Mening: Ledelse når det virkelig gjelder

 

VEKKER OPPSIKT: Carlo Maria Viganò, Vatikanstatens tidligere nuntius til Washington DC. offentliggjorde søndag 26. august en kunngjøring som beskyldte pave Frans for å kjenne til erkebiskop Theodore McCarricks overgrep mot seminarister og unge prester og krevde Den hellige fars avgang. Illustrasjonsfoto: REUTERS/Max Rossi/NTB Scanpix.

 

Et råd til paven: alle fakta på bordet og fullt innsyn!

 

Kommentar: Janne Haaland Matlary 
Publisert i Dagens Næringsliv 7. september 2018

 

Det er nesten utenkelig, men sant: Den Katolske Kirke er i sin mest alvorlige krise i moderne tid. Den rammer der det smerter aller mest, i det moralske domenet. Kirkens prester og biskoper skal leve sølibatært for å kunne tjene alle mennesker med hele sitt liv. De skal tjene sin hjord – dvs. alle oss 1,4 milliarder legfolk, og de skal lede oss i åndelige spørsmål. Paven er den mest kjente biskopen, av Roma, og har et helt spesielt ansvar som vicarius Christi, Kristi vikar. Ingen fast stilling, med likevel.

 

Hans viktigste titel er servo servorum Dei, Guds tjeneres tjener. Den som er først, er sist: det fremste eksempel på tjenende lederskap. Mao skal verdens 800 000 prester, 5000 biskoper og erkebiskoper og vikaren på toppen betjene og tjene oss andre. De skal leve eksemplarisk, være et forbilde. Vi forlanger det av dem, men enda viktigere: den som er mye betrodd, kreves det mye av, som Kristus selv sier.

 

Les saken i Dagens Næringsliv

 

Jeg er medlem i Det Pavelige Vitenskapsakademi og har vært i med i råd og delegasjoner for Vatikanet og har selvsagt observert at den romerske kurie ikke er en Edens have. At prester synder, er heller ingen nyhet, men at de har foregått seksuelle forbrytelser av det slag som nå (igjen) er avdekket i Pennsylvania, Irland og også med en kardinal som gjerningmann, er utålelig. Hvordan kan en av kirkens høyeste prelater – kardinal McCarrick av Washington – tvinge prestestudenter til sex og derved bruke sin maktposisjon til å ødelegge enten dem eller deres fremtid? Det var sivile myndigheters undersøkelse i Pennsylvania som avslørte sistnevnte og som gjorde at han nå måtte trekke seg.

Misbruk av barn og unge menn – i Kirkens tilfeller er det 80 prosent unge menn og gutter – skjer selvsagt ikke bare i religiøse settinger, men det er irrelevant her. Som min datter sa, «her skal disse kirkelederne nyte vår tillit og respekt; så ødelegger de barn, unge menn og hele kirken ved dette. Og i tillegg viker de unna».

For en uke siden slapp den tidligere Vatikan-ambassadøren til USA, erkebiskop Viganò, det som må kalles en atombombe i kirkelig sammenheng: et brev hvor han anklager pave Frans for å beskytte kardinal McCarrick og uvilje mot å rydde opp i både overgrepssakene og en påstått homoseksuell livsstil i kurien. Begge disse påstandene er meget graverende og krever en respons. Med dette har Viganò brent alle broer; og han er faktisk forsvunnet. Han har altså risikert alt for å få sagt dette på tross av at Vatikandiplomater er verdens mest diskré og vet hvordan ting ikke skal sies.

Hva gjør en leder som står i en slik orkan? Pavens respons var feil og skuffende: stonewalling: ingen kommentar. Han har tidligere viftet vekk anklager om overgrep fra en chilensk biskop som er en venn av ham; og kun da media påviste at paven tok feil, måtte han krype til korset (unnskyld uttrykket). Dette var kun et par måneder siden. Pavens reaksjon er helt feil, og det samme gjelder enhver leder: Når alvorlige anklager kommer opp, skal du undersøke sannhetsgehalten med én gang og agere.

 

«Den type ledelse en pave har, er basert på renhet, ærlighet, vilje til at sannheten skal frem. Det er mye viktigere at sannheten avdekkes enn at x forblir pave eller y forblir kardinal.» 

 

Fakta skal avgjøre hva som bør skje. Kirkens respons på alle overgrepsanklagene har vært altfor lite, altfor sent: Det har vært motstand mot å samarbeide med sivile myndigheter og mange omplasseringer av prester. Har man ikke lært noen ting? Når det samme skjer igjen, er det primært verbal respons som er generell hvor paven lover at alt skal gjøres, men når konkrete anklager fra egne rekker fremsettes, er responsen ‘ingen kommentar’. Den type ledelse en pave har, er basert på renhet, ærlighet, vilje til at sannheten skal frem. Det er mye viktigere at sannheten avdekkes enn at x forblir pave eller y forblir kardinal. Katolikker over hele kloden venter nå på en klargjøring om fakta i denne saken fra en pave som fremhever sin åpenhet og vilje til reform.

En pave bør ikke gå av, men bli på sin post til han dør såfremt helsen tillater at han fungerer. Den lette utveien for en leder er å gå av. Mange gjør nettopp det. Men det er en billig løsning (selv om sluttpakken koster). Man skal bli på sin post nettopp når det stormer og ha mot til å ta tyren ved hornene. Paven kan ikke tvinges av noen til å forklare seg; men hans autoritet fordunster dersom ikke disse spørsmålene besvares. Alle som skyldige skal ta sin straff og miste sin posisjon i kirken.

Katolikker er vant til litt av hvert av paver og kirken litt av hvert av syndere. Og kirken overlever alt dette Men det er ikke poenget her. Det viktige er å gjøre det riktige, uansett konsekvenser.

 

Les mer