

Summorum Pontificum:
  • Dokument utgitt 7. juli 2007 og implementert 14. september samme år av pave Benedikt XVI.
  • Dokumentet understreker at den førkonsiliære ("tridentinske") messen aldri ble opphevet (art. 1), og gir prester fri anledning til å feire denne messen privat (art. 2), samt i sogn hvor det er pastoralt behov for det (art. 5).
  • Den førkonsiliære messen kalles her for den ekstraordinære form av Kirkens liturgi (art. 1), i motsetning til den ordinære form, pave Paul VIs messebok av 1969.
 
Den tridentinske eller ekstraordinære form av messen:
  • Et tilnavn på messeformen som ble anvendt i den latinske del av Den katolske Kirke fra 1570 til 1969.
  • Den ble gjort til obligatorisk felles messeform for hele Kirken i 1570 med missalet til pave St. Pius V, utarbeidet etter konsilet i Trient (1545–63, lat. Tridentinum).
  • Denne messeformen er blitt revidert gjennom århundrene, sist gjennom pave Johannes XXIIIs missale av 1962.
  • Messens faste ledd, lesninger og bønner foregår på latin, men prekenen og evt. lesningene er på folkespråkene.
  • Messen feires ad orientem ("mot øst"), med presten vendt den samme retning som legfolket: mot alteret og det symbolske "øst", hvorfra Kristus skal komme på dommens dag.
  • Messen kjennetegnes også av at presten (og altertjenerne) leser bønnene på vegne av folket.

 

Se video av "den gamle messen": 

 

Den ordinære form av messen:

  • Messen slik den i dag vanligvis feires i den latinske del av Den katolske Kirke, basert på pave Paul VIs missale av 1969.
  • 1969-missalet ble utarbeidet med Det annet Vatikankonsils konstitusjon om liturgi, Sacrosanctum Concilium (1963), som utgangspunkt.
  • Konstitusjonen slo fast at liturgiens fornyelse først og fremst finner sted gjennom legfolkets "fulle og aktive deltagelse" (plena et actuosa participatio, art. 14).
  • Sacrosanctum Concilium åpnet for en oversettelse av liturgien til folkespråkene, men fastholdt at latinen fremdeles skal anvendes som Kirkens liturgiske språk (art. 36).
  • De lokale liturgiske reformene i kjølvannet av Paul VIs 1969-missale førte til store omveltninger, ofte langt hinsides konsilets intensjoner, og har siden vært et betydelig stridstema i Kirken.

 

Se video av "den nye messen":