Thérèse av Lisieux: Førstekommunion

 

Serie om Thérèse av Lisieux, del V 

I anledning «Hellighetens år 2018» vil vi gjennom en rekke artikler gjøre oss kjent med Thérèse av Jesusbarnet gjennom hennes bok «En sjels historie»

 

FØRSTEKOMMUNION: I denne teksten deler Thérèse sine tanker om og opplevelser ved sin førstekommunion med oss. Illustrasjonsbildet er Carl Frithjof Smiths  (1859 – 1917) oljemaleri «After first Communion» (1882) som nå henger i Civico Museo Revoltella, Trieste. Foto: Wikimedia Commons

 

 

 «Endelig kom 'den skjønneste av alle dager', og hvilket uutslettelig minne har ikke selv den minste lille detalj av denne himmelske dag etterlatt i min sjel! …», skriver Thérèse.

 

Vi minner om at Thérèse var den yngste av fem søstre:
1. Marie (sr. Marie av Det hellige hjerte) 1860 – 1940
2. Pauline (Moder Agnes av Jesus) 1861 – 1951
3. Léonie (sr. Françoise-Thérèse) 1863 – 1941
4. Céline (sr. Genviève av Det hellige ansikt og den hellige Teresa) 1869 – 1959
5. Thérèse (sr. Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt) 2. januar 1873 – 30. september 1897

 

Thérèses «En sjels historie» ble oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utkom i 2014 på St Olav forlag. Thérèse stiler manuskript A til sin «Moder», altså Pauline, som var priorinne i klosteret. Vi gjengir her mer av det Thérèse forteller fra sin barndom. Vi er nå kommet til tiden for hennes førstekommunion.

 

«Jeg skal bli en stor helgen», s. 80

Når jeg således leste beretninger om franske heltinners patriotiske bragder, og spesielt om JEANNE D’ARC, ønsket jeg inderlig å imitere dem. Jeg syntes jeg kjente at jeg hadde den samme glød som drev dem, den samme himmelske inspirasjon. Da fikk jeg en nådegave som jeg alltid har ansett som en av de største i mitt liv, for på den alderen hadde jeg ikke det samme indre lys som jeg nå er oppfylt av. Jeg tenkte at jeg var født til ære, og da jeg lette etter en måte å oppnå den på, gav Vårherre meg de fornemmelsene som jeg har beskrevet ovenfor. Han lot meg også forstå at min ære ikke var synlig for menneskers øyne, at den bestod i å bli en stor helgen!!! … Dette ønsket kan synes vel dristig når man tar i betraktning hvor svak og ufullkommen jeg var, og som jeg fremdeles er etter syv år i kloster. Likevel føler jeg stadig den samme frimodige tillit til at jeg skal bli en stor helgen, det skyldes at jeg ikke regner det som følge av egne fortjenester, for jeg har ikke én eneste en, men at jeg setter mitt håp til ham som er selve Godheten og Helligheten. Det er han, og bare han, som nøyer seg med mine svake anstrengelser, løfter meg opp til seg, dekker meg med sine egne uendelige fortjenester og gjør meg hellig. Jeg tenkte ikke den gang på at man må lide så mye for å nå frem til hellighet, men Gud nølte ikke med å lære meg dette gjennom alle de prøvelsene jeg har fortalt om …

 

«Jeg var så beveget at jeg i min naivitet trodde at selv de største synderne ville ha blitt like påvirket som meg, og ville ha gitt avkall på de forgjengelige goder og ikke ønsket annet enn å vinne de himmelske …»

 

Forberedelser til førstekommunionen, s. 82 – 83

Hver uke skrev du et fint, lite brev til meg, som fylte meg med dype tanker og hjalp meg til å praktisere dyd [små ofre i bestrebelsen på å vokse i fullkommenhet]. Det var til stor trøst for din stakkars, lille pike, som gjorde et meget stort offer når hun aksepterte ikke å få motta forberedelsene på ditt fang, slik hennes kjære søster Céline hadde fått lov til … Det var Marie som hadde erstattet Pauline for meg. Jeg satte meg på hennes fang og lyttet begjærlig til det hun sa. Jeg opplevde det som at hele hennes hjerte, som var så stort, så generøst, ble overført til meg. Likesom de berømte krigerne lærer sine barn våpenbruk, slik talte hun til meg om livets kamper og om seierspalmen … Marie fortalte også om de udødelige skattene som man så lett kan samle inn noe av hver dag, og om ulykken ved å gå forbi uten at man vil gjøre seg den uleilighet å strekke hånden ut for å gripe dem, og så påpekte hun at middelet til helliggjørelse var å være tro i små ting. Hun ga meg den lille pamfletten Om å gi gi avkall, som jeg hadde stor glede av å meditere over …

Å! Hvor veltalende hun var, min kjære gudmor! Jeg skulle bare ønske at jeg ikke hadde vært alene om å høre hennes dype kunnskapsformidling; Jeg var så beveget at jeg i min naivitet trodde at selv de største synderne ville ha blitt like påvirket som meg, og ville ha gitt avkall på de forgjengelige goder og ikke ønsket annet enn å vinne de himmelske … På denne tiden hadde ingen ennå lært meg å praktisere den indre bønn, som jeg imidlertid hadde svært lyst til, men Marie, som syntes jeg var from nok, lot meg kun fremsi mine muntlige bønner. En dag spurte en av lærerinnene på klosterskolen meg hva jeg gjorde på fridagene når jeg var alene. Jeg svarte at jeg da gikk bak sengen, hvor det var litt plass og jeg lett kunne lukke meg inne med et forheng, og så sa jeg at der «tenker jeg». «Men hva tenker du på?» spurte hun meg. «Jeg tenker på Gud, på livet … på EVIGHETEN, jeg tenker, rett og slett! …» Ordenssøsteren lo godt av meg, og senere likte hun å minne meg på den tiden da jeg tenkte, og spurte alltid om jeg fremdeles tenkte … Jeg forstår nå at jeg praktiserte indre bønn uten å vite det, og at Gud underviste meg i det skjulte.

 

«Det var et kjærlighetskyss, og jeg følte meg elsket, og jeg sa også: ‘Jeg elsker deg og gir meg til deg for alltid.’»

 
Førstekommunionen (8. mai 1884), s. 85 – 86

Endelig kom «den skjønneste av alle dager», og hvilket uutslettelig minne har ikke selv den minste lille detalj av denne himmelske dag etterlatt i min sjel! … Gleden ved å våkne opp ved soloppgang, søstrenes og de eldre elevenes kjærlige og ærbødige kyss, den store sovesalen full av snehvite drakter som hvert barn ble ikledt i tur og orden … og spesielt inntoget i kapellet og den vakre morgensangen, hymnen «Å, hellige alter, omgitt av engler»!

Men jeg vil ikke gå i detalj, for det finnes ting som mister sin duft når de utsettes for luft, og sjelen har sine tanker som ikke kan omsettes til jordisk språk uten å miste sin dype, himmelske betydning; det er som den «hvite stenen som skal gis til den som seirer, og hvorpå det er skrevet et navn som INGEN kjenner, bortsett fra HAN som mottar det» [jf. Åp 2,17, fritt etter Thérèses hukommelse]. Å, hvor skjønt det var, det første kysset Jesus ga min sjel! …

Det var et kjærlighetskyss, og jeg følte meg elsket, og jeg sa også: «Jeg elsker deg og gir meg til deg for alltid.» Der var ingen krav, ingen kamp, intet offer. Jesus og den stakkars lille Thérèse hadde allerede lenge vekslet blikk, og de forstod hverandre … Denne dagen var det ikke lenger bare et blikk, men en sammensmeltning; de var ikke lenger to; Thérèse var forsvunnet likesom en vanndråpe forsvinner i havet. Det var bare Jesus nå; han var Herren, Kongen. Hadde ikke Thérèse bedt ham om å ta bort hennes frihet, for friheten gjorde henne så redd, og hun følte seg så svak og gebrekkelig at hun for alltid ville forene seg med den guddommelige Kraft … Hennes glede var for stor, for dyp, til at hun kunne holde den inne; snart flommet det over med liflige tårer, til mine venners store forbauselse, og de spurte hverandre senere: «Hvorfor i all verden gråt hun? Var det noe som plaget henne? …» Nei, det var nok heller fordi hennes mor ikke var hos henne, eller hennes søster som hun er så glad i og som er karmelittnonne [Pauline, som samme dag avla klosterløfter]. De forstod ikke at når all himmelsk glede fyller ens hjerte, da kan dette jordiske hjerte i sitt eksil ikke bære det uten å felle tårer … Å nei, at mamma ikke var til stede, gjorde meg ikke så vondt på dagen for min førstekommunion. Var ikke himmelen i min sjel, og hadde ikke mamma for lenge siden fått sin plass der? Når jeg fikk beesøk av Jesus, fikk jeg også besøk av min kjære mamma, som velsignet meg og frydet seg over min lykke … Jeg gråt heller ikke over Paulines fravær; jeg ville nok vært lykkelig om hun hadde vært der ved min side, men mitt offer var forlengst blitt akseptert, så på denne dagen var det kun glede som fylte mitt hjerte, for jeg forente meg med henne som ugjenkallelig gav seg selv til ham som med stor kjærlighet gav seg til meg! …

 

«Senere, kjære Moder skal jeg fortelle deg hvordan det har behaget Jesus å oppfylle mitt ønske, hvordan han alltid har forblitt min eneste uutsigelige gode Jesus.» 

 

Ønske om å lide, s. 88

Neste dag, etter kommunionen, kom jeg til å tenke på det Marie hadde sagt [om lidelsen], og jeg kjente at det i mitt hjerte oppstod et sterkt ønske om å få lide, og samtidig en indre visshet om at Jesus hadde forberedt mange kors for meg. Jeg følte meg så sterkt overstrømmet av guddommelig trøst at jeg anser dette som en av de største nådegavene i mitt liv. Lidelsen tiltrakk meg, den hadde en fortryllelse som begeistret meg uten at jeg virkelig kjente den. Hittil hadde jeg lidd uten å elske lidelsen, men etter denne dagen følte jeg en ekte kjærlighet for den. Jeg kjente også at jeg ønsket å elske Gud alene og finne mine glede bare i ham. Ofte når jeg gikk til kommunion, gjentok jeg disse ord fra Kristi etterfølgelse: «Å, Jesus, du uutsigelige godhet, gjør at all jordisk trøst blir til bitterhet for meg.» [Kristi etterfølgelse, bok III, kap. XXVI, 3] Mine lepper uttalte denne bønnen uten anstrengelse eller tvang. Det var som om jeg gjentok den ikke av egen vilje, men som et barn som gjentar de ord det har lært av en som står det nær … Senere, kjære Moder skal jeg fortelle deg hvordan det har behaget Jesus å oppfylle mitt ønske, hvordan han alltid har forblitt min eneste uutsigelige gode Jesus. Om jeg skulle fortelle det med det samme, vill jeg ha vært nødt til å foregripe begivenhetenes gang i mitt liv som ung pike, og det er fremdeles mye å fortelle fra min barndom.

 

 

Dette er femte artikkel i serien om  Thérèse av Jesusbarnet (Thérèse av Lisieux).

 

Tidligere publiserte artikler i serien: 

  

Thérèse av Jesusbarnet (Thérèse av Lisieux)

  • Thérèse (bildet) ble født år 1873 i Alençon i Nord-Frankrike som det niende og siste barnet til Louis Martin og Zélie Guérin, ekteparet som ble helligkåret under familiesynoden i 2015. Fire av barna døde tidlig, allerede før Thérèse ble født. De andre fem var alle jenter, og alle ble etterhvert nonner:
  • 1. Marie (sr. Marie av Det hellige hjerte) 1860 – 1940
    2. Pauline (Moder Agnes av Jesus) 1861 – 1951
    3. Léonie (sr. Françoise-Thérèse) 1863 – 1941
    4. Céline (sr. Genviève av Det hellige ansikt og den hellige Teresa) 1869 – 1959
    5. Thérèse (sr. Thérèse av Jesusbarnet og Det hellige ansikt) 2. januar 1873 – 30. september 1897
  • Moren døde da Thérèse var fire år gammel. Familien flyttet da nordover, til Lisieux, for å være nær morens familie. I begynnelsen var det særlig Pauline som tok seg av Thérèse – som en mor. Senere var det Marie.
  • Én etter én – først Pauline, så Marie, Thérèse og til slutt Céline – ble søstrene nonner i karmelittklosteret i LisieuxLéonie valgte en annen orden.
  • Vi kjenner Thérèse aller mest gjennom det hun skrev. Hennes «En sjels historie» ble oversatt til norsk av Jeanne Wreden og utkom i 2014 på St Olav forlag. Boka består av flere manuskripter.
  • I sitt hyrdebrev «Om Hellighetens år» skriver biskop Bernt Eidsvig: «Om noen skulle frykte at fullkommenhetens fjell er ubestigelig, har Thérèse vist at det finnes en ‘heis’ til himmelen, kjent som ‘Den lille veien for åndelig barndom’. Med ordene ‘mitt kall er kjærlighet’, utfordrer hun hver og en av oss til å velge Gud, uavhengig av livskall, situasjon og evner. For det er bare Gud som kan fylle de dypeste lengslene i våre liv. Med troens gave oppdager vi hvem vi ved Guds nåde får lov til å være. Som hellige kan vi endelig bli ‘hele’ mennesker.»

  

Les mer

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse