Mening: (De unøyaktige) minnene til den tidligere nuntien som ønsker pavens hode på et fat

 

PAVENS KOMMENTAR: 26. august 2018  svarte pave Frans journalister på spørsmål om tidligere nuntius Viganòs anklager: – Jeg tror at Viganòs brev taler for seg selv, og at dere har den profesjonelle modenheten til å trekke deres egne konklusjoner, sa Den hellige far på flyet som bragte ham tilbake til Roma fra Verdensmøtet for familier i Dublin. Foto: Gregorio Borgia/Pool via REUTERS

 

 

Det er kommet nye korreksjoner av Viganòs brev som ba om at Frans, paven som straffet den overgrepsanklagede kardinal McCarrick, skulle gå av. Her følger en kronologisk analyse av saksforløpet så langt.

  

Tekst: Andrea Tornielli, Vatican Insider
Vatikanstaten
Oversettelse og bearbeidelse: Stefan Storm og katolsk.no 

 

Sankt Johannes Paul II døde i april 2005, og kan ikke lenger uttale seg. Pave emeritus Benedikt har absolutt ingen intensjon om å si noe i det hele tatt, ifølge hans medarbeidere. Pave Frans oppfordrer journalister til å lese det den tidligere nuntien Carlo Maria Viganò har skrevet i anklageskriftet der han forsøker å involvere tre paver i saken til kardinal Theodore McCarrick. Han er beskyldt for serietrakassering av seminarister (og senere, viser det seg, også misbruk av en mindreårig). Her er en omfattende og begrunnet kronologisk oversikt over nyhetene som har kommet frem så langt, sammen med de første dementi på Viganòs manifest i form av vitneerklæringer og dokumentbeviser.

 
1994

En prest (antageligvis Gregory Littleton) skriver til Metuchens biskop Edward Thomas Hughes og nevner seksuelt og psykologisk misbruk begått mot ham av biskop Theodore McCarrick (født i 1930, ordinert prest i New York i 1958, ordinert biskop i New York i 1977, flyttet til Metuchen i 1981, så forfremmet til Newark i 1986). Han hevder at McCarrick gjorde ham så traumatisert at han selv hadde trakassert to 15 år gamle gutter. Basert på innrømmelsene i dette brevet blir presten ti år senere fjernet og redusert til legmann i henhold til de nye reglene mot pedofili.

 

McCARRICKS UTNEVNELSE: 21. november 2000 utnevner Johannes Paul II  Theodore McCarrick til erkebiskop av Washington. Viganò antyder at paven var så svekket at han ikke lenger var i stand til å ta hånd om utnevnelser på dette tidspunkt. Bildet viser Den hellige pave Johannes Paul II påvei over Petersplassen 29. juli 2000.  Foto: REUTERS

 

21. november 2000

Johannes Paul II utnevner Theodore McCarrick til erkebiskop av Washington. Nuntius i USA er Gabriel Montalvo; Giovanni Battista Re er (i noen få uker) prefekt for Bispekongregasjonen. Ifølge Viganòs hypotese spiller kardinalsekretær Angelo Sodano en viktig rolle i nominasjonen. Viganò uttrykker at Re ville ha motsatt seg det, ettersom McCarricks navn bare var det 14. på listen over kandidater. I sin kunngjøring nevner ikke Viganò på noen måte navnet til Johannes Paul IIs personlige sekretær biskop Stanislaw Dziwisz, som står Re svært nær. Dziwisz er i virkeligheten en av de mest innflytelsesrike personene i pave Wojtylas omgangskrets. I Viganòs historie tegnes et avskyelig og fornærmende portrett av paven som nå er saligkåret. Den tidligere nuntien skriver sågar at Johannes Paul II «allerede var svært syk». Han antyder at paven var så svekket at han ikke lenger var i stand til å ta hånd om utnevnelser, ikke en gang de viktigste, ikke en gang de utnevnelser som den gangen med sikkerhet ville føre til kardinalhatt og dermed deltagelse i en fremtidig konklave.

 

«Enhver som har fulgt Vatikanet vet at det er løgnaktig å forsøke å presentere paven i år 2000 som en mann ute av stand til å forstå og ta egne avgjørelser.» 

 

I 2000 har pave Wojtyla fortsatt fem år igjen av sitt liv og virke. Samme år besøker han, i tillegg til å presidere over en rekke jubileumsfeiringer, Egypt, Det hellige land (Jordan, Israel og de palestinske områdene) og Fatima. Noen få måneder før McCarricks nominasjon, i februar 2000, nominerer pave Wojtyla den nye erkebiskopen av Westminster Cormac Murphy-O’Connor, så, i juni 2000, nominerer han Edward Michael Egan til erkebiskop av New York. I begynnelsen av det følgende året, slik vi skal komme tilbake til, kreerer Johannes Paul II 44 nye kardinaler i ett eneste konsistorium. For å gi noen eksempler begrenset til kun enkelte metropolitanerbispedømmer*: Angelo Scola til patriark av Venezia (januar 2000), Philippe Barbarin til erkebiskop av Lyon (juli 2002), Péter Erdo til erkebiskop av Esztergom-Budapest (desember 2002), Tarcisio Bertone i Genoa (desember 2002), Diarmuid Martin til koadjutor til erkebiskopen av Dublin (mai 2003), Gaudencio Rosales til erkebiskop av Manila (desember 2003), samt Lluís Martinez Sistach til erkebiskop av Barcelona (juni 2004). Karol Wojtyla er, til tross for den langsomme spredningen av sykdommen som hemmer hans motoriske ferdigheter, en pave som fortsetter å lede og reise rundt i Kirken. Enhver som har fulgt Vatikanet vet at det er løgnaktig å forsøke å presentere paven i år 2000 som en mann ute av stand til å forstå og ta egne avgjørelser.

 
22. november 2000

Dominikanermunken Boniface Ramsey rapporterer i et brev til nuntius Montalvo at det går rykter om McCarricks upassende oppførsel overfor seminarister, og at han kjenner til noen av disse seminaristene og prestene. Ramsey ringer på forhånd Montalvo og varsler at dette brevet kommer, men ombestemmer seg etter en samtale med en venn, og ringer nuntien for å si at han har ombestemt seg. Men i løpet av denne andre samtalen – slik Ramsley selv forteller The National Catholic Register – overtaler nuntien ham til å sende brevet likevel. Dokumentet går sannsynligvis ikke gjennom kontoret til Delegat for de pavelige diplomatiske representasjoner og Carlo Maria Viganò. Ifølge memorandumet vil Viganò bli gjort kjent med dette første brevet med anklager først i 2006, av den nye nuntien Pietro Sambi. Likevel insisterer han på å legge all skyld på kardinal Sodano, som mottar det i november 2000, men uten å indikere noen beviser: «embetet jeg bekledde den gangen ble ikke informert om noe tiltak gjennomført av Den hellige stol etter at disse beskyldningene ble fremsatt av nuntius Montalvo i slutten av 2000, mens kardinal Angelo Sodano var statssekretær».

 

Januar – februar 2001

Theodore McCarrick tiltrer i stilling som erkebiskop av Washington. 21. februar samme år mottar han den røde hatten av Johannes Paul II, i det mest folksomme konsistoriet i Kirkens historie: 44 nye kardinaler. Blant disse er det mange latinamerikanere, blant dem Jorge Mario Bergoglio selv.

 

2004 – 2005

Ifølge talspersonen for Metuchen bispedømme Erin Friedlander, mottar bispedømmet den første klagen på McCarrick i 2004. Ytterligere to klager vil følge, alle relatert til hendelser i de foregående tiår. Newark erkebispedømme og bispedømmene Metuchen og Trenton utbetaler erstatning etter forlik med Robert Ciolek, som ble trakassert av McCarrick, men forliket omfatter også misbruk Ciolek ble utsatt for av en lærer mens han var student ved en katolsk videregående skole. Ifølge talspersonen for Metuchen bispedømme, blir forliket rapportert til nuntiaturet.

 
April 2005 

McCarrick deltar i forberedende møter og så i selve konklavet som velger kardinal Joseph Ratzinger til pave 19. april.

 

7. juli 2005

McCarrick fyller 75 år og sender – slik det kreves i denne alderen – sin avskjedssøknad til Den hellige stol.

 

16. mai 2006

McCarricks avskjedssøknad aksepteres av Benedikt XVI åtte måneder etter nådd pensjonsalder. Dette er ikke en lang periode. Metropolitanerkebiskoper med den røde hatten kan, hvis de er ved god helse, fortsette i minst ett år – og ofte også to – etter fylte 75. Likevel er ikke denne perioden så kort at den antyder at Roma ønsker å signalisere en straffereaksjon overfor erkebiskopen av Washington. I McCarricks sted utpeker pave Ratzinger Donald Wuerl. McCarrick går dermed av av med pensjon etter at det første erstatningskravet overfor Newark bispedømme er kommet inn.

 
Juni 2006

Den tidligere presten Gregory Littleton (hans fulle navn er aldri før offentliggjort; det er Viganò som avslører det for første gang) anklager Metuchen bispedømme for misbruket han har blitt utsatt for av McCarrick i løpet av hans tid som biskop der. Littleton får utbetalt 100 000 dollar i erstatning. Ettersom McCarrick er biskop – og senere kardinal – er bispedømmet forpliktet til å informere det apostoliske nuntiaturet i USA. Talspersonen for Metuchen bispedømme sier i dag at rapporten ble sendt.

 

Desember 2006

Viganò, som på dette tidspunktet fortsatt er delegat for de pavelige representasjoner i Statssekretariatet (personalsjef for den romerske kurien i tillegg til Vatikanets diplomater, red. anm.), skriver utkast til et notat basert på Littletons forklaring, som blir sendt til Statssekretariatet av nuntius Pietro Sambi og levert til Viganò 6. desember 2006. I forbindelse med oversendelsen forklarer Sambi at Littleton «allerede hadde videresendt forklaringen til omtrent tyve mottagere, inkludert sivile og geistlige domstoler, politi og advokater så tidlig som i juni 2006, og at det derfor var svært sannsynlig at nyheten ville bli offentliggjort snart. Han ba derfor om at Den hellige stol raskt grep inn». Ifølge Viganòs egen beretning, leverer han notatet til sine overordnede, kardinal Tarcisio Bertone og sostituto (substitutt = avdelingsleder, red. anm.) Leonardo Sandri, men uten å motta noen indikasjon på hva han skal foreta seg videre. Viganò nevner ikke i sin pressemelding om noen nyheter om erstatningen til McCarricks ofre.

 

23. april 2008

Richard Sipes «Erklæring til pave Benedikt XVI om det seksuelle misbrukets mønster i De forente stater» legges ut på internett. Her refereres det også til McCarricks upassende oppførsel og misbruk av seminarister. 24. april sendes dokumentet til kardinal William Levada (prefekt for Kongregasjonen for troslæren utpekt av Benedikt XVI som hans etterfølger i ledelsen av det tidligere Hellige kontor). Levada sender Sipes erklæring til statssekretær kardinal Tarcisio Bertone, og 24. mai lander den på Viganòs skrivebord. Han skriver et nytt notat, levert 25. mai til Fernando Filoni, den nye avdelingslederen for statssekretæren.

 

November – desember 2008

Pietro Sambi, nuntius til USA, formidler til kardinal McCarrick (ganske plutselig, ifølge et vitneutsagn) pavens forespørsel om å forlate det neokatekumenale seminaret Redemptoris Mater, der han bor, og til å trappe ned sitt offentlige liv. Om typen og omfanget av disse påståtte «sanksjonene» eller anbefalingene, skiller Viganòs versjon seg fra fremstillingen til en av pave Ratzingers nære medarbeidere, som nå, om enn anonymt, sier til The National Catholic Register: «Det var en privat forespørsel» uten skriftlig dekret, der kardinalen ble bedt om å «holde en lav profil». Ifølge NCR-journalist Edward Pentin, forklarer kilden nær Ratzinger hemmeligholdet og den milde reaksjonen med at det «noen ganger er bedre om noe sover å la det sove».

Tidspunktet er kun et estimat på grunnlag av en rapport fra Catholic News Agency (CNA): I slutten av 2008 forbereder McCarrick seg på å forlate Redemptoris Mater-seminaret i Washington, og skal i begynnelsen av 2009 ha flyttet til prestegården i Apostelen St. Thomas’ sogn i hjertet av den amerikanske hovedstaden. Ingen er klar over de såkalte «sanksjonene». Dette er hvordan Viganò beskriver dem: «Jeg fikk vite med sikkerhet, gjennom kardinal Giovanni Battista Re, daværende prefekt for Bispekongregasjonen, at Richard Snipes modige og meritterende erklæring hadde hatt det ønskede resultat. Pave Benedikt hadde pålagt kardinal McCarrick sanksjoner lignende dem som nå er pålagt ham av pave Frans: Kardinalen skulle forlate seminaret der han bodde, han var forbudt å feire (messe) offentlig, å delta i offentlige møter, holde forelesninger, reise, med plikt til å vie seg til et liv i bønn og bot.»

 

«Faktaene som er dokumentert så langt, bekrefter og stemmer overens med det som er rapportert av kilden nær pave Ratzinger, og reiser i stedet betydelig tvil om Viganòs ord om arten og vekten av de påståtte «sanksjonene» mot den aldrende kardinalen.»

 

Den private anbefalingen blir ikke kommunisert til delegaten Viganò. Benedikt XVI snakker sannsynligvis om det med Bertone eller med Giovanni Battista Re, prefekten for Bispekongregasjonen. Vi kan ikke utelukke at kommunikasjonen til nuntius Sambi kun skjer muntlig i forbindelse med en av diplomatens reiser til Roma. CNA bekrefter at samtalen mellom Sambi og McCarrick kan spores tilbake til denne perioden: «To kilder som var tilstede i møtet mellom McCarrick og Sambi i 2008 fortalte CNA at nuntien hadde beordret McCarrick til å forlate seminaret på det daværende tidspunkt. Ifølge disse kildene fortalte Sambi McCarrick at hans flytting var på direkte instruks fra pave Benedikt XVI.» Legg merke til den betydelige forskjellen mellom dette og versjonen i Viganòs kommuniké: Ifølge den tidligere nuntien var den pavelige instruksen kun å forlate seminaret, ikke også å forlate det offentlige liv og leve tilbaketrukket. Faktaene som er dokumentert så langt, bekrefter og stemmer overens med det som er rapportert av kilden nær pave Ratzinger, og reiser i stedet betydelig tvil om Viganòs ord om arten og vekten av de påståtte «sanksjonene» mot den aldrende kardinalen. I virkeligheten, bortsett fra å bytte bosted, endrer McCarrick ikke sine vaner, og ei heller trekker han seg tilbake til et liv i bot. Dersom dette er en «ordre» fra pave Ratzinger (om enn hemmelig), adlyder ikke McCarrick den. Dersom det er en «anbefaling», aksepterer han den ikke. Det eneste han gjør, er å forlate seminaret. At denne «anbefalingen» eller «hemmelige instruksen» fra paven eksisterer, gjør det åpenbart at Benedikt XVI er informert av Bertone om anklagene mot McCarrick.

 
16. juli 2009

Carlo Maria Viganò nomineres av Benedikt XVI til generalsekretær for Den pavelige kommisjonen for Vatikanstaten og for Vatikanstatens Guvernement.

 

2009 – 2010

Ifølge Viganò skal pave Benedikts angivelige «sanksjoner» mot McCarrick ha blitt kommunisert til personen det gjelder på en uspesifisert dato mellom 2009 og 2010, «utrolig forsinket». I virkeligheten, når man tar i betraktning kardinalens flytting – den eneste dokumenterbare handlingen som kan knyttes til pavens «anbefaling» – synes det som om alt har funnet sted et år tidligere. Dette med mindre vi skulle anta at Sambi griper inn ikke én, men to, ganger overfor McCarrick: Den første gangen i 2008 med forespørsel om å forlate seminaret, og den andre gangen i 2009/2010 med oppfordringen om å leve tilbaketrukket. Dette er en hypotetisk «sanksjon» som, hvis den i det hele tatt eksisterer, absolutt ikke er tatt hensyn til av parten den skulle ramme.   

 

27. juli 2011

Pietro Sambi, apostolisk nuntius til USA, dør.  

 

2011

Ifølge CNA forlater McCarrick prestegården i sognet der han har bodd i to år og bestemmer seg for å flytte inn i et hus ved siden av seminaret til The Institute of the Incarnate Word. Her får han regelmessig assistanse, først av unge prester og så av seminarister. Det er ikke rapportert klager om upassende oppførsel eller trakassering. Men hans nærvær betraktes som krevende for, ifølge noen vitnemål, forlanger McCarrick spesialbehandling når det gjelder diett samt bruk av seminarister som sjåfør på sine reiser.

 

6. oktober 2011 

Den «sanksjonerte» McCarrick er i Roma for å delta i ordineringen av de nye diakonene ved The North American College, en feiring som presideres over av prefekten for Kongregasjonen for troslæren, den amerikanske kardinalen William Levada, som er pave Ratzingers nære medarbeider.

 

19. oktober 2011

Carlo Maria Viganò nomineres til apostolisk nuntius til USA av Benedikt XVI og forflyttes fra Vatikanet. I månedene før har erkebiskopen satt seg opp mot kardinal Bertone på grunn av hendelser i guvernementet og anklager mot prelater for økonomisk mislighold og umoral.

 
Oktober 2011

I sin erklæring skriver Viganò at før han forlater Roma, har han mottatt muntlige nyheter fra kardinal Marc Ouellet (prefekten for Bispekongregasjonen) om «pave Benedikts tiltak» mot McCarrick. Vi husker at ifølge Viganò innebærer disse tiltakene at kardinalen, som er anklaget for misbruk av seminarister, trekker seg tilbake til et liv i bønn og bot. «Følgelig,» skriver Viganò i sitt brev, «gjentok jeg dem for kardinal McCarrick i mitt første møte med ham på nuntiaturet. Kardinalen mumlet på en knapt forståelig måte at han kanskje hadde gjort den feil å sove i samme seng med noen seminarister i strandhuset sitt, men han sa dette som om det ikke var viktig.»

 

16. januar 2012

Selv etter å ha mottatt Viganòs nye budskap som gjentar de pavelige anbefalingene, viser McCarrick at han ikke tar hensyn til dem i det hele tatt. Faktisk deltar kardinalen i audiensen i forbindelse med de amerikanske biskopenes ad limina-besøk, og ved denne anledningen hilser han to ganger på Benedikt XVI.

 

Januar – oktober 2012

27. januar publiserer den italienske avisen Il Fatto Quotidiano det første konfidensielle brevet fra Viganò til Bertone, der prelaten beretter om eksistensen av et komplott mot ham for å stille ham i et dårlig lys. Det er begynnelsen på de første «Vatileaks». Viganòs brev, sammen med dokumentene som blir stjålet av kammertjeneren Paolo Gabriele, er grunnlaget for et TV-program av journalisten Gianluci Nuzzi, som også publiserer en bok der Viganò og hans arbeid ved guvernementet nevnes hyppig.

 

27. april 2012

McCarrick, som ifølge Viganòs kommuniké på denne tiden er gjenstand for Benedikt XVIs «sanksjoner», reiser enda en gang tilbake til Roma, denne gang for å delta i en audiens gitt av paven til The Papal Foundation. Det er en stiftelse som McCarrick har vært personlig involvert i gjennom mange år, og som har gitt enorme summer til pavens veldedighetsarbeid. Denne dagen er Joseph Ratzingers bursdag, og han får en kake. Dette er den andre gangen på noen få måneder at erkebiskop emeritus McCarrick befinner seg i Benedikt XVIs selskap. Det synes ikke som om Viganò er invitert for å overlevere McCarrick noe nytt budskap, minne ham om pavens «instruksjoner» og angivelige «restriksjoner».

 

 

 

 

 

 

 

 

HYLDET McCARRICK:
2. mai, 2012, under Benedikt XVIs pontifikat, deltar nuntius Viganò ved utdelingen av en pris til kardinal McCarrick som da, ifølge Viganò, var pålagt sanksjoner. Foto. kardinal Sean O’Malleys blog

 
 
2. mai 2012

Carlo Maria Viganò deltar på prisutdelingen til Ambassadors of the Pontifical Mission på et hotell på Manhattan i New York. Det er en galla der også den angivelig «sanksjonerte» kardinal McCarrick deltar. Viganò hilser ham kjærlig og sier til ham: “Du er veldig høyt skattet av oss alle».

 

28. februar 2013

McCarrick reiser tilbake til Vatikanet for å delta i den siste audiensen med pave Benedikt XVI, som nå har trukket seg. Paven hilser på alle kardinalene som er til stede etter tur. Møtet mellom de to er hjertelig, som med alle de andre.

 
3. mars 2013  

Kardinal og Edinburghs erkebiskop Keith O’Brien annonserer at han ikke vil delta i det neste konklavet, og han innrømmer at anklagene mot ham er sanne: «Min seksuelle adferd er middelmådig.» Også han er anklaget for å ha hatt seksuell omgang med seminarister og prester. 18. februar har Benedikt XVI godtatt hans avskjedssøknad som leder for bispedømmet, selv om det fortsatt er 27 dager igjen til kardinalens 75-årsdag. (20. mars 2015 blir det annonsert at pave Frans har godtatt O’Briens oppsigelse av rettighetene og privilegiene knyttet til kardinalembetet, men O’Brien beholder ærestittelen kardinal).

 

«Påstanden er så grundig avvist at den tidligere nuntien har måttet ta et skritt tilbake og benekte sine egne ord og innrømme, i et intervju med det ultrakonservative nettstedet LifeSiteNews , at McCarrick i virkeligheten aldri adlød signalene fra Benedikt XVI.» 

 

Mars 2013

Forberedende møter til konklavet avholdes. McCarrick, som har en lengre liste med klager mot seg enn O’Brian har, deltar i dem. Men ettersom han allerede er over 80 år, trer han ikke inn i selve konklavet, og deltar derfor ikke i stemmegivingen som leder til valget av kardinal Jorge Mario Bergoglio på kvelden 13. mars. I forbindelse med overgangen mellom Benedikt XVI og Frans, er det høy sannsynlighet for at McCarrick-affæren ikke nevnes. Og denne saken ble antageligvis heller ikke drøftet i de første audiensene med prefekten for Bispekongregasjonen. I alle fall får ikke Viganò, nuntius til USA, instruksjoner om de antatte «sanksjonene» som ble etablert av Benedikt XVI, men aldri iverksatt. Ingen fra Roma inviterer ham til å repetere dem. Ingen i Roma forteller ham at de har opphørt. For alle andre er det som om de pavelige instruksene aldri har eksistert, mens McCarrick fortsetter å leve livet sitt som før.

Likevel skriver Viganò selv i sin erklæring: «Det var da klart at fra og med valget av pave Frans, hadde McCarrick, løslatt fra alle restriksjoner, følt seg fri til å reise kontinuerlig, forelese og gi intervjuer». Denne påstanden har allerede blitt imøtegått av audio- og videodokumenter samt flere dusin artikler. Påstanden er så grundig avvist at den tidligere nuntien har måttet ta et skritt tilbake og benekte sine egne ord og innrømme, i et intervju med det ultrakonservative nettstedet LifeSiteNews , at McCarrick i virkeligheten aldri adlød signalene fra Benedikt XVI. For å rettferdiggjøre at han i offentligheten har behandlet den overgrepsanklagede kardinalen med respekt og vennlighet, henviser Viganò til rimelig diplomatisk etikette: Ettersom de pavelige instruksene var hemmelige, kunne han selvfølgelig ikke offentlig irettesette en eldre kardinal som allerede hadde gått av (en annen faktor som, ifølge Viganòs nye versjon, bidro til å vanne ut «sanksjonene»).   

Viganò rettferdiggjør på samme måte McCarricks gjentatte audienser med paven,  etter beslutningen om de angivelige «sanksjonene», med Benedikt XVIs velkente «milde» karakter. Dette beviser hvor falsk Viganòs påstand om at McCarrick skal ha følt seg «fri» etter valget av pave Frans, er. McCarrick har nemlig alltid følt seg fri. Og de angivelige «sanksjonene» var, ifølge en anonym kilde nær Benedikt XVI sitert av journalisten Edward Pentin i The National Catholic Register, kun en «privat anmodning» uten noe skriftlig dekret.

 

10. mai 2013

Viganò og McCarrick deltar i høytidelig messe og veldedighetsmiddag organisert av The Catholic University of Washington. På det rituelle fotografiet ved avslutningen av messen sitter nuntien rett ved siden av McCarrick.

 

21. juni 2013

På slutten av pave Frans’ audiens med de apostoliske nuntiene, får Carlo Maria Viganò for første gang anledning til å hilse på den nye paven noen få øyeblikk. Her er historien slik den er skrevet i hans erklæring: «Da det var min tur, hadde jeg bare tid til å si til ham, ‘jeg er nuntius til De forente stater.’ Han angrep meg øyeblikkelig med en irettesettende tone og disse ordene: ‘Biskopene i De forente stater må ikke bli ideologiserte! De må være hyrder!’ Selvfølgelig var jeg ikke en posisjon til å be om forklaringer på betydningen av hans ord og den aggressive måten han bebreidet meg på». Denne påstanden fra nuntien er imidlertid i strid med fakta og videoopptak. Det virker umiddelbart merkelig at den nye paven i sitt første med prelater han ikke kjenner skal ha tiltalt dem «på en aggressiv måte».

 

«... det er klart at Frans ikke er aggressiv, ikke angriper Viganò, og ikke irettesetter ham i det hele tatt.»

 

Videoopptaket fra Vatikanets tv-senter viser at Viganòs minner etter noen få år er heller uskarpe. I virkeligheten ønsker paven ham smilende og vennlig velkommen, og når han får vite at han er nuntius til USA, «angriper» han ham ikke «med en irettesettende tone», men takker ham i stedet varmt for hans arbeid. Så, umiddelbart etterpå, blir pavens ansikt noe mer alvorlig, som vanlig under omstendigheter der han ønsker å formidle et budskap han finner viktig, slik de som følger videoopptak fra denne typer audienser godt vet. Han begynner med veldig lav stemme, og uten spor av aggresjon, å si: «I De forente stater …» Øyeblikkelig deretter stopper videoopptaket: Vatikanets TV-senter offentliggjør ikke private utvekslinger ved anledninger som denne. Men det er klart at Frans ikke er aggressiv, ikke angriper Viganò, og ikke irettesetter ham i det hele tatt.

 

23. juni 2013

Viganò får en privat audiens på rundt 40 minutter med den nye paven. Den tidligere nuntien sier ikke at det er han som introduserer McCarrick-argumentet og dermed uttrykker den bekymringen han aldri har vist frem til dette øyeblikket. Det er Frans som stiller ham et spørsmål om den tidligere erkebiskopen av Washington. Ved denne anledningen kan vi bare ta utgangspunkt i Viganòs minner, og han skal ha sagt til paven: «Hellige far, jeg vet ikke om du kjenner kardinal McCarrick, men om du spør Bispekongregasjonen, er det en mappe så tykk som dette om ham. Han korrumpterte generasjoner av seminarister og prester, og pave Benedikt beordret ham til å trekke seg tilbake til et liv i bønn og bot». Nuntien skaffer ikke tilveie dokumenter, han gir ingen notater til den nye paven. Han er ikke den første som nevner McCarrick, som har vært pensjonert i flere år. Han begrenser seg til å fortelle paven at det er en mappe mot ham i Bispekongregasjonen og at pave Ratzinger skal ha «påtvunget» ham et liv i bønn og bot. Viganò skriver ingenting om at han også legger til noe om McCarricks ulydighet og at Benedikt skal ha grepet inn senere for å bli adlydt.

Frans reagerer ikke, ikke i det hele tatt, men ei heller bestemmer han at noen «hemmelige» avgjørelser, tatt av hans forgjenger, skal modifiseres, avgjørelser som sannsynligvis ingen noensinne har fortalt ham om. Ei heller forteller han nuntien at han har til hensikt formelt å fjerne de angivelige «restriksjonene». Ifølge Viganò ber Frans i løpet av audiensen ham om å holde en ny linje for de kommende bispenominasjonene: Kort fortalt er det nødvendig å utnevne hyrdebiskoper, ikke kulturkrigere på den politiske høyresiden. Den tidligere nuntien slutter uten noe bevis at dette er en idé paven skal ha fått fra McCarrick selv. I virkeligheten har Bergoglio tenkt slik i flere år.

Viganò blir også motsagt på akkurat dette punktet av den tidligere amerikanske ambassadøren til Den hellige stol Miguel Diaz, utnevnt i mai 2009, som i en skriftlig og signert deklarasjon sier han er overrasket over å lese Viganòs påstander om Frans’ uttalelser om de amerikanske biskopene: «Det var sjokkerende å lese denne reaksjonen fra Viganò, for umiddelbart husket jeg mitt første møte med Mgr. Sambi (pave Benedikts representant) i hans residens i DC, der Sambi uttrykte overfor meg omtrent det samme budskapet med lignende ord… Han sa at vi trengte amerikanske biskoper som var mindre politiske og mer pastorale, ikke kulturkrigere». Derfor, ifølge dette vitnesbyrdet, blir det allerede i pave Ratzingers siste år gitt signaler til den apostoliske nuntius til USA om å utnevne hyrdebiskoper. Åpenbart var man allerede bekymret for de nordamerikanske biskopenes overdrevne koordinering med hensyn til visse politiske ståsteder og en ensidig interesse for enkelte etiske spørsmål.

 

10. oktober 2013

Carlo Maria Viganò får en andre audiens med pave Frans. Den tidligere nuntien sier lite om møtet og temaene som blir diskutert i pressemeldingen, bortsett fra at et av temaene er kardinal Donald Wuerl, som ble nominert til erkebiskop i Washington i 2006 av Benedikt XVI. Viganò sier ikke noe om at han har minnet paven om McCarrick-spørsmålet.

 

April 2014

Før McCarricks nye internasjonale besøk, skriver Viganò, ifølge hans brev, til statssekretær Pietro Parolin for å spørre om de angivelige «sanksjonene» innført av pave Benedikt fortsatt gjelder. Den tidligere nuntien hevder at han ikke mottar noe svar.

 

KONTROVERSIELT MØTE: Pave Frans mente at Viganò  lurte ham til å møte Kim Davis, den omstridte lederen for folkeregisterkontoret i Ashland, Kentucky. Foto: REUTERS/Brendan McDermid

 

22. –  28. september 2015

Paven besøker USA og byene Washington, New York og Philadelphia. I Washington bor han i residensen til det apostoliske nuntiaturet som ledes av Viganò. I den amerikanske hovedstaden besøker Frans The House of the Little Sisters of the Poor, internasjonalt kjent for å ha gått til rettslige skritt mot president Barack Obamas «Obamacare», helsereformen som forplikter dem til å yte tjenester i strid med katolsk lære. Dette er et av pave Frans’ tegn på oppmerksomhet og nærhet til dem som kjemper for retten til samvittighetsfrihet. The House of the Little Sisters of the Poor og deres kamp er kjent, men de har ikke blitt et politisk symbol og deltar ikke i demonstrasjoner. Likevel ber Viganò Frans om at han privat skal møte Kim Davis, leder for folkeregisterkontoret i Ashland, Kentucky, som etterhvert skal ende i fengsel for å ha nektet å utstede ekteskapslisenser til likekjønnede par og også for å ha forhindret sine underordnede fra å gjøre dette. Davis, et medlem av den evangeliske menigheten «Solid Rock», blir et politisk symbol og paradert sammen med flere republikanske kandidater. Både presidenten for Den amerikanske bispekonferansen Joseph Kurtz og kardinalen og Washingtons erkebiskop er uenige i initiativet. Men nuntien går videre med dette og introduserer henne for pavens medarbeidere. Frans hilser på Kim Davis, og mediene sprer nyhetene om møtet, enda en gang fylt med de vanlige politiske polariseringene.

 

9. oktober 2015

Viganò har pånytt en privat audiens med pave Frans. Nuntien bekrefter i et nytt kommuniké som sirkuleres gjennom hans journalistvenner, at han har blitt hastekalt tilbake til Roma etter den rasende politiske polemikken i USA etter Kim Davis-møtet. Men han sier at under møtet, skal Bergoglio kun ha takket ham for organiseringen av det pavelige besøket. Og han bekrefter at paven skal ha vært fullstendig informert om hvem Kim Davis er. Igjen blir Viganò motsagt. Hans rekonstruksjon blir faktisk trukket i tvil av to vitner, pater Thomas Rosica og pater Federico Lombardi. Sistenevnte er på dette tidspunktet fortsatt direktør for Vatikanets pressekontor. Begge bevitner skriftlig at dagen etter den pavelige audiensen møter Viganò dem begge i hans leilighet i Vatikanet. Han forteller dem: «Den hellige far takket meg i sin faderlige velgjørenhet for sitt besøk i De forente stater, men fortalte meg at jeg lurte ham til å bli presentert for denne damen i nuntiaturet.» Mellom linjene kan vi lese at det er en åpenbar mangel på informasjon om saken sammen med pavens ubehag over ikke å ha blitt tilstrekkelig informert av den apostoliske nuntius. Viganò forteller oss ikke hvorvidt McCarrick-saken blir drøftet igjen under hans mange møter med paven i løpet av besøket i USA eller under den følgende audiensen 9. oktober. Alt tilsier at dette ikke har skjedd, for om det var tilfelle, ville den tidligere nuntien ha skrevet om det i sitt brev (med mindre hans hensikt er å lekke sine indiskresjoner i små drypp).

 

12. april 2016

Paven godkjenner Viganòs avgang som nuntius til USA. Han har nådd pensjonsalderen på 75 år for to måneder siden (selv om apostoliske nuntier kan pensjonere seg allerede ved fylte 70 år).

 

2017

I årets første måneder forlater McCarrick huset nær seminaret The Incarnate Word, ifølge erkebispedømmet grunnet helseproblemer, og flytter inn på et sykehjem drevet av nonner.

 

AVSATT: 28. juni 2018 godkjente pave Frans den overgrepsanklagede erkebiskop McCarricks avgang som kardinal og beordret hans suspensjon fra all offentlig tjeneste, i tillegg til et liv i bønn og bot, frem til anklagene mot ham er undersøkt i en regulær kanonisk rettsak. Foto: REUTERS/Alessandro Bianchi

 

20. juni 2018

Tre pressemeldinger blir publisert i USA. Den første er signert av kardinal Timothy Dolan, New Yorks erkebiskop, der han informerer om en klage på barnemisbruk mot McCarrick som skal ha skjedd på den tiden han var prest i New York. «Dette var første gangen det ble rapportert om denne typen brudd på charteret for beskyttelse av barn og ungdom begått av ham så langt erkebispedømmet kjenner til», påpeker kardinalen. «Ifølge vår offentlige protokoll, ble resultatene av etterforskningen så gitt til erkebispedømmets kontrollpanel, en erfaren gruppe som omfatter jurister, politieksperter, foreldre, en prest og en religiøs søster. Kontrollpanelet fant anklagene troverdige og begrunnet.» Samtidig hevder kardinal Tobin, Newarks erkebiskop, at: «Dette erkebispedømmet og Metuchen bispedømme mottok tre anklager om seksuelle overtramp med voksne for flere tiår siden; to av disse anklagene endte med forlik». Til slutt offentliggjør McCarrick også en erklæring der han sier at han ikke kan huske å ha misbrukt en mindreårig. Kardinalen suspenderes fra all offentlig tjeneste.

 

28. juli 2018

Pave Frans godkjenner McCarricks avgang fra kardinalkollegiet og beordrer ham til et liv i bønn og bot. Washingtons erkebiskop emeritus er ikke lenger kardinal. «Pave Frans,» står det i kommunikeet fra Vatikanet, «godkjente hans avgang som kardinal og beordret hans suspensjon fra all offentlig tjeneste, i tillegg til forvisning til et sted som foreløpig ikke er avsatt, til et liv i bønn og bot, frem til anklagene mot ham er undersøkt i en regulær kanonisk rettsak».

 

Juni – august 2018

Den tidligere nuntius Viganò tar kontakt med Vatikan-ekspertene Aldo Maria Valli (han avslører det selv) og Marco Tosatti. Sistenevnte forteller oss senere at han også har bidratt til å skrive utkast til og redigere Viganòs tekst. Timothy Busch, en konservativ jurist og en av administatorene i The Eternal Word Television Network (EWTN), mottar Viganòs pressemelding og hevder også å ha hatt en rolle i operasjonen. Busch forteller The New York Times at «de som er ansvarlige for publiseringen hadde personlig forsikret ham: pave emeritus Benedikt XVI bekreftet Viganòs historie.» Denne nyheten bestrides av Ratzingers personlige sekretær, erkebiskop Georg Gänswein, som kaller det «en falsk nyhet».

 

VAKTE OPPSIKT: Carlo Maria Viganò, Vatikanstatens tidligere nuntius til Washington DC. offentliggjorde søndag 26. august en kunngjøring som beskyldte pave Frans for å kjenne til erkebiskop Theodore McCarricks overgrep mot seminarister og unge prester og krevde Den hellige fars avgang. Foto: NTB

 

26. august 2018

Viganòs brev, et elleve siders dokument som anklager Frans for å ha beskyttet den overgrepsanklagede kardinal McCarrick og går så langt som å kreve pavens avgang, publiseres samtidig av et nettverk av amerikanske og italienske medier. Viganò impliseres hele Johannes Paul IIs stab (bortsett fra hans personlige sekretær Stanislaus Dziwisz), men som vi har sett, forsøker han en passant å «redde» Wojtyla ved å beskrive ham som en gammel mann ute av stand til å forstå, og plasserer i stedet all skyld hos Sodano. Han impliserer også hele Benedikt XVIs stab, men prøver igjen å «redde» Ratzinger ettersom han, etter å ha blitt gjort kjent med saken, skulle ha straffet McCarrick, om enn forsinket og mildt. Som dokumentert overdriver Viganò med all sannsynlighet omfanget av disse «sanksjonene» skal ha blitt beordret av Benedikt, men aldri iverksatt av noen, først og fremst av den apostoliske nuntius til USA, nemlig Viganò selv.

Endelig anklager den tidligere nuntien Frans og hele hans stab. Den nåværende paven, den eneste paven som virkelig har sanksjonert McCarrick, ser ut til å være det egentlige målet for dette oppsiktsvekkende brevet. Teksten nevner i alt 38 biskoper, erkebiskoper og kardinaler. Av alle disse ble kun én, den nåværende sekretæren for bispekongregasjonen, utnevnt til biskop i løpet av pave Frans tid som pave. Alle de andre ble biskoper under Paul VI (kun tre), Johannes Paul II og Benedikt XVI. Dette betyr at i nesten alle tilfellene ble kandidater undersøkt gjennom prosessen som kreves i forbindelse med den første bispenominasjonen under Wojtyla og Ratzinger. I tillegg mottok den overveldende majoriteten av kardinalene Viganò nevner (16 i alt) den røde hatten fra enten Wojtyla eller fra Ratzinger. Og alle de tre kardinalene svertes, fordi de har gjort seg skyldige i å være litt mindre konservative enn sine forgjengere – nemlig Kevin Farrell (kardinal og prefekt for Dikasteriet for legfolket og familien), Blase Cupich (kardinal og Chicagos erkebiskop) og William Tobin (kardinal og Newarks erkebiskop) – ble utnevnt til biskoper og erkebiskoper av Sankt Johannes Paul II eller Benedikt XVI. Under pressekonferansen på flyet som bragte ham tilbake til Roma fra Dublin, svarte Frans journalistene på spørsmålet om Viganòs anklager: «Jeg tror at Viganòs brev taler for seg selv, og dere har den profesjonelle modenheten til å trekke deres egne konklusjoner».

 

26. – 28. august 2018

Noen amerikanske biskoper (24 i alt), ledet an av Philadelphias erkebiskop Charles Chaput, offentliggjør erklæringer – i noen tilfeller til og med med ordre om at de skal leses opp i kirkene – der Viganòs troverdighet bekreftes. De ber om en gransking av hans brev uten å kommentere det oppsiktsvekkende kravet om pavens avgang fremsatt av den tidligere nuntien. Kardinal Raymond Leo Burke uttaler seg også omgående til støtte for Viganò.

 

1. september 2018

Benjamin Harnwell, tidligere politiker og styreformann for stiftelsen «Dignitatis Humanae Institute», forsvarer kardinal Renato Raffaele Martino, anklaget av Viganò for å tilhøre «vår tids homoseksuelle lobby som ønsker å undergrave den katolske doktrinen om homoseksualitet». Ifølge Harnwell er disse påstandene om en kardinal som Martino absurde. Martino representerer «en av Den katolske kirkes udiskutable titaner i kampen mot abort de siste 25 årene». Harnwell krever at Viganò offentlig ber om unnskyldning for anklagene, for «inntil beviser for det motsatte er lagt frem», skal dette regnes «som en plett på en 85 år gammel uskyldig mann».

 

3. september 2018:

I en nylig preken i Casa Santa Maria slår Frans fast at i møtet med dem som «søker kun skandale» og «splittelse» er det eneste svaret stillhet og bønn. Pater Federico Lombardi, som allerede er Vatikanets talsperson, definerer pavens preken i et intervju med TV2000 som «en refleksjon vi spontant kan knytte til dagens situasjon, der vi har en bølge med ekstremt aggressive anklager som blander noen elementer av sannhet sammen med mange elementer av løgn og skaper forvirring og fremfor alt har en tendens til å skape en splittende situasjon i Kirken». «I møte med denne situasjonen», legger Lombardi til, «gjentar paven sin intensjon om ikke å svare direkte på disse anklagene og ikke involvere seg i en forferdelig spiral av disputter og voldsomme motsigelser som kun kan føre til videre uenigheter og ondskap i Kirken. Paven velger å etterligne holdningen til Jesus, som plasserer seg selv på et høyere nivå av tålmodighet og ikke lar seg involvere i det ekstremt lave og dårlige nivået av anklager og motangrep».

  

* Metropolitanerkebiskop: En erkebiskop som har ett eller flere bispedømmer under seg. De kalles suffraganbispedømmer, og sammen med erkebispedømmet utgjør de en kirkeprovins. For eksempel har England provinsene Westminster, Southwark, Birmingham, Liverpool og Cardiff. Det finnes også andre erkebiskoper, for eksempel i kurien og alle nuntier, og dessuten kan paven gi noen biskoper en personlig ærestittel som erkebiskop, men ingen av disse erkebiskopen har noen underordnede biskoper.

 

Les mer