Pavens angelus fjerde søndag i fastetiden

Pavens angelus 11.03.18.jpg

PAVENS ANGELUS: Denne fjerde søndagen i fastetiden, kalt «laetare»-søndagen, er «gled deg»-søndagen, sa pave Frans før Angelusbønnen søndag 11. mars.

 

«Gled deg, Jerusalem […] Fryd dere storlig, alle som var sorgfulle», sier dagens inngangsvers. Hva skal vi glede oss over? spurte pave Frans under angelus på Laetare-søndagen, 11. mars, og svarte: Over at Gud elsker oss: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Evangelieteksten var fra Johannesevangeliet:

 

Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv. For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen: Lyset er kommet til verden, men menneskene elsket mørket høyere enn lyset fordi deres gjerninger var onde. For den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. Men den som følger sannheten, kommer til lyset, så det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud.»

(Joh 3,14-21)

Her følger det paven sa før angelusbønnen:

Denne fjerde søndagen i fastetiden, kalt «laetare»-søndagen, altså «gled deg»-søndagen, for det sier messens inngangsvers, som innbyr oss til å glede oss: «Gled deg, Jerusalem […] Fryd dere storlig, alle som var sorgfulle». Slik begynner messen. Hva skal vi glede oss over? Over Guds store kjærlighet til menneskeheten, slik dagens evangelium tilkjennegir: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Disse ordene fra Jesu samtale med Nikodemus, sammenfatter et sentralt tema i den kristne forkynnelsen: Selv i en tilsynelatende håpløs situasjon griper Gud inn og tilbyr mennesket frelse og glede. For Gud står ikke på sidelinjen, men går inn i menneskehetens historie, han «blander seg inn i» vårt liv; han går inn i vårt liv for å besjele det med sin nåde og redde det.

Vi er kalt til å lytte oppmerksomt til denne forkynnelsen og motstå fristelsen til å være selvsikre, til å ville greie oss uten Gud og gjøre krav på absolutt frihet fra ham og hans ord. Når vi tør å se oss selv slik vi er – da må vi være modige! – merker vi at vi må gjøre regning med vår skjørhet og våre begrensninger. Da kan det hende at vi blir engstelige, urolige for morgendagen, redde for sykdom og død. Dette forklarer hvorfor mange, som søker en utvei, tar farlige snarveier som for eksempel rusmidler, overtro eller ødeleggende magiske ritualer og kommer ut å kjøre. Det er fint å kjenne sine begrensninger, sin skjørhet, vi må kjenne dem, men ikke for å fortvile, men for å gi dem til Herren; og han setter oss på rett vei og hjelper oss å bli friske, han tar oss i hånden og går aldri fra oss – aldri! Gud er med oss, og derfor «gleder jeg meg», «gleder vi oss», i dag: «Gled deg, Jerusalem» heter det, for Gud er med oss.

Og vi har det store, ekte håpet til Gud, Faderen, «rik på barmhjertighet» (Ef 2,4), som ga oss sin sønn for å frelse oss, og dette er vår glede. Vi har også mye som er trist, men som ekte kristne har vi dette håpet, som er en liten glede som vokser og gir en trygghet. Vi må ikke miste motet når vi ser våre begrensninger, synder og svakheter: Gud er der, like ved oss, Jesus er på korset for å gjøre oss friske. Dette er Guds kjærlighet. Se på den korsfestede og si inni deg: «Gud elsker meg». Det er sant at disse begrensningene, svakhetene og syndene fins, men Han er større enn begrensningene, svakhetene og syndene. Ikke glem det: Gud er større enn våre svakheter, vår utroskap, våre synder. Og la oss ta Herren i hånden, la oss se på den korsfestede og fortsette framover.

Må Maria, barmhjertighetens Mor, gi vårt hjerte vissheten om å være elsket av Gud. Må hun være oss nær når vi føler oss ensomme, når vi er fristet til å gi etter for livets vanskeligheter. Må hun formidle sin sønn Jesu følelser til oss slik at vi under vår fastevandring kan oppleve tilgivelse, åpne armer og kjærlighet.

***

Etter angelusbønnen rettet paven en spesiell hilsen til universitetsstudenter fra forskjellige deler av verden, som i disse dager har deltatt på «Vatican Hackathon».