Det annet vatikankonsil 50 år: Konsiler før og nå

Av Sten Hidal. Først trykket i St. Olav kirkeblad nr. 4/2013

Vat IIFemti år er gått siden innledningen av Det annet vatikankonsil, og i den anledning er det utropt et ”Troens år”. At konsilet var den største hendelsen i Den katolske kirke på 1900-tallet, er hevet over tvil. Men på hvilket måte skilte dette konsilet seg fra de tidligere?

Det hevdes iblant at om Det annet vatikankonsil hadde blitt fullt ut realisert, ville Den katolske kirke ikke vært til å kjenne igjen. Men dette konsil er det enogtyvende økumeniske konsil som Kirken anerkjenner – i hvilket forhold står det til de foregående. Er det på alle måter så nytt om omveltende som det av og til hevdes?

Dette spørsmålet kan stilles til både konsilets innhold og dets form. Her skal vi ikke fokusere på innholdet – selv om det ikke lar seg gjøre å se helt bort fra det – men på formen. At det er en forskjell i form mellom det siste konsilet og alle de foregående, er tydelig. Hva består så denne forskjellen i?

De første konsilene
De første konsilene trådte sammen for å skape klarhet i læren om Treenigheten og Kristi naturer. Dette gjelder for de fleste av de syv første konsiler, som er de eneste som anerkjennes av de ortodokse kirkene. Det foreløpig siste blir da det andre konsil i Nikea i 787, som behandlet spørsmålet om venerasjon av ikoner. De mest kjente er det første konsil i Nikea i 325, Konstantinopel i 381 og Khalkedon i 451. Disse konsiler deler utgangspunkt med den hendelse som beskrives i kapittel 15 av Apostlenes gjerninger, og som vanligvis kalles apostelkonsilet. Det møttes i år 49 for å klargjøre forholdet mellom jødekristne og hedningekristne i den eldste kirke.

Konsilene møttes altså for å løse aktuelle stridsspørsmål. Uten deres innsats hadde Kirken kunnet bli slitt i stykker. Flere av dem ble utropt av keiseren, deriblant Nikea, og ved flere av dem var det ingen eller svært få biskoper fra den vestlige delen av det romerske riket til stede. Men de regnes allikevel for å være økumeniske.

Konsiler møttes også for å avgjøre andre kontroverser enn de som gjaldt treenighetslæren og kristologien. Fra Lilleasia og Roma kan man nevne spørsmålet om rett dato for påskefeiringen og hvordan man skulle stille seg til den montanistiske bevegelsen. I et annet viktig område i oldkirken, Nord-Afrika, kom det betente spørsmålet om gyldigheten av dåp foretatt av heretikere til å bli behandlet på en rekke konsiler.

I det følgende er det de økumeniske konsilene som er i fokus. Det er naturlig at det – i tillegg til de oldkirkelige konsilene – er Trent og de to vatikankonsilene som får særskilt oppmerksomhet, men det er samtidig å beklage at flere av de andre har havnet i mer eller mindre total glemsel. Hvem tenker idag på det femte laterankonsil, som var det attende økumeniske konsil (1512–1527)? Likevel er det her man finner den klareste uttalelsen om sjelens udødelighet.

Alle kirkemøter kom naturlig nok ikke til å bli regnet som konsiler, enda mindre som økumeniske sådanne. Det er ikke nok at biskoper kommer sammen. Det har alltid eksistert provinssynoder, og i moderne tid spiller bispesynodene i Den katolske kirke en stor rolle. For at et konsil skal regnes som et konsil i ordets fulle mening, må det være behørig utropt. I Den katolske kirke er det nå bare paven som kan utrope et konsil, men kirkehistorien kjenner flere som kom sammen gjennom et påbud fra keiseren. Pavens ordførerskap eller til og med nærvær, er ikke nødvendig. Så sent som i Trent var paven fraværende og ble representert ved legater. Det er i følge Kirkeretten bispekollegiet som utøver sin myndighet i den universelle kirke gjennom et økumenisk konsil (CIC 337:1).

Videre må et konsil preges av enighet, unanimitas. Det må ikke rives i stykker av stridigheter. Diskusjoner og uenighet er en annen sak, men Åndens nærvær må være merkbar. ”Den hellige ånd og vi har besluttet” (Apg 15,28). Derfor er også resepsjonen viktig: Beslutninger fra et (økumenisk) konsil må virkeliggjøres i Kirkens tro og liv. I Den katolske kirke er det et uoppgivelig krav at paven må bekrefte beslutningene.

Stedet for et konsil som skulle uttale seg på vegne av hele Kirken, ble valgt med omhu. I oldkirken var det ikke noe stort problem. I nyere tid ble det et sensitivt spørsmål i vest siden paven og keiseren ofte hadde motstridende interesser. At det drøyde så lenge før konsilet på 1500-tallet ble utropt, skyldtes nettopp vanskeligheten med å finne et egnet sted. Til sist ble det Trident (nåværende Trento), som lå i et område keiseren kontrollerte, men som kunne aksepteres også av paven.

Dokumentasjonen
Dokumentasjonen fra de oldkirkelige konsilene varierer i omfang. Fra enkelte av dem er bare sammenfattende beslutninger i punkter, såkalte canones, bevart. Khalkedon står i en særstilling ved at en omfattende diskusjonsprotokoll er bevart. Hva møteformen angår, er det tydelig at det store forbildet har vært det romerske senat. Dette innebærer også at beslutningsprosedyren i prinsippet var demokratisk; hver biskop hadde én stemme, og majoriteten avgjorde. Legmenn var som regel til stede, men uten stemmerett. I middelalderen stemte man noen ganger etter nasjonene som var samlet.

Av naturlige grunner har kirkehistorien kommet til å fokusere på de ledende teologene og deres medvirkning under konsilene. Men man må ikke glemme den store og anonyme skare konsilfedre. Den fremstående patristikeren Ramsay MacMullen gjør et forsøk på å komme under huden på disse ”backbencherne” i sin bok Voting about God in early Church councils (2006). Bildet blir kanskje ikke så veldig klart, men det må ha vært en spesiell opplevelse for deltagerne i de første konsilene, da forfølgelsene ennå var friskt i minnet, å få vie seg i fred og ro til Kirkens lære – og det under keiserens beskyttelse. 
Nå har ikke forhandlingene alltid utmerket seg ved fred og ro. Et av de mest interessante kapitlene hos MacMullen heter talende nok ”The violent element”. Biskopene var ikke alltid så fredsommelige, og de var fullt klar over hvilke bokstavelig talt livsviktige ting som ble behandlet. Iblant brøt det ut regelrette slagsmål, og de heiagjenger som ble organisert på begge sider, hadde sine forbilder fra antikkens sirkusleker. I mer dempede former fortsatte volden langt frem i tid, senest på konsilet i Trent 1545–1563) kom det i noen tilfeller til håndgripeligheter. Under senere konsiler har motsetningen kun hatt verbal form, iblant nokså skarp. Men – også dette er viktig – man har alltid kommet til en beslutning med stort flertall.

Paven og konsilene
Relasjonen mellom paven og et konsil har ikke alltid vært problemfri. Paven og konsilet har vært to maktsentra i Kirken og har iblant levd i et spenningsfylt forhold. I middelalderen og langt frem i tid fantes det konsiliære bevegelser som mente at paven var underordnet et konsil. Kjente eksempler på dette er konsilene i Konstans (1414–1418) og Basel (1431–1449), som regnes som henholdsvis det sekstende og syttende økumeniske. Samme innstilling til spørsmålet om forholdet mellom paven og konsilet hadde også den senere helgenkårede Thomas More.

Det hendte at man appellerte til et konsil mot en pavelig beslutning, noe Pius II ila ekskommunikasjon for i bullen Execrabilis (1469). Tanken var at noen andre enn paven, for eksempel kongen, skulle innkalle et konsil hvis paven vegret seg for å gjøre det. Konsiliarismen allierte seg noen ganger med andre bevegelser innen Kirken. Det var tilfellet på 1700–tallet da en gruppe franske biskoper ba om et konsil mot pavens avvisning av jansenismen.

Lærestrider
I Kirkens historie har lærestrider vært den fremste foranledningen til at konsiler innkalles. ”Dette førte til konflikt og et heftig ordskifte” (Apg 15,2) – disse ordene kan stå som motto for mange konsiler. Det gjelder hele oldkirken og til en viss grad også under middelalderen. Man har da kommet frem til at visse læreoppfatninger må unngås, og i beslutningene finnes ofte som sammenfatninger lister over anathemata (entall: anathema) under overskriften canones. Den vanlige oversettelsen er ”forbannelse”, i betydningen at den som lærer slik, skal være forbannet. Det er en brysk språkbruk, fjernt fra de i dobbelt betydning konsiliante formuleringene fra Det annet vatikankonsil.

Vi kan mislike disse listene, men to ting bør fremholdes. Allerede i Det nye testamente finnes metoden. I Galaterbrevet går Paulus til voldsomt angrep på sine motstandere, og her møter vi også allerede i begynnelsen det nettopp siterte greske ordet. ”Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han!” (Gal 1,8). Og den opprinnelige versjonen av den trosbekjennelsen som nå brukes i messen, Nikenum, slutter med å fastslå at Kirken avviser dem som sier at det var en tid da Kristus ikke var. Dette falt bort da tredje trosartikkel ble utvidet i Konstantinopel i 381.

Negative formuleringer kan iblant være en fordel når leseren vil vite hva konflikten dypest sett gjelder. Ved den sjette sesjonen i Trent ble dekretet om rettferdiggjørelsen antatt, det som kom til å trekke opp skillelinjen mot reformasjonen. Det er ikke helt lett å orientere seg i dette dypsindige teologiske aktstykket der bibelsitatene står tett i tett, men om vi går til den niende av de følgende canones, blir det tydelig hva striden gjelder. Ja, mennesket rettferdiggjøres av Guds nåde alene og gjennom troen, men en forberedelse fra menneskets side må til gjennom en endret viljeretning, og det må samvirke med nåden. Paradoksalt nok kan altså denne konsise og negative formuleringen innrømme en større grad av lærefrihet enn hva en aldri så ordrik fremstilling ville ha gjort.

Disse anathemata kan sees som en form for negativ teologi, altså en av de klassiske veiene til Gud. Allerede kirkefedrene visste at vi lærer mye om Gud når vi sier hva Gud ikke er. Teologien består ikke bare av dogmatiske satser. I all sin bistre umedgjørlighet vil ”forbannelsene” peke på dette.

Teologien i sentrum
Teologien står altså i sentrum i de tidlige konsilene. Lærepunktene om Treenigheten og Kristi naturer ansees for å være avklart gjennom de oldkirkelige vedtak, men det fantes andre teologiske temaer å ta opp. Uttaler konsilene seg om etikk og Kirkens rolle i verden, skjer det i svært generelle vendinger eller for å avvise verdslige maktkrav i forhold til Kirken. Enkelte konsiler kan synes å være opptatt av den kirkelige organisasjonen og embetets oppdrag. Denne anklagen har ofte vært rettet mot Det første vatikankonsil (1869–1870). Spørsmålet om pavens ufeilbarlighet var dog bare et av mange spørsmål som ble tatt opp på dette konsilet, og fra begynnelsen sto ufeilbarligheten ikke en gang på dagsordenen. Den klart største delen av konsilets beslutninger gjelder troen, åpenbaringen og forholdet tro-viten.

I konsilene uttalte man seg altså om det man kjente til. I dette ligger det både en pretensjon og en innsikt i egen begrensning. Teologer uttalte seg om teologiske ting. Dekretet om rettferdiggjørelsen fra Trent er kanskje ett av de mest teologiske dokumenter i hele kirkehistorien. Det er åpenbart skrevet av personer som kunne sitt nytestamente utenat og som var gjennombeleste i Augustin og den latinske teologien (kanskje mindre i den greske). Miljøødeleggelser og forholdet arbeid-kapital sto ennå ikke på dagsordenen, men det er usikkert om man ville ha uttalt seg om dette under konsilet i noe fall. Konsilene egnet seg utelukkende til rent teologiske problemer, derimot uttalte paven seg alt på denne tiden ofte i etiske eller dagsaktuelle spørsmål.

Det annet vatikankonsil
Hva formen angår, representerer Det annet vatikankonsil et tydelig brudd med de gamle konsilene. Dette ble tydelig allerede da det ble utropt. Det var ingen lærestrid som måtte avgjøres, det forelå heller ikke noen trussel fra den verdslige makt, men det var spørsmål om Kirkens ”oppdatering”, som Johannes XXIII uttrykte det. Når konsilets beslutninger kom, ble det enda tydeligere. Borte er canones med sine fordømmelser, hele tonen er positiv og imøtekommende. Likevel legger konsilet vinn på å markere sin samhørighet med tidligere konsiler. Forskjellen i form berører altså ikke så mye innholdet. Det er ikke mulig å finne ett eneste punkt der Det annet vatikankonsil motsier en av sine forgjengere. Derimot kan man si at aksentene settes ulikt.

Det finnes likevel en forskjell som gjelder innholdet. Konsilet tar opp flere spørsmål som ikke tidligere har stått på konsilers dagsorden. Religionsfriheten er et tydelig eksempel, forholdet til andre religioner, og særlig jødedommen, et annet. Spørsmål som gjelder Kirkens liv tas opp i hele sin bredde. Dette merkes kanskje tydeligst i den dogmatiske konstitusjonen om Kirken, Lumen Gentium, og den pastorale konstitusjonen Gaudium et Spes. Vil man se det nye i Det annet vatikankonsil, bør man lese disse dokumentene nøye, akkurat som selve nerven i Trent blir synlig i dekretene om rettferdiggjørelsen og arvesynden.

Gaudium et Spes
Den tydeligste forskjellen i forhold til tidligere konsiler kommer kanskje til syne i Gaudium et Spes. Her legges noe av et helhetsperspektiv på historien og menneskets aktivitet i dagens samfunn. Det betones at den menneskelige persons verdighet innebærer at dets streben har en egenverdi. Kirken skal i tro kunne skjelne hva som kan være ”ekte tegn på Guds nærvær og vilje” (GS 11). Kirken har ikke svaret på alle spørsmål, et samvirke må til der ”hjelp” (adiutorium) og dialog er nøkkelord.
På mange måter kan Gaudium et Spes leses som den rake motsetningen til det mistenksomme, ja nesten paranoide, synet på alt som ikke er kirke som preget mange pavelige uttalelser på 1800–tallet. Pius IXs encyklika Quanta Cura (1864) med dens beryktede syllabus eller vedlegg, er kanskje det beste eksempelet, men også i Det første vatikankonsil kan man finne eksempler. Men Det annet vatikankonsils positive og åpne holdning har også en bakside. Tonen kan være nesten naivt optimistisk, og man ser lite til innsikt i historiens tragedie og brustenhet. På dette punktet har ikke det bibelske perspektivet vært avgjørende.

Dette er merkelig, og kan bare tilskrives den eufori som synes å ha grepet mange under det siste konsilet. Nesten alle konsilfedre hadde opplevd minst en, mange to, verdenskriger med de ufattelige lidelser disse førte med seg. Konsilet ble åpnet bare atten år etter den andre verdenskrigs slutt og mitt under kubakrisen, som truet med å kaste menneskeheten inn i en tredje. Likevel er tonen så lys og optimistisk

Konklusjon
Den store forskjellen mellom Det annet vatikankonsil og de tidligere konsiler ligger altså i dokumentenes form og at man tok opp en rekke spørsmål som ikke tidligere hadde stått på agendaen. Ellers føyer det siste konsilet seg godt inn i den lange rekken av forgjengere.

Ulike skoler finnes i tolkningen av konsilets tekster, og denne artikkel tar ikke stilling på det punktet. Men så mye får ansees å være klart at det siste konsilet på en meget interessant og utfordrende måte har kunnet forene kontinuitet og nytenkning. Det finnes et edelt forbilde for dette: «Derfor er enhver skriftlærd som er blitt himmelrikets disippel, lik en husherre som henter fram nytt og gammelt av sitt forråd.» (Matt 13,52).