Norges klostre i middelalderen

Dominikanerklosteret (Olavsklosteret) i Oslo

Plan av Olavsklosteret, tegnet på grunnlag av Gerhard Fischer s oppmåling fra 1920-årene og Alf Tore Hommedals senere undersøkelser i 1984

Klosterruinen ligger i Ruinparken ved Bispeboligen, mellom Egedes gate og Oslo gate.

Dominikanerkonvent, trolig opprettet i 1239 og viet St. Olav. Det ble oppløst under reformasjonen og bygningene senere tatt i bruk som skole og bispebolig. Østfløyens nedre etasje inngår i den nåværende bispebolig fra l880.

Konventet er et av de eldste i Norden. Dominikanerne fikk overta den eksisterende Olavskirken som lå like nord for St. Halvardskatedralen. De øvrige bygningene i anlegget måtte derfor legges nord for klosterkirken. Fra 1546 hadde katedralskolen lokaler i anlegget, og fra 1552 fikk også biskopen tilhold der.

Klosterruinen, som er et av de mest komplette anlegg i landet, og med Østfløyens underetasje bevart, er et av de første anleggene som viser bruk av tegl som bygningsstein.

Går vi inn i klosteret vestfra - fra Oslo gate - finner vi til venstre murene etter en stor steinbygning, tolket som et frittliggende gjestehus vest for vestfløyen. Gjennom en passasje i vestfløyen kommer vi inn i selve klostergården.

Til høyre ligger klosterkirkens vestfront. Kirken har en broget historie som vi kan lese i de bevarte ruinene. Den eldre kirken som dominikanerne fikk overta ble utvidet østover med nytt kor. Den vestre delen bærer preg av flere ombygninger både før og etter at klosteret ble anlagt. Trolig ble det bygget en gravkjeller her i klostertiden.

Østfløyens rom er tolket slik: Nærmest kirken ligger sakristiet med oppgang til sovesalen i annen etasje. Det midtre rommet, som har rester av opprinnelige kalkmalerier, kan ha vært bibliotek. Begge disse rommene er tønnehvelvede. Lengst mot nord lå kapittelsalen med praktfulle krysshvelv. Opprinnelig var det ikke forbindelse mellom disse rommene, slik det er i dag; de hadde adkomst fra klostergangen.

I nordfløyen lå matsal og kjøkken. Men hvordan de forskjellige rommene ble benyttet her og i vestfløyen, er det i dag vanskelig å si noe sikkert om.

Det ble foretatt grundige undersøkelser av anlegget i 1865. Mest omfattende var imidlertid de som fant sted i 1920-30-årene og i 1950-årene, med påfølgende restaureringsarbeider.

Litteratur

Fischer, G. (1950): Oslo under Eikaberg. Oslo. s. 112-126.Hommedal, A.T. (1987): Olavsklosteret Oslo. I: FNFB, Årbok 1987.


Forrige Innhold Neste

av Webmaster publisert 31.03.2006, sist endret 31.03.2006 - 18:19