Spennende Olavseminar i Roma

MOTTAGELSE: Olavsfestdagene 2018 ble innledet med en mottagelse i residensen til den norske ambassadøren i Italia. På bildet styreleder Olav Dag Hauge og ambassadør Margit F. Tveiten.

 

– Olav Engelbrektsson er en gåtefull mann i norsk historie. Jeg vil si det slik at han var en mann med fantastisk politisk teft, men som hadde tiden mot seg, sa forfatter Edvard Hoem under Olavsseminaret i Roma på mandag 15. oktober.

 

Tekst og foto: Hans Rossiné

 

Den kjente forfatteren har skrevet både bok (”Kom fram, fyrste!”) og opera om erkebiskopen som er blitt kalt ”Norgeshistoriens mest tragiske skikkelse”.

 

Restituert

I sitt foredrag under Olavsfestdagene i Roma 2018 trakk Hoem de store linjene i livet til erkebiskopen av Nidaros som etter sin flukt fra Norge i 1537, ble støtt ut i historiens mørke, og først av historikere i nyere tid delvis har fått gjenreist sitt navn og rykte.

Olav Engelbrektsson ble født engang mellom 1480 og 1483. Han ble providert og viet som erkebiskop i Nidaros av pave Klemens VII i desember 1523.

Hoem fortalte om erkebiskopens kamp for Norges selvstendighet og hvordan han forsøkte å beholde Norge som et katolsk land i Norden og få innsatt en katolsk konge.

– Det var ikke akkurat en folkebevegelse for reformasjonen i Norge på den tiden, sa Hoem.

Men den siste norske erkebiskopen måtte gi tapt for den danske overmakten. Den 1. april 1537 måtte han rømme fra Norge og døde året etter i det som er dagens Belgia.


NYTT BLIKK:
Forfatter Edvard Hoem foredro om de mange aspektene ved Norges siste erkebiskop.



SEMINARLEDER: Jan Schumacher ønsker velkommen til Olavsseminaret i Det danske institutt i Roma.

 

Tradisjon

Olavsseminaret i Roma startet i sin nåværende form opp for åtte år siden. Seminarleder Jan Schumacher kunne ønske de rundt 80 deltagerne velkommen til Det danske institutt i Roma, en 51 år gammel funkisbygning rett ved Villa Borghese.

Seminaret er en del av Olavsfeiringen i Roma, knyttet opp til St. Olavsalteret i den praktfulle barokkirken San Carlo al Corso og til festmessen for Hellig Olav på dåpsdagen, den 16. oktober. Arbeidet drives og ledes av den økumeniske Venneforeningen, med Olav Dag Hauge , tidligere domprost i Oslo, som styreleder.

Teologiprofessor Øyvind Norderval fortalte i sitt foredrag om Olavsalterets og altertavlens historie, fra biskop Falizes initiativer og innvielsen av Hellig-Olavskapellet for 125 år siden, om det utrettelige arbeidet til to norske damer i Roma, Ciss Rieber-Mohn og Olgese Mowinckel og til biskop Grans gjenvigsling i 1980 og frem til idag.

Alterbildet av helgenkongen er malt av den polske maleren Pius Welonski, og har gitt opphav til ulike tolkninger.

– Det er vel mer interessant, enn kunstnerisk betydningsfullt, antydet professor Norderval.

 

Gregorianismen

Den tredje av seminarets foredragsholdere var Heidi Anett Beistad (bilde t.h.), førstekonservator og fagsjef ved Stiklestad Nasjonale Kunstnsenter.

Hun fortalte om de reformer som preget Kirken i middelalderen, og de pavelige reformbevegelser fra 1152 til 1300, den såkalte ”gregorianismen”.

Nidarosprovinsen ble etablert 1152-53, og i 1241 sendte pave Gregor IX et brev til erkebiskopen med refs av lokale skikker. Reformene gikk i hovedtrekk ut på å få lokale kirker til å tilpasse seg universelle kirkelige regler.

 

Ny maktstruktur

– Reformene skulle sørge for at Kirken ble enhetlig og innførte også en ny maktstruktur, fortalte Beistad.

De første norrøne kirker ble bygd på 900-tallet, fra 1024 var kristendommen eneste tillatte religion. På 1000-tallet vokser en kirkeorganisasjon frem, men kirkene er svært preget av lokale forhold og har sterke bånd til kongemakten.

Reformbevegelsen i den høymiddelalderske kirken skule skape en kirke som var uavhengig av kongemakt, universell og ensrettet og der paven står frem som Kirkens sterke leder. Dette skulle skje ved å knytte Kirken tettere sammen gjennom utbygging, integrering og ved å erstatte de mange rikskirkene med én universal kirke.

 

Stor spennvidde

Reformen hadde en enorm tematisk spennvidde, men kunne deles inn i to hovedkategorier: Det som angikk Kirken og dens representanter, som liturgisk praksis og klesdrakt for eksempel under begravelser, og det som angikk folks liv, det vil si det kristne samfunnet. Disse ble regulert gjennom ganske detaljerte, men også delvis lokalt tilpassede regler. Paven ga lokale dispensasjoner, som at folk fikk fiske sild på søndager.

– Det var mye å ta fatt i med prestene. De var tungt lokalt forankret, hadde liten formell utdannelse og mye personlig makt. Men nye regler ble raskt integrert i nasjonale lovverk, forklarte Beistad.

Paven, erkebiskop og biskopene var alle sentrale i den norrøne reformen

og geistligheten fikk tydeligere roller i en tydeligere maktstruktur. Avgjørende var gjennomslaget til det nye bispeidealet, og forståelsen for at ”Guds lov er lik for alle.” Perioden 1150-1300 var derfor preget av en enorm styrking av Norges bånd til resten av Europa.  

– Erkebiskopen av Nidaros lød Roma som sin sterke mor og herskerinne for å få gjennomført reformer, og sto også sentralt i selve gjennomføringen av reformene, sa Beistad.

 

UTFLUKT: Teologiprofessor Øyvind Norderval ledet på dag to av Olavsfestdagene en spennende og lærerik utflukt til Ostia Antica, havnebyen i antikkens Roma.

 

Festmessen ved Olavsalteret til minne om Hellig Olavs omvendelse og dåp er i San Carlo al Corso i Roma tirsdag 16. oktober klokken 16.00.