Olav den Helliges omvendelse

Minnedag: 16. oktober

Den katolske kirke i Norge har siden sin første tid stått grunnfestet på helgenkongen Olav den Hellige. Han er, som Olsoksliturgien forkynner, Rex Perpetuus Norvegiae, Norges evige konge, og æres som den viktigste av våre nasjonalhelgener og landets og folkets vernehelgen.

Hans martyrdød på Stiklestad i 1030 markerte kristendommens endelige seier i vårt folk. Den står også som et synlig vitnesbyrd på Guds kraft, siden det som i verdens øyne var et nederlag og enden for hans liv og gjerning, ble begynnelsen på en seiersgang for den kristne tro i Norge.

Olavsarven, som vi som Kirke står ansvarlige for å bevare, står trygt både i Kirkens liturgi, da særskilt ved Olsok, samt i fromhet og bønner, og her er kallsbønnen til Hellig Olav og den høytidelige sungne påkallelsen av hans forbønn viktig å nevne. Det er spesielt gledelig at så mange unge tiltrekkes disse Olavsfromhetene og ser i dem et viktig utrykk for vår katolske identitet.

For videre å styrke Olavsarven og oppmuntre til større andakt til helgenkongen, besluttet biskop Bernt Eidsvig den 27. september 2007, i samråd med Norsk katolsk bisperåd og den pavelige sendemann i Norden, å innføre en ny minnedag i vår liturgiske kalender. Minnedagen, som kalles Olav den Helliges omvendelse, feires 16. oktober.

Minnedagen inviteres oss som troende til å rette vårt fokus på to meget viktige deler av Olavs liv som troende kristen og deres forhold til de troende i dag:

For det første Olav den Helliges omvendelse til kristendommen og hans helhjertede tilslutning til Kirkens misjon. I den forbindelse ser jeg det verdifullt å sitere fra p. Olav Müllers velkjente biografi om Olav, hvor det står at:

[Helgenkongen] fikk seg fortalt at Hvitekrist levde sitt usynlige liv videre i et svært så synlig samfunn, som ble kalt den katolske kirke. [Han forstod også] at de som tilhørte denne kirken, ivret for å bringe kristentroen videre til hedenske land. Han fikk høre at den største høvding i Kristi hær var paven i Roma. Hans ombudsmenn rundt omkring i landene var biskopene og prestene. Gjennom sakramenter og forkynnelse skulle de verve nye krigere til Kristi hær. Den ville Olav nå også tilhøre.

Olavs omvendelse var en omvendelse som dypt og inderlig tok misjonsbefalingens oppfordring om å gi troen videre på alvor. Omvendelse og dåp i den kristne tro skal ikke lede oss inn i oss selv, men føre oss ut i verden, hver i henhold til sitt liv og kall, og la alle mennesker få høre det glade budskap, nemlig at Herren er oppstanden. Olavs omvendelse viser vei, og lesningene i minnedagsmessen peker mot dette. Den første lesning understreker de troendes kamp for Evangeliets utbredelse og Guds hjelp i dette, og misjonsbefalingen leses som Evangelium for å minne oss om hele Kirkens ansvar for å "gjøre alle folkeslag til disipler".

Ut av dette kommer det andre punkt denne minnedagen ber oss rette vår oppmerksomhet og bønn mot: Olav den Helliges nidkjære søken etter og arbeid for sitt folks omvendelse til den sanne tro og utbredelsen i landet av de kristne verdier. I den forbindelse står hans utrettelige misjonsvirke sentralt, hvor han som konge støttet biskopene og misjonærene i deres arbeid, og også selv søkte å fremvise kristentroens sannhet over hedendommen.

Enda mer betydelig var nok Olavs rolle i kristenrettens gjennomslag i Norge og Kirkens stilling i kongeriket. På tinget på Moster omtrent 1023 ble det på Olavs forslag ved lovs form slått fast at Kirken skulle styre sine indre anliggender, at kirker skulle bygges over hele landet, at fredagsfaste og fastetiden på hele syv uker var påbudt for alle, at det kirkelige ekteskapssyn ble norm. Lover som beskyttet nyfødte barn, kvinner, treller og andre svake i samfunnet ble vedtatt. I lang tid var disse lover kjent som "St. Olavs kristenrett", og ennå i dag står deler av vårt rettsvesen grunnlagt på denne lovsamling.

St. Olavs omvendelse skyldtes Guds inngripen i hans liv. Hva kristendom er, lærte han i møte med kristne enkeltpersoner og den kristne sivilisasjon i Europa. De mange mennesker i vårt land som Gud i dag kaller til omvendelse, trenger oss og vårt vitnesbyrd om Kristus for å svare på kallet: Våre ord, våre handlinger, vår barmhjertighet og offervilje. De har ikke andre virkelige holdepunkter når det gjelder kristendommen enn det liv kristne nordmenn fører.

Olavs liv var ikke fullkomment, men hans vilje var det. Hans omvendelse var ikke bare en religiøs hendelse som skjedde en gang i hans liv. Han levet denne omvendelse - til tider ufullkomment og ubehjelpelig - inntil hans død endelig bekreftet den. På hans eksempel vil også vi vende oss bort fra alt som er galt og ondt og be Gud om styrke til å leve et liv som er vår tro verdig.

La oss som Kirke stadig vende oss til vår store forbeder i himmelen og si:

Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge. Du som kristnet folk og land, Kristi tjener, kong Olav. Be for oss, Hellig Olav, Norges evige konge.

Bernt Eidsvig Can.Reg.
Biskop av Oslo


Dekret

I samråd med Norsk Katolsk Bisperåd og etter å ha informert den pavelige sendemann i Norden, erkebiskop Giovanni Tonucci, innføres herved i Oslo katolske bispedømmes liturgiske kalender:

Olav den Helliges omvendelse
16. oktober

Dagen vil ha rang som valgfri minnedag, med unntak av de kirker som er vigslet til St. Olav hvor den skal feires som obligatorisk minnedag. Ved det norske nasjonalalter i Roma, også kalt Olavsalteret, vil den feires som fest. Dagens liturgisk farve skal være hvit, og de liturgiske tekstene, som kommer dels fra Olsok og dels fra fellesmessene for hellige menn og kvinner, gjøres tilgjengelig i bispedømmets Meddelelser, nr 5, 2. årgang - 2007.

Bernt Eidsvig Can.Reg.
Biskop av Oslo