Overgrepsanklager stanset ikke kardinalen

 

VEKKER BESTYRTELSE: Avsløringene av kardinal McCarricks manipulasjon av seminarister og unge prester provoserer og sjokkerer. P. Alexander Lucie-Smith, med doktorgrad i moralteologi, advarer i Catholic Herald mot farene ved geistlige ambisjoner. Foto: REUTERS / Alessandro Bianchi

 

 

Den anerkjente amerikanske storavisen The New York Times spør om anklagene mot den amerikanske kardinalen Theodore E. McCarrick, erkebiskop emeritus av Washington, kan være Kirkens eget #MeToo-øyeblikk.

 

Tekst: katolsk.no


20. juni ble det kunngjort at kardinal McCarrick, den høyest rangerte katolske geistlige i USA, hadde blitt suspendert av Vatikanet. Årsaken var «troverdige og underbyggede» anklager om seksuelt misbruk av en 16-årig ministrant for omkring femti år siden. McCarrick besvarte suspensjonen med følgende uttalelse:

«Jeg kan ikke huske det overgrepet jeg er blitt anklaget for, og jeg tror derfor på min uskyld. Jeg er lei meg for den smerten min anklager har lidd og for den belastning denne saken påfører de troende.»

Kardinal McCarrick er 87 år, og gikk av som erkebiskop da han nådde pensjonsalderen på 75 år.

 

Jaktet på unge menn

Etter at overgrepsanklagen ble kjent, har flere seminarister og prester fortalt historier om hvordan kardinal McCarrick forgrep seg på dem under løfte om å bistå i deres kirkelige karriere. The New York Times (NYT) har publisert flere artikler om kardinalens påståtte manipulasjon av unge voksne i Kirken. Tittelen på den siste saken, fra 16. juli 2018, lyder: «Han jaktet på unge menn som ville bli prest. Så ble han kardinal.» Den viser både til kardinalens veldokumenterte forulempelse av unge menn i Kirkens tjeneste, men også til de kirkelige ledernes unnfallenhet.

Én av de unge mennene som studerte til prest på 1980-tallet, var Robert Ciolek. Han var en stor beundrer av kardinal McCarrick, som blir beskrevet som «briljant» og «karismatisk». Ciolek ble naturligvis svært smigret da den daværende biskopen av Metuchen, N.J., fortalte ham at han var en «skinnende stjerne» som burde studere i Roma og stige høyt i Kirkens hierarki, skriver NYT.

 

Mange rapporter

Ciolek forteller til NYT hvordan biskop McCarrick begynte å invitere ham på overnattingsturer, noen ganger alene og noen ganger sammen med andre prestestudenter. På turene kom biskopen ofte til å tildele Ciolek biskopens sengekammer, med bare én seng. De ba først sin aftensbønn, så pleide biskopen å ytre ønske om at unge Ciolek skulle komme over til ham for å massere skuldrene hans – det eskalerte fort til «uønsket beføling i sengen», skriver den amerikanske storavisen.

Dette skal ikke ha vært en enkeltstående sak. Det ble rapportert om mange lignende overtredelser mellom årene 1994 og 2008. Rapportene ble levert til amerikanske biskoper, til pavens nuntius til USA og direkte til paven. Ingenting skjedde for å stanse McCarrick, tvert imot: 21. november 2000 utnevnte pave Johannes Paul II ham til erkebiskop av Washington, ett av de mest prestisjetunge kirkelige oppdrag i Statene. Tre måneder senere ble den ferske erkebiskop kreert til kardinal. I 2002 var han én av kardinalene som ble bedt om å gi kardinal Ratzinger (senere pave Benedikt XVI) kriseråd i den pågående overgrepsskandalen. Avisen legger til at McCarrick på denne tiden var blant de mest effektive pengeinnsamlerne til Kirkens mange gode formål.

 

HØY PROFIL: Kardinal McCarrick var en markant katolsk personlighet i USA. Her møter han tidligere president George W. Bush og førstedame Laura Bush under en messe til minne om pave Johannes Paul II i 2005. Foto: REUTERS / Mannie Garcia

 

Oppgjør i jesuittmagasin

Saken har skapt stor bestyrtelse i det amerikanske katolske samfunn. Ikke bare på grunn av skandalens pikanteri – McCarrick var en slags kjendis-kardinal og forrettet i blant andre senator Ted Kennedy og tidligere visepresident Joe Bidens sønn «Beau» Bidens begravelser, men fordi flere har stilt det system-kritiske spørsmålet: «Hvordan kunne dette skje?»
Blant dem er p. James Martin, S.J., redaktør i jesuittmagasinet America – The Jesuit Review.
I en kommentar fra 16. juli i år skriver pateren: «De siste årene har jeg hørt en del historier om kardinal (da biskop og erkebiskop) McCarricks sommerresidens, der han ofte inviterte (eller beordret eller tvang) seminarister til å dele seng med seg. Jeg fikk høre om hvordan han masserte dem og ba dem kalle seg «onkel Ted». Men da var dette bare rykter, og jeg kjente ingen med førstehåndskjennskap til hendelsene.»

 

Kirkens hemmelighold

Så dokumenterte både NYT og andre nyhetsmedier overgrepene i kvalitet og kvantitet, og p. James spør: Hvordan kunne dette skje? Og: Hvorfor rapporterte ikke seminaristene og de unge prestene om overgrepene? Han lanserer flere svar på to komplekse spørsmål. I hovedsak handler de om «hvordan Kirkens hemmelighold skjuler tilfellene av overgrep mot voksne». Noen rapporterte, men ble ignorert. Noen følte kanhende så stor skam og var så flaue, at de ikke ønsket eller turte å si fra. Noen ble prester og ville ikke provosere sine overordene ved å komme trekkende med slike anklager eller lage skandale. «Uansett er det endelige svaret synd», skriver pateren: «Syndene til nuntiusene og alle kirkelederne som avviste, undervurderte eller ignorerte rapportene, syndene til dem som så med blinde øyne på kardinalens årelange maktmisbruk og, til slutt, syndene til kardinal McCarricks selv, som ble, ikke en ydmykt tjenende, men en misbrukende, leder.

 

Ikke sjokk, men skam

Jesuittmagasinets følger opp kommentaren på lederplass, 17. juli skriver redaktørene: «Den katolske kirke bør ikke være sjokkert over McCarrick-saken, den bør være skamfull.» Deretter presenterer den tre forslag til hvordan Kirken nå bør agere: 1. Kirken må én gang for alle bekjentgjøre sin vilje til å ta rapporter om overgrep og maktmisbruk på alvor. 2. Pave Frans og Vatikanet må vise at de er villige til å avskjedige biskoper og andre kirkeledere som har gjort seg skyldig i enhver form for misbruk, ikke bare seksuelle overgrep mot barn. Vatikanet må også grunngi offentlig hvorfor vedkommende fjernes fra stillingen. 3. Før Roma handler, kan biskopene selv gjøre en betydelig innsats for en rettferdig behandling av ofre og kirkesamfunn, selv om det skjer på bekostning av institusjonelle ressurser og omdømme.
Lederen ble delvis gjengitt og kommentert i Vatican Insider, drevet av italienske La Stampa, 18. juli. Det Roma-baserte nettstedet legger i sin artikkel til: «Denne triste saken bør ikke bli en gravsten for enkelte, mens andre fortsatt kan gjemme seg bak dekkoperasjoner, fordi de er beskyttet av medlemskap i bestemte grupper eller mektige vennskap.»

 

Kirkens til #MeToo-øyeblikk

NYT-reportasjen tar også saken videre til et høyere nivå, som stiller spørsmål ved Kirkens måte å organisere seg på, ikke bare enkelt-personers feil og synder. Robert Ciolek, som forteller avisen om kardinal McCarricks forulemping av unge menn, sier:
– I næringslivet finnes det måter å rapportere om dårlig oppførsel på. Du har en HR-kontakt, en juridisk avdeling, du har systemer for anonym rapportering. Har Den katolske kirke det? Hvordan skal en prest varsle om en biskops dårlige oppførsel eller misbruk? Hva er Kirkens redskap for å håndtere en slik situasjon? Jeg tror ikke at det finnes.»
Den amerikanske avisen viser til #MeToo-bevegelsen som har preget den offentlige debatt de siste månedene, og som har ført til store endringer på vanlige folks arbeidsplasser, i politikken og ikke minst i underholdningsbransjen med referanse til Hollywood og Harvey Weinstein-skandalen.
P. Hans Zollner, som gir paven råd om håndtering av overgrep mot barn, sier til NYT at det er kommet inn flere rapporter om misbruk de siste månedene.
– #MeToo-bevegelsen har skapt et momentum, sier han og fortsetter
– Det har gitt denne typen skjult misbruk en helt annen oppmerksomhet enn tidligere.

 
En lekse å lære

Catholic Herald omtaler også McCarrick-saken. 18. Juli advarer p. Alexander Lucie-Smith, med doktorgrad i moralteologi, mot farene ved geistlige ambisjoner. Han avslutter sin harmdirrende kommentar på følgende vis: «Leserne kan føle at vi har hørt nok – ja, kanskje for mye, om kardinal McCarricks handlinger. Kanskje vi tenker at ‘det ville sannelig være godt om vi glemte den stakkars mannen’. Han trenger at vi ber for ham, slik alle hans ofre behøver vår bønn. Men sannheten er at vi ikke må gå videre før vi har lært leksen som McCarrick-saken forsøker å lære oss. Hvis vi ikke gjør det, kommer vi til å oppleve dette igjen og igjen.»