Katekumenat - hva er det?

Av diakon Gunnar Wicklund-Hansen. Artikkelen er trykket i Broen nr. 5/2006.

Hovedtema for Den nordiske bispekonferanses høstmøte 2006 i Alta var voksenkatekese. Det var spesielt RCIA-opplegget som ble diskutert. RCIA er et helhetlig opplegg for voksenkatekese, egentlig en moderne katolsk rite for voksendåp. Voksenkatekese er stadig mer aktuelt som et satsningsfelt for kirken, gitt at dagens store pluralisme kan skape behov for fordypet kunnskap om egen tro eller den tro man ønsker å konvertere til.

"Katekumen" ble i oldtiden brukt som betegnelse på den som gjennom den kristne dåp skulle innvies i de hellige mysterier. Vi møter dette allerede i Galaterbrevet. For å unngå frafall under forfølgelser måtte katekumenene få en grundig intellektuell og moralsk innføring i kristendommen. Menigheten bad og fastet sammen med dem. Denne intensive innføringsperioden - katekumenatet - ble mot slutten av kristenforfølgelsene stadig mer utarbeidet til et komplisert opplegg. Dåp ble ofte lagt til helt spesielle dager i kirkeåret. Det hendte at katekumenene utsatte dåpen på ubestemt tid, og kanskje først ble døpt på dødsleiet. Da kristenforfølgelsene opphørte, ble flertallet av folket oppfostret i kristne familier. Spebarnsdåpen ble det alminnelige, og katekumenatet ble gjort kortere og mistet etter hvert sin praktiske betydning.

Katekumenatet i nyere tid

Annet Vatikankonsil ønsket å gjenopplive katekumenatet. Situasjonen i store deler av verden var blitt en annen enn da kristendommen var den dominerende felles religion. Nå var det ikke lenger noen selvfølge at barn vokste opp i et kristent samfunn, og behovet for å lage et opplegg for voksendåp ble stadig mer merkbart. I konsilets konstitusjon om den hellige liturgi, Sacrosanctum Concilium (1963), heter det:

Et katekumenat for voksne, med flere forskjellige trinn, skal opprettes og tas i bruk etter den lokale kirkelige myndighets skjønn. Katekumenatet er jo ment å være en læretid, som man med dette vil hellige med riter fordelt over et lengre tidsrom.

Tidligere hadde det vært vanlig at "katekumenen" (ofte en konvertitt) hadde gått hos en prest og fått en privat innføring i troen. Denne prosessen kan ha sine fordeler, men konsilet ønsket å gjeninnføre fellesskapsånden ved innføringen, og legge større vekt på liturgiske og andre elementer.

Den mest kjente ritus for en slik innføring av voksne (og barn!) i den kristne tro stammer fra Nord-Amerika: Rite of Christian Initiation of Adults (ritus for innføring av voksne i kristendommen).

RCIA er en prosess for å forme nye medlemmer i Det katolske fellesskap. Under det nordiske bispemøtet i Alta i år var det dette opplegget man diskuterte mest utførlig, med sikte på kanskje å bruke noe slikt som katekumenat i de nordiske land. RCIA henvender seg først og fremst til udøpte og til medlemmer av andre kirkelige tradisjoner som søker fellesskap med Den katolske kirke. Prosessen passer både for voksne og for barn over syv år som ennå ikke har særlig kjennskap til den katolske tro. Innføringen er oppdelt i fire faser.

1. Prekatekumenatet: En undersøkelsesperiode

Her stilles det spørsmål om den katolske tro. En passende gruppe mennesker kommer sammen, blir kjent med hverandre og får tillit til hverandre. Viktig er det nå å lære om bønnen, se Guds nærvær i vårt liv. Man utvikler eller forbedrer sitt gudsforhold og lærer hans Kirke å kjenne. Gruppen diskuterer søndagens evangelium og ser på hva det kan bety i ens liv. Den diskuterer også emner som: ditt gudsbilde, bønn og liturgi, hvem Jesus, Den hellige ånd og treenigheten er, hva helgenene står for.

2. Katekumenatet: En studieperiode

Gruppen styrker sitt samhold og søker også kontakt med menigheten. Den setter seg inn i Kirkens tro og lære, og utdyper samtidig sitt bønneliv, nå også i samspillet med menighetens bønneliv og liturgiske liv. Man diskuterer blant annet kirkeåret, de ti bud, bibelspørsmål, Den katolske kirkes katekisme, Maria og rosenkransen, synd og moral.

3. Renselse og opplysning

Man ser på synd og anger, og undersøker områder i livet hvor dette gjør seg gjeldende. Man konsentrerer seg om bønn, faste og det å gi almisser, og forbereder seg på å motta innføringssakramentet: dåpen. I denne perioden går gruppen grundig igjennom sakramentene og lærer hva de betyr for oss i vårt kristne liv. Man forsøker å legge denne perioden til fastetiden.

4. Feiring av innføringssakramentene

Innføringssakramentene er dåp, ferming, eukaristi. Denne fasen kommer i påsketiden, og selve dåpen skjer i messen påskenatt. I denne perioden skal man lære å leve et sakramentalt liv, finne evangeliets vei og bli mer involvert i menighetslivet. Søndagsevangeliene i påsketiden (frem til pinse) blir gjennomgått, og man diskuterer hva de kan bety i ens eget liv. Legfolks oppgaver i menigheten kan være et viktig tema.

I "Barnas katekumenat" følger barn over syv år sine foreldre i en lignende prosess i fire trinn. Gruppen består altså av foreldre med barn, og opplegget får da et noe annet preg. Fastetid og påsketid utgjør også her sluttfasene i prosessen.

På norsk har vi etter konsilet fått en publikasjon som dekker et lignende område: "Voksendåp - fullstendig rituale for Den katolske kirke". Dette ritualet er ganske omfattende, men det finnes utgitt en kortere "Innføring av voksne i den kristne tro."

En kort oppsummering av ritualet for denne feiringen:

Første del finner sted i våpenhuset eller utenfor kirkedøren: bønner, velsignelse, salving med katekumenolje. Første søndag i fasten skjer det i messen en utvelgelse og innskrivning til dåp. En slags overhøring finner sted senere i fasten, og noe senere en overlevering av trosbekjennelsen og av Herrens bønn.

Dåpen foregår etter fastsatt ritus under messen påskenatt.

Denne voksendåpen gjelder primært enkeltindivider, skjønt den selvfølgelig også kan omfatte en gruppe. Men liturgien konsentrerer seg i form og innhold om enkeltpersonen.

Neokatekumenat er oppstått etter Annet Vatikankonsil som en bevegelse hvor tilhengerne fortsetter å leve som en spesiell gruppe innenfor menigheten, også med egne gudstjenester. Pave Johannes Paul II støttet bevegelsen, andre er mer skeptiske.

Muligheter og problemer for katekumenatet

Begrepet "menighet" har bakgrunn i det gammeltestamentlige Israel, og der dreier det seg nettopp ikke om en rent individuell frelse - noe som kan bli oppnådd uavhengig av Guds folks liv. På nøyaktig samme vis er forløsningen gjennom Kristus bundet til det nytestamentlige Guds folk. Riktignok skulle individualismen også for de kristne bli en av de største fristelser. I ekstreme tilfeller ble kirken forstått som en senere sammenslutning av dem som alt hadde oppnådd frelsen som enkeltindivid, gjennom en personlig binding til Kristus. De allerede troende skulle så nærmest bare samle seg til et slags broderforbund.

Men kristen forløsning består nettopp i å bli innlemmet i Kirken som i et sosialt legeme. Bare slik er det mulig å delta i den frigjøringshistorie som har begynt med Abraham. Å leve ut fra Kristi frelsende gjerning er ikke mulig på annen måte enn ved å leve med lemmene i dette legemet. Fellesskap med Kristus har man alltid bare sammen med andre. Paulus måtte kjempe med menigheten i Korint om denne grunnleggende forskjell som ligger i den bibelske tro.

Det som fremfor alt er viktig for Kirken, er derfor å være et konkret samfunn. Den må gjøre troen anskuelig som en livsform som skiller seg fra det nye hedenskapet som er i ferd med å utbre seg, også i Norge. Da vil også katekumenatet, eller innføringen i troen, på ny finne et grunnlag. I en verden som forlengst er i ferd med igjen å bli hedensk, kan et slikt konkret kristent samfunn bare finnes i form av menigheter. Disse må selv fremvise Guds nye verden og nye samfunn. Da blir en slik menighet selv et katekumenat. Finnes ikke dette, hjelper selv ikke den beste "innføring i troen".

Spørsmålet er altså ikke: Hvilken form for katekumenat? Det spørres heller ikke etter barnedåp kontra voksendåp. Det egentlige spørsmålet er om det finnes levende menigheter i Kirken som vi kan si dette om: "Kom og se!" (Joh 1,46).