Pavens preken under «24 timer for Herren»

24 timer for Herren: Pave Frans deltok i sitt initiativ, 24 timer for Herren, ved å selv avlegge skriftemål, motta skriftemål, og holde preken i Peterskirken. Foto: AP

Fredag 9. mars deltok pave Frans i initiativet «24 timer for Herren» under en botsfeiring i Peterskirken. Han både avla og mottok skriftemål, og han holdt preken: Gud går aldri fra oss. Hans kjærlighet er større enn enhver synd. Jo mer vi lar ham slippe til, jo mer vi lar ham elske oss, desto bedre. Vi kan glede oss over vår store takknemlighetsgjeld!

Lesningene var fra Johannes’ første brev 3,1-10.19-22Salme 130 og fra Matteusevangeliet 26,69-75 om Peters fornektelse:

Imens satt Peter ute på gårdsplassen. En tjenestejente kom bort til ham og sa: «Du var også med denne galileeren Jesus.» Men han nektet i alles påhør og sa: «Jeg skjønner ikke hva du snakker om.» Da han gikk ut i porthvelvingen, fikk en annen jente øye på ham og sa til dem som sto der: «Han der var med Jesus fra Nasaret.» Peter nektet på ny og sverget på det: «Jeg kjenner ikke den mannen!» Litt etter kom de som sto der, bort til Peter og sa: «Visst er du en av dem, du også! Dialekten røper deg.» Da ga han seg til å banne og sverge: «Jeg kjenner ikke denne mannen.» I det samme gol hanen. Da husket Peter det Jesus hadde sagt til ham: «Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han gikk ut og gråt bittert. (Matt 26,69-75)

Her følger hele prekenen:

For en stor glede og trøst det er i den hellige Johannes’ ord, som vi nettopp har lyttet til: Gud elsker oss slik at han har gjort oss til sine barn, og når vi en gang får se ham ansikt til ansikt vil storheten i denne kjærligheten gå enda mer opp for oss (jf. 1 Joh 3,1-10.19-22). Ikke nok med det. Guds kjærlighet er alltid større enn vi kan forestille oss, og den overgår enhver synd som vår samvittighet kan anklage oss for. Det er en uendelig og grenseløs kjærlighet; den er fri for de hindringene som vi derimot vanligvis setter i veien for andre mennesker av frykt for at de kan komme og ta vår frihet fra oss.

Vi vet at synden medfører fjernhet til Gud. For med synden vender vi oss bort fra ham. Men det betyr ikke at han vender seg bort fra oss. Den svakheten og forvirringen som synden avstedkommer er enda en grunn til at Gud forblir nær oss. Denne vissheten må vi alltid ha med oss underveis i livet. Apostelens ord er en bekreftelse på at vårt hjerte kan falle til ro og alltid ha urokkelig tillit til Fars kjærlighet: «Selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte» (1 Joh 3,20).

Uansett hvilken synd vi kan ha begått og slik ha avvist hans nærvær i vårt liv, fortsetter hans nåde å arbeide i oss for å styrke vårt håp om aldri å bli fratatt hans kjærlighet.

Det er dette håpet som driver oss til bevissthet om at livet vårt har mistet retningen, nettopp slik det skjedde med Peter i den evangeliefortellingen som vi hørte: «I det samme gol hanen. Da husket Peter det Jesus hadde sagt til ham: ‘Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.’ Og han gikk ut og gråt bittert» (Matt 26,74-75). Evangelisten er veldig nøktern. Hanegalet later til å komme overraskende på en mann som fortsatt er forvirret. Så minnes han Jesus ord og til slutt revner sløret, og gjennom tårene begynner Peter å ane at Guds åpenbarer seg i denne Kristus som blir slått og spottet, som han selv har fornektet, men som nå går for å dø for ham. Peter, som ville dø for Jesus, forstår nå at han må la Jesus dø for ham. Peter ville belære sin Mester, han ville gå foran ham, men i stedet er det Jesus som går for å dø for Peter; og Peter hadde ikke forstått dette, han hadde ikke villet forstå dette.

Peter blir nå konfrontert med Herrens kjærlighet, og endelig forstår han at Han elsker ham og ber ham la seg elske. Peter innser at han alltid hadde vegret seg mot å bli elsket. Han hadde alltid vegret seg mot å bli reddet helt og holdent av Jesus, og derfor hadde han ikke villet at Jesus skulle elske hele ham.

Det er så vanskelig virkelig å la seg elske! Vi ønsker alltid at det skal være noe i oss som vi ikke trenger å takke for, men i virkeligheten skylder vi Gud alt for han er den første til å elske og redder oss fullstendig, med sin kjærlighet.

La oss nå be Herren om den nåde å la oss kjenne storheten i hans kjærlighet, som tar bort alle våre synder.

La kjærligheten rense oss for å kunne påskjønne ekte kjærlighet!

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse