Kirkerett - en innføring

Av Fredrik Hansen. Artikkelen er trykket i Broen nr. 1/2007.

Hvem velger paven? Hvem kan bli fermet? Hvilken menighet tilhører jeg? Svaret på disse og lignende spørsmål finnes i "kirkeretten" - Codex Iuris Canonici (CIC) - som er Den katolske kirkes lovbok. For selv om Kirken ble grunnlagt av Jesus Kristus og ledes mot Faderen av Den Hellige Ånd, er den også en organisasjon som er avhengig av struktur og klare regler.

Samtidig er det viktig å understreke at kirkeretten er et middel, ikke et mål i seg selv. Den assisterer Kirken slik at det arbeid Kirken gjør i verden gjennomføres på en skikkelig og effektiv måte. Den skal ikke hindre eller begrense troen med paragrafrytteri. Ved dens lover og forordninger sikrer kirkeretten at Sannheten forkynnes for alle folk, at feiringen av sakramentene til Guds større ære og sjelenes frelse trekker mennesker til Gud, og at den pastorale omsorg og sjelesorg Kirkens medlemmer har rett til blir dem til del.

Med andre ord: selv om de aller fleste katolikker sjelden eller aldri vil komme i direkte kontakt med lovboken, regulerer den i bunn og grunn all aktivitet i Kirken. Derfor forblir den, om enn ukjent og til tider komplisert, et av Kirkens viktigste verktøy.

Dagens kirkerett ble promulgert (offentliggjort) 25. januar 1983 av pave Johannes Paul II. Selv om "kirkeretten" også betegner Kirkens utvidede rettsystem og juridiske tekster og forordninger, brukes det primært om lovboken, noe også denne artikkelen vil gjøre.

Inndeling

Kirkeretten består av 1752 kanoner (det kirkeretten kaller paragrafer). Lovboken deles, som Bibelen, inn i bøker. Kirkerettens syv bøker gir et innblikk i hva den behandler:

Generelle normer: beskriver kirkerettens juridiske system og begreper
Guds folk: omhandler de troende (geistlige og lekfolk) og deres plikter, rettigheter og foreninger; samt Kirkens hierarkiske oppbygning og klostervesenet
Kirkens læreembete: tar for seg katekese, misjon, forkynnelse og katolske skoler
Kirkens helliggjørende embete: gjennomgår de syv sakramenter (hva sakramentet er, hvem som kan motta det, hvem som feirer det og registreringen i kirkebøkene), samt tidebønnene, begravelser og den kultus som omfatter helgener, ikoner og relikvier
Kirkens verdslige goder: kjøp, eie og salg av eiendommer og eiendeler til, i og av Kirken
Sanksjoner i Kirken: brudd på kirkeretten og reaksjonene på disse
Prosesser: embeter, saksgang og bevis i Kirkens domstoler

Kanonister og domstoler

Kirken har egne fakulteter, professorer og akademiske grader i kirkerett, og de prester og lekfolk som har kirkerettslig utdannelse kalles kanonister. Kirkens egne domstoler (som kalles tribunaler) dømmer i henhold til kirkeretten, og hvert bispedømme er pliktig til å ha et eget tribunal, som ledes av den juridiske vikar (officialis), som må være prest og kanonist. Det finnes tre domstoler i Vatikanet som har dømmende myndighet over hele Kirken: Den apostoliske skriftemålsdomstolen; Det høyeste tribunal for den Apostoliske Signatur; og Den romerske Rota.

Paven alene eller bispekollegiet sammen med paven har lovgivende myndighet for hele Den katolske kirke, mens biskopene har lignende myndighet i sine bispedømmer, men selvsagt ikke kan gi lover som motstrider kirkeretten. I Vatikanet finnes også Det pavelige råd for tolkning av lovtekster, som assisterer paven i å avklare kirkerettslige spørsmål.

I Norge

Grunnet Den katolske kirkes størrelse i Norge dekker den kirkelige domstol - Tribunalet - i Oslo katolske bispedømmet også prelaturet Trondheim og prelaturet Tromsø, altså hele landet. Tribunalets ankedomstol er erkebispedømmet Westminsters tribunal i London. Tribunalet i Oslo ledes av den engelske presten msgr. Ralph Brown. I tillegg finnes det to andre norske kanonister: msgr. Torbjørn Olsen (Tromsø) og p. Claes Tande (Oslo).

Tribunalets arbeid

Domstolene i bispedømmene, erkebispedømmene og den romerske Rota arbeider først og fremst med ekteskapssaker. Den katolske kirke har ikke skilsmisse - fordi Jesus selv sa at "det som Gud har sammenføyd [ekteskapet], skal mennesker ikke skille ad." (Mt 19,6). Samtidig er den en kjensgjerning at noen ekteskap faller sammen, og at fraskilte ønsker å gifte seg på nytt. Fraskilte kan kun gifte seg på nytt i Den katolske kirke dersom en kirkelig domstol (i Norge: Tribunalet i Oslo) etter en omfattende juridisk prosess, først erklærer det tidligere ekteskap for ugyldig i kirkerettslig forstand. Her er det viktig å understreke at en slik ugyldighetserklæring ikke har sivilrettslige følger.

Dette arbeidet er et klart eksempel på at kirkeretten ikke bare er tørre paragrafer. Ekteskapssaker er et viktig pastoralt arbeid, som søker å hjelpe de som lider på grunn av ødelagte ekteskap; et viktig kirkelig arbeid, som søker å avklare om et ekteskap i henhold til Kirkens lover virkelig var et ekteskap; og et viktig sakramentalt arbeid, som søker å videreføre Jesu lære og vår tro på ekteskapets sakrament og virkelig ta konsekvensene av dette.

Kirkerettens historie

Før år 1140

Helt fra Kirkens tidligste tid har det eksistert lover og regler. I tillegg til forordningene i det Nye Testamente (bl.a. om diakoner i Apg. 6, 1-7) ble klare lover vedtatt på kirkemøtene (det første i Nikea i år 325), av pavene, og i bispedømmene og klostrene. Ingen enhetlig lovsamling fantes, og mens noen lover gjaldt for hele Kirken, gjaldt andre kun i enkelte områder, eller over lengre tid spredte seg til å gjelde hele Kirken.

Fra 1140 til 1917

Med universitetenes fremvekst i Kirken og økt interesse og behov for juss på 1100-tallet, begynte kanonister å samle de ulike lovene og reglene i store kodekser og lister. Den mest kjente samlingen av kirkerettslig materiale ble utarbeidet av Gratian, kanonist i Bologna i Italia, som i 1140 publiserte sine dekreter, en samling som ble antatt av pavene som mønstergyldig i Kirken og som besto som den mest autoritative lovsamling i Kirken frem til 1917. Andre samlinger av kirkerett bygde videre på Gratians dekreter, og etter kirkemøtet i Trent (1545-1563) ble den pavelige administrasjon - den romerske kurie - viktig for utarbeidelsen av felles lover for hele Kirken.

Fra 1917 til 1983 og til i dag

I 1917 promulgerte pave Benedikt XV, selv en prominent kanonist, den første universelle lovbok for hele Kirken, Codex Iuris Canonici, den kanoniske lovkodeks. Den erstattet alle andre samlinger av lover og forordninger og gjaldt, uten unntak, over hele den katolske verden. Da pave Johannes XXIII sammenkalte det Andre Vatikankonsil (1962-1965), begynte også gjennomgangen av kirkeretten fra 1917, et arbeid som varte mer eller mindre kontinuerlig fram til den nye lovboken var ferdig i 1983. Mye av konsilets teologi er innarbeidet i den nye kirkeretten, og pave Johannes Paul II kalte kirkeretten fra 1983 "Vatikankonsilets siste dokument".

Svar på spørsmål

Artikkelens innleding inneholdt tre spørsmål. Her er kirkerettens svar: Hvem velger paven? Den hellige romerske kirkes kardinaler hvis oppgave det er å velge paven i henhold til loven. (kan. 349) Hvem kan bli fermet? Enhver døpt person som ikke er fermet ... kan motta fermingens sakrament. (kan. 889) Hvilken menighet tilhører jeg? Som en generell regel skal en menighet omfatte alle de troende i et gitt territorium. (kan. 518) - man tilhører den menigheten som dekker stedet der man bor.

Se også:

Kirkeretten på ulike språk på Vatikanets hjemmeside
Tribunalet i Oslo katolske bispedømme