Pave Frans’ budskap for fastetiden 2018

«Fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste»

(Matt 24,12)

 

Kjære brødre og søstre,

nok en gang kommer Herrens påske! For at vi skal kunne forberede oss på den gir Gud oss i sitt forsyn fastetiden, som et «sakramentalt tegn på vår omvendelse» (Kirkebønn, 1. søndag i fastetiden, italiensk). Fastetiden sier oss at det er mulig, og den gjør det mulig, å vende tilbake til Herren av hele vårt hjerte og med hele vårt liv.

Med dette budskapet ønsker jeg også i år å hjelpe hele Kirken til å leve med glede og sannhet i denne nådetiden, og jeg henter inspirasjon i Jesu ord i Matteusevangeliet: «Fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste». (24,12)

Denne setningen er fra talen om verdens ende. Talen finner sted på Oljeberget i Jerusalem, nettopp der hvor Herrens lidelse vil ta til. Som svar på et spørsmål fra disiplene, forutsier Jesus en stor trengsel, og han beskriver den situasjonen som fellesskapet av troende vil kunne komme i: Vonde hendelser vil inntreffe, og falske profeter vil føre mange vill. Det vil da være fare for at kjærligheten, som er kjernen i evangeliet, slokner i hjertene.

 

GÅ I ENTUSIASME: "Jeg oppfordrer først og fremst Kirkens medlemmer til å begi seg ut på fastetidens vandring med entusiasme, hjulpet av almissegiving, faste og bønn", skriver pave Frans i sitt fastebudskap 2018. Foto: REUTERS / Tony Gentile

 

Falske profeter

La oss lytte til denne bibelteksten og spørre oss: Hva slags skikkelse antar falske profeter?

De er som «slangetemmere»: De utnytter menneskenes følelser for å gjøre dem til slaver og føre dem dit de vil. Hvor mange av Guds barn lar seg lokke av forbigående lyster, som de forveksler med virkelig lykke! Hvor mange menn og kvinner lever som fortrollet av penger, som egentlig gjør dem til slaver av fortjeneste og smålige interesser! Hvor mange tror at de er seg selv nok og blir fanget i ensomhet!

Andre falske profeter er «kvakksalvere» som tilbyr enkle og raske botemidler mot lidelse, botemidler som viser seg å være fullstendig uvirksomme: Mange unge blir tilbudt falske botemidler som narkotika, bruk-og-kast-relasjoner eller lettvinte, men uærlige måter å tjene penger på. Mange er fanget i fullstendig virtuelle liv, der det tilsynelatende går raskt og greit å bli kjent med andre, men slike relasjoner viser seg så å være fullstendig meningsløse. Disse bedragerne, som tilbyr ting uten verdi, fratar oss derimot det mest verdifulle: Verdigheten, friheten og evnen til å elske. Forfengelighetens villfarelse får oss til å blåse oss opp; vi gjør oss selv latterlige og setter oss helt fast. Det er ikke underlig: For å forvirre menneskehjertet, presenterer djevelen, som er «en løgner og løgnens far» (Joh 8,44), alltid ondt som godt og usant som sant. Hver av oss er derfor kalt til å vurdere sitt hjerte og undersøke om løgnene til disse falske profetene setter det i fare. Vi må lære ikke å bli stående på det umiddelbare, overfladiske plan, men å innse hva det er som etterlater gode og varige spor i oss. For det er det som kommer fra Gud og virkelig tjener til vårt beste.

 

"Også skaperverket blir et taust vitne til at kjærligheten kjølner: Jorda er forgiftet av søppel kastet av skjødesløshet eller egeninteresse;" 

 
Et kaldt hjerte

I sin beskrivelse av helvetet ser Dante Alighieri for seg djevelen sittende på en istrone [«Han som med velde jammerriket rår, med halve brystet opp ur isen duva» i Rytters og Skards oversettelse, Helvetet 34, 28-29]; han bor i kvalt og nedfrosset kjærlighet. Så la oss spørre oss: Hvordan kan det gå til at kjærligheten blir kald i oss? Hvilke tegn tyder på at det er fare for at kjærligheten slokner i oss?

Framfor alt er det pengebegjæret som slokker kjærligheten. Den er «roten til alt ondt» (1 Tim 6,10). Den får oss til å avvise Gud og hans trøst. Vi vil heller ha vår egen trøstesløshet enn å bli trøstet av hans ord og sakramentene («Det er merkelig, ofte er vi redde for å bli trøstet. Vi syns til og med at tristhet og fortvilelse er det tryggeste. Vet dere hvorfor? Fordi vi i tristheten føler oss nærmest som hovedpersoner. I trøsten derimot er det Den hellige ånd som er hovedpersonen!» Angelus, 7. desember 2014). Alt dette utarter til vold mot dem som vi mener truer vår «sikkerhet»: det ufødte barnet, det syke eldre mennesket, gjesten på gjennomreise, den fremmede, men også vår neste, som ikke innfrir våre forventninger.

Også skaperverket blir et taust vitne til at kjærligheten kjølner: Jorda er forgiftet av søppel kastet av skjødesløshet eller egeninteresse; havene, også de forurenset, må dekke over restene av mange skipbrudne ofre for tvungen migrasjon; himmelen – som i Guds plan skulle besynge hans herlighet – blir pløyd av maskiner som lar det regne ned dødelige våpen.

Kjærligheten blir kald også i våre fellesskap: I den apostoliske ekshortasjonen Evangelii gaudium forsøkte jeg å beskrive de mest opplagte tegnene på denne mangelen på kjærlighet. Det er: egoistisk åndelig sløvhet, steril pessimisme, fristelsen til å isolere seg og føre stadig krig mot hverandre, verdslig mentalitet, som får oss til å beskjeftige oss kun med fasaden, mens misjonsgløden kjølner. (Evangelii gaudium, 76 – 109)

 

"Fasten vekker oss, den gjør oss mer vare for Gud og vår neste, den gjenvekker vår vilje til å adlyde Gud – den eneste som kan stille vår sult."

 
Hva bør vi gjøre?

Det kan være at vi inni oss selv og rundt oss ser disse tegnene, som nettopp er blitt beskrevet. Men sammen med sannhetens medisin, som kan være bitter, tilbyr Kirken – vår mor og lærer – oss i denne fastetiden også de sødmefylte botemidlene bønn, almisser og faste.

Ved å vie mer tid til bønn, kan vårt hjerte bli i stand til å avdekke de hemmelige løgnene som vi fører oss selv bak lyset med (jf. Benedikt XVI’s encyclika Spe salvi, 33), og vi kan endelig søke Guds trøst. Han er vår Far og ønsker at vi skal leve for alvor.

Øvelse med almissegiving befrir oss fra pengebegjær og hjelper oss å oppdage at de andre er våre brødre og søstre: Det som jeg har er aldri bare mitt. Måtte almissegiving bli en livsstil for alle! Jeg ønsker sterkt at vi som kristne må følge apostlenes eksempel og anse det å kunne dele våre goder med andre som et konkret vitnesbyrd om det fellesskapet som vi lever i i Kirken! Her gjør jeg den hellige Paulus’ formaning til min – dengang han innbød korinterne til å samle inn penger til menigheten i Jerusalem: «Det kan være nyttig for dere»(2 Kor 8,10). Dette gjelder særlig nå i fastetiden, når mange organisasjoner samler inn penger til vanskeligstilte kirker og mennesker. Men jeg ønsker meg også sterkt at vi i dagliglivet, når en bror eller søster ber oss om hjelp, kan tenke at det er det guddommelige forsynet som appellerer til oss: Enhver almisse er en anledning til å medvirke i Guds forsyn for sine barn. Og hvis Gud i dag hjelper en bror eller søster gjennom meg, vil han da ikke i morgen ta seg av mine behov – han som ingen kan overgå i gavmildhet? (jf. Pius XII encyclika Fidei donum, III).

Og fasten gjør oss mindre voldelige, den avvæpner oss og er en viktig anledning til å vokse. På den ene side lar fasten oss ane hvordan de har det, de som til stadighet mangler selv det strengt nødvendige og kjenner sulten gnage; på den annen side uttrykker den hvordan vår ånd har det: Den sulter etter godhet og tørster etter Guds liv. Fasten vekker oss, den gjør oss mer vare for Gud og vår neste, den gjenvekker vår vilje til å adlyde Gud – den eneste som kan stille vår sult.

Jeg ønsker at min stemme må nå bortenfor Den katolske kirkes grense og nå alle dere, menn og kvinner av god vilje og åpne for å lytte til Gud. Kanskje er også dere bedrøvet over lovløshet som tar overhånd, kanskje er dere bekymret over kulde som lammer hjerter og gjerninger, kanskje ser dere samfølelsen mellom menneskene gå tapt. Slutt dere da sammen med oss; la oss sammen påkalle Gud, faste og gi det vi kan for å hjelpe andre!

 

"I mange hjerter kan det iblant synes som om kjærligheten slokner, men aldri i Guds hjerte! Han gir oss alltid nye anledninger til å begynne å elske igjen."

 

Påskeilden

Jeg oppfordrer først og fremst Kirkens medlemmer til å begi seg ut på fastetidens vandring med entusiasme, hjulpet av almissegiving, faste og bønn. I mange hjerter kan det iblant synes som om kjærligheten slokner, men aldri i Guds hjerte! Han gir oss alltid nye anledninger til å begynne å elske igjen.

Også i år får vi en god anledning i initiativet «24 timer for Herren», som innbyr oss til å feire forsoningens sakrament i rammen av eukaristisk tilbedelse. I år 2018 vil initiativet finne sted fredag 9. og lørdag 10. mars og være inspirert av ordene i Salme 130,4: «Hos deg er tilgivelse». I hvert bispedømme vil minst én kirke være åpen i 24 timer i trekk for tilbedelse og sakramentalt skriftemål.

Påskenatt vil vi igjen få oppleve den fascinerende riten med å tenne påskelyset: Det blir hentet fra «den nye ilden» og vil litt etter litt fordrive mørket og lyse opp den liturgiske forsamlingen. «Kristi, den oppstandnes lys spre hjertets og sjelens mørke» (Det romerske missalet, påskevigilien, lys-seremonien) slik at vi alle kan oppleve det samme som Emmausdisiplene: Når vi lytter til Herrens ord og nærer oss av det eukaristiske brød, blir det igjen mulig for vårt hjerte å brenne av tro, håp og kjærlighet.

Jeg velsigner dere av hjertet og ber for dere. Ikke glem å be for meg.

 

Fra Vatikanet, 1. november 2017
Allehelgensdag


Frans

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse
 

 

Czytaj po polsku