Se pavens vigiliemesse for herrens oppstandelse

«Han er stått opp og sammen med ham oppstår vårt kreative håp, slik at vi kan ta oss av aktuelle problemer – for vi vet at vi ikke er alene.»

Les hele pavens preken under videoen

"I denne hellige natt da vår Herre Jesus Kristus gikk over fra døden til livet, innbyr Kirken sine barn som er spredt over hele jorden, til å møtes for å våke og be. Vi minnes Herrens påske, vi lytter til hans ord og feirer hans mysterier, og vi håper å få del i hans seier over døden og å leve med ham i Gud."

Se vigiliemessen fra Peterskirken:

Pavens preken påskenatt:

«Han er ikke her, han er stått opp», gjentok paven i sin preken påskenatt. «Han er stått opp og sammen med ham oppstår vårt kreative håp, slik at vi kan ta oss av aktuelle problemer – for vi vet at vi ikke er alene.»

Evangelieteksten var fra Markusevangeliet:

Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå og si til disiplene hans og til Peter: ‘Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.’» Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.

(Mark 16,1-8)

Her følger hele prekenen:       

Vi begynte denne feiringen utendørs, svøpt i mørke og kulde. Ved Herrens død føler vi stillheten tynge. Det er en stillhet som hver av oss kan kjenne seg igjen i. Den trenger dypt inn igjennom sprekkene i enhver disippels hjerte. Vi står ordløse foran korset.

Dette er timene da disippelen står stum overfor smerten ved Jesu død: Hva kan vi si i møte med denne virkeligheten? Ordløst blir disippelen seg bevisst sin egen reaksjon i de avgjørende timene i Herrens liv: Disiplene forholdt seg tause til den urettferdigheten som Mesteren ble dømt med; disiplene hevet ikke røsten mot bakvaskelsen og de falske vitneutsagnene mot Mesteren. Under lidelsens vanskelige og vonde timer fikk disiplene meget dramatisk oppleve at de var ute av stand til å risikere noe for Mesteren, til å snakke for ham; de fornektet ham til og med, de gjemte seg, de flyktet, de sa ingenting (jf. Joh 18,25-27).

Dette er natten da disippelen tier. Stivnet og lammet vet han ikke hvor han skal ta veien. Mange vonde situasjoner tynger og stenger for ham. Det er dagens kristen som står stum overfor vanskelige situasjoner som får ham til å føle, og enda verre, tro at man ikke kan gjøre noe mot all den urettferdigheten som rammer så mange av våre søsken på deres egen kropp.

Det er den forvirrede disippelen. Han er grepet av en drepende rutine, har mistet hukommelsen og håpet, og vent seg til at «sånn har vi alltid gjort det». Det er den stumme og sløve disippelen som har vent seg til Kaifas uttrykk: «Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne» (Joh 11,50).

Og i vår trykkende taushet, begynner steinene å rope (jf. Luk 19,40) og gjøre plass for det største budskap historien noensinne har hørt: «Han er ikke her, han er stått opp» (Matt 28,6). Steinen ved graven ropte og med sitt rop forkynte den en ny vei for alle. Det var skaperverket som først gjenlød av livets triumf over alt som forsøkte å forstumme og kneble evangeliets glede. Det var steinen ved graven som først hoppet og danset, på sin måte, og istemte en sang av lovprisning og entusiasme, av glede og håp, som vi alle er innbudt til å være med i.

Om vi i går sammen med kvinnene så på «ham som de har gjennomboret»(Joh 19,37; jf. Sak 12,10), er vi i dag sammen med dem kalt til å se på den tomme graven og lytte til engelens ord: «Frykt ikke […] Han er stått opp»(Matt 28,5-6). Dette er ord som søker å treffe oss i våre dypeste overbevisninger og vissheter, i vår måte å møte og bedømme dagligdagse hendelser, særlig i vår måte å forholde oss til hverandre. Den tomme graven ønsker å utfordre oss, å sette oss i bevegelse, å stille spørsmål, men framfor alt ønsker den å oppmuntre oss til å tro og stole på at Gud «går inn» i en hvilken som helst situasjon, i et hvilket som helst menneske, og på at hans lys kan nå inn selv der vi minst venter det, selv i livets mest avlåste avkroker. Han er stått opp fra de døde, han er stått opp fra det stedet som ingen ventet seg noe fra, og han venter på oss – slik han ventet på kvinnene – for å la oss være med i hans frelsesverk. På dette grunnlaget og med denne styrken kan vi bruke vårt liv og vår energi, vår intelligens, våre følelser og vår vilje til å søke verdigheten, og især å skape veier for å oppnå den. «Han er ikke her, han er stått opp!» Dette er budskapet som holder liv i vårt håp og forvandler det til konkrete nestekjærlige handlinger. Hvor sårt vi trenger å la vår skrøpelighet bli «salvet» av denne erfaringen! Hvor sårt vi trenger å la vår tro blir fornyet, å la vår nærsynte horisont bli utfordret og fornyet av dette budskapet! Han er stått opp og sammen med ham oppstår vårt kreative håp, slik at vi kan ta oss av aktuelle problemer – for vi vet at vi ikke er alene.

Å feire påske vil si igjen å tro at Gud stadig bryter inn i vår historie, i våre liv, og utfordrer vår determinisme – våre ensformige måte å tenke og handle på. Å feire påske vil si å la Jesus overvinne den feigheten som ofte plager oss og som søker å begrave alt håp.

Steinen foran graven gjorde sitt, og likeså kvinnene. Nå går invitasjonen nok en gang til dere og meg: En invitasjon til å bryte rutinene og fornye vårt liv, våre valg og vår eksistens. En invitasjon som kommer til oss der vi er, i det vi gjør og det vi er; med den makten som er oss tildelt. Ønsker vi å delta i livets budskap, eller blir vi stående tause?

Kjære brødre og søstre. «Han er ikke her, han er stått opp!». Og han venter på deg i Galilea, han innbyr deg til å vende tilbake til tiden og stedet for den første kjærligheten. Han vil si: «Frykt ikke, følg meg».

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse