Biskop Berislav Grgić hyrdebrev for fasten 2018

 

Kjære troende i Tromsø stift!

 

I år ønsker jeg å skrive til dere noen ord om forsoning og tilgivelse. Om skriftemålet eller botens sakrament, vet vi mye. Det er områder i livet hvor vi gjør oss skyldige med viten og vilje overfor Gud og medmennesker. Da er skriftemålet eneste vei til forsoning med Gud. Men det er mange områder hvor vi gjør oss skyldige overfor Gud og mennesker på en ikke fullt så alvorlig måte. Jeg vil her peke på noen handlinger som gjør at vi kan nærme oss Gud og forsoning med ham.  Har Gud rørt ved våre hjerter og anger og vilje til omvendelse er vekket i oss, kan hver av disse handlingene bli et bevisst uttrykk for vårt ønske om å bli forsonet med Gud. De vil da fremme en indre botferdig holdning og utvirke Guds tilgivelse for våre feil og forgåelser, de synder vi begår i hverdagen ubevisst og uten vilje til å krenke Gud og vår neste. Disse handlingene er: Aktiv nestekjærlighet, bønn, å høre Guds ord, gjensidig tilgivelse og mottakelse av eukaristien.

 

Aktiv nestekjærlighet

Alltid, når et menneske gjør noe godt for sine medmennesker, særlig for dem som er i nød, hjelper i en nødsituasjon, gleder nesten, opptrer med forståelse, hjelper så godt man kan, og man gjør det med intensjon om å gjøre opp for sine svikt, da får man tilgivelse fra Gud. Hvorfor? Fordi Jesus har sagt til oss: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg’ (Mt 25,40). Fra begynnelsen av har synd vært: å lukke seg, dvs å fjerne seg fra Gud. Når et menneske øver seg i nestekjærlighet, da nærmer man seg Gud. Den som er barmhjertig, får barmhjertighet. Den som vender seg til sine medmennesker, vender seg også til Gud og Gud vender seg til ham. Den som hjelper andre, ham hjelper også Gud.

 

Bønn

Om og om igjen beretter evangeliene om at Jesus trakk seg tilbake opp i fjellet eller til et ensomt sted, for å be. Det er viktig å forlate det daglige for å gå til det vide og det store. Løft deres hjerter! Å løfte sitt hjerte til Gud er en urgammel definisjon på bønn. Å be betyr: Mitt lille jeg, som gjerne kretser rundt seg selv, løsrives fra seg selv og fra det daglige og interessante i dagliglivet for å løfte seg opp mot Gud. «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg», sier den hl. Augustin. Hvis vi forstår dette som bønn, at vi løfter våre hjerter til Gud, da forstår vi hvorfor Gud, vår Far, gir oss tilgivelse som første gave. Han er som den barmhjertige far er mot sin fortapte sønn da denne vendte tilbake. Først tilgivelse. Dette må også være vår erfaring: Hver gang vi oppriktig ber, dvs bevisst løfter vårt hjerte opp mot Herren, får vi tilgivelse for våre feil og våre hverdags-synder.

 

Å høre Guds ord

Et ordtak sier: Gud har gitt oss mennesker to ører og én munn for at vi skal høre dobbelt så mye som vi snakker. Det ville være fint hvis vi kunne klare det! Men ofte er det motsatt: Å høre er mye vanskeligere enn å snakke. Det som sies om vår mor Maria: “Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte” (Luk 2, 19), må også gjelde for oss kristne. Og videre har vi følgende ord i Bibelen: “Hør, Israel.” (5. Mos 6,4); “Den som har ører, hør!” (Matt 11,15). Å høre – det er å lytte til og å adlyde, slik som vår Herre sa: “Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell ...” (Matt 7,24-27). Derfor er det veldig viktig for oss å høre Guds ord. Det finnes også formaninger som: “Men Israels hus vil nekte å høre på deg” (Esek 3,17). Ved å høre Guds ord og rette seg etter det, har vi også mulighet til å omvende oss og å fremme den indre botferdighet og få tilgivelse.

 

Gjensidige tilgivelse

Hvis man opptrer urettferdig og ondt mot et menneske, da kan den andre lett få en tanke om å hevne seg.  Hvis man opptrer urettferdig og ondt mot en nasjon, da kan hele nasjonen få en tanke om å hevne seg og gjengjelde det onde. Slik er vår menneskelige natur på grunn av synden. Det finnes familier hvor en uforsonlig ånd ødelegger alle gode bånd. Hvis noen som opplever urett, handler på samme måte og gjengjelder med urett, da må man regne med eskalasjon. Etter eskalasjonsprinsippet må det i krigen for en drepte soldat på den ene side drepes to eller ti gisler på den andre siden, for ti drepte soldater må et helt tettsted ødelegges. Da er det som står i Det gamle testamentet om øye for øye, tann for tann (og ikke mer) uttrykk for fremgang.

 

Hva skylder et menneske Gud? Å gå enda et skritt lengre, nemlig å søke forsoning, kreve av seg selv et sterkere motiv enn bare hevnaksjon. En kristen må klare så mye, mye mer. Husk lignelsen om den ubarmhjertige tjeneren (Matt 18,21-35). Hvis du er barmhjertig, da er Herren, vår Gud, mye mer barmhjertig enn du! Hvorfor er det slik? Fordi Jesus har uoppløselig forenet de to bud `å elske Gud og sin neste` i ett bud. Fra da av, kan man ikke elske Gud og hate sin neste. Man kan heller ikke be Gud om tilgivelse og samtidig nekte sin neste tilgivelse. Det er umulig, du kan ikke på samme tid være inne i og utenfor det samme rommet. Det finnes bare ett område hvor et menneske kan leve riktig, det er: kjærlighetens område. Utenfor dette område er døden. Apostelen Johannes sier: “Vi vet jo at vi er gått over fra døden til livet, for vi elsker våre søsken. Den som ikke elsker, blir værende i døden” (1. Joh 3,14). Her åpner det seg en ny mulighet til å få tilgivelse. Overalt hvor mennesker stifter fred seg imellom, forsoner seg, tilgir hverandre urett, der finner det sted en guddommelig tilgivelse, fordi tilgivelse og forsoning alltid har sitt utspring i Gud. I det øyeblikk vi bringer vårt forhold til et menneske i orden, står veien åpen for å få også vårt forhold til Gud i orden på dette punktet. Sånn ender den kjente lignelsen om to brødre (fortapte sønnen).

 

Mottagelse av eukaristien

I Den Hellige Messe er Kristi siste aftensmåltid nærværende, det øyeblikk vår Herre før sin død på korset, sa til sine disipler: ” Ta og et alle derav: For dette er mitt Legeme, som skal gis for dere”. ”Ta og drikk alle derav: For dette er mitt blods kalk, den nye og evige pakts blod, som skal utgydes for dere og for de mange til syndenes forlatelse. Gjør dette til minne om meg”. Derfor må du bevisst feire eller delta i eukaristifeiringen. Det er det beste for deg. Hver Hellige Messe begynner med ”Jeg bekjenner”, med syndsforlatelse og før vi mottar Den hellige kommunion sier vi: ”Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet”. Hvis disse bønner ikke bare skal være floskler, men er uttrykk for vår anger og dype tro på at vår Herre hører våre bønner, da kan vi være sikre på at vi får tilgivelse og forsoning. Ser du hen til Guds Lam i tro, vi du oppleve en livgivende kraft.

 

Mitt ønske i år: Tenk på aktiv nestekjærlighet, bønn, å høre Guds ord, gjensidig tilgivelse og mottagelse av eukaristien, slik at fastetiden, som nå begynner, blir en velsignet tid for oss alle i Norge.

 

Tromsø, askeonsdag 2018

Msgr. Berislav Grgić

Biskop-prelat av Tromsø

 

Dette hyrdebrevet skal leses ved alle messer søndag 18. februar 2018 (første søndag i fasten) eller deretter.

 

Les også: