Relikvier
En forkortet versjon av denne artikkelen sto i Broen nr 4/2003.
Ordet relikvie kommer fra latin reliquiae (=rester) og er bokstavelig talt «rester» av helgener. Tradisjonelt snakker man om tre typer relikvier:
- Relikvier av første klasse er en helgens legeme eller deler av det, for eksempel et ben eller en finger. Også redskapene for Kristi lidelse er relikvier av første klasse (deler av korset, naglene, tornekronen, lansen osv).
- Relikvier av andre klasse er klær en helgen har båret i sin levetid, vedkommendes likklede eller gjenstander helgenen har brukt. Også eventuelle martyrredskaper er relikvier av andre klasse.
- Relikvier av tredje klasse består av alt som har berørt en relikvie av første klasse.
Sistnevnte såkalte berøringsrelikvier kalles også brandea. Stykker av papir eller kanskje helst tøy ble senket ned i gravene til dem som hadde fått ry for hellighet, og ved å berøre helgenens legeme ble disse stykkene en personlig relikvie. Brandea kunne også være et stykke av selve graven, eller selv støv fra den, voks fra et lys, olje fra en lampe eller alt som hadde blitt helliget gjennom sin nærhet til en helgens legeme.
Ærbødigheten for relikvier praktiseres ikke bare av kristne. Det er for eksempel kjent at relikvier av Buddha, som døde i år 483 f.Kr., ble distribuert like etter hans død. Selv om det er bevart bare et begrenset antall autentiske relikvier, har deler av hans legeme, inkludert tenner og hår, blitt omhyggelig bevart. Også relikviene av Confucius har vært æret hvert år av kinesere og asiater fra år 195 f.Kr. Relikvier av Muhammed, som døde i år 632, æres også; det er snakk om to av profetens hår som oppbevares ved Klippemoskeen i Jerusalem.
For antikkens mennesker var det utenkelig å ære en død, jødene regnet de avdødes legemer for urene, og romerne brente sine døde. Men kristendommen førte med seg et nytt positivt syn på kroppen. Menneskenes ånd skulle ikke befris fra kroppens fengsel, som samtidige religioner mente. I stedet skulle kroppen oppfylles av Guds Ånd og bli Hans bolig, Hans tempel. Allerede den hellige apostelen Paulus vektlegger at kroppen er Den Hellige Ånds tempel (1.Kor 6,19). Særlig viktig for martyriets teologi er Rom 12,1: «Så formaner jeg dere da ved Guds miskunn, brødre, til å bringe deres legemer frem for Gud som levende offergaver, Gud viet og ham til behag, - det er den åndelige gudsdyrkelse som dere skylder ham.» Paulus sier altså at selve det å overgi eller ofre kroppen til Gud, er den riktige gudstjenesten, den beste liturgien. Martyriet, og dermed relikviene, har altså med liturgi og eukaristi å gjøre.
Sammenhengen mellom martyrium og eukaristi finnes også i andre tidlige kristne beretninger om de første martyrene. Den hellige Ignatius av Antiokia skrev mellom 107 og 118 til de kristne i Roma, dit han var på vei for å henrettes: «Jeg er Guds hvetekorn, og med villdyrenes tenner skal jeg males slik at jeg kan bli funnet som Kristi rene brød».
I år 155 eller 156 led den hellige biskop Polykarp av Smyrna martyrdøden på bålet, og de troende samlet ærbødig opp hans aske. I beretningen om martyriet (Martyrium Polycarpi) heter det: «Og han som sto der inne, lignet ikke kjøtt som brenner, men snarere brød som blir stekt eller gull og sølv som blir glødet i en ovn. Og vi kjente en vellukt som av duftende røkelse eller kostbar parfyme». Videre heter det: «Slik samlet vi senere sammen hans ben, som er mer dyrebare enn kostelige stener og herligere enn gull, og la dem til hvile et sted, og det var verdig og rett».
Poenget med relikvier forklares på en forbilledlig måte av de hellige 300-tallsforfatterne Paulinus av Nola (354-431) og Hieronymus (ca 342-420). Paulinus betoner at det å ære helgenene og be om deres forbønn ikke har noen ting med hedningenes aktelse for flere ulike guder å gjøre. Han skriver: «Nådens kilde i alle helgener er én eneste. Den ene Kristus er nærværende i hver helgen. Samme ånd virker i alle dem som er født i Kristus, og på samme måte virker den samme nåde i alle helgener». Omtrent samtidig skriver Hieronymus at venerasjonen av relikviene retter seg mot Kristus: «Vi ærer martyrenes relikvier for å tilbe Ham som de er martyrer for. Vi ærer tjenerne, for den ære som vi viser dem, flyter over på deres Herre».
Det å ære relikvier (eller helgener eller ikoner) kalles gjerne «venerasjon» (latin veneror = høyakte, vise ærefrykt eller ærbødighet). Denne venerasjonen har ingenting med tilbedelse å gjøre, for tilbedelse er forbeholdt Gud. Og relikviene i seg selv æres bare på grunn av den relasjon de har til hellige personer (cultus relativus personæ). Det dreier seg altså om den respekt vi skylder de hellige som ved sine liv og ved sine kropper tjente Gud, var Den Hellige Ånds templer eller verktøy og som har tatt del i den herliggjorte Jesu Kristi oppstandelse.
En helgens levninger er et stykke virkelighet der Guds Ånd har vært nærværende, nesten som et alter eller et tabernakel der det innviede brødet ikke lenger er tilstede. Men hva hender med Åndens nærvær etter martyrens død? Paulinus skriver: «Den nåde som Gud inngjøt i helgenenes legemsdeler, kunne jo ikke dø og begraves med kjøttet. Fra de begravde knoklene begynte det å skinne et lys som siden aldri opphørte å vise sine helende krefter». En moderne forsker sier: «Selv om kroppen blir overgitt av sjelen, bar den Åndens segl og ble et sted der himmel og jord møttes». En annen moderne forsker kommenterer: «Aktelsen for relikvier innebærer å verdsette kroppen og hele skapelsen, hvor den troende allerede ser gjenskinnet av oppstandelsens lys».
Ordet kult kommer fra latin colo = å dyrke. Kulten for den enkelte helgen var fra begynnelsen knyttet til noe som kunne ses og berøres: graven med hans eller hennes jordiske levninger. Langs alle Romas utfartsveier var det martyrgraver, på begravelsesplasser og i katakombene, og lenge holdt man fast ved at graven var ukrenkelig. Men i den østlige delen av Romerriket var man på 300-tallet begynt å flytte og dele relikviene, slik at mange byer som tidligere ikke hadde hatt helgengraver, nå også kunne få sine.
I år 415 ble legemet av protomartyren Stefan oppdaget i Kefar Gamal ikke langt fra Jerusalem, og hans levninger ble delt opp og sendt til ulike deler av den kristne verden. Noen kom til Hippo i Nord-Afrika, hvor den hellige Augustin var biskop. Det skjedde mirakuløse helbredelser ved relikviene, og Augustin sørget for at det ble skrevet en beretning om hver enkelt. Mens de helbredede var til stede i kirken, prekte han over disse Stefans mirakler, som var et bevis på sannheten i evangeliet om Kristi oppstandelse.
Men praksisen med oppdelingen av relikvier ble fordømt i selve Roma, en fordømmelse som ble gjentatt av den hellige pave Gregor I den Store (590-604), trolig fordi forbudet ikke ble respektert. Forskjellen mellom oppfattelsen av relikvier i den greske og romerske delen av Kirken kommer tydelig frem i noen brev mellom keiserinne Konstantia og Gregor den Store. I Konstantinopel hadde keiserinnen bygd en kirke som skulle vigsles til apostelen Paulus, og hun skrev da til paven og ba om å få «hodet av apostelen eller noe annet av hans legeme». Men paven svarte at han ikke kunne oppfylle hennes ønske: det var farlig å splitte de hellige relikvier - visse folk hadde forstyrret den hellige Laurentius' grav, og de var døde ti dager senere. Men det var romersk skikk å gi bort et klede som hadde vært i berøring med relikviene.
Mange relikvier i middelalderens kirker har sikkert vært slike «indirekte» relikvier. Den hellige Gregor av Tours forteller for eksempel i sine mirakelbøker mange eksempler på hvordan støvet fra platen over den hellige Martins grav i Tours, eller tøystykker som hadde vært i berøring med relikviene, hadde bevirket helbredelser. Også i dag ligger «palliene», hvite skulderbånd med innsydde svarte kors, som paven bærer og gir til nyutnevnte erkebiskoper som tegn på deres verdighet, en natt i skrinet foran Peters grav før de henges om halsen på erkebiskopene i Peterskirken den 29. juni, festdagen for Peter og Paulus.
Samme lengsel etter kontakt med martyrenes graver førte særlig på 300- og 400-tallet til at man ville bli gravlagt så nær martyrenes graver som mulig. Man kan anta at rike mennesker klarte å få de beste plassene. I katakombene kunne det føre til at man gravde ut så mange graver i en og samme gang at den raste sammen.
I samme periode begynte man også å streve etter å synliggjøre båndet mellom relikvier og eukaristien ved å plassere relikvier i alteret eller alteret ved relikviene. Den hellige Ambrosius i Milano forklarer hvorfor: under alteret vil man legge de legemer som har blitt forent med Kristi påskemysterium. Slik blir det hele et spørsmål om legemlig nærhet i konsentriske sirkler; påskemysteriet i Kristi legeme på alteret, martyrenes eller helgenenes relikvier i eller under alteret, og rundt omkring alle dem som blir ett legeme gjennom å mettes med Sønnens legeme og blod og oppfylles av Hans hellige Ånd.
Grekerne var ikke fornøyd med indirekte relikvier, men foretrakk de «ekte». Nå hadde nok Konstantinopel - «det nye Roma» - selv noen martyrgraver, men ikke på langt nær så mange eller så berømte som Roma. Relikviene måtte dermed komme utenfra, og på 300- og 400-tallet ble det brakt mange og berømte helgenlevninger til Konstantinopel, blant annet apostelen Andreas og evangelisten Lukas; også Johannes Døperens avhogde hode ble ervervet, og keiser Theodosios bar det egenhendig i prosesjon til den kirken han hadde latt bygge. Byens rikdom på relikvier ble svært stor, men da vestens korsfarere i 1204 erobret Konstantinopel, bortførte de en stor del av relikvieskatten.
I Milano hadde man tre martyrgraver da Ambrosius (d. 397) ble biskop i 374, noe som ikke var mye sammenlignet med Roma. Men i 386 fant Ambrosius selv levningene av to martyrer, de hellige Gervasius og Protasius, som ingen tidligere hadde talt om. Funnet skjedde på en måte som skulle danne skole, nemlig ved at Ambrosius fikk en åpenbaring om at han på et bestemt sted skulle lete etter relikvier. Dette gjorde han, og han fant to godt bevarte lik. Da relikviene høytidelig ble ført til den nyoppførte kirken hvor de skulle få sin plass, fikk en blind synet tilbake, og noen gamle mennesker kom i tanker om at de engang i sin ungdom hadde hørt tale om to martyrer og hørt deres navn. Ambrosius utdypet betydningen av det mirakuløse funnet i sin preken. Begivenheten fant sted mens keiseren oppholdt seg i Milano, den gjorde et veldig inntrykk og var medvirkende til at Ambrosius seiret over arianerne. Syv år senere fant Ambrosius også to martyrer i Bologna, og senere gjorde han andre funn. Det samme skjedde mange andre steder i den kristne verden. I Milano hadde man ikke noe imot å dele de nyfunne martyrene, og deler av deres relikvier kom til Nord-Afrika, Spania og Gallia, over alt som vitnesbyrd om byen Milanos storhet og innflytelse.
I lengden kunne ikke Roma holde fast ved den gamle skikk med å la gravene være i fred. Som Gregor den Store forsøkte man lenge å hindre, eller i alle fall demme opp for, flyttingen («translasjonen») av de døde helgenenes legemer. I en lov utstedt i 386 av Theodosios, ble det forbudt å flytte, spre og selge martyrer, men loven ble ikke overholdt. Man ble nødt til å akseptere at de troende knyttet sin ærefrykt for helgenene til noe som de hadde etterlatt seg her på jorden, noe man kunne røre ved. Augustin kalte relikviene for «verktøy og kar som Den Hellige Ånd hadde benyttet til sine gode gjerninger», og den rett som de troende hadde i de gamle kirker: å samles om hellige relikvier, den kunne man ikke nekte de nye menighetene, og spredningen av relikvier lot seg ikke stanse. Selv om Roma var skeptisk til å dele relikvier, forbød de ikke importen av relikvier til byen, og de kom spesielt fra de delene av imperiet som var truet av invasjon.
I Italia var forholdene uavklarte på 700-tallet og spesielt på 800-tallet, og martyrgravene i katakombene var truet av goterne og særlig av langobardene, som forsøkte å skaffe seg relikvier til kirkene i Pavia. Derfor ga pavene tillatelse til at katakombene utenfor bymurene ble åpnet og til at legemene til helgenene som lå i dem, ble brakt i sikkerhet til kirkene inne i byen. Romas berømte relikvier var de to apostlene Peter og Paulus, martyren Laurentius og de to jomfruene Agnes og Cecilia. Men det var mange andre helgenrelikvier, og etter hvert var man også i Roma villig til å splitte dem opp og dele dem med andre. For eksempel kunne utsendinger fra Danmark på 1000- eller 1100-tallet få hodeskallen av den hellige pave Lucius I med seg hjem til domkirken i Roskilde. Pilegrimer til enten Roma eller Jerusalem brakte ofte også med seg relikvier tilbake som et minne om sine eventyr, og dette bidro til den omfattende spredningen av relikvier.
Et helgenlegeme ble ofte til mengder av små relikvier. Paulinus av Nola skriver at det ikke spiller noen rolle hvor små relikviene er, for Kristi nåde «er rik også i de minste partikler». Paulinus var overbevist om at Gud hadde spredt martyrenes graver over verden etter en bestemt plan, og at dette var en avspeiling av spredningen av evangeliet: «Skaperen ble grepet av en ømhet for verden som var innsvøpt i det urgamle mørket og fullt av plagede sjeler, og Han spredte derfor helgenenes hellige graver over jorden som stjernenes lys er spredt over nattehimmelen.»
Nesten tusen år senere funderte den hellige Birgitta i lignende baner når hun beskrev den unike overfloden av martyrgraver i Roma: «I tidligere dager var Roma som en duk farget i de vakreste farger og sammenvevd av det edleste garn. Hennes jord var farget med rød farge, martyrenes blod, og sammenvevd eller blandet med helgenenes ben.»
Også spredningen av martyrrelikvier har med eukaristien å gjøre. Når Jesus sier «Dette er mitt legeme, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg» (Luk 22, 19), henspeiler det kanskje ikke bare på å gjenta brødsbrytelsen. Det kan også tolkes som en oppfordring til å gi sitt eget liv så radikalt at ingenting blir igjen, å bryte legemet i småsmuler i en så radikal selvhengivelse at det ikke kan fattes. Når legemet spres utover verden slik at det nesten ikke finnes mer, er det på en måte den absolutte overgivelsen av legemet.
Det ble tidlig skikk at enhver kirke skulle ha sine relikvier. Alterbordet skulle ha en fordypning i platen, hvor man kunne anbringe en kapsel med relikvier, slik at messeofferet ble foretatt over helgenen. Oftest har det nok vært et tøystykke eller litt støv som ble gjemt i disse kapslene, og den slags relikvier har ikke vært gjenstand for særlig oppmerksomhet. Helt annerledes var det der hvor en kirke eide en «hel» helgen eller viktige deler, så dyrebare relikvier ble oppbevart i helgenskrin og relikvarer som ofte var praktfulle og smykket med gull og edelsteiner.
Relikviekulten ble kraftig forsterket av keiser Karl den Store. Kirkeloven krevde at alle altere skulle ha relikvier skrinlagt i seg, og de som var uten, ble ødelagt. Karl den Store brukte de høytidelige ritualene som var knyttet til overføringen av relikvier til kirker i nylig kristnede områder, som et middel til å imponere de nykonverterte sakserne og avarene og knytte dem nærmere hans imperium. Han utvidet også praksisen med å avlegge kirkelige eder på relikvier til å gjelde avleggingen av alle eder.
Fra 800-tallet og fremover og gjennom hele middelalderen ble relikviekulten en sentral del av den folkelige religionen. Det var et grunnleggende trekk ved folkets tro at helgenen ikke var død, og at nærværet av relikvier var et uttrykk for helgenenes fysiske, levende nærvær på stedet hvor de var blitt bevart. Han eller hun var da forventet å utøve beskyttelse over kirken eller klosteret, og over den omliggende landsbygda. Helgenens nærvær var verifisert av hans relikvier, og pilegrimer ble tiltrukket i håp om at han ville helbrede eller utføre andre mirakler på deres vegne. En rekke samlinger av disse mirakelhistoriene er bevart som et vitnesbyrd om den spesielle helgenenes makt. Østkirken ga aldri relikviene en så fremtredende posisjon i sin gudsdyrkelse, selv om venerasjonen av dem ble godkjent i 1084 av konsilet i Konstantinopel.
Relikvier kunne erverves som gave eller ved kjøp, men tyveri forekom også - akkurat slik som med senere museumsgjenstander. Det lokale presteskapet unnså seg ikke for å stjele relikvier hvis det kunne øke deres spesielle klosters eller kirkes ry og gjennom offergavene fra pilegrimer bedre deres finanser. Korstogene økte flommen av relikvier til vesten - noen av dem var åpenbart tvilsomme.
I 703 dro noen franske benediktinermunker fra Fleury ved Loire av sted til sitt moderkloster Monte Cassino i Italia. De hadde hørt at klosteret var blitt plyndret av langobardene og var forlatt av munkene. De franske munkene hentet nå relikviene av sin hellige ordensgrunnlegger Benedikt og hans hellige søster Scholastica og brakte dem i sikkerhet med tilbake til Fleury. Da Monte Cassino siden ble gjenoppbygd, ba italienerne om å få tilbake sine relikvier, men franskmennene nektet, og Benedikt hviler derfor i Fleury, «Saint-Benoît-sur-Loire» - hvis fortellingen altså er sann. For italienerne hevder at Benedikt aldri har vært fjernet fra Monte Cassino.
På begynnelsen av 800-tallet hadde Roma en av sine største relikviehandlere, diakonen Deusdona. Han hadde et stort lager av relikvier og mange agenter som brakte sendinger av relikvier over Alpene til hans forbindelser i Tyskland og Frankrike. Han tok seg godt betalt for sine relikvier; noen av dem kunne godt anses som ekte, fordi de var stjålet i romerske kirker, andre var tilfeldige knokler som han forsynte med etiketter. Blant hans kunder var lærde folk som Einhard og Rabanus Maurus, og Einhard skrev en beretning om hvordan han ervervet relikvier av de to romerske martyrene Marcellinus og Peter til sin kirke i Seligenstadt: Han hadde truffet en avtale med Deusdona, men hans folk ble uenige med romeren og bestemte seg for å handle på egen hånd. De klarte å bryte seg inn om natten i den kirken hvor martyrene lå og fjerne dem, først den ene, og et par netter senere også den andre. I hemmelighet reiste de ut av Italia, og deretter fortsatte de i full offentlighet sin ferd med det kostelige byttet som i et triumftog. De la ikke skjul på at det var tyveri, tvert imot var det bevis for relikvienes ekthet at de var hentet direkte fra graven.
Nå var det jo ikke så rent få helgener nord for Alpene, og man kan spørre seg hvorfor det skulle være så nødvendig å skaffe seg relikvier sørfra - for enhver pris, kunne det synes. Det skyldes nok at det har stått en særlig glans om de romerske martyrene. Man var fascinert av Romas storhet, av det kristne Roma som hadde tatt det antikkes plass, det Roma som nå var verdens herre, den prektigste av alle byer, rosenrød som sine martyrer og liljehvit som sine jomfruer, som det heter i diktet O Roma nobilis.
Vi ser altså at kirkelige myndigheter allerede fra de første tider har betraktet relikviene med ærefrykt, og at de har møtt selv en temmelig primitiv relikviedyrkelse med velvilje. Men det finnes også en del eksempler på skepsis og stor forsiktighet. Sulpicius Severus skriver for eksempel at det i nærheten av Tours var et alter som tidligere biskoper hadde innviet over det man trodde var en martyrgrav. Den hellige Martin av Tours var imidlertid ikke sikker på at relikvien var ekte. Han spurte gjentatte ganger ut eldre prelater, men kunne aldri få klar beskjed. En dag tok han da med seg noen av sine klosterbrødre, stilte seg opp på graven og ba Gud vise ham hvem som lå gravlagt der. Da reiste det seg et gjenferd og bekjente at han var en røver som var slått i hjel for sine misgjerninger, og altså ikke hadde noe til felles med martyrene. Martin lot da graven sløyfe.
Problemet ble tatt opp på det tredje kirkemøte i Kartago på begynnelsen av 400-tallet, og det ble vedtatt en fordømmelse som kan synes å ha vært rettet mot den praksis som Ambrosius hadde innført: «Det er aldeles forkastelig ved hjelp av drømmer og grunnløse såkalte åpenbaringer å opprette altre for tilfeldige mennesker». Denne fordømmelsen ble gyldig lov (Decretum Gratiani), men den ble på ingen måter adlydt.
Omkring 1119 skrev abbed Guibert av Nogent en bok om relikvier og helgendyrkelse, De pignoribus sanctorum. Her refset han den kritikkløse relikviedyrkelsen, og det som hadde vakt hans harme, var den tåpelighet munkene i hans nabokloster Soissons viste ved å påstå at de eide en av Jesu melketenner.
Gang på gang hører vi i legender og mirakelfortellinger om skepsis overfor nye helgener og nye relikvier - men som regel blir de kritiske røstene gjort til skamme av mirakler og åpenbaringer. Det er sjeldnere vi hører at åpenbaringene avslører de falske helligdommene, som hos Martin av Tours og for eksempel hos den hellige Patrick av Irland. Men vi må forestille oss skepsis, ironi og kritikk side om side med det vi nå ville kalle naivt enfoldig fromhet, samt et verken naivt, enfoldig eller fromt handelstalent.
I den islandske legenden om den hellige biskop Gudmund heter det at det var «ikke godt å vite om det var hellige menns ben eller ben av hester». Caesarius av Heisterbach skrev på 1200-tallet en Dialogus Miraculorum, hvor en munk og en novise drøfter en lang rekke problemer og belyser dem ved mirakelfortellinger. Novisen sier: «Når man i streder og hager i Köln til stadighet finner ben av de 11.000 jomfruene, så synes det meg neppe mulig at det ikke skulle finnes fremmede ben imellom». Munken svarer: «Jo, de ekte helgenben ville ikke finne seg i det; en gang var en mengde hesteben kommet for dagen; munkene vasket dem og la dem til tørk i sin forsamlingssal, kapittelsalen, men det bredte seg da en gruelig lukt. Da forsto abbeden at djevelen drev sitt spill. Han besvor den urene ånd at den skulle gi seg til kjenne og fare ut, og straks var det et av benene, en stor hesteknokkel, som fór ut av døren som drevet av en stormvind, og nå fyltes salen av yndig duft».
Caesarius mener at miraklene avgjør om relikviene er ekte. Men han kommer dessuten med en betraktning som gang på gang er blitt fremført overfor skepsis og kritikk. Novisen sier: «Det skjer ofte at falske relikvier blir utgitt for ekte. Handler nå de som ærer de falske relikviene syndig eller fortjenstfullt?» Munken svarer: «De handler fortjenstfullt. Uvitenhet unnskylder, og fromhet fortjener nåden». Og munken forteller om en from ridder som en svikefull prest pådyttet en falsk relikvie av den hellige Thomas av Canterbury. Men Gud belønnet mannens ekte fromhet med mange mirakler.
Et fenomen som ofte gjentok seg, var at et helgenlegeme ble flyttet fra sin grav, og likevel fortsatte man å ære helgenen der hvor han hører til eller hadde hørt til. For eksempel ble den hellige Sebastian på 800-tallet ført fra Roma til Soissons i Nord-Frankrike, men han ble også angivelig ført fra Roma til Fulda. Likevel var han stadig i Roma, og i tiden som fulgte, ble han æret på alle tre stedene. Det var umulig å vite hvilken av de tre som var den «ekte», men kjernepunktet er at det var mulig å ære Sebastian alle tre steder og i sinnet gjennomleve hans lidelse.
Når et valfartssted var etablert, kom pilegrimer dit og rettet sine tanker mot denne helgenen og hans gjerninger, og dermed mot det som Gud lot skje gjennom dette mennesket. Alle har vi den uskyldige skrøpelighet at vi trenger noe konkret, noe hendene kan røre og øynene gjerne se, slik at tankene dermed lettere nærmer seg sitt mål. Et valfartssted ga tanken mulighet for en kort tid å være sammen med de undrene som Gud bevirket en gang. Pilegrimenes håp fikk næring ved å høre om helbredelser, en lengsel etter glans, farger, musikk og bilder ble stilt, og litt morskap i tillegg har ikke gjort andakten mindre oppriktig.
Ingen vil bestride at misbruk har funnet sted, noen ganger i opprørende omfang, og heller ikke at fetisjisme og berøringsmagi på grensen til trolldom har vært en del av relikviedyrkningen. Noe av kulten virkelig latterlig og tåpelig, og når det er tale om rent bedrag, er tilbedelsen av både fåreknokler og gamle filler rent ut sørgelig.
Men også åpenbart falske relikvier har resultert i store kunstverker, som har samlet både troende og ikke-troende gjennom århundrene. Vi kan nevne Ursula-skrinet i Brugge og De hellige Tre kongers relikvieskrin i Köln, og vi kunne godt nevne selve Kölnerdomen og La Sainte Chapelle i Paris. Vi kan også tenke på både beskjedne landsbykirker og de store valfartsstedene som har trukket til seg pilegrimer i tusenvis. Man må også huske at selv om en relikvie skulle være falsk, er det fortsatt helgenen som æres. For vi ber ikke til en bit av en knokkel, men til helgenen som den antas å tilhøre. Det er ikke uærbødig overfor Gud å fortsette en feiltakelse som er overlevert i fullstendig god tro i århundrer, og ingen kirkelige autoriteter kan lastes for å tillate en kult som går svært langt tilbake i tid.
Noen ganger får relikviejakten groteske utslag. Da den hellige Frans av Assisi var døende sommeren 1226, ble han brakt fra Bagnara i åsene ved Nocera tilbake til Assisi på en båre. Den ble voktet av tungt væpnede soldater, for relikvierøving var vanlig i Italia på den tiden, og overalt på veien ventet røvere på å få tak i «Italias mest kostbare relikvie».
Det fjerde Laterankonsil i 1215 forbød å stille ut relikvier utenfor deres relikvarer, eller selge dem. Selv om relikviekulten var over sitt høydepunkt da reformasjonen kom, ble den gjenstand for den skarpeste kritikken fra reformatorene, i det minste delvis fordi de på den tiden var nært forbundet med avlaten. Tridentinerkonsilet prøvde i sin siste sesjon å kontrollere misbruk, inkludert økonomisk, men fordømte dem som hevdet at relikvier ikke skulle vises noen venerasjon. Muligens som en konsekvens av Tridentinerkonsilets gjentatte forsikring om hvilken respekt man skyldte relikviene, blomstret relikviekulten igjen på 1600-tallet og inn på 1800-tallet.
Ærbødigheten for relikvier tilhører ikke bare kristendommens fortid. Bispedømmet Romas liturgiske kontor blir overlesset av brev fra hele verden som ber om relikvier av mange moderne helgener som saligkåres eller helligkåres av den nåværende paven. Det finnes relikvier også i Vatikanet. Den som er ansvarlig for dem, er pavens seremonimester erkebiskop Piero Marini, noe som bekrefter at relikvier har med liturgi å gjøre. Men det er fremfor alt bispedømmet Roma som skjenker relikvier til resten av verden. Dette har nemlig ikke noe med styret av verdenskirken å gjøre. Det eneste Vatikanet må gi tillatelse til, er når man flytter relikvier som er så kjente at de angår hele verdenskirken (CIC 1190 § 2). Ellers er dette et spørsmål som berører lokalkirken i Roma, ettersom den er så rik på relikvier at den kan dele med resten av verden.
Den presten som vil ha en relikvie til sin kirke, ber Roma om en relikvie av en bestemt helgen gjennom sin ordinarius, det vil si biskopen eller overordnet i en klosterorden. Selv om Romas relikvier er unike, kan man også vende seg til andre viktige relikviesamlinger verden over, blant annet hos ordener og kongregasjoner. De har vanligvis spesielle «postulatorer» som tar hånd om ordenens helligkåringer og dermed også ofte om relikvier fra ordenens egne helgener.
Bispedømmet Roma har sitt viktigste lipsanoteca (relikviesamling) hos augustinernonnene i klostret Santa Lucia. Når en relikvie skal sendes et sted, plasserer nonnene den i en theca (et relikvieskrin). Relikviene er gratis, for kirkeloven forbyr salg av relikvier (CIC 1190 § 1), men relikvieskrinene kan koste en hel del. Relikvienes ekthet kontrolleres før de plasseres i relikviesamlingen. De relikviene som oppbevares i lipsanoteket, betraktes alle som autentiske, og man passer på å suksessivt fylle på med autentiske relikvier av moderne helgener. Hit kommer også relikvier fra kirker i Roma som rives eller skades.
Roma gir ikke bort relikvier fra martyrer fra de tre første århundrene. De fleste av disse ligger i historiske kirker der man vil la dem bli liggende. Man gir heller ikke bort relikvier av det hellige kors. Mange ber i dag om moderne helgener, som Padre Pio og Johannes XXIII. Men alle ønsker kan ikke tilfredsstilles: av Padre Pio gis ingen første eller andre klasses relikvier, det vil si verken deler av ham selv eller av hans klær.
Kirkeloven av 1917 insisterte på at relikviene måtte autentifiseres av en kardinal eller den lokale biskopen, og at salg eller fabrikkering eller uautorisert distribusjon av dem skulle straffes med ekskommunikasjon. Canon 1190 i den nåværende kirkeloven (CIC) av 1983 sier at «Det er absolutt galt å selge hellige relikvier. Fremstående relikvier, og andre som æres høyt av folket, kan ikke overdras eller overføres på permanent basis på noen gyldig måte uten tillatelse fra Den hellige Stol».
Det ble gitt lite oppmerksomhet til relikvier i dekretene fra Annet Vatikankonsil utenom uttalelsen i konstitusjonen om liturgien, De sacra liturgia («Gudstjenestens fornyelse») (111): «I samsvar med tradisjonen dyrkes helgenene i Kirken, og deres autentiske relikvier og bildene av dem holdes i ære».
Kirken går inn for relikviekult, men pålegger ingen å følge denne anbefaling. Konsilet i Trient sa at selv om ikke noen katolikk er formelt bundet til relikviekult, er det likevel forbudt å si at en slik venerasjon ikke må bli autentiske relikvier til del. Kirken er først og fremt opptatt av å sikre relikviekulten mot misbruk og manglende ærefrykt. Fremfor alt har Kirken vært aktiv i å sette en stopper for venerasjonen av uekte relikvier, relikvier som salgsvare (dette er strengt forbudt), uærbødig omgang med relikvier, som for eksempel upassende oppbevaring av dem. Kirken legger vekt på at relikvier bevares og at relikvier som oppbevares i en kirke, blir slik utstilt at de inspirerer til andakt.
Verifiseringen av relikviers autentisitet er nå Helligkåringskongregasjonens ansvar. Ansvaret for venerasjonen av relikvier faller derimot under Gudstjenestekongregasjonen. Det kreves nå at en relikvie som brukes i vigslingen av en kirke eller et alter, må være en gjenkjennbar del av menneskekroppen. Relikvarer skal være lukket, og hvis de fremvises for venerasjon, skal de inneholde bare en relikvie. De skal fortrinnsvis plasseres i en krypt eller et kapell, eventuelt under eller bak alteret, men de kan ikke plasseres oppå alteret.