Kallsintervju med sr. mant. Jeanne Maria Wreden OP: Eremittsøster i eget hjem
Saken ble først trykket i St. Olav kirkeblad 4-2019.
Min kallsvei
MOTIVERT AV MOTGANG: – Noen ganger når man møter motstand, kan det være et tegn på at det faktisk er veien man skal gå, sier sr. mant. Jeanne Maria Wreden OP.
Jeanne Wreden er utdannet sykepleier og har en datter. Året 2018 ble en milepel i hennes religiøse liv. Da avla hun evige løfter som Mantellatasøster i St. Dominikus kirke i Oslo. Nå lever hun som eremitt i eget hjem etter en regel inspirert av Den hellige Katarina av Siena.
Tekst og foto: Kathrine Låver
Sr. mant. Jeanne Maria Wreden OP vokste opp i en søskenflokk på fem. Selv om ikke familien var katolikker, ble hun tidlig interessert i ordenslivet. Når hun en sjelden gang så kappekledde skikkelser i Oslos gater, vakte det hennes nysgjerrighet.
– Man ser ikke ordensfolk iført drakt så ofte, men når jeg gjorde det, ble jeg veldig fascinert. Drakten er på en måte en forkynnelse i seg selv.
Mantellatasøstrene er forløperen til dominikanernes tredjeorden, som nå kalles legdominikanere. Den hellige Katarina av Siena var Mantellatasøster. Den gang het de «Den hellige Dominikus' botssøstre», men de var kjent som Mantellate etter den svarte kappen, mantella, som de bar utenpå den hvite drakten.
«Det var ikke før jeg nærmet meg Den katolske kirke at det ble struktur og retning på de lengslene jeg hadde etter et gudsvendt liv.»
Alle har et kall
– Alle mennesker er skapt for en hensikt som gir livet innhold, mening og mål. I Kirken har alle en spesiell oppgave ved å være et vitnesbyrd for Kristus. Ordenslivet er kun én av mange måter å følge sitt kall på.
– Hvordan kom du frem til ditt kall?
– Det var ikke før jeg nærmet meg Den katolske kirke at det ble struktur og retning på de lengslene jeg hadde etter et gudsvendt liv. Selv om jeg ikke er oppvokst i et religiøst hjem, var jeg fra liten av klar på at Gud fantes. Men jeg hadde ikke noe sted å søke mot Gud i min omgangskrets.
Det var ikke før hun var i slutten av tyveårene at Jeanne en dag gikk forbi St. Dominikus kirke og så at døren var åpen. Hun gikk inn. Dette første møtet førte til at hun 5–6 år etterpå konverterte, påskenatt 1980.
– Grunnen til at jeg ikke konverterte før, var at den pateren jeg snakket med sa jeg burde vente litt fordi jeg var skilt. Han tenkte at jeg kunne ville gifte meg igjen, og da ville jeg få problemer med Kirken.
Men jeg var helt sikker på at jeg ikke skulle gifte meg igjen, så til slutt fikk jeg lov. Noen ganger når man møter motstand, kan det være et tegn på at det faktisk er veien man skal gå. Gir man etter, var det kanskje heller ikke riktig.
- Du kan tegne gratis abonnement på papirutgaven av St. Olav kirkeblad ved å fylle ut dette skjemaet.
Behover for struktur
To år etter at Jeanne konverterte, avla hun løfter som legdominikaner.
– Som legdominikaner lever man etter en forholdsvis enkel regel som gir noen forpliktelser i løpet av dagen. Jeg følte at jeg ville noe mer. Tanken streifet meg at det kanskje ville vært fint å leve i kommunitet som f.eks. hos søstrene i Lunden kloster, men ettersom jeg har en datter, kunne jeg ikke velge et slikt liv. Det var nok en mening med det også.
Ønsket om en klarere struktur rundt hennes religiøse liv ble stadig sterkere. Fra 2006 begynte hun å avlegge private løfter for ett år av gangen etter en regel inspirert av Den hellige Katarina av Siena. I tillegg til dette levde hun som eremitt i eget hjem og kledde seg i ordensdrakt.
– Hvorfor har du valgt å avlegge evige løfter og leve som eremitt?
– Det var viktig for meg å få ordenens bekreftelse på at mitt kall var ekte. Nå har jeg gått med den dominikanske leg-søsterdrakten i mer enn ti år, kanskje til forargelse for noen, og mange har spurt meg hvorfor jeg gjør det. Ute i byen ser vi muslimer som går med hijab etc., mens vi kristne går rundt inkognito. For meg blir drakten et ytre tegn på at det fremdeles er mennesker i vårt samfunn som vier sitt liv til Gud etter kristen tradisjon. Nå som jeg har avlagt evige løfter, er det også lettere for folk å forstå og akseptere dette som mitt kall. Det å leve som eremittsøster betyr at jeg ikke lever i en kommunitet. Du må ikke være en huleboer ute i ørkenen, men det krever at man lever noenlunde avsondret og alene.
Legdominikanere i Norge har vokst med årene. Nå er de en gruppe på rundt 20 personer, som lever sitt kall innenfor den dominikanske familie.
Les flere kallsintervjuer:
- Kallsintervju med biskop Bernt I. Eidsvig: Et helhjertet kall
- Kallsintervju med sr. Lucia Nguyen Thi Kim Trang: Trosset motstand fra familie og menighet
- Kallsintervju med Ragnhild Helena Aadland Høen: Dagen uten Gud
- Kallsintervju med p. Jo Neve: Den naturligste ting
- Kallsintervju med sr. mant. Jeanne Maria Wreden OP: Eremittsøster i eget hjem
- Sr. Hanne-Maria: Når Gud kaller
Få St. Olav kirkeblad gratis i postkassen
St. Olav kirkeblad kan du lese gratis og digitalt på katolsk.no, bare klikk her.
Du kan også tegne gratis abonnement på papirutgaven ved å fylle ut dette skjemaet.
St. Olav kommer i fire utgaver av ca. 100 sider pr. år.
