Tid for omsorg og forandring

 

VIS OMSORG: Biskop Bernt Eidsvig ber oss tenke på ofrene og vise dem omsorg, men minner oss også om menighetenes ansvar for å ta vare på sine prester gjennom bønn, oppmuntring og støtte. Foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

Den som leser pave Frans’ «Brev til Guds folk» forstår at Kirken er rystet av overgrepsavsløringer og at den kjenner ofrenes smerte. – Kirken forfaller uten endring. Aldri har det vært større grunn til endring enn nå, sier biskop Bernt I. Eidsvig etter de siste overgrepssakene blant annet i USA og Chile.

 

Tekst: Petter T. Stocke-Nicolaisen
 

Pave Frans’ brev har skapt debatt blant katolikker over hele verden: «Hva godt kan vi gjøre for ofrene?» «Hva må til for å hindre at slik ondskap begås igjen?» spørres det. Bønn og botsgang må til, svarer pave Frans, men også konkret, organisatorisk handling: Kirkens kultur må endres – radikalt.

Hva er biskopens reaksjon på pave Frans’ brev?

– Jeg mener at Den hellige far igjen viser seg som en mann på høyde med situasjonen, en situasjon som er svært vanskelig og krevende for oss alle. Det han sier er både meningsfullt til sak og omsorgsfullt til personer. Jeg tror budskapet treffer veldig godt.

Paven fordømmer overgrepene og overgriperne i tydelige ordelag. Deler du hans beskrivelser av grusomhetene som er begått overfor barn og sårbare voksne?

– Ja. Jeg har ingen reservasjoner der, og kan legge til at overgrepenes grusomhet da de pågikk er én ting. Konsekvensene av dem er traumer som mange vil bære med seg i et langt liv. De har en pris som det er helt umulig å beregne. Den går over vår forstand, sier biskop Eidsvig.

 

«Jeg mener at Den hellige far igjen viser seg som en mann på høyde med situasjonen, en situasjon som er svært vanskelig og krevende for oss alle.» 

 

Tung bør å bære

Det store flertall av prester lever opp til sine løfter. For dem må disse stadige avsløringene være en stor belastning. Hvilke tanker gjør biskopen seg om det?

– Jeg er redd at det ikke bare er en stor belastning. For mange prester går alle sakene og avsløringene på sunnheten løs, fordi det kan oppleves som om enhver katolsk prest er en sannsynlig forbryter og overgrepsmann. Det dreier seg om store og alvorlige tall – og overgrep som må fordømmes på det sterkeste, men alle tall må balanseres av en større og komplett helhet. Det får vi bare når vi legger til den trofasthet som det overveldende flertall av våre prester, har vist gjennom å holde sine ordinasjonsløfter og å virke oppofrende i tjenesten. Dette gjelder ikke bare løftet om seksuell avholdenhet, men ofte om svært krevende arbeidsforhold og -oppgaver, samt de økonomiske ofre de gjør for å kunne tjene som prester. De deler Kirkens kår, og stort sett er de svært nøysomme.  

Hva tenker biskopen om ofrenes situasjon? Hva kan vi gjøre for dem?

– I mange tilfeller kan vi dessverre ikke gjøre mye utover å beklage og be om tilgivelse. Overgrepene er en skade som er forvoldt, og den vil forfølge ofrene livet igjennom. Vi kan – og bør – tilby åndelig og menneskelig støtte, selvsagt, bønn og et varmt og inkluderende fellesskap. Vi kan også tilby økonomisk kompensasjon når det er ønskelig, og hjelp til medisinsk eller terapeutisk behandling.  Til sist må vi stille dem som har begått overgrep – eller skult dem, til ansvar og arbeide utrettelig for å hindre nye overgrep.

 

«En prest som har en positiv og oppmerksom menighet, vil bli båret av menighetens støtte.» 

 
Utdannelse og omsorg

Hva kan vi alle gjøre for å skape den «radikale kulturendring» som paven ber om i sitt brev?

– Jeg tror Kirken som organisasjon må passe svært godt på utvelgelsen og utdannelsen av prester. I det som vi kaller formasjonen, har vi allerede kommet et godt stykke på vei. Når det gjelder presten i hans sårbare arbeidssituasjon, så kan vi fremdeles forbedre oss. Mange prester opplever år med overbelastning, skuffelser av menneskelig og annen art, og stor personlig oppofrelse. Hvis vi ikke støtter opp om prestene, spesielt de unge, i deres daglige gjerning, så vil vi kunne få et desillusjonert presteskap. Dette er ikke bare de overordnedes ansvar, men et ansvar som også påligger den enkelte menighet. Vi må be for våre prester, gi dem oppmuntring og omsorg. En prest som har en positiv og oppmerksom menighet, vil bli båret av menighetens støtte. Slik er det heldigvis i det fleste tilfeller. Prester som er kyniske og bruker Kirken for sine egne, uverdige formål, må man identifisere og ta ut av tjeneste. En slik prest kan ikke ha Kirkens autoritet og godkjennelse i ryggen. Det hender dessuten at folk som begynner godt på sin prestegjerning, får en sørgelig avslutning. Disse sakene forteller oss om det. Å ta vare på prestene er et kontinuerlig arbeid, som ikke slutter ved endt utdannelse og ordinasjon.

 

«... det finnes håp i gammel visdom: Kirken må forandres, ellers forfaller den.» 

 

Hvordan kan tilliten til Kirken gjenopprettes?

– Ved å være Kirke på ordentlig. Ikke bare ved å forkynne evangeliet, men leve etter det. Vi må bruke den styrke som sakramentene gir oss, slik at det gode eksempel ikke er en unntagelse, men regelen, for det troende folk.

Mange troende føler stor fortvilelse over det som har skjedd. Hva vil biskopen si til dem?

– Det er en helt naturlig reaksjon. De troende alltid har støttet og sett opp til sine prester og lyttet til deres forkynnelse. For det store flertallet av prester er denne tilliten ikke bare begrunnet, men sann. Det finnes uverdige prester, eller syke prester, det konfronteres vi nå med på en sjokkerende og vond måte. Da er det all grunn til fortvilelse og forargelse, men det finnes håp i gammel visdom: Kirken må forandres, ellers forfaller den. Jeg kan ikke komme på noe bedre eksempel på behovet for nettopp dette – forandring – enn den situasjonen vi er i og opplever akkurat nå.

 

Les også: