109 salige martyrer fra claretinerne i Barcelona, Lleida og Valencia (d. 1936-37)

Minnedag: 6. november

De salige Matteus Casals Mas, Teofil Casajus Alduán, Ferdinand Saperas Aluja og 106 ledsagere, claretinere fra Barcelona, Lleida og Valencia.
«Matthæus Casals, Theophilus Casajus, Ferdinandus Saperas et CVI Socii»

Disse 109 martyrene tilhørte kongregasjonen claretinerne eller offisielt «Misjonærer, Sønner av Marias uplettede hjerte» (Congregatio Missionariorum Filiorum Immaculati Cordis Beatae Mariae Virginis [Cordis Mariae Filii] – CMF), som var grunnlagt i 1849 av den hellige Antonius Maria Claret (1807-70). De 109 ble drept «av hat til troen» (in odium fidei) i 1936 (og to i 1937) i den religiøse forfølgelsen under Den spanske borgerkrig (1936-39).

Den politiske situasjonen i Spania sommeren 1936 var bekymringsverdig sett fra en religiøs synsvinkel, på grunn av behandlingen av kleresiet og hvordan proklamasjonen av Republikken den 14. april 1931 hadde påvirket deres liv. Angrep på Kirken og anti-religiøse aksjoner brøt umiddelbart ut. På begynnelsen av sommeren 1936 begynte de revolusjonære å brenne klostre og kirker. Borgerkrigen brøt ut den 18. juli 1936 med at høyreorienterte militære under ledelse av general Franco gjorde opprør for å styrte den folkevalgte republikanske regjeringen. Som reaksjon brøt det dagen etter ut en marxistisk revolusjon, og prester og ordensfolk ble fritt vilt i de delene av landet hvor regjeringen fortsatt hadde kontrollen.

Anslagene varierer svært mye når det gjelder antallet kirkelige ofre for terroren som fulgte. Et anslag sier at av de 30 000 prester og ordensbrødre i Spania i 1936 ble 13% av sekularprestene og 23% av ordensbrødrene drept, til sammen rundt 6 800. Rundt 283 ordenssøstre ble drept, og samme skjebne led tretten biskoper. I tillegg ble 4 172 sekularprester og 2 364 munker og ordensbrødre drept, blant dem 259 claretinere, 226 fransiskanere, 204 piarister, 176 Brothers of Mary, 165 De la Salle-brødre, 155 augustinere, 132 dominikanere og 114 jesuitter. Claretinerne var altså den kongregasjonen som hadde flest drepte. De første 51 claretinerne (Barbastro-martyrene) ble saligkåret den 25. oktober 1992 av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) i Roma. I tillegg ble i alt 23 claretinere saligkåret den 13. oktober 2013 i gruppen 522 martyrer fra Den spanske borgerkrig, en gruppe på syv medlemmer og en gruppe på seksten medlemmer av kongregasjonen.

Av de 109 martyrene var 108 spanske og en fransk. Blant dem var 49 prester, 31 legbrødre og 29 studenter. De 108 spanske var fra følgende spanske regioner: Catalonia (73), Navarra (14), Aragón (8), Castilla y León (7), La Rioja (2), Baskerland (1), Andalusia (1), Madrid (1), Valencia (1).

Denne martyrgruppen på 109 besto opprinnelig av syv separate saker. To grupper på åtte martyrer hver kom fra bispedømmet Barcelona, tre fra Santander, seksti fra Solsona, elleve fra Lleida, fire fra Valencia og femten fra Vic.

1) Barcelona

I byen Barcelona hadde claretinerne i 1936 to kommuniteter, som var svært ulike. Et hus i Carrer Pare Claret i bydelen Gràcia inneholdt provinsialkurien for Catalonia med et offentlig kollegium og kirke. Den andre kommuniteten lå i Carrer de Ripoll nær den gamle delen av byen. Deres fokus var på pressearbeid og forkynnelse.

Den 16. februar 1936 var det parlamentsvalg i Spania. De ulike venstreorienterte gruppene klarte for en gangs skyld å samarbeide i en folkefront som besto av republikanere, sosialister, syndikalister, kommunister og trotskister. De sto mot høyregrupperingene, det vil si tilhengerne av det gamle regime (klerikale, monarkister, offiserer og andre). Folkefronten fikk flertall i Cortes med 256 mandater mot sentrumspartienes 52 og høyrepartienes 165. Folkefronten dannet regjering. Fra den 16. februar 1936 levde claretinernes kommunitet i et «revolusjonært» klima og fryktet det verste. I flere måneder bar alle sivile klær i forventning om den nær forestående tragedien.

Om ettermiddagen den 18. juli 1936 kom noen soldater fra Girona som utgjorde en kavaleritropp som het «Drager av Santiago», og ba om å få skrifte fordi de ikke visste hva morgendagen ville bringe når de militære hadde gjort opprør. Disse ryktene i kommuniteten begynte med mistanker. Noen av dem trodde at det ville være kortvarig, mens andre ikke ante hvordan dette ville ende. Tidlig om morgenen den 19. juli kunne de høre skudd fra rifler og maskingevær, flystøy og drønn fra kanoner. Soldatene kom ut av brakkene med våpen i hånd og løp gjennom gatene. Dette gjorde at prestene ikke kunne forlate huset for å feire messe i kapellene.

I tre timer på ettermiddagen ble huset i Gràcia angrepet av den revolusjonære mobben. Huset ble satt i brann, og de gjenværende medlemmene av kommuniteten, inkludert provinsialen som var bekymret for de syke medlemmene, søkte tilflukt i infirmariet like ved kirken. Derfra kunne alle se brannen. De ble brakt ut derfra og samlet på gårdsplassen for registrering. Deretter ble de arrestert og ført til politistasjonen i Garcia i Calle Puigmartí 32.

Kirken var uskadd fordi dørene var forsterket med jern og motsto angrepene. Men klokken ett om natten vendte mobben tilbake med jernplater og kraftige hammere for å slå inn døren. Da de hadde kommet seg inn, satte de fyr på benkene og alt annet som var brennbart. I løpet av en halv time falt kuppelen i kirken ned, og alt var ødelagt. Neste dag, den 20. juli, erklærte kommissæren claretinernes uskyld, og de ble satt fri. De syke ble brakt til Victoria-klinikken. Samtidig fortsatte de revolusjonære med å ødelegge krusifikser, malerier, møbler og annet interiør, og med disse tingene satte de resten av bygningen i brann. Skolen hadde en mer moderne konstruksjon og ble mindre ødelagt.

Resten av kommuniteten spredte seg, og den enkelte klarte seg som best de kunne. Tolv medlemmer av kommuniteten ble skutt. Etter krigen ble det i den gjenoppbygde kirken den 17. oktober 1941 avduket en plakett over de atten martyrene av Barcelona. Øverst på listen sto den salige p. Candido Casals (nr 28).

Kommuniteten i Calle Ripoll var generalatet for claretinerne, og kommunitetens hovedbeskjeftigelse var utgivelse av publikasjoner. De hadde ingen kirke eller kapell åpen for offentligheten eller andre tegn som kunne fange oppmerksomheten til de revolusjonære. Dette gjorde at huset ble betraktet som et sikkert tilfluktssted, og selv noen andre claretinere kom for å søke tilflukt der. Men så advarte portneren señor Cipriano dem og sa at han hadde fått informasjon om at bygningen var i de revolusjonæres søkelys. Den 21. juli spredte kommuniteten seg og alle søkte tilflukt hvor de kunne. Noen dro til venner og slektninger av andre misjonærer.

Militsmennene ankom og registrerte dem de kunne finne, og de lagde en liste med bilder av alle og adressene til hus hvor de hadde bodd. Det samme skjedde da de fengslet superioren, som hadde i sin besittelse en liste over den enkeltes skjulesteder. Med denne informasjonen lot de seg ikke lure av falske opplysninger når de fant frem til misjonærene. Av den grunn ble alle misjonærene tatt unntatt en.

I alt betalte tyve claretinske misjonærer fra disse to kommunitetene prisen med sitt blod. Men det var ikke mulig å åpne kanoniske prosesser for dem alle, for flertallet av dem visste de ikke noe om, heller ikke hvor de var gravlagt. I tillegg var det ikke mulig å finne vitner til det som hadde skjedd, siden mange av vitnene også var morderne. Det var også vanskelig å samle data fordi gjerningsmennene opptrådte hemmelig og i det skjulte. Så av de tyve er det bare åtte det er samlet tilstrekkelige opplysninger om.

2) Santander

Castro Urdiales er en kystby grunnlagt av romerne og ligger i den nordøstre spanske regionen Cantabria, som grenser til provinsen Vizcaya (ba: Gasteiz) i Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco). Da borgerkrigen brøt ut, tok den republikanske hæren kontrollen over Calabria og hovedstaden Santander på samme måte som i regionen Asturias. Alle prestene måtte gå i dekning.

Ifølge en rapport fra bispedømmet i januar 1938 var det i bispedømmet Santander 76 sekularprester som ble martyrdrept, 57 fra regionen og nitten fra andre bispedømmer. Mange prester og brødre fra religiøse kommuniteter led også martyrdøden: seks augustinere, tre kapusinere, fjorten dominikanere, tre karmelitter, fem piaristpatre, åtte jesuitter, fire fransiskanere, ni claretinere, fire marister, to salesianere og atten trappister. I tillegg var det fem seminarister fra det lokale seminaret og ni fra seminaret i Comillas. 58 kirker ble totalt ødelagt eller revet. I de fleste gjenværende kirkene ble altere og bilder, ornamenter og annet interiør ødelagt. Utallige kunstverk gikk tapt.

Castro Urdiales led samme skjebne. I sognet Castro Urdiales ble tre sekularprester og syv claretinere drept. Claretinerne kom til Castro Urdiales i 1924. The Året etter åpnet de en skole ved navn Barquín for unge fra alle sosiale klasser. Raskt kunne man se claretinernes innflytelse på ungdommen. Misjonærene drev også kommunale skoler inntil det republikanske byrådet kastet dem ut.

Den 18. juli 1936 brøt borgerkrigen ut, og dagen etter spurte prestene borgermester Secundino Rodríguez om han ville garantere deres sikkerhet. Hans svar var: «Absolutt ikke», så de bestemte seg for å flytte til et annet sted. Neste morgen ga borgermesteren dem ordre om å forlate skolen ettersom militsen trengte bygningen. Samme dag dro to av dem til Bilbao, mens syv andre dro til ulike privathus i Castro Urdiales. De to i Bilbao tok inn på beskjedne pensjonater, mens de syv i Castro Urdiales ble oppdaget og arrestert. De forsvant, så man antar at de ble drept.

Seks claretinere ble værende i huset i håp om å ikke niste kontrollen over kollegiet. Den 19. august kom borgermesteren og sekretæren kom for å gi claretinerne ordre om å forlate skolen. Den 22. august forlot prestene kollegiet, og skolen ble hovedkvarter for Folkefronten og regjeringens politi. Da prestene vendte tilbake ett år senere, var alt interiøret borte og skolen fylt med 4 000 krigsfanger.

3) Cervera i bispedømmet Solsona

Claretinske seminarister i Cervera i 1936, de fleste av dem døde som martyrer kort tid etter at bildet ble tatt Byen Cervera i provinsen Lleida og bispedømmet Solsona i regionen Catalonia var svært viktig i claretinernes liv. I 1887 etablerte kongregasjonen seg i bygningen til det tidligere universitetet grunnlagt av kong Filip V (1700-46), som ble stengt i 1842. Bygningen var stor og majestetisk og lå i byens øvre del. Den var så stor at den alltid kunne huse en svært stor kommunitet, så det var delt i flere seksjoner, som novisiatet, en skole for filosofi og teologi, postulatatet og hovedkontoret for generalledelsen, senere provinsialledelsen.

Den 21. juli 1936 besto kommuniteten av 116 medlemmer, tretti prester, 51 studenter med avlagte løfter og 35 legbrødre. Noen bodde og arbeidet på en gård kongregasjonen eide ved navn Mas Claret, rundt seks kilometer fra byen. I tillegg var det 63 pre-postulanter, som ble sendt hjem til sine familier. En gruppe studenter hadde dratt til Barbastro og andre steder. Av de 116 claretinerne ble 67 martyrdrept eller ga sitt blod for Gud.

Etter at republikken ble innført i 1931, ble situasjonen vanskeligere for claretinerne i byen. Den 26. august 1931, da de claretinske studentene i Solsona hadde fullført sine studier i filosofi, ble de overført til Cervera. De reiste i sivile klær i håp om å ikke tiltrekke seg noen oppmerksomhet. I huset i bydelen Gràcia i Barcelona bestemte de seg for å lage nye identitetskort, hvor de i stedet for «prest» eller «ordensmann» skrev «lærer». I skoletiden og på skolen bar de hvite lærerfrakker i stedet for ordensdrakt. I oktober 1934 brøt det ut revolusjon i Asturias, og samtidig erklærte Catalonia sin uavhengighet. Byrådet i Cervera, som støttet de revolusjonære, ga ordre om at claretinerne skulle forlate universitetet innen 24 timer.

Men revolusjonen ble slått ned i Barcelona samme kveld, så de trengte ikke å flytte. Men i 1936 forverret situasjonen seg igjen etter at Folkefronten vant parlamentsvalget i februar. Det så ut til at de igjen ville bli tvunget til å flytte.

Etter borgerkrigens utbrudd ble bygningene den 21. juli 1936 omringet av væpnet milits. Om ettermiddagen ga borgermesteren dem ordre om å forlate universitetet innen én time. Dette var for å hindre venstrefløyen i byrådet i å gjennomføre sin plan, som var å myrde misjonærene. Deretter ble bygningen beslaglagt, og den 1. september erklærte den lokale komiteen av Defensa Antifascista de Cervera at bygningen som var erobret av dem, deretter var folkets eiendom. Kommuniteten ble spredt, og de fleste ble kjørt bort i busser.

4) Lleida

Byen Lleida (sp: Lérida) i det vestre Catalonia hadde 39 000 innbyggere i 1936. Claretinerne hadde vært til stede i byen siden 1885, og gjennom årene hadde mange misjonærer utøvd sin apostoliske tjeneste både i byen og i omegnen og hadde gjort et stort inntrykk på innbyggerne.

Den 19. juli 1936 ble det erklært militær unntakstilstand, og deretter ble det enighet om å forby jernbanetrafikk. De militære var lojale mot republikken, og de ga ordre om at marxistene skulle bevæpnes. Skyting startet og Folkehæren ble dannet. Fra da av var Lleida en rød by. Militsgrupper og væpnede arbeidere trengte seg inn i offentlige bygg og private hjem, og i gatene og utenfor byen skjedde arrestasjoner, plyndring og drap. Det er ikke mulig å angi et nøyaktig antall drepte, men hovedgruppen var klerikere, men i tillegg var det også mange ofre fra middelklassen, militære, landeiere, kjøpmenn, industrieiere, akademikere, arbeidere, bønder og studenter. De fleste drapene skjedde i juli og august 1936, og de hovedansvarlige var FAI (Federación Anarquista Ibérica), «Den iberiske anarkistføderasjonen», og POUM, det trotskistiske «Arbeiderpartiet av marxistisk enhet» (Partido Obrero de Unificación Marxista). I alt var det 290 klerikale ofre i provinsen, med den salige biskop Salvius Huix Miralpéix (1877-1936) i spissen, men også generalvikaren, erkediakonen i katedralen, lærere, sogneprester, ordensmenn og kvinner og seminarister.

5) Sabadell i bispedømmet Barcelona

Sabadell er en by i provinsen Barcelona, 25 kilometer vest for byen Barcelona. Claretinerne kom dit i 1899 og hadde vært der i 37 år da revolusjonen brøt ut. Den 20. juli begynte de revolusjonære å angripe kirker og klostre. De religiøse kommunitetene ba Sivilgarden om beskyttelse, men de kunne ikke gripe inn fordi de fikk ordre om ikke å gå ut på gatene. Da de ikke var i stand til å finne sikkerhet, forlot piaristene, claretinerne, maristene, skolopianerne, søstrene av Den guddommelige hyrde, søstrene av Sagrada Familia, karmelittene, josefssøstrene og Marias tjenerinner alle sine residenser eller klostre og søkte tilflukt hvor de kunne. Neste dag begynte mobben å brenne kirkene, og de plyndret og brente også andre religiøse sentre som skoler. De var uten disiplin, så da revolusjonskomiteen ga militsen ordre om å stanse plyndringen etter at kirkene var blitt brent ned, var det lokale politikere og andre fra høyresiden som ble utsatt for plyndring.

Deretter begynte menneskejakten den 21. juli, og de fremste ofrene var prester og ordensfolk. Bevæpnede militsmenn tok med sine ofre i biler, skjøt dem i hode og bryst og etterlot de døde i veikanten. Det totale antall ofre var 74. Blant dem var 21 prester, syv karlister, fire katalanske soldater og tre byrådsmedlemmer. En atmosfære av terror hersket fullstendig. Komiteen hadde en svartebok med navnene på alle som motsatte seg den nye orden, og de beslagla abonnentlistene i høyreorienterte aviser.

6) Valencia

I 1935 hadde claretinerne fire kommuniteter i regionen Valencia, nemlig Valencia, El Grao, Requena og Játiva. El Grao var en skole for sønner av arbeidere som ble åpnet i 1935 og ledet av don Enrique Vallbona. Patrene hadde sin residens i Calle San Vicente og gikk til skolen hver dag. Men da dette ble svært vanskelig, bestemte de seg for å bo i senteret. Da borgerkrigen brøt ut den 18. juli 1936, var bare residensen i Calle de San Vicente 163 i utkanten av Valencia åpen, for de var blitt tvunget til å stenge de andre på grunn av politiske og sosiale omstendigheter.

Faren økte for hver dag, men de traff ingen tiltak fordi de trodde at leiligheten ga dem en viss anonymitet slik at de kunne være trygge og rolige, ikke en gang i sivile klær som de andre. Men deres trafikk til og fra det nærliggende kapellet San Vicente kunne ikke forbli uoppdaget. De kunne heller ikke ignorere lovene som var vedtatt av republikken, for ikke å snakke om de farene de hadde måttet gjennomgå i andre kommuniteter. Da begivenhetene eskalerte, ble de overrasket og begynte å lete etter skjulesteder i hjemmene til beskyttere og venner samt å lage nye dokumenter, ettersom de bare hadde sine lærersertifikater. Men det var for sent og forgjeves.

Da den religiøse forfølgelsen brøt ut, ble bare de fire patrene igjen i leiligheten, mens de to legbrødrene dro og overlot sin skjebne i Guds hender. Den eneste forholdsregelen de tok, var å bære sivile klær. De fikk også noen instrukser om hvordan de skulle oppføre seg på gaten. De fire prestene i leiligheten levde et ordensliv, siden de hadde gjort om et soverom til kapell hvor de feiret messe sammen med mennesker de stolte på. Om natten dro de for å sove i pensjonater og hoteller, hvis de ble sluppet inn, eller i venners hus.

7) Vic og Sallent

Byen Vic (sp: Vich) ligger rundt fem mil nord for Barcelona, mens byen Sallent ligger vest for Vic. Den marxistiske revolusjonen der ble organisert på samme måte som i Barcelona. Om ettermiddagen den 19. juli 1936 ble en anti-fascistisk komite etablert av et venstreorientert parti i Folkefronten.

Dagen etter ankom noen lastebiler med væpnet milits, som ble avvist av Sivilgarden. Men samme kveld påtvang den anti-fascistiske komiteen sin autoritet over byrådet og utviste alle offentlige ledere som ikke hadde sympatier for venstresiden. Disse tiltakene rammet de rike, de religiøse og de høyreorienterte fullstendig uforberedt.

Den 21. juli kom nye lastebiler med væpnet milits fra Barcelona og avvæpnet Sivilgarden. Fra det øyeblikk begynte de å konfiskere og brenne hjem og kirker. Den religiøse forfølgelsen i Vic nådde enorme proporsjoner. Mobben begynte å brenne kirker, klostre, bilder og andre andaktsgjenstander. De revolusjonære tente på katedralen og kirkene for fransiskanerne, kapusinerne, klarissene og andre. Dette inkluderte bispepalasset, museet og seminaret. Noen av bygningene brant ned til grunnen. I løpet av fire måneder var situasjonen for kirkene slik:

– Katedralen: brent og ødelagt. – Santa Clara og La Merced: strukturene kollapset. – Kirken og klosteret El Escorial: Overtatt av komiteen og lager for forsyninger. – Colegio de San José (La Panissa): Verksted for blikkenslagere og hydraulikk. – Kirken San Justo (seminaret): Lager for beslaglagt gods. – Sognekirken Santo Domingo: Overtatt av den lokale jordbruksforeningen. – Kirken for tredjeordenen: Verksted for kunstnere. – Kirken ved hospitalet: Lager for halm og alfalfa. – Kirken Santa Teresa: Lager for poteter. – Karmelittkirken: Senter for murere og arbeidere. – Iglesia de la Misericordia: Senter for gipsmakere. – Kirken for Sakramentinernonnene: Verksted for skomakere. – Kirken Sagrado Corazón (Cuques): Brakker for militsen. – Kapusinerkirken: Garasje for byens helsevesen.

Når det gjaldt claretinerne, brøt forfølgerne inn i det gamle klosteret La Merced, moderhuset for kongregasjonen, med rop om «Krig mot Gud!» De satte kirken og klosteret i brann og ødela det tilhørende huset for åndelige øvelser. De samlet sammen krusifikser og bilder av Jomfruen og kastet dem ut av vinduene for å gjøre mer skade. Deretter rev de ned kirkens murer til grunnen. Men det sterkeste hatet ble rettet mot å ødelegge og tilintetgjøre levningene av den salige Antonius Maria Claret og andre relikvier, som ble oppbevart på stedet. Men på grunn av tidsnød rakk de ikke å gjennomføre alle sine planer. Dessverre falt Clarets hjerte i noen urette hender og forsvant for alltid.

Etter dette begynte forfølgelsen og drapene på mennesker. Første prioritet var å kvitte seg med prester og ordensfolk, deretter medlemmer av ulike politiske partier og glødende kristne. I små byer hvor alle syntes å kjenne hverandre, viste det seg at situasjonen ble svært utfordrende. I en by som Sallent var anonymitet umulig. Av den grunn kunne man knapt finne et tilfluktssted om man kom utenfra.

I bispedømmet Vic hadde claretinerne tre hus i 1936: 1) Kommuniteten i Vic. 2) Kommuniteten i Sallent. 3) Eiendommen Mas Claret i sognet San Pedro dels Arquells, som var en mindre kommunitet hvor prestene betjente den større kommuniteten i universitetet i Cervera. Derfor vil Mas Claret behandles sammen med huset i Cervera.

Kommuniteten i Vic var instituttets moderhus med relikviene av den hellige grunnleggeren Antonius Maria Claret og alle dokumentene om instituttet. Novisiatet lå også i Vic ved utbruddet av den marxistiske revolusjonen.

Den 13. juli 1936 ble Calvo Sotelo, et medlem av opposisjonen, myrdet etter ordre fra de venstreradikale. Dette ga det meste av folket det inntrykk at revolusjonen ville bryte ut når som helst. Av den grunn fikk claretinerne fjernet arkivdokumentene og hovedrelikvien av Claret ble gjemt. Biskopen trodde dessverre ikke på noen umiddelbar katastrofe.

I kommuniteten fikk de informasjon fra venner og radiostasjoner som antydet et verre scenario. Om morgenen den 20. juli 1936 ringte superioren til Sivilgardens hovedkvarter, hvor kommandanten sa: «Prester, vær rolige. Så lenge Sivilgarden er her, vil det være orden i Vic.

Superioren hadde gitt ordre om ikke å senke persiennene, og etter maten så prestene fra biblioteket at noen lastebiler ankom fulle av militsmenn med rifler i hånden. De ba rosenkransen og superioren ga alle tillatelse til å forlate huset i håp om å finne trygge steder. Mens novisene var i studiehallen den ettermiddagen, ga novisemesteren dem ordre om øyeblikkelig å forberede seg på å gå ut. Prestene gikk ut i grupper.

Klokken tre om ettermiddagen ringte p. Bertrams, visepostulator for prosessen og vokter av graven, til p. Thomas Pujadas om å berge grunnleggerens hellige levninger. Til stede var også p. Miguel Codina. P. Mariano Brossa hadde gått for å be om tillatelse fra biskopen og kom tilbake med håp om at alt var klart: en tang for å bryte seglet, en duk fra alteret for å legge legemet på når det var fjernet fra kisten og en stor boks for å frakte legemet til gjemmestedet. De bestemte at levningene skulle gjemmes i hjemmet til en snekker ved navn señor Miguel Bantulá. Men p. Brossa brukte for lang tid og den plyndrende militsen skapte spenning og frykt. Det hørtes slag fra geværkolber på kirkedøren, og de måtte ta en øyeblikkelig beslutning. De visste at å bryte seglet uten biskoppelig tillatelse medførte ekskommunikasjon, men de forsto også at disse bestemmelsene ikke var tenkt for en nødssituasjon. De følte at deres eneste valg var å pådra seg ekskommunikasjon ved å bryte seglet og få hjelp av de andre to prestene. De tok grunnleggerens legeme og pakket det inn i alterduken, og deretter bar de det til sakristiet, hvor señor Bantulá ventet sammen med p. Paul Aguadé, og de la legemet i en stor boks.

Akkurat da kom p. Brossa sammen med biskopens pro-vikar. Han hadde fått autorisasjon fra biskopen, som ønsket å kalle sammen et kirkelig tribunal, men han ble overbevist av prestene som sa at det ikke var tid, så han utnevnte en notar og delegerte pro-generalvikaren som president og patrene Aguadé og Pujadas som vitner.

Straks legemet var identifisert, lukket de boksen og satte på segl. Deretter avla alle en ed om å holde hemmelig hvor legemet ble gjemt. Rundt klokken seks om kvelden trosset señor Bantulá faren, pakket inn boksen i et teppe og satte den på en arbeidskjerre. Han forlot klosteret gjennom hoveddøren uten noen spørsmål, og ingen militsmenn var å se. Han gjemte den hellige skatten i sitt hjem, fullt klar over den faren som han og hans familie risikerte.

Natten mellom den 20. og den 21. juli var alt ganske rolig i Vic. Men med Folkefrontens triumf i Barcelona skulle ting forandre seg raskt. Den katalanske regjeringens radio proklamerte i gryningen den marxistiske revolusjonen med en ondskapsfullhet som bebudet at den 21. juli ville bli katastrofal. Marxistene fordømte religionen og lovte å utslette den. Om morgenen var det fortsatt rolig i byen. Da ringte Sivilgardens kommandant til kommunitetens superior: «Pater, tilgi meg, men vi tvinges til å dra til Barcelona. Vic er prisgitt de revolusjonære. Vi vil ikke være i stand til å forsvare dere eller sikre orden og sikkerhet. Som en venn råder jeg dere til å berge dere selv. Må Gud redde Spania, begynn å be».

Den 21. juli spiste kommuniteten fortsatt lunsj som vanlig, men ble forskrekket av et skudd nær vinduene. Da så de nye lastebiler fulle av marinemenn. De ba den siste rosenkransen i kommuniteten og begynte å spre seg til familier som tilbød dem et tilfluktssted.

Byen Sallent ligger femten kilometer nord for Manresa og er fødebyen til Antonius Maria Claret, kongregasjonens grunnlegger. Den var et gruve- og industrisenter som hadde ganske mange arbeidere som kom fra andre områder og skapte et konfliktfylt sosialt klima fordi de var påvirket av ledere som ønsket å skape opprør.

Claretinernes kommunitet hadde vært ansvarlige for p. Clarets familiehjem siden 1920. I 1935 takket de ja til en skole som lå ved det lokale sognet et stykke unna huset, noe som ikke hindret den stadige ferdselen av prestene som var lærere. De bestemte seg for å legge skolens hovedkvarter til bygningen ved siden av huset. Dette ble støttet av superioren. Straks bygningen var kjøpt og tilpasset skolens behov, startet de undervisningen. Dette var en ny tjeneste i byen.

At de aksepterte kollegiet hadde flere årsaker. Den første var biskopens anmodning om å fylle et behov. I tillegg var det familienes insistering på å ha en skole hvor det var mulig med et integrert formasjonsprogram. Dessuten var det en form for apostolat, ettersom det var den eneste skolen i byen som underviste i katekismen. Den ble en så stor suksess at de på grunn av plassmangel ikke klarte å ta imot alle som ønsket å gå der.

Februarvalgene i Sallent ble vunnet av venstrebevegelsen med god margin, men det virker som at dette ikke alarmerte noen i claretinernes kommunitet. Men i virkeligheten var revolusjonen begynt å komme til overflaten etter disse valgene.

Klokken åtte om morgenen den 20. juli, da den siste messen var ferdig i kapellet, ankom noen militsmenn for å ransake huset og kapellet. Etter en grundig ransaking trakk de seg tilbake uten å ha funnet noen våpen. Klokken tolv varslet byrådet prestene at det var nødvendig at de straks forlot huset for å unngå noen uhell. På denne tiden var det fem personer i kommuniteten.

I alt var det atten ofre i de to kommunitetene, men det var bare mulig å presentere bevis for dødsfallene til femten medlemmer. Dødsfallene til legbrødrene José Cochs Llauradó og Feliciano Rodríguez y Rodríguez og studentnovisen Jacinto Casamitjana Coromina kunne ikke dokumenteres på grunn av revolusjonen og mange misjonærers forsvinning.

Denne saligkåringssaken besto opprinnelig av syv separate saker i bispedømmene Barcelona, Santander, Valencia, Lleida, Solsona og Vic.

  • [1] Protokollnr 683: «Barcinon. Matthæus Casals et VII Socii» (*) [Barcelona] (8 stk)
  • [2] Protokollnr 701: «Santandieren. Ioachim Gelada et II Socii» (‡) [Santander] (3 stk)
  • [3] Protokollnr 710: «Valentina. Marcellianus Alonso et III Socii» (‡‡) [Valencia] (4 stk)
  • [4] Protokollnr 730: «Illeriden. Fridericus Codina et X Socii» (†) [Lleida] (11 stk)
  • [5] Protokollnr 742: «Celsonen. Iacobus Giron et LIX Socii» (††) [Solsona] (60 stk)
  • [6] Protokollnr 794: «Barcinon. Candidus Casals et VII Socii» (**) [Barcelona] (8 stk)
  • [7] Protokollnr 831: «Vicen. Iosephus Arner et XIV Socii» (***) [Vic] (15 stk)

Den 15. mai 1987 utstedte Helligkåringskongregasjonen tre separate dekreter for sammenslåing av de syv sakene til tre nye:

  • Protokollnr 701: «Ioachim Gelada, Marcellianus Alonso et V Socii» (‡, ‡‡) (7 stk)
  • Protokollnr 742: «Ferdinandus Saperas, Iacobus Giron, Fridericus Codina et LXVIII Socii» (†, ††) (71 stk)
  • Protokollnr 831: «Iosephus Arner, Matthæus Casals, Candidus Casals et XXVIII Socii» (*, **, ***) (31 stk)

Den 12. desember 1992 utstedte kongregasjonen to separate dekreter. Det første dekretet delte saken «Ferdinandus Saperas, Iacobus Giron, Fridericus Codina et LXVIII Socii» i to: «Fridericus Codina et X Socii» (11 stk) og «Iacobus Giron et LIX Socii» (60 stk). Sistnevnte sak beholdt protokollnr 742.

Det andre dekretet slo sammen «Fridericus Codina et X Socii» med «Ioachim Gelada, Marcellianus Alonso et V Socii» og «Iosephus Arner, Matthæus Casals, Candidus Casals et XXVIII Socii» under den nye tittelen «Matthæus Casals Mas et XLVIII Socii» (49 stk) som beholdt Protokollnr 831.

Den 13. september 2006 utstedte kongregasjonen et dekret som slo sammen «Iacobus Giron et LIX Socii» med «Matthæus Casals Mas et XLVIII Socii» under navnet «Matthæus Casals, Theophilus Casajus, Ferdinandus Saperas et CVI Socii» (109 stk) med Protokollnr 831.

Informativprosessene ble gjennomført i hvert enkelt bispedømme:

  • [1] Protokollnr 683: «Barcinon. Matthæus Casals et VII Socii» (*) [Barcelona] (8 stk)
  • Informativprosessen på bispedømmenivå i Barcelona ble åpnet den 28. november 1949 og avsluttet den 29. januar 1951 (*), dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen ble utstedt den 6. desember 1991.
  • [2] Protokollnr 701: «Santandieren. Ioachim Gelada et II Socii» (‡) [Santander] (3)
  • Informativprosessen på bispedømmenivå i Santander ble åpnet den 13. september 1949 og avsluttet den 17. oktober 1951 (‡), dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen ble utstedt den 6. desember 1991.
  • [3] Protokollnr 710: «Valentina. Marcellianus Alonso et III Socii» (‡‡) [Valencia] (4)
  • Informativprosessen på bispedømmenivå i Valencia ble åpnet den 25. mars 1949 og avsluttet den 31. oktober 1950 (‡‡), dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen ble utstedt den 13. desember 1991.
  • [4] Protokollnr 730: «Illeriden. Fridericus Codina et X Socii» (†) [Lleida] (11)
  • Informativprosessen på bispedømmenivå i Lleida ble åpnet den 4. juni 1949 og avsluttet den 28. juni 1952 (†), dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen ble utstedt den [?]
  • [5] Protokollnr 742: «Celsonen. Iacobus Giron et LIX Socii» (††) [Solsona] (60)
  • Informativprosessen på bispedømmenivå i Solsona ble åpnet den 11. februar 1948 og avsluttet den 26. desember 1954 (††), dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen ble utstedt den 3. juni 2000.
  • [6] Protokollnr 794: «Barcinon. Candidus Casals et VII Socii» (**) [Barcelona] (8)
  • Informativprosessen på bispedømmenivå i Barcelona ble åpnet den 17. april 1951 og avsluttet den 18. januar 1954 (**), dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen ble utstedt den 10. januar 1992.
  • [7] Protokollnr 831: «Vicen. Iosephus Arner et XIV Socii» (***) [Vic] (15)
  • Informativprosessen på bispedømmenivå i Vic ble åpnet den 12. juni 1951 og avsluttet den 28. februar 1955 (***),dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen ble utstedt den 20. mars 1992.

De ulike prosessene ble slått sammen til én den 13. september 2006, og sakens Positio ble oversendt Helligåringskongregasjonen i 2006. Den 21. desember 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente de 109 claretinernes død som et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga dem tittelen Venerabilis («ærverdige») og kunne lede til en snarlig saligkåring.

De ble saligkåret den 21. oktober 2017 i basilikaen La Sagrada Familia i Barcelona, den største saligkåringen av martyrer fra en enkelt religiøs kongregasjon. Som vanlig ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB (79). Dette var den første saligkåringen i La Sagrada Familia siden pave Benedikt XVI (2005-13) vigslet kirken i 2010 og utropte den til Basilica Minor. I saligkåringsdekretet fra pave Frans het det at gruppens minnedag skal være 1. februar. Den spanske bispekonferansen vedtok høsten 2014 at 6. november skal være datoen for den felles festen for alle de helligkårede og saligkårede martyrene som ble drept av hat mot troen i de religiøse forfølgelsene i Spania i årene 1934 til 1939. I tillegg kan de individuelle hellige og salige feires lokalt på dagen for den enkeltes martyrium, eller som i dette tilfellet en felles minnedag for hele gruppen.

Under feiringen deltok 3 000 troende. Blant dem var det over tusen slektninger av de 109 martyrene og representanter for deres fødebyer, blant dem et dusin borgermestere. Regjeringen i Generalitat de Catalunya var også representert (før regjeringen ble avsatt noen dager senere). Tretti biskoper fra hele verden og mer enn 300 prester koncelebrerte, blant dem fjorten claretinske biskoper. I tillegg koncelebrerte andre katalanske biskoper og biskoper fra de andre bispedømmene i Spania som var knyttet til de 109 martyrer, dessuten abbedene av Montserrat og Poblet samt den pavelige nuntius, erkebiskop Renzo Fratini. Kardinalerkebiskopen av Barcelona, Juan José Omella, og claretinernes generalsuperior, p. Mathew Vattamattam, var de fremste koncelebrantene.

Et stort ikon av martyrene ble avduket etter opplesningen av pavens saligkåringsdekret. Bildet er en symbolsk representasjon av de 109 martyrene der senteret er Jomfru Marias hjerte, som også er senteret for den claretinske spiritualiteten. Forfatteren av ikonet er Laura Alberich, en maler som lager reproduksjoner av romanske bilder på tre ved hjelp av samme teknikk som ble brukt av munkene i middelalderen. I saligkåringsseremonier er det vanlig å lage et bilde av den nye salige. I dette tilfellet har Laura Alberich ikke avbildet de 109 martyrene, men har tilpasset bildet til den ikoniske representasjonen av claretinerne som flammer. De viser til hvordan Antonius Maria Claret ba misjonærene om å «brenne av nestekjærlighet». De syv største flammene representerer de syv gruppene av martyrer. Bare bildet av de tre salige som navngis i sakens overskrift vises, i tillegg til grunnleggeren, biskop Claret.

De fleste av martyrenes levninger hviler i Panteón for de claretinske misjonærene på kirkegården i Cervera. En viktig gruppe hviler fortsatt i en fellesgrav på kirkegården i Lleida, hvor de ble gravlagt sammen med andre krigsofre. Det finnes også andre martyrer gravlagt i gravkrypten i kirken Sant Antonio María Claret i Vic, og andre kirker i Sallent, Solsona og Tárrega, med mausoleet for bror Saperas. I andre tilfeller er det ikke bevart noen levninger, enten fordi deres legemer ble forlatt eller fordi de ble brent, som i Mas Claret.

Her er biografier om de enkelte martyrene, sortert etter dødsdato.

1) Den salige Fredrik Codina Picassó † (kat: Frederic; sp: Federico), prest CMF, ble født den 8. mai 1888 i distriktet Gràcia (sp: Gracia) i byen Barcelona i provinsen og bispedømmet av samme navn i regionen Catalonia i Spania. Han var eneste barn av dagarbeideren don Francisco Codina og hans hustru doña Elvira Picassó. Han ble døpt i katedralen fem dager etter fødselen av don Massaven Buenventura. I sognet San Juan i Gràcia ble han fermet (konfirmert) i juni 1895 av biskop Jaime Catalá y Albosa (1835-99) av Barcelona (1883-99).

Han forberedte seg omhyggelig til sin første kommunion. Fredriks mor tvang ham til å ha langt, krøllete hår. Hun elsket disse krøllene, og kvelden før hans første kommunion, ba hun ham gå til frisøren ettersom de dagen etter skulle ta et portrett. Fredrik adlød, og til morens skrekk ba han om å få klippet krøllene. Han sa da: «Mor, hva var det jeg skulle forberede for min første kommunion, hodet eller hjertet?» «Han forvirret meg med den kommentaren», sa moren mange år senere.

Han gikk på claretinernes skole i Calle Gràcia, og der var begynnelsen til hans misjonærkall. Kort etter sa han til sin mor: «Mor, jeg liker prestene. Jeg tror jeg vil bli som dem». Hans kall fant ingen hindre i hjemmet, selv om han var eneste barn. Sommeren 1899 begynte han sine studier på claretinernes seminar i Barbastro, elleve år gammel. Der synes han å ha utmerket seg i humaniora. Kommentarene sa om ham at han hadde gode evner, bedre gjennomføring, viser gode vaner og er svært sunn. Sommeren 1903 reiste han til Vic for å begynne på sitt år i novisiatet under veiledning av p. Mariano Fernández. Han mottok ordensdrakten den 14. august 1903 for å begynne på prøveåret, som gikk i henhold til planene og ble definitivt bekreftet da han avla sine første løfter den 15. august 1904. Kort etter flyttet han til Cervera for å studere filosofi. Etter avslutningen av det andre året mottok han den 15. juli 1906 tonsuren av biskop Armengol Coll y Armengol CMF (1859-1918), apostolisk vikar av Fernando Póo (1904-18).

Han gjennomførte teologistudiene i det tidligere universitetet i Cervera. Ved slutten av det andre året med dogmatisk teologi i 1908 delte prefekten, den salige Filip de Jesús Munárriz Azcona CMF, noen av sine tanker om Fredrik: «Hans talent er noe begrenset, til tider litt selvgod, ellers klok og sjenerøs, arbeider bra og er svært observant». Ved avslutningen av det tredje året med teologi mottok han den 7. mai 1910 de fire lavere vielser fra erkebiskop José Ramón Ibarra y González (1853-1917) av Puebla de Los Angeles i Mexico (1902-17). For å studere moralteologi dro han til Alagón. På slutten av det første året flyttet han til Zaragoza for å bli vigslet til subdiakon den 11. juni 1911 i slottskapellet av erkebiskop Juan Soldevilla y Romero (1843-1923) av Zaragoza (1901-23), kardinal fra 1919. I løpet av det andre året med moralteologi ble han diakonviet den 23. desember 1911 i samme by og av samme erkebiskop. Ved slutten av studiene ble han presteviet den 23. juni 1912 i Alagón av biskop Armengol Coll.

Få dager etter prestevielsen flyttet han til Aranda de Duero for å begynne på sitt forberedende år, og deretter ble han sendt til Barbastro som professor. Fra 1917 var hans tjeneste viet til forkynnelse. Han dro først til Cervera og deretter til Barcelona, hvor han var fra 1919 til 1925. Samtidig tjente han som skriftefar og andre oppgaver innen kommuniteten. Han holdt prekener på et stort antall steder og fikk til og med en invitasjon til Ibiza, som han fortalte p. Larraona, en studiekamerat. Det var p. Larraona som oppmuntret p. Fredrik til å fortsette initiativene for El templo i Roma og samtidig fortsette å sende penger til byggeprosjektet.

I 1925 ble han utnevnt til superior for kommuniteten i Berga, hjembyen til p. Postíus. Men i juni 1926 ble han overført til Cervera for å erstatte p. Mariano Fernández, fordi provinsialstyret hadde blitt flyttet til Barcelona. I 1928 ble han sendt til Lleida som superior. Der nøt han å få muligheten til å preke. Han var en god predikant med barokk stil, tilgjort og spektakulær, og med behagelige manerer. I juli 1931 ble han sendt til Játiva som superior. «Det er velkjent at kommuniteten i mai i år ble oppløst av mobben, og forsiktighet og visdom var nødvendig for å gjenopprette den. P. Codina klarte det, og huset ble gitt til oss, kirken ble betrodd oss igjen, og i oktober samme år åpnet kollegiet». Men tilbakeflyttingen til og restaureringen av huset tok tid, fordi det var sterkt rammet av de revolusjonære hendelsene.

I oktober 1932 ble han sendt tilbake til Cervera som superior. På den tiden opplevde kommuniteten vanskeligheter med de sivile myndighetene under det nye regimet. Han visste å omgå situasjonen, men han kunne også se at problemene ikke ble løst med myndighetene fordi de sa en ting og gjorde noe annet. De ville ha tilbake en del av universitetet. Han forsto at dette spørsmålet ikke var avhengig av hva byrådet vedtok, men av Generalitat de Catalunya. I februar 1934 reiste han til Roma som representant for kommuniteten til saligkåringen av p. Claret, fordi han fikk billetten som tilhørte en prest fra La Granadella, som ikke kunne dra. I juli 1934 ble han sendt til Lleida som lokal superior for de tre årene 1934-37. Der syntes situasjonen i kommuniteten å være lettere, men ikke fri for farer.

Den 21. juli 1936 rundt klokken ni om morgenen søkte han tilflukt i huset til señora Jaques sammen med andre medlemmer av kommuniteten, hvor de var kledd i sutan og tok med seg ciboriet med Det hellige sakrament. I dette huset ga han kommunion til p. Baixeras, som ikke hadde feiret messe ennå. I huset la de bort sutanen, og etter en ransakelse, som ikke ga de resultatene militsmennene ønsket på grunn av deres mangel på dyktighet, gikk de opp til señora Rosa Puigs hus. De diskuterte det som hadde skjedd, og de bestemte seg for å gi sine liv for Gud og for Spania. Alle knelte og p. Codina ga dem velsignelsen og generalabsolusjon. Kort tid etter gjemte de seg på loftet, hvor de lett ble fanget.

På gaten ble fangene delt inn i to grupper. Den første besto av seks menn, som uten å avgi forklaring ble umiddelbart tatt med direkte til provinsfengselet. Den andre gruppen besto av lederne, superior p. Codina, og første konsultor p. Busquet. Snart tok militsmennene patrene Codina og Busquet tilbake til leiligheten, hvor de spurte eieren om de hadde vært der, noe hun besvarte bekreftende. Senere tok de dem til generalatet hvor den røde regjeringen ventet på en erklæring. P. Codina ble avkrevd svar på en uttalelse som absolutt ikke var hensiktsmessig til hans forsvar. Formålet med erklæringen ble ignorert og det samme ble forhøret, men det er kjent at de snart tok ham til Calle Mayor midt i en tropp militsmenn, som tok ham med til fengselet til fots. Da de forlot Los Pórticos Altos mot Plaza de la Pahería foran rådhuset, ropte folk så høyt at ansatte i byrådet med ordføreren i spissen gikk ut til balkongen for å se hva som skjedde. De så en gruppe på fjorten militsmenn og innbyggere som førte en høy, tynn mann med sammenbundne hender, «som ble irettesatt og fornærmet, og gjenkjente umiddelbart p. Codina. Han var rolig og smilende og gikk med avmålte skritt som om han var likegyldig til det som skjedde». Han ble fulgt og trakassert av mange mennesker, hovedsakelig kvinner, som kom og ropte: «Drep ham, drep ham, han er en prest».

Men det som tilsynelatende førte til p. Codinas død, var påstanden om at han var superior for San Pablo, kirken til de claretinske misjonærene. Da de kom til midten av Plaza de la Pahería, kom en av militsmennene frem og skjøt et skudd i paterens rygg på rundt to meters avstand, uten at pateren gjorde motstand og ikke engang så seg tilbake, og falt til jorden. Denne snikmorderen var ifølge folkets rødt en gammel altergutt for p. Codina. En annen i gruppen kom frem og ga ham et pistolskudd i hodet. Det var den 21. juli 1936 i Lleida og han ble 48 år gammel.

Hans lik ble dekket med teaterplakater av en vennlig kvinne. Etter en stund ankom en bil, og mennene i den tok med seg liket. En annen kvinne tørket blodet av bakken med et håndkle. P. Codinas levninger ble gravlagt i en fellesgrav som ble kalt Fosa de los mártires («martyrgraven»), hvor det var umulig å identifisere hans levninger. Ettersom drapet skjedde i sentrum nær rådhuset og så sent på dagen, var det mange vitner og det ble raskt kjent over hele Lleida.

2) Den salige Mikael Baixeras Berenguer † (kat: Miquel; sp Miguel), prest CMF, ble født den 14. februar 1908 i landsbyen Castellterçol (sp: Castelltersol) i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 16. februar i sognet San Fructuoso. Han var den fjerde av ti barn av veveren don Francisco Baixeras og hans hustru doña Monserrat Berenguer. Tre skulle bli claretinere: Ramón, Mikael og den salige Josef Johannes Baixeras Berenguer (martyr i Barbastro, saligkåret i 1992), og en søster ble ordenssøster i kongregasjonen Carmelitas de la caridad.

Da han var elleve år gammel, begynte han på claretinernes postulatet i Vic sammen med sin venn og landsmann, den salige Jakob Payás Fargas (nr. 6), som skulle lide martyrdøden i Sallent. Hans prefekt i de fire årene som postulant var p. Jaime Girón, som ble høyt priset av begge de to unge mennene. Han fullførte studiene i humaniora med høyeste karakter.

Deretter flyttet han til Cervera for sitt novisiat. Det startet med at han mottok ordensdrakten den 13. august 1923, og etter at prøveåret var ferdig, avla han sine første løfter den 15. august 1924. Han fortsatte å bo i Cervera mens han fullførte det første året med filosofistudier med enestående resultater. Deretter flyttet han til Solsona for å fortsette med metafysikk, også med fremragende karakterer. I løpet av det andre året tok han også sivilt baccalaureat med strålende notater. Det tredje året 1926/27 var viet studier i etikk, som han og de fire andre bachelor-studentene gjorde atskilt fra de andre. I januar tok han bachelor-eksamenene i Lleida. Deretter gjennomførte han det første året med teologi på bispedømmets seminar i Solsona for å fullføre baccalaureatet. I oktober 1927 mottok han tonsuren og de lavere vielsene.

Den 1. oktober 1928 dro han sammen med de andre som hadde tatt akademisk eksamen, til Cervera for å fortsette med det andre året med dogmatisk teologi og universitetets baccalaureat (bachillerato universitario). Han tok eksamen i teologi med briljante resultater og oppnådd doktorgraden i juli 1930. Han begynte deretter studiene i moralteologi. I april 1931 informerte han sin familie om at han var godkjent for ordinasjon. Han fortalte at han var villig til å reise til Amerika, eller i det minste å krysse den spanske grensen. Han dro til Solsona for å bli vigslet til subdiakon den 30. mai 1931, og han ble diakonviet dagen etter. Han ble presteviet den 21. juni 1931, bare 23 år gammel og med dispensasjon, av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45).

Med tanke på hans videre sivile studier sendte hans overordnede ham til kollegiet for eksterne studenter i området Gràcia i Barcelona). For ham var det en stor forandring av livet å tilpasse seg rytmen til universitetet og kommuniteten. Året etter ble han sendt til Solsona, hvor han ankom den 26. juli 1932. Provinsialen ga ham tillatelse til å dra til landsbyen for å treffe familien i noen timer. I Solsona hadde han stillingen som professor i logikk. Men han var mer tiltrukket av et apostolisk liv enn til vitenskap, så hver gang han hadde anledning, dro han ut for å preke i landsbyene eller i selve Solsona. Etter å ha fullført andre kurs, viet han seg derfor bare til å preke, og med dette oppdraget ble han sendt til Lleida i mars 1935.

De som levde i kommunitet med ham, bekreftet at han hadde ekstraordinære intellektuelle evner og samtidig var svært konsentrert om studier. Han var vennlig og elskverdig mot alle og svært kommunikativ. De husker også ham som en from ordensbror og observant av konstitusjonene. Som en god misjonær hadde han stor iver for sjelens frelse, som han satte foran sine studier, og han var villig til å dra til utenlandsmisjonen.

Den 21. juli 1936 ble han fengslet sammen med de andre på loftet i huset til señora Puig og senere tatt med i fengsel. Der ble han plassert i samme celle som patrene Torres og Tamarit og han led samme skjebne som dem. De dagene han tilbrakte i fengselet, ble tilbrakt i ro og bønn og forberedelse til martyrdøden. Klokken 4.30 om morgenen den 25. juli ble han tatt ut av fengselet sammen med patrene Torres og Tamarit og skutt klokken 4.45 på Campo de Marte i Lleida. Han ble gravlagt i en fellesgrav som ble kalt Fosa de los mártires («martyrgraven»), hvor det har vært umulig å identifisere hans levninger. Han ble 28 år gammel.

3) Den salige Manuel Torres Nicolau † (kat: Manel), prest CMF, ble født den 15. oktober 1874 i landsbyen Almacelles (sp: Almacellas) i provinsen og bispedømmet Lleida (sp: Lérida) i regionen Catalonia i Spania på grensen til regionen Aragón. Han ble døpt samme dag. Hans foreldre var bonden don José Torres og hans hustru doña Raimunda Nicolau.

I juni 1887 begynte han i claretinernes postulatat i Barbastro, tolv år gammel. I den anledning rapporterte læreren i landsbyen at barnet hadde vist god oppførsel og stor innsats i alle grener av utdannelsen, og utmerket seg i alle forklaringer og spesielt i den kristne lære. Denne holdning til oppførsel og det akademiske tok han med seg til postulatatet. I 1889 dro han til Alagón for å studere retorikk. Den 14. juli 1890 flyttet han til Cervera for å begynne i novisiatet under novisemester p. Antonio Sánchez del Val. Novisiatet startet med at han mottok ordensdrakten den 15. juli, og etter dette prøveåret avla han sine første løfter den 16. juli 1891.

Filosofistudiene ble gjennomført i den samme skolen i Cervera. I 1894 dro han til Santo Domingo de la Calzada for å studere teologi. I januar 1895 mottok han den første tonsuren og de fire lavere vielsene av biskop Mariano Supervía y Lostalé (1835-1918), hjelpebiskop i Zaragoza (1888-95), senere biskop av Huesca (1895-1918). Den 15. oktober 1899 ble han vigslet til subdiakon og den følgende uken til diakon av biskop José María García Escudero y Ubago (1847-1909) av Osma (1897-1909) i Santo Domingo. I samme by ble han presteviet den 13. mai 1900 av erkebiskop Gregorio María Aguirre y García OFMDisc (1835-1913) av Burgos og apostolisk administrator av Calahorra (1894-1909), senere erkebiskop av Toledo (1909-13), kardinal fra 1907.

Straks han var ferdig med sine studier, dro han til Segovia som professor for de eksterne studentene. I 1902 dro han til Don Benito som husets minister. I de neste årene flyttet han til Plasencia, Aranda de Duero og i 1906 til Vic. Deretter fulgte en rekke posteringer, inkludert Barbastro, Calatayud og Cartagena, og i 1931 ble han sendt til Lleida med stillingen som predikant og dro da til Mallorca for å preke. I 1922 fikk han invitasjon til å dra for å hjelpe til i misjonen i Mexico, men han følte ikke at Gud kalte ham til en så stor tjeneste, og at han hadde verken de kvalitetene eller den helsen som behøvdes. Senere samme år ble invitasjonen fornyet, men han ga samme svar og spesifiserte sin dårlige helse som mageproblemer. Det som er sikkert, er at han også led av psykisk sykdom, noe som imidlertid ikke hindret ham i å være bevisst på å akseptere martyriet. Han var from, men også sta og med en opphøyet og ekstravagant fantasi.

Den 21. juli 1936 forlot han kommuniteten for å søke tilflukt i hjemmet til señora Jaques ved siden av klosteret, og kort tid etter ble han tatt til fange av militsen og tatt med i fengsel, hvor det ble fylt ut et registreringsskjema. I fengselet ble han plassert i samme celle, nr. 5, som patrene Mikael Baixeras og Artur Tamarit og 32 personer som bodde i det overfylt rommet. Der ble rosenkransen bedt offentlig. En dag kom militsmenn til celledøren og spurte fangene om deres navn, yrke og andre forhold. De tre misjonærene tilsto at de var ordensmenn og prester. P. Torres uttrykte ved flere anledninger sin resignasjon og aksept av martyriet. Han gjennomled med tålmodighet bødlenes mishandling.

Klokken 4.30 om morgenen den 25. juli kom noen medlemmer av komiteen inn med pistoler og mausere og vekket opp alle i rommet med et dødelig sjokk. De plasserte dem alle med ansiktet mot veggen. Da utbrøt lederen: «Stakkars! Jeg synes synd på alle». «Vel, velg noen i hvert fall», svarte de andre militsmennene. Blant de som ble valgt, var p. Torres sammen med patrene Mikael Baixeras og Artur Tamarit, fordi de var de som ledet rosenkransen, og de unge Rafael Ruiz og Julio Ollé. Da de gikk gjennom galleriet, sa en av militsmennene: «Nei, ikke denne». Dermed ble i alle fall en berget. De hadde gått for å finne patrene. Et vitne til denne hendelsen sa: «Det var mektig å se hvordan de gikk til sin død med et smil på leppene og med øynene løftet ril himmelen og med verdighet. Alle deres gester annonserte deres tro og tillit til at de gikk videre til et bedre liv som fylte hjertene med Guds kjærlighet, og de tilga sine mordere».

Rundt klokken 4.45 om morgenen hørte andre fanger lyden av rifleskudd. Patrene Manuel Torres Mikael Baixeras og Artur Tamarit ble skutt den 25. juli 1936 på Campo de Marte i Lleida, hvor militæret trente. P. Manuel ble 61 år gammel. Ifølge don Antonio Larroca, graveren på kirkegården, ble de gravlagt i en fellesgrav som ble kalt Fosa de los mártires («martyrgraven»), noe som gjorde det umulig å identifisere den enkeltes levninger.

4) Den salige Artur Tamarit Pinyol † (kat: Artur: sp: Arturo), prest CMF, ble født den 2. august 1913 i landsbyen El Soleràs (sp: Solerás) i provinsen og bispedømmet Lleida i regionen Catalonia i Spania. Fem dager senere ble han døpt i sognekirken La Asunción. Den 14. juni 1917 ble han fermet (konfirmert). Hans foreldre var barbereren don Pío Tamarit og hans hustru doña Maria Pinyol [Piñol], som også tok seg av en butikk. De hadde en stor familie med åtte barn, alle gutter som fikk en kristen oppdragelse. Fire av brødrene ble claretinere, martyrene Remigius (nr. 52) og Artur, og patrene Alfredo (født 11. januar 1907, løfter 15. august 1923, presteviet 30. mai 1931, død 1. juli 1987 i Torreón i México) og Pío (født 16. februar 1909, løfter 15. august 1925, presteviet 26. juni 1932, død 26. mai 2002 i Barcelona).

Artur begynte i claretinernes postulatat i Barbastro sommeren 1923, ti år gammel. Men året etter ble han syk og måtte vende tilbake til barndomshjemmet for å komme seg. I skoleåret 1925/26 var han tilbake i det regulære programmet sammen med sine klassekamerater. I august 1926 dro han til Cervera for å fortsette med studiene i humaniora. Den 27. juli 1928 dro han til Vic for sitt novisiat. Etter å ha gjennomgått de åndelige øvelsene startet novisiatet med at han mottok ordensdrakten den 14. august 1928. Hans novisemester var p. Ramón Ribera. Dette prøveåret ble avsluttet med at han avla sine første løfter den 15. august 1929.

Hans novisemester vurderte ham som munter, kommunikativ, fredsommelig, god i kommunitetsliv, men noe distrahert og skjødesløs i sine forpliktelser. Men han utførte sine plikter ansvarsfullt. Til tross for det faktum at han hadde store intellektuelle kvaliteter, utmerket han seg alltid for sin respekt, ydmykhet og flid i arbeidet. Hans kolleger understreket hans enkelhet og hans hjelpsomhet til alle. I tillegg var han en oppmerksom ordensbror, lydig og from.

Dagen etter løfteavleggelsen dro han til Solsona for å begynne på sine filosofiske studier. Kursene i etikk, teodicé og sosiologi gjorde han i løpet av sommeren 1931, noe forkortet på grunn av omstendighetene i Spania etter proklamasjonen av republikken og av økonomiske grunner i skolens budsjett. Teodicé er læren om Guds godhet og rettferdighet uansett det ondes eksistens. Den 24. september dro han til Cervera for å begynne på studiene i teologi, som startet i oktober. Hans prefekt var den salige p. José Arner (nr. 30). Den 23. januar 1932 mottok han i Cervera tonsuren og de første to lavere vielser, til lektor og hostiarius, av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45). Den nye sivile loven om verneplikt avbrøt alle planer om ordinasjoner og løfteavleggelser. Noen avla sine løfter usque ad exercitium servitii militaris activi («helt til utøvelsen av aktiv militærtjeneste»).

Artur var heldig og slapp verneplikten. I et brev til sin bror Alfredo den 14. juli 1934 skrev han: «Jeg mottok dokumentet for fritak fra verneplikten på minnedagen for San Luis, den 21. Der ble jeg anerkjent som helt utelukket fra tjeneste, og derfor er det helt rett at vi gleder oss i Herren, fordi dermed vil jeg være i stand til å avlegge de evige løfter den 3. august, etter at jeg allerede har mottatt godkjennelse den 5. juli».

Den 5. april 1935 reiste han til Barbastro for å motta de to siste lavere vielser, til eksorsist og akolytt, dagen etter, den 6. april, av biskop Nicanor Mutiloa e Irurita CSsR (1874-1946), apostolisk administrator av Barbastro (1927-35). Den 13. juni 1935, på hundreårsdagen for den hellige Antonius Maria Clarets prestevielse, ble han vigslet til subdiakon i Solsona av biskop Valentín Comellas y Santamaría. Den 26. august flyttet han til Barbastro for det siste året med teologi. Den 10. november 1935 ble han diakonviet i Huesca av biskop Lino Rodrigo Ruesca (1885-1973) av Huesca (1935-73). Året etter, den 19. april 1936, ble han presteviet i Barbastro av den salige biskop Florentinus Asensio Barroso (1877-1936), apostolisk administrator av Barbastro (1935-36), martyrdrept den 9. august 1936 og saligkåret i 1997.

Opprinnelig var han bestemt til å dra til Cervera, men pater provinsial informerte ham om at han i stedet skulle til kommuniteten i Lleida, hvor han ankom den 25. juni 1936. Der ble han overrasket av utbruddet av den religiøse forfølgelsen. Han ble arrestert den 21. juli 1936 i hjemmet til fru Puig sammen med nesten alle medlemmer av kommuniteten, unntatt de tre legbrødrene. Derfra ble han tatt med til fengselet. I likhet med de andre fengslede brukte han tiden til bønn og forberedelse til martyriet, som fant sted klokken 4.45 om morgenen den 25. juli 1936 i Campo de Marte i Lleida. Han ble gravlagt i en fellesgrav som ble kalt Fosa de los mártires («martyrgraven»). Av den grunn har det ikke vært mulig å identifisere hans levninger. Han ble nesten 23 år gammel og var prest i litt over tre måneder.

5) Den salige Johannes Mercer Soler *** (kat: Joan; sp: Juan), prest CMF, ble født den 14. oktober 1874 i Albinyana (sp: Albiñana) i provinsen Tarragona og bispedømmet Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt dagen etter i sognekirken San Bartolomé. Han ble fermet (konfirmert) den 30. juli 1879 av biskop José Maria de Urquinaona y Vidot (1813-83) av Barcelona (1878-83). Hans foreldre var bonden den Antonio Mercer og hans hustru doña Antonia Soler, som var husmor. De hadde en stor familie og deres barn ble gitt en kristen oppdragelse som det var vanlig på den tiden.

Han trådte i 1889 inn i presteseminaret i Barcelona, femten år gammel. Der gjennomgikk han forberedelsesåret og det første året med humaniora. Han trådte inn hos claretinerne i august 1891 på seminaret i Barbastro for å studere de tre årene med humaniora som han manglet. Hans akademiske kvalifikasjoner var gode og han var fremragende i oppførsel og flid. Han dro til Cervera for å gjennomføre novisiatet. Det begynte med at han mottok ordensdrakten den 14. september 1894 under ledelse av p. Antonio Sánchez del Val og ble avsluttet med at han avla sine første løfter den 15. september 1895. Han gjennomførte deretter sine filosofiske studiene i det samme senteret i Cervera. Den 11. november 1895 mottok han den første tonsuren av biskop Ramón Ríu y Cabanas (1852-1901), apostolisk administrator av Solsona (1895-1901).

Sommeren 1898 dro han til Santo Domingo de la Calzada for å studere dogmatisk teologi og moralteologi. Hans intellektuelle egenskaper var normale mens hans oppførsel og flid var enestående. I oktober 1899 mottok han de fire lavere vielser av biskop Victoriano Guisasola y Menéndez (1852-1920) av Osma (1897-1901), senere biskop av Madrid og erkebiskop av Valencia og Toledo, kardinal fra 1914. I Calzada ble han også vigslet til subdiakon i juli og til diakon i september 1903 av erkebiskop Gregorio María Aguirre y García OFMDisc (1835-1913) av Burgos og apostolisk administrator av Calahorra (1894-1909), senere erkebiskop av Toledo (1909-13), kardinal fra 1907. Den 19. desember 1903 ble han presteviet i Burgos av den samme erkebiskopen.

I henhold til hans overordnedes forberedelser ble han sendt til hus hvor hovedoppgaven var en direkte apostolisk tjeneste. Derfor ble han sendt til Selva del Campo, Cervera, Vic, Sabadell, Lleida, Berga og Sallent. Det stedet hvor han var lengst, var i Selva del Campo. Mens han var i Vic skrev han den 25. april 1908 til sin søster Dolores: «Og snart, ifølge velbegrunnet informasjon, synes det som jeg av lydighet vil bli sendt til et fjerntliggende land». Men det kom ingen slik utnevnelse til Amerika. I løpet av denne tiden hadde han hyppig brevkontakt med søsteren Dolores, som skrev om hennes mulige inntreden i kloster. Fra Vic dro han i 1909 til Sabadell med stillingen som husets minister. I alle kommunitetene viet han seg til prekentjeneste i sine ulike former og til skriftemål. I Berga tjente han som minister. I Sallent, hans siste destinasjon, begynte hans tjeneste med endringene i 1934. Der ble han overrasket over utbruddet av revolusjonen. P. Mercer var en eksemplarisk ordensmann, observant mot konstitusjonene, lydig overfor overordnede og alltid villig til å oppfylle Guds vilje. Han var en enkel mann.

Mercer hadde stor tillit til Forsynet som hadde frelst ham fra mange farer, som han skrev den 27. juni 1936. Han tenkte fortsatt på sin beskyttelse. Om ettermiddagen den 20. juli forlot han misjonshuset i Sallent sammen med bror Mur (nr. 7) og søkte tilflukt i Calle Salmerón, hvor de ble værende til om ettermiddagen den 24. juli. For å unngå problemer for den familien som de bodde hos, forlot de huset hvor de hadde søkt tilflukt for å flykte fra Sallent. Men på gaten ble de gjenkjent av noen røde, som med stor jubel ropte: ¡Curas! ¡Curas! («Prester! Prester!») En stor gruppe samlet seg som fornærmet dem og slo dem hensynsløst. Snart kom en revolusjonær patrulje og tok dem med til rådhuset, hvor de møttes p. Payás (nr. 6). Kort tid etter ble også bror Binefa (nr. 8) tatt. Der ble de utsatt for forhør, hvor alle erklærte at de var claretinske misjonærer. Denne uttalelsen skaffet dem dødsdom, som de hørte med resignasjon og aksepterte med mot. Etter å ha hørt dødsdommen, ba p. Payás komiteen om at ingen andre måtte lide for deres sak, spesielt i Sallent og særlig de familiene som hadde tatt dem inn i sine hjem.

Samme natt den 25. juli 1936 ble de fire tatt med til kirkegårdens promenade for å bli skutt. Da de var oppstilt, sa p. Payás: «Jeg vil velsigne dere før jeg dør», men da han løftet armen, avfyrte morderne skuddene som forhindret ham i å avslutte. Det var den 25. juli 1936 i Sallent i provinsen Barcelona. P. Mercer ble 61 år gammel. De fire ble gravlagt i en fellesgrav på kirkegården i Sallent. Graveren, Pedro Miralda Torruella, var fremsynt nok til å skrive ned i en notatbok hvilken rekkefølge de ble plassert i og personopplysningene for hver enkelt, slik at det kunne muliggjøre identifisering i tilfelle andre ble gravlagt i samme grav som misjonærene.

6) Den salige Jakob Payás Fargas *** (kat: Jaume; sp: Jaime), prest CMF, ble født den 14. august 1907 i Castellterçol (sp: Castelltersol) i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt tre dager senere i sognet San Fructuoso. Noen få år senere ble han fermet (konfirmert). Hans foreldre var kjøpmannen don José Payás og hans hustru doña Antonia Fargas, som var husmor. De hadde syv sønner, hvorav Jakob var den yngste. I hjemmet fikk han tidens kristne oppdragelse som han beskriver som en «fremragende formasjon i familien». I familien blomstret ordenskallene. Faktisk ble både han eldste bror Feliciano og den nest siste broren José claretinske misjonærer før ham.

Han trådte inn i claretinernes postulatat i Vic i 1919, tolv år gammel. Der gjennomgikk han de fire årene med studier i humaniora og demonstrerte sine ekstraordinære talenter og sitt store ønske om hellighet, under klok veiledning av prefekten for postulantene, den salige p. Jakob Girón (nr. 57). Sommeren 1923 dro han til Cervera for å gjennomgå novisiatet, som begynte den 14. august med at han mottok ordensdrakten. Hans novisemester var p. Ramón Ribera. Han avsluttet novisiatet med å avlegge sine første løfter den 15. august 1924. Han gjennomførte det første året av sine filosofiske studier i Cervera og de to gjenværende i Solsona. De falt lett for ham og han oppnådde ekstraordinære resultater. Ved slutten av det andre året avla han sammen med fire andre filosofer, tre av dem martyrer, en strålende baccalaureat-eksamen ved instituttet i Lleida.

Han begynte på sine teologiske studier i Solsona, og han hadde knapt begynt på det første kurset da han i oktober 1927 mottok den første tonsuren og de lavere vielser av bi biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45). Han tok de resterende kursene i Cervera, hvor han flyttet den 17. august 1928. I september sendte han et brev til visegeneraldirektøren (El Subdirector general), hvor han tilbød seg å reise utenlands som misjonær. «Og dette tilbudet gjelder for ethvert sted og embete, for overalt ser jeg at jeg kan gi stor ære til Gud og gjøre noe som er rettet mot sjelenes frelse, og referansen til Kina har vært en anledning til legge frem et slikt tilbud». Hans iver for misjonen og det at kineserne er syndere, ble vekket i ham i det første året av postulatatet som ble fremmet av p. Jaime Girón.

I 1930 døde hans far, en situasjon som han møtte med mot og integritet og var en strålende trøst for familien, spesielt sin mor, fordi hans misjonærbrødre var langt unna. I Solsona ble han den 30. mai 1931 vigslet til subdiakon og dagen etter til diakon, og den 21. juni samme år ble han presteviet av biskop Valentín Comellas. Han fullførte sine kirkelige studier og begynte sin karriere i undervisning begynte i «la Normal» i Barcelona. Han var ferdig med den teoretiske delen av sin utdannelse i 1934.

Det neste kurset var praksisåret som fant sted hos jesuittene i skolen Grupo Escolar i Calle Rosellón-Balmes. Han syntes å utmerke seg når det kom til kunstnerisk og teaterarbeider. Men det var en veldig tung tid for ham fordi han ikke hadde noe fritid. Men ved å gjøre det godt ble han «nasjonal lærer» (maestro nacional) og kom inn i den nasjonale strukturen og ble tildelt et sted. Han ble intern lærer (bosatt på skolen) i Colegio Barcelona Unitaria nr. 28 i Calle de San Mariano nr. 6 i San Andrés. Men han klarte å finne en erstatter og selv dra til Sallent som lærer på det claretinske kollegiet fra det akademiske år 1935/36. Han var også husets minister. Et problem som bekymret ham mye, var innkallingen til militærtjeneste. Han var heldig fordi de var syv brødre som meldte seg frivillig og dermed oppfylte kvoten. Ved å betale en liten «avgift» til noen offiserer, slapp han å dra til kasernen.

Helt fra hans første år i postulatatet var det klart at han hadde store kunstneriske og intellektuelle kvaliteter, , spesielt billedkunst, noe som kostet ham litt avsky fra de uforstående. Kanskje det var grunnen til at noen kolleger anklaget ham for å være forfengelig, for å være en sjarlatan. Det som er sikkert, er at han helt fra begynnelsen prøvde å korrigere disse feilene og viste sin lengsel etter å bli hellig. Han prøvde alt han kunne å være forsiktig når han snakket og ikke trekke forhastede slutninger. Han pleide ofte å vende seg til andre og spørre om sine feil i kampen mot forfengelighet. Han var en mann av dyp fromhet som avla hyppige besøk til sakramentet. Han gjorde hyppige botsøvelser med mortifikasjon av sansene, spesielt smaken. Han var hengiven til Vår smertefulle mor og rosenkransen. Den 21. november 1921 konsekrerte han seg til jomfruen. Han var observant og oppfylt alle sine forpliktelser, og han var lydig i alt til sine overordnede. I sitt korte presteliv utøvde han flittig tjeneste i skriftestolen.

Ved utbruddet av revolusjonen søkte p. Payás tilflukt i likhet med resten av kommuniteten. Han forlot huset sammen med superioren, p. Capdevila, mens han bar ulike liturgiske gjenstander i en pose. De søkte tilflukt i huset don José Soldevila Rabeya og doña Rosario Subirá Arumí i Calle Cos nr. 12, som var et bakeri, hvor de spiste sammen med familien. Don José gjemte posen i et av rommene i bakeriets første etasje. Patrene bar også et ciborium (bare koppen uten foten) med innviede hoster, som de aldri forlot. Kort tid etter kom doña Rosarios svoger med en advarsel om den faren som patrene sto overfor. Da bestemte de å gå hjem til svogerens mor, doña Rosa Rabeya, enke Soldevila, som gikk med på deres forespørsel, så de flyttet inn i Calle Santa Cristina, siden 1931 Calle Salmerón. Da de gikk nedover gaten, gjenkjente en gutt fra skolen p. Payás, selv om andre på gaten også gjenkjente ham, og sannheten kom til komiteen. Da hun fikk høre dette, dro doña Rosario tilbake til sin mors hus for å varsle om faren. De dro da ut gjennom hagen og tok tilflukt i kjelleren i huset til Torras, hvor de tilbrakte natten mellom 20. og 21. juli.

Om morgenen den 21. juli dro de hjem til doña Rosa. Etter lunsj banket en patrulje på døren klokken to, og eieren klarte å stanse dem på trappen og overbevise dem om at det ikke fantes noen våpen i huset, mens begge patrene sprang ned baktrappen og tok tilflukt i kjelleren. P. Payás klarte ikke å holde ut i dekning i lang tid, for han begynte å føle seg klaustrofobisk. Han forlot derfor gjemmestedet og gikk opp til spisestuen, hvor han i samtale med en annen person som også var en flyktning, uttrykte sitt ønske om martyriet: «Vi burde ikke være slik, vi burde være modige. Det gjør vondt å måtte skjule seg, for jeg liker å vise meg i offentlighet som prest og med hodet høyt hevet». I denne samtalen, som varte i to timer, sa han også at han «elsket den hellige Peter Martyrs død, som resiterte Credo mens han blødde, og da han ikke lenger kunne snakke, skrev han på bakken med de siste dråpene av sitt blod». Litt senere var p. Capdevila til stede og kunne informere dem om noen ting, inkludert vanhelligelsen av huset og kirken. Da satte patrene som reparasjon det hellige sakramentet på spisebordet og ga kommunion til dem som var i huset.

Om kvelden kom de militante for å dokumentere ransakelsen. Eiersken åpnet døren, kledd i svart som enke, så militsmennene trodde hun var en prest og skjøt og såret henne i en arm, men deretter tok de seg av henne. Da patrene, som spiste middag, hørte skuddet, fulgte de sitt naturlige instinkt og den menneskelige forsiktighet, som ikke er uforenlig med forsynet, og rømte gjennom hagen og dro i hver sin retning. To timer senere kom p. Capdevila tilbake for å lete etter p. Payás, men han klarte å flykte fordi militsmennene var der og tok seg av doña Rosa. Deretter dro hennes sønn med en lommelykt for å lete etter p. Payás, som han fant ved bredden av elven Llobregat fast i gjørme til livet uten å være i stand til å komme seg opp. Doña Rosas sønn hjalp ham opp, og han gjemte seg i en kjeller den natten.

Den 22. juli kom militsmennene for å ransake i bakeriet, og der bekreftet de at de visste hvor p. Payás gjemte seg. Han var syk med feber. Umiddelbart dro de for å advare ham og ba ham om å rømme. Men pateren aksepterte Guds vilje og var villig til å lide martyrdøden, og han ba om å få bli værende der, men doña Rosa og hennes sønn José klarte å overbevise ham om å forlate huset og søke etter et nytt tilfluktssted. For dette gikk en nevø av doña Rosario litt foran ham, og da pateren så at døren var åpen i en venns hus, Cal Clotet, som hadde to gutter på skolen, og han gikk dit uten at gutten som ledet ham, la merke til det. Der tilbrakte han kvelden den 22. juli. Om morgenen den 23. juli kom familiens overhode hjem og sendte ham bort uten hensyn. P. Payás så etter andre hus hvor han kunne søke tilflukt i fullt dagslys til middagstid, men han ble nektet gjestfrihet på grunn av risikoen de løp, inntil han kom til Busquets hjem. De inviterte ham til å spise, men han aksepterte bare en liten matbit for å slukke tørsten fordi han var syk med høy feber.

Kort tid senere, rundt klokken tre på ettermiddagen, viste noen væpnede militsmenn seg ved huset og banken høyt på døren. Familien ba ham om å gjemme seg i skogen med utsikt over hagen. Men forfølgerne lette til de fant ham, og han overga seg uten motstand. Han foldet til sine hender som et tegn på underkastelse og lydighet mot Guds vilje, og de førte ham til rådhuset. Der låste de ham inne i kontoret for administrasjon av vannet i landsbyen. Da komiteens leder, don Juan Dalmau, kom inn, fant han p. Payás sittende i en stol. Han nærmet seg ham og i en vennskapelig gest la han hånden på skulderen hans. P. Payás reagerte umiddelbart og sa: «Jeg trodde dere skulle drepe meg, men nå tror jeg at jeg har falt i gode hender». Dalmau svarte at han var en enkel kommunal medarbeider og det var lite han kunne gjøre til hans fordel. Pateren uttrykte ønske om å skrive til sin mor, og Dalmau ga ham det som var nødvendig og lovet å få brevet frem til sin destinasjon. Han brakte ham også breviaret.

Payás brev til sin mor: «23. juli 1936. Fru Antonia Fargas. Kjæreste mor: Fire linjer. Se, jeg lider ikke, jeg er anholdt, men heldigvis har jeg falt i hendene til noen jeg har tillit til. Jeg vil være i fengsel i åtte eller ti dager, men trygg, fordi de har sett at jeg ikke har noe med fascistene å gjøre. Farvel mor og søstre, jeg sender dere en velsignelse fra hjertet, vi vil ses snart, og hvis ikke før, i himmelen. Farvel, din sønn som elsker deg fra hjertet, Jaime Payás». For å redde pateren så den ansatte ingen annen måte enn at han simulerte tilslutning til de revolusjonære prinsipper og distanserte seg fra det religiøse instituttet og Kirken. P. Payás nektet å lyve og akseptere konsekvensene. Da de sa farvel, omfavnet de hverandre, og Dalmau sa: «Ser deg i morgen hvis jeg finner deg her». «Vi ses i himmelen», svarte pateren. Da fortalte Dalmau ham at han ikke trodde på disse tingene. Pateren svarte: «Jeg vil be til Gud om at vi skal møtes i himmelen».

Den 24. juli ønsket komiteen å vinne ham over til den revolusjonære sak på grunn av hans status som en nasjonal lærer, så de forberedte det de insisterte på at han aksepterte den løslatelse de foreslo, noe som krevde at han fornektet sin tilstand. Han svarte: «I morgen, på min helliges dag, vil jeg være i himmelen» (dagen etter var 25. juli, minnedagen for den hellige Jakob den eldre, hans navnepatron). Dette var hans aksept av martyriet.

Samme dag møtte han sammen med p. Mercer og brødrene Mur og Binefa for å vitne for komiteen. Han fikk samme skjebne som de tre andre og ble skutt på kirkegården i Sallent i provinsen Barcelona den 25. juli 1936. Han ble nesten 29 år gammel.

7) Den salige Marcellinus Mur Blanch *** (fr: Marcellin; sp Marcelino), legbror CMF, ble født den 1. april 1882 i Riguepeu i departementet Gers og bispedømmet Auch i regionen Occitanie i det sørvestre Frankrike. Han ble døpt tre dager etter fødselen i sognet Riguepeu. Hans foreldre var Raymond Mur og hans hustru Joachime Blanch. De ga ham en kristen oppdragelse i samsvar med deres tro og muligheter.

I september 1892 trådte han inn hos claretinerne i deres gutteseminar i Barbastro i Aragón i det nordøstlige Spania, ti år gammel, for å studere humaniora. Hans intellektuelle kvaliteter var gjennomsnittlige. I juni 1908 begynte han på sitt novisiat i Cervera med å motta ordensdrakten, seksten år gammel. Han begynte novisiatet som student, men han avsluttet det med å avlegge sine første løfter som legbror den 21. juni 1909.

Etter løfteavleggelsen var hans første postering å fortsette i Cervera med å lære faget som skredder. Han ble stasjonert i flere kommuniteter. Den første var Alagón i 1910. I september 1913 ble han sendt til La Selva de Campo. Der arbeidet han i kollegiet for eksterne studenter til 1917, da han ble overført til Cervera, hvor han også skulle arbeide i kollegiet for eksterne, hovedsakelig i barnehagene, for han var «fremtredende for sin egnethet til utdannelse av barn i våre skoler» (p. Julián Labastida, provinsial for Catalonia, 8. desember 1952). I oktober 1931 ble han sendt til Marseille, siden han snakket fransk etter å ha blitt født i Frankrike. Der hadde han stillingen som portner, skredder og sakristan frem til 31. januar 1936, da han vendte tilbake til Spania og kommuniteten i Sallent.

Han hadde en sterk karakter, men han visste hvordan han skulle tøyle sine svakheter. I begynnelsen ble det sagt at han var sta, likevel var han bestemt og med godt humør. Han hadde en svært god oppførsel og gode forutsetninger for arbeid. Han var en god ordensbror som praktiserte alle dyder, han var snill og medfølende, ydmyk og beskjeden i alle ting.

Bror Mur forlot misjonshuset i Sallent den 20. juli 1936 sammen med p. Mercer, og de søkte tilflukt i et hus i Calle Salmerón, hvor de ble værende til om ettermiddagen den 24. juli. Da de innså at situasjonen ikke var gunstig, gikk de ut for å søke etter sikkerhet utenfor Sallent. Men de ble overrasket og gjenkjent av de revolusjonære, som arresterte dem, mishandlet dem og overøste dem med skjellsord. De to misjonærene gjorde ingen motstand mot de ydmykelsene som de ble utsatt for. Noen vitner kommenterte deres ydmykhet, føyelighet og hengivenhet til bønnen. En militspatrulje tok dem med til rådhuset, hvor p. Payás allerede hadde blitt tatt, og de ble ført for å slutte seg til bror Binefa.

I rådhuset ble han utsatt for forhør som de andre tre, og han bekjente sin status som ordensbror og misjonær. For dette ble han dømt til døden. Samme natt ble han tatt med til promenaden på kirkegården i Sallent i provinsen Barcelona sammen med sine tre medbrødre, og der ble de alle skutt klokken 6.30 om morgenen den 25. juli. Han ble lagt i en fellesgrav sammen med de tre andre. Han ble 54 år gammel.

8) Den salige Marianus Binefa Alsinella *** (kat: Marià; sp: Mariano), legbror CMF, ble født den 27. juni 1906 [noen kilder sier 24. september 1904] i Anglesola i provinsen Lleida og bispedømmet Solsona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 4. juli i sognet San Pablo Narbonense i Anglesola. Han ble fermet (konfirmert) den 10. februar 1908 av biskop Luis Amigo y Ferrer av Solsona under et pastoralt besøk. Hans foreldre var bonden don Ramón Binefa og hans hustru doña Josefa Alsinella, som var husmor. De ga ham en kristen oppdragelse.

Han trådte inn hos claretinerne i desember 1922 i Cervera, seksten år gammel. Etter å ha gjennomført sitt postulatat, begynte han novisiatet med å motta ordensdrakten den 7. desember 1923. Dette prøveåret ble avsluttet med å avlegge sine første løfter som legbror den 8. desember 1924. Hans novisemester var den erfarne p. Ramón Ribera. I Cervera ble han til februar 1926, da han ble sendt til Berga i provinsen Barcelona og i 1928 til selve Barcelona. Han hadde ikke mange akademiske ferdigheter, men hans oppførsel var god.

Men det kom en tid da alt ble vanskelig på grunn av hans karakter og nervøse spenning, og fordi han så på alt som menneskelig fordi han hadde mistet den ånden som hadde oppmuntret ham til å tre inn. Derfor ba han i februar 1930 om dispensasjon fra løftene. De svarte med å spørre om han var sikker på at det ikke bare var et flyktig inntrykk, men han lot seg ikke overtale. Siden han bare kunne la være å fornye sine løfter, var ingen autorisasjon nødvendig. På slutten av året trådte han ut.

Men etter to år kom han tilbake til novisiatet i Vic. Han begynte igjen den 10. juni 1932, og etter sitt andre novisiat avla han løftene på nytt den 11. juni 1933. Rapportene fra novisemesteren betegner ham som as medgjørlig, from og arbeidsom. Han ble sendt til Sallent med stillingen som kokk, og for å arbeide for helligkåringen av den salige Antonius Maria Claret.

Da kommuniteten ble spredt den 20. juli 1936, søkte bror Binefa tilflukt i huset til don Manuel Prat, som lå i Calle Ginerrá nr. 45, nær kommunitetens residens. Der ble han til om kvelden den 24. juli. I disse dagene virket han oppbyggelig for alle ved å være rolig og stole på Gud. Han ba sine bønner og underviste don Manuels sønner i katekismen.

Rundt klokken elleve om kvelden den 24. juli kom flere militsmenn til huset på jakt etter den ordensbroren de visste gjemte seg der. De rettet riflene mot eierne mens de med høye stemmer truet dem hvis de ikke overga legbroren. Deretter ropte eieren på br. Binefa, som kom ut med en gang og sa at de kunne ta ham til fange. De tok ham med til komiteens hovedkvarter, som var blitt etablert nettopp i misjonærenes hus, og deretter til rådhuset for å bli avhørt. Der fant han de tre andre medlemmene av kommuniteten, og i avhørene tilsto han at han var en ordensmann og misjonær. Han led samme skjebne som de andre og ble skutt på promenaden på kirkegården i Sallent i Barcelona den 25. juli 1936 og mottok martyrpalmen, tretti år gammel.

9) Den salige Josef Reixach Reguer * (kat: Josep; sp: José), prest CMF, ble født den 13. juni 1865 i Vilanova de Sau i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt samme dag i sognekirken av sogneprest don Antonio Font. Han ble fermet (konfirmert) den 6. august 1865 av den hellige Antonius Maria Claret y Clará CMF (1807-70), titularerkebiskop av Traianopolis in Rhodope (1860-70), i kirken Nuestra Señora del Rosario i Vic. Claret hadde den 16. juli 1849 grunnlagt misjonskongregasjonen «Sønner av Marias uplettede Hjerte» (Cordis Mariae Filii – CMF), kalt claretinerne eller Claretfedrene. Josefs foreldre var bonden don Juan Reixach og hans hustru doña Felipa Reguer, som ga ham en kristen oppdragelse i henhold til tidens skikk. Nesten all vekten falt på moren, siden faren døde før 1878. I familien ble hans religiøse kall vekket.

I 1878 begynte han som trettenåring på sine studier i latin og retorikk i claretinernes gutteseminar i Barbastro med bemerkelsesverdige resultater. Han trådte inn i kongregasjonen som postulant den 7. september 1880. Hans novisiat fant sted i Vic og startet med at han mottok ordensdrakten den 9. november 1880. Dette prøveåret ble avsluttet med at han den 10. november 1881 avla sine første løfter. I Vic fortsatte han studiene i filosofi, logikk, metafysikk og etikk. Sommeren 1884 flyttet han til huset i Gràcia i Barcelona for å studere teologi. I skoleåret 1885/86 var han i det tidligere fransiskanerklosteret i Santo Domingo de la Calzada for å fortsette sine teologiske studier. Det var i Santo Domingo del la Calzada at han mottok de lavere vielser den 17. april 1887, og den 18. september ble han vigslet til subdiakon i den offentlige kirken i Colegio Calceatense Sagrados Corazones av biskop Antonio María de Cascajares y Azara (1834-1901) av Calahorra y La Calzada (1884-91), senere erkebiskop av Valladolid og av Zaragoza, kardinal fra 1895. Samme biskop diakonviet ham den 13. mai 1888 i den samme kirken.

I august 1888 ble det bestemt at han skulle dra til Cervera. Men i oktober 1888 ble han sendt for å arbeide i skolen i Gràcia i Barcelona. Den 6. april 1889 ble han presteviet av biskop dr. Jaime Catalá y Albosa (1835-99) av Barcelona (1883-99). På slutten av dette året ble han sendt som sakristan til Solsona, hvor den lokale superior var p. Domingo Fabregas Coma, medgrunnlegger av kongregasjonen. Tidlig i juni 1891 vendte han tilbake til Santo Domingo de la Calzada, og den 28. november samme år var han i Bilbao. Der skulle han være predikant i likhet med de andre unge misjonærene. I midten av 1899 dro han til Lleida som husets minister, og i oktober samme år ble han sendt til Olesa som superior. Men tilsynelatende hadde han gitt eller spredt dårlige nyheter om huset uten å verifisere sannheten i disse nyhetene, men det er trolig at noen hadde anklaget superioren uten grunnlag. Han ble bedt som å gå av som superior, og hans søknad ble innvilget.

Senere ble det bestemt at han skulle dra til Alagón i Zaragoza som første konsultor. Der utviklet han en stor og variert apostolisk aktivitet og var i stand til å få de troende involvert i disse nye programmene i alle de omkringliggende landsbyene. I 1907 var han i Barbastro som husets minister, og i 1908 ble han sendt til Colegio Central i Aranda de Duero som første konsultor og senere som husets minister. Deretter flyttet han til residensen til generalsuperior p. Martin Alsina og levde i en stor og aktiv kommunitet.

I begynnelsen av 1919 vendte han tilbake til Olesa som superior. Da ble jernbanen bygd fra Martorell til Manresa, og den nye linjen gikk gjennom husets gårdseiendom og de varme kildene i Puda. Da var noen interessert i å kjøpe gården og sendte en ekspertarkitekt for å foreta en vurdering av eiendommen som inkluderte huset for et mulig salg. Husets verdi var minimal på grunn av dets status som et sanatorium. Fordi dette formålet ble oppfylt med andre midler, bestemte regjeringen seg for å vrake planen i 1924. Samme år flyttet han til huset i Sabadell som konsultor og minister. Han viet sin energi til den apostoliske tjenesten. Og der var han da den marxistiske revolusjonen brøt ut.

I en rapport ble det sagt at han ikke hadde noen spesielle egenskaper. Men i en annen ble det sagt at han var kvalifisert for alle oppgaver. P. Reixach utstrålte enkelhet og sin milde karakter gjennom sine handlinger, og han var svært tjenestevillig. Han kunne ikke nekte noen noe og alt kunne rettes. Han var en ydmyk mann, svært tålmodig og forsiktig. Han var en eksemplarisk og observant ordensmann og sørget for at andre kom først. Han var omhyggelig i sitt embete som administrator av kommunitetens goder og førte bøkene med stor omhu og nøyaktighet. Han ble anerkjent som en god administrator. Han var også en from mann, svært hengiven til Marias hjerte og rosenkransen. Hans død etterlot et inntrykk av hans heltemodige utøvelse av dyder.

I likhet med de andre medlemmene av kommuniteten var p. Reixach rede til å utgyte sitt blod for Kristus. Om ettermiddagen den 19. juli 1936 søkte han tilflukt i huset til don José Tañá Camps i Calle Pérez Galdós i Sabadell. Han var en slektning og nabo av don Francisco Desplá, hvor han også fant tilflukt. Dagen etter vente han tilbake til huset for å feire messe og motta kommunion. Ved middagstid vendte alle tilbake til sine respektive skjulesteder, med unntak av p. Reixach, som ikke ønsket å forlate klosteret. Til slutt måtte superioren gi ham ordre. Da spurte han om han kunne bli værende til skumringen for ikke å kompromittere den familien som ville gi ham et tilfluktssted. Av lydighet gikk han for å spise der han søkte tilflukt, men om kvelden vendte han tilbake til klosteret, ettersom han var regnskapsfører og betraktet det som en plikt å ta vare på kommunitetens eiendom.

Han var i huset da mobben ved midnatt stormet huset og snart kom over pateren. Deretter ble han tvunget til å vise dem veien i deres ransakelse av alle rom i huset. Da han kom til inngangen til kirken, var det smertefullt å være vitne til den første av mange vanhelligelser som de gjorde med de hellige statuene. Lederne ga ordre om å stable benkene midt i kirken, og så tente de på, og alt brant mens de skrek i sataniske gudsbespottelser.

Til tross for alt benyttet pateren anledningen til å forsvinne og gikk ut på gaten. Selv under disse omstendighetene ble han gjenkjent av noen av brannstifterne, som insisterte på å følge ham til hans tilfluktssted. Han nektet da han gjentatte ganger fikk et slikt tilbud, og til slutt gikk han alene til huset hvor han fant tilflukt. Klokken var da blitt ett om morgenen. Han forsto at på grunn av situasjonen var døren stengt og at eierne sov og ikke kunne høre ham. Han ble tvunget til å banke gjentatte ganger på døren med tunge slag. Dette kan ha vakt naboens mistanke den natten, noe som førte til at han senere forrådte ham

I løpet av de fire dagene han tilbrakte sammen med vennene Tañá og familien Desplá, hadde de etablert en enkel kommunikasjonen mellom de to husene. Han var oppbyggelig for alle for sitt lidenskapelige levemåte, hans åndsstyrke og ro som gjorde at han aksepterte alt og stilte seg til Herrens disposisjon. Det virker som om han følte sin skjebne. Så han sa flere ganger til sine venner: «Hvis de kommer på jakt etter meg, vil jeg ikke at dere skal benekte at jeg er her. Jeg vil dø for Kristus, og jeg vil at det skal være en martyr mer i himmelen, hvis det er slik at jeg fortjener å dra». Gud aksepterte hans offer, og han ble den første martyren i Sabadell, ikke bare fra de claretinske misjonærenes kommunitet.

Klokken to om morgenen den 25. juli kom de kommunistiske patruljemennene til señor Tañás hjem og sa til ham: «Enten gir du oss den mannen som bor hos deg, eller så må du følge oss». Men p. Reixach sov i señor Desplás hus, og mens noen så etter presten, rettet andre patruljemenn våpen og pistoler mot ekteparet Tañá, til de oppdaget kommunikasjonen med det andre huset på baksiden. Til tross for bønnfallelsene fra señor Tañá gikk de for å se etter pateren i Casa Desplá ved hoveddøren. Svigermoren som sov i første etasje, åpnet døren. De gikk opp til etasjen over, og da de fant pateren, ropte de: «Vi har ham allerede!» «Jeg er klar», sa p. Reixach. De grep ham umiddelbart og dyttet ham fra side til side.

Kort etter klokken to om morgenen ble han skutt et par ganger midt på gaten, og de forlot ham alvorlig såret med perforerte tarmer. I denne situasjonen krøp han nedover gaten og etterlot seg et blodspor for å komme seg til sykehuset Casa de Caridad. Klokken fire om morgenen banket han på døren med store vanskeligheter, men gjorde seg selv kjent. Det de så, var en mann så vansiret at han så ut som et dyr. Tommelen hans var knust og hang ned. Han ble sett til av en søster og to røde sykepleiere. Sykepleierne spurte gjentatte ganger om årsaken til hans tilstand, og han svarte svakt at han ville flykte og de skjøt ham. Da spurte de ham ikke lenger, for det var tydelig at han ikke ville fortelle dem hvor han hadde vært. Sykepleierne var først uvitende om hvem han var, men på grunn av de personlige religiøse gjenstandene de fant i hans klær og fremfor alt på grunn av de kontinuerlige skuddbønnene han uttalte høyt, ble de overbevist om at den sårede mannen var en prest.

De så til hans umiddelbare behov men på grunn av hans alvorlige tilstand bestemte de seg for å overføre ham til klinikken Nuestra Señora de la Salud for å opereres. De ringte Røde Kors og myndighetene, klokken fem om morgenen. Kort tid etter ankom noen ansatte i Røde Kors, borgermesteren og en dommer, ledsaget av væpnede patruljemenn, som var unge mennesker på rundt sytten år. Da de kom inn i p. Reixachs rom, satte han seg opp med store vanskeligheter og sa: «Hvis dere er de som skjøt meg, tilgir jeg dere fordi jeg vil dø som Jesus som tilga de som korsfestet ham». Disse ordene som han sa rolig, gjorde et dypt inntrykk på disse morderne, som virket forstyrret og senket våpnene som om de ikke hadde nok styrke til å bære dem, og dette inntrykket ble gjenspeilet i deres ansikter. Men de reagerte raskt og for å distrahere den sårede, tok de ham med til den angitte klinikken, hvor han ankom klokken 7.30 om morgenen.

Han ble mottatt med stor omsorg av søster Julia, for hun visste hvem nykommeren var. Pateren spurte: «Er du søster eller sykepleier?» Da han hørte at hun var ordenssøster, ble han svært glad og la til: «Jeg skal til himmelen. Der vil jeg be for deg». Men blødningene bare økte og risikoen var stor for at døden var nært forestående, så derfor ble han operert klokken åtte om morgenen av dr. Sixto Pérez mens den nevnte søsteren ga ham kloroform. Alt viste seg nytteløst fordi han ikke var til å redde. Pateren utholdt alt med beundringsverdig tålmodighet med hyppige skuddbønner rettet til Gud og den salige Jomfru til oppbyggelse for alle. Da mistet han bevisstheten og rundt klokken to om ettermiddagen døde han. Det var den 25. juli 1936 i Sabadell i provinsen Barcelona, og han ble 71 år gammel.

Neste dag utførte dr. Francisco Tortajada en obduksjon og fylte ut dødsattesten, som sier at han døde av dødelige skuddsår. Den 27. juli ble han gravlagt i den rettslige graven nr. 119 på kirkegården i Sabadell. I september 1939 ble hans levninger overført til en nisje på samme kirkegård som tilhørte kongregasjonen.

10) Den salige Johannes Capdevila Costa ** (kat: Joan; sp: Juan), legbror CMF, ble født den 30. oktober 1883 i Sovelles i provinsen Girona (sp: Gerona) og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 1. november i sognet San Saturnino. Hans foreldre var don Jaime Capdevila og doña Maria Costa. Han ble fermet (konfirmert) i det samme sognet, men det hersker tvil om når det skjedde.

Han fikk sin akademiske og kristne utdannelse i hjemlandsbyen. Denne formasjonen ble komplett med hyppig deltakelse i katekesen i sognet og på den lokale skolen. Dette miljøet hjalp ham med å nære sitt religiøse kall. Han trådte inn hos claretinerne den 14. mai 1900 i Cervera i provinsen Lleida (sp: Lérida) som legbror. Der gjennomførte han sitt novisiat under veiledning av p. Mauritius Villa Gonzalez. De var 31 noviser. Han avla sine første løfter den 16. juli 1901, årsdagen for kongregasjonens grunnleggelse i 1849.

Hans første postering var som skredder i Cervera fra 1902 til 1907. På denne tiden krevde dette arbeidet stor hengivenhet og innsats, ettersom det var en svært stor kommunitet som besto av 208 medlemmer, prester, brødre og studenter i teologi og filosofi. Derfra dro han til Barcelona (1907), kommuniteten i Gràcia (1920), La Selva del Campo (1926) og igjen til Gràcia som sin siste postering (1929). Der arbeidet han som skredder og portner med en trofast observans av konstitusjonene. I betraktning av hans gode kvaliteter var han administrator for det ukentlige nyhetsskriftet La Fiesta Santificada. Etter å ha sett det gode resultatet, ble han senere utnevnt til ansvarlig for redaksjonen av Coculsa, som en gren av senteret i Madrid.

Bror Johannes hadde en god fysisk helse og var lett i stand til å gjøre sitt arbeid. Han var en god skredder og administrator. Alle syntes å legge merke til hans medgjørlighet, godhet og observans, og det som ble trukket frem, var hans arbeidskapasitet, aktivitet og flittighet i å gjennomføre ting. I tillegg var han trofast og pålitelig. Han snakket ikke negativt om noen, var vennlig, respektfull, enkel, ydmyk, tålmodig, asketisk og reservert. Han utmerket seg ved sin fromhet, sin hengivenhet til Jomfruen og sine dyder. Han uttrykte en villighet til martyrium. Han var den første martyren fra kommuniteten i Barcelona under revolusjonen.

Den 19. juli 1936, da den marxistiske revolusjonen tok kontroll og kommuniteten ble spredt, dro han til stedet hvor de hadde sine administrasjonskontorer i Calle Buenavista 14, for å overvåke og beskytte kongregasjonens interesser. Han ble fulgt av señor Palomas som hadde ansvaret for huset. De søkte tilflukt i administrasjonskontoret fordi de tenkte at situasjonen ville roe seg ned etter kort tid, og de tilbrakte den første uken uten å forstå den faren de sto overfor.

Lunsj og middag ble noen få ganger laget i hjemmet til señora Elisa Torras, søster av regnskapsføreren i Coculsa, señor Eladio Torras. Hun brakte da maten ned til dem. Der mottok bror Johannes to telefonsamtaler fra bror Pique og et besøk fra p. Miguel Salavedra, som tilbød ham ly i huset til en familievenn, men han tok ikke imot tilbudet. Denne avgjørelsen skyldtes hans store ansvarsfølelse for kongregasjonens eiendom. Derfor ville han ikke forlate det lokale administrasjonskontoret.

Klokken fire om ettermiddagen den 25. juli, festen for apostelen Jakob (Santiago), mens de var i hjemmet til en familievenn, la de merke til at en stor bil stanset foran døren. Mer enn et halvt dusin militsmenn gikk ut av bilen. Bror Johannes og señor Palomas fikk raskt til administrasjonen i Coculsa, hvis det var slik at det var dit de skulle. Militsen var ved døren og de møttes. Der begynte militsmennene å registrere all administrasjonskontorets korrespondanse. Grunnen var at utgivelsen hadde en religiøs tone, og Folkefrontens plan var å få slutt på alt som handlet om kirken. Motivet var altså hat til religion og den kristne tro.

Etter ti minutter ble bror Johannes og assistenten plassert i bilen. Muligens ble de tatt med til et komitekontor i området. En halv time senere vendte de tilbake med bror Johannes. Muligens lette de etter penger, men de ville garantert ikke finne noen hos bror Johannes. De kastet ting fra balkongen og ned på gaten og satte fyr på dem. Dette viser at de ikke var interessert i å ta over administrasjonen, men i ødeleggelsen av kontoret. De tok med seg bror Johannes på grunn av hans status som ordensbror, og alle spor etter ham forsvant.

I likhet med andre medlemmer av kommuniteten var bror Johannes forberedt på martyriet og aksepterte det som en Guds nåde. De tragiske hendelsene i de forutgående årene forberedte dem på å akseptere Guds vilje. Superioren erklærte dette offentlig i sine prekener i kirken. Da spredningen av kommuniteten begynte, ønsket ikke bror Johannes å forlate huset fordi han var villig til å takle alle omstendigheter, selv døden.

Bror Johannes ble skutt om kvelden den 25. juli 1936 i Barcelona i Catalonia, 52 år gammel. Den 26. juli var det et foto av ham på klinikken. Han og señor Palomas hadde blitt skutt. Hans lik ble sett på hospitalet av en kvinne fra Calle Bellavista som kjente ham, og hun fortalte nyheten om hans martyrium over hele nabolaget.

11) Den salige Manuel Jové Bonet †† (kat: Manel), prest CMF, ble født den 14. september 1895 i Vallbona de las Monjas i provinsen Lleida (sp: Lérida) og erkebispedømmet Tarragona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 17. september i sognekirken Santa Maria i Vallbona, og kort etter ble han fermet (konfirmert). Hans foreldre var bonden Juan Jové og Ramona Bonet, som hadde en stor familie med syv barn og ga dem en kristen oppdragelse. Juans bror var en claretinsk misjonær, p. Martín Jové Martí, født den 7. juni 1870, avla løfter den 9. mars 1888, presteviet den 8. juni 1895, død den 3. mai 1947 i Dos Caminos i Venezuela.

Sommeren 1907 begynte Manuel på claretinernes postulatat i Vic, 11 år gammel. Prefekt var p. Gumersindo Valtierra. Han gjorde det fremragende i gymnaskurset i humaniora. For å gjennomgå sitt novisiat flyttet han til Cervera den 24. juni 1911. Han mottok ordensdrakten den 14. august 1911 under veiledning av p. Mariano Fernández. Han avla sine første løfter den 15. august 1912. Skolen for filosofi og dogmatisk teologi var i Cervera. Han mottok tonsuren den 18. juli 1915.

Han gjennomgikk sine studier i moralteologi i Alagón, hvor han var sommeren 1918 veiledet av sin prefekt, den salige Filip de Jesús Munárriz Azcona CMF. Den 12. og 13. desember 1918 mottok han i henhold til reglene i kirkeretten de fire lavere vielser fra erkebiskop Juan Soldevilla y Romero (1843-1923) av Zaragoza (1901-23), kardinal fra 1919. Den 14. juni 1919 ble han vigslet til subdiakon. Den 31. august 1919 ble han diakonviet i Aragón av samme erkebiskop, som senere samme år ble kreert til kardinal. Han ble presteviet den 29. mai 1920 i Zaragoza, 24 år gammel.

Etter at han hadde fullført sine studier med suksess, flyttet han til Aranda de Duero i Burgos den 1. juli 1920 for å bruke dette året som en forberedelse til tjenesten. I den stille uke 1921 prekte han i Montejo de la Vega de la Serrezuela i Segovia. Den 26. mai 1921 reiste han til Vic.

Der ble han bestemt for skolen, og han viet seg til undervisningen og studiet av latin på en mer vitenskapelig måte. Han utmerket seg som en selvlært student. Han samarbeidet suksessfullt i magasinet Alma Roma, i spaserturene med postulantene fra Vic og han var engasjert i å gi latinske navn til nye ting, som var grunnlaget for seksjonen Nova et Vetera i magasinene Candidatus Latinus og Palaestra, en sann skole som formet flere av studentene. I 1925 ble han bestemt til Cervera som professor i syntaks og latin for postulantene. Dette var hans lidenskap og lykke. Som assistent for p. Ramos i teologatet ga han torsdagskonferansen som ble kalt Urbanidad.

I 1928 begynte han utgivelsen av tidsskriftet Candidatus Latinus, som fikk en god mottakelse, selv om det ikke var mangel på økonomiske og personlige problemer eller samarbeidspartnere. I 1930 ble navnet endret til Palaestra Latina, som han fortsatte å lede. Han samarbeidet også i Alma Roma, som ble tildelt pris for hans arbeider i den internasjonale konkurransen i München. Han oppnådde medlemskap i akademiet for latinske studier i Frankrike. P. Carlos Mesa fra Zipaquirá i Colombia sendte noen bidrag, som ikke ble publisert i sin helhet, fordi det var nødvendig med en forbedring som det var umulig å få til i mangel av nødvendige midler. P. Mesa tilbød seg å bli overført til Spania for å arbeide for magasinet, og p. Jové svarte den 3. april 1933: «Gratulerer! men jeg vil ikke svare akkurat nå». Den 13. mai 1931 skrev han til sin far og ba om adressen til en slektning som bodde i Cervera for å kunne berge bøkene hvis klostrene ble brent. I juni 1936 ble han sendt til Mas Claret som sogneprest for å erstatte p. Serrano, som da var innlagt på sykestuen i Cervera. P. Jové arbeidet da med å utvikle en latin-spansk ordbok for forlaget Sopena med hjelp fra noen studenter. Deretter gikk hele verket til det verdslige styret for gjennomgang.

Om ettermiddagen den 24. juli forlot han Mas Claret med fjorten studenter (nr 12-25) i retning hans hjemby Vallbona de las Monjas, en distanse på rundt 25 kilometer. For å unngå farlige møter med militsgruppene måtte de ta mange omveier, noe som forlenget distansen. Om kvelden kom de til Montornés, en landsby rundt åtte kilometer fra Cervera. Hos flere familier mottok de mat og ly for natten.

Ved daggry den 25. juli var de allerede på veien og fant don José Duch, som ga dem vann og forklarte ruten til Bovera og Rocafort, for de ønsket ikke å bruke veien, og de ble advart: Når dere kommer til Cruz de la Beneit Ramón, ta stien til høyre. Lederen for gruppen svarte: når vi er på slettene i La Bovera, vil vi vite veien, for jeg har vært i Bovera to ganger for å preke. De gikk to og to med litt avstand mellom hverandre. På formiddagen hadde de nådd høydene i Guimera og begynte å gå nedover mot Bovera for å komme til veien som ville føre dem til Rocafort de Vallbona, allerede ganske nær det målet de hadde satt seg. Da det kom til det nevnte veikrysset, tok de stien til venstre i stedet for til høyre og kunne se Ciutadilla. De gikk på veien til Guimera for å ta veien til Rocafort. Ciutadilla ligger på en høyde, og derfra kunne man observere alt, spesielt om morgenen på en solskinnsdag. Da de så dem passere, sa folk: «De er ordensbrødre». En som hørte dette, gikk til komiteen. De gikk ut for å se og tok dem til fange.

Jové gikk til huset til hans gamle venn señor Ignacio Miro for å se hvordan de kunne finne familier i landsbyen for å fordele studentene som ventet rundt tre kilometer fra byen, men disse var arrestert. P. Jové etterlot dem i grupper to-tre kilometer fra Rocafort. Den siste gruppen som kunne ses fra Ciutadilla, ble overrasket og derfor arrestert. De ble alle lagt i lenker og brakt til det sosialistiske senteret i Ciutadilla. De sa at de var sammen med p. Jové, som var i Rocafort i huset til Ignacio Miro. De dro dit for å se etter ham.

En venn fortalte ham at komiteen i Rocafort ikke ville være noe problem fordi han var en venn av komiteens formann a. Han sa at han ville gjøre alt som var mulig for å redde em, og han hadde allerede utstedt åtte pass da alarmen gikk i landsbyen og en bil med to menn fra komiteen i Ciutadilla, som hadde arrestert studentene, og en annen fra San Marti de Malda, som kom for å se etter p. Jové. De spurte etter señor Miro, som var hos komiteen og ventet på passene, og spurte: «Hva vil dere?» Armengol, et medlem av komiteen i Rocafort, spurte: «Er det noen misjonærer i ditt hjem?» Han svarte: «I mitt hjem er det en mann som er kledd som oss som var en venn av min far, og jeg vet ikke om han var en misjonær eller ikke». «Vi må drepe dem alle», sa Armengol.

Señor Miro gikk ut i gaten og fant dem fra Ciutadilla som spurte etter fascistene, ikke om de var misjonærer. Da gikk han hjem til formannen for komiteen i Rocafort og ba ham om å bli med og hjelpe p. Jové med å flykte. De ba pateren om å komme seg unna via bakdøren og at en tjener ville følge ham. Da han ble fortalt at studentene var blitt arrestert, nektet han å dra, for han ville ikke forlate de unge mennene som han hadde ansvaret for. Han ville melde seg selv og trodde at de ville drepe ham og sette studentene fri. Han presenterte seg for dem som så etter ham. Señor Miro fulgte ham og sa til dem utenfor: «Disse folkene skulle dere ikke drepe. Og presten, hvis han kommer tilbake og ønsker det, vet dere allerede at han er velkommen hjemme hos meg».

De tok med seg presten i bilen til Ciutadilla på formiddagen, til det sosialistiske senteret hvor de fjorten studentene var fengslet. Komiteen tvang noen familier til å sørge for lunsj, middag, madrasser og sengetøy slik at de kunne sove. De ringte til komiteen i Cervera, som ignorerte saken. Da ringte de til dem i Lleida, som sendte noen personer som ankom klokken ett om morgenen den 26. juli. P. Jové skrev i sin dagbok og ble spurt: «Hva er det du skriver?» «En reisedagbok», svarte han. De sa at det ikke var sant. De tok papiret, og det at det var skreve på latin, tok de som en fornærmelse. En av studentene ba rosenkransen, og de spurte ham: «Hva er det?» «Den hellige rosenkrans». De kastet den på gulvet og forlangte at han skulle tråkke på den. Han sa at han foretrakk å dø, og da fiket de til ham. Da de så p. Jovés krusifiks, spurte de om hvem det var. Han svarte: «Min Gud og min herre». Militsen ga ham ordre om å kaste det på gulvet og tråkke på det, noe han blankt avslo. Da sa de: «Vel, så svelg det!» De tvang krusifikset inn i hans munn og slo ham voldsomt og skadet leppene hans, og han kastet opp masse blod.

De fant noen fotografier med noen studenter og nonner, og de fra Lleida sa at de var hustruene. Studentene sa ikke noe og begynte å gråte. Noen la kondomer p. Jovés veske, og han fra registreringskontoret i Lleida, viste ham og sa: «Ser du at det er sant?» Dette martyriet fortsatte med ørefiker og slag. De rev i stykker p. Jovés bukser i et forsøk på å gripe hans genitalier og kastrere ham, da tilfeldigvis en mann fra byen kom og sa: «Ikke det». Da lot de det være, men de ga ham et dypt kutt i lysken, noe som gjorde at han mistet mye blod og flekket til undertøy og lakener. Alle som bar krusifikser, rosenkrans og også hårskjorter, ble gjenstand for latterliggjøring av militsen uten spørsmål av militsmennene. Dette syntes å gi bødlene enda mer energi.

Etter flere timer med fysiske og moralske smerter ble p. Jové og studentene bundet sammen to og to etter armer og ben, og de ble ført ned trappene fra senteret mens de ble sparket og slått. Da de var nede, ble de dratt til en lastebil som ventet ved døren etter at de hadde rekvirert den klokken tre om morgenen hos bonden don José Armengol Pollina fra Guimera. Klokken var nå åtte om morgenen. Deretter tvang de ham til å kjøre til Verdú. Foran lastebilen kjørte en drosje full av militsmenn, og bak kom en annen bil med enda flere militsmenn. I Verdú stanset de på plazaen og militsmennene gikk til rådhuset, hvor de spiste lunsj, men uten å glemme overvåkningen av lastebilen. Militsen ønsket å drepe dem der, men dette gikk nektet presidenten for den lokale komiteen dem. Da fortsatte de reisen rundt klokken elleve på formiddagen, og dro i retning Lleida og dro gjennom Tárrega. Da de kom til byen, ble de ikke enige om hva de skulle gjøre med misjonærene. Noen av dem tenkte på å overgi dem til komiteen, men andre mente at det ville være mer praktisk å ta dem direkte til kirkegården, som lå i nærheten.

Da de kom til porten til kirkegården, ønsket militsen å kjøre lastebilen inn på kirkegården, men han som hadde ledelsen, gikk imot dette. Misjonærene ble tvunget ned fra lastebilen to og to som de var bundet sammen. P. Jové var den siste som kom ned og sa til studentene: «Drep oss, men vi vil dø for Gud. Lenge leve Kristus Kongen!» (¡Viva Cristo Rey!) Ingen svarte. Alle de unge mennene var tause og innelukket. En av dem sa: «Hvis jeg hadde visst dette, ville jeg ha skrevet til familien». Militsen svarte med å si til dem at de hadde kommet for sent. De gikk inn på kirkegården, og noen sa: ¡Madre mía! Mens de gikk, ropte p. Jové tre ganger: «Lenge leve Kristus Kongen!»

Da de kom til stedet for henrettelsen, fjernet militsmennene og spurte om de ønsket å dø for Gud eller for republikken. Ingen svarte, men alle ropte: «Lenge leve Kristus Kongen!» Deretter ble de fire første skutt. De døde alle, men lederen ga dem nådeskudd. Deretter ble fire nye skutt, deretter mange andre og til slutt de resterende tre. Dette var rundt klokken to om ettermiddagen den 26. juli 1936 i Lleida. Etter at alle var drept, var militsen fornøyd. De sa til føreren av lastebilen at han kunne dra. Han kjørte av gårde mens de sa: «La oss se om du kan bringe hit flere, for det virker som de er mange i dette landet». Ingen av de femten misjonærene hadde noen dokumenter. De ble gravlagt i en fellesgrav som ble kalt «martyrgraven» (fosa de los mártires). P. Jové ble førti år gammel.

12) Den salige Onesimus Agorreta Zabaleta †† (sp: Onésimo), kleriker CMF (student), ble født den 16. februar 1916 i landsbyen Ujué i provinsen og regionen Navarra og bispedømmet Pamplona i Spania. Han ble døpt av sognepresten i sognet Santa María la Real i denne byen den 18. februar, og han ble fermet (konfirmert) den 14. oktober 1916 av biskop José López Mendoza y García OESA (1848-1923) av Pamplona (1899-1923). Hans foreldre var bonden don Julián Agorreta og doña Francisca Zabaleta, som hadde to andre barn, Josefa og Cándido.

Han begynte i claretinernes postulatat i Alagón den 31. august 1927, elleve år gammel. Der tok han forberedelsesåret og første og andre del av humaniora med god akademisk fremgang. Hans prefekt var p. José Ribé. I august 1929 flyttet han til Cervera for å fortsette sine studier. Den 28. juli 1931 dro han til Vic for å gjennomgå novisiatet. Han mottok ordensdrakten den 14. august og begynte på prøveåret under ledelse av p. Pablo Jansá. På slutten av dette avla han sine første løfter den 15. august 1932. To dager senere ble de femten studentene med nylig avlagte løfter brakt i en leid bil til Solsona for å studere filosofi. Prefekten var p. Felipe Calvo. Onesimus fikk gode karakterer som demonstrerte hans intellektuelle kvaliteter og kunnskap om flere språk.

Han flyttet til Cervera den 26. august 1935. Der fikk han tilbake p. Felipe Calvo som sin prefekt, mens superior for kommuniteten og rektor på skolen var p. Jaime Girón. I provinsialens rapporter kan vi lese at han var litt slurvete, men flittig og verdsatt. Da var han nitten år gammel. En annen rapport sier i slutten av 1935: «Han forbedrer sin formasjonsånd, selv om det vil koste ham mye å bli akseptert». I en rapport fra p. Felipe Calvo leser vi tidlig i 1936: «Akkurat nå ser han ut til å være i en modningsprosess, etter en rekke av de skuffelsene som har skyldtes hans overdrevne og naive barnslighet, noe som ga ham en egen rastløs nervøsitet. Men han er svært talentfull og ved god helse».

I hans få etterlatte skrifter finner vi en refleksjon fra februar 1936 som viser hans vilje til perfeksjon, til å forbedre sine fromhetshandlinger, meditasjon og samvittighetsransakelse, til å overholde regelen for stillhet og ikke å kritisere sine overordnede disposisjoner, og til å gjøre noen spesielle botsøvelser for å fremme kjærligheten til Jesus og Maria. Refleksjonen konkluderte: «Mine spesielle andakter er: Korsveien, de tre delene av Den hellige rosenkrans, syv Fadervår til St Josef og Marias syv smerter».

Sitt martyrium delte han med studentgruppen som ble ledet av den salige p. Manuel Jové Bonet (nr 11), se hans biografi for detaljer. Han ble skutt den 26. juli 1936 i Lleida, tyve år gammel.

13) Den salige Amadeus Amalrich Rasclosa †† (kat: Amadeu; sp: Amadeo), kleriker CMF (student), ble født den 28. april 1912 i landsbyen Celrá i provinsen og bispedømmet Girona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 5. mai i sognekirken San Félix. Han kalles i noen kilder Amado eller Amat. Hans foreldre var don Narciso Amalrich og hans hustru doña Hermenegilda Rasclosa.

Han begynte på claretinernes postulatat i Cervera den 8. februar 1923, ti år gammel. Sommeren samme år dro han til Vic for å fortsette studiene i humaniora, hvor hans prefekt var p. Jaime Girón. I 1925 dro han hjem fra seminaret på grunn av sykdom, men i april året etter var han tilbake i Cervera for å gjenoppta studiene. Det gikk uten problemer fordi han hadde et stort talent og fikk karakteren sobresaliente (enestående) i alle fag.

Sommeren 1927 kom han tilbake til Vic for å begynne i novisiatet under ledelse av p. Ramón Ribera, femten år gammel. Han mottok ordensdrakten den 14. august 1927 og avla sine første løfter den 15. august 1928. Den 17. august 1928 kom han til Solsona for å studere filosofi, hvor prefekten var p. Felipe Calvo. Studiene i filosofi fulgte bøkene til p. Gredt, benediktinsk professor på Anselmianum i Roma. I midten av juni 1930 flyttet han til Cervera på grunn av en sykdom. I andre halvdel av september returnerte han til Solsona for å fortsette sine studier.

Da han var ferdig med studiene i filosofi, flyttet han den 28. august 1931 til Cervera for å fortsette sine teologiske studier. På turen syntes det i siste øyeblikk å være praktisk at de skulle være kledd i sivile klær, så de brukte de klærne som var blitt kjøpt på grunn av omstendighetene. Tidens tegn! Kort tid etter måtte han forlate studiene på grunn av sykdom og ble sendt til huset i Gràcia i Barcelona. I september 1934 kom han tilbake til Solsona for å begynne på første år med teologi. Året etter kom han tilbake til Cervera for å fortsette teologien, og der hadde han som prefekt p. Felipe Calvo. Da han dro til sesjonen for å vurderes til militæret, ble han erklært stridsudyktig.

I novisemesterens rapporter bekreftes hans gode intellektuelle kvaliteter og hans alvor, men det ble stilt andre spørsmål, for eksempel ved hans kalde og ikke-kommunikative natur. Litt etter litt ble det bedre og han utviklet seg i dyder. Fremgangen kan sees i rapportene fra p. provinsial i 1935, hvor hans skjøre helse, hans gode intellektuelle og kunstneriske kvaliteter, hans gode oppførsel som ordensmann, observant og lydig, og hans fromhet og nestekjærlighet ble nevnt.

Sitt martyrium delte han med studentgruppen som ble ledet av den salige p. Manuel Jové Bonet (nr 11), se hans biografi for detaljer. Han ble skutt den 26. juli 1936 i Lleida, 24 år gammel.

14) Den salige Josef Amargant Boada †† (sp: José: kat: Josep) (noen kilder kaller ham Xavier; sp: Javier), kleriker CMF (student), ble født den 25. september 1916 i Sant Feliu de Pallarols i provinsen og bispedømmet Girona i regionen Catalonia i Spania. Han var sønn av gårdsarbeideren Miguel Amargant og hans hustru Dolores Boada. Han ble døpt den 1. oktober i landsbyens sogn.

I 1926 begynte han på claretinernes postulatat i Barbastro for sine studier i humaniora, og i august 1928 dro han til Cervera for å fullføre dem. I disse studiene viste han en bemerkelsesverdig fremgang og utvikling av hans intellektuelle kvaliteter. Han ble fermet (konfirmert) den 23. juni 1929 i Cervera av biskop Ramón Font y Farrés CMF (1874-1947) av Tarija i Bolivia (1924-47).

Den 28. juli 1931 kom han til Vic for å gjennomføre sitt novisiat. Han mottok ordensdrakten den 26. september 1931, like etter at han fylte femten år, og han begynte i novisiatet under ledelse av p. Pablo Jansá. På slutten av året i novisiatet avla han sine første løfter den 27. september 1932. Han flyttet til Solsona den 27. september samme år for å studere filosofi. Da han hadde gjort ferdig disse studiene, flyttet han sommeren 1935 til Cervera for å begynne på sine teologiske studier.

I rapporter fra p. provinsial i begynnelsen av 1935 ble det bemerket at han hadde et godt talent, noe lett (han var i full utvikling), men med meget god vilje, underdanig og from. I rapporten det følgende året legges det vekt på hans medgjørlighet og at han hadde oppnådd fasthet og utholdenhet. Beretningene fra p. Felipe Calvo fra 1936 bekrefter hans gode karakter.

Sitt martyrium delte han med studentgruppen som ble ledet av den salige p. Manuel Jové Bonet (nr 11), se hans biografi for detaljer. Han ble skutt den 26. juli 1936 i Lleida, bare nitten år gammel.

15) Den salige Peter Caball Juncà †† (kat: Pere; sp: Pedro), kleriker CMF (student), ble født den 1. august 1913 i Vilanova de la Muga i provinsen Girona i regionen Catalonia i Spania. Han var sønn av gjeteren don Hermenegildo Caball og hans hustru doña Maria Juncà. Han ble døpt av sognepresten i sognet Santa Eulalia den 9. august. Han ble fermet (konfirmert) den 12. juli 1925 av den spanskfødte biskop José Clos y Pagés SJ (1859-1931) av Zamboanga på Mindanao i Filippinene (1920-31).

Han trådte først inn i El Collell, bispedømmets seminar, hvor han hans utdannelse de tre første årene fokuserte på humaniora. Den 6. november 1928 begynte han på claretinernes postulatat i Cervera, femten år gammel. Måneden etter skrev han to brev til sin familie. I det første erklærte han at han hadde det bra og ba dem sende boken i latin grammatikk, mens han i det andre forteller om togreisen, som kostet ham tyve pesetas, og at han ble svimmel da han ankom Cervera. Som resultat måtte han holde sengen i noen dager.

Den 29. juli 1930 ble han overført til Vic for novisiatet. Etter å ha mottatt ordensdrakten begynte han på novisiatet den 14. august, under veiledning av p. Ramón Ribera. Han avla sine første løfter den 15. august 1931.

Han flyttet til Solsona for å fortsette sine studier i filosofi den 26. august 1931. I 1934 påbegynte han sine teologistudier i Solsona med gode resultater. Ved slutten av kurset mottok han den 13. juni 1935 de første to lavere vielser av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45). Den 26. august 1935 reiste han til Cervera for å fortsette sine studier, som han ikke kunne fullføre på grunn av den religiøse forfølgelsen som ble igangsatt i 1936.

Han ble lagt merke til for sin gode oppførsel, religiøse fromhet og medgjørlighet. Han hadde sterke intellektuelle kvaliteter og et ønske om arbeid og aktivitet. Han var en stor latinist og hjalp p. Jové med magasinet.

Sitt martyrium delte han med studentgruppen som ble ledet av den salige p. Manuel Jové Bonet (nr 11), se hans biografi for detaljer. Han ble skutt den 26. juli 1936 i Lleida, nesten 23 år gammel.

16) Den salige Josef Maria Casademont Vila †† (kat: Josep Maria; sp: José María), kleriker CMF (student), ble født den 12. mars 1915 i landsbyen Sant Feliu de Pallarols i provinsen og bispedømmet Girona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt i hjemsognet den 15. mars 1915. Han ble fermet (konfirmert) den 13. september 1916 av biskop Francisco de Paula Mas y Oliver (1860-1920) av Girona (1915-20) under et pastoralbesøk. Hans foreldre var smeden José Casademont og hans hustru Teresa Vila. De hadde også en annen sønn.

I 1926 begynte han på claretinernes postulatat i Cervera, elleve år gammel. I likhet med mange andre var han under veiledning av martyren p. Emilio Perea, som han forteller i et brev av 8. oktober 1929. Av de tretten postulantene skulle seks dø som martyrer: Caball, Solá, Plana, Amargant, Hortós og Casademont. I 1927 fortsatte han postulatatet i Barbastro. I 1928 vendte han igjen tilbake til Cervera.

Den 29. juli 1930 reiste han til Vic for å begynne på novisiatet, som begynte den 14. august da han mottok ordensdrakten. Hans novisemester var p. Ramón Ribera. Ved avslutningen av året i novisiatet avla han sine første løfter den 15. august 1931. Få dager senere flyttet han til Solsona, hvor han studerte filosofi. I de neste årene fokuserte han på filosofistudiene, før han i 1934 fortsatte til kurset i teologi. I august 1935 flyttet han til Cervera for å fortsette sine teologistudier.

På den tiden hadde han allerede vist sin lengsel etter misjonen. Hans intellektuelle kvaliteter var middels, men han hadde evnen til å fullføre arbeidet. Han var en observant ordensmann med et stort engasjement i dydene.

Sitt martyrium delte han med studentgruppen som ble ledet av den salige p. Manuel Jové Bonet (nr 11), se hans biografi for detaljer. Han ble skutt den 26. juli 1936 i Lleida, 21 år gammel.

17) Den salige Teofil Casajús Alduán †† (sp: Teófilo), kleriker CMF (student), ble født den 4. november 1914 [andre kilder sier 3. november] i landsbyen Murchante i provinsen og regionen Navarra i bispedømmet Tudela i Spania. Han ble døpt dagen etter i sognet Nuestra Señora de la Asunción i hjemlandsbyen. Han ble fermet (konfirmert) den 30. juni 1915 av biskop Santiago Ozcoidi y Udave (1850-1916) av Tarazona og apostolisk administrator av Tudela (1905-16). Hans foreldre var snekkeren don Jacinto Casajús og hans hustru Agostina Alduán, som hadde syv barn.

Familien var svært kristne og religiøse. Hans mor hadde to brødre som var claretinske misjonærer, patrene Medardo Alduán Fuentes og Nicolás Alduán Fuentes. Han fikk en god akademisk og religiøs utdannelse, som det nevnes i noen brev. Da han var tre år gammel, begynte han på skolen i landsbyen som ble drevet av Las Religiosas de la Consolación, og han viste seg raskt å være et skolelys. Selv om han var svært klok for sin unge alder, bestemte han seg for at han ønsket å bli en altergutt. Dermed begynte hans religiøse kall raskt å vokse.

Den 2. juli 1926 begynte han på claretinernes postulatat i Alagón, elleve år gammel. Dit ble han fulgt av sin mor. Der utmerket han seg i studiene av humaniora. I de brevene han skrev til sin familie, uttrykte han alltid at han var fornøyd og om sitt faste misjonskall. I august 1928 flyttet han til Cervera. I et gratulasjonsbrev til sin mor den 27. august 1928 fortalte han at han på denne reisen måtte stå opp klokken tre om morgenen og tok toget klokken fem om morgenen i retning Zaragoza, hvor de så statuen av Vår Frue av søylen. De ankom Cervera klokken halv fem, så reisen tok nesten tolv timer. Han noterte også at han hadde blitt slått av husets grandeur. Der fullførte han sine studier i humaniora med gode resultater.

Deretter dro han til Vic den 29. juli 1930 for å begynne i novisiatet. Han mottok ordensdrakten den 14. august. I novisiatet var han under veiledning av p. Ramón Ribera, som tidlig i 1931 ble erstattet av p. Pablo Jansá. Han delte denne informasjonen med sine foreldre vedrørende brenningen av kirker og klostre, så den 4. juli 1931 skrev han: «Om valgene og de begivenhetene som skjedde i mai, har jeg ingenting å si. Vi lider ikke i det hele tatt, bare et par dager med alarm for å være klar til å flykte i tilfelle fare, men vi har ikke engang blitt truet (…) Jeg er i likhet med alle her villig til å gjøre hva som helst. Dere trenger ikke å bekymre dere for meg. Jeg vet at mor skrev et brev til Cervera og oppmuntret José, og dette er bra, svært forskjellig fra andre familier som er fulle av frykt for sine barn og ber dem flykte fra faren. Hver gang jeg ser disse tingene, føler jeg en brann … (som en fra Navarra, som de sier)».

Den 15. august 1931 avla han sine første løfter, og den 26. august reiste han til Solsona for å studere filosofi. Reisen foregikk i en leid bil fordi toget ikke passerte gjennom der fra 6.30 til 10 om morgenen. I et annet brev til sine foreldre den 20. november 1931 gjentar han sin besluttsomhet, selv avgjørelsen om å akseptere martyriet.

I det samme kollegiet i Solsona fullførte han det første kurset i teologi fra 1934 til 1935. I katedralen i Solsona mottok han tonsuren den 12. juni 1935, og dagen etter mottok han de første to lavere vielsene av Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45). Når han skrev hjem, uttrykte han alltid sin lengsel etter prestedømmet. Den 26. august 1935 flyttet han til Cervera for å fullføre studiene, som han annonserte i et gratulasjonsbrev til sin mor. Dermed forlot han sin bror José, som var i Solsona og studerte filosofi.

I rapportene om ham uttrykkes det at han hadde betydelige talenter og musikalske evner, en god dirigent, men var litt motvillig og doven. Han viste en positiv bakgrunn, medgjørlig og hjelpsom, ærlighet og åpenhjertighet uten å være dømmende eller ambivalent.

Sitt martyrium delte han med studentgruppen som ble ledet av den salige p. Manuel Jové Bonet (nr 11), se hans biografi for detaljer. Han ble skutt den 26. juli 1936 i Lleida, 21 år gammel.

18) Den salige Antonius Cerdá Cantavella †† (sp: Antonio), kleriker CMF (student), ble født den 25. september 1915 i Xàtiva (sp: Játiva) i provinsen og regionen Valencia i Spania. Han kom fra en kristen familie og ble døpt den 27. september i kollegiekapellet i byen. Han ble fermet (konfirmert) i det samme kapellet den 21. mai 1924 av erkebiskop Prudencio Melo y Alcalde (1860-1945) av Valencia (1922-45).

Hans foreldre var møbelsnekkeren don Antonio Cerdá og hans hustru doña Maria Cantavella. De hadde to andre barn som også var claretinere, nemlig legbror og martyr José Maria, som ble født den 8. desember 1904 og avla sine løfter den 15. august 1923 og møtte en voldelig død i november 1936, og studenten Enrique, som ble født den 7. januar 1910 og avla sine løfter den 15. august 1927 og døde den 20. desember 1933 i Cervera.

I slutten av juli 1926 begynte han på claretinernes postulatat i Alagón, ti år gammel, hvor hans prefekt var p. José Ribé. Der fullførte han de første to årene med humaniora med gode karakterer. I august 1928 flyttet han til Cervera for å fortsette sine studier. Den 29. juli 1930 dro han til Vic for å begynne sitt novisiat. Siden han ikke hadde nådd den kanoniske alder på femten år, mottok han ikke ordensdrakten den 14. august sammen med sine klassekamerater, det skjedde først den 26. september, dagen etter hans femtenårsdag. Han ble først veiledet av p Ramón Ribera og deretter av p. Pablo Jansá, og han avla sine første løfter den 27. september 1931.

Neste dag flyttet han til Solsona for å studere filosofi, og han fullførte også det første teologikurset i Solsona. Den 26. august 1935 flyttet han til Cervera for å fortsette sine studier i teologi. I den første rapporten i 1931 het det at han var ved svært god helse, men tre år senere het det at han var sykelig. Han hadde en god oppførsel, var medgjørlig, sorgløs og oppmerksom, men ikke fullstendig feilfri i likhet med alle andre og han viste en villighet til å arbeide.

Sitt martyrium delte han med studentgruppen som ble ledet av den salige p. Manuel Jové Bonet (nr 11), se hans biografi for detaljer. Han ble skutt den 26. juli 1936 i Lleida, tyve år gammel.

19) Den salige Amadeus Costa Prat †† (kat: Amadeu; sp: Amadeo), kleriker CMF (student), ble født den 4. januar 1916 i landsbyen Tona i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Tre dager senere ble han døpt i sognekirken San Andrés i Tona. Han ble fermet (konfirmert) i samme kirke i mars 1918 av biskop Francisco Muñoz e Izquierdo (1868-1930) av Vic (1916-25), deretter patriark av Vestindia (1925-30). Hans foreldre var skredderen don Paladio Costa og hans hustru doña Rosa Prat.

Hans første tre år med latin var ved seminaret i Vic. Han begynte i claretinernes postulatat i Cervera den 30. juni 1928, tolv år gammel. Der fullførte han tredje, fjerde og femte år med humaniora. Han dro til Vic den 28. juli 1931 for å begynne på novisiatet. Han mottok ordensdrakten den 14. august 1931, og hans novisemester var p. Pablo Jansá. Han avla sine første løfter den 15. august 1932, festen for Marias opptakelse. To dager reiste han i en leid bil sammen med fjorten andre seminarister til Solsona for å studere filosofi.

Den 26. august 1935 flyttet han til Cervera for å studere teologi. Han var en person av god fysisk tilstedeværelse og hadde en fremragende stemme, med betydelige talenter og evner for å preke. Til tider manglet han innsikt, var stolt, men også føyelig, from og av god vilje. Med hardt arbeid utmerket han seg ved å være seriøs, religiøs og observant.

Sitt martyrium delte han med studentgruppen som ble ledet av den salige p. Manuel Jové Bonet (nr 11), se hans biografi for detaljer. Han ble skutt den 26. juli 1936 i Lleida, tyve år gammel.

20) Den salige Josef Elcano Liberal †† (sp: José), kleriker CMF (student), ble født den 31. mars 1914 i landsbyen Olóriz i provinsen og regionen Navarra og bispedømmet Pamplona i Spania. På grunn av nødsfall mottok han dåpens sakrament på en ekstraordinær måte av Martina Tirapu, og neste dag sørget sognepresten i sognet San Bartolomé for den hellige krisma og alt annet som var foreskrevet i det romerske ritualet. I det samme sognet ble han konfirmert den 24. juni 1914 av biskop José López Mendoza y García OESA (1848-1923) av Pamplona (1899-1923). Hans foreldre var don Pantaleón Elcano og doña Evarista Liberal, som hadde syv sønner. Josef var den eldste.

I september 1926 begynte han på claretinernes postulatat i Alagón, tolv år gammel. Der påbegynte han sine studier i humaniora. Han fortsatte i Cervera, hvor han flyttet sommeren 1928. Den 29. juli 1930 gikk han til Vic for å gjennomføre sitt år i novisiatet. Han mottok ordensdrakten den 14. august og begynte på novisiatet under veiledning av novisemesteren, p. Ramón Ribera og fullførte under p. Pablo Jansá. Han avla sine første løfter den 15. august 1931.

Noen dager senere flyttet han fra Vic til Solsona for å begynne sine filosofiske studier, som han kom gjennom ved hjelp av innsats. På den samme skolen i Solsona begynte han på sine teologiske studier. Den 26. august 1935 kom han til Cervera for å fortsette studiene i teologi og prekenlære. Hans intellektuelle kvaliteter var middels med noe mangel på initiativ, men han var hardt arbeidende, hjelpsom og medgjørlig selv når han fikk kritikk, som han korrigerte. Han utmerket seg ved sin enkelhet.

Sitt martyrium delte han med studentgruppen som ble ledet av den salige p. Manuel Jové Bonet (nr 11), se hans biografi for detaljer. Han ble skutt den 26. juli 1936 i Lleida, 22 år gammel.

21) Den salige Ludvig Hortós Tura †† (kat: Lluís; sp: Luis), kleriker CMF (student), ble født den 8. februar 1915 i landsbyen Argelaguer (sp: Arguelaguer) i provinsen og bispedømmet Girona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 14. februar i sognet Santa Maria. En tid senere ble han fermet (konfirmert). Hans foreldre var bonden don Lorenzo Hortós og doña Magdalena Tura. De hadde fem barn.

Han begynte på claretinernes postulatat i Barbastro sommeren 1925, ti år gammel, og begynte på sine studier i humaniora. I 1928 flyttet han til Cervera for å fortsette sine studier, hvor han forbedret seg både i prestasjoner og akademisk. Den 30. juli 1930 flyttet han til Vic for å begynne på sitt år i novisiatet. Den 14. august 1930 mottok han ordensdrakten og begynte på novisiatet. Han avla sine første løfter den 15. august 1931.

Noen få dager senere reiste han til Solsona for å begynne på studiene i filosofi. Dagen etter sin ankomst, den 27. august, skrev han til sin mor for å gi henne beskjed om at reisen fra Vic til Solsona ikke var den 17. som planlagt og meldt, men den 26. på grunn av spesielle omstendigheter. Reisen foregikk med bil fra 6.30 om morgenen til klokken ti, med et kort stopp i Manresa.

Han påbegynte sine teologiske studier i 1934 i kollegiet i Solsona før han flyttet til Cervera, hvor han ankom den 26. august 1935. Det var der han ble presentert for problemet med militærtjenesten, og hans familie sendte de nødvendige dokumentene. I de to siste brevene syntes han å uttrykke noe som endret seg, i desember 1935 til sin mor for å ønske henne mange velsignelser i julen, og det siste den 20. april 1936 til sin bror Pedro, hvor han påkalte mange minner fra sin barndom og betydningen av prestedømmet og misjonsaktivitet. I det siste brevet refererer han også til den politiske situasjonen.

I sin første rapport erklærte hans filosofiprefekt at han hadde en god helse, oppførsel og normal aktivitet, men med noe mental slapphet. Han ble senere beskrevet som en stille, føyelig, hjelpsom, leken og from. Han var svært verdig som ordensmann, men han talenter var middels.

Sitt martyrium delte han med studentgruppen som ble ledet av den salige p. Manuel Jové Bonet (nr 11), se hans biografi for detaljer. Han ble skutt den 26. juli 1936 i Lleida, 21 år gammel.

22) Den salige Sennen López Cots †† (kat: Senent; sp: Senén), kleriker CMF, ble født den 21. februar 1915 [noen kilder sier 15. januar] i sine foreldres hjem i Calle Consell de Ciento 187 i Barcelona i provinsen og bispedømmet av samme navn i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var handelsmannen don Constantino López og hans hustru doña Antonia Cots. Han ble døpt den 17. mars 1915 og fermet (konfirmert) den 25. april 1926 av biskop José Miralles y Sbert (1860-1947) av Barcelona (1926-30).

Han begynte på claretinernes postulatat i Barbastro i september 1924, ni år gammel. Der fullførte han forberedelsesåret og de første to årene med humaniora. I 1927 flyttet han til Cervera, hvor han fortsatte sine studier med godt resultat. I september 1929 dro han til Solsona for å begynne på det første året med filosofi, fordi han var for ung til å begynne i novisiatet sammen med sine klassekamerater. Han begynte i novisiatet i Vic den 29. juli 1930. Den 14. august 1930 mottok han ordensdrakten og begynte novisiatet under veiledning av p. Ramón Ribera.

Etter tre måneder fikk han et spesielt tilbud om avlegge religiøse løfter, men den 23. mai 1931 måtte han forlate novisiatet på grunn av sykdom. Etter at han fikk helsen tilbake, returnette han til novisiatet den 14. september. For å fremskynde sin løfteavleggelse søkte han og fikk dispensasjon fra Den hellige stol, fordi han «viser mer enn ordinært nivå i de fysiske, intellektuelle og moralske kravene til en novise», heter det i et kort av 1. januar 1932 fra p. Miguel Orra til p. Manuel de Arriandiaga, generalsekretær. Dispensasjonen var for den 8. desember, men det oppsto mange forsinkelser, slik at han ikke avla sine løfter før den 6. januar 1932.

Neste dag vendte han tilbake til Solsona for å fortsette sine studier i filosofi. I august 1933 dro han til Barbastro av helsemessige forhold vedrørende nervene, og han ble tvunget til å avbryte sine studiene. Året etter returnerte han til Barcelona, hvor han begynte på det første kurset i teologi. Den 26. august 1935 flyttet han til Cervera for å fortsette sine teologistudier. Han avla sine evige løfter den 22. juli 1936 i San Ramón de La Manresana på sin vei til Cervera.

Sitt martyrium delte han med studentgruppen som ble ledet av den salige p. Manuel Jové Bonet (nr 11), se hans biografi for detaljer. Han ble skutt den 26. juli 1936 i Lleida, 21 år gammel.

23) Den salige Mikael Oscoz Arteta †† (sp: Miguel), kleriker CMF (student), ble født den 12. november 1912 [andre kilder sier 9. februar] i byen Artazu i provinsen og regionen Navarra og bispedømmet Pamplona i Spania. Han ble døpt samme dag i sognet San Miguel Arcángel. Han ble fermet (konfirmert) den 15. juni 1915 av biskop José López Mendoza y García OESA (1848-1923) av Pamplona (1899-1923).

Hans foreldre var bonden don León Oscoz og hans hustru doña Eugenia Arteta, som hadde elleve barn. Miguel var den eldste. To andre sønner ble også claretinske misjonærer, Eugenio, født den 23. juli 1917, avla løfter den 15. august 1935 og ble presteviet den 24. april 1943, død den 2. juli 1994 i Santa Cruz de la Sierra i Bolivia, og Francisco, født den 22. desember 1925, avla løfter den 16. juli 1943 og ble presteviet den 29. juni 1950. To av hans mors søstre var ordenssøstre i kongregasjonen Religiosas Hospitalarias.

Mikael fikk en solid formasjon i skolen og i to år med instruksjoner, inkludert latin, av don Constantino. Derfor kunne han den 1. oktober 1926 begynne på claretinernes postulatat i Alagón, fjorten år gammel. Der begynte han på det andre kurset i humaniora. I brevene han skrev uttrykte han sin tilfredshet og sine gode karakterer i latin. Sommeren 1927 flyttet han til Cervera for å fortsette studiene, og han fikk fremragende karakterer. Den 30. juli 1929 dro han til Vic for novisiatet. Han mottok ordensdrakten den 14. august av biskop Ramón Font y Farrés CMF (1874-1947), biskop av Tarija i Bolivia (1924-47), noe han forteller om i et brev dagen etter til sin tante, sr. Eufrasia. Hans novisemester var p. Ramón Ribera. Etter å ha fullført prøveåret i novisiatet, avla han sine første løfter den 15. august 1930.

Tre dager senere kjørte han i en leid bil sammen med sine medstudenter til Solsona for å studere filosofi. I et kort til sin familie informerte han dem om muligheten for å fullføre to kurs i filosofi slik at han kunne dra til Cervera, hvor han håpet å slutte seg til sin bror Eugenio. Dette skjedde ikke, så han måtte fullføre det første kurset med teologi i Solsona. Deretter ble han presentert for problemet med militærtjenesten, og siden han ikke var erklært stridsudyktig, kunne han ikke avlegge sine evige løfter eller motta sin første tonsuren og de lavere vielser. Han kunne ikke overføres til Cervera på grunn av en sykdom før den 30. september 1933, mens hans medstudenter dro den 22. To dager senere ble han sendt til Mas Claret for å gjenopprette sin helse, «forstyrrede nerver», som han skrev til sin mor den 8. november 1933. Av den grunn tok han ingen kurs det året. Han fullførte det andre kurset i teologi i 1934-35.

I brev oppmuntret han sin bror til å gjøre fremgang i viten og dyder, som betraktes som de to fundamentene for en misjonær. Som han skrev til sine foreldre ville han også fremme kall hos sine mange brødre. Han hadde selv solide intellektuelle kvaliteter og var dyktig i musikk. Han var ydmyk, vennlig, nestekjærlig, støttende og sjelden eller aldri sint. Han elsket sitt kall, og i alle brev ba han for bønner om å kunne fortsette i kongregasjonen.

Sitt martyrium delte han med studentgruppen som ble ledet av den salige p. Manuel Jové Bonet (nr 11), se hans biografi for detaljer. Han ble skutt den 26. juli 1936 i Lleida, 24 år gammel.

24) Den salige Ludvig Plana Rabugent †† (kat: Lluís; sp: Luis), kleriker CMF (student), ble født den 20. juli 1914 i La Cellera de Ter (sp: La Sellera de Ter) i provinsen og bispedømmet Girona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt dagen etter i det lokale sognet Nuestra Señora de Sales. Tre år senere ble han fermet (konfirmert) av biskop Francisco de Paula Mas y Oliver (1860-1920) av Girona (1915-20). Hans foreldre var don Francisco Plana og doña Margarita Rabugent, som hadde åtte barn, hvorav fem skulle tre inn i religiøse kommuniteter, inkludert Ludvig.

Den 4. mai 1926 dro han til Cervera. Senere husket han denne datoen som behagelig og viktig for ham. Men han begynte i claretinernes postulatat i Alagón den 7. juli 1926, tolv år gammel. Etter to år vendte han tilbake til Cervera for å fortsette sine studier i humaniora. Han begynte på novisiatet i Vic den 29. juli 1930. Han mottok ordensdrakten den 14. august 1930, og etter prøveåret i novisiatet avla han sine første løfter den 15. august 1931.

Ti dager senere flyttet han til Solsona for å begynne sine studier i filosofi. Han begynte også på kursene i teologi i Solsona, selv om han ville ha foretrukket å studere i Cervera. Til slutt kom han til Cervera den 26. august 1935. I slutten på kurset i juni 1936 ble han syk og kunne ikke ta alle eksamenene i det andre kurset i teologi og visste ikke når han kunne fortsette. Så han skrev til sin bror Juan den 26. juni: «Vi er rolige og tenker ikke på noe spesielt. Han hadde mange betydelige talenter. Han var en svært observant ordensmann, from og nestekjærlig selv om han kunne være gretten til tider.

Sitt martyrium delte han med studentgruppen som ble ledet av den salige p. Manuel Jové Bonet (nr 11), se hans biografi for detaljer. Han ble skutt den 26. juli 1936 i Lleida, 22 år gammel.

25) Den salige Vincent Vázquez Santos †† (sp: Vicente), kleriker CMF (student), ble født den 23. august 1915 i Villada i provinsen Palencia og bispedømmet León i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre var dagarbeideren Vicente Vázquez og hans hustru Concepción Santos. Han ble døpt den 29. august i sognet Santa María i landsbyen og fermet (konfirmert) to år senere av biskop José Álvarez y Miranda (1850-1937) av León (1913-37) under et pastoralt besøk i landsbyen. Han mistet sin far da han var tre år gammel.

Like før han fylte elleve år, begynte han i august 1926 under påvirkning av sin claretinske onkel p. Anastasio Vázquez (1895-1958) i claretinernes postulatat i Alagón i Zaragoza. Onkelen ble født den 17. august 1895 i Grulleros i León, han avla sine løfter den 15. august 1912 og ble presteviet den 2. mai 1920, og han døde den 12. april 1958 i Rio de Janeiro i Brasil. Senere begynte også Vincents bror Emiliano i kommuniteten. I Alagón begynte han på sine studier i humaniora, og to år senere fortsatte han med bemerkelsesverdige resultater i Cervera, hvor han kom i juli 1928. Hans prefekt i postulantatet var p. José Ribé.

Den 29. juli 1930 dro han til Vic for å gjennomføre novisiatet. Han mottok ordensdrakten den 14. august og avla sine første løfter den 25. august 1931. Neste dag flyttet han til Solsona for å studere filosofi. I Solsona gjennomførte han også det første kurset i teologi på grunn av en omorganisering. Sommeren 1935 dro han til Cervera for å fortsette teologistudiene med sikte på prestevielse.

Han gjennomførte studiene med gode resultater, og han demonstrere en evne til å lære språk, både moderne og gamle, spesielt gresk. I fritiden pleide han og Amadeo Amalrich å dele historier på gresk, og han behersket også språket skriftlig, og senere skulle han bidra i bladet Katholikon de Atenas. Kanskje på grunn av disse tingene blir det sagt i en rapport at «han kunne tilegne seg noe mer i dyder». Til tross for denne evalueringen var hans oppførsel alltid eksemplarisk, men han led hyppig av hodepine. Han var ydmyk og from.

Men alle håp om å bli prest, ordensmann og vitenskapsmann ble knust den 21. juli 1936, da han måtte forlate det tidligere universitetet i Cervera og måtte søke tilflukt først i San Ramón og deretter i Mas Claret, hvor han flyktet neste dag. Sitt martyrium delte han med studentgruppen som ble ledet av den salige p. Manuel Jové Bonet (nr 11), se hans biografi for detaljer. Han ble skutt den 26. juli 1936 i Lleida, nesten 21 år gammel.

26) Den salige Gumersindus Valtierra Alonso ** (sp: Gumersindo), prest CMF, ble født den 13. januar 1874 [andre kilder sier 1876] i San Martín de Humada i Los Ordejones i provinsen og bispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt samme dag i sognekirken San Martín Obispo og ble fermet (konfirmert) i Villadiego den 7. juli 1877 av erkebiskop Anastasio Rodrigo Yusto (1814-82) av Burgos (1867-82). Hans foreldre var bonden Santiago Valtierra og hans hustru Josefa Alonso, som var husmor. Han mottok sin utdannelse hjemme og i sognet, hvor han var altergutt. Det var der hans religiøse kall vokste.

Han begynte på det claretinske postulatatet i Segovia den 13. februar 1890. Denne klassen var temmelig stor, og i det andre året var de 121 studenter. I alle sine kurs fikk han karakteren meritissimus, og han hadde god moral og religiøs holdning. Den 20. august 1893 dro han til Cervera for novisiatet. Generalsuperioren, p. José Xifré, ønsket de nye novisene velkommen. Det var 94 noviser fra novisiater i Barbastro, Alagón, Segovia og Valmaseda. Han avla sine første løfter den 15. august 1894 i Cervera. Deretter begynte han på studiene i filosofi. I filosofistudiene demonstrerte han intellektuelle og menneskelige kvaliteter. Den 16. juli 1897 bodde han i La Selva del Campo som legbror (hermano coadjutor). Det synes som at han ble flyttet fra kategorien «student med løfter» (estudiante profeso) til legbror på grunn av noen epileptiske anfall som påvirket hans helse.

Han var et mønster på religiøs observans og aksepterte ydmykt sine overordnedes beslutning om at han skulle overføres til kategorien legbror på grunn av en sykdom som syntes å gjøre ham ute av stand til å bli prest. Som legbror ble han sendt til La Selva som lærer og instruktør for eksterne studenter. Men da sykdommen var over, gjenopptok han sine studier. I februar 1900 ble han overført til Cervera. Han ble overført tilbake til kategorien student.

I 1905 dro han til Barbastro som professor for postulanter, og kurset 1906-07 var også assistent for prefekten. Det virker som om han samtidig gjennomførte teologiske studier i bispedømmet Barbastro. I denne byen mottok han de lavere vielser den 22. desember 1907. Han ble vigslet til subdiakon i Lleida den 13. juni 1908 og til diakon i Alagón den 5. juli 1908. Den 19. september 1908 ble han presteviet i Lleida av dr. Antonio Ruano Martín (1850-1914), biskop av Lleida (1905-14). Han var da 34 (32?) år gammel.

Han fortsatte i Barbastro som en ansett lærer, et arbeid han hadde gode kvalifikasjoner for. Sommeren 1909 ble han postert i Vic som prefekt for postulantene som erstatning for p. Ramón Ribera. Ved skiftet av oppgaver i 1916 ble han sendt til Cartagena, hvor han ble værende frem til slutten av 1922, da han flyttet til Madrid. Den 23. januar 1923 ankom han Alagón med oppdrag som minister. Fra den 18. september 1924 til 1929 var han disiplinærprefekt i seminaret, som hadde vært en claretinsk kommunitet som var ansvarlig for ledelsen.

I 1928 ble han sendt til Requena som superior. Der etablerte han erkebrorskapet av Marias rene hjerte, med mange medlemmer. I 1932 ble han utnevnt av provinsialen i Catalonia til superior for generalatet i Calle Ripoll i Barcelona, et verv han aksepterte av lydighet: «Jeg ble født til å adlyde og ikke å sende (…) det vil bli en tortur for meg å måtte lede». Den 12. mai ble han superior. I desember ble han spurt om å bli generalkollektor (Colecturía General). Nedgangen i messestipender fikk ham til å tenke ut et botemiddel. Gjennom Den marianske unionen av hjelpere (Unión Mariana de Sufragios) fremmet alle medlemmene av instituttet programmet. Han ønsket ikke å fortsette som superior, men han ble stadfestet i dette embetet i 1934.

Fra 1931 begynte han å uttrykke lengselen etter å lide martyrdøden i etterfølgelsen av andre claretinere: «Oppmuntret av p. Ángel, ikke bare å tåle med glede slutten av religiøs forfølgelse, men å lide, om nødvendig i etterfølgelse av patrene Crusats og Sola. For en ære for vårt berømte institutt». Da han måtte forlate huset den 21. juli 1936 og søke tilflukt i hjemmene til venner, ga han ofte uttrykk for sin villighet til å møte martyriet og utgyte sitt blod for Jesus Kristus. Han pleide ofte å si: «Gud fremfor alt». Han hadde satt all sin lit til Jesus.

Den 20. juli 1936 eksploderte revolusjonen. De informerte p. Valtierra om å forlate huset fordi de var i fare. Han svarte: «Men om vi ikke har gjort noe galt mot noen?» Dette svaret er i samsvar med det han tenkte om de revolusjonære. Han kunne ganske enkelt ikke forstå dem. De insisterte på at det var et trengende behov for å kle seg i sivile klær og komme seg unna. Pateren hadde ikke noen venner han kunne rømme til, så han søkte tilflukt med p. Jacinto Blanch i hjemmet til don Eugenio Bofill.

Etter fire eller fem dager hvor de så etter et alternativt tilfluktssted, dro de den 25. juli til hjemmet til don Ramón Sunyer, bror av en claretiner som bodde i Italia. Men dette huset ble voktet. Da dro de til huset til doña Carmen Bayonne, hvor en etasje allerede var okkupert av ordenssøstre fra kommuniteten av Jesu tjenerinner (Siervas de Jesús). Til tross for det faktum at situasjonen var så delikat og kritisk, ønsket pateren å feire messe. En av søstrene måtte ta dem med til De små søstre av de fattige (Hermanitas de los Pobres) fordi det var et trygt sted. Pateren var ikke fornøyd, men til slutt aksepterte han denne avgjørelsen. «Siden min ordinasjon har jeg til denne dag aldri holdt opp med å feire messe».

Der utøvde han sitt prestelige ansvar og begynte å gi leksjoner i stillhet og spiritualitet. Han sa til eieren: «Ikke vær redd. Jeg ber officiet og til Jomfruen slik at hun ville hjelpe oss. Søstrene var oppmuntret og lykkelige. De forsto og beundret at han forberedte dem for martyrium. På den andre siden ønsket pateren å forlate huset av frykt for at eieren var i fare. Nonnene forsøkte å kle seg i sivile klær, men pateren fant det vanskelig å forkle seg, for han hadde bare svarte klær.

Gumersindus gikk ut om ettermiddagen søndag den 26. juli med den intensjon å gå til en venns hus i Sarrià (sp: Sarriá). Han fulgte trikkelinjene, og da han kom til broen i Vallarca, ble han stanset av en militspatrulje under kommando av Jaime Serrat. Da han så presten, sa han: «En munk!» Kommandanten gikk ut av bilen og spurte: «Er du en ordensmann?» «Ja, det er jeg, ved Guds nåde» sa pateren med all oppriktighet. Hans opptreden hadde forrådt ham. Deretter var det en dialog mellom den arresterte og kommandanten om det huset han nettopp hadde forlatt. deretter begynte forhøret. Han ble spurt om hvem som hadde ledet ham til det huset, men han forsto faren og ville ikke si noen ting. Som svar begynte kommandanten å slå ham. Presten trakk frem sin rosenkrans og i taushet og med resignasjon begynte han å be.

Da kom andre røde militsmenn til, og den arresterte ble overlevert til dem: «Dere kan ta denne og gjøre hva dere vil». De tok ham med i en bil, og i Calle Napoleon tvang de ham til å gå ut av bilen. De fikk ham til å gå opp gaten, og etter en tid hørtes lyden av flere skudd. Han ble etterlatt liggende død på gaten. Skytingen fant sted mellom klokken 22 og midnatt om kvelden den 26. juli 1936 i Barcelona i Catalonia. Han var 62 år gammel. Hans lik ble ikke funnet før klokken fem om morgenen, og det ble tatt med til klinikken. Han ble identifisert fordi noen gjenkjente ham. Da p. Jacinto Blanch ikke så p. Valtierra, gikk han til klinikken og gjenkjente et fotografi av liket. Åpenbart ble adressen til det huset hvor han hadde bodd funnet, og huset ble gjenstand for flere ransakelser.

27) Den salige Frans Xavier Surribas Dot † (sp: Francisco Javier: kat: Francesc Xavier), prest CMF, ble født den 7. november 1909 i Torelló i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt dagen etter fødselen i sognekirken San Feliu i Torelló, Han ble fermet (konfirmert) i samme sogn den 6. februar 1911 av biskop José Torras y Bages (1846-1916) av Vic (1899-1916). Hans foreldre var handelsmannen don Jaime Surribas og hans hustru doña Maria Dot. De hadde tre barn, hvorav de to guttene ble claretinske misjonærer, den eldste, p. Luis (født 14. januar 1906, løfter 15. august 1922, presteviet 14. juni 1930, død 26. desember 1980), og Frans Xavier, den yngste, mens datteren ble igjen hjemme.

I 1920 begynte han i claretinernes postulatat i Vic, ti år gammel, og hans prefekt var p. Jaime Girón. I de tre første årene med studier i humaniora hadde han bemerkelsesverdige karakterer. For det siste året med humaniora flyttet han i 1924 til Cervera, hvor han møtte sin eldre bror. I brevene han skrev til sin mor og søster på den tiden, fortalte han at han følte seg svært komfortabel og glad i seminaret. Han begynte sitt novisiat den 10. februar 1925 i Cervera med å motta ordensdrakten, og ved avslutningen av prøveåret avla han sine første løfter den 11. februar 1926. Hans novisemester var p. Ramón Ribera. Dagen etter var han på vei til Solsona med sine klassekamerater for å studere filosofi. I et brev han skrev til sin mor den 28. november 1926, bekreftet han at studiene i filosofi var lette for ham.

I 1928 dro han til Cervera for å studere teologi. I juni 1929 mottok han den første tonsuren og de fire lavere vielser i Cervera av biskop Ramón Font y Farrés CMF (1874-1947) av Tarija i Bolivia (1924-47). I 1931 flyttet han til Tarragona for å studere moralteologi og jus fordi klimaet var gunstig for hans helse, men snart kom han tilbake til Cervera. Der ble han vigslet til subdiakon den 24. januar 1931 av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45). Samme sted ble han diakonviet den 3. april av biskop Nicanor Mutiloa e Irurita CSsR (1874-1946), apostolisk administrator av Barbastro (1927-35). Den 20. mai 1931 flyttet han fra Cervera til Solsona for å motta prestevielsen neste dag, den 21. mai, av biskop Valentín Comellas. Han fikk tillatelse til å dra til sin landsby for å preke og feire messen to dager på rad.

I midten av august 1933 flyttet han til Aranda de Duero for å ta forberedelseskurset for sin tjeneste. Turen varte i tyve timer! En reise med mange skifter av tog på forskjellige linjer, den siste fra Ariza til Valladolid. I februar 1934 skrev han til generalsuperioren og tilbød seg å dra til den kinesiske misjonen. Etter kurset med forberedelser og prekener ble han sendt til huset i Sallent, hvor han ankom den 23. juni 1934. Denne destinasjonen var midlertidig, for etter to måneder ble han sendt til Selva del Campo som predikant. Men før han slo seg ned, mottok han den 4. september samme år en ny oppgave i Cervera som lærer for de eksterne barna. Men i januar 1935 ble han sendt tilbake til Selva del Campo med stillingen som organist og predikant. Han utøvde en stor apostolisk aktivitet for befolkningen i regionen med stor apostolisk iver.

Tatt i betraktning den politiske situasjonen som ble stadig mer forvirrende og farlig, forutså kommuniteten i La Selva del Campo «et angrep av horden, derfor hadde de allerede sikret de farligste tingene på forhånd. De mottok alarmerende nyheter fra en av naboene i byen, så han som fungerte som superior, bestemte at kommuniteten skulle dele seg i små grupper og dra til flere hus rundt om i byen». Den 21. juli 1936 måtte alle prestene og brødrene forlate huset fordi de var blitt advart om at militsen skulle angripe kirken, og da natten kom, hadde de brent den ned.

Surribas tilbrakte natten sammen med studentene Miguel Bertolín og Juan Costa i en hytte i utkanten av Selva. Neste morgen tenkte de å dra til Reus, og de stanset i den lille landsbyen Almoster, hvor de ble svært godt mottatt av sognepresten. Men de tre misjonærene ble advart om at en mobb av unge frihetsforkjempere var på vei, så de måtte flykte. P. Surribas tok sakramentet fra kirken, og sammen med sine ledsagere gikk han til fjellene, hvor de ble til den 24. juli, gjemt i en hytte ikke langt unna. Den venstreorienterte eieren av hytten sa til dem at de måtte dra: «Hvis de dreper dere, kommer dere til himmelen, men hvis jeg beskytter dere, dreper de meg. Hva vil da skje med min familie?»

De gikk hele dagen den 24. juli til Prades-fjellene (Muntanyes de Prades), hvor de tilbrakte natten og mottok kommunion for siste gang, fordi det ikke var mer konsekrerte hostier igjen. De dro til Riba, hvor Juan Costa kunne få tak i billetter. Et av medlemmene i komiteen fulgte p. Surribas og Bertolín til Picamoixons, hvor de ble mottatt svært godt av komiteens leder, som ga dem mat og klær og viste dem veien til en hytte for natten, og han lovte dem billetter til neste dag. Presidenten holdt sitt ord, og klokken åtte den 26. juli tok de toget til Lleida, selv om p. Surribas kunne ha tatt toget til Vic, siden det var hans hjemby, men han ønsket ikke å forlate studenten Miguel Bertolín, for han ønsket ikke at denne unge studenten skulle lide alene. Allerede på stasjonen fortalte en jernbanefunksjonær dem at de ble lagt merke til som prester eller noe, og han ba dem om å skille lag hvis de ville komme seg til Lleida. Til tross for dette, da de gikk av toget i Lleida hver for seg, steg det en stor murring opp blant den ventende mengden. Studenten Miguel Bertolín fikk tatt av seg bereten for å se om han hadde tonsur. Etter å ha sett på hans hender, som allerede var litt trælet etter dagen i skogen, førte de ham til regjeringen og derfra til fengselet.

På stasjonen prøvde p. Surribas å få en billett til Barcelona, men de krevde pass, som han ikke hadde, og de ba ham gå til byen for å få et. Da han forlot stasjonen og ut på Plaza Berenguer IV, tok noen av ham hans beret som avslørte den prestelige tonsuren, og de ba om hans dokumenter. Deretter arresterte de ham og to væpnede menn fikk ham til å løfte armene opp til en vegg og eskorterte ham til porten til vertshuset Las Cuatro Naciones. En av de militante trakk frem en pistol og begynte å rope: «Stå tilbake, stå tilbake» til de nysgjerrige slik at de kunne handle mer fritt. Der ble han skutt flere ganger, og han døde på stedet. De bar straks hans lik inn i en varebil. Det var søndag den 26. juli 1936 i Lleida, rundt klokken tolv. Han ble 26 år gammel.

Studenten Miguel Bertolín ble tiltalt og dømt av den såkalte Folkets domstol til ti år i fengsel og en bot på tusen pesetas for forbrytelsen det var å være ordensmann, men han ble løslatt da nasjonalistene erobret Lleida.

28) Den salige Candidus Casals Sunyer ** (kat: Càndid; sp: Candido), prest CMF, ble født den 22. august 1897 i La Nou i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt dagen etter i sognekirken San Saturnino de Malanyeu i provinsen Barcelona og bispedømmet Solsona. Han ble fermet (konfirmert) den 5. september 1899 av biskop Ramón Ríu y Cabanas (1852-1901), apostolisk administrator av Solsona (1895-1901). Hans foreldre var don Ramón Casals og hans hustru Maria Sunyer, som hadde tre andre barn. Candidus var den yngste av deres barn. I familien og i sognet mottok han sin utdannelse om den kristne tro. Som barn ble han tiltrukket av alt kirkelig og oppdaget sitt kall til å tjene i Kirken.

Han begynte på claretinernes postulatat i Vic da han var ti år gammel. Hans prefekt var den salige p. Gumersindo Valtierra (nr 26). Der fullførte han sine kurs i humaniora, analogi, setningsbygning og retorikk. Han fikk fremragende karakterer. Hvert år syntes han å gjøre det bedre med et bemerkelsesverdig talent, med både fysiske og moralske kvaliteter. I 1911 flyttet han videre til Cervera sammen med sine klassekamerater. De trådte alle inn i novisiatet, men siden han bare var fjorten år gammel, begynte han på sine kurs i filosofi og logikk. I 1912-13 gjennomgikk han sitt novisiat, men siden han ikke var fylt femten år, den kanoniske alder, kunne han ikke motta ordensdrakten i august, men måtte vente til den 7. september 1912. Hans første novisemester var p. Mariano Fernández, som ble valgt til provinsial, og p. Ramón Ribera ble ny novisemester. Han avla sine første løfter den 8. september 1913 i Cervera. Der fullførte han de resterende årene med filosofi, metafysikk og etikk, og deretter fortsatte han med dogmatisk teologi til sommeren 1918.

Den 18. juli 1915 mottok han tonsuren sammen med 58 andre studenter og de lavere vielser sammen med en gruppe på ni. I denne tiden var hans prefekter de salige patrene Filip de Jesús Munárriz (saligkåret 1992) og Jaime Girón (nr 57). I 1918 flyttet han til Alagón i provinsen Zaragoza i regionen Aragón for å studere moralteologi. Der avla han sine evige løfter den 22. august 1918. Den 14. juni 1919 ble han vigslet til subdiakon i Zaragoza av erkebiskop Juan Soldevilla y Romero (1834-1923) av Zaragoza (1901-23). Den 29. august 1919 ble han diakonviet i Alagón av samme erkebiskop. Den 29. mai 1920 ble han presteviet i Zaragoza. Han var en mønsterstudent på grunn av sin flid og sin glød.

Fra Alagón flyttet han til Aranda de Duero i provinsen Burgos i regionen Castilla y León for å ta forberedelseskurset før sin tjeneste. Forberedelsen var både teoretisk og praktisk, for han ble sendt for å preke til folket ved viktige anledninger. Etter å ha fullført kurset ble han sendt til Cervera som predikant, og i 1924 til Vic. Der utviklet han sine oratoriske evner på en ekstraordinær måte. Han var en fremragende predikant med en sterk og klar stemme. Han hadde et stort ry som forkynner, men han satte også av tid for å forberede sine taler. I dette arbeidet visste han å benytte seg av det gode biblioteket som var tilgjengelig for huset, spesielt om forkynnelse og lytternes behov. Fysisk var han en stor mann og en stor predikant. Dette ble demonstrert i hans folkemisjoner og ved å preke med budskap fra hjertet. Han ble ofte bedt om å preke på utallige steder, og nesten hver sommer utnevnte hans overordnede ham til å gi studentene kurs i å tale offentlig. Alle syntes å anerkjenne ham som en stor lærer.

Fra 1928 til 1931 var han superior i La Selva del Campo i provinsen Tarragona i Catalonia, og fra 1931 til 1934 ble han sendt til Lleida (sp: Lérida) som førstekonsultor. I 1934 ble han valgt til provinsialsuperior for huset i Barcelona. Denne utnevnelsen forårsaket ifølge ham spørsmål i hele provinsen Catalonia. «Av svært alvorlige og sterke grunner trakk jeg meg tre ganger, siste gang ble jeg beordret under hellig lydighet og hadde ikke noe annet valg enn å bøye hodet. Det var naturlig ettersom det var mange som avviste meg, og provinsialstyret inntok en ubøyelig holdning og fant det vanskelig å lytte til fornuft. Jeg fortsatte til jeg ikke kunne lenger. Det ble allment sagt i provinsen at provinsialstyret ville ha en ja-mann i dette huset. I tillegg var det allerede kjent at det eneste valget var p. Fabregat, lokal førstekonsultor og provinsialkonsultor. Her var det ikke superioren, men førstekonsultoren som bestemte. Men det var nødvendig å forstå alle disse hensynene».

Denne teksten viser hans ydmykhet og lydighet, for embetet som superior var et kors for ham som han aksepterte av lydighet. Hans underordnede betraktet ham som en glimrende superior, som behandlet alle godt, vennlig og diskret. Han hadde en stor beskjedenhet i den måten han behandlet de ærverdige prestene i kommuniteten. Han var svært varmhjertet og prøvde å fremme initiativ fra sine underordnede. Han fortsatte som lokal superior for huset i Gràcia.

I dette embetet var det ingen mangel på problemer, både interne og eksterne. Den interne uorden reflekterte antallet observatører, personellforflytninger og sykdom hos en lokal leder i et par måneder som han måtte overta for. Dette alene forhindret ham fra å oppfylle plikten til å sende årsrapporter ved slutten av hvert år. Den eksterne uorden var selvsagt den politiske og sosiale situasjonen, som påvirket sikkerheten til den enkelte og driften av kollegiet. I et brev skrevet den 25. mai 1936 til generalsuperioren, p. Felipe Maroto, skrev han: «Når det gjelder kommuniteten i Barcelona nå, er ting ikke så pessimistisk. Det synes som om det ikke ville påvirke stengningen av religiøse skoler. Gud fremfor alt».

Denne teksten ble skrevet ikke engang to måneder før utbruddet av den marxistiske revolusjonen, noe som gir inntrykk av at han ikke kjente de herskende politiske partiene eller at han trodde på sine egne gode ord. Det er godt å stole på forsynet, men man trenger også å ta kloke skritt. Dette synet var åpenbart utbredt blant de religiøse. «De så revolusjonen komme og vi vet ikke om alvoret i situasjonen i Spania sank inn fra begynnelsen. Det var mange som trodde at det bare var snakk om et par dager og at den normale situasjonen snart ville vende tilbake til hjemlandet». Uansett var han bekymret for kommuniteten. Han søkte tilflukt for dens medlemmer og etterlot penger i et apotek til prestene så de ikke skulle mangle penger eller klær.

Candidus hadde fremragende intellektuelle kvaliteter. Han var også en troens mann, noe som kunne ses i hans misjonsaktivitet. Han var karakterisert av nestekjærlighet, noe som ble reflektert i hans behandling av andre. Han handlet med en sterk nestekjærlighet mot sine underordnede, i sin vennlighet og omsorg. Han hadde en stor nidkjærhet for å frelse sjeler, og han insisterte på at syke mennesker også skulle hjelpes åndelig.

Han trodde at han ville dø, og det var derfor han ikke ville forlate huset i Gràcia, noe han kunne ha gjort. Da det lå i ruiner, demonstrerte dette styrken i hans karakter. En gang han forlot klosteret, erklærte han til dem der om å innfinne seg med Guds vilje og å utgyte deres blod. Han ga til og med uttrykk for sin lengsel etter å dø for Kristus, noe han var fast bestemt på å gjøre.

Den 19. juli 1936 tok han vare på alle unntatt de syke, som ble hjulpet provinsialen og p. Montaner. De forlot klosteret og dro til de familiene som på forhånd var avtalt som tilfluktssteder. I siste øyeblikk, etter anmodning fra provinsialen, p. Goñi, forlot han provinsialhuset i ruiner og under skudd fra ulike kanter dro han til hjemmet til noen venner, familien Casal, som forsynte kommuniteten med fisk. Å unnslippe kulene var nesten et mirakel, siden det var utstasjonert menn med rifler som var klare til å skyte på mistenkelige forbipasserende. Sivilgarden ankom, noe som skapte litt forvirring, så presten beveget seg uten å bli oppdaget. På denne måten fortsatte han sin ferd, selv om det ikke var mangel på kuler fra flere steder, og han var heldig som ikke ble truffet. Slik klarte han å komme seg til vennens hus.

Der tilbrakte han natten, men kan fikk ikke sove fordi han tenkte på de syke som var etterlatt i huset. Hans bitterhet økte da han fra sitt tilfluktssted så flammene som fortærte huset og kirken. Flere ganger ønsket han å gå tilbake til klosteret for å hjelpe, men hans venner klarte å overtale ham til å oppgi dette forehavendet. Han svarte at han ikke brydde seg om han døde, hvis Gud ønsket det. Om morgenen neste dag, for å unngå ulempene ved en ransakelse hos hans venner, viste han sitt noble hjerte og forlot huset sammen med to av familiens barn for å installere dem alle hos sine fettere. Da han og hans følge kom ned trappen, gikk militsmenn inn i heisen for å utføre den fryktede ransakingen.

Han bodde hos sine slektninger til den 25. juli og viste tegn på ro og tilpasning til Guds vilje. Som prest var han beredt til å akseptere døden. Tilsynelatende prøvde han i disse dagene å komme seg til Frankrike, for han dro til det franske konsulatet for å få et pass, men han lyktes ikke. Om kvelden den 25. juli flyttet han til en annen fetter, legen dr. Sunyer.

Den 27. juli gikk han som han hadde gjort ved andre anledninger, for å besøke sine nevøer, som var elever i et annet hus i Barcelona. Huset var omgitt av militsmenn på grunn av to salesianere som bodde og ble tatt til fange i en annen gate, og marxistiske patruljer ransaket nå huset. Pateren forsto ikke situasjonen og gikk opp trappene, og da han kom inn, gjenkjente de hans prestelige fremtoning. Et medlem av militsen tok av ham bereten, så tonsuren og sa: «Du er prest». «Ja, det er jeg», svarte han. Da sa de militante til eieren av pensjonatet: «Så det er også prester i huset?»

Gjennom sine undersøkelser fikk de vite at han var superior i p. Clarets hus i Gràcia, hvor det ifølge dem var gjort motstand, så de slo ham med geværkolbene og overøste ham med banning og fornærmelser. Han ble arrestert sammen med tre salesianere, de to som var der og en annen som kom til. Fangene måtte klatre opp i en lastebil mens de ble slått, noe mange tilskuere på gaten var vitne til. Ifølge informasjon fra en nevø av pateren ble de fire tatt med til la checa hos fagforeningen i Gràcia. Der ble han fryktelig torturert for å presse frem en uttalelse som var av interesse. La Checa var det hemmelige politiet som hadde navn etter Tsjekaen, det hemmelige sovjetiske politiet i perioden 1917-22. Tsjekaen hadde ansvaret for å arrestere «klassefiender», medlemmer av presteskapet og andre politiske motstandere av kommunistene. Uttrykket «tsjeka» ble et kallenavn for KGB, og dette er fortsatt i bruk i Russland i dag.

Ingenting er kjent om tid og sted hvor de ble henrettet. Deres lik kom inn på klinikken klokken syv om morgenen den 28. juli. [Flere kilder opplyser imidlertid at han ble drept den 29. juli 1936 i Barcelona.] Bildet av hans lik ble identifisert av dem som var vert for ham. Kort etter ble fotografiet av hans lik også identifisert av hans slektninger i Justispalasset hvor han ble skutt med en kule i tinningen. Det antas at han ble gravlagt på kirkegården i San Andrés de Palomar, for også salesianerne ble gravlagt i en fellesgrav der. Han var nesten 39 år gammel.

29) Den salige Adolf de Esteban Rada ** (sp: Adolfo), kleriker CMF (student), ble født den 28. september 1912 i Berbinzana i provinsen og regionen Navarra og bispedømmet Pamplona i Spania. Hans foreldre var don Quintin de Esteban og Faustina Rada. Han ble døpt dagen etter i sognekirken Santa Maria. Han ble fermet (konfirmert) den 2. juni 1913 under et pastoralbesøk av biskop José López Mendoza y García OESA (1848-1923) av Pamplona (1899-1923). Han mottok sin første kommunion i 1921 i en alder av ni år.

Den 19. november 1923 begynte han på postulatatet i Alagón, og der ble han værende til 1925. Hans postulantprefekt var p. Francisco Piñol. Det første året studerte han spansk, latin, aritmetikk, katekismen og kirkehistorie. I det andre året studerte han i tillegg analogi. Den 17. august 1925 dro han til Cervera for tredje og fjerde år med humaniora. Han gjorde det svært godt i sine studier. Den 28. juli 1927 dro han til Vic for å begynne i novisiatet. Novisemesteren var p. Ramón Ribera. Han begynte programmet den 30. september. Den 1. oktober 1928 avla han sine første løfter i Vic. Dagen etter dro han til Solsona for å gjennomføre studier i filosofi, logikk, metafysikk og etikk. Hans prefekt var p. Felipe Calvo.

Den 26. august 1931 flyttet han sammen med sine klassekamerater til Cervera for å studere teologi. På reisen bar alle studentene sivile dresser som var blitt kjøpt flere uker tidligere. De tok alle forholdsregler på grunn av den herskende sosiale usikkerheten og hatet mot Kirken som var skapt av republikken. Prefektene i Cervera var patrene José Arner (1931-33), Clement Ramos (1933-34) og Felipe Calvo (1936). I 1935, da han fullførte sine studier, men fortsatt måtte gjennomgå sin militærtjeneste, ble han sendt til kollegiet i Barcelona som lærer. Han oppfylte sine forpliktelser i 1935/36. Han hadde gode fysiske kvaliteter og en positiv holdning og var svært talentfull.

Ettersom årene gikk og han hadde fremgang i sine studier, syntes hans entusiasme å vokse, selv om han var klar over at situasjonen ikke var gunstig, men fiendtlig for enhver som ønsket å tjene i Kirken. Det hatet som regjeringen uttrykte mot Kirken, tydet på at de ville ødelegge alt som var hellig, og før eller senere ville de sette sine ord ut i handling. Til tross for det faktum at situasjonen fortsatte å bli forverret, vokste både hans ånd og illusjoner, og hans eneste bekymring var at han måtte avtjene sin obligatoriske militærtjeneste, noe som ville forsinke hans ordinasjon med to eller tre år. Proklamasjonen av republikken satte også stopper for hans håp om å få reise til misjonen i Amerika eller Afrika.

De vitnesbyrdene som ble samlet inn, bekrefter sunnheten i den formasjonen han mottok. Han var en mann av en levende og intens tro og hadde en naturlig fromhet. Han var svært hengiven til Jomfru Maria og ba rosenkransen daglig. Han hjalp to av sine brødre med å oppgi deres sosialistiske idealer og praktisere kristne idealer ved ikke å kjempe mot Kirken. Han var trofast i observasjonen av sine religiøse forpliktelser. Han var enkel og talentfull, en akademiker, en god lærer og flittig i undervisningen. Andre karakteristikker sa at han var enkel, fredelig, lydig, hjelpsom, vennlig og nestekjærlig.

Fra 1931 møtte alle ordensfolk spenningen i den nye situasjonen med en bevissthet om ikke å oppgi troen eller sitt religiøse kall på grunn av vanskelighetene, selv om de ble truet med døden. Hans villighet til å dø for Kristus var en del av hans formasjon for å bli prest og en akseptering av konsekvensene av sitt religiøse kall.

Den 26. august 1935 ankom han til huset i Barcelona, og den 19. juli 1936 måtte han forlate det på grunn av de tragiske omstendighetene. Han ønsket ikke å forlate klosteret fordi han var klar til å møte alle vanskeligheter, til og med døden. Men han hadde ikke noe valg. Da han forlot huset sammen med sin medbror José Maria Oliva, søkte de tilflukt i huset til señora Oliva i Calle Corcega. Der henga de seg til bønn mens de glemte alle farer. Som gjester vakte de mistenksomhet og ble rapportert til komiteen, som sendte sine menn til en ransakelse den 31. juli.

Klokken syv om morgenen den 31. juli ankom en militspatrulje for en ransakelse. En av de militante sa: Denne etasjen er full av prester. Ransakelsen var grundig og de tok noen ting som interesserte dem. Studenten Adolf de Esteban ble arrestert. Hans venn klarte å snike seg bort gjennom inngripen fra sin bror Mariano. Men før han forlot huset, fikk han anledning til å ta farvel med moren til hans venn José Maria. Han ga José en klokke som han kunne gi videre til Adolfs far som et eneste minne og uttrykke at han var klar til å møte døden.

Militsmennene tok med de arresterte til kollegiet i Calle del P. Claret. Der ble de hilst av et barn som kalte ham «pater». Militsen fant ikke noe på skolen. Grunnen til at han ble arrestert og deretter drept var fordi han var en ordensbror fra klosteret til p. Claret. Fra kollegiet tok de ham med til en komite i nabolaget for en forklaring, og derfra til hans død, som inntraff kort etter. Han døde rundt klokken tre om ettermiddagen. Det skjedde på marken bak Hospital de San Pablo, og det var der hans lik ble funnet. Det ble brakt til klinikken, hvor han ble identifisert av Angela Oliva, søster av José Maria. Man vet ikke hvor hans levninger ble av. Han ble 23 år gammel.

30) Den salige Josef Arner Margalef *** (sp: José), prest CMF, ble født den 3. september 1892 i Alcolea de Cinca i provinsen Huesca og bispedømmet Lleida i regionen Aragón i Spania. Han ble døpt tre dager senere i sognet San Juan Bautista i Alcolea de Cinca. Han ble noe senere fermet (konfirmert) i samme sogn. Hans foreldre var bonden don Antonio Arner og hans hustru doña Josefa Margalef, som hadde åtte barn, og av dem var Josef den fjerde.

Han trådte inn i claretinernes postulatat i Barbastro den 27. juli 1903, ti år gammel. Prefekt for postulantene var den salige Filip de Jesús Munárriz, før han ble erstattet i 1905 av p. Ramón Ribera. Der studerte han humaniora med ekstraordinære resultater, for han hadde eksepsjonelle intellektuelle egenskaper. På alle kursene fikk han beste karakter, Meritissimus Maior. Sommeren 1907 dro han til Cervera for å gjennomføre novisiatet, som begynte med at han mottok ordensdrakten den 7. september, mens hans klassekamerater hadde mottatt drakten det 30. august. Dette var fordi han ikke nådde den kanoniske minstealderen på seksten år før den 3. september. Novisemesteren var p. Mariano Fernández. Dette prøveåret i novisiatet ble avsluttet med at han avla sine første løfter den 8. september 1908.

Etter løfteavleggelsen gjennomførte han sine filosofiske og teologiske studier ved det samme kollegiet i Cervera inntil 1914, med bemerkelsesverdige resultater. Men under filosofistudiene hadde han ofte sykelige øyne, noe som hindret ham i å studere flittig. Ved slutten av det andre året med filosofi mottok han tonsuren og to år senere de lavere vielser av biskop Armengol Coll y Armengol CMF (1859-1918), apostolisk vikar av Fernando Póo (1904-18). I 1915 dro han til Alagón for å begynne sine studier i moralteologi. I Alagón ble han vigslet til subdiakon den 20. juni 1915 og til diakon den 11. juli av biskop Armengol Coll y Armengol CMF. Han ble presteviet den 17. juni 1916 av erkebiskop Juan Soldevilla y Romero (1843-1923) av Zaragoza (1901-23), kardinal fra 1919. I 1916 dro han til Colegio Máximo i Aranda de Duero for å gjennomføre forberedelsesåret for prestetjenesten.

Fra Aranda dro han til Cervera som professor i logikk og metafysikk, som en erstatning for en professor som var syk. I 1918 ble han sendt til Alagón som assistent til prefekten for studentene i moralteologi og som predikant. Etter en treårsperiode ble han sendt til Barbastro, hvor han bodde til 1925. Han dro deretter til Requena, og senere ble han kalt til Alagón som superior for treårsperioden 1928-31. I løpet av denne tiden utviklet han en stor apostolisk aktivitet med folkemisjoner og annen forkynnelse. Ved utgangen av treårsperioden ble han utnevnt til prefekt for studentene i teologi og moralteologi i Cervera. I januar 1934 dro han til Vic som novisemester. I denne byen ble han overrasket av den religiøse forfølgelsen.

Han var en utmerket ordensmann og svært observant, men av noen ble han ansett som svært krevende og til og med streng i oppfyllelsen av sine plikter. Han var eksemplarisk i alt og svært flittig, til tross for at hans helse ikke alltid var sterk. Som superior var han nidkjær for sine undersåtters beste.

Om ettermiddagen den 20. juli forlot han residensen i Vic med sin assisterende novisemester, den salige p. Castus Navarro (nr. 31), og 31 noviser, alle ikledd sine sutaner, og postulantene etter ordre fra p. superior i henhold til fluktplanen, selv om han mislikte den siden sivilgarden hadde gitt sitt ord. De dro til Masía Pratdesaba ved siden av slottet Saladeures, hvor de slo seg til for natten. Før middag ba de rosenkransen sammen med familien som bodde der. Neste morgen feiret han messe i slottets kapell med innbyggere og gjester til stede. Den 21. juli måtte de forlate huset på grunn av dets nærhet til veien, og fra den dagen var de som omflakkende kveg gjennom skogen, med sutan de første dagene, fratatt alt og sov utendørs inntil komiteen, gjennom forbønn fra fromme mennesker, tillot dem å komme tilbake til Vic den 28. juli.

I løpet av disse dagene bekymret p. Arner seg for den materielle og åndelige næring til hele gruppen av noviser. Hver dag gjennomførte de sin vanlige fromme praksis, men med mer lidenskap. Han fortalte alle at de skulle være stolte av å bli forfulgt for Kristus og at dette var en svært stor heder. Den 25. juli, festen for den hellige Jakob den eldre, brukte han det andre punktet i meditasjonen til å prise denne apostelen, den første til å utgyte sitt blod for Kristus, og han oppmuntret alle til å lide martyrdøden hvis det var nødvendig. P. Arners hovedintensjon var å dra til Frankrike med studentene, og derfor sendte han den 26. juli bror Rubio til Vic for å snakke med superior p. Manuel Mascaró, som imidlertid ikke godkjente denne planen. Dagen etter sendte han p. Navarro, som ikke var i stand til å vende tilbake til gruppen.

Om ettermiddagen den 28. juli vendte de tilbake til Vic i en buss som var leid av de to kvinnene Ángela Lladó og Josefa Camarasa etter å ha innhentet passersedler for novisene fra komiteen. De advarte p. Arner mot å reise sammen med novisene på grunn av faren for hans liv, men han sa at han ikke kunne forlate dem på grunn av sin stilling. Bussen ble sjekket i kontrollposten på Calldetenas-broen, hvor deres identitet ble oppdaget ved at sjåføren varslet militsmennene, og for å øke sikkerheten fulgte en militsmann dem på motorsykkel. De ble brakt for komiteen. Forhøret gikk godt inntil en person kom inn og ropte på en ondsinnet måte: «Hvor skal så mange munker og nonner dra?» Det var virkelig noen nonner der som ventet på passersedler. Fra det øyeblikket endret hele situasjonen seg.

«Hvem er sjefen i dette gjengen?» fortsatte nykommeren. «Det er meg», svarte p. Arner. Dette førte til at han ble overøst med grove fornærmelser og ble dyttet og skjøvet frem og tilbake. Novisene ble løslatt og p. Arner ble tatt med til de gamle kasernene, hvor p. Navarro var. De tilbrakte noen timer sammen før de rundt klokken elleve om kvelden ble ført til fengselet. Der ble de separert. P. Arner var usikker på hvor han ble plassert, men neste morgen tilbød han p. Navarro og señor Rial sitt håndkle slik at de kunne vaske seg, og frokosten som var igjen. Den 29. juli var det en ny fordeling av cellene, og patrene ble plassert i tilstøtende celler, slik at de med letthet kunne kommunisere. De av fangekameratene som overlevde, rapporterte at p. Arner virket stille og tankefull og kommuniserte ikke med andre. Dette ble forsterket av hans sykdommer. Han likte å gå alene i en klosterrytme, hengitt til sine bønner og meditasjoner. Han spiste knapt, og selv det lille han spiste, gjorde ham dårlig og han måtte kaste opp.

En dag mens han snakket med en internert prest, sa han: «I dag mediterte jeg over Jesu bønn i Getsemane». «Vel, fortsett å meditere over korsfestelsen og Jesu død, for det kan skje», svarte den andre presten. For hvis noen hadde glemt faren de sto overfor, minnet militsmennene dem på det hver dag, hovedsakelig når de brakte dem maten, som var tiden for fornærmelser og trusler. De gjentok sitt refreng: «Hvis vi visste at dere er ordensbrødre, ville vi skyte dere akkurat nå».

Om kvelden den 7. august ble de de to patrene tatt ut av fengselet og skutt, noe som ble fortalt av en som var der. Det ble også bekreftet av fangevokteren til en from dame som brakte mat til patrene. Den 8. august ble to lik sett på veien fra Vic til San Hilario, i kommunen Sant Sadurní d’Osormort (sp: San Saturnino de Osormort) i comarcaen Osona i provinsen Barcelona. P. Arner ble nesten 44 år gammel.

31) Den salige Castus Navarro Martínez *** (sp: Casto), prest CMF, ble født den 1. juni 1905 i landsbyen Guadalaviar i provinsen Teruel og bispedømmet Albarracín i regionen Aragón i Spania. Han ble døpt den 6. juni i sognekirken i landsbyen. Han ble fermet (konfirmert) den 10. juni 1914 av biskop dr. Juan Antón de la Fuente (1838-1946) av Teruel og apostolisk administrator av Albarracín (1905-34). Hans foreldre var mølleren don Juan Navarro og hans hustru doña Ángela Martínez, som var husmor. De hadde ni barn, seks gutter og tre jenter. Castus var den tredje av sønnene.

Han begynte på seminaret i bispedømmet Teruel i september 1918, tretten år gammel. Der fullførte han sine prestestudier med middels karakterer. Den 29. mai 1926 mottok han tonsuren og dagen etter de to lavere vielsene til hostiarius og lektor. To dager senere mottok han de to gjenværende lavere vielser til eksorsist og akolytt. Han ble vigslet til subdiakon den 11. juni 1927 og til diakon den 17. desember 1927. Han ble presteviet på pinsedag den 10. juni 1928, 23 år gammel. Alle ordinasjonene ble foretatt av biskop dr. Juan Antón de la Fuente.

Han utførte sin pastorale tjeneste i flere byer. Han ble den 5. juli 1928 utnevnt til kapellan i Terriente. Noen måneder senere, den 12. mars 1929, dro han til Aguatón som eiendomsadministrator (ecónomo). To år senere ble han sendt til Vallecillo som regent, og i 1932 til samme embete i Griegos. Hans søster Bibiana arbeidet for ham som husholderske. Ifølge bispedømmets rapporter var han i alle stillingene han hadde, opptatt av sjelenes frelse, arbeidet alltid med apostolisk aktivitet og til sine overordnede tilfredshet.

Han trådte inn hos claretinerne i Vic i Den stille uke i 1935, etter en vente- og modningstid på tre år til motstand fra sine foreldre. I hele denne tiden hadde han støtte og forståelse fra sin biskop, den salige augustinermunken og martyren Anselm Polanco OSA (død i 1939, saligkåret i 1995). Den 10. juni 1935 begynte han sitt novisiat under veiledning av den salige p. Josef Arner CMF (nr. 30), som han skulle lide martyrdøden sammen med. Den 11. juni 1936 avla han sine første løfter som claretiner. Hans første postering i kongregasjonen var som assistent for novisemesteren i Vic, p. Arner. Dette skulle bare være midlertidig mens han ventet på en postering utenfor Catalonia. Han snakket ikke katalansk og hadde en stor lengsel etter å utøve sin tjeneste.

Mindre enn førti dager etter hans løfteavleggelse brøt borgerkrigen ut fulgt av den marxistiske revolusjonen. Den 20. juli var han tvunget til å forlate novisiathuset sammen med p. Arner, novisene og postulantene, og søke tilflukt i skogene utenfor byen uten noen forsyninger. Den 27. juli dro han etter p. Arners anmodning til Vic for å møte p. superior og få tillatelse til å dra over grensen til Frankrike. Han gikk ut tidlig om morgenen og dro gjennom Saladeures, hvor bosetteren ga ham mat og instruerte ham om hvor han skulle gå. De sa til ham at han måtte hilse alle han møtte på veien med hevet knyttneve og et «¡Salud!» Han tok av seg sin hvite skjorte og fikk på seg en farget i stedet, erstattet sine svarte sko med nye lerretssko og tok på seg en skyggelue som dem.

Da han prøvde å komme seg inn i bilen, ble han arrestert av en marxist som holdt vakt ved Calldetenas-broen, for han hadde ikke noen passerseddel. Han hadde heller ingen dokumenter, og da han ble spurt om identitet, sa han først at han var en arbeider. Deretter sa han at han var en lærer og til slutt at han var en misjonær fra klosteret La Merced. Han ble påsatt håndjern og ført til revolusjonskomiteen. Han ble grundig ransaket og forhørt til fornærmelser og ydmykelser. Blant annet spurte de hvor levningene av den hellige Antonius Maria Claret, kongregasjonens grunnlegger, ble oppbevart. Han ble også spurt om han hadde gjemt noen våpen, og dette besvarte han med å vise dem sin rosenkrans og skapular og sa: «Jeg har ingen andre våpen enn disse». Dette gjorde militsmennene rasende, så de ødela rosenkransen for hans øyne.

Han ble satt sammen med p. Arner i de gamle brakkene, og sammen ble de brakt til fengselet to timer senere. P. Navarro ble plassert i cellen til høyre for legmannen señor Rial. Deretter byttet de om på fangene så han ble flyttet ved siden av p. Arner. De av deres fengselskamerater som overlevde, fortalte senere at de to prestene forble hengivne og forberedt på alt som måtte komme. De stolte på Forsynet og beholdt roen. I cellen praktiserte p. Navarro sine øvelser på knærne og vendt mot veggen. Han var optimistisk og overbevist om at ingenting alvorlig ville skje, for han sa: «De røde er bare på jakt etter pesetas, og ettersom vi ikke har noen, vil de sette oss fri». Men senere ble han overbevist om at han kom til å dø. For å forberede seg, delte han historier og reflekterte med de andre, og deretter skriftet han for p. Arner. Om kvelden den 7. august ble de to prestene tatt med ut og skutt på veien til San Hilario i kommunen Sant Sadurní d’Osormort (sp: San Saturnino de Osormort) i comarcaen Osona i provinsen Barcelona. Han ble 31 år gammel.

32) Den salige Antonius Casany Villarrasa †† [noen kilder skriver Vilarassa eller Vilarasa] (kat: Antoni; sp: Antonio), legbror CMF, ble født den 4. desember 1895 [noen kilder skriver 4. november] i Calldetenes [noen kilder skriver i Riudeperas] i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var bonden Juan Casany og hans hustru doña Antonia Vilarasa, som hadde syv barn, hvorav Antonius var den fjerde. Han ble døpt dagen etter fødselen den 5. desember i sognet Santa Maria i Calldetenes, og senere ble han fermet (konfirmert) senere.

I begynnelsen av november 1918 kom han til Cervera for å begynne på claretinernes postulatat som legbror, 23 år gammel. Han mottok ordensdrakten den 14. august 1919, og da han begynte i novisiatet, var p. Ramón Ribera hans novisemester. Han avla sine første løfter den 15. august 1920. Deretter fortsatte han å arbeide i kommuniteten i Cervera og utførte ulikt husarbeid som legbror. Siden hans helse var normal, kunne han bare utføre de enkleste handlinger, men hans besluttsomhet i arbeidet var svert sterk. Hans novisemester betraktet ham som en god mann, rolig, hardt arbeidende, svært from og lydig. Han hadde mange talenter og var svært ydmyk og botferdig. Han var så snill og ydmyk at studentene og brødrene kalte ham Fray Junipero etter en av de første ledsagerne av den hellige Frans av Assisi (1182-1226).

Ved utbruddet av revolusjonen var bror Casany i Cervera. Han forlot huset sammen med andre fra kommuniteten og dro i retning Solsona den 21. juli 1936, men han dro til San Ramón, og to dager senere kom han til Mas Claret den 24. juli. Der tilbrakte han to dager viet til brødrenes arbeid og å be rosenkransen, ettersom han var overbevist om at de ville drepe ham. Det er grunnen til at han sa at han måtte be for forfølgerne slik at Gud ville opplyse dem.

Da han forlot Mas Claret på grunn av overbefolkning, dro han til Mas Rosich og tok med seg to kyr fra gården Mas Claret, for av alt som var under bror Casanys ansvar, ville militsen ta alt de ville. Borte fra Mas Claret fortsatte bror Casany med oppgavene i sitt nye hus. I over tre uker hjalp han til å ta seg av huset og å treske. I denne tiden fortsatte han med sine bønner i henhold til timeplanen til fransiskanerkonventualene og pleide å be rosenkransen sammen med familien. Han mistet aldri sin sans for fromhet. På den andre siden snakket han knapt og hans sinnsstemning var laber, ettersom han lengtet etter å vende tilbake til Mas Claret, men familien frarådet ham å dra dit på grunn av faren. Han pleide å si at hvis han ikke vende tilbake til kongregasjonen, så hvorfor leve. Når arbeidet var gjort, pleide han å gjøre korsets tegn, og de andre arbeiderne sa til ham: «ikke gjør det, de vil drepe deg». Han svarte: «Hvis vi ikke kan gjøre dette, vil de drepe oss».

Om ettermiddagen den 10. august kom noen fra Cervera til Mas Rosich under ledelse av de beryktede Castéras, El Felix og El Estruch. De kjørte noen runder i bilen, og dermed var eieren i stand til å unnslippe. De skrev ned informasjon og spurte om den var noen skjulte ordensbrødre der? Castéras fant bror Casany melke kyrne og tvang ham til å gå foran dem. Deretter sa Castéras til en tjener: «Nå kan du si at dere ikke har noen religiøse. Tjeneren sa at legbroren var en tjener som hadde kommet for noen dager. Bror Casany sa ingenting. Castéras fikk ham til å gå inn i bilen for å ta ham med til Cervera, men først hadde militsen fått en god del vin. På reisen ble de truffet av et tog på en planovergang i Montpalau, noe som dro dem med mer enn 300 meter, men de ble ikke skadet. Da de ble trukket, trakk bror Casany ut sin rosenkrans. Da han så dette, sa Castéras: «Se, du er en religiøs?» Siden ingenting skjedde med dem, trakk de bilen foran stasjonen, gikk på toget og kom til Cervera.

De dro tilbake i to biler til Mas Rosich med bror Casany og presten Juan Nadal, som de hadde tatt i et landsens hus i Frare i Vergos Garrejat. Disse to var sammen med åtte eller ti militsmenn under kommando av de tre som allerede er nevnt. I Mas Rosich, rundt klokken ni om kvelden, begynte de å drikke som før ulykken, og som et resultat fortalte de om det som hadde skjedd i dagens løp. De tvang tjeneren, señor José Duch, til å følge dem til veien og under reisen, og de gjorde ikke annet enn å håne og ydmyke de to fangene. De ønsket å kle av dem og få dem til å synge umoralske sanger, noe som mislyktes.

Da de kom til Mas de l’Alán, fikk alle beskjed om å gå ut av bilene. De sa til tjeneren at han kunne gå. Bror Casany spurte den andre om han var en prest, og uten å vente på svar, knelte han for hans føtter. Straks skjøt El Felix de to. Tjeneren som var noen meter unna, hørte skuddene og trodde de skjøt på ham, så han flyktet. Og så hørte han ikke mer. Bror Casany og hans ledsager døde den 11. august 1936 i Mas Toni i Sant Pere dels Arquells (sp: San Pedro des Arquels) i provinsen Lleida i regionen Catalonia i Spania, og han var førti år gammel. Deres lik ble fullstendig brent etter ordre fra komiteen i Cervera.

33) Den salige Ferdinand Saperas Aluja †† (kat: Ferran; sp: Fernando), legbror CMF, ble født den 8. september 1905 i landsbyen Alió i provinsen og bispedømmet Tarragona i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var mureren don José Saperas og hans hustru doña Escolástica Aluja. To dager etter fødselen ble han døpt i sognet San Bartolomé Apóstol. Noen få år senere ble han fermet (konfirmert). Han fikk sin første utdannelse på landsbyskolen, hvor han fremhevet seg ved sin oppførsel, ikke sine talenter. Han var svært from og gikk så ofte han kunne til kirken, hvor han gjorde mange oppgaver for sognepresten og var en punktlig altergutt.

Da Ferdinand var syv år gammel i 1912, døde hans far, og moren måtte ta seg av de tre barna Juan (10), Fernando (7) og Román (4). Familien satt igjen uten inntekt eller formue, men de klarte å komme seg videre. For moren var en forretningskvinne av temperament og begynte som omreisende selger, alltid til fots og med varene på ryggen. Til slutt drev hun en liten fiskebutikk i Valls i Tarragona, hvor hun hadde flyttet for å ta seg av sin yngste sønn Román, som arbeidet der.

Da Ferdinand var tretten år gammel, dro hans attenårige storebror Juan til Barcelona, og hans mor ga da Ferdinand ansvaret for de små åkrene de hadde. Men arbeidet på markene var vanskelig for ham, og kanskje dette var grunnen til at moren to år senere fant ham arbeid i Valls i Tarragona som var mer i tråd med hans karakter. Der arbeidet han som flittig pikkolo på to hoteller i to år. Men hans hender sprakk opp på grunn av vannet, og hans og hans kollegers levemåte gikk ikke overens. Deretter dro han hjem og derfra til Barcelona, hvor han med hjelp fra sin bror Juan klarte seg inntil han fant arbeid i butikken til don Alejo Montaner, som ønsket ham velkommen som en far. Ferdinand mistet ikke sin fromhet og oppfylte sine kristne forpliktelser, noe som gjorde at hans venner spottende  kalte ham «salig» (beato).

Søndag ettermiddag ble tilbrakt sammen med Juan eller hjemme hos señora Carmen Monserrat, opprinnelig fra Alió og en venn av familien. Etter tre år kom han hjem, kanskje tenkte han på militærtjeneste. Ved denne anledningen måtte han tåle vitser fra alle, noen kalte ham gandul (lat) fordi han ikke arbeidet, og noen kalte ham beato for hans hyppige besøk til kirken.

I 1925 ble han innkalt til militærtjeneste, så han måtte i 1926 dra til Barcelona og slutte seg til rekkene der. Han var en stor og velbygd gutt og ble sendt til kavaleriet i Cuartel de Santiago i Travesera de Gràcia, ikke langt fra sykehuset San Pablo og Santuario del Corazon de Maria, som ble betjent av de claretinske misjonærene. Når hans militære forpliktelser tillot det, var han i helligdommen. Ferdinand likte ikke atmosfæren i det militære med sine grove samtaler, men han ble venn med kapellanen, som påvirket obersten til å velge ham til sin assistent. I denne stillingen fulgte han oberstens barn til skolen og deltok i andre oppgaver.

Ferdinand besøkte huset til señora Carmen og gikk til helligdommen for Marias hjerte, og det var der hans religiøse kall våknet. I begynnelsen tenkte han at han ville være fornøyd med å være en tjener for misjonærene, ettersom hans «høye» alder ikke lenger tillot studier, som han dessuten ikke egnet seg for. Men i det første intervjuet med p. Soteras forklarte pateren at han ikke trengte spesielle studier, for i kongregasjonen var det også legbrødre, som hjalp misjonærene med praktiske tjenester.

Dette var en helt ny tanke for Ferdinand, og han trengte tid til å vurdere den. Han fortsatte å gå i helligdommen og ble lagt merke til av sakristanen, p. Jaime Puig, som anså ham som flittig og hengiven og sa: «Etter min vurdering er du ikke for verden». Han svarte at det var riktig, for verden tiltrakk ham ikke. Han fortalte at han vurderte å tre inn hos dem, men var redd for den motstand han ville møte hjemme. Han ville ta sin beslutning etter at han var ferdig med sin militærtjeneste.

Vel hjemme tok han mot til seg og fortalte sin mor at han tenkte på å gå i kloster. Hun reagerte voldsomt: «Hvilken skam! Har du det så ille hjemme at du vil forlate det?» Hun truet med å kaste ham ut av huset. Han dro tilbake til Barcelona, hvor broren Juan igjen ønsket ham velkommen. Da han fortalte ham at han vurderte klosterlivet, ble han overrasket og hadde til og med noen innvendinger. Men han svarte. «Det hjelper ikke, Juan. Jeg er fast bestemt og jeg kommer ikke tilbake». Broren ga ham da sin støtte.

Med hjelp fra p. Puig skaffet Ferdinand den nødvendige dokumentasjonen for å tre inn, og høsten 1928 dro han til claretinernes novisiat i Vic. Hans trådte formelt inn mot slutten av 1928. Før han begynte i novisiatet, var han i en tid postulant hos brødrene. Han mottok ordensdrakten den 14. august 1929, og dermed begynte novisiatet under ledelse av p. Ramón Ribera. Han arbeidet svært hardt og hadde en fast vilje og en sterk karakter, men var dominerende, selvoppofrende og med noe brysk oppførsel, ifølge lærerens rapporter. På slutten av dette prøveåret avla han sine første løfter som legbror den 15. august 1930, nesten 25 år gammel. Hans mor var til stede. Han avla løftene sammen med sine yngre mednoviser som nå skulle begynne på studier i filosofi og teologi og ble de salige 51 claretinske martyrene av Barbastro (d. 1936)

Hans første destinasjon var det store postulatatet i Alagón i Zaragoza, hvor det var mer enn hundre barn. Dit ankom han den 22. august 1930, en uke etter løfteavleggelsen. Der fikk han stillingen som kokk, var assistent i officiet hadde mange andre oppgaver. Dette førte til mange bekymringer og en stor utøvelse av tålmodighet. Vanskelighetene var økende, så mye at han ba om å bli erstattet. Så bror Saperas dro den 13. oktober samme år til Cervera, hvor han kom med ettermiddagens posttog.

På den tiden besto kommuniteten i Cervera, som holdt til i bygningen til det tidligere universitetet, av 243 personer, inkludert postulanter. Der ble han også sendt til kjøkkenet, men som assistent. Han ble også betrodd sykestuens kjøkken, riktignok bare for en kort tid. Proklamasjonen av Republikken den 14. april 1931 tvang noen brødre til å bytte sine embeter. I tiden etter brenningen av kirker og klostre og mord på ordensbrødre, mottok han besøk fra sin bror Juan med den gode hensikt å sikre ham et sted som ikke var utsatt for de revolusjonæres vrede, men Ferdinand takket høflig nei og forsikret at hans overordnede allerede hadde lagt planer. For den forutseende p. Jaime Girón, kommunitetens superior, hadde dratt til Andorra og sett på et ubebodd hotell, hvor de kunne få plass. Men det skulle gå annerledes.

Hver dag økte den fromheten som Ferdinand hadde vært benådet med siden han var barn. I tillegg til å delta i kommunitetens bønn, i messen og kommunionen, avla han hyppige besøk til Det hellige sakrament og ba korsveien og de tre delene av rosenkransen. Sammen med fromheten utviklet bror Saperas en kjærlighet til sitt kall og til instituttet. Han pleide å si: «Aldri kan vi gi tilstrekkelig takk til Gud for vårt kall». Men det mest karakteristiske trekket ved hans spiritualitet var hans vilje til å arbeide og det misjonskallet han utførte det med. Han utførte sine plikter med flid, integritet, orden og et evangeliserende preg.

Ettersom Ferdinand var robust, sendte de ham til porten fordi han var en mann av få ord, seriøs og verdig og med gode manerer. Porten til det tidligere universitetet var preget av mange samtaler og store avstander. Når han måtte gi beskjeder og utføre andre plikter, benyttet han de lange korridorene til å be rosenkransen.

I februar 1934 ble Ferdinand sendt til gården Mas Claret, hvor han også fikk i oppgave å lage mat. Men det var ikke nok for hans kapasitet, så han overtok også delvis omsorgen for husdyrene. Han hjalp også til i utbyggingen av huset. Den 29. mai samme år falt han ned fra en stige og brakk skinnebeinet (tibia) og leggbeinet (fibula). P. Buxó, som også var lege, kom fra Cervera og ga ham den første behandlingen og ga beskjed om at han skulle overføres til Barcelona. P. superior bestilte en ambulanse for å ta ham dit. På Clínica Ginecos ble han operert av dr. Pamis, en venn og velgjører for misjonærene. Etter at han kom seg og kunne dra nytte av sin styrke, kom han tilbake til Cervera. Av hensyn til svakheten i beinet ga de ham stillingen som assistent til bror skomaker.

I alle arbeidene han utførte, var han et mønster på overholdelse av sine forpliktelser. I alle rapporter ble det sagt at han hadde god helse og en god oppførsel, men sommeren 1936 ble han ikke godkjent for evige løfter, som skulle avlegges den 15. august. Nyheten ble formidlet til ham den 15. juli, og han fikk det dilemma enten å forlate kongregasjonen eller gjennomgå et nytt prøveår. Hans overordnede og hele provinsstyret syntes at han skulle underkaste seg denne testen. De måtte be om dispensasjon fra Den hellige stol, noe som ble gitt, men før han skulle begynne på prøveåret, var han allerede skutt.

Han aksepterte å utsette løfteavleggelsen i et år, fordi blant bror Saperas’ karakteristikker var kjærligheten til kallet og hans renhet. Han var overbevist om at det var verdt å bli pålagt alle slags ofre i bytte for å være trofast mot kallet. Tre dager senere, den 18. juli, foretok høyreorienterte militære et statskupp, noe som umiddelbart utløse en marxistisk revolusjon. Dette ble starten på Den spanske borgerkrigen (1936-39).

Bror Ferdinand var ansvarlig for porten klokken fem om ettermiddagen den 21. juli 1936 da de 117 claretinerne i Cervera måtte forlate huset og spre seg etter ordre fra de sivile myndighetene. Bror Saperas dro til Mas Claret, som på to dager ble overfylt de de flyktende ankom. Eiendommen ble beslaglagt av revolusjonskomiteen, noe som den 24. juli tvang frem en ny spredning av kommuniteten. Han dro da i retning Solsona sammen med den største gruppen. Men de måtte spre seg underveis.

Ferdinand dro samme dag sammen med en annen ung martyr til nabobyen Montpalau, hvor han etter å ha gått rundt til flere gårder i området, ble ønsket velkommen i hjemmet til señor Ramón Riera, som eide byens tobakksbutikk og også en kro. Mens han var i dette huset, deltok han i treskingen som de andre arbeiderne. I pausene trakk han seg tilbake til et skur hvor han på veggen hengte et krusifiks og medaljene han bar, og henga seg til bønn. Noen av tjenerne foreslo at han forandret livet og giftet seg.

I huset til señor Riera ga Ferdinand undervisning i den kristne lære til små barn, og han ba rosenkransen hver dag i familien. Han var også involvert i tobakksbutikken, men når mennene der bannet eller spottet, kunne ikke Ferdinand bare stå der, men grep inn med irettesettelser. Señor Riera var ikke fornøyd med en så energisk oppførsel: «Pass på, husk at de kan drepe deg». Han svarte: «Hvis de dreper meg, lovet være Gud! (...) De som forfølger oss, er noen stakkarer, som jeg bare ber for. Det er svært vanskelig for meg å tilgi dem», svarte Ferdinand.

Denne oppriktige og direkte oppførselen forårsaket bekymring for señor Riera, som fryktet for Ferdinands liv. Hans hus kunne ikke være en diskret tilflukt, og frykten for en ransakelse fikk ham til å se etter et annet hus til bror Ferdinand. Tidlig om morgenen den 11. august forlot han Montpalau og sa farvel til familien: «Hvis jeg ikke kommer tilbake, har jeg blitt arrestert og skutt. Be for meg!» Deretter gikk han til Cal Berenguer de Villagrasseta, hvor señor Rieras hustru kom fra. Cal Berenguer de Villagrasseta ligger i kommunen Montoliu de Segarra i comarcaen Segarra, hvor Cervera er hovedstaden.

Familien advarte ham om at de hadde en svært revolusjonær rød tresker, så foreløpig gjemte de ham i en hytte på eiendommen. Da de gikk for å bringe ham mat, fant de ham ikke fordi han på grunn av denne usikkerheten hadde gått til Mas Claret, en dag etter at bror Casany ble myrdet. Der spiste han og sov den kvelden, men han kunne ikke være der fordi det var blitt forbudt av komiteen, som nå eide alt. Der hadde patrene og brødrene advart ham på samme måte som señor Riera: «Forsiktig! Vær forsiktig! Du kommer til å falle i hendene på de røde». «Hvilken historie! Hvis de dreper meg for å være en ordensbror, vil jeg bli en martyr!» Da rådet bror Francisco Bagaría, som kjente området godt, ham til å gå til La Rabassa.

La Rabassa er en landsby fem kilometer nord for Mas Claret og nær jernbanen fra Lleida til Barcelona, hvor huset til hans gode venn Miguel Bofarull var, og hvor to hopper med føll fra Mas Claret var blitt skjult. Bror Saperas gikk dit om morgenen den 12. august og var allerede nær huset da han la merke til at en bil sto foran ham, noe som gjorde ham mistenksom og han endret retning. De som hadde kommet i bil ved daggry, var noen få militsmenn som var blant de mest uforsonlige i komiteen. Deres navn var Juan Casterás, lederen, som bare kaltes Juan, dessuten Juan, kalt Hostal, Pedro Vilagrasa og en annen med kallenavn El Chico («gutten»), samt sjåføren Pepito. De var kommet for å hente hoppene fra Mas Claret og hadde tvunget med seg kveghandleren Francisco Carulla. Men Bofarull diskuterte hardt med dem og ville ikke la dem ta med hoppene. Mens de tok en pause i diskusjonene på galleriet av huset, så de tilstedeværelsen av en mann og spurte Bofarull: «Hvem er det?» «Jeg vet ikke. For øyeblikket er han ikke fra byen. Vent», sa Bofarull nervøst og forsto ikke konsekvensene av sitt svar. «Vent, vent», avbrøt de sarkastisk, og så gikk Chico og Pepito med pistol i hånden, på jakt etter ordensbroren.

De væpnede mennene fanget ham snart foran gårdshuset Can Jeromi og tok ham med til Bofarulls hus og militslederen Juan spurte hvem han var. Han svarte: «Jeg er fra Tarragona og har tresket i Montpalau. Jeg er ferdig der, og jeg ser etter arbeid». Juan tok av ham capsen for å se om han var kronraket (tonsur), mens han sa: «Vi skal til Montpalau for at de skal fortelle oss hvem du er, og om nødvendig tar vi deg med til Tarragona». Etter registreringen av hoppene pakket militsmennene en overdådig lunsj som måtte forberedes av Bofarulls hustru og døtre og forberedte seg på å dra tilbake til Cervera. Dette var omtrent klokken ni om morgenen. De tok bror Ferdinand og señor Bofarull med seg. I bilen satt de lenket sammen.

De dro i retning av veien fra San Guim til Las Olujas. Så snart de krysset jernbanen, gjorde Juan det vanskelig for den fremmede ved å snakke om kvinner på en grov måte og ønsket å få ham til å banne. «Nei, ikke det», ropte Ferdinand, «jeg er ordensmann og aldri ...» «Ordensmann, hva? Og du skulle liksom være tresker. Løgner!» «Løgner, nei. Jeg er misjonær, men også tresker. Da vi forlot klosteret, ble vi anbefalt å tjene til livets opphold, og jeg gjorde det ved tresking». Han fortalte også Juan at han i flere år hadde vært i det tidligere universitetet og at han kjente hans bror seminaristen. «Kjenner du også det dyret?» sa Juan surmulende.

Bror Ferdinand skulle få betale dyrt fordi han tilsto å være ordensbror. Da de kom til hulen Los lagares, foretok de en grundig ransakelse av ham og fant to sølvmynter, noen sider i en kalender og et lommeur. De tok alt sammen og sa: «Nå kan du be dine Fadervår», og de nevnte mange steder hvor de kunne skyte ham. Da brøt kveghandleren Francisco Carulla inn og sa at han ikke hadde kommet for et slikt skittent arbeid, og Pepito sa: «Bofarulls hustru og døtre ville dø av skrekk når de hørte skuddene ... Det ville være bedre hvis vi skyter ham senere og mye lenger unna». De ble enige om å skyte ham på et mer bortgjemt sted.

Tilbake i bilen fortsatte Juan dialogen, latterliggjøringen og torturen: «Hvis du lærer oss å lese messe, berger du livet ditt». «Jeg kan ikke å lese messe, for jeg har ikke studert», svarte han. «Er det nødvendig?» Da endret han kurs og ba ham om å si Herrens bønn høyt. Ferdinand, uten å mistenke noe, resiterte Fadervår mens han korrigerte Juans absurde og spottende svar. Og dette fortsatte: «Siden du ikke lærer oss å lese messe, fortell oss hvor dere hadde skjulte våpen i det tidligere universitetet». «Våpen, vi? Vi hadde bare nok til det nødvendigste». Juans neste spørsmål ga bror Ferdinand angst: «Har du aldri vært med en nonne?»

Med dette spørsmålet kunne han allerede gjette hva som ventet ham, fordi han visste hva som skjedde i Mas Claret, og han la armene i kors over brystet og svarte kort: «Drep meg hvis du vil, men ikke snakk om disse tingene». Men de onde militsmennene fortsatte med sine perverse hensikter. De blunket og gjorde seg klare til å handle. De stoppet bilen og gikk til baksiden hvor Ferdinand var. «El Chico» tok raskt av seg klærne uten blygsel, og Juan Casterás og Juan del Hostal rev voldsomt av Ferdinand klærne og holdt ham nede med ansiktet mot jorden mens «El Chico» kastet seg over ham som et dyr. Ferdinand utstøtte et rop av desperat angst: «Casterás, Casterás, gjør ikke det mot meg!»

Men de hjerteløse menneskene hørte ikke på slike rop eller viste følelser, for de ble styrt av deres lave instinkter. Ferdinand var en stor og sterk mann, så han kjempet mot med all sin styrke og skrek mer maktesløs: «Drep meg hvis du vil, drep meg, drep meg, men ikke gjør det!» Hans store fysiske styrke og en overnaturlig kraft fikk de hjerteløse til å avstå fra deres formål. For øyeblikket. De fortsatte reisen til Cervera, og straks sa de: «Når vi kommer til Cervera, tar vi deg med til et hus med prostituerte. Hvis du ligger med en kvinne for våre øyne, vil vi ikke drepe deg». Bofarull sa i sin vitneforklaring: «De gjentok dette ikke mindre enn ti ganger». Men de fikk alltid samme ubøyelige svar: «Drep meg hvis dere vil, men jeg vil ikke gjøre det». Da brøt Pepito inn med all sin kynisme: «Hvis din far og din mor hadde gjort som deg, tenk på at du da ikke ville ha vært i verden». «Min far og min mor var gift. Og jeg er ordensmann!» svarte Ferdinand med verdighet og sunn fornuft.

Til slutt kom de til Cervera og stanset bilen foran Fonda Buenavista. Kveghandleren Carulla ble satt fri og løp hjem til sitt hus. Bofarull, ledsaget av «El Chico», gikk til det republikanske senteret angående de omstridte hoppene, og da han gikk ut av bilen, fikk han et trykk på beinet fra bror Ferdinand som farvel. De andre gikk på baren El Día for å feire «fisken» eller fangsten på deres egen måte. Imens kjørte bilen bror Ferdinand til et sikkert sted, nemlig fengselet, til de kunne vie seg til ham igjen.

Bofarull avgjorde spørsmålet om hoppene på en positiv måte takket være en venns inngripen. Militsmennene var nå flere, blant dem Alma Gitana, som synes å være forræderen i flukten til de salige martyrene Januarius Pinyol (nr 51) og Remigius Tamarit (nr 52), tok seg en god vermut med pengene fra den fattige bror Ferdinand, og fulgte Bofarull med bil til hans hus. Men halvveis dit, rundt klokken ett midt på dagen, stanset de på et vertshus i San Guim hvor de spiste overdådig på Bofarulls bekostning. Etter å ha forlatt ham hjemme, kom militsmennene tilbake til Cervera og gikk til fengselet hvor bror Ferdinand satt. «Hei, kom med oss og vær ikke redd. Du ser vi er de samme som før... De samme, nei, nå mangler den fete mannen». Det var en henvisning til kveghandleren Francisco Carulla. Militsmennene spøkte og skjulte sine intensjoner. «Vi er ikke onde, skal du få se ... Først, kom og spis med oss».

De tok ham med fra bordell til bordell. Der prøvde de alle mulige og tenkelige måter for å bryte ned Ferdinands festning. De begynte med profane setninger, så fulgte provoserende holdninger, voldsomme anstrengelser, de kledde av ham ... Alt ble skildret av Juan Casterás neste dag, uten at vi trenger å gå i detaljer. Bror Ferdinand ba Gud om styrke. Ved hver provokasjon reagerte han på samme måte: «Jeg er jomfru, og som jomfru vil jeg dø!» De prostituerte kvinnene ble overrasket over brutaliteten som de plaget ham med og sa: «Hvis han ikke vil, la ham være. Ikke plag ham på denne måten». Da de innså at offeret var en av misjonærene som var utvist fra det tidligere universitetet, kastet de militsmennene ut av disse klubbene.

Da de ikke oppnådde noen resultateter i Cervera, tok de fordervede militsmennene med bror Ferdinand til bordellene i Tárrega, tolv kilometer unna, ved hovedveien mellom Madrid og Barcelona. Og i «El Vermut» og «La Garza» gikk flere timer, som var ren smerte for bror Saperas. Først inviterer de ham til å spise og drikke og han svarer bittert: «Nå vil dere få meg til å spise, for så å skyte meg om en halv time». Deretter begynt de samme provokasjonene som han var blitt utsatt for i Cervera. Bror Ferdinand korset seg og ba og reagerte på alle angrepene ved å gjenta: «Drep meg hvis dere vil, men ikke tving meg til å synde. Aldri det!» Hans oppførsel var til hele tiden eksemplarisk.

Med ansiktet lysende av ondskap, sa Juan Casterás: «Hvis du ikke er en mann, så er du ikke i stand til å gjøre hva alle gjør». Bror Ferdinands reaksjon var umiddelbar og kraftig: «At jeg ikke er en mann? Jeg er en mann som alle andre og kunne, hvis jeg ville, gjøre enda mer enn deg, men jeg føler ikke for det. Jeg er ordensmann og jeg foretrekker å gjøre min plikt». Kvinnene selv hadde medlidenhet med ham, og Carmen, sjefen for etablissementet, sa til dem: «Hør her, selv om han ville, ville vi ikke låne ut. Og få den ærverdige ut herfra, ellers vil vi gå».

Da trakk Juan Casterás ut en pistol og pekte den mot Carmens bryst og beordret kategorisk: «Carmencita, du må ta vare på denne pateren». «Du kan tro det», svarte hun og nektet plent. «Gjør det du har fått beskjed om, ellers skal jeg gjøre slutt på deg her». Carmen gjenvant øyeblikkelig sin verdighet som kvinne og svarte: «Jeg er ikke redd våpenet ditt, og jeg vet at selv om jeg er det jeg er, har jeg fortsatt menneskelige følelser». De andre adopterte Carmens holdning og sa i kor: «Ut herfra, kjeltringer, skurker!» Juan ville pynte på sitt nederlag med all sin kynisme og sa: «Han ønsket å komme til himmelen etter å ha smakt på hva som er bra på jorden, og han insisterte på å ikke bevise det».

Klokken var litt over elleve om kvelden og bror Ferdinand ble slått og skubbet ut på gaten og gikk til bilen med ydmykhet, mens hans torturister ikke gjorde noe, men spottet som demoner. De startet bilen og tok veien fra Agramunt mot sentrum for å ta den veien som førte til kirkegården. Ved en planovergang måtte de stoppe for et tog med militsmenn på vei til fronten i Aragón. De benyttet anledningen til å gå inn i baren El Norte tvers overfor stasjonshotellet, men etterlot to vakter i bilen. I baren, som var ganske overfylt, fortalte de dagens fakta. Da toget hadde gått, satte de seg inn med pistolene pekende ut. De fulgte veien og traff på en militskontroll, og Juan var kort: «Vi er komiteen i Cervera og skal til kirkegården for å skyte denne munken fra kollegiet». Og han fortsatte med å fortelle om dagens hendelser. En av kontrollene bebreidet de fra Cervera som med sin ondskap skapte problemer for andre komiteer.

Snart kom de til kirkegården opplyst av bilens frontlykter. Bror Ferdinand sa seg villig til å dø etter femten timers lidelse, og de stilte ham mot muren i nærheten av porten. Han ba om tillatelse til å snakke: «Tilgi dem, Herre, de vet ikke hva de gjør». Og han gjentok flere ganger: «Jeg tilgir dere! Jeg tilgir dere!» «Og hva tilgir du oss?» svarte Juan. Og uten å vente lenger ropte han: «Klar!» Bror Ferdinand ropte med fast stemme: «Lenge leve Kristus kongen! Lenge leve religionen!» (¡Viva Cristo Rey! ¡Viva la Religión!) «Fyr!» Og geværskuddene gikk i brystet, ikke i hodet. Juan reserverte seg retten til å gi nådeskuddet. Morderne forlot stedet uten å vente lenger.

Men Ferdinand døde ikke på stedet og i smerte, mens blodet rant, sa han: ¡Madre! ¡Madre! Da Jaime Clos hørte skuddene, gikk han til kirkegården. Han nærmet seg offeret og sa: «Venn! Venn!» Da han kom frem, var han allerede død. Det var blitt den 13. august 1936 i Tárrega i Lleida. Ferdinand ble nesten 31 år gammel. Han ble gravlagt der på kirkegården i Tárrega. Han kalles «Martyr for kyskheten».

34) Den salige Marcellian Alonso Santamaría ‡‡ (sp: Marceliano), prest CMF, ble født den 18. juni 1906 i landsbyen Grañón i provinsen og regionen La Rioja og bispedømmet Calahorra y La Calzada i Spania. Han ble døpt den 22. juni i sognet San Juan Bautista i landsbyen. Hans mor tilbød ham til Gud. Kort etter ble han fermet (konfirmert). Hans foreldre var bonden don Julián Alonso og hans hustru doña Felipa Santamaría. De hadde syv barn, fire jenter og tre gutter, og de ga dem alle en kristen oppdragelse. Marcellian mottok sin første kommunion da han var seks og et halvt år gammel, fordi han var i stand til å resitere hele katekismen utenat for både sivile og kirkelige myndigheter. Hans hjemlige landsby lå tre kilometer fra Santo Domingo de la Calzada og de claretinske misjonærene kom ofte, slik at hans kall til å bli ordensmann og misjonær vokste.

Han trådte inn i claretinernes postulatat i Alagón den 9. september 1918. Der gjennomførte han tre år med studier i humaniora med beste karakter, meritissimus maior. I 1921 dro han til Barbastro for å studere retorikk. I et brev han skrev til sine foreldre den 4. november 1918, sa han: «Jeg klarer leksjonene svært enkelt fordi vi foreløpig ikke har flere bøker enn grammatikk, regning, historie og katekismen». Året etter, i 1922, dro han til Cervera for å gjennomføre sitt novisiat. Det begynte med at han mottok ordensdrakten den 14. august 1922, og dette prøveåret ble fullført med at han avla sine første løfter den 15. august 1923. I Cervera gjennomgikk han også de to første årene med filosofi, mens det tredje tok han i Solsona, hvor han ankom den 4. juli 1925. I begynnelsen av juni 1926 tok han også eksamen for det sivile baccalaureatet sammen med fem andre misjonærer, og alle gjorde det fremragende.

Den 1. september 1926 vendte han tilbake til Cervera for å studere teologi, med gode resultater. Den 1. juni 1927, da han fikk beskjed om at han var godkjent for de lavere vielser, skrev han til sin mor og fortalte hvilken stor glede dette var for ham, fordi det betydde at han nærmet seg prestedømmet, «den største verdighet som finnes på jorden og det jeg ønsker meg mest i denne verden». I juni 1927 mottok han i Solsona tonsuren og de fire lavere vielser av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45).

Den 15. mai 1931 skrev han til sine foreldre for å informere dem om datoene når han skulle motta ordinasjonene, og han anga 21. september som den sannsynlige datoen for prestevielsen, men fremfor alt for å berolige dem etter brenning av kirker og klostre. Han forsikret dem om at det ikke var noen fare i Cervera fordi bystyret og sivilgarden var på deres side, og at bygningen var som en festning. Men han informerte dem om at postulantene hadde blitt sendt hjem. Den 29. mai 1931 reiste han til Solsona for å bli vigslet til subdiakon den 30. mai og til diakon den 31. mai, og den 21. juni 1931 ble han presteviet av biskop Valentín Comellas i kapellet i bispepalasset. Samme ettermiddag den 21. juni vendte han tilbake til Cervera.

Da han annonserte sin prestevielse, som han da trodde skulle skje i september og ikke i juni, indikerte han også at hans overordnede hadde gitt ham tillatelse til å dra til sin hjemlandsby Grañón den 28. og 29. og noen detaljer om reisen. Hans inntrykk og følelser var store og uutslettelige, for det var den første gangen han hadde kommet tilbake til sin landsby siden han hadde vokst opp der som barn. Kort tid etter mottok han et brev hvor hans svoger inviterte ham til å preke ved en fest, men ettersom han kjente skikkene, sendte han det til p. provinsial. Han ga ikke sin tillatelse.

Han fortsatte i Cervera med å undervise i fysikk og andre emner for gymnasstudenter. Dette tok slutt da regjeringen forbød det ved slutten av skoleåret 1932/33. Han ble da sendt til Solsona i juli 1933 for å holde et sommerkurs, og deretter ble han utnevnt til assisterende prefekt for filosofistudentene og professor i matematikk. I hele denne perioden var han bekymret for verneplikten, for han hadde ikke løst problemet. Dette medførte også bekymring i hans familie. Han skrev i et brev til sine foreldre den 28. juli 1933: «En annen sak, dere vet at jeg har dette med verneplikten hengende over meg, og at hvis jeg ikke drar til Amerika med tyve kolleger fra denne provinsen, er det på grunn av det håp mine overordnede har om å få oss fritatt fra tjeneste». Til slutt var han heldig fordi kvoten var fylt.

Hans andre postering var kommuniteten i Requena. Den 18. juni 1934 flyttet han dit for å ta opp embetet som superior. Men han var også lærer, sakristan og fremfor alt predikant. Hans første inntrykk av folket der beskrev han i et brev til sine foreldre den 2. august 1934: «Folket i byen er svært ukultiverte og uten religion. Det er knapt noen menn som kommer til sognet. De er svært kalde». I et nytt brev den 23. september samme år la han til: «De ønsker ikke prester eller prekener her. La oss se hvordan dette går. Erkepresten har fortalt meg at det er flere tusen mennesker i Requena som ikke kjenner Ave Maria eller korsets tegn. De har bare vært i kirken da de ble døpt».

Men han ble ikke motløs av dette scenariet. Han kunne også delta i en prosesjon i Den stille uke i 1935, som ikke hadde vært holdt på fire år. «Og en av de siste som kom ut og prekte, var en av våre patre, som fire ganger måtte gå ned fra prekestolen fordi han ikke klarte maset fra folket som i dag har den vanen (som om de er de eneste som går i kirken) å snakke som på et marked».

Der varte han bare i litt over et år, for den 4. juli 1935 flyttet han til den nye residensen som nylig var grunnlagt i en leid leilighet Calle San Vicente i Valencia, hvor han var utnevnt til superior. Grunnleggelsen var godkjent av kongregasjonens generalråd den 7. november samme år. Deretter aksepterte provinsstyret grunnleggelsen av en skole i Grao, som skulle drives av patrene i denne residensen. Han var også ansvarlig for restaureringen av kapellet San Vicente, som var litt ødelagt.

Han hadde store intellektuelle kvaliteter, som var et talent. Han hadde en stor apostolisk iver for å frelse sjeler. Han var villig til å jobbe hvor som helst som misjonær, selv i utlandet. Han var en observant og eksemplarisk ordensmann. Som superior viste han seg å være svært veloverveid og ha gode evner for arbeid, til tross for sin unge alder.

Den 12. august 1936 ble han arrestert på kontoret til don Francisco Comas Benlloch sammen med p. Gordón (nr. 35) og brakt for områdets komite for å forklare seg, og deretter ble de stengt inne der. I skumringen fikk de middag, en potetstuing med kjøtt, brød og rikelig med vann, som de knapt smakte på. Etter middag ble de tvunget til å vitne i retten, først p. Gordón og deretter ham. Hans avhør var kortere og spørsmålene litt mer allmenne, men ladet med en god del ondsinnethet: hva han het, hvor han kom fra, om han var prest, ordensmann og superior, hvem som var hans undersåtter og hvor de var, om han fordømte Kirken for å støtte de nasjonalistiske opprørerne. Han var litt tausere enn p. Gordón, men overbevist om at han ville bli en martyr. De tok ham tilbake til cellen, hvor han var sammen med patrene Gordón og Galipienzo (nr 55) i enda to timer. I den tiden forberedte de seg på offeret med skriftemål og bønn.

Rundt klokken tolv den dagen ble tolv fanger tatt ut av fengselet. Fem militsmenn ventet med sine maskingeværer, dolker og elektriske lamper mens de spyttet ut blasfemi og bannskap i hytt og vær og sa: «Inn i bilen!» De bandt ikke deres hender fordi de ikke gjorde motstand eller prøvde å flykte. På sjefens ordre kjørte sjåføren over Puente de la Trinidad til veien til Alboraya, og tre kilometer fra Valencia, i kommunen Alboraya, i distriktet som het Masqueta, i krysset mellom jernbanen og veien og en bekk, på begynnelsen av veien til Palmaret, svingte han bilen og stanset i nærheten. Morderne gikk ned, åpnet døren og ga dem ordre om å komme ned, mens de la hendene på sine pistoler. Sjefen ba dem stille seg på linje, og deretter om å gå. Da de kom ut av bilen, omfavnet de tre prestene hverandre. Billyktene ble rettet mot dem, og på et kommandorop avfyrte de sine pistoler. Alle de tre prestene falt til jorden. Det var tidlig på morgenen den 13. august 1936 i Alboraya i provinsen og regionen Valencia. Patrene Alonso og Gordón ble drept av kulene. P. Alonso ble tretti år gammel. P. Galipienzo ble ikke truffet, men lot som om han var død og klarte å stikke av. Men han skulle bli drept noen uker senere.

Byens lege, dr. José Lanuza Cervera, og dommeren, don Simeón Tortajada, var ute og nøt nattens kjølighet i den varme sommermåneden august, da de hørte skuddene. De ble enige om å dra for å se hva som hadde skjedd, selv om de hadde en mistanke om hva det var. De kjørte av gårde i legens bil, men ved utkjørselen fra byen ble de hindret av en militskontroll. Rundt klokken fire om morgenen vendte de tilbake og møtte ingen hindre på veien til Palmaret, hvor de fant to unge menn skutt. De så på deres personlige identitetskort og trakk den slutning at de var prester og ordensfolk. De løftet opp likene og tok dem med til kirkegården i Alboraya.

Da likene ble identifisert, var det en stor mengde nysgjerrige mennesker, blant annet to røde kvinner som prøvde å sparke og spotte dem, og sa: «I natt har vi allerede fått to fisker». Til dette svarte legen: «Ikke hån dem, for de døde fortjener respekt, uansett deres tilstand». Begravelsesagenten ga dem en kiste, hvor de to likene ble lagt, det ene oppå det andre. De la to eller tre sekker på toppen og dekket dem med jord. Begravelsesagenten, legen og dommeren var omhyggelige med å skrive ned alt sammen.

35) Den salige Josef Ignatius Gordón de la Serna ‡‡ (sp: José Ignacio), prest CMF, ble født den 13. oktober 1902 i Jerez de la Frontera i provinsen Cádiz og bispedømmet Sevilla i regionen Andalucía i Sør-Spania. Han ble døpt to dager senere i sognekirken San Miguel. To år senere ble han den 13. oktober 1904 fermet (konfirmert) i kirken Nuestra Señora del Carmen i Jerez av den salige erkebiskop Marcellus Spínola y Maestre (1835-1906) av Sevilla (1895-1906), kardinal fra 1905, saligkåret i 1987. Hans foreldre var vinprodusenten og vinhandleren don Luis Gonzaga Gordón y Doz og hans hustru doña Josefa de la Serna y Adorno, datter av markien av Irún i Sevilla. Moren døde i 1909, og Josef Ignatius kom til å betrakte sin tante, doña Luisa, morens søster, som sin egen mor.

Han fikk sin grunnskoleutdannelse og baccalaureatet på skolen San Juan Bautista i Jerez, som ble drevet av marianistene, fra 1909 til juli 1920. Han var med i den marianske kongregasjonen Los Luises (La Congregación de Nuestra Señora del Buen Consejo y San Luis Gonzaga), som ble ledet av p. Vives SJ. Helt fra ung alder kjempet han for ikke å miste nåden og var en apostel for sine jevnaldrende og venner. På grunn av hans fromhet valgte hans lærere ham som leder for den marianske kongregasjonen. Han dro deretter til Madrid for å ta en grad i jus. I Madrid hadde han p. Antonio Naval som åndelig veileder. Da han deltok i jusklassene til professor Julián Besteiro, en sosialist med forklaringer som var fulle av doktrinære absurditeter, ble han oppmuntret til å bli mer forankret i kunnskapen om den sanne tro.

I slutten av 1921 trådte han nitten år gammel inn hos claretinerne i Cervera, et sted langt borte fra familien etter sitt eget uttrykte ønske. Der begynte han på sitt novisiat med å motta ordensdrakten den 1. mars 1922, og hans novisemester var p. Ramón Ribera. I begynnelsen var det vanskelig for ham å leve opp til klostrets strenge livsstil, ettersom han tidligere hadde levd komfortabelt. De utvidet hans novisiat med to måneder, slik at han avla sine første løfter på pinsedag den 20. mai 1923. Etter sommeren begynte han på sine filosofiske studier i claretinernes senter i det tidligere universitetet i Cervera. Der innså han at klimaet var svært forskjellig fra hans hjemlige Jerez. Han var overfølsom overfor kulde, så i de harde vintrene i Cervera sprakk hans hender opp, noe som var svært smertefullt. Han skrev til sin far den 24. november 1923: «Her er det kaldt og noe intenst, men jeg liker det svært godt, selv om det får meg til å skjelve litt. Det er smaker som virkelig er annerledes». Den 4. juli 1925 flyttet han til Solsona for å fortsette filosofistudiene.

Etter å ha avsluttet sine filosofistudier den 1. september 1926, kom han tilbake til Cervera for å studere teologi. I det første brevet til sin far etter han returnerte til denne byen, skrev han den 23. november, og der fortalte han at han hadde liten tid fordi «jeg starter nå de hardeste årene i min karriere». I midten av juli 1927 mottok han den første tonsuren og de fire lavere vielsene av biskop Nicolás González y Pérez CMF (1869-1935), apostolisk vikar av Fernando Póo (1918-35).

I januar 1929 søkte hans overordnede Den hellige stol om dispensasjon for studier og avstand mellom vielsene slik at han kunne prestevies og gjøre militærtjeneste som sådan for å utnytte sin B.A. (Bachiller en artes) for undervisningspraksisen. I Vic ble han den 16. mars 1929 vigslet til subdiakon av biskop Juan Perelló y Pou MSC (1870-1955) av Vic (1927-55). Etter tre måneder, den 23. juni, ble han diakonviet i Cervera av biskop Ramón Font y Farrés CMF (1874-1947), biskop av Tarija i Bolivia (1924-47), og den 22. september 1929 ble han presteviet av samme biskop og på samme sted, nesten 27 år gammel.

Mens p. Gordón fortsatt var i Cervera, fikk de den 23. mai 1930 besøk av kong Alfonso XIII (1886-1931; d. 1941) i det tidligere universitetet som var bygd av hans forgjengere, og kommuniteten arrangerte en hyllest av ham. Velkomsttalen ble betrodd den nylig ordinerte J. I. Gordón. Han gjorde det så bra at kongen tilkalte ham og spurte ham hvem han var. Da han fikk vite hans fulle navn, begynte han å spørre ham om hans forfedre og se hvem han var i slekt med (en onkel, marki de los Andes, var minister i Primo de Riveras regjering), og han sa: «Og du er her?» Studenten svarte: «Jeg setter mer pris på min sutan og mitt kall enn alle adelstitlene som jeg ble født til».

I august 1932 ble han utnevnt til superior for kommuniteten i Játiva for å erstatte p. Federico Codina, som var utnevnt til superior i Cervera. Han ble stadfestet i stillingen ved utnevnelsene i 1934 for treårsperioden 1934-37. Han kunne ikke fullføre perioden fordi han i andre kvartal 1936 ble tvunget til å søke tilflukt i huset i Valencia. Han hadde en behagelig karakter og utsøkte manerer. Han utmerket seg ved sin fromhet, nestekjærlighet og ydmykhet. Han hadde etter hvert en stor asketisk ånd. Han var en svært observant og eksemplarisk ordensbror og svært glad i kongregasjonen, noe hans brev viser. Som superior viste han sin store klokhet. Han var opptatt av at hans apostolat var effektivt.

Han ble arrestert og fengslet sammen med p. Alonso (nr. 34) om morgenen den 12. august 1936. Han tilbrakte dagen i bønn og samtale med de to andre patrene som forberedte seg på martyriet, Alonso og Galipienzo. De hadde ingen illusjoner om å bli satt fri. I skumringen fikk de middag, en potetstuing med kjøtt, brød og rikelig med vann, som de knapt smakte på. Etter middag ble de sent på kvelden tvunget til å vitne i retten, først p. Gordón. Retten ble utgjort av rundt syv menn, blant annet var det en eller to fra Játiva. Forhøret varte i mer enn en time og var irriterende, heftig og hardt, for ikke å snakke om dommernes skrik. Spørsmålene var konsentrert om tre emner: familien, hans person og skolen i Játiva.

Om familien spurte de hvem hans foreldre og søsken var, hans adelstitler, hjembyen, familiens rikdom og andre ting, kanskje om de pengene familien bidro med til skolens arbeid. Om ham selv ville de vite fornavn, etternavn, studier, karriere, byene hvor han studerte, om han var prest, ordensmann og superior, hvor hans undersåtter var, hvilke eiendeler han hadde og hvor han hadde dem. Om skolen i Játiva spurte de ham hva han gjorde der, med hvilke penger, hvilke metoder han fulgte og hvordan han behandlet barna. Han forsvarte seg med energi, styrke og ro mot påstander basert på bakvaskelse, som når en i retten irettesatte ham hva han hadde i kjellerne og hvordan de plaget barna der. Til dette svarte han ved å slå hardt i bordet: «Løgn! Det er en bakvaskelse! Dere kan sjekke det når som helst dere vil». Han var beveget, blek og skjelvende. Men ansiktet hans gjenspeilet gleden til en helgen og han sa: «Snart vil vi slutte oss til martyrenes kor».

Han tilbrakte enda to timer i fengselet mens han forberedte seg intenst på martyriet. Rundt midnatt ble han tatt med ut sammen med de to andre patrene og tatt med bil til Palmaret i kommunen Alboraya. Da han gikk ned fra bilen, omfavnet han de to andre og sa: «Min Jesus, i dine hender overgir jeg min ånd». Etter å ha kommet ut av bilen og de ble tatt med for å bli skutt, sa p. Gordón til militsmennene: «Vi tilgir dere fra hjertet». Deretter ga patrene hverandre absolusjon. De stilte seg opp på rekke for å ta imot kulene. Det skjedde i mørket fordi de like før slo av bilens frontlys. P. Alonso ble drept på stedet, p. Gordón ble såret og p. Galipienzo ble ikke truffet, men kastet seg ned og spilte død, og senere kom han seg unna i ly av mørket. Men han ble drept noen uker senere.

Gordón utbrøt et «¡ay!» og ropte senere: «¡Madre mía!», som brøt nattens stillhet. Etter rundt tyve minutter tente bødlene frontlyktene, og de nærmet seg p. Gordón i det øyeblikket da han ropte: «Min mor!» En av dem ropte: «Han er fortsatt i live!» De ga ham nådeskudd i hodet og avsluttet hans liv. Hans legeme ble identifisert av legen og dommeren i Alboraya, og han ble gravlagt på kirkegården i kommunen, i samme kiste som p. Alonso, den ene oppå den andre. De be skutt den 13. august 1936 i Alboraya i provinsen og regionen Valencia. P. Gordón ble 33 år gammel.

36) Den salige Josef Puigdessens Pujol *** (kat: Josep; sp: José), prest CMF, ble født den 14. januar 1875 i Vic i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt to dager etter fødselen i byens katedral. Den 8. mars 1877 ble han fermet (konfirmert) av biskop Pedro Nolasco Colomer y Mestres (1822-81) av Vic (1875-81). Hans foreldre var don Jaime Puigdessens og hans hustru doña Dolores Pujol, som oppdro ham i henhold til kristne prinsipper.

I 1886 begynte han å studere rudimenter av latin og kastiljansk på seminaret i Vic, elleve år gammel. Han studerte der fram til sommeren 1889, da han bestemte seg for å gå tre inn i claretinernes kongregasjon etter å ha innhentet samtykke fra sin mor den 9. september samme år, ettersom hans far da var død. Han trådte inn i claretinernes postulatat i Barbastro, hvor han fortsatte studiet av humaniora og det andre året med latin.

Han begynte på novisiatet i Cervera med å motta ordensdrakten, og han gjennomførte dette prøveåret under ledelse av novisemesteren, p. Antonio Sánchez del Val. Han avsluttet novisiatet med å avlegge sine første løfter den 20. august 1893. Deretter begynte han på filosofistudiene mens han bodde i det samme huset i Cervera. I løpet av det tredje året med filosofi mottok han i november 1895 den første tonsuren av biskop Ramón Ríu y Cabanas (1852-1901), apostolisk administrator av Solsona (1895-1901).

Sommeren 1896 dro han til Santo Domingo de la Calzada for å studere dogmatisk teologi og moralteologi med bemerkelsesverdig resultater. I september 1896 mottok han de lavere vielser. Men da han i 1900 ba om tillatelse til å bli vigslet til subdiakon, ble dette ikke innvilget fordi han var «ekstremt glad i bøker i sekundære fag, i samfunnet og i alt som er moderne. Dette fikk ham til å bli slapp i fromhet og i håndteringen av en rekke emner». Han ble til slutt vigslet til subdiakon den 13. januar 1901 i Santo Domingo og til diakon den 1. september samme år i Miranda de Ebro. Han ble presteviet i Santo Domingo den 29. september 1901. Alle disse ordinasjonene ble foretatt av biskop José María García Escudero y Ubago (1847-1909) av Osma (1897-1909).

Hans kall var først og fremst å forske og å skrive, som han hadde usedvanlige intellektuelle gaver for, han men beklaget mangelen på bøker og magasiner.

I juni 1902 ble han sendt til Cervera som professor i metafysikk. I 1906 dro han til Lleida, hvor han viet seg til en apostolisk tjeneste. I 1907 dro han til Madrid for å arbeide som redaktør for magasinene Ilustración del clero («Prestenes opplysning») og Iris de paz. To og et halvt år senere ble han overført til Aranda de Duero, og i 1910 flyttet han til Alagón, hvor han fortsatte sine studier av p. Jaime Luciano Balmes y Urpiá (1810-48), en spansk katolsk prest kjent for sine politiske og filosofiske skrifter. Året etter flyttet han til Vic, og i 1912 ble han sendt til Roma for å samle inn data og materiale for å skrive om grunnleggeren, p. Claret. Der møtte han begrensninger som ble påtvunget ham av Vatikanets arkiv. Mens han var i Roma, tok han seg tid til å delta i klasser for doktorgraden i filosofi og samle nyttig materiale til magasinet Ilustración del clero. Han ble blendet av rikdommen i deres biblioteker og andre sentre for studier og kunst, som tilbød enorme muligheter til studenter og forskere.

I september 1913 ble han sendt til huset i Tarragona. Der ble han utnevnt til professor i teologi og patrologi ved Det pavelige universitetet, hvor han underviste til 1931, og han så snart hvilken mangel på arbeidsmidler som var der. Han hadde ikke noe bibliotek! Hodet hans var et ekte bibliotek, og han underviste i teologi og filosofi med en uovertruffen kompetanse. I 1915 foreslo Eugenio D’Ors for p. Puigdessens å motta en lærestol i filosofi ved Institut d’Estudis Catalans med residens i Barcelona, og han ble også tilbudt å bli medredaktør av den filosofiske ordboken på katalansk.

Han fikk i oppdrag å skrive en bok om psykologi og eksperimentell psykologi. For dette formålet ønsket han å dra til Leuven/Louvain (Löwen), hvor universitet hadde et fremragende laboratorium. Snart dro han til dette universitetet for å delta i klasser i eksperimentell psykologi, og for å komplettere programmet tok han også noen klasser i filosofi og teologi. Han gjorde denne reisen i 1920. Der oppdaget han den uavhengighet og frihet til metode og program for lærere som hersket der. I dette studiemiljøet forbedret hans helse seg, selv om han ikke var begeistret for klimaet der. Deretter dro han til Bonn, som hadde et katolsk teologisk fakultet. Der fant han at det var mye enklere å studere psykologi på grunn av tilgjengeligheten på lærere og overflod av midler. Han vendte tilbake til Spania i november 1920. Han følte seg ti år yngre, men på den andre siden var han noe desillusjonert. På den tiden fortsatte han med sitt arbeid om skikkelsen p. Claret, helt til han publiserte sin bok El espíritu del V. P. Claret («Den ærverdige p. Clarets ånd»).

I 1931 ble han overført til Solsona som professor i eksperimentell psykologi og studieprefekt. I mars 1934 dro han til Roma for å samle noe materiale for å fortsette med sin forskning, hvor han trengte å publisere noen artikler. Om sommeren reiste han mellom Albano og Frascati, og i slutten av august vendte han tilbake til Spania. Hans helse var alltid middels, men gjennom årene ble han svakere, slik at han hadde «en fot i graven og den andre i himmelen», som han likte å skrive til p. Arcadio Larraona. I betraktning av denne situasjonen og sin forpliktelse til å skrive en bok om verdien av hellighet, var han etter å ha fullført kurset i 1935 ment å dra til Vic, hvor han hadde flere studiemidler og kanskje en vennlig sjel som ville transkribere hans manuskripter på maskin.

I postulatatet var han litt likegyldig, og ifølge rapportene fra p. prefekt fokuserte han også for mye på det akademiske. På slutten av filosofien ble det rapportert at han hadde et sterkt temperament og var sta, og i teologien ble han sagt å ha fremragende talenter, god hukommelse og en enestående flid. Han var en god ordensbror. I 1920 innrømmet han at han var svært interessert i å lære, «men jeg er mye mer interessert i å være en god ordensmann». Men hans ånd var gjerne deprimert og sykelig. Han hadde en stor kjærlighet for kongregasjonen, og så lenge han kunne, la han alltid frem prosjekter til sine overordnede for å forbedre læreplanen i de lokale sentre som tok hensyn til de vitenskapelige retningslinjene han hadde opplevd i Leuven, Tyskland og Roma.

Om ettermiddagen den 20. juli 1936 søkte han sammen med p. Aramendía tilflukt i huset til sin søster Ramona, som bodde i Calle San Antonio i byen Vic. Dagen etter dro han tilbake til kommuniteten for å feire messe. Noen få timer senere kom den endelige utvisningen av kommuniteten, og han dro tilbake til søsters hus sammen med p. Aramendía. Om kvelden den 21. juli fikk de nyheten om at klosteret brant. P. Puigdessens, som hadde etterlatt seg noen skrifter, uttrykte lyst til å gå og finne dem i sin celle. Patrene Aramendía og Puigdessens dro til klosteret i stor fare sammen med søsterens mann, men røyk og ild forhindret dem i å utrette sitt formål.

Neste dag viste han sin skuffelse over at han ikke kunne feire messe eller be officiet. Ramona klarte å skaffe et breviar, og av kapellanen i nabokirken La Misericordia fikk han låne fasiliteter for å feire messe. Han feiret mess på St. Jakobs dag den 25. juli, da han hadde tatt alle mulige forholdsregler, men ettersom han var kjent, ble han angitt av noen naboer. Mens han tok sin siesta, kom et dusin væpnede militsmenn til huset og spurte etter p. Puigdessens. Etter å ha avhørt ham og foretatt en to timer lang ransakelse, anbefalte de at han tenkte på å forandre sitt liv og at han var ferdig med å bedra folk med messer og prekener. Men fremfor alt fikk han beskjed om ikke å prøve å endre sin adresse uten å varsle komiteen på forhånd. Dermed kunne de overbevise seg selv om at de var under de revolusjonæres kontroll.

Puigdessens fikk vite at hans tidligere elev Ventura Gassol, kulturminister i generalitatet, hadde henvendt seg til komiteen i Vic for å redde hans liv. Det gjorde at han gjenvant håpet og skrev et brev for å takke ham for hans interesse og forklare sin situasjon, mens han samtidig ba om å få treffe ham personlig når han var satt fri. Dagene gikk og det kom ikke noe svar fra Ventura Gassol, og komiteen tilbød heller ingen veiledning. Han forvandlet usikkerheten i denne ventetiden til bønner.

Ved daggry den 17. august fikk de et besøk av patruljene. Årsaken eller påskuddet var å se etter en koffert som var sett fra nabohuset. Kofferten dukket opp, og patruljen fortsatte med en grundig ransakelse som endte med at patrene ble arrestert. Da klemte Ramona sin bror for å holde ham nært inntil seg og ville ikke la ham gå, til tross for de rødes trusler. P. Puigdessens klarte å frigjøre og sa: «La meg gå, jeg må gå». Han forlot huset mellom to militsmenn som bar våpen, og de førte ham til rådhuset, som da var sentrum for revolusjonskomiteen. De ble fulgt av en bil fylt med røde med hans skrivemaskin og kofferter som inneholder skrifter og andre objekter de hadde plyndret ved ransakelsen som vanlig.

Rundt klokken 3.45 om natten den 17. august 1936, halvannen kilometer langs veien til Manlleu og på motsatt side av det huset som ble kalt Manofre, ble han skutt sammen med p. Aramendía. Han ble 59 år gammel. Han ble gravlagt på kirkegården i Vic.

37) Den salige Julius Aramendía Urquía *** (sp: Julio), prest CMF, ble født den 5. desember 1900 i Obanos i provinsen og regionen Navarra og bispedømmet Pamplona i Spania. Han ble døpt samme dag i sognet San Juan Bautista i landsbyen. Han ble fermet (konfirmert) den 22. april 1902 av biskop José López Mendoza y García OESA (1848-1923) av Pamplona (1899-1923). Hans foreldre var bonden don Florencio Aramendía og hans hustru doña Agustina Urquía, som hadde en stor familie. Siden barndommen var han svært from og hadde en hang til religiøse ting. Selv lekene representerte religiøse seremonier. Hans religiøse kall ble veiledet av den lokale sognepresten don Salvador Garisoain, en verdig prest og svært nær venn av claretinerne i huset i Pamplona.

I 1912 trådte han inn i claretinernes postulatat i Santo Domingo de la Calzada, elleve år gammel. Der studerte han de fire årene av humaniora. I det første kurset fikk han gode karakterer, men i de følgende var karakterene enda mye bedre. Sommeren 1916 dro han til Segovia for å gjennomføre sitt novisiat. Han startet novisiatet med å motta ordensdrakten den 14. august, og dette prøveåret ble avsluttet med at han den 15. august 1917 avla sine første løfter.

Etter løfteavleggelsen dro han til Beire i Navarra for å studere filosofi fra 1917 til 1920. Etter avslutningen av de tre kursene dro han til kollegiet i Santo Domingo de la Calzada for å studere teologi fra 1920 til 1923. I 1921 mottok han den første tonsuren og de lavere vielsene fra biskop Fidel García Martínez (1880-1973), apostolisk administrator av Calahorra y La Calzada (1920-27), senere biskop av Calahorra y La Calzada (1927-53). I 1923 kom han tilbake til Segovia for å studere moralteologi. I denne byen ble han i 1925 vigslet til subdiakon, diakon og prest (19. september) av biskop Manuel de Castro y Alonso (1864-1944) av Segovia (1920-28). I løpet av sine år som student viet han mange timer til å lese helgenbiografier og bøker om spiritualitet, som var hans interesser. Så han spesialiserte seg på asketisk og mystisk teologi.

Hans første postering var som lærer i syntaks på kollegiet Segovia. Deretter ble han i 1927 sendt til San Sebastian som professor for eksterne, noe som skapte en del problemer. I oktober 1928 skrev han til p. general og p. Felipe Maroto for å indikere sitt ønske om å bli karteusermunk. Det var en beslutning som hadde modnet i flere år, men fremfor alt opplyst av hans pilegrimsreise til Lourdes samme sommer. Han sendte i desember en søknad til Ordenskongregasjonen i Roma, som samme år svarte med å si at han først måtte finne et karteuserkloster som ville ta imot ham, og deretter søke Ordenskongregasjonen om en overføring. Av samme meningen var prioren for karteuserklosteret (cartuja) Santa María de Montalegre i Tiana sytten kilometer nord for Barcelona, hvor han håpet å tre inn. Der ble han testet i april 1929. Etter et par måneder begynte han i novisiatet, hvor han fremhevet seg for sin fromhet. Men før året var omme måtte han forlate klosteret av helsehensyn, ikke på grunn av sin omskiftelighet. Han hadde en nervøs sykdom som skulle bedre seg med tiden.

Fra karteuserklosteret dro han til Segovia og derfra i 1931 til Colegio Mayor i Santo Domingo de la Calzada som professor i kirkehistorie og patrologi. På denne tiden skrev han flere artikler om grunnleggeren, Antonio María Claret, utgitt av spesialiserte tidsskrifter, som Vida sobrenatural av dominikanerne i Salamanca, Monte Carmelo av karmelittene i Burgos og Manresa av jesuittene. Disse artiklene skaffe ham berømmelse.

Han fortsatte studiene om skikkelsen Antonio María Claret for å utgi i bokform, men han så at det var nødvendig å dra til Vic for å fullføre sine undersøkelser, og til dette fikk han velsignelse av p. provinsial for Catalonia. Dette ble formidlet til generalsekretæren og også til generalsuperioren hvis det var nødvendig med andre tillatelser. Han hadde også nesten fullført to verk, et med tittel Mística mariana («En mariansk mystiker») og den andre Las oraciones afectivas y los grandes maestros de la espiritualidad española («De affektive bønner og de store mestere i spansk spiritualitet»). Han ønsket også å dra til Italia for å fortsette med studieprosjekter, og han spurte p. Arcadio Larraona om han kunne bruke sin innflytelse. Til slutt dro han til Vic sommeren 1936 og tok med seg mange kilo manuskripter for å fullføre sitt verk. Alt ble brent av ignorante kriminelle.

Han hadde god fysisk helse og en god stemme. Hans utseende var litt bistert som om han var sint, men det skyldtes en organisk defekt i pannen. Hans intellektuelle egenskaper var svært gode. Han hadde anlegg for musikk og kunne å spille, men han hadde liten sans for fremføring. Når det gjaldt hans moralske egenskaper, var han likefrem, ydmyk, medgjørlig, formell, from og med en følsom samvittighet. Han fokuserte litt for mye på skrupler. Hans motto under sin kirkelige karriere var hentet fra den hellige Johannes av Korset: Religioso estudiante, religioso va delante.

Mens han var oppslukt med sine studier, ble han overrasket av den religiøse forfølgelsen. Da kommuniteten om ettermiddagen den 20. juli vedtok å spre seg, syntes p. Aramendía å ignorere alt. Han dro sammen med p. Puigdessens til huset som søsteren Ramona eide i byen. Slik forente Gud disse to intelligente misjonsheltene med lignende vitenskapelige prosjekter for å tilby alt i martyriets offer. P. Aramendía led samme skjebne som p. Puigdessens i den siste timen. Neste dag, den 21. juli om morgenen, kom de tilbake til kommuniteten for å feire messe. Noen timer senere kom den endelige utvisningen av kommuniteten, og de dro tilbake til Ramonas hus. Ved solnedgang fikk de høre at klosteret brant. Deretter gikk patrene og Ramonas ektemann til klosteret for å redde p. Puigdessens skrifter, men de oppnådde ikke noe på grunn av røyk og ild.

Ramona skaffet dem et breviar, og av kapellanen i nabokirken La Misericordia fikk han låne fasiliteter for å feire messe. P. Aramendía feiret messe den 23. og den 25. juli, St. Jakobs fest, med alle de forholdsreglene som var nødvendig, men de ble likevel forrådt. Kort etter at de hadde spist den 25. juli, kom et dusin militsmenn til huset. P. Aramendía tok en siesta, og de måtte kalle på ham flere ganger. Ransakelsen varte i over to timer, og prestene ble anbefalt å endre sine liv og slutte med å bedra folk med messer og prekener. Men fremfor alt ble de fortalt at de ikke kunne endre sin adresse uten først å informere komiteen.

Aramendía fortsatte med studiene, men situasjonen var ikke lenger den samme. Han bekreftet dette til en misjonær som avla ham et besøk: «Jeg vil gjøre mitt beste for å redde mitt liv, men når jeg ser at jeg er fortapt, vil jeg forsøke å sikre at min død ikke blir vulgær. Jeg vil være en martyr. Hvis jeg må dø, vil jeg at det skal være for Gud og for min tro. Og for å få det, må jeg forklare noen ting for dem som vil drepe meg». En dag kom nyheten om at de hadde brent p. Clarets kropp. P. Aramendía ville forlate huset for å finne det ut, men eieren klarte å overtale ham fra en slik lettsindighet.

Om morgenen den 17. august fikk de besøk av en patrulje som lette etter en koffert som noen fra utsiden hadde sett ble flyttet til huset. Kofferten dukket opp, og dette ble fulgt opp med et voldsomt søk som endte med arrestasjonen av patrene. P. Aramendía hadde ikke mot til å si farvel og dro av seg med hendene krysset foran brystet. Til fots og mellom rifler tok de ham til rådhuset, hovedkvarteret til komiteen, og deretter ut av byen ved Manlleu-veien, og ved veien til Isern i kommunen Vic skjøt de ham og p. Puigdessens klokken 3.45 om natten. Fra Monofre, et våningshus i nærheten av veien, hørte de skuddene, og likene ble etterlatt liggende ved veien. De ble gravlagt på kirkegården i Vic. P. Aramendía ble 35 år gammel.

38) Den salige Johannes Prats Gibert †† (kat: Joan; sp: Juan), prest CMF, ble født den 26. oktober 1903 i landsbyen La Selva del Camp i provinsen Tarragona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 1. november 1903 i sognekirken San Andrés Apóstol i landsbyen. Han ble fermet (konfirmert) i den samme kirken den 8. juli 1909. Hans foreldre var bonden don Antonio Prats og hans hustru doña Milagros Gibert. De hadde åtte barn, og Juan var den sjette. Han var altergutt og mintes at han selv før soloppgang pleide å gå til kirken sammen med sin søster Maria.

Sommeren 1916 begynte han på claretinernes postulatat i Barbastro, tolv år gammel, men snart vendte han tilbake til La Selva igjen. Senere presenterte han seg for postulatatet i Vic for å begynne på skoleåret 1916-17. Hans første prefekt var p. Pedro Bertrans og i 1919 var det p. Jaime Girón. Han fullførte sine studier i humaniora med gode resultater. Deretter flyttet han til Cervera for å begynne i novisiatet, hvor novisemesteren var p. Ramón Ribera. Han mottok ordensdrakten den 14. august 1920 og begynte på året i novisiatet. Han avla sine første løfter den 15. august 1921. Hans novisemester hadde betraktet ham som besluttsom, men tendenser til skrupler, oppmerksom, vennlig og svært pratsom, med en aktiv fantasi. Han var ikke alltid punktlig.

Han begynte å studere filosofi i Cervera og gjorde det svært bra. Han studerte også teologi i Cervera. Det andre kurset i teologi (1925-26) ble fullført på bispedømmets seminar i Barbastro. I juli 1926 ble han sendt tilbake til Vic med posten som organist, samtidig som han studerte moralteologi og kirkerett på bispedømmets seminar. Han skaffet seg svært høye kvalifikasjoner. Samtidig var han involvert i noen publikasjoner som ble utgitt av seminaristene fra Vic. Der mottok han den første tonsuren og de lavere vielser og ble vigslet til subdiakon den 24. mars 1928 av biskop Juan Perelló y Pou MSC (1870-1955) av Vic (1927-55). Han ble diakonviet i Cervera den 15. juni 1928 av biskop Emeterio Valverde y Téllez (1864-1948) av León i Mexico (1909-48), som hadde blitt sendt i eksil av den meksikanske regjeringen under president Calles. Han ble presteviet den 22. desember 1928 av biskop José Miralles y Sbert (1860-1947) av Barcelona (1926-30), 25 år gammel.

Den 22. juni 1929 ble han erklært stridsudyktig, det vil si uegnet for militærtjeneste. Dette var en nyhet han lenge hadde håpet på, og han rapporterte informasjonen til familien. Hans flytting til Aranda de Duero ble forsinket, slik at han måtte bli værende i Barcelona enda noen dager. Han forsto at i Aranda de Duero bevarte folket fortsatt en sterk tro og religiøsitet midt oppi alt som skjedde. I slutten av september mottok han ordre om å flytte til Roma for spesialiserte studier i jus. Den 8. oktober 1929 forlot han Barcelona med tog sammen med p. Goyeneche, med et kort opphold i Marseille på veien, og de kom til Roma klokken ti om morgenen den 10. oktober. Hans første inntrykk av Roma ble raskt glemt, for to dager senere deltok han på en audiens hos pave Pius XI (1922-39) for en spansk valfart ledet av kardinalen av Toledo.

Hans jusstudier var imponerende og han mottok sin grad (24/30) den 2. juli 1931. I et brev til sine foreldre den 14. juli fortalte han at hadde fått en B, best blant studentene. Faren ville at han skulle bli værende i Roma til den politiske sitasjonen i Spania hadde roet seg ned, men dette var p. Prats ikke enig i. Han forsvarte sin avhandling den 15. juli 1932, og en måned senere reiste han tilbake til Spania, mens han stanset en måned i Marseille for å hjelpe til som organist. I denne tiden mottok han dårlige nyheter og inntrykk fra Spania i den grad at han begynte å kjenne litt frykt. Den 3. september dro han til La Selva og derfra til Barcelona. Den 14. september kom han frem til Cervera, som var hans mål.

I skoleåret 1932-33 underviste han i kirkerett og ordensfolks spesielle rettigheter. Han hadde en spesiell interesse for studiet av konstitusjonene, for dette var et spørsmål som var svært interessant for dem i kommuniteten. Fra første år viste han interesse for å utgi avhandlingen om opprinnelsen til katalansk lov i Revista Jurídica de Catalunya, på latin, og andre emner i La Paraula Cristiana, samt flere etter forslag fra p. Larraona. Da han var ferdig med kurset, flyttet han til Barcelona for å arbeide på den italienske oversettelsen av prosessen for et mirakel av p. Claret. I 1934 viste han sin interesse for å utgi en del av avhandlingen i tidsskriftet Apollinaris. Han viet også tid til å oversette fra italiensk noen verk av katalanske litterære skikkelser. Han var ikke en intellektuell, men var heller begavet i det å gjøre verker lett lesbare. Han led og aksepterte sine to eldre søstre Maria og Dolores’ langvarige sykdommer og død i 1934, sammen med farens død i 1935.

Prats forlot Cervera sammen med størstedelen av kommuniteten den 21. juli 1936 på de bussene komiteen hadde satt opp til Solsona, men de bla stanset i Torá og brakt til San Ramón. Etter at de måtte forlate nonneklosteret i San Ramón den 23. juli, tilbød p. Luis Pujol ham plass i bilen til en venn, men p. Prats valgte å bli sammen med legbrødrene Francisco Milagro og Fernando Castán. Den dagen flyttet de til den lille byen Gabá og tok inn i Casa Salat for å hvile og orientere seg, fordi de trodde at dette var et trygt sted. P. Prats hadde også villet dra til La Selva del Camp for å våre nær sin mor og søster. På den tredje dagen, festen for Santiago (25. juli) kom de røde for å brenne landsbykirken, og p. Prats ble overført til Cal Martí, hvor han bodde i tre dager, fordi Casa Salat var nær veien, og derfra til Cal Mau, hvor han ble i ytterligere to dager, og til slutt til Cal Viñalets, som virket som et tryggere sted. Men her fant de ham.

I disse dagene snakket han med sine velgjørere om situasjonen og om sin intensjon om å vende tilbake til La Selva, sin hjemby. Fra sitt tilfluktssted skrev han til sin familie og ba om at de måtte komme og se etter ham. Hans onkel på farssiden, señor Antonio Catá, og en fetter skaffet seg de nødvendige passene og reiste fra La Selva til Lleida og derfra til Cervera uten noen problemer. Men i Cervera var det nødvendig med tillatelse fra presidenten i komiteen, som utsatte dem for et strengt forhør før han til slutt ga dem passet. De dro til Las Oluges, hvor de kom i kontakt med p. Prats. I Cal Viñalets møtte de familiemedlemmer sammen med en tredje part, sjåføren? Det var muligens han som anga ham.

Familien våget ikke å hjelpe ham av frykt for at de tre ville bli tatt, og p. Prats ønsket ikke å kle seg som en tigger da de foreslo å dra til La Selva. Han bestemte seg for å forberede seg til å akseptere Guds vilje. Han ba alt han kunne med sitt breviar og rosenkransen. Hans slektninger kom tilbake den 9. august. Samme dag dro legbrødrene Milagro og Castán til Mas Claret fordi komiteen i Cervera hadde erklært at de ville drepe dem som viste gjestfrihet til enhver fascist, ordensmann eller prest.

Ifølge don Fermín Gabarró var p. Prats i Cal Viñalets og ble arrestert den 15. august 1936 av komiteen i Sant Guim mens han spiste. Da p. Prats så en bil, flyktet han straks for å gjemme seg på høyloven. Militsen begynte å lete, mens noen gikk inn i huset. De som var utenfor, så p. Prats gå mot låven for å gjemme seg og gikk etter ham. Familien sa at det ikke var noen prester på eiendommen. Så snart de fant ham, spurte de om han var prest. Til det svarte han ja og la til at han var claretinsk ordensmann, men mer sa han ikke.

Han ble straks brakt til bilen på veien uten å bli bundet og derfra til Casa Salat. De trodde det var andre der, som legbrødrene Milagro og Castán. De tilkalte eieren, señora Providencia Trullols, og spurte om hun kjente presten. Hun sa at det kunne være den presten som hadde passert forbi, men at det var vanskelig å se. P. Prats sa: «Ja, det er meg, men det var vanskelig å se meg. De ransaket huset på jakt etter de to andre de var blitt informert om (av sjåføren til p. Prats’ slektninger?), og under ransakelsen rettet de våpen mot fruen og presten. Pateren begynte å be rosenkransen. «Hvorfor ber du?» Han varte: «Jeg ber for alles beste». En annen spurte hvor gammel han var, og han svarte 32 år.

Da de var ferdige med å innhente informasjon og så at alle ikke ville få plass i bilen, sa en av dem: Legg dem i bagasjerommet. Den andre var ikke enig og tilbød seg å gå til fots. Deretter begynte marsjen til Sant Guim. Ved Hostal de la Panadella stanset militsen for å spise. Imens hoppet fangen ut av bilen og hvilte hodet i hendene, som om han var svimmel og kastet opp. Da komitemedlemmene kom ut, sa en av dem: «Føler du deg ikke bra?» En annen kommenterte: «Han ser ikke frisk ut. Det vil snart gå over!»

Da de kom til Sant Guim, ble han brakt til den lokale komiteen og utsatt for et kort avhør. I sine svar skrek han ikke som de andre arresterte. P. Prats ba dem om å stille ham til komiteen fra La Selvas disposisjon. De spurte: «Har du penger? For før du drar til byen, må du levere fra deg alt sammen». Han svarte: «Jeg har gjemt dem i Cal Viñalets. Da dro de tilbake dit for å lete etter de pengene han hadde etterlatt til sine slektninger og delt ut av kommuniteten. Eierne av huset så triste ut, men mer tapre enn resignerte. Han sa farvel til dem og returnerte til Sant Guim, og den lokale komiteen førte ham til kirken, som var omgjort til fengsel.

Rundt klokken 18 eller 19 om ettermiddagen tok de ham med fra fengselet. De narret ham ved å si at de skulle ta ham med til La Selva de Camp. Han kjente seg ikke vel og de sa: «Kom deg inn i bilen så går det snart over». Han ble tatt med til en åker nedenfor Montmaneu. Der var Pedro Morera Companys fra den lokale komiteen. Han var øyenvitne og fortalte at de stanset bilen rundt to kilometer i retning Igualada. Han sa: «Hva skal dere gjøre?» De svarte: «Vi har en fugl».

Militsen sa: «Gå ut, vi er allerede i La Selva», som var hans hjemby, men i virkeligheten var de på et sted i La Panadella på veien til Santa Coloma. De tok ham med ut på veien og skjøt og drepte ham. Det var i Montmaneu i provinsen Barcelona i Catalonia og han ble 32 år gammel. Deretter brente de hans levninger. Pedro Morera besvimte da han så p. Prats’ lik. Det var klokken 22 om kvelden den 15. august 1936. Deretter feiret morderne med en god rangel. P. Prats’ levninger ble samlet i juli 1939 på det stedet hvor han led martyrdøden.

39) Den salige Antonius Junyent Estruch ** (kat: Antoni; sp: Antonio), prest CMF, ble født den 25. oktober 1896 i landsbyen Vacarisses i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var Francisco Junyent og Josefa Estruch. Han ble døpt i sognet Vacarisses. Han begynte på sitt postulat hos claretinerne i Vic den 7. september 1908, tolv år gammel. Han tok kurs i analogi, syntaks og retorikk frem til 1912. Hans prefekter var patrene Ramon Ribera og Gumersindo Valtierra. Året etter kunne han flytte til Cervera for novisiatet. Året begynte i august 1912, og novisemester var p. Ramon Ribera. Han avla sine første løfter den 15. august 1913, som var midlertidige i henhold til vedtak på generalkapittelet i Vic i 1913.

Han studerte filosofi, logikk, metafysikk og etikk i Cervera fra 1913 til 1916. Den 18. juli 1915 mottok han tonsuren sammen med 57 andre studenter fra biskop Francisco de Asís Vidal y Barraquer (1868-1943), apostolisk administrator av Solsona (1913-19), senere erkebiskop av Tarragona og kardinal fra 1921. I Cervera fullførte han sine første tre år med teologi og dogmatisk teologi. Han greide dette med stor innsats og hengivenhet, ettersom hans intellektuelle kvaliteter var gjennomsnittlige. Det fjerde og femte året med moralteologi tok han i Alagón, hvor han ankom den 23. juli 1919. Hans prefekt var p. José Fogued y Gil (1885-1954), som skulle bli apostolisk prefekt av Tunxi i Kina (1937-54).

Antonius hadde fremragende litterære kvaliteter, spesielt innen poesi og taler. Allerede i 1919 mottok han priser for sin litteratur. I 1924 publiserte han noen verk i magasinet Iris de paz. Men alt dette var ikke viktig for ham, for det han virkelig ønsket, var å bli misjonær. Men disse kvalitetene skulle gjøreham til en fremragende predikant som kunne forstås av alle.

Han ble presteviet den 12. mars 1921 i Zaragoza. Få dager senere fikk han en sykdom som begrenset hans arbeidsevne. Han ble postert i Cervera for å bo på eiendommen Mas Claret. Hans sykdom begrenset hans aktiviteter. Han var forhindret fra å dra til Aranda de Duero for forberedelsesåret. I 1922 dro han til Barbastro som kapellan for postulantprefekten. Deretter ble han utnevnt til assisterende prefekt for teologene i Cervera, men i 1924 tvang hans sykdom ham til å forlate embetet. Der begynte han rosenkransen for dem som ble sendt fra Lleida, Berga og Solsona. Hans hovedbeskjeftigelse var å preke og lede novener og åndelige øvelser, noe som ble høyt verdsatt. Han var en utmerket predikant og brukte enkle ord. Selv sa han: «Jeg har vært en enkel predikant fordi jeg ikke duger til noe annet». Ifølge provinsens rapporter i 1935 kunne han egentlig ikke arbeide lenger.

Han var en mann av ekstraordinær tro, alltid villig til å akseptere Guds vilje. Han var også svært from og hadde en stor nidkjærhet for sjelenes frelse. Han var svært hengiven til Jomfru Maria og Rosenkransen. Fra en ung alder i 1919 viste han seg å være svært dyktig i å synge Jomfruens pris gjennom poesi. Som ordensmann ble han regnet som eksemplarisk, påpasselig med de hellige konstitusjonene og lydig til sine overordnedes anmodninger. Han var modig, fryktløs, medfølende, ydmyk, enkel og fredelig.

I februar 1936 ble han utnevnt til å dra til Argentina. Han ønsket å dra så raskt som mulig, for han ønsket ikke å gå i åtte måneder uten å gjøre noe. Han var også ivrig etter å dra fordi han også var svært lei av det anti-religiøse miljøet i Spania. Dampbåten til Argentina skulle etter planen kaste loss den 21. august. Han var i Barcelona mens han ventet. Med revolusjonen den 19. juli, brenningen av misjonærenes hus og kirke og det å måtte kle seg i sivile klær, så han ikke noe annet valg enn å komme seg ut av Barcelona. Han gikk til huset til sin søster Mercedes som bodde i Barcelona, og der ble han værende til den 18. august. I denne perioden erklærte han flere ganger til sin søster at før han avsverget sin tro, foretrakk han å dø for Jesus Kristus.

Den 18. august forlot han søsterens hus rundt klokken ti på formiddagen for å finne ut om skipets avgang til Argentina. Han dro til et kontor, og etter en time ble han skremt fordi de menneskene han møtte, var noen andre enn før. Åpenbart ville de ha ham til å hente pass og billett. To personer fulgte ham på en viss avstand. En av dem sa: «Dette må være en prest» og utbrøt: «Skyt ham!» Den andre svarte: «Nei, la ham være, du vet ikke hvem han er».

Rundt klokken fire om ettermiddagen kom en patrulje til huset og spurte om det var noen mann der. Han ble tvunget til å forlate huset og de ba om å få se hans håndflater for å sjekke om han hadde træler, for dette var testen. De sa at de så at han aldri hadde arbeidet, så de tok ham med seg. Han nektet å gå inn i den ventende bilen og hans søster ba ham om ikke å være redd, for de ville bare ta ham med for å vitne. Men det er sikkert at han forsto mer enn det de sa, og ingen vet hva som skjedde med ham.

Hans legeme ble brakt til Hospital Clínico. I henhold til registeret ankom hans legeme klokken åtte om morgenen den 20. august, og han ble funnet i Pedralbes i provinsen Barcelona i Catalonia med et ark som inneholdt hans personlige data. Informasjonen var tatt fra hans pass. Han ble identifisert av dem som kjente ham samt på bakgrunn av fotografier. Han var 39 år gammel.

40) Den salige Emilius Bover Albareda †† (kat: Emili; sp: Emilio), prest CMF, ble født den 31. august 1868 i landsbyen Castelltersol i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 3. september 1868 i sognekirken San Fructuoso. I den samme kirken ble han fermet (konfirmert) den 13. november 1869 av biskop Antonio Luis Jordá y Soler (1822-72) av Vic (1866-72), under et pastoralt besøk. Hans foreldre var bonden don Lorenzo Bover og hans hustru doña Teresa Albareda.

De første rudimentene av latin, retorikk og poesi fikk han i Artés på bispedømmets seminar mellom 1885 og 1888. Sommeren 1888 sluttet han seg til claretinernes kommunitet i Cervera, tyve år gammel. Der mottok han ordensdrakten den 3. september 1888 og avla sine første løfter den 1. oktober 1889. Hans novisemester var p. Sánchez del Val. Dette var ikke midlertidige løfter på grunn av hans høye alder, men han avla løftene ad nutum superioris («etter de overordnedes vilje»). Før ordinasjonen skulle av avlegge løfter in sacris, det vil si høytidelige løfter.

Mens han var i Cervera, fullførte han studiene i filosofi og teologi. Deretter flyttet han i 1894 til Santo Domingo de la Calzada. Det akademiske var så vanskelig for ham i en slik grad at han overveide å bli legbror. Hans klassekamerater sa spøkefullt at trettiåringen fullførte løpet som en jomfrumartyr, det vil si med lite kunnskaper og mye besluttsomhet. I januar 1895 mottok han de fire lavere vielser av biskop Mariano Supervía y Lostalé (1835-1918), hjelpebiskop i Zaragoza (1888-95).Han ble vigslet til subdiakon den 17. september 1897 av biskop Ramón Fernández Piérola y Lopez de Luzuriaca (1829-1904) av Vitoria (1889-1904). Han ble diakonviet den 9. januar 1898 av biskop José María García Escudero y Ubago (1847-1909) av Osma (1897-1909),og søndagen etter ble han presteviet den 16. januar 1898.

I 1899 mottok han sin første postering til det nylig grunnlagte huset i Sabadell. To år senere ble han sendt til La Selva de Camp som predikant. I september 1904 sendte hans overordnede ham til Vic, og innen slutten av året ble han sendt til Santiago de Chile. P. Bover reiste sammen med tre andre prester og to legbrødre på det transatlantiske dampskipet Leo XIII den 3. desember 1904 i retning Buenos Aires. Derfra til Chile tok de et tog over Andesfjellene som varte i 44 timer. De kom til Santiago klokken elleve om kvelden den 29. desember 1904. I 1906 vendte han tilbake til Spania og bodde i generalatet i Aranda de Duero.

Bover ble i 1908 sendt til kommuniteten i Cartagena, hvor han viet seg til preking og katekese. I 1914 ble han overført til Solsona som konsultor og predikant. I denne kommuniteten demonstrerte han sine evner i å arbeide med elektrisitet, så han installerte elektrisitet i huset og kirken. I alle husene han besøkte, installerte han elektrisitet. I 1916 ble han valgt til lokal bibliotekar og messeinnsamler. I 1919 bestemte provinsialledelsen seg for å bygge en skole for studenter i moralteologi. P. Bovers inngrep var bemerkelsesverdige. I sine mange prekener klarte han å inspirere mange kall til postulantatet.

I desember 1922 ble han sendt til det nye huset i San Feliu de Guixols som predikant. Der fikk han også posten som bibliotekar med oppgaven som professor i offentlig tale. Flere medlemmer av denne kommuniteten var i stand til å sende 65 studenter på halvannet år til postulatatene i Vic og Cervera, nesten alle fra bispedømmet Girona. I 1925 ble et nytt hus grunnlagt i Girona, og p. Bover ble sendt dit for å gjøre klar huset. Fra denne kommuniteten rekrutterte han 33 andre barn til postulatatet i det første året. Som bibliotekar ville han gjøre det til et av de fremste i provinsen.

Fire år senere ble han i 1929 sendt til kommuniteten i Lleida. Hans siste postering skulle bli Cervera. Der fortsatte han også arbeidet med å sortere bøker til ulike kommuniteter. Det var hans foretrukne beskjeftigelse. på en av sine reiser havnet han i samme togkupe som Alejandro Lerroux y García (1864-1949), som var leder av Det radikale republikanske partiet og var spansk statsminister tre ganger fra 1933 til 1935. P. Bover spurte ham: «Señor Lerroux, hvis den tiden kommer når du har makten, vil du gjennomføre alt du har sagt (…) om å lage pølser av kanonister og skinke av biskopen?» «Nei, på ingen måte (…) jeg sa det for å motivere arbeiderne (…) til andre spørsmål er de likegyldige». Da kirkene og klostrene i Madrid brant, var Lerroux republikkens statsminister. Han vendte tilbake fra en reise til Paris og sa: «Barbarer! Hva er det dere gjør? Forstår dere ikke at vi handler vanærende for verden?»

I en rapport fra en teologistudent ble han regnet som oppmerksom og hjelpsom, og ikke diskret med å snakke om andre. Listig, praktisk, skarpsindig. Hans intellektuelle kvaliteter var middels, og ifølge rapporter manglet han kultur og var slapp i seriøse studier, men han var en stor bibliotekar. Ved flere anledninger skrev han til sine overordnede om å dispensere ham fra eksamener i moralteologi.

I hans nekrolog sies det at han var en fullstendig original mann, med mye humor og ironi, i stand til å le av seg selv, og dermed i stand til å bli sympatisk, berømt og populær. Han var svært nestekjærlig, som man så i Cartagena med hans omsorg for de fattige. Han var også svært aktiv og hardt arbeidende. Han hadde en stor kjærlighet for kongregasjonen.

Han var en stor predikant for beskjedne mennesker. Han var utrettelig og avviste ingen, verken mennesker eller steder. Selv om han ikke hadde store oratoriske gaver, var han en god misjonær og predikant. I sin enkelhet og godhet etterlot han et uutslettelig minne. På misjonene vant han de skriftendes tillit. Fra prekestolen sa han gjerne: «Jeg liker ikke skriftemål fra engler som ikke har noe behov og kan lure meg». En annen viktig side ved hans apostoliske tjeneste var katekesen, som han gjorde seg bemerket for i Cartagena og Girona. Denne metoden for undervisning lærte han fra p. Costanso i Santiago i Chile. Han betalte for reiser og andre behov hos studenter. Don Marcos, marineoffiser i Cartagena, finansierte mange av hans prosjekter, og etter don Marcos’ død, støttet señora Conception de Barnola hans prosjekter.

Da kommuniteten i Cervera ble spredt den 21. juli 1936, søkte p. Bover tilflukt i huset til kjeksfabrikanten señor Güeli. Komiteen i Cervera hadde utstedt et edikt mot presten og truet med å drepe dem som ønsket ham velkommen. Senere ble dette ediktet utvidet til alle prester og ordensfolk som var skjult. For at alle skulle vite dette, satte de opp plakater i gatene. Av den grunn foretok de ransakelser i noen hus. I revolusjonens første dager ble det feiret messe i kirken San Agustín. I sakristiet ble det diskutert om man kunne feire messe uten en sutan.

Fra den 23. juli tok han tilflukt i huset til don José Civit, apoteker, som gikk for å lete etter ham. Hans hovedoppgave var å be og være med husets barn. På et sted i huset hadde de skjult vigslede hostier, som de hadde tatt med fra en kirke, og der knelte han ofte. Hver dag praktiserte han korsveien og ba den hellige rosenkransen uten stans med deltakelse av familien. Han forklarte også evangeliet og hørte skriftemål fra dem i familien og andre som kom for å se ham. Han var lei seg for foreldrene og familiene til så mange barn han hadde rekruttert til postulatatet. Ved å henvise til Jesu ord til Sebedeus’ sønner: «Kan dere drikke det begeret jeg skal drikke?» (Matt 20,22), sa han at vi alle var klar til å gi Jesus det samme svaret: «Vi kan!» P. Bover var resignert i forhold til døden, og det samme var señor Civit, som hadde tatt ham inn i sitt hus.

Den 19. august rundt klokken elleve om kvelden kom noen væpnede personer til huset, inkludert en viss señor Cera, som blodtørstig ba José Civit om å følge med dem for en forklaring, og deretter ville han få komme tilbake. Han ga dem rosenkransen og sa Hasta el cielo («[Jeg drar] til himmelen»). Militsmennene ga dem ordre om ikke å lukke døren, for de ille komme på nytt ob foreta en ransakelse. De sa dette til p. Bover og han svarte: «Nå begynner smerten». Han trakk seg tilbake til stuen og tilbrakte kvelden med å forberede seg på døden. Klokken fem om morgenen hadde de militante ennå ikke kommet tilbake, så han ble bedt om å trekke seg tilbake for å hvile. Han gikk til barnas rom, hvor en var syk. Pateren tok på seg praktikantens hvite frakk og sa: «Nå ser jeg ut som en sykepasser, eller praktikanten som så til det eldste barnet».

Den 20. august mellom klokken åtte og ni om morgenen kom militsmennene tilbake for å gjennomføre ransakingen, svært omhyggelig. De kom inn i barnerommet, og da de spurte ham hvem han var, svarte en jente som var en venn av barna i huset som var på besøk hos dem. En av militsmennene tok et portrett opp fra lommen, og da han kjente ham igjen, sa han: «Du er prest». «Ja, jeg er prest», svarte p. Bover. De ba ham om å følge med dem uten å la ham si farvel til familien. De fortalte barna at han hadde det travelt, og da ropte de høyt: «P. Emilio!» og ba om at han ville hjelpe dem fra himmelen. Han sa til José Civits svigerinne: «Si farvel til denne familien for meg og jeg takker for den nestekjærlige velkomst de har gitt meg. Jeg vil si farvel til fra himmelen». Etter en halv time dukket de opp igjen og ba om paterens klokke og penger. Klokken var enkel og pengene få: 25 pesetas.

De tok med p. Bover til komiteen, og deretter ble han brakt til kirkegården i Cervera for å bli skutt. Det sies at pateren tilga sine mordere før henrettelsen og ba om å få kysse deres hender. Han resiterte også trosbekjennelsen og ropte: «Leve Kristus Kongen!» Deretter gikk han til kirkegårdens porter, hvor de skjøt ham. Det var den 20. august 1936 i Cervera i provinsen Lleida i Catalonia, og han var nesten 68 år gammel. Han ble gravlagt på kirkegården.

41) Den salige Hyacint Blanch Ferrer ** (kat: Jacint; sp: Jacinto), prest CMF, ble født den 27. april 1868 i Vilanova de Sau i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt samme dag i sognekirken Santa Maria, og han ble fermet (konfirmert) i den samme kirken den 1. juli 1868 av biskop dr. Antonio Luis Jordá y Soler av Vic (1866-72). Hans foreldre var sekretæren José Blanch Bosch og hans hustru María Ferrer Raurell. De hadde en stor familie og var dypt religiøse, noe som vises av det faktum at alle barna valgte ordenslivet. Fem av barna ble claretinske misjonærer, Agustín, Antonio, Jacinto, José María og Miguel, og en søster ble nonne.

Da Hyacint var tolv år gammel i 1880, mottok han sin første kommunion i henhold til datidens skikk. Han fullførte klasser i grammatikk og retorikk og to år med filosofi i seminaret i Vic. Han ba den 29. juni 1884 om å få tre inn hos claretinerne. Novisemesteren i Vic, p. José Vilaró, ba i henhold til Den hellige stols bestemmelser om den nødvendige informasjon fra biskopen av Vic og sognepresten, som ga positive svar. Den 21. juli 1884 trådte han som sekstenåring inn i novisiatet i Vic, hvor han studerte logikk og metafysikk. Året etter fortsatte han til Santo Domingo de la Calzada, hvor han avla sine evige løfter den 18. september 1885 til p. José Xifré, generalsuperior og medgrunnlegger. Der fullførte han kursene i etikk, teologi og moral (1885-89) og mottok tonsuren den 22. august 1886, Han mottok de lavere vielser den 17. april 1887, subdiakonatet den 25. august 1889 og diakonatet den 20. september 1890 av biskop dr. Antonio María Cascajares (1834-1901) av Calahorra (1884-91), kardinal fra 1895. Han ble presteviet den 12. mars 1892 i Zaragoza av dr. Mariano Supervía y Lostalé (1835-1918), hjelpebiskop i Zaragoza (1888-95).

Hans overordnede bestemte ham for oppgaver i henhold til hans intellektuelle kvaliteter, som var betydelige, men ikke ekstraordinære, men han hadde en klar praktisk intelligens. Hans helse var ikke fremragende, for han var utsatt for hodepine og halsen spilte ham også noen puss. Hans talenter var bemerkelsesverdige og konstante, og han likte godt å preke. Han var observant og noen ganger litt sta og hardnakket. Derfor ble hans første postering i kollegiet i Cervera fra 1890 til 1891. Deretter ble han flyttet til Alagón og La Selva del Campo, hvor han ble satt til å undervise i latin og setningsbygning for eksterne studenter og postulanter.

Senere ble han sendt til Gràcia som forkynner (1887), deretter til Solsona (1888) og videre til Lleida, Vic og Sabadell. Han ble lokal eiendomsadministrator (ecónomo) i Vic i 1906 før han vendte tilbake til Gràcia. Han ble overrasket av den antisosiale og antireligiøse oppstanden i 1909 mens han ledet åndelige øvelser for kapusinersøstrene av Den guddommelige hyrdinne i Sabadell. Han bodde i deres kloster fordi misjonærenes eget kloster hadde vært okkupert av revolusjonære brannstiftere. Han hjalp søstrene til å forstå at det å bære en bluse utenfor klosteret for å finne ut hva som foregikk i vanskelige tider, var i overensstemmelse med deres løfter. Han besøkte religiøse flyktninger i private hjem og blandet seg med brannstifterne for å avskrekke dem fra å brenne ned kirker ved å utgi seg for en av dem.

Huset og kirken i Gràcia ble ødelagt under «den tragiske uken» (Semana Trágica) i Barcelona under opprøret fra 26. juli til 2. august 1909, men straks situasjonen var normal igjen, ble huset i Gràcia restaurert. P. Hyacint ble utnevnt til superior under rekonstruksjonen (1911-13) etter tegninger av den berømte arkitekten Juan Martorell. P. Hyacint ble i 1920 sendt som superior for kommuniteten i Sallent, som holdt til i det huset hvor p. Claret ble født. Han ble bedt om å omforme alt med knappe ressurser, bygningen, klosteret og det offentlige kapellet i huset hvor p. Claret var født. Alt dette skulle gi ham alvorlige helseproblemer. Deretter ble han på grunn av sin intelligens og kapasitet sendt til Solsona. Der grunnla han Den marianske stemmerettsunionen, som ble godkjent av regjeringen den 2. november 1915.

Hans liv som ordensmann og prest var alltid ansporet av en iver for Guds ære. Han var en mann av sterk tro, rettskaffen, enkel, ydmyk, hengiven til eukaristien, Maria, rosenkransen og p. Claret. Han var også involvert i grunnleggerens saligkåringssak. Hans iver for sjelenes frelse ble demonstrert i utallige åndelige øvelser som han ga for mange ordenskommuniteter. Han var alltid klar til å feire messen, selv om han var syk. Han var også svært nidkjær i resitasjonen av officiet og rosenkransen.

Han var visepostulator fra 1916 til sin død i 1936. Denne offisielle stillingen var spesifikt for å fremme saligkåringen av den da ærverdige Antonius Maria Claret og av p. Francisco Crusats. Dette arbeidet gjorde at han hadde stor frihet til å reise omkring samt økonomisk støtte for dette prosjektet. Han arbeidet utrettelig helt til saligkåringen ble foretatt. På grunn av dette oppdraget ble han sendt til generalatene i Madrid (1929) og i Calle Ripoll i Barcelona (1935). Som den hardt arbeidende mannen han var, hjalp han til med å publisere en interessant bibliografisk studie om p. Claret. Grunnleggeren ble saligkåret i 1934 og helligkåret i 1950.

Han var i kommuniteten i Calle Ripoll i Barcelona da han ble overrasket av militærkuppet og den påfølgende marxistiske revolusjonen i juli 1936. Han var forberedt på å gi sitt blod for Kristus og oppnå martyriets nåde. Under de to dagene med revolusjon søkte han tilflukt i huset til don Eugenio Bofill, hvor han ble værende til den 19. august. Han gikk til og med til andre hus for å feire messen med apostolisk iver. I sitt skjulested mottok han besøk fra andre claretinere og avla skriftemål. I tillegg pleide han å lede rosenkransen og instruere barna i familien. På sine vandringer hørte han mye blasfemi, som han pleide å besvare med å rope: «Lovet være Gud». Den 6. og 7. august var han sammen med sin bror Antonio, som foreslo at de skulle forlate den røde sonen sammen med andre kolleger. Til dette forslaget svarte han: «Hvis alle vi prester drar, hvem vil da ta seg av de troende i Barcelona siden de ligger i dekning i sine hjem?» Han sa til familien Bofill at han ønsket å gi sitt blod for Kristus.

Den 17. august hjalp frykten for en ny ransaking fra militsen i Casa Bofill ham til å innse at det var nødvendig å søke et annet tilfluktssted. Han dro til et annet hjem, men der hadde det allerede vært en ransaking og arrestasjon av tre ordensmenn. Dermed ble natten den 17. august tilbrakt i politiets hovedkvarter, hvor det sov vagabonder, kriminelle og andre som var som p. Hyacint. Han utøvde sin tjeneste der for dem som var ordensfolk som ham. Neste dag gikk han til skjulestedet hvor hans bror p. Agustín bodde. Etter å ha spist, gikk han til sitt gamle skjulested, hvor han tilbrakte resten av dagen i bønn.

Dagen etter, den 19. august, dro señor Bofill for å lete etter et trygt sted, men i trappen ble han funnet av militsen som foretok en registrering over personer og gjenstander i hans hjem. De spurte om hans navn og tvang ham med tilbake til leiligheten. Før de gikk inn, spurte de om hvem som hadde vært i huset, og han svarte: «Min familie og en lærer for mine barn». Han banket på døren, og da den ble åpnet, kom også to patruljer inn med våpen i hånden. Registreringen foregikk fra 11.30 til 14. De gikk gjennom rommene, og i et fant de p. Hyacint som underviste barn. Da de spurte hvem han var, viste han dem et kort som presenterte ham som ansatt i en publikasjon, og de trodde ham. Deretter fortsatte de registreringen.

Hyacint tvilte ikke på at hans time nå var kommet. Før militsmennene forlot stedet, gjennomsøkte de hans lommer og fant en rosenkrans. De spurte hvorfor han hadde skjult den og overøste ham med skjellsord. De tok ham med seg, men ingen vet hvor, kanskje til et fengsel for å torturere ham. Familien Bofill og hans venner prøvde febrilsk å finne ut hvor han var og få ham satt fri.

Det er kjent at han ble brakt til klosteret Pedralbes i Barcelona og skutt den 21. august, for hans døde legeme ble brakt til Hospital Clínico. Den 22. august ble han gjenkjent av tjenestepiken som arbeidet hos familien Bofill og av legen dr. Puig de Fábregas. Den 24, august ble han gravlagt i en nisje i familien Bofills gravsted på kirkegården i Sants. Senere sørget den ansvarlige for kirkegården, uten å varsle familien, for at hans levninger ble kastet i en massegrav, noe som gjorde det umulig å identifisere ham. Han var 68 år gammel.

42) Den salige Augustin Llosés Trullols † (kat: Agustí; sp: Agustín), prest CMF, ble født den 20. desember 1906 i Cervera i provinsen Lleida og bispedømmet Solsona i regionen Catalonia i Spania. Han ble samme dag døpt med navnene Agustí Xavier Francesc i sognekirken Santa Maria. Hans foreldre var skomakeren don Agustín Llosés og hans hustru doña Antònia Trullols, gode kristne som kjærlig overvåket den kristne oppdragelsen av sine to sønner Josep og Agustí. Josep var gudfar for sin bror og ble en eksemplarisk legmann og far til tre barn. Han skulle bli drept på veien fra Barcelona nær Sant Pere dels Arquells fordi han hadde gitt ly i sitt hjem p. Joan Blanch, claretiner, som han delte sitt martyrium med.

Augustin mistet sin far da han var åtte år gammel. Fra sin hellige mor arvet han fromheten, den gode karakteren og en stor fysisk likhet. Mange husket den lille gutten Agustí som var messegutt i kirken Sant Agustí eller gikk til de klassene som de claretinske brødrene ga i det tidligere universitetet i Cervera. Han begynte i claretinernes postulatat i Barbastro sommeren 1919, tolv år gammel. Der begynte hans kurs i humaniora med konstant hardt arbeid for å overvinne de vanskelighetene han møtte i sine studier. Sommeren 1923 vendte han tilbake til Cervera for novisiatet. Prøveåret ble avsluttet med at han avla sine første løfter den 15. august 1924.

Deretter begynte han på sine egentlige prestestudier med filosofien. Det første året tok han i det samme kollegiet i Cervera, mens de to siste tok han i Solsona, som den gangen ble kalt moralstudier. I august 1927 vendte han tilbake til Cervera for å studere teologi. Han og hans klassekamerater foretok reisen i biler, som stanset for å sette av novisene i Solsona, og derfra fortsatte han med tog til Cervera. På slutten av sitt første år med teologi mottok han den 13. og 14. juli 1928 tonsuren og de fire lavere vielser av biskop Emeterio Valverde y Téllez (1864-1948) av León i Mexico (1909-48), som hadde opplevd forferdelige dager med forfølgelse og blitt sendt i eksil av den meksikanske regjeringen under president Calles. Han fortsatte sine teologistudier etter planen, og den 29. mai 1931 flyttet han til Solsona for å bli vigslet til subdiakon og diakon den 30. og 31. mai. Deretter vendte han tilbake til Cervera. Han dro til Solsona den 20. juni 1931 for å bli presteviet den 21. juni 1931 i bispepalassets kapell av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45).. Samme ettermiddag vendte han tilbake til Cervera.

To måneder etter prestevielsen mottok han sin første postering, nemlig som professor for de eksterne studentene ved kollegiet i Gràcia i Barcelona. To år senere ble han sendt til Vic som assistent for novisene, en stilling han hadde i skoleåret 1933/34. I februar 1934 dro han til Roma for saligkåringen av p. Claret. Samme år ble han sendt til kommuniteten i Lleida som minister for treårsperioden 1934-37. Han hadde en god karakter og en god vilje og var enkel og vennlig. Han var flittig i sine oppgaver, dyktig og lydig. Hans spekulative talent var begrenset, men han hadde anlegg for tegning og maling som han i tjeneste for alle når noen ba om det.

Llosés ble fengslet den 21. juli 1936 sammen med de andre medlemmene av kommuniteten. Som kommunitetens minister var han under fengselsoppholdet ansvarlig for prestenes ukentlige klesskift og nødvendig baderomsutstyr. Hver gang han hadde en sjanse, forlot han cellen og besøkte de andre fangene for å oppmuntre dem, og da var han i stand til å gå fritt i sitt apostoliske arbeid. Så han viste sin integritet og sin tro. Han var uforstyrrelig og oppmuntret alle til å forberede seg for martyriet. Han ledet rosenkransen i sin celle.

Under sitt fengselsopphold, da han så at det ikke var noen løsning, skrev han et brev til sin mor hvor han ba henne om ikke å gråte på grunn av hans død, ettersom han ville bli en martyr for Kristus: «Kjære mor, må Gud beskytte deg og vi vil møtes i himmelen. Jeg skriver fra fengselet. Jeg antar at dette vil bli de siste linjene i mitt liv. Ikke gråt for meg, fordi jeg med glede gir mitt liv for Guds ære og som hans tjener. Dette er grunnen til at jeg vil bli skutt. Farvel, for jeg kan ikke gjøre mer. Mine hilsener til Pepe, Antonieta, señora Teresa, Tresina, Enriqueta og Rafelet, og til deg fra din sønn, Agustí CMF».

Klokken elleve om kvelden den 20. august 1936 kom militsen til fengselet med en liste på 74 vel forberedte navn som de syntes fortjente det, etter undersøkelsene som hadde funnet sted noen dager tidligere. Navnene på listen var prestene, ordensbrødrene og en sakristan, og blant dem var misjonspatrene Agustin Llosés, Luis Albi og Javier Morell og legbrødrene Juan Garriga og Angel Dolcet. Militsmennene åpnet dørene til cellene mens en annen leste opp navnene. Alle var prester og ordensbrødre. De unge ble oppdaget og ble etterlatt i deres celler. Misjonærene sa farvel til de gjenværende fangene: «Farvel brødre, vi ses i himmelen». De ble bundet to og to med tau og ført ut til busser.

På denne reisen om morgenen den 21. august 1936, i nattens kjølige stillhet, begynte martyrene å synge Credo, Ave Maris Stella, Salve Regina og Magnificat. Ifølge rapporten til don Antonio Larroca ble de tatt med i grupper på fjorten. Da de kom til kirkegården, ble de som var bundet sammen to og to ved albuen, ført til muren mellom to rader av militsmenn. En sersjant spurte hver enkelt: «Hvem er du?» Og nesten alle svar var: «Jeg er en prest» eller «jeg er en ordensbror». Den fungerende lederen for militsgruppen kommanderte: «Lad! Sikt!» og deretter: «Lenge leve republikken!», noe som betydde: «Fyr!» «Lenge leve Kristus Kongen», ropte ofrene inntil siste åndedrag og falt livløse om. Deretter fikk alle nådeskuddet (coup de grace) med et skudd i hodet. Martyrene ble gravlagt i en fellesgrav som ble kalt «Martyrgraven». De ble skutt den 21. august 1936 i Lleida. Augustin ble 29 år gammel.

43) Den salige Ludvig Albi Aguilar † (kat: Lluís; sp: Luis), prest CMF, ble født den 1. april 1910 i byen Barcelona i provinsen og bispedømmet av samme navn i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 10. april i sognet Santa Maria i Gràcia. Han ble fermet (konfirmert) tre år gammel. Hans foreldre var don Luis Albi [andre kilder kaller ham Joan] og hans hustru doña Enriqueta Aguilar, og familien bodde i bydelen Clot. De hadde tre andre gutter, som Ludvig ofte nevnte i sine brev.

Da Ludvig var fire år gammel, begynte han på skolen hos «Barmhjertighetens døtre» (Las Hijas de la Caridad). Da han var seks år gammel, mottok han den 28. mai 1916 sin første kommunion i Sant Martí de Provençals. Da kunne han hele katekismen! Som svært ung ble han akolytt i kapellet til kongregasjonen «Marias Døtre, Søstre av religiøse skoler» (Instituto de Hijas de María, Religiosas de las Escuelas Pías – Sch.P.). Medlemmene kalles skolesøstre eller på spansk escolapias.

I dette kapellet deltok han i messen med Mosén (Msgr) Jerónimo og mottok kommunion daglig, både vinter og sommer. Messen ble feiret klokken seks om morgenen. I en alder av syv år begynte han på kollegiet Corazón de María, som ble ledet av claretinerne. Snart følte han at han var en av dem og ønsket å bli misjonær. Til sin lillebror Joan sa han: «Se, jeg vil bli misjonær. Ettersom din helse ikke tillater det, kan du være legbror og så kan vi dra sammen og omvende de svarte (morenos) i Fernando Póo, og vi møter mange dyr, men ikke vær redd, for de vil ikke skade oss».

I juli 1921 begynte han i claretinernes postulatat eller gutteseminar i byen Vic, elleve år gammel. Han etterlot seg en lapp til sin mor på baksiden av en dør i huset, hvor det sto: «Mor, jeg takker deg for at du aldri tok meg med på kino eller teater. Tusen takk. Farvel, din sønn Lluís». I Vic var hans prefekt i de fire første årene p. Jaime Girón. Han fullførte sine studier med ekstraordinære karakter. I sine brev til sin mor ba han alltid om bønner for å holde fast ved sitt kall og også oppmuntre ordenskall hos sine brødre. Novisiatet fant sted i det samme huset i Vic i stedet for i Cervera, hvor novisiatet hadde vært inntil da. I slutten av august 1925 begynte han sitt novisiat ved å motta ordensdrakten. Novisemester var p. Ramón Ribera, og Ludvig avsluttet dette prøveåret med å avlegge sine første løfter den 31. august 1926.

Neste dag, den 1. september, flyttet han til Solsona for å studere filosofi. Det var en lang reise, for de dro fra Vic klokken fem om morgenen og kom til Solsona klokken halv seks om ettermiddagen, og i denne tiden satt de nesten kontinuerlig i tog eller bil. Han gjennomførte sine filosofiske studier med stor letthet, noe som viser hans ekstraordinære evner. Den 16. august 1929 flyttet han fra Solsona til Cervera, en reise på fem timer med tog og buss. I løpet av det andre året med teologi mottok han i februar 1931 tonsuren og de lavere vielser av biskop Manuel Irurita y Almándoz (1876-1936) av Barcelona (1930-36), som skulle lide martyrdøden den 4. desember 1936. Han ga et godt råd til alle ordinandene: «Bli helgener, ikke forbli fordømte skomakere». Den 2. april 1931 avla han sine høytidelige løfter. Da han fortalte begge nyhetene til sin mor, ba han om bønner, slik at hans apostoliske iver ville bli fremmet.

Da han var i sitt fjerde år med teologi, ble han den 17. september 1933 vigslet til subdiakon i Cervera av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), biskop av Solsona (1933-45) (apostolisk administrator 1920-33). Den 24. februar 1934 ble han diakonviet i Solsona av samme biskop. Den 26. mai 1934 ble han presteviet i Cervera, 24 år gammel, av biskop Ramón Font y Farrés CMF (1874-1947), biskop av Tarija i Bolivia (1924-47). Hans overordnede lot ham bli værende i Cervera som kateket og lærer for eksterne studenter. På slutten av dette året ble han sommeren 1935 bestemt for Lleida som predikant.

I løpet av hans studier i Vic, Solsona og Cervera var hans klassekamerater enstemmige om at han i skolastikatet viste gode talenter, store dyder og stor seriøsitet. Han hadde en edel og enkel karakter, som viste gode kvaliteter for misjonstjenesten. Som student viste han stor interesse i forberedelsene til undervisning, og han var kateket i menigheten og kirkene i Cervera og i forberedelse til tjenesten som predikant. Han hadde enestående intellektuelle gaver og fikk alltid de beste karakterene. Han var alltid avslappet og svært formell, men på en munter, vennlig og jovial måte. Som ordensbror var han eksemplarisk, observant og svært from, som gjorde seg fortjent til de overordnede tillit. Hans forkynnelse var utenom det vanlige og han var en stor orator. Han var svært vennlig mot sine ordensbrødre og de troende, svært hengiven til å preke og høre skriftemål, og han ble høyt verdsatt.

Ludvigs brev viser hans hengivenhet til sin mor og hans omsorg for søsknene Maria, Rosario (Roser) og Joan, som også tok noen kurs i claretinernes seminar. På den andre side er hans fars tilstedeværelse knapt merkbar.

Den 21. juli 1936 ble han fengslet sammen med andre medlemmer av kommuniteten. Men da p. Albi ble ført til fengselet i Calle de la Palma, ble han stukket i siden med en spiker eller jernsyl av en nabo som var kullhandler, og derfor ble han innlagt direkte på fengselets sykestue. Stikket perforerte hans skjorte og underskjorte og etterlot dem blodige, noe kvinnen som vasket klærne la merke til.

Natten mellom den 24. og 25. juli kom militsmenn til sykestuen for å ta ham med for å skyte ham sammen med sine ledsagere. Men akkurat da var han opptatt bak en dør, og andre advarte ham om ikke å gå ut, ettersom de jaktet på prester. Slik ble han berget for en kort stund. Han forlot sykestuen den 25. juli og ble plassert i samme celle som de andre misjonærene. Der tilbrakte han tiden i bønn og forberedelser til martyriet.

Den 20. august 1936 ble han tatt ut av fengsel sammen med 73 andre fanger for å henrettes fordi han var prest og ordensbror. De revolusjonæres leder hadde en godt forberedt liste og ropte opp en etter en, inkludert p. Albi. I de tidlige timene den 21. august ble han skutt på kirkegården i Lleida og gravlagt i en fellesgrav, som ble kalt martyrgraven. Han ble 26 år gammel.

44) Den salige Xavier Morell Cabiscol † (sp: Javier), prest CMF, ble født den 20. januar 1910 i landsbyen Albesa i provinsen Lleida og bispedømmet Urgell i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 23. januar i sognekirken La Asunción i Albesa. Han ble fermet (konfirmert) den 7. oktober 1911 av biskop Juan Bautista Benlloch y Vivó (1864-1926) av Urgell (1906-19), senere erkebiskop av Burgos, kardinal fra 1921. Hans foreldre var småbonden don José Morell og hans hustru doña Antonia Cabiscol, som hadde to andre sønner.

Han begynte på claretinernes postulatat i Vic i 1922, tolv år gammel. Der fullførte han de tre første årene med humaniora. Hans prefekt var p. Jaime Girón. I 1925 flyttet han til Cervera for å begynne med fjerde år i humaniora. Den 27. juli 1926 flyttet han til Vic for å begynne novisiatet under veiledning av p. Ramón Ribera. Han begynte novisiatet med å motta ordensdrakten den 14. august 1926. Han avsluttet dette prøveåret med å avlegge sine første løfter den 15. august 1927. Den 18. august 1927 flyttet han til Solsona for å studere filosofi.

Novisemesteren rapporterte at han hadde få spekulative talenter, men mye praktisk innsikt. Til tross for det faktum at hans talent var begrenset, utmerket han seg i flid, og hans formasjon ble rettet mot forkynnelse og katekese. Han var medarbeider i sognets publikasjon La Fiesta Santificada med apologetiske skrifter. Han var en observant og from ordensbror.

Om ettermiddagen den 26. august 1931 dro han til Cervera i privatbil sammen med sine klassekamerater for å begynne på studiene i teologi. På grunn av den motstand mot Kirken og religionen som var skapt av proklamasjonen av republikken den 14. april 1931, ble reisen foretatt i sivile klær som var kjøpt inn noen uker tidligere. I januar 1932 mottok han tonsuren og de to første lavere vielser til lektor og hostiarius i kollegiet i Cervera av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45). I det tredje året med teologi mottok han den 17. september 1933 de to siste lavere vielser til eksorsist og akolytt på samme sted og av samme biskop.

Han ble vigslet til subdiakon den 13. juni 1935 av biskop Valentín Comellas av Solsona. For å fullføre teologistudiene måtte han reise til Barbastro. Den 10. november 1935 ble han diakonvigslet i Huesca av biskop Lino Rodrigo Ruesca (1885-1973) av Huesca (1935-73). Han ble presteviet den 19. april 1936 i katedralen i Barbastro av den salige biskop Florentinus Asensio Barroso (1877-1936), apostolisk administrator av Barbastro (1935-36), martyrdrept den 9. august 1936 og saligkåret i 1997. Hans første og eneste postering var til kommuniteten i Lleida, hvor han ankom den 25. juni 1936.

Morell ble arrestert og brakt til provinsfengselet i Lleida den 21. juli 1936. Han hadde da ikke en gang vært en måned i huset. I fengselet delte han skjebne med patrene Llosés og Albi og legbrødrene Garriga og Dolcet. I løpet av fengselsoppholdet skrev han to brev. Det første var til don Luis Tamarit den 26. juli for å informere ham om hans salige bror Arturs (nr. 4) strålende martyrium dagen før, den 25. juli 1936 i Lleida. Det andre var adressert til hans foreldre: «Fra fengselet kanskje noen få øyeblikk før jeg overgir min sjel til Gud, vil jeg bare fortelle at jeg dør lykkelig og full av glede, og at jeg ofrer mitt liv og alle mine misjonsdrømmer for det komplette og totale kongeriket Spania, for Jesu hellige hjerte og Marias uplettede hjerte. Vær glade for meg, ettersom dere får en sønn som er martyr bare fordi jeg er en ordensbror (…) Farvel, inntil vi møtes i himmelen. Deres elskede sønn i Jesus og Maria, Javier CMF. Lenge leve Kristus Kongen!»

Den 20. august 1936 ble hans navn lest opp fra listen og han ble kalt frem. Sammen med patrene Llosés og Albi og legbrødrene Garriga og Dolcet ble han brakt til kirkegården i Lleida og skutt i de tidlige timene den 21. august 1936 og lagt i en fellesgrav sammen med de andre martyrene. Han ble 26 år gammel og hadde vært prest i bare fire måneder.

45) Den salige Johannes Garriga Pagés † (kat: Joan; sp: Juan), legbror CMF, ble født den 31. august 1908 i landsbyen Sant Martí Sacalm (sp: San Martín de Sacalm) i provinsen Girona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 5. september i sognekirken i Sant Martí Sacalm, og han ble fermet (konfirmert) i samme kirke den 9. mai 1911 av biskop José Torras y Bages (1846-1916) av Vic (1899-1916) under et pastoralt besøk. Hans foreldre var bonden don Francisco Garriga og hans hustru doña María Pagés.

Kort før sin syttenårsdag begynte han på claretinernes novisiat den 29. juli 1925 i Vic, hvor han først gjennomgikk et kort postulatat. Han begynte på novisiatet med å motta ordensdrakten den 7. desember 1935, og han avsluttet dette prøveåret med å avlegge sine første løfter som legbror den 8. desember 1926 i Vic. To dager etter løfteavleggelsen dro han til Solsona, som var hans første postering. I oktober 1928 ble han sendt til Cervera. I slutten av 1930 ble han sendt til kommuniteten i Berga. Der tjente han som kokk og skredder. Han avla sine evige løfter den 8. desember 1932 i Cervera.

I 1933 flyttet han til Barcelona, og i slutten av samme år dro han til La Selva del Campo, hvor han var skredder og portner. I 1935 dro han til Cervera og reiste gjennom Lleida, kanskje for å ordne de nødvendige papirene for fritak for militærtjeneste. Ifølge den alminnelige mening i alle hans kommuniteter utførte han alle oppgaver som hans overordnede betrodde ham, til alles tilfredshet. Til slutt ble han sendt til Lleida, hvor han var kokk og skredder. Dette skulle bli hans siste postering hvor han ikke rakk å gjøre mye. Han var en eksemplarisk ydmyk ordensbror.

Den 21. juli 1936 ble bror Garrigas avreise fra huset forsinket på grunn av hans oppgaver, for superiorens ordre overrasket ham mens han drev og laget frokost. Så han var den eneste som ikke kunne komme seg til det huset hvor de andre hadde søkt tilflukt. Selv om de andre var like i nærheten, hadde han ikke en sjanse til å slutte seg til dem. Da han forlot huset, ble han straks pågrepet på gaten mens han prøvde å komme seg til hjemmet til señora Jaques. Han var den første i kommuniteten som ble arrestert og satt i fengsel.

I den samme cellen hvor bror Garriga satt fengslet, fant han at bror Grau sluttet seg til ham. I følge en vitneforklaring var bror Garriga forberedt på martyriet og brukte tiden til konstant å be rosenkransen. Han var overbevist om at han kom til å bli drept, og han var resignert, men også modig. Han ble tatt fra fengselet i de tidlige morgentimene den 21. august 1936 sammen med 73 andre og brakt til kirkegården i Lleida. Da han ble spurt om sin status, nølte han ikke med å tilstå at han var ordensbror, og derfor ble han skutt og gravlagt i en fellesgrav sammen med de andre martyrene. Han ble nesten 28 år gammel.

46) Den salige Angelus Dolcet Agustì † (kat: Àngel; sp: Ángel), legbror CMF, ble født den 5. september 1914 i Soses i provinsen og bispedømmet Lleida i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 13. september i sognekirken San Lorenzo i Soses. Hans foreldre var bonden don Miguel Dolcet, en eldre mann på 61 år, og hans hustru doña Rosa Agustì (sp: Augstí), som var 26 år gammel.

Da han var ti år gammel i 1924, begynte han på claretinernes postulatat i Cervera. I et brev som han skrev til sin mor til jul, informerte han henne om at han var svært lykkelig, men når det kom til studiene, var han bare middels. I 1929 begynte han på novisiatet i Vic. Han mottok ordensdrakten den 7. september samme år og begynte på prøveperioden under ledelse av p. Ramón Ribera. Da han var ferdig med det kanoniske året, avla han sine første løfter som legbror den 24. september 1930. Kort etter løfteavleggelsen ble han sendt til kommuniteten i Cervera som skomaker. Han var respektert og vel ansett i kommuniteten.

Tidlig i 1935 ble han sendt tilbake til huset i Vic. I et svar på et brev fra sin mor den 27. februar minnet han henne på at i brev adressert til ham, skulle hun skrive Señor Don uten noen referanse til de claretinske misjonærene eller ordenen. Dette antydet at de allerede sto overfor motstridende tider. Hans novisemester hadde kommentert at han var lærenem, arbeidsom og stille, men noe flyktig i bønn. Dette endret seg raskt, for i kommuniteten ble han regnet som svært from og observant. I rapportene fra provinsialen beskrives han som en bror med svært god helse og oppførsel, samt pliktoppfyllende i sine arbeidsoppgaver.

Bror Dolcet tilhørte kommuniteten i Vic ved utbruddet av den religiøse forfølgelsen og måtte flykte fordi de revolusjonære brente ned huset og kirken. De overordnede hadde i prinsippet sett det som en god løsning at medlemmene i kommuniteten søkte tilflukt hos sine familier. Senere fant de ut at dette ikke var en god løsning, men uforsiktig og farlig ettersom disse stedene var de første til å bli kontrollert. Blant dem som bestemte seg for denne løsningen, var bror Dolcet, som etter to eller tre dager i dekning i Viñeta gikk til rådhuset for å prøve å få et pass. Men de fortalte ham at han hadde kommet til feil kontor og at han måtte gå til et annet kontor nær Carmen for å få pass. Ditt gikk han umiddelbart. Han som stemplet passet var en viss Ferrer, som tidligere hadde sunget i La Merced, føyde til i passet at han var ordensbror. Det samme skjedde med bror Arrufat, som han planla å reise til sin landsby sammen med.

Begge dro til Barcelona sammen med en nonne fra bror Arrufats by. For å unngå de mange farene på stasjonen i Vic, leide de en privat bil til Balanyá, og derfra tok de et tog til Barcelona. Men de gikk seg vill i byen. Da de gikk av trikken, fortalte en gutt fra Cervera dem hvor de skulle gå. De gikk til det huset de lette etter, men eierne, tre søstre, var ikke hjemme, så de måtte vente ved døren. Mens de ventet, fortalte nonnen med forbløffende åpenhet portneren at de var ordensfolk, noe bror Dolcet satte liten pris på. Da eierne kom hjem, behandlet de flyktningene svært godt. Men da de så i passene at det sto at de var ordensbrødre, fikk de høre: «Men hvor skal dere dra med det? Forstår dere ikke at hvis de spør etter deres papirer, vil de skyte dere?»

En av kvinnene gikk til politiets hovedkvarter for å finne ut om man kunne reise uten pass eller om det var nødvendig å skaffe et. Hun fikk til svar at de som reiste med tog eller rutebil ikke trengte pass, men hvis de var i en privatbil, trengte de pass. Etter å ha fått denne informasjonen bestemte kvinnen seg for å ødelegge passene. De ble værende i to netter og en dag i Barcelona, og den 4. august 1936 dro de for å komme seg til hjembyene. For å unngå farer ble de enige om at bror Dolcet skulle ta toget til Lleida og bror Arrufat og nonnen skulle dra med rutebil.

Bror Dolcet hadde med seg et brev som var betrodd ham av en av prestene i Vic for å leveres til en familie han planla å besøke fordi han måtte dra gjennom Lleida for å komme til sin hjemlige landsby. Da han kom til Lleida, ble han ransaket av noen militsmenn, og brevet fikk dem til å tro at han var ordensmann. Så de arresterte ham og tok ham med til det kommunale fengselet. Dette var den 7. august. I fengselet ble han plassert i en celle med bror Ramón Bañuelos, som var marist. De utvekslet erfaringer, og sammen ba de rosenkransen og oppmuntret hverandre til å forberede seg på martyriet. Bror Dolcet var resignert og førnøyd med de velsignelsene han ville motta for dette. De måtte også tåle mange lidelser og forsakelser som var felles for alle fanger. De fant også bror Grau, som senere fortalte at bror Dolcet var rolig og resignert for å akseptere døden.

Senere ble han overført til en celle med noen seminarister fra Tarragona. Der var han til den 20. august. Da ga bror Dolcet seminaristene de få pesetaene han hadde, sin jakke, sine sko og noen andre plagg med anmodning om at de skulle gis til de fattige. Han ble ført til henrettelsen barføtt og halvt påkledd fordi militsmennene ikke tillot ham å fullføre påkledningen og sa at det ikke var nødvendig for den turen han skulle ta. Han ble tatt med sammen med andre ordensbrødre og prester til kirkegården i Lleida. Da han ble spurt om hvem han var, nølte han ikke med å bekjenne sin status som ordensbror, og for dette ble han skutt i de tidlige timene av den 21. august 1936. Hans levninger ble gravlagt i en fellesgrav sammen med de andre martyrene. Han ble nesten 22 år gammel.

47) Den salige Ludvig Francés Toledano ‡‡ (sp: Luis), prest CMF, ble født den 16. februar 1910 i Calle Mesón de Paredes i Madrid i Spania. Han ble døpt den 26. februar i sognet San Millán av kapellan p. Enrique Núñez med lisens fra sogneprest p. dr. Sandalio de la Sota y Sánchez. Hans foreldre var dagarbeideren don Manuel Francés og hans hustru doña Visitación Toledano, og de hadde også andre barn som ble claretinerne. Den eldste av dem, Manuel, var også en claretinsk misjonær (født 26. august 1908, løfter 31. august 1926, presteviet 26. mai 1934, død 19. desember 1983 i Marseille). De to brødrene fulgte veien sammen.

I slutten av september 1921 trådte han inn i claretinernes postulatat i Alagón, elleve år gammel. Der studerte han humaniora og viste sine gode intellektuelle kvaliteter. Den 16. august 1925 dro han til Vic for å begynne i novisiatet. Han startet novisiatet med å motta ordensdrakten den 29. august, og hans novisemester var p. Ramón Ribera. Han avsluttet novisiatet med å avlegge sine første løfter den 31. august 1926.

Dagen etter flyttet han til Solsona for å begynne på sine filosofiske studier. Da han var ferdig med disse studiene, dro han i midten av august 1929 til Cervera for å studere teologi. I denne byen mottok han i den første uken i februar 1931 den første tonsuren og de fire lavere vielsene av biskop Manuel Irurita y Almándoz (1876-1936) av Barcelona (1930-36), som skulle lide martyrdøden den 4. desember 1936. Den 17. februar 1931 avla han sine høytidelige løfter. Også i Cervera ble han den 17. september 1933 vigslet til subdiakon og den 24. februar 1934 til diakon av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), biskop av Solsona (1933-45) (apostolisk administrator 1920-33). Den 26. mai samme år ble han presteviet av biskop Ramón Font y Farrés CMF (1874-1947), biskop av Tarija i Bolivia (1924-47).

Hans første postering var til kommuniteten i Gràcia i Barcelona, hvor han tjente som lærer i skoleåret 1934/35. Da han hadde avsluttet dette året, ble han sendt til den nye grunnleggelsen i Valencia som predikant, og da kommuniteten ble konstituert med status som residens, ble han utpekt til kommunitetens minister. Til tross for denne oppgaven besøkte han mange byer for å preke misjoner og alle slags prekener på fester.

I fastetiden i 1936 prekte han i Grao og ble satt stor pris på av folket. Da krigen brøt ut, var han derfor vikar for sognepresten der, p. Alfonso Roig. Fra leiligheten til sognet var det en stor avstand og ikke gode kommunikasjoner. Den 20. juli brant Valencia på alle kanter, og det var vanskelig for ham å komme seg til sognet. Da sa han til de troende: «La oss si messen snart, fordi de brenner kirkene». Han sa det raskt, og ved slutten kom mobben og sprayet kirken med bensin og tente på den. Han kom hjem og fortalte hva som skjedde.

Han hadde gode intellektuelle kvaliteter og var dyktig i sitt arbeid. Han var elskverdig, enkel og ydmyk. Han var en god ordensmann, trofast mot sine plikter, ivrig og from. Under forfølgelsen forsterket han sin hengivenhet til korsveien og rosenkransen, som han diskret ba når han var på gaten. I hans fremtreden kunne man se at han var en ordensmann. Han var godhjertet og ba alle om å tilgi sine fiender etter Herrens eksempel.

Den 27. juli 1936 flyttet p. Francés til landsbyen Serra, 32 kilometer fra hovedstaden, sendt av superioren på anmodning av don Alfonso Roig, som var der med en koloni av barn fra sitt sogn. I løpet av sin tid i denne byen viet han seg til bønn, studier og å feire messe i huset hvor han bodde hos don José Alemany, sakristan i Bétera. Han pleide også å besøke den korsveien som var satt opp i en åsside utenfor landsbyen, hvor han ba de tre delene av rosenkransen og breviaret i selskap med en liten gammel dame som het Isabel. Hun spurte pateren om han ikke var redd. Han var rolig og rolig og svarte: «Det er ikke nødvendig å bekymre seg så mye. Gud er over alt. Og i siste stund døde Jesus også for oss». Når noen kommenterte de rødes utskeielser, ble doña Isabel ubehersket mot slike kriminelle og ønsket dem døde. Pateren svarte: «Du må ha nestekjærlighet for alle, også dine fiender. Vi skulle ikke ønske noe ondt for noen».

Om kvelden den 20. august ble faren overhengende. P. Francés og hans ledsager José Alemany tilbrakte kvelden i doña Isabels hus og trakk seg tilbake til sitt tilfluktssted. Snart kom to biler og stanset ved døren. De var milits fra Bétera i samarbeid med røde fra Serra og kom for å finne don Alfonso Roig, som allerede hadde reist til Barcelona. Da arresterte de eieren av huset, José Alemany, og p. Francés. Eierne av bilene ble tvunget til å kjøre dem til komiteen og derfra til karteuserklosteret Porta Coeli, hvor ofrene og bødlene tilbrakte natten. De fikk poteter og svinekam å spise, men de smakte ikke en bit. Imens gikk sjåførene for å fylle bensin.

Dagen etter, den 21. august 1936, fortsatte reisen svært tidlig. Militsen sa at de skulle til Liria for å levere dem til retten. De satte seg inn i bilene, og p. Francés sa at de skulle ta ham til Liria for å stilles for retten og at han var lærer. Etter det sa han ingenting. Under turen var de stille. Da de kom til den sjette kilometersteinen på veien til Olocau, gikk alle ut av bilene mens sjåførene gjorde seg klar til å dra tilbake til Bétera. Ikke alle militsmennene som var til stede, var enige i at ofrene skulle skytes, så de diskuterte om de skulle bringe dem til retten eller henrette dem. De valgte det siste.

De to sjåførene, som var et lite stykke unna, men kunne se hva som skjedde, hørte noen skudd og ble overrasket. De så at p. Francés var på sine knær med armene krysset. Ifølge vitneforklaringen til de rødes leder med tilnavnet El Campanero («ringeren»), sa presten at han tilga dem som drepte ham, siden Gud ville det. Han døde tilfreds. Det var den 21. august 1936 i Olocau i provinsen og regionen Valencia, og han ble 26 år gammel. Han ble gravlagt på kirkegården i Olocau i provinsen Valencia. El Campanero ble arrestert noen måneder etter at krigen var ferdig.

48) Den salige Josef Vidal Balsells †† (kat: Josep; sp; José), kleriker CMF (student), ble født den 5. desember 1908 i byen Santa Coloma de Queralt i provinsen Tarragona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var muldyrdriveren don Antonio Vidal og hans hustru doña Teresa Balsells. Han ble døpt tre dager etter dåpen i byens sognekirke Santa María og fermet (konfirmert) den 6. mai 1914 av biskop José Torras y Bages (1846-1916) av Vic (1899-1916). Han fikk en religiøs og akademisk opplæring slik det var vanlig på den tiden. I hjembyen var han et aktivt medlem av Katolsk Aksjon. Han studerte på farmasøytskolen i Viladrau i provinsen Girona.

I en alder av tjuefem år begynte han i 1934 i claretinernes novisiat i Vic. Han påbegynte novisiatet ved å motta ordensdrakten den 14. august 1934 og gjennomførte prøveperioden som ble ledet av p. José Arner. Ved slutten av novisiatet avla han sine første løfter den 15. august 1935. Den 26. august flyttet han til Solsona, hvor han kom frem om kvelden. Der begynte han på sine filosofistudier da kurset i logikk startet den 1. oktober. Josef hadde intellektuelle kvaliteter, men det faktum at han ikke hadde studert humaniora, ble tydelig under filosofistudiene. Han hadde en svært god vilje og var veldig from og hardt arbeidende og med en klar intelligens. Hans karakter var noe heftig. Han hadde en god oppførsel og han var svært snill og oppmerksom mot alle.

Ved revolusjonens utbrudd ble patrene og studentene sendt til forskjellige distrikter. Studentene Josef Vidal og Eloy Suárez gikk til herregården San Miguel i Olius i provinsen Lleida. Neste dag flyttet de til gårdshuset El Noguer i landsbyen Clarà, deretter til selve landsbyen Clarà, hvor de ble i tre dager. Senere dro de til Guillenyá, hvor de bodde i en uke. Derfra reiste de til Cal Rial, hvor de ble værende i fem dager. Den følgende uken kom de til Les Planes de Besora og derfra til Navés, hvor de to studentene skilte lag. José Vidal dro deretter til Grifé. Hovedårsaken til denne stadige flyttingen var frykten for å bli oppdaget, men samtidig ville de ikke forårsake problemer, slik at husene bedre kunne distribuere flyktningene.

I alle disse husene opptrådte Josef som en god ordensmann, underviste barn i katekese og hjalp til med arbeidet i husene, som å feie innhegningene og å ta vare på husdyrene. Deres samtaler var fortrinnsvis fromme og nestekjærlige og helst om Katolsk Aksjon, hvor han hadde vært aktiv. Når det gjaldt forfølgerne, hevdet han at det var nødvendig å ha samme holdning som Jesus Kristus, nemlig å tilgi dem. Dette skapte noen vennskapelige disputter.

Josef var ikke redd for døden. Han sa at han aksepterte martyriet som en spesiell nåde fra Gud, og at det eneste han var bedrøvet over, var å forlate sine gamle foreldre. Etter at han hadde fornyet sine løfter den 15. august i Rotés for p. Codinachs, superior for kollegiet, spurte han derfor om tillatelse til å gå for å besøke sine foreldre, hvor han tenkte at han ville finne en trygg havn, og tillatelsen ble gitt. Avstanden til Santa Coloma de Queralt var betydelig, men han foretok reisen. Han kom til utkanten av Pinós, men alarmene og skytingen der gjorde at han nølte, og to dager senere returnerte han til Navés og gikk gjennom Les Planes til han kom til gården Grifé, hvor han bodde til sin død.

Han slo seg ikke til ro med dette tilbakeslaget og skrev et brev til foreldrene sine så de ville gå og se etter ham. Men brevet falt dessverre i hendene på komiteen i Santa Coloma de Queralt, som gikk for å se etter ham. Så en gruppe på fire militsmenn fra Santa Coloma og tre fra Solsona, ledet av Xandri, kom til Les Planes. Med brevet i hånden kom de til huset til señor Domingo Casafort. De viste ham brevet og sa at de kom for å se etter ham og ta ham med hjem. Da Josef ikke var der, fulgte señor Domingo dem til Cal Grifé i Navés.

Señor Domingo fortalte: «Da señor Vidal så en gruppe bevæpnede menn kom til huset, ble han redd og gikk ut i skogen. Men da han innså at jeg fulgte dem og i tillit til at med mitt ord ville ingenting skje med ham, ga han seg til kjenne. Da komiteens medlemmer fortalte ham at de skulle følge ham til hans hus, viste han fremdeles glede». Han møtte Xandri, som sa til ham: «Lå du i skjul?» Han svarte: «Ikke noe slikt». Xandri svarte: «Det tror jeg ikke, det er ikke særlig sikkert å rømme».

Blant militsmennene fra Santa Coloma var det noen som kjente Josef Vidal, og de hilste hverandre med håndtrykk og han klemte til og med en av dem, for de hadde fortalt ham at de kom for å ta ham med hjem. Han mistenkte absolutt ingenting, som señor José Argerich, en venn fra Grifé, fordi de presenterte seg vennlig, var kledd som sivile og syntes ikke å bære våpen, selv om de fra Solsona omringet huset slik at han ikke kunne unnslippe. José Argerich la til: «De sa ikke noe blasfemisk eller snakket ondt om religionen eller prester. Señor Vidal virket å ha tillit til dem, fordi han trodde han skulle hjem. Da han forlot huset mitt, fulgte ingen med ham. Señor Vidal forlot seg alene med dem».

Etter å ha hilst på komiteen, gikk han opp til sitt rom for å skifte klær, men komiteen ba ham skynde seg så de ikke kom for sent, og de gikk selv til hans rom for å sjekke om han faktisk skiftet klær. De spurte ham også om det var andre fra hans region som reiste sammen med ham. José Vidal sa farvel til dem «inntil slutten på krigen» og sa: «Farvel! Når jeg har kommet hjem, skriver jeg til dere».

Komiteen fra Santa Coloma fulgte Vidal til et sted som heter Creu de Pantiner, hvor de hadde forlatt bilen, en kilometer fra huset. De klatret inn i bilen og satte kursen mot Berga, ikke Santa Coloma de Queralt, og etter elleve kilometer, foran huset Torrecanuda, ble han skutt rundt klokken ni eller ti om kvelden den 22. august 1936 i Navés i provinsen Lleida. Han ble 27 år gammel. Hans legeme ble funnet liggende, med høyre hånd på brystet og med et kulehull, og hans venstre hånd utstrakt vertikalt. Åpenbart var han som hadde skutt ham, en nabo til foreldrenes hus. Det var ni eller ti skudd og de ble hørt av innbyggerne i Torrecanuda, som fant ham død på veien neste dag. Han ble gravlagt på kirkegården i Navés. Den 12. mai 1939 ble hans levninger flyttet til kirkegården i Solsona.

Det enkle korset som markerer stedet for hans martyrium, har følgende innskrift: «Her ga han det største vitnesbyrd om kjærlighet til Jesus Kristus. Her midt på veien 22-VIII-1936». Filosofistudenten José Vidal Balsells var den første martyren fra kommuniteten i Solsona og også den første av katolikkene i regionen som utgjøt sitt blod for Jesus Kristus.

Blant de seksti martyrene i denne gruppen fra bispedømmet Solsona var 58 fra kommuniteten i Cervera og to fra kommuniteten i Solsona, studenten Josef Vidal og bror Julian Villanueva Olza (nr 56).

49) Den salige Johannes Busquet Lluciá † (kat: Joan; sp: Juan), prest CMF, ble født den 11. januar 1868 [noen kilder sier 13. januar] i Montbuy i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 15. januar av sognepresten i sognekirken Santa Margarida i Montbuy. Han ble fermet (konfirmert) den 7. oktober 1870 av biskop Antonio Luis Jordá y Soler (1822-72) av Vic (1866-72), under et pastoralt besøk. Hans foreldre var snekkeren don José Busquet og hans hustru doña Maria Lluciá. Han hadde en eldre bror som også var claretiner.

I en alder av elleve år begynte han på bispedømmets seminar, hvor han studerte med fremragende karakterer i skoleårene 1880/81 og 1881/82. Han trådte inn i kongregasjonen claretinerne den 21. august 1882 i Barbastro. Der studerte han retorikk, og i 1883 dro han til Vic for å studere filosofi. Han begynte sitt novisiat med å motta ordensdrakten den 24. mars 1883, og han avsluttet dette prøveåret med å avlegge sine første løfter den 15. mars 1884 til generalsuperioren, p. José Xifré. Den 12. april 1884 mottok han tonsuren av biskop José Morgades y Gili (1826-1901) av Vic (1882-99).

I 1886 flyttet han til Santo Domingo de la Calzada for å studere dogmatisk teologi og moralteologi. Igjen utmerket han seg i studiene. Alle hans ordinasjoner fant sted i Santo Domingo. Den 17. april 1887 mottok han de fire lavere vielser. Han ble vigslet til subdiakon den 1. juni 1890 og til diakon den 8. juni av biskop Antonio María de Cascajares y Azara (1834-1901) av Calahorra y La Calzada (1884-91), senere erkebiskop av Valladolid og av Zaragoza, kardinal fra 1895. Han ble presteviet den 15. august 1891 i bispepalasset i Lleida av biskop José Meseguer y Costa (1843-1920) av Lleida (1889-1905), senere erkebiskop av Granada (1905-20). Han var 23 år gammel, med dispensasjon for kanonisk alder med atten måneder.

Hans første postering var som professor på kollegiet i Cervera for eksterne studenter etter at han flyttet fra Santo Domingo de la Calzada den 6. september 1890. Men han underviste gutter i skoleåret 1890/91, studerte han selv teologi og liturgi. Senere ble han sendt til Lleida, Barbastro og i august 1892 til Solsona. To år senere ble han sendt til Cervera og Vic som andre konsultor og predikant. I februar 1899 ble han overført til huset i Gràcia i Barcelona som predikant. Etter et år ble han sendt tilbake til Barbastro som superior.

I 1900 fikk han problemer med bena. Han gjennomgikk en rekke behandlinger, men ingenting virket. Etter råd fra kommuniteten dro han for å treffe den prestisjetunge dr. Dionisio Arrugaeta i Lleida, en stor venn og velgjører for misjonærene. Legen stilte diagnosen: «Deres ben har en enorm cyste som må fjernes så snart som mulig». P. Busquet spurte: «Når? Da gjør vi operasjonen nå. Jeg er klar for alle eventualiteter og bringer min egen bedøvelse hvis det behøves under operasjonen». Bedøvelsen var misjonskorset som p. Busquet bar. «Kutt nådeløst, skjær og kutt, trekk og brenn uten å nøle. Jeg er en synder som har overtrukne kontoer hos Gud, og dette er et godt tidspunkt for å gjøre opp». P. Busquet, som holdt krusifikset i hånden, hadde ingen klager av noe slag, utholdt skjæringen av skalpellen og saksen i kjøttet på benet. Den forbausede dr. Arrugaeta bevarte den monumentale cysten i alkohol for å huske motet til en claretinsk misjonær og Jesu makt.

I 1901 deltok han på det første provinskapittelet og ble gjenvalgt til embetet som superior i Barbastro for en seksårsperiode. På provinskapittelet i 1907 ble han valgt til superior i Calatayud. Det synes som at han ble godt mottatt og gjorde det svært godt i slike embeter. Han hadde embetet til 1913. I august 1913 ble han sendt til Lleida som konsultor. Dette tillot ham å tjene som husets minister og predikant. Dette var hans siste postering som varte i 23 år, helt til han led martyrdøden. I denne tiden hadde han en ekstraordinær utøvelse av tjenesten som skriftefar og en svært fruktbar tjeneste. I hans siste år var hans helse svak og han var nesten blind.

Den 21. juli 1936 ble han arrestert sammen med andre medlemmer av kommuniteten og ført sammen med p. Codina for å vitne for den røde regjeringen, installert i hovedkvarteret til Generalitetet. Mens p. Codina ble dømt til fengsel, ble p. Busquet løslatt fordi han var gammel og nesten blind, så han representerte ingen fare. Så han kunne søke tilflukt i det huset til en venn som han hadde forlatt. Om ettermiddagen den dagen kom han til hjemmet til doña Rosa Mural fordi det hellige sakrament ble oppbevart der. I løpet av den tiden han var i dette huset, hørte p. Busquet skriftemål og distribuerte kommunion til dem som spurte. P. Maroto hadde søkt Den hellige stol om tillatelse til å feire messe med et anstendig glass i stedet for en kalk, men dette ble ikke innvilget før den 22. august, tre dager før han døde. Pateren ba Gud om å gjøre ham verdig til martyriet som sine brødre i kommuniteten.

Ettersom situasjonen ikke bedret seg og frykten ble forverret av forfølgelsen mot dem som skjulte prester og ordensfolk, bestemte p. Busquet seg for å forlate huset og dra til señora Rosas slektssete i Masos de Millá i fjellene. For å gjøre det lettere å fåpass, ble p. Busquet og en onkel av señora Rosa fulgt av et barn. Den 21. august 1936 dro de til busstasjonen for å skaffe en billett. Da de ba om et pass for å reise, hadde de det ikke og p. Busquet ble gjenkjent som en prest. De ble arrestert og brakt til fengselet. Et vitne fra fengselet skrev ham inn med navnet José Puig Lluciá.

Om kvelden kom noen væpnede menn til doña Rosas hjem og spurte etter p. Busquet. De rapporterte at presten og hans ledsager var i fengsel. Rosas familie brakte dem mat og det som trengtes i fengselet. Livet der var vanskelig for pateren fordi han var syk og nesten blind. Han overga seg til Guds vilje og til bønn, alltid munter og fredfull, selv om han forventet døden. Han utøvde også prestetjeneste blant medfangene ved å høre skriftemål fra dem som ba om det.

Klokken ti om morgenen den 25. august stormet noen militsmenn fra kolonnen Durruti fengselet og tok 25 fanger. De lagde tre grupper av fanger, blant annet dr. García, dekan og visegeneral, p. Busquet og andre prester. P, Busquet ba om en jakke, men de fortalte ham at han ikke trengte det, fordi han ikke skulle bli forkjølet. De ble tatt med til Campo de Marte, hvor de ble skutt. En dag fant señora Rosa i kurven som tilhørte hennes onkel, et plagg som var blitt gitt til p. Busquet, et notat hvor han sa at fra nå av skulle han bare spise halvparten av måltidet slik at andre kunne få mer å spise. Han ble skutt den 25. august 1936 i Campo de Marte i provinsen Lleida, 68 år gammel.

50) Den salige Henrik Cortadellas Segura †† (kat: Enric; sp: Enrique), prest CMF, ble født den 3. november 1909 i landsbyen Les Olugues (sp: Olujas) i provinsen Lleida og bispedømmet Solsona i regionen Catalonia i Spania. Han ble fermet (konfirmert) i det samme sognet den 15. juni 1912. Hans foreldre var bonden don Ramón Cortadellas og hans hustru doña Angela Segura, som begge var svært hederlige og fromme personer. De hadde fem barn, hvorav to var claretinere, Henrik og hans bror Gabriel, som døde i Solsona den 7. februar 1933.

Han begynte på claretinernes postulatat i Vic i 1921, elleve år gammel. Der studerte han humaniora til 1925, og hans prefekt var p. Jaime Girón. I den samme kommuniteten i Vic mottok han ordensdrakten den 29. august 1925 og begynte på sitt år i novisiatet under veiledning av p. Ramón Ribera, og han avla sine første løfter den 31. august 1926. Dagen etter flyttet han til Barcelona for å studere filosofi. Han utmerket seg i sine studier gjennom stor innsats. Om ettermiddagen den 16, august 1929, dro han og alle hans klassekamerater til Cervera via Manresa, ledsaget av p. Cabra. I årene fra 1930 til 1932 hadde han selskap av sin bror Gabriel, som oppnådde fremragende resultater. Ifølge rapporter fra novisemesteren var han litt distrahert, tankeløs, men dristig og interessert i å korrigere seg selv.

I den første uken i februar 1931 mottok han tonsuren fra biskop Manuel Irurita y Almándoz (1876-1936) av Barcelona (1930-36), som led martyrdøden den 4. desember 1936. Året etter, den 24. januar 1932, mottok han de første to lavere vielser til hostiarius og lektor av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45). I september 1932 reiste han med buss sammen med de andre studentene til Solsona for å motta de to andre lavere vielsene, da bussen veltet, men ved et spesielt forsyn falt den ikke utenfor et stup. Men han kunne ikke fortsette reisen fordi bilen som ble skaffet, bare kunne ta fire personer. Den 17. september 1933 ble han vigslet til subdiakon av biskop Valentín Comellas. Han ble diakonviet den 26. mai 1934 av biskop Ramón Font y Farrés CMF (1874-1947), biskop av Tarija i Bolivia (1924-47). Han ble presteviet den 22. september 1934 i Barbastro av biskop Nicanor Mutiloa e Irurita CSsR (1874-1946), apostolisk administrator av Barbastro (1927-35), 24 år gammel. Hans første og siste postering var kommuniteten i Cervera med embetet som lærer i barneskolen. Der var han da kommuniteten ble kastet ut og spredt den 21. juli 1936.

Da hans familie fikk vite at det tidligere universitetet var beleiret, dro hans bror José for å lete etter p. Henrik, og etter mange omskiftelser tok han ham med til foreldrenes hjem i Les Olugues, ikke langt fra Cervera, i den tro at det var et trygt sted. Men familiehjemmene var forbundet med mange farer, som angiveri, ransakelser og lignende. P. Henrik ble ledsaget av studenten José Berenguer, som også var lærer på barneskolen. José dro raskt videre.

Mens han var hjemme, informerte han sin svigerinne doña Josefa Carulla, at han viet seg til å resitere breviaret med den eneste boken han hadde igjen, å be rosenkransen som familie og han ville fortelle om livet til dagens helgen. Han hjalp også til med treskingen og bønnene i et uthus på gården. Han hadde et utmerket forhold til alle. Til tross for det faktum at han var rolig, fikk de nyhetene han mottok om skytingen av hans medbrødre ham til å lide mye, og han gikk ned ni kilo i vekt.

Hans svigerinne fortsatte å informere p. Cortadellas om de nyhetene som ankom, og hans mor fortalte ham at hun angret på å ha latt ham få lov til å bli ordensbror. Han understreket straks at dette var det han ønsket. Hvis han kunne ha levd hundre ganger, ville han ha trådt inn i den samme kongregasjonen med risiko for å miste livet. Han ba henne om fortsatt å være rolig, og hvis de drepte ham, ville han dra til himmelen og be for dem alle. Han snakket ofte med sin bror Thomas om tidens hendelser, og han ga uttrykk for sin følelse av at han kom til å dø som martyr.

Den 24. august kom studenten José Berenguer tilbake og informerte ham om at CNT var på vei. CNT var den syndikalistisk fagforeningen (Confederación Nacional del Trabajo) med nære bånd til den militante anarkistiske organisasjonen «Den iberiske anarkistiske føderasjon» (Federación Anarquista Ibérica – FAI). Av den grunn tilbrakte p. Cortadellas og José dagen i skjul langt vekk fra hjemmet. Da kvelden nærmet seg og ingen hadde kommet, returnerte de til huset. Ben klokken 23.30 om kvelden banket det på døren. Paterens svigerinne gikk til balkongen og så mange væpnede menn. Komiteen var fra CNT i Cervera, og de ba dem om å åpne døren. Før hans bror José gikk ned for å åpne døren, ba han pateren og José om å flykte i ly av nattemørket. De unnslapp gjennom innhegningsporten som var vendt mot markene.

Da José åpnet døren, sa komiteens talsmann: «Vi er her for å samle informasjon. Vi vet at du har ting fra universitetet i Cervera». I det øyeblikket hørte de skudd i flyktningenes retning. De hadde ikke tatt fire skritt da militsen avfyrte noen få skudd. de sa: «Se, det er som å jage rapphøns». To militsmenn holdt vakt over prestens bror og svigerinne mens de andre gikk for å lete etter flyktningene. De kunne ha unnsluppet, men da p. Henrik så hva som skjedde, kom han tilbake og sa: «Jeg foretrekker å vende tilbake. Å drepe min bror? Nei. Jeg vil heller at dere dreper meg».

Han banket på døren til innhegningen og hans slektninger gikk for å åpne, ledsaget av de to militsmennene. Da de så ham, ropte de: «Vi har allerede en, men vi mangler fortsatt en annen», med henvisning til José Berenguer. Han gjemte seg i en annen innhegning, hvor de fant ham og arresterte ham. Han ble spurt om hvem han var, og en av militsmennene begynte på en antiklerikal tale og sa at de ikke kunne leve i det daværende regimet. Talen varte i nesten halvannen time. P. Henrik ble ikke spurt om noe. Til slutt sa de: «Stopp det! Følg oss», med henvisning til patrene. Da omfavnet p. Henrik sin mor og sa: ¡Adiós madre, hasta la gloria! («Adjø mor, vi ses i herligheten»). De andre slektninger klemte ham også og de ville ikke la ham gå. Men slektningenes forsøk var nytteløse. Militsmennene sparket ham voldsomt i baken, og p. Henrik sa: «Hvor smertefullt er det å ha en mor i visse øyeblikk!»

Bilene var etterlatt i utkanten av landsbyen, nær skråningene. Lederen for militsen bestemte at de to skulle være i hver sin bil. P. Henrik ble brakt til den ene bilen, men de klarte ikke å få den til å starte. De andre militsmennene gikk for å se og etterlot bare en med Berenguer. Bilen startet og de tok p. Henrik med til Cervera. Berenguer som var sammen med bare en militsmann, prøvde å åpne døren, men klarte det ikke og fortalte det til militsmannen. Det var ikke enkelt å åpne døren med en hånd mens han holdt geværet. Da ga Berenguer ham et hardt slag i hånden som holdt geværet, som falt i baken, og han begynte straks å løpe. Det var skriking og skudd, men da de skrudde på bilens frontlykter, kunne de ikke finne ham. Han gjemte seg i en høystakk.

Hvordan kunne en slippe unna? De vendte tilbake til huset og tok med p. Henriks bror José til Cervera. Der var p. Henrik brakt for komiteen. Ingen sa noe fordi det var andre mennesker der, men de trodde at begge to ville bli drept. De sa til José: «Hvordan har det seg at du hadde disse folkene i ditt hus? Du burde ha tatt et gevær og drept dem!» Han svarte «Så brødrene skulle bli drept?» De svarte: «Vel, du kunne i det minste ha avvist dem». For å redde sin bror sa p. Henrik: «Han ønsket å avvise meg, men han var far, så det klarte han ikke». En fra Cervera som kjente José, sa: «La ham gå, jeg kjenner ham, han er en arbeider, en bonde». Og to militsmenn tok ham med tilbake til hans hus klokken fire om morgenen.

Samme morgen brakte de p. Henrik til kirkegården. Ifølge en militsmanns tilståelse bandt de hans hender med en rød streng, og før de skjøt ham, spurte han bødlene om å la ham be. De ga ham tillatelse til det. Han knelte, og da han var langsom med å avslutte, sa de til ham: «Vel, det er nok!» Han ble beordret til å stå ved siden av en annen prest fra Gramuntell de hadde drept, og da han nektet, skjøt de ham. Det var den 25. august 1936 i Cervera i provinsen Lleida, og han var 26 år gammel. Da de hørte om mordet, tilbød familien Turull en nisje for hans begravelse, og etter noen anstrengelser gravla de ham der.

51) Den salige Januarius Pinyol Ricart †† [Piñol] (kat: Genari, Gener; sp: Jenaro, Genaro), kleriker CMF (student), ble født den 8. september 1914 i landsbyen Els Torms i provinsen Lleida i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var bonden don Genaro Piñol og hans hustru doña Engracia Ricart. Han ble døpt den 17. september 1914 i sognet San Juan Bautista i samme landsby. En tid senere ble han fermet (konfirmert). Han hadde tre yngre brødre, og de fikk alle en kristen oppdragelse av foreldrene i den sterkt kristne familien. Han fikk sin første utdannelse på landsbyskolen. Han var svært ung da han valgte å bli altergutt. Sognepresten sp store kvaliteter i gutten og ba foreldrene om å ga ham tillatelse til å begynne på seminaret, men familiens økonomiske situasjon kunne ikke betale for en så lang og vanskelig karriere.

Men Januarius ønsket å dra til Cervera, hvor en venn av ham allerede var. Da landsbyens lærer hørte om dette, prøvde han å fraråde ham. Hans mor dro til Lleida for å snakke med claretinernes superior, og alt ble arrangert. Den 15. oktober 1924 begynte Januarius i postulatatet i Cervera. Sommeren 1925 flyttet han til Alagón i Zaragoza for å studere humaniora. I 1928 vendte han tilbake til Cervera for å fullføre denne delen av studiene. Det krevde en god del innsats fra hans side for å fullføre studiene. Han viste sin kjærlighet og kvaliteter i tegning og maling.

I slutten av juli 1930 flyttet han til Vic for novisiatet. Den 14. august mottok han ordensdrakten, og etter det ettårige novisiatet avla han sine første løfter den 15. august 1931. Ti dager senere var han på vei til Solsona for å studere filosofi. Han begynte også sine studier i teologi i Solsona. Sommeren 1935 vendte han tilbake til Cervera for å fortsette sine studier. I løpet av det første året i Cervera hadde han flere epileptiske anfall, noe som tvang ham til å avbryte sine studier og revurdere sin fremtid.

I en rapport fra april 1935 erklæres det at hans fysiske kvaliteter var svært gode, hans intellektuelle nivå var middels, men han var svært praktisk og hans karakter var tilbaketrukket og nedlatende, hjelpsom og avslappet i å fullføre alt han hadde begynt på. En senere rapport sa at han utmerket seg i seriøsitet og refleksjon.

Den 21. juli 1936, da kommuniteten i Cervera ble spredt, ble alle grundig ransaket før de forlot huset. P. Superior hadde fått ordre om ikke å ta med seg noe personlig eller noe fra kommuniteten. Januarius hadde en kalk, kanskje på anmodning fra en prest, i tilfelle anledningen bød seg slik at de kunne feire messe. Den personen som fortok ransakelsen, kastet kalken i bakken med en fryktelig ed. Etter ransakelsen søkte studentene Januarius Pinyol og Remigius Tamarit tilflukt i huset til Remigius’ tante Marcelina Piñol, som bodde i samme by. Hun drev en systue sammen med sine døtre. De ble fulgt av et medlem av militsen. Marcelina ønsket at de skulle være rene, velstelte og til og med elegante. De var så tilfredse at de sa: «Tante, vi mangler ikke en mor!» De to misjonærene fikk et stort rom, velutstyrt og med to senger.

De to unge mennene hjalp señora Marcelina med det hun trengte, som å bære vann, men de syntes aldri å klage, og hvis de var klar over noe hun trengte, pleide han å si: «Hvorfor spurte du ikke?» De to studentene tilbrakte også tid i bønn i henhold til kommunitetens timeplan. Til tross for det faktum at de var redde, aksepterte de Guds vilje og pleide å gjenta: «Det vil ikke skje mer enn det Gud ønsker». Januarius ble syk og lege ble tilkalt. Legen vurderte å overføre ham til sykehuset, men det var ikke mulig fordi alt var kontrollert. Det ville være bedre for ham å være på landet, ikke stengt inne. Ti dager senere ga de røde beskjed om at de kom til å foreta ransakelser av husene. Januarius ble tatt med til et sikrere hjem, men da det var umulig å komme seg dit, vendte han tilbake til tanten.

Januarius’ bror José reiste til Cervera to ganger, andre gang for å hente sin bror. Han fikk hjelp av en gammel venn, Sanfeliu med tilnavnet Alma Gitana («sigøynersjel»). Til reisen hadde señora Marcelina kledd dem som mekanikere, og de bar marineblå skjorter uten jakke eller hatt eller beret. Hun ga dem en god middag og noe mat for reisen. Da misjonærene dro, sa de til tanten: «Dersom vi ikke treffes snart, så ses vi i himmelen».

På det avtalte tidspunktet ved midnatt den 25. august sørget Alma Gitana for at de farligste elementene var opptatt med underholdning. Han kom med en papphatt som et tegn, og han ledet José og misjonærene i retning av muren mot veien uten å bli sett. De gikk gjennom åkrene for å unngå å bli oppdaget av bilene til Zaragoza. De gikk forbi Curullada, stanset ved siden av Tárrega og dro i retning Preixana. Langs den gamle veien kom de til Mas Estadella og derfra til Preixana, hvor faren til Alma Gitana bodde. De kom frem i fullt dagslys mens folk drev og tresket, og da folk fikk se dem, ble de redde og trodde at de var tre militsmenn, men señor Ventura beroliget dem ved å si at hans sønn hadde kommet med en venn fra det militære som fulgte to ordensbrødre til deres landsby. Det var sigøynersk forræderi.

De fire spiste og hvilte etter de første 24 kilometerne av reisen i hytten i Sanfeliu. Den andre dagen, som etter planen skulle være den siste, skulle begynne i skumringen for å nå landsbyen Piñol, men avstanden var lang og de kjente ikke terrenget. Dette fikk dem til å stanse ganske snart. De gikk til et hus og ba om vann, som de drakk med takknemlighet. Kvinnen spurte Alma Gitana hvem hans ledsagere var. Han sa: «Det er to ordensbrødre fra Cervera».

Ved å høre en slik avsløring, klarte ikke kvinnen å holde seg, og hun hevet stemmen og sa at alle prester og munker måtte drepes og at den republikanske hæren snart ville være i Zaragoza. Hun hadde selv to sønner i denne hæren på Aragón-fronten. Etter en stund fant de et nytt hus og stanset på nytt. De ble behandlet svært godt og fikk med en guide som skulle føre dem langs den riktige stien. I Bellanes stanset de på nytt for en orientering for å unngå Borjas Blancas fordi de ble fortalt at det var mye overvåking i den byen. Denne situasjonen var avskrekkende. Alma Gitana oppdaget en veisperring og ropte: «CNT!» [CNT var den syndikalistisk fagforeningen (Confederación Nacional del Trabajo) med nære bånd til den militante anarkistiske organisasjonen «Den iberiske anarkistiske føderasjon» (Federación Anarquista Ibérica – FAI)]. Alma Gitana bar dokumentasjonen til den gruppen.

José Piñol spurte full av angst ekspedisjonslederen direkte: «Og hva om de fanger oss?» Den gode sigøyneren svarte selvsikkert: «Jeg ville ganske enkelt si at jeg har med disse tre for å skyte dem». I denne lite lovende situasjonen vendte Januarius seg til José og sa fast: «Vel, hva skal vi gjøre med disse guttene?» Alma Gitana følte seg ansvarlig og foreslo å ta dem med tilbake til sin fars hytte. Hans ide var å skjule misjonærene på et trygt sted som ikke førte til mistanke før stormen var gått over, men José ønsket å komme hjem så snart som mulig fordi faren var syk. Derfor tok han ikke imot tilbudet og mente at de skulle fortsette reisen. For å takke sigøyneren Sanfeliu for hans gode tjenester, tilbød han et tips på 15 pesetas og lovte mer hvis de kom trygt frem.

Flyktningene kom til Belianes. Da de gikk inn i byen, stanset de ved en mur. Fra dette skjulestedet så de en liten bil som kjørte i full fart i retning Arbeca. Deres forsvinning hadde blitt rapportert og letingen hadde begynt. De ignorerte det hele og klarte å sove den natten. Da de våknet neste morgen, gikk de tre flyktningene i retning Arbeca og gikk over markene. Før de kom til Arbeca, tok de veien mot Floresta av frykt for at noen skulle se dem og gjenkjenne dem som ordensbrødrene fra Cervera. På denne måten kom de forbi to høyder, men gikk seg vill. Heldigvis fant de en god mann som forsikret dem om at det var mye bevegelse på disse stiene og at det ikke var noen mangel på vakter og la til: «Dere har utvilsomt blitt rapportert til komiteen i Arbeca». Senere møtte de en annen bonde, som de ba om vann og druer. Han sa at han ikke hadde vann og at druene var grønne. Han ga dem ingenting. På toppen av Monte Deogracias fant de en ung mann, José Sans Vila, som ga dem vann og mat.

Etter en stund stanset de igjen. De var kommet til distriktet Forcas. Der møtte de José Sans y Sans og hans femten år gamle datter Carmen, som sa til faren: «Disse må være de brødrene som vi i går hørte at hadde rømt fra Cervera». Flyktningene ba om vann og han spurte om de var ordensbrødrene. De svarte bekreftende. Da insisterte José på at de skulle bli der hele dagen skjult på høyloftet, og om natten skulle han ta dem til Borjas, for de var for synlige og for godt kledd. Men han klarte ikke å overtale dem til å bli med inn, og de bestemte seg for å forlate stedet. Deretter forklarte han hvor de måtte gå for å komme til Trull og derfra til Borjas. Ved å følge disse instruksjonene kom de til en hule hvor de fant den unge Antonio Roset, som var venstreorientert og arbeidet på markene. Da han så dem gå gjennom fjellet, tenkte han at de måtte være ordensbrødre, og da han kom tilbake fra jobb for å spise, anga han dem til komiteen.

De tre reisende fulgte sin vei og møtte en tolv år gammel gutt, José María Plana y Setó, som var på vei til apoteket i Arbeca for å kjøpe medisin til sin syke bestefar. Da han kom til sletten i Cayo, fant han de tre reisende, som gikk bestemt, og han spurte dem: «Hvor går dere i en slik hast?» Etter at de fortalte ham om sin plan, fortalte han hvor de skulle gå.

De tre reisende nådde den lille dalen Trull. Der fant de dagarbeiderne Antonio Rius og Ramón Solé som drev og pløyde, og de kom i snakk. Ramón ga dem brødet som var igjen etter måltidet. De hadde en boks sardiner og ga ham tre pesetas for å kjøpe mer i byen, og de begynte å spise under et fikentre. Mens de spiste, fortalte de sin historie til Antonio Rius, som var medlem av CNT og komiteen i Floresta, som ga dem forsikringer og råd om hvor de skulle trekke seg tilbake for ikke å kompromittere seg. Flyktningene ble beroliget av hans forsikringer og sovnet under noen busker. De to misjonærene var utmattet og sov dypt, men José sov ikke. I mellomtiden gikk Antonio Rius og hans hjelper til Floresta og rapporterte dem til komiteen. Da var komiteen i Arbeca allerede ute etter dem.

Klokken elleve på formiddagen hørte José rop fra mennesker som nærmet seg. Han så tre menn som ropte, mens andre svarte fra et stykke unna. Han forsto at de var ute etter dem og vekket de to misjonærene og sa: «Følg meg». De rømte på motsatt side av forfølgerne og nådde veien, hvor det var stanset en bil med et rødt flagg. José ba de andre to om å bli, mens han gikk for å ta sjansen. Fra den andre siden signaliserte han til dem om å gjøre det samme, men fordi de mistet ham av syne, ble de synlige fra bilen uten å forstå hva som skjedde. Da de endelig prøvde å krysse veien fra dalen, kom en annen militsbil forbi og stanset brått. De prøvde å flykte, men forgjeves. José så alt fra den andre siden. De to misjonærene ble arrestert ved Castellot, et ubebodd våningshus, av lensmannen fra Floresta, Borjas-komiteens president, Amadeo Pons alias Troski, og en annen fra Castelldans. De ble tatt med i bil til kirkegården i La Floresta.

Da de ble arrestert, diskuterte militsmennene med hverandre og sa til misjonærene: «I følge loven må vi drepe dere». De svarte: «Vi tenkte oss det». Det var ingen protester eller motstand. Da de ytret ønske om å dø på kirkegården, gikk militsmennene med på det. Før henrettelsen hadde militsen et møte på Valentinas kafe. De mobiliserte alle dem som hadde vært på leting etter misjonærene, representanter fra Puiggrós, Arbeca, Borjas Blancas og Floresta. Fra Borjas Blancas var de rundt 25. Formålet med møtet var å tvinge folket i Floresta til å drepe de uskyldige fangene.

Militsen fra Floresta og de andre stedene gikk til kirkegården for å skyte fangene. De to unge mennene tilga dem, men militsen spottet dem. De fikk også tillatelse til å skrive til sine familier, under forutsetning av at de ikke skrev adressen Floresta, men kirkegården i Lleida. De to misjonærene ba også om å kjøre dem rundt i byen før de skjøt dem, slik at folket kunne se dem. Dette ble ikke innvilget. Da de forsto at deres siste time var kommet, ba de om å få trekke seg et øyeblikk for å snakke sammen. Det fikk de lov til. Som et tegn på tilgivelse strakk misjonærene ut hånden for å håndhilse på sine bødler. Eksekusjonspelotongen besto av Francisco Andreu, formann for komiteen, lensmannen Jaime Montalá, Miguel Sans, Martín Farré og José Prats.

Misjonærene ba en angerbønn og knelte, og de ba om å bli skutt i brystet. Men bødlene bestemte seg for å skyte dem i ryggen, for de skalv. Som de hadde avtalt på forhånd, ropte misjonærene tre ganger: «Lenge leve Kristus Kongen!» (¡Viva Cristo Rey!) Da ropte komiteen ut: «Lenge leve den sosiale revolusjonen!» (¡Viva la Revolución Social!) Øyevitnet Matias Farré hørte fra sitt hus deretter skuddsalven. De døde ikke med det samme, før lensmannen ga dem nådeskuddet i høyre øye. Deretter ransaket de likene på jakt etter penger, men de fant ikke noen. Straks forlot alle militsmennene kirkegården uten en gang å lukke porten etter seg. Det var om ettermiddagen den 27. august 1936 i Floresta i Lleida. De ble gravlagt uten kister på den samme kirkegården. Januarius ble nesten 22 år gammel.

52) Den salige Remigius Tamarit Pinyol †† (kat: Remigi; sp: Remigio), kleriker CMF (student), ble født den 13. februar 1911 [noen kilder sier 15. februar] i El Soleràs (sp: Solerás) i provinsen Lleida i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var barbereren don Pío Tamarit og hans hustru doña Maria Pinyol [Piñol], som også tok vare på en butikk. De hadde en stor familie med åtte barn, alle gutter. Remigius ble døpt tre dager etter fødselen i sognekirken La Asunción. Kort etter ble han fermet (konfirmert).

I familien Tamarit hersket harmoni og kristen moral. Som de fleste observerte de trofast sine forpliktelser som kristne, og de gikk aldri glipp av messen på søndager og andre andaktsformer som novenaer og første fredager. Av de åtte sønnene skulle fire ble claretinske misjonærer, Alfredo (født 11. januar 1907, løfter 15. august 1923, presteviet 30. mai 1931, død 1. juli 1987 i Torreón i México), Pío (født 16. februar 1909, løfter 15. august 1925, presteviet 26. juni 1932, død 26. mai 2002 i Barcelona), Remigius og Artur (sp: Arturo) (født 2. august 1913, løfter 15. august, martyrdrept 25. juli 1936 i Lleida) (nr. 4).

Remigius begynte i claretinernes postulatat i Barbastro i juli 1922, elleve år gammel. Der begynte han på sine studier i humaniora, som han avsluttet i Cervera, hvor han kom i 1924. To år senere flyttet han til novisiatet i Vic for sitt prøveår, som begynte den 14. august 1926 da han mottok ordensdrakten. Hans novisemester var p. Ramón Ribera. Novisiatet ble avsluttet med at han avla sine første løfter den 15. august 1927. Hans novisemester skrev i sine rapporter at Remigius var nervøs og hadde lite selvkontroll, noen ganger uklok, sta og enkel, men svært hengiven. Hans klassekamerater anklaget ham også for at han snakket lite om åndelige ting i rekreasjonstiden.

Tre dager etter løfteavleggelsen dro han i en leid bil til Solsona sammen med sine kolleger for å studere filosofi. Tre år senere, den 18. august 1930, flyttet han til Cervera for å studere teologi. Han klarte å gjennomføre studiene med stor innsats, for hans intellektuelle kvaliteter var middels. Den 5., 6. og 7. januar 1931 mottok han den første tonsuren og de fire lavere vielser av biskop Manuel Irurita y Almándoz (1876-1936) av Barcelona (1930-36), som led martyrdøden den 4. desember 1936. Da han var ferdig med studiene, ble han værende i Cervera som lærer for eksterne studenter.

Den 18. juli 1936 startet den spanske borgerkrigen med et høyreorientert militærkupp, som i sin tur utløste en marxistisk revolusjon dagen etter. Den 21. juli måtte claretinerne i Cervera forlate sine lokaler i det tidligere universitetet etter ordre fra de sivile myndighetene. Remigius og den salige Januarius Pinyol (nr. 51) søkte tilflukt i huset til en tante av Remigius, señora Marcelina, søster av hans mor og fra Torms, som bodde i Cervera og arbeidet som motehandler sammen med sine døtre. Dit ble de ledsaget av en militsmann.

Da de kom til tantenes hus, ropte han: «Tante! Tante!» Fru Marcelina svarte: «Du er hjemme». Det ble antatt at de var trygge ved at hun hadde dem under sitt tak. Begge studentene ankom i et så underlig antrekk at de umiddelbart forandret atmosfæren. Tanten utstyrte dem straks med nye klær, for hun ville at de skulle være rene, velpleide og til og med elegante. De var så glade at de sa: «Tante, vi mangler ikke en mor!»

De to misjonærene ble plassert i et stort velpleid rom med to senger i forhold til høyden av begge, siden Januarius var stor og Remigius liten. De to ungdommene hjalp fru Marcelina så mye de kunne, som å bære vann, men hun brydde seg ikke alltid, og hvis de skjønte det, pleide de å si: «Hvorfor har du ikke fortalt oss?» De to studentene fylte timene med bønn i henhold til kommunitetens timeplaner. Selv om de var redde, aksepterte de Guds vilje, og i sine samtaler pleide de å gjenta: «Det vil ikke skje mer enn hva Gud vil». Remigius søkte senere tilflukt hos Cormellana, en av sine elever, men noen dager senere vendte han tilbake til tanten. Januarius ble syk og lege ble tilkalt. Legen vurderte å overføre ham til sykehuset, men det var ikke mulig fordi alt var kontrollert. Det ville være bedre for ham å være på landet, ikke stengt inne. Ti dager senere ga de røde beskjed om at de kom til å foreta ransakelser av husene.

For historien om deres flukt og arrestasjon, se Januarius’ biografi.

Den 27. august 1936 ble Januarius og Remigius tatt med til kirkegården i Floresta for å bli skutt. Først fikk de lov til å be og skrive farvelbrev til sine familier, som kom frem dagen etter. Remigius Tamarit skrev på katalansk:

Igualment adeu fins al cel. Remigio

Luis, Maria, petits… Pío… Arturo… Tía Marcelina, … adeu Sr Roque.. Romona… Mercé… Gloria… Adeu, adeu, adeu Moro dient: Visca Cisto Rey. Remigio C.M.F.

Ifølge et øyevitne var skuddene ikke samtidige eller nøyaktige fordi morderne skalv på hånden. Remigio ble dødelig såret av to skudd i skulderen. De døde ikke med det samme, før lensmannen ga dem nådeskuddet i høyre øye. Det var om ettermiddagen den 27. august 1936 i Floresta i Lleida. De ble gravlagt uten kister på den samme kirkegården. Remigius ble 25 år gammel.

53). Den salige Thomas Maria Planas Aguilera ** (kat: Tomàs Maria; sp: Tomás María), prest CMF, ble født den 17. april 1909 i Barcelona i provinsen og bispedømmet av samme navn i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt noen få dager senere og mottok fermingens (konfirmasjonens) sakrament åtte år senere. Han gikk på kollegiet som de claretinske misjonærene drev i Calle P. Claret, hvor hans ordenskall vokste.

Han begynte i postulatatet i Vic i 1921, tolv år gammel. Hans prefekt var den salige p. Jaime Girón (nr 57). I løpet av de fire årene i postulatatet fullførte han humaniora, forberedelse, analogi, syntaks og retorikk. Hans karakterer var strålende i alle de fire årene i spansk, latin, matematikk, geografi og historie. Han hadde noen ekstraordinære intellektuelle kvaliteter. Han gjennomførte sitt novisiat i Cervera. Novismesteren var p. Ramon Ribera. Han avla sine første løfter den 31. august 1926 i Vic.

Den 1. september 1926 dro han til Solsona for å begynne programmet i filosofi sammen med mange av sine klassekamerater fra novisiatet. Igjen demonstrerte han sine store talenter. Den 16. august 1929 flyttet han til Cervera for å studere teologi, både dogmatikk og moral, og han fullførte programmet i 1934. Der i Cervera ble han den 26. mai 1934 presteviet av den spanskfødte biskop Ramón Font y Farrés CMF (1874-1847) av Tarija i Bolivia (1924-47). Han var 25 år gammel.

Etter at han hadde avsluttet sine kurs med stor suksess, ble han sendt til Vic uten noe spesifikt oppdrag. Året etter, den 9. september 1935, ankom han Solsona som professor i litterær kritikk og historie. Ved slutten av skoleåret i 1936 var det bestemt at han skulle dra til Roma for videre studier.

Han var en mann av ekstraordinær og dyp tro. Han var enkel, ydmyk og veloverveid i sin omgang med alle. Han var påpasselig med konstitusjonene og eksemplarisk i utføringen av sine plikter. Han var lydig og svært respektfull overfor sine overordnede. Han vas from og en mystiker. Han hadde en stor kjærlighet til Marias hjerte og p. Claret. Han skrev også hymner og lengtet etter å bli misjonær.

Han var i huset i Gràcia i Barcelona da han la planer om å flytte til Roma. Han hadde utsatt sin reise mens han ventet på en annen ledsager slik at de kunne reise sammen. Der ble han overrasket av utbruddet av revolusjonen. Den 19. juli 1936 ble han mottatt i hjemmet til sin bror Joan som bodde i byen, og der var han til han ble arrestert.

Klokken tre om morgenen den 26. august kom en militspatrulje til huset for å ransake huset og beboerne. På presten fant de dokumenter, pass og andre personlige skrifter som de røde studerte med interesse og betraktet som et trofé. Det var som en dom og han ble fengslet i Canódrono, som ligger nær Hospital de San Pablo. I cellene i første etasje fant han klokken halv fire om morgenen Jaime Queralt, en slektning som også var arrestert. Presten ble hindret i å kommunisere med omverdenen.

Men frem til klokken fem om ettermiddagen ble han ikke avhørt eller stilt for hele komiteen. De ba om en redegjørelse om hans personlige papirer som avslørte hans status som ordensmann. Han forklarte seg rolig. Han var en prest og visste hvilke konsekvenser det ville få. Dette motet ga ham dødsdommen, ifølge tilståelsen fra to militsmenn. Deretter fikk hans slektning forklare seg. Etter avhørene møttes de og utvekslet synspunkter. P. Planas var bitter, overbevist om at hans skjebne var døden, og han sa: «Jeg bryr meg ikke om jeg dør. Jeg ville ha likt å ha gjort det gode som jeg har drømt om». Klokken halv ti om kvelden tilkalte en militsmann pateren, og deretter vet vi ikke hva som skjedde. Han ble skutt den 26. august 1936 i nærheten av Sabadell i provinsen Barcelona i Catalonia for å være prest [andre kilder sier at han døde den 27. august]. Han var 27 år gammel. Det finnes ingen spor av hvor han ble gravlagt. Hans slektning ble løslatt dagen etter.

Det var flere enn ham som kom til Barcelona med intensjoner om å reise utenlands, for eksempel den salige Antonio Junyent (nr 39) og Telesforo Ascarza utpekt til å dra til Argentina. Tomas Planas skulle til Roma, og Leandro Fanlo tilhørte kommuniteten i Marseille.

54) Den salige Johannes Blanch Badía *** (kat: Joan; sp: Juan), prest CMF, ble født den 1. mars 1873 i Puigpelat i provinsen Tarragona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt dagen etter fødselen i sognekirken Santa María i hjemkommunen. Fire år senere ble han fermet (konfirmert) av erkebiskop dr. Constantino Bonet y Zanuy (1808-78) av Tarragona (1875-78) under hans pastorale besøk. Hans foreldre var bonden don José Blanch og hans hustru doña Paula Badía. De hadde seks barn, hvorav tre døde som spedbarn. De var religiøse mennesker og oppfylte sine forpliktelser, og de var glade over sin sønns prestekall.

Hans kirkelige karriere begynte på Det pavelige seminariet i Tarragona, hvor han trådte inn som elleveåring som en intern student av andre klasse fordi hans foreldre ikke hadde tilstrekkelige økonomiske ressurser. I filosofien hadde han som professor i logikk p. Francisco Cases, som også var hans åndelige veileder. I august 1892 ble han rammet av en magekatarr som fikk langvarige følger, og det så mye at legen ba om at han ble sendt hjem fra kostskolen for å kunne gå på en diett og gå en times tur hver dag.

Den 12. juni 1897 ble han presteviet. Hans første postering var i Gratallps som kapellan, hvor han var i litt over et år. Deretter ble han sendt til La Febró som eiendomsadministrator (ecónomo). Under det pastorale besøket fra erkebiskop Tomás Costa y Fornaguera (1831-1911) av Tarragona (1889-1911) i 1900 uttrykte han for erkebiskopen sitt ønske om å bli ordensmann, men han fikk ham til å vente en stund. Derfra ble han overført til San Antonio de Valls som sogneprest. Der modnet hans religiøse kall.

Den 15. juni 1901 begynte han i claretinernes novisiat i Cervera og mottok ordensdrakten den 16. juli. Kort tid etter ble novisiatet overført til Vic, hvor han avla sine første løfter den 27. juli 1902. Hans første postering som claretiner var i huset i Vic som predikant. Der bodde han til slutten av desember 1907, da han ble overført til Solsona med embetet som superior. Da han tok på seg dette ansvaret, møtte han problemer av alle slag. I august 1913, mens han prekte i Serrateix, ble han smittet av tyfus, og sykdommen ble så alvorlig at han mottok viaticum (vandringsbrødet).

Da han kom tilbake fra sykdommen i oktober samme år, dro han til Lleida for å overta stillingen som superior. Senere, i september 1918, dro han til San Feliu de Guixols som superior for den nye grunnleggelsen. Det første han måtte ta ansvar for, var å skaffe kommuniteten en bolig, og han klarte å leie et hus med hjelp fra sognepresten. Denne grunnleggelsen ble forventet å «vekke troen som dessverre syntes å ha forsvunnet. De er folk som går til pesetaen og med ryggen til himmelen. Jeg ønsker at det uplettede hjertet beskytter oss ved å gi oss kirke og hus. For øyeblikket kan jeg ikke gi noen prognose med sikkerhet» (brev av 8. april 1919 til generalsuperior p. Martín Alsina).

Tre år etter grunnleggelsen hadde de fortsatt verken kirke eller hus. P. Blanch oppfordret sine overordnede til å flytte kommuniteten til Girona, som var mer sentralt og hvor de kunne utvikle et større antall tjenester, siden de åndelige fruktene i San Feliu hadde vært få. Til slutt kunne de den 4. august 1924 etter en rekke prosedyrer kjøpe en gård i Girona, og de var så heldige at selgeren ga dem 20% avslag i prisen. Den 6. september 1924 ble den nye kommuniteten i Girona opprettet med p. Blanch som superior. Året etter ble han første konsultor i provinsen. I 1928 ble han igjen kalt til superior for kommuniteten i Girona. I 1932 ble han sendt til huset i Gràcia i Barcelona som første konsultor, og i 1934 ble han utnevnt til superior av huset i Tarragona.

Han var av vesen og karakter stille, fredelig, beskjeden og kultivert. I håndteringen av sine medbrødre var han vennlig og hengiven. Han hadde en virkelig gave for å preke og å undervise de troende i Kirkens lære. Han var en stor predikant av folkemisjoner. Han var en svært god ordensmann med en eksemplarisk oppførsel. Han utmerket seg også for sin klokskap i embetet.

Den 20. juli 1936 dro han gjennom Cervera på vei til Guisona, hvor han skulle preke en novene. Han dro for å hilse på familien til p. Lloses, og deretter gikk han til det tidligere universitetet, hvor claretinernes kommunitet holdt til. Neste dag dro han for å preke i Guisona, men han ble arrestert og tatt med til familien Lloses, fordi kommuniteten var spredt, og han ble beordret til ikke å flytte derfra.

I hjemmet til familien Lloses tilbrakte p. Blanch dagene viet til å be, å resitere rosenkransen og å lære husets barn å be og katekismen. Hver dag ledet han rosenkransen i familien. På denne tiden fikk han den ideen å dra til sin hjemby, men militsmannen Vilalta avskrekket ham. Eieren laget en sivil dress til ham slik at han kunne dra uten å bli gjenkjent, men dette skjedde ikke. Han var rolig og overbevist om at han ikke ville forlate Cervera med livet i behold, så han forberedte seg på å ofre det. Selv om de nødvendige forholdsregler var blitt tatt, ble paterens tilstedeværelse rapportert til revolusjonskomiteen, og det kom den vanlige ransakelsen.

Litt før klokken 23 om kvelden den 31. august kom en patrulje til familien Lloses’ hus på jakt etter p. Blanch og eieren. Den tragiske scenen rystet familien og gjorde at señor Lloses mistet forstanden. De røde hjalp ham ned trappen. På gaten, da p. Blanch så at de ikke hadde noen medfølelse med hans velgjører, sa han til dem: «Drep meg hvis dere vil, men la denne stakkars familiefaren være». Men de ble begge tatt med til komiteen og dømt til døden. De ble tatt med ut i en bil, som noen så, og før midnatt ble de skutt på veiskulderen av hovedveien fra Madrid til Barcelona i kommunen Sant Pere del Arquells (sp: San Pedro dels Arquells) i provinsen Lleida. P. Blanch ble 63 år gammel.

Deres lik ble satt i brann med noe høy som lå der. Familiens venner samlet sammen så mye av deres levninger som de kunne finne, og de ble deponert i en nisje for familien Lloses på kirkegården i byen Cervera.

55) Den salige Thomas Galipienzo Pelarda ‡‡ (sp: Tomás), prest CMF, ble født den 6. mars 1897 i den historiske byen Cascante i provinsen og regionen Navarra og bispedømmet Tarazona i Spania. Han ble døpt samme dag i sognet La Asunción. I det samme sognet ble han fermet (konfirmert) den 17. juni 1898 av biskop Juan Soldevilla y Romero av Tarazona. Hans foreldre var don Valentín Galipienzo og hans hustru doña Margarita Pelarda. Han mistet sin far da han var fire år gammel. På skolen var han et mønster av flid og oppførsel, slik at læreren brukte ham som et eksempel. I løpet av sin barndom var han altergutt, og helt siden da uttrykte han sitt kall til å bli prest, noe som bekreftes av hans klassekamerater på den tiden. Når moren spurte ham om hva han ville bli, svarte han alltid fraile (ordensbror).

Da han var elleve år gammel i 1908, trådte han inn i claretinernes postulatat i Barbastro, og der gjennomførte han sine studier i humaniora med stor fremgang. Den 14. august 1912 mottok han ordensdrakten og begynte på sitt novisiat i Cervera under ledelse av p. Ramón Ribera. På den tiden var det seks unge menn fra Cascante i Cervera, blant dem den salige Nikasius Sierra Ucar, martyr i Barbastro (saligkåret i 1992). Ved avslutningen av dette prøveåret avla han sine første løfter den 15. august 1913. Samme år begynte han å studere filosofi i det samme huset i Cervera. Etter å ha fullført det andre året med filosofi, mottok han den første tonsuren den 18. juli 1915 av biskop Armengol Coll y Armengol CMF (1859-1918), apostolisk vikar av Fernando Póo (1904-18). I samme senter fullførte han sine filosofistudenter og begynte å studere teologi.

I 1917 og i første kvartal av 1918 sto han overfor problemet med militærtjeneste, og han satte sin mor i sving med papirarbeidet. Til slutt, mens han var i Cervera, var han på sesjon, hvor han hevdet to hindringer, armen og synet på venstre øye. Han ble erklært helt ubrukelig for militærtjeneste på grunn av venstre arm, som han hadde brukket mens han spilte ball før han begynte på postulatatet. Den 23. juli 1919 flyttet han til Alagón for å studere moralteologi. I denne byen mottok han den 29. august de to første lavere vielser og i desember samme år de resterende to av erkebiskop Juan Soldevilla y Romero (1843-1923) av Zaragoza (1901-23), kardinal fra 1919. Den 29. mai 1920 ble han vigslet til subdiakon i Zaragoza av samme erkebiskop, nykreert kardinal. I Alagón ble han den 26. september samme år diakonviet, og den 21. mai 1921 ble han presteviet i Zaragoza, alltid av den samme kardinalen.

I begynnelsen av juli 1921 reiste han til Aranda de Duero for å gjennomføre forberedelseskurset for prestetjenesten. I midten av mai året etter reiste han tilbake til Alagón. Der fortsatte han som professor i latin og geografi for postulantene. P. Galipienzos hengivenhet ble sett i hans forkynnelse, og derfor ble han sendt som kommunitetens minister til Cartagena, hvor han ankom den 13. oktober 1923. Hans faste oppgave var å dra tre dager i uken, inkludert søndag, til Torre Nueva, gården til markise de Fuente Gonzalez, svigerinne til grev de Romanones, som tok langt mer enn en halv time med tog, for å si messe, preke og holde katekese, spesielt for tjenerne og deres familier, særlig barna, som var hadde fått lite religiøs instruksjon. For de tre dagene ga markisen ham en almisse på tusen pesetas.

Under endringene i provinsstyret for årene 1928-31 ble han sendt til Requena, fordi klimaet der var bedre for å kurere den sykdommen som hadde rammet ham i Cartagena. I juni 1929 dro han til Congreso Mariano Hispano Americano i Sevilla på vegne av erkebrorskapet i Requena. I 1934 ble han utnevnt til første konsulent og minister, stillinger som han måtte forlate da kommuniteten ble oppløst den 23. mars 1936 på grunn av force majeure på grunn av de farene som truet. I Játiva hadde de sivile myndighetene stengt huset og skolen og satte dem under sivilgardens overvåkning, men de hadde latt kirken være åpen. P. Galipienzo ble sendt for å passe på den fordi han var lite kjent der, men han bosatte seg i Casa Barona. Da han så en reell fare for at det hellige sakrament ville bli skjendet, tok han det med fra kirken til huset og plasserte det i en av de beste salongene. Kort tid etter måtte han søke tilflukt i Valencia.

Han hadde gode intellektuelle kvaliteter og var hardt arbeidende, selv om hans helse ikke var perfekt. Han var en eksemplarisk ordensbror og en god minister, og han var svært god til å administrere. Han var helt middels i doktrine, ifølge rapporten fra p. provinsial i 1929, men året etter ble han beskrevet som en god kateket. I brevene han skrev til sin mor og sin søster, formante han dem alltid til å føye seg etter Guds vilje.

Han hadde dratt til huset i Calle San Vicente for å sove natten til den 11. august 1936 for å kunne feire messe neste dag og deretter flytte til det sikreste pensjonatet, som hadde blitt ransaket og han var uvitende om det som hadde skjedd med patrene Alonso og Gordón neste morgen. Portvakten advarte ham om at hun så rare mennesker og at det beste han kunne gjøre, var å redde seg selv. Pateren svarte at han skulle gjøre noen ærender og at han deretter ville dra. Så snart portvakten hadde gått ned, dukket rundt fem personer opp i en bil og spurte om de ordensbrødrene som bodde i andre etasje og gikk opp. De ringte på, og p. Galipienzo åpnet døren. De ransaket rommene og arresterte ham, og de tillot ham ikke å ta med seg noe. De tok ham med i bilen til samme sted hvor patrene Alonso og Gordón var.

I skumringen fikk han middag, som han knapt smakte på. Sent på kvelden ble han ført til retten som den siste. Hans forhør var kortere og lignet på p. Alonsos. Han kom ut rolig og overbevist om at de ville bli skutt den kvelden. Han hadde fortsatt ytterligere to timer i fengselet for å forberede seg enda bedre på martyriet. Det var timer viet til bønn og skriftemål. Rundt midnatt ble han tatt ut sammen med de to andre patrene og brakt med bil noen kilometer utenfor Valencia, til Palmaret i kommunen Alboraya. Da de gikk ned fra bilen, omfavnet de tre hverandre. P. Galipienzo sa: «Elskede Marias hjerte, vær min frelse! Jesus, Josef og Maria, hjelp meg!» Da maskingeværene var klare, sa han til bødlene: «Skyt meg forfra slik man dreper menn». De sa at han skulle gå videre og slukket bilens frontlykter.

Deretter ble skuddene avfyrt, og instinktivt falt han med ansiktet mot jorden og spilte død, slik at kulene gikk over ham. P. Alonso ble drept momentant, mens p. Gordón ble hardt såret. I tyve minutter beholdt de frontlyktene slukket. I løpet av den tiden gled pateren forsiktig ut på gresset, gikk bort rundt tyve meter, lente seg på noen siv, gikk inn på en kornåker, passerte en liten grøft, klatret opp en liten skråning og gikk bort omtrent femti meter, nok til å se hva de gjorde uten å bli sett selv.

Etter tyve minutter slo bødlene på bilens lykter og nærmet seg ofrene. Deres overraskelse var enorm da de ikke fant tre, men bare to. «En har rømt», sa han som holdt vakt, og de gikk og lette etter ham. De slo av lyset for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet, men de slo på lommelyktene og startet jakten, men forgjeves. P. Galipienzo, som så dem og oppfattet deres bevegelser, skalv. Gud ville at de ikke skulle finne ham. De slo av lyktene og lyttet oppmerksomhet, men han pustet knapt, han ble stille og urørlig. Da de ble lei av å søke og vente, sa en av gjengen: «La oss gå, det er allerede sent! I morgen kommer vi tilbake og gir ham det han fortjener». De slo på lyktene, snudde bilen og dro.

Galipienzo tilbrakte natten i kontinuerlig frykt. Han ble angrepet av sterk feber, men han beholdt roen som hadde reddet ham fra døden. Klokken fire om morgenen så han legen og dommeren kom i bil for å fjerne likene, men han trodde at de var militsmenn som kom etter ham. Ved daggry søkte han tilflukt i det første huset han fant, men det var et dårlig omen, fordi de avviste ham. Eieren var kommunisten José Chuliá, som anga ham til komiteen, som foretok et søk etter ham. Så gikk han til et annet hus, som hadde et skilt med Ave María Purísima, noe som ga ham selvtillit og han ringte på. Døren ble åpnet av en søster fra de Nestekjærlige døtre, som hadde søkt tilflukt i sin brors hus, som var på landet, og hun ringte ham. Don Cristóbal Albiach Dolz ga ham ly og mat. For å unngå å bli mer kompromittert, gjemte han pateren i en nærliggende kornåker, hvor han ble brakt mat. Om natten dro han til huset og ba rosenkransen. P. Galipienzo fortalte dem hva som hadde skjedd og hans ledsageres endelikt. Han ga eieren 400 pesetas, hundre for ham og 300 i statlige papirer for å kjøpe en nisje for de falne patrene. Don Cristóbal trodde det var hans personlige identitetskort og beholdt det med en veske og medaljer.

Flere bønder ga ham hjelp i de tre dagene han var der mens militsmenn gjennomsøkte husene. En gjemte ham i en haug med gress og villedet dem som jaget ham. Da de spurte ham om han hadde sett en mann som hadde rømt fra dem, ledet han dem igjen i en annen retning. Da p. Galipienzo så faren, sa han til don Cristóbal: «Siden det er farlig å være her, har jeg tenkt å dra tilbake til Valencia».

Galipienzo skrev en melding til doña María Viana, som var fra Requena og hadde pateren som åndelig veileder, at han dro til Valencia i sandaler. De to ble enige om hvordan de skulle få pateren ut. Kvinnen så etter et pensjonat i Calle Serranos nr. 10, hvor det allerede var en karmelitt og en redemptorist som hun hadde skaffet plass. Neste dag, den 16. august, sendte hun sin femten år gamle sønn Amadeo Reinés for å snakke med pateren. Han dukket opp i Alboraya, og forkledd som fiskere dro de til Valencia med toget fra stasjonen Benimaclet. De kom dit i skumringen, og den unge mannen tok ham med til det samme pensjonatet i nærheten av sitt hjem. I dette pensjonatet fortsatte han å feire messe, og derfor nektet han å bytte til et sikrere pensjonat hvor han ikke kunne feire messe. Han foretrakk å feire messe fremfor sin personlige sikkerhet. Ved middagstid den 18. august var det en ransakelse i pensjonatet, og han ble arrestert og tatt med til komiteen i Calle Roteros, hvor han ble gjenkjent og fornærmet. Så tok de ham til den sivile regjeringen, hvor han fant sine ledsageres morderne, som gjenkjente ham. En av dem ga ham dommen: «Nå vil du ikke unnslippe».

Derfra ble han tatt med til sentralfengselet San Miguel de los Reyes. Pateren kom dit i en sørgelig tilstand: naken, barføtt og utmattet av feber. Der møtte han p. Jorcano, som var blitt arrestert den 12. august, og don Andrés, en nær venn fra Requena og andre unge menn som han kjente fra Játiva. Sammen ga de ham noen klær, noe som senere gjorde det mulig å identifisere hans lik. I løpet av sitt opphold i fengselet viet han seg til bønn og forberedelse til martyriet, som han var sikker på, men han hadde også lange samtaler med andre fanger som han fortalte om sin reise og sine lidelser. P. Juan Bautista Aguilar Roig, som også var tatt og plassert der, var etter å ha snakket med p. Galipienzo overbevist om at han hadde enormt åndelig mot og et stort indre liv. Derfor så de aldri ham trist eller deprimert, selv om han var overbevist om at han skulle dø. Han sa ofte til p. Jorcano: «Jeg er bestemt for offeret». Ikke bare det, men han oppfordret sine ledsagere til å ha mot til å møte døden.

Rundt klokken ni om morgenen den 1. september 1936 kom ordren om at de skulle ut på noen ærender. Dette betydde at de skulle bli skutt. Dødslisten besto av ti navn, åtte fra byen Carlet i Valencia, p. Galipienzo og den salige Alfons Sebastiá Viñals (saligkåret i 2001), en ung prest som var ansvarlig for Katolsk Aksjon i katedralen. Da p. Galipienzos navn ble lest opp, omfavnet han p Jorcano og sa: «Jeg skal bli martyr, fortell det til p. general. Vi ses i himmelen!» Da de ble tatt ut av fengselet, bandt de hendene til noen fanger, blant dem p. Galipienzo. I bilen som fangene satt i, ga de to prestene dem absolusjon og oppfordret dem til å be helt til døden. Bilen kjørte i retning Paterna i provinsen og regionen Valencia, åstedet for mange henrettelser. Da de kom til retterstedet, fikk de fangene ut av bilen, rettet maskingeværene mot dem og beordret dem til å gå.

I det øyeblikket begynte to ungdommer fra Carlet og p. Alfons å løpe bortover åkeren. Morderne ble overrasket, men snart sendte de av gårde en mengde kuler. P. Alfons og en av de unge menene døde, mens den andre, José Peiró Linares, kom seg unna og kunne fortelle hva som hadde skjedd. De andre fangene, som var bundet, ble skutt uten medfølelse kort tid etterpå. Deres lik ble ikke gravlagt før den tredje dagen i en grøft på kirkegården i Paterna og dekket med ulesket kalk. De ble ekshumert i juli 1939 og identifisert på sine klær. P. Galipienzo hadde også et skapular og Santo Tomás-tauet, som bidro til hans identifisering. Han ble 39 år gammel.

56) Den salige Julian Villanueva Olza †† (sp: Julián) [flere kilder har Alza], legbror CMF, ble født den 11. september 1869 i Villanueva de Araquil i provinsen og regionen Navarra og bispedømmet Pamplona i Spania. Hans foreldre var bonden don Mariano Villanueva og hans hustru doña Micaela Olza, og samme dag som han ble født, tok de ham til sognekirken San Martín for å bli døpt. Han ble fermet (konfirmert) den 27. august 1878 av biskop José Oliver y Hurtado (1827-88) av Pamplona (1875-86).

Da han var 28 år gammel, begynte han i begynnelsen av april 1897 på claretinernes novisiat i Cervera. Han mottok ordensdrakten den 19. april, og da han hadde fullført prøveåret, avla han sine første løfter som legbror den 11. april 1898, andre påskedag. Han hadde fremragende kvaliteter for arbeid, han var en mann av ytterst tillit, han hadde et svært åndelig perspektiv og praktiserte botsøvelser, men han var også en stor spøkefugl. Han hadde også tilstrekkelig instruksjon. I Cervera arbeidet han som kokk. I begynnelsen av år 1900 var han allerede i Santiago de Chile. Fem år senere ble han sendt til Antofagasta i Chile. I 1911 ble hann sendt til Valparaiso og deretter til Curicó. Hans retur til Spania fant sted i 1921, og han ble bestemt for Cervera. Tre år senere flyttet han til kommuniteten i Vic. Det neste tiåret ble han sendt til Solsona, deretter til Vic igjen i 1931, og i 1932 var han tilbake i Solsona, som ble hans siste postering og hvor han arbeidet som skomaker. Dit var han til huset ble stengt.

Om ettermiddagen den 21. juli 1936 måtte kommuniteten i Solsona forlate huset, og umiddelbart flyttet han til Manso de Viladot, som ble eid av don Ramón Viladrich og lå i sognet Brichs. Huset hadde et kapell. Andre claretinere søkte også tilflukt der. Hver dag hørte han messe og mottok kommunion. Han ba også ulike deler av rosenkransen med familien, alltid knelende. Sammen med de andre misjonærene gjorde han de andaktsøvelsene som var foreskrevet i regelen for kommuniteten. Han hadde også andre private andakter. Han betraktet forfølgerne som fiender av kirken som handlet under press fra frimurerne og kommunistene. I en dagsretrett snakket de om martyriet. Bror Julian sa at hvis det skulle bli aktuelt, ville Gud hjelpe på en spesiell måte. Ved noen anledninger uttrykte han også sitt ønske om martyrium. Han hadde ingen frykt for døden.

I den tiden han var på gården, arbeidet bror Julian med alt hva hans alder gjorde det mulig for ham, han vasket og ryddet, hogde ved og hjalp til med treskingen. Militsen avla flere besøk til gårdshusene i sognet Brichs. I midten av august kom Elias alias Caria til Viladot med to eller tre militsmenn, og de ødela alteret og brente bilder i kapellet. Da de passerte og så bror Villanueva sammen med fire eller fem studenter, spurte Caria: «Hvem er dere?» De svarte: «Vi er treskere». «Dere ser ikke slik ut. Dere er sikkert studenter hos brødrene». «Og hvem er du?» spurte de bror Julian. Han, som ikke var en tvetydig mann, svarte dem: «Jeg er ordensbror fra Navarra. Du kan drepe meg, men mitt ønske er å bli martyr. For Gud vil vi ses ansikt til ansikt».

Den andre, som opptrådte som en bølle på grunn av den pistolen han hadde, ønsket å ydmyke legbroren med den klassiske oppramsingen av bespottelser og la til fornærmelser som et mantra om munkenes latskap. Men bror Julian visste å svare for seg: «Vel, du må vite at jeg hadde det godt i mitt hus, og likevel har jeg i mine førti år som ordensmann alltid levd av mitt arbeid og jeg har tjent mitt brød». Han visste også å dra nytte av anledningen som ble budt ham, så han pekte på føttene til noen av dem, og han avsluttet: «Og de skoene dere har på dere, er mitt arbeid». Det var slik det var. Bror Julian var skomaker på skolen og hadde fått en stor bestilling på nye sko til elevene som måtte flytte til Cervera samme sommer. Alt var blitt forlatt i skolens skohandel, som ble plyndret av militsmennene og de hadde tatt alt. Militsmennene så at de var uten argumenter, så de gikk over til trusler. Men de klarte heller ikke å skremme bror Julian, som sa med fast stemme: «Du skremmer meg ikke, verken du eller din rifle. Du kan drepe meg hvis du vil, men jeg frykter ikke, fordi det finnes en annen øverste dommer, og for ham skal vi og dere møte hverandre ansikt til ansikt».

Samme ettermiddag var det rundt femten personer fra kommuniteten som var plassert i de tre nabohusene Viladot, Rotés og Gudai, som samlet seg i skogen og hørte historien om hva som hadde skjedde fra bror Julians egen munn. Denne typen møter hvor de hørte messe, ba kommunitetens bønner og hadde samtaler, var mulig frem til den tredje uken i august. Når omstendighetene ikke tillot slike møter, fikk hver et lommespeil hvor han kunne ha den vigslede hostien og motta kommunion. Hver gruppe studenter ble ledet av en pater, som veiledet dem åndelig. Flyktningene i andre regioner var ikke så heldige. Bror Villanueva var i Viladot helt fra kommuniteten ble drevet ut og syntes å imponere alle. Etter denne hendelsen flyttet han til nabohuset Rotés. Medlemmene av komiteen i Solsona besøkte også señor Albareda, og misjonærene kunne flykte ut i skogen, blant dem bror Villanueva. Flyktningene planla å bli i skogen i flere dager til stormen passerte. Men bror Julian var 67 år gammel, og elv om han var tapper, kunne han ikke bevege seg så lett. Superioren, p. Juan Codinachs, ga ham beskjed om å gå tilbake til Manso de Viladot, som eierne selv hadde bedt om. Dit kom han om kvelden den 1. september 1936.

En time senere kom komiteen tilfeldigvis til Viladot for å se etter bror Julian, og de møtte studenten José Casajús Alduán. Han var yngre bror av den salige martyren Teofil Casajús Aludán (nr. 17). José skulle forlate kongregasjonen som filosofistudent. José forsøkte å unngå en situasjon hvor han identifiserte noen, men militsmennenes mål var bror Julian, og de sa: «Den lille gamle mannen, ja, du kjenner ham?» Han svarte: «Jeg tror det, men jeg vet ikke».

De fortsatte å være interessert i ordensbroren og ordenssøsteren i huset. José sa at han var oppe med det formål å unngå en ransaking. Siden bror Julian ikke lenger hadde tid til å rømme, rådet familien ham til å legge seg i sengen som om han var syk, slik at de ville føle medlidenhet med ham. Militsmennene gikk opp og fant ham, og de tok ingenting for å trekke ham med seg ned med vold. Kvinnene i huset spurte militsmennene hvor de tok ham og hva de ville gjøre med ham, og to personer svarte at det var et spørsmål om kort tid, så snart han fortalte hvem visse personer som var blitt arrestert på veien var, og at de ville se ham igjen om fem minutter. Men de satte ham i fengsel. Bror Villanueva åpnet ikke sin munn i hele denne tiden. Da han ble ført ut mellom de to, tilbød studenten seg å ta hans plass, men militsmennene aksepterte ikke dette og ba ham om å forlate stedet.

Bror Julian ble tatt med til veien fra Solsona til Cervera, hvor bilen ventet. Det var nær Manso Viladrich. Der begynte de å fornærme ham på den vanlige måten i ord og gjerning. De spurte ham om hvorfor han hadde så mye penger, siden han hadde noen pesetas. Broren svarte at han skulle på tur. «Den turen må være svært lang», sa de. «Jeg antar evigheten», svarte han. De fortsatte å mishandle ham i den hensikt å få en erklæring om kommunitetens verdisaker og penger, fordi tilsynelatende var det de fant, ikke nok til å tilfredsstille deres lyster, eller så var deres sinn forvrengt av propaganda mot Kirken. Mishandlingen var så brutal, med forferdelige slag, at bror Julian en gang ropte: «Ved Gud, nok!»

Med bil tok de ham til en åker som tilhørte Cal Vendrell rundt to kilometer unna, ved siden av veien til Pinos, nær kilometerstein 11 på veien til Miracle a Su. Før han ble skutt, kledde de av ham og fikk ham til å grave sin egen grav. Bror Villanueva spurte som de som en tjeneste kunne gi ham tilbake rosenkransene og krusifiks-relikvaret av p. Claret, noe morderne gikk med på. Han knelte ned og begynte å be fordi han var overbevist om at de kom til å drepe ham. Da han var ferdig med å be, hengte han rosenkransene og krusifikset om halsen og med foldete hender ba med full oppmerksomhet. Han sa at han gjerne ga sitt liv for Gud og sjelene, og at han tilga sine mordere. Deretter løsnet de flere skudd, et i brystet, et annet under et øye, et annet bak øret, et var bom og en kule eksploderte ikke. Hovedmannen var Mariano Viladrich, mens de andre var ukjente. Henrettelsen skjedde klokken ti om kvelden den 1. september 1936 i Su i provinsen Lleida. Han var  nesten 67 år gammel. Med en gang broren døde, refererte morderne til rosenkransene som han hadde rundt halsen, og sa: «Dette må være passet», med henvisning til den lange reisen han hadde snakket om.

Hans mordere gravla ham i en grunn grav på åkeren til El Vendrell. Folkene i nabolaget gikk om natten for å ære martyren og be ved hans grav. Den 8. mai 1939 ble liket gravd opp og funnet intakt. Det ble flyttet til kirkegården i Solsona ved siden av studenten Josef Vidal Balsells. I tillegg ble det funnet noen knapper, gummisåler, rosenkransene, krusifikset og noen medaljer.

Et enkelt trekors minner om stedet hvor han døde og bærer under hans navn følgende epitaf: «Her døde han mens han forkynte sin katolske tro» (Aquí murió predicando su fe católica). Blant de seksti martyrene i denne gruppen fra bispedømmet Solsona var 58 fra kommuniteten i Cervera og to fra kommuniteten i Solsona, bror Julian Villanueva Olza og studenten Josef Vidal Balsells (nr 48).

57) Den salige Jakob Girón Puigmitjà †† (kat: Jaume; sp: Jaime), prest CMF, ble født den 11. oktober 1887 i Sant Cristòfol les Fonts (sp: San Cristóbal las Fonts) i Olot i provinsen og bispedømmet Girona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt dag etter fødselen. Den 17. september 1917 ble han fermet (konfirmert) i Alagón av erkebiskop Juan Soldevilla y Romero (1834-1923) av Zaragoza (1901-23). Hans foreldre var dagarbeideren don Pedro Girón og hans hustru doña Francisca Puigmitjà (sp: Puigmitjá). Familien flyttet til San Pedro de las Presas (kat: Sant Pere de les Preses), nå Les Preses, hvor de tre andre barna ble født.

Hans hjem var beskjedent og i en alder av ti år dro han til Mas Soler som tilhørte hans gudfar Juan Puig. Han lærte å la kveget gresse i fjellene og følte et prestekall. Sognepresten snakket med hans gudfar om å hjelpe ham i dette kallet. Da begynte han med å studere de første leksjonene med en landsens lærer, og der demonstrerte Jakob far tid til annen sin store intelligens og dyder. Hans fritid ble tilbrakt med studier, men hans biograf skriver at han alltid beholdt noe av sin medfødte uforskammethet og en viss forakt for retorikk og diplomati».

På slutten av 1800-tallet flyttet hans familie til Olot. Hans mor døde i 1899, og hans far giftet seg igjen i 1901 med en enke som hadde flere barn. Jakob sluttet seg til dem i 1902. Sognepresten i sognet, p. Esteban Ferrer, dro med ham til Collell, bispedømmets gutteseminar, hvor han studerte humaniora, filosofi og med biskoppelig tillatelse teologi. Det var langt vekk fra landsbyene og gårdshusene. På denne tiden var det to typer seminarister, interne og eksterne. De eksterne seminaristene pleide å finne seg en vertsfamilie til gjengjeld for å yte tjenester som å undervise barna i huset og hente vann og ved og andre ting. Dagene var lange. De måtte stå opp tidlig, reise mange kilometer for å komme til seminaret og returnere om ettermiddagen for å ta fatt på sine oppgaver. De pleide å ha en skulderveske med et belte for arbeid og bøker for å lære sine lekser.

Jakob var en ekstern seminarist i seks år og to ekstra i teologi. Først var han i Mas Pinsach, fem kilometer fra Collell som lå mellom to fjell og han var alltid til fots på veier og stier. I 1904 flyttet han til Casa Planaferrana i San Miguel Campomajor, like langt unna som det forrige stedet. Han fikk karakteren meritissimus i alle fag. Selv om han var en god student, strøk han på generaleksamenen før filosofien. I 1909 måtte han avtjene verneplikten. I Marokko pågikk Rif-krigen. De militære sjefene ga ham fristende tilbud om å bli i hæren. I 1912-13 var han tilknyttet til seminaret i Girona som student i teologi, men hans bolig var i San Gregorio noen kilometer unna. Fra 1913 til 1915 studerte han teologi i Collell og tok sine nødvendige eksamener i Girona. Hver sommer fra 1912 til 1915 tilbrakte han i huset Fábrega.

I mange år var han tiltrukket ordenslivet og livet som misjonær. Han hørte et foredrag i 1912 av den salige claretinske pateren Josef Puig Bret (nr 59), en tidligere misjonær i Mexico som skulle bli martyr i Sallent. Når han ikke hadde trådt inn tidligere, var det fordi han hadde blitt fortalt at han ikke ville være i stand til å hjelpe sin familie, men i disse tider var situasjonen annerledes. Han ble tiltrukket av kongregasjonens enkelhet, ydmykhet, askese og fattigdom, det vil si selvfornektelse. Han tilbrakte sommeren med sine venner Fábrega i San Feliu de Pallarols og dro til Olot for å si farvel til sin far og familien.

I september 1915 begynte han i det claretinske novisiatet i Cervera, 28 år gammel. Han mottok ordensdrakten den 20. november samme år. Reglene i novisiatet tok hensyn til hans alder, og dermed var de åpnere. Men det var litt komplisert, men det var et offer og han tilpasset seg med ydmykhet og enkelhet til skikkene. Aldersforskjellen mellom ham og flertallet av novisene ble lagt merke til selv i fromheten, for Jakob hadde ikke den store entusiasmen til de unge, men han var mer reflekterende. Han sa at hellighet var et spørsmål om logikk. Han uttrykte stor beundring for p. Xifré, hvis skrifter han leste flittig. Han viste stor kunnskap om kongregasjonen, deres saker og deres individer. Han beundret sterkt grunnleggerpatrene, deres hellighet, deres misjonsånd og deres hengivenhet til Marias hjerte, deres selvfornektelse, enkelhet og ydmykhet.

Rapportene fra novisemesteren, p. Ramón Ribera, understreket hans enkelhet, ydmykhet, tilgjengelighet og store spekulative og praktiske talenter, men kritiserer også hans mangel på ro, hans skyhet, forkjærlighet til lesning og være pratsom. Dette siste synes å være resultatet av hans mednovisers observasjoner. Ved slutten av prøveåret avla han sine første løfter den 21. november 1916. Han fortsatte i Cervera som andre assistent for læreren og samtidig fortsatte han sine studier i teologi.

Den 11. september 1917 flyttet han til Alagón i Zaragoza for å studere moralteologi, og den 21. og 22. desember 1917 mottok han den første tonsuren og de fire lavere vielser i Zaragoza av erkebiskop Juan Soldevilla y Romero (1843-1923) av Zaragoza (1901-23), kardinal fra 1919. Etter kurset returnerte han i juli 1918 til Cervera som professor i logikk. Han avla sine evige løfter den 15. september samme år med tillatelse fra Den hellige stol. En uke senere, den 21. september 1918, ble han vigslet til subdiakon og den 21. desember samme år til diakon, begge deler i Lleida av biskop José Miralles y Sbert (1860-1947) av Lleida (1914-25). Den samme biskopen presteviet ham i bispepalasset den 15. mars 1919, 31 år gammel.

Han fullførte kursene i Cervera og ble sendt til Vic som prefekt for postulantene den 15. juni 1919. Denne posteringen var for seks år. I denne tiden arbeidet han i husets bibliotek for å fremme sine studier i teologi, askese, mystikk og helgenenes liv. Hans foredrag for postulantene var sterke og levende, informative og førte til gode diskusjoner. Han viste seg å være en fremragende formator. Fra Vic flyttet han til Cervera som prefekt for teologene fra 1925 til sommeren 1927. Han aksepterte denne stillingen under lydighet da andre avviste utnevnelsen. P. Girón drømte om å bli en misjonær for hedningene. Så han skrev til ordensgeneralen den 15. august 1926 og ga uttrykk for sitt sterke ønske om å reise som misjonær til Amerika eller Kina.

Etter å ha forlatt Cervera sommeren 1927, ble han bestemt for huset i Barcelona for å gi åndelige øvelser, spesielt til legfolket. Straks fikk han tildelt elleve seminarer. Deretter dro han etter provinsialens ønske på en rundreise til en rekke sentre for jesuitter, vincentianere og Det guddommelige ords misjonærer i både Spania og Frankrike, Tyskland og Italia for å studere organiseringen av øvelsene. Etter å ha fullført disse besøkene ble han i 1928 sendt til Vic, hvor senteret for åndelige øvelser var plassert, og i august 1928 ble han utnevnt til superior.

Der grunnla han foreningen for kristne mødre (La Asociación de Madres Cristianas) fokusert på helliggjørelsen av hjemmet. Kirken var for liten til så mange mennesker, og en gang måtte han holde foredraget i katedralen. Han var en mester i de åndelige øvelsene for legfolk, en perfekt retrett i den grad at p. Orra, provinsialsekretær, den 21. mars 1930 skrev til generalstyret og anbefalte ham som provinsialkonsultor i stedet for p. Mariano Fernández. Han hadde også mange prosjekter av sosial natur. Det var byggingen av det nye novisiatet og senteret for åndelige øvelser. Da novisiatet ble bygd i 1929, syntes det profetisk. Under byggingen sa han: «Dette vil bli en skole, eller en fagforening eller et kommunistisk senter, kanskje en ballsal. Jeg kommer ikke til å se dette fordi vil drepe meg, men dere vil se det. Kanskje de til og med ikke begraver meg, men etterlater meg i gaten. Dere vil komme til å høre messe i hemmelighet. Deres barn vil ikke få religionsundervisning. Dødeligheten til prester! Blant dere vil det bli ofre!»

I november 1930 led han av tannpine. I fattigdommens ånd ønsket han at br. Font skulle gripe inn, og det gikk så ille at han samme dag fikk et opphovnet ansikt og en alvorlig hjertetilstand. I august 1931 ble han sendt av sine overordnede til Solsona som konsultor. Hans aktivitet var fortsatt å holde åndelige øvelser, ulike foredrag for mennesker og arbeide i seminaret. Året etter var han i Barcelona som konsultor, men han fortsatte sin aktivitet med å holde åndelige øvelser i flere byer, og i tillegg var han predikant foreleser, skriftefar, åndelig veileder om medlemmer av styrekomiteer. Han hadde en enorm overtalelsesevne.

I 1934 ble han utnevnt til superior i Cervera, og to måneder senere, den 6. oktober, brøt revolusjonen i Asturias og separatistopprøret i Catalonia ut. Under disse omstendighetene var det å akseptere embetet som superior nærmest en heroisk handling. P. Girón viet seg nesten utelukkende til kommunitetens anliggender, med restriksjoner og begrenset preking utenfor byen, selv om det egentlig var påkrevd i deres arbeid, og det begrenset også deres nærvær i byen Cervera.

Den 21. juli 1936 ble kommuniteten utvist fra det tidligere universitetet, og fulgt av to revolvermenn sammen med p. Juan Buxó søkte de tilflukt i Fonda Barcelonesa. De første to dagene feiret de messe i kirken San Agustín hos kommuniteten av søstre av Marias uplettede hjerte, selvsagt bak lukkede dører, men de bar sutan. Den 23. juli ble de utvist derfra, noe som gjorde situasjonen vanskeligere slik at et offentlig pensjonat ikke tilbød noen garanti. Av den grunn flyttet de samme dag inkognito til sykehuset, hvor det var en gruppe misjonærer, og de ønsket også å dra til San Ramón for å besøke flyktningene der. P. Girón ønsket å være nær studentene fordi han var superior.

Sykehusets administrator, señor Enrique Herrera, gjorde p. Girón til sykepleier i et forsøk på å redde ham, men dette aksepterte han ikke fordi det syntes mer passende å gå i dekning sammen med de andre claretinerne. Faktisk hadde søstrene reservert to tilstøtende rom i den øvre delen av bygningen. Det ene tjente som soverom og det andre feiret de messe og ba. I tillegg hadde de et lite rom hvor de oppbevarte sakramentet. P. Girón var i likhet med alle de andre hengitt til bønn og å forberede seg for martyriet. Han sa til søstrene: «Hver messe jeg feirer synes for meg å være den siste. Jeg ber alltid for å frelse de som må bli mine bødler. Fra nå av tilgir jeg dem fra hjertet».

Han fikk høre om flere skytinger. P. Codina og hans kommunitet i Lleida og p. Jové og de fjorten studentene ble tatt med til kirkegården i Lleida. Han misunte dem for de var blitt martyrer. I begynnelsen av august ble det annonsert en ransakelse. Sykehusets administrator og generalmoren ba ham om å gjemme seg for å unngå fare. P. Girón sa at han ikke ville gjemme seg fordi noen ville finne ham. Men da de insisterte, gikk han med på det, selv om han var sikker på at de ville drepe ham. Etter dette hadde han et leveranfall og måtte holde sengen i femten dager. Snart følte han seg mye bedre. På søndag holdt han en tale til sine medbrødre og hjalp dem fra Mas Claret, siden bror Bagaría besøkte ham når omstendighetene tillot det. P. Girón ble tilbudt tilflukt i husene til flere venner, men han avslo dem alle.

Mens han var på sykehuset, mottok han den 2. september en samtale fra byrådet. Señor Aymeric, sykehuset administrator, returnerte med ordre fra formannen i komiteen, Dionisio Jové, om at patrene Girón og Sitges skulle forlate sykehuset. Søstrene ble skremt og p. Girón forsikret dem igjen om at han var forberedt på det som Gud ønsket. Utmarsjen var bestemt til midt på natten. Señor Juan Fornells fra sykehuset hadde planlagt p. Giróns flukt til Andorra med hjelp fra en slektning fra Torá. P. Girón hadde andre planer. Han hadde studert kartene, og ved å dra gjennom Torá til slettene i El Viladot, til byen Brichs rundt fire kilometer fra Solsona, hvor noen claretinske misjonærer gjemte seg, og to døtre hadde tilbudt seg å huse p. Girón. Mens han spiste middag for siste gang på sykehuset, sa han til en søster: «I kveld går jeg ut for å søke martyriet».

Patrene Girón og Sitges skriftet til hverandre før de dro. Señor Fornells ga dem et kort til hans svoger i Torá. Prestene var i hagen og ventet på å dra. Klokken tre om morgenen, etter å ha tatt farvel med señor Fornells, dro prestene med ti minutters mellomrom. De to møttes igjen på stedet Las Forcas, hvor de skiltes med martyrenes rituelle ord: «Vi ses i himmelen!» (¡Hasta el cielo!) Etappene var godt definert: 1) Fra Cervera til Torá, mindre enn tyve kilometer. 2) Torá til Daullés mot San Pedro de Serra, rundt tolv kilometer. 3) Fra Padullés til slettene i El Viladot, som han ikke nådde, fjorten kilometer. Den letteste veien var den første ruten med få høyder. Forbi San Ramón i retning mot Iborra, fant han noen naboer arbeidende på marken, som señor José Vilapriñó. Mot slutten av ettermiddagen fant han Antonio Padullés på hans gård rundt ti minutter fra Torá. Pateren spurte om han gikk i riktig retning, og señor Antonio foreslo at han ikke spurte noen, siden det ga inntrykk av en flyktning og noe naivt. Han gikk til hytten i Jan, et gammelt tilfluktssted for de fattige fordi det ikke var klokt å gå til Torá. Han tilbrakte natten fra den 3. til den 4. september i hytten.

Tidlig om morgenen den 4. september fortsatte han reisen mellom fjell og elver og klatret opp det fjellet som kalles La Aguda, hvor det er en helligdom for Jomfruen. Han gikk til Collada de Reiners. På den enorme sletten kunne han ikke bruke veiene, og han følte seg hjelpeløs. Der fant han en gjeter ved navn Ramón Vilaseca Esteve fra Vallferosa i Llanera og var 65 år gammel. Han engasjerte seg i en samtale med ham for å be om veiledning, og den forræderske hyrden prøvde med list og simulering å ramme ham og nevnte gårdene Homenet og Padullés et stykke unna. Deretter samlet Ramón flokken i en hytte og gikk raskt til Torá for å angi presten til komiteen. Klokken ti om morgenen hadde nyheten allerede spredt seg. Det viker som om han hadde blitt lovet en viss sum penger for å være årvåken, slik at han ikke lenger trengte å arbeide. Det sørgelige er at han ikke fikk en eneste céntimo til tross for at han insisterte. Slik betaler djevelen.

Girón var uvitende om faren og kom til huset i Homenet, hvor señora Cecilia Bert Buxon var syk, og pateren ba om litt mat. Da han fortalte om sitt møte med gjeteren, ble señora Cecilia skremt: «Ai, ai, du er fortapt! Den gjeteren vil forråde deg. Han har sikkert gått for å anmelde deg». Kort etter la han av gårde på stien mot Padullés, med lite krefter og hovne ben. På veien fant han en annen gjeter ved navn Ventura, som ga ham oppbløtt brød. var fem kilometer unna og var en av de beste gårdsbygningene på grunn av sin konstruksjon og egenskaper. Dit kom han mellom klokken ett og to om ettermiddagen. Ramón og Enrique, to av sønnene i huset, var travelt opptatt med å treske. Han kom inn i huset og ba om noe å drikke. Han så utmattet ut.

Bonden, señor Juan Torra, inviterte p. Girón inn i huset og førte ham til spisestuen. De tilbød ham mat og drikke og Monserrat, en av døtrene, laget en tortilla til ham, men han spiste knapt. Han hadde det svært travelt med å gjenoppta reisen mot Viladot. De prøvde å informere ham og gi ham bedre veiledning. Señor Torra og p. Girón gikk bort til et av vinduene. Da så de at noen militsgrupper nærmet seg raskt og prøvde å omringe huset. I det øyeblikk annonserte Ramón militsens nærvær. Komiteen i Torá hadde mobilisert en rekke patruljer og rekvirert private biler. Militsmennene spredte seg i flere retninger. Gjeteren Ventura førte dem mot Socarrats for å gi presten tid, men militsen fulgte hans fotavtrykk. Da hans arrestasjon var nært forestående, ville ikke pateren kompromittere familien, så han tok tortillaen og gikk ut på veien.

«Se hvor mange mennesker!» ropte Monserrat, for en stor gruppe militsmenn hadde vært på utkikk. Han gikk resolutt nedover veien da de grep ham, og han satte seg ned. Etter litt nøling var det en som ropte: «Opp med hendene!» Militsen kom og så at han ikke bar våpen av noe slag. De skulle ransake ham og frata ham alt. «Nei, ikke det! Jeg vil ikke at du skal synde ved å ta ansvar for et røveri. Her har du, jeg gir deg de pengene jeg har». Og han ga dem 700 pesetas. Denne holdningen, en helgen verdig, overrasket dem. De kommenterte ifølge de som hørte på: «De folkene er så dumme som gir bort penger på den måten! Han vil bli ulykkelig når vi ransaker ham og han gir oss alt han har!»

I mellomtiden hadde señor Juan Torra i frykt for represalier søkt tilflukt i et nabohus for å unnslippe gjennom skogen. Heldigvis straffet de ham bare med harde beskyldninger: «Vet du ikke at du ikke kan beskytte disse menneskene, eller til og med gi dem mat eller drikke?» Da de hadde tatt p. Girón til fange, blåste de i en fløyte og skjøt noen skuddsalver opp i luften. Veien til Torá gikk til Comabella, fire kilometer til fots, hvor de ventet på ankomst av andre i bil. Eieren, José Querol, tilbød dem noe. Señora Francisca serverte dem og p. Giron fikk friskt vann. Da komiteen ble informert om fangsten, ga deres president Tost råd til señor Jaime Casas Graells, en fabrikant av sodavann, å følge dem med sin lastebil. Flere militsmenn kom også opp på lastebilen. De kjørte i retning Solsona til krysset i Comabella, og et par kilometer senere fant de p. Girón bevoktet av to militsmenn.

En viss Julian, fra Casa Basall, en fanatiker, ble igjen litt i bakgården til Comabella. Han hadde et gevær på seg og sa: «Jeg forlot mitt hjem fordi ordet gikk at en av dem passerte i retning Padullés og vi måtte ut på jakt». Da spurte doña Francisca: «Kjenner du denne mannen?» Han svarte: «Men kvinne, vet du ikke hva dette dreier seg om?» «Nei». «Vi fanget en stor fisk». «Og hvem er han?» «En pater fra universitetet i Cervera. Superior for misjonærene. Vi var etter ham». «Hva har han gjort?» «Det er ikke det som er spørsmålet. Å være prest er nok». «Hva vil dere gjøre med ham?» «Vel, hva skal vi gjøre ...! Vi må dømme ham!»

Julian reiste seg rasende opp og liret av seg noen banneord, og deretter sluttet han seg til de andre i lastebilen. P. Girón ble plassert ved siden av sjåføren og militsmennene, som var seksten stykker. De vendte tilbake til Torá. I begynnelsen kunne sjåføren ikke snakke på grunn av de sterke inntrykkene, men deretter hadde de en kort dialog. Pateren sa til ham: «Jeg har ingen illusjoner. I kveld vil jeg komme til kirkegården». «Kanskje det ikke er så ille. Kanskje de lar deg gå». «De vil drepe meg, jeg tviler ikke på at de vil drepe meg».

På veien kom de til en privatbil og stanset lastebilen. Pateren ble satt inn i bilen sammen med flere militsmenn, og de dro raskt til Torá. Lastebilen kom senere. Bilen med fangen kom inn på Plaza Doctor Esteve klokken fire om ettermiddagen og ble feiret høyt av alle, som en fest. «Vi har allerede tatt ham, han er allerede i våre hender!», ropte komiteens formann. «Prestene har startet krigen, de skal betale», ropte Marbá. Da p. Giron kom ut av bilen, var føttene hovne og skoene løse. Hans holdning var rolig, resignert og ydmyk.

De førte p. Girón til komiteens lokale. I et rom i første etasje av huset Santamaria, som vendte mot plazaen, tok de opp en forklaring, en merkelig parodi av en rettssak fordi dommen allerede var diktert på forhånd. Det var for å fornærme ofrene. Revolusjonen behandler ikke fakta, men våpen. Der hadde de ham i en time og det var hovedsakelig Tost som førte ordet. Pateren oppga sin status som ordensmann og prest. I tillegg er det kjent at han opplyste om sin beskjedne status: «Jeg er en arbeider og sønn av en arbeider. Jeg har viet mitt liv til arbeiderne og har alltid søkt både den verdslige og evige lykke. Og det skal være dere som kaller dere arbeidere, byens sønner, som skal drepe meg?»

Det sies at han klarte å overbevise noen, og beslutningen om å drepe ham ble ikke tatt enstemmig. Hans status som ordensmann og prest var tilstrekkelig grunn. Fra dette hovedkontoret ble han tatt til byrådets fengsel gjennom de to plazaene i landsbyen, slik at alle menneskene kunne se lidelsen, mishandlingen, volden, skrikene, spotten og blasfemien fra militsmennene. Fengselet var en liten, fuktig celle, med et vindu med jerngitter og en dør med tre låser. Han ble nøye overvåket. Det ser ut til at noen kunne se ham gjennom vinduet og snakke med ham og til og med tilby ham vann. Også noen militsmenn som sto vakt, vekslet noen ord med pateren, som var rolig og overbevist om at dette ville bli hans siste natt. Lensmannens hustru, María del Carmen Solé, som var mor til prest som var drept, ønsket å gi ham litt klær og middag og mulighet til å snakke med ham, men komiteen avviste dette. Han var i fengselet fra klokken fem på ettermiddagen den 4. september til klokken ett på morgenen den 5. september.

På den tiden bestemte de seg for å drepe ham. Noen ville brenne ham levende på torget, men det gjorde de ikke fordi de ikke hadde nok bensin. Dermed slapp han en slik fryktelig død. For å føre ham til retterstedet utenfor Torá, ringte de til señor Jaime Casas, som Tost tvang til å komme med sin lastebil. Han visste hva de trengte den til og ønsket ikke å låne den bort, men likevel sa han ja. De to mennene gikk til lastebilen, hvor señor Casas for nesen på Tost koblet fra en kabel i lastebilen, og alle forsøk på å starte den var forgjeves. Dette overbeviste Tost om at den var ødelagt og fortalte ham at han kunne gå og hvile

Som et alternativ så de etter en annen bil. De beordret en fra en viss Clarenes, som var i huset til Ramón Fontanet. Han dro til komiteen, som sa til ham at han måtte ta med p. Girón til Castellfollit. Han nektet og sa at det ikke var de som hadde ansvaret for rettssaker, men at dette var domstolens jurisdiksjon. De tilkalte komiteen i Cervera og han ble fortalt at han ville bli skutt etter p. Girón. Han hadde ikke annet valg enn å fungere som drosjesjåfør. Så rundt klokken ett om morgenen tok de p. Girón ut av fengselet og tok ham med til fots til komiteens hovedkvarter. I forsetet på bilen satt Tost med pistolen hvilende på beina, mens bak satt Clarenes og p. Girón, som ikke åpnet munnen i det hele tatt, så turen var stille som i graven. Sjåføren sa: «For meg syntes det som om vi hadde med oss en helgen».

Da de ankom nær kirkegården i Castellfollit i Riubregós, stanset de bilen. Alle gikk ut unntatt sjåføren, som de tvang til å slå av frontlysene og holde motoren i gang. Det var også en annen militsgruppe der med en bil eller lastebil, totalt femten eller tyve menn. Pateren ville dø med ansiktet mot dem, men de tvang ham til å snu seg mot kirkegården. Morderne selv fortalte senere at pateren før han døde, kunne snakke, og gjorde det med overtalelse slik at noen av mennene nølte. Han sa blant annet: «Hvis dere dreper meg, vil Torá sørge i tyve år», i tilfelle rettferdighet ble gjort. Han sa også: «Det dere gjør med meg i dag, vil i morgen bli gjort med dere».

Ifølge Marbá overbeviste han dem. Han sa også til dem: «Far tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør». Til slutt, da han så at det ikke var noen annen løsning, la han sin høyre hånd over hjertet og sa: «Skyt, skyt akkurat her», og samtidig tilga han dem alle. Da begynte mange av dem med våpen å skyte. Idet han falt, ropte han: «Lenge leve Kristus Kongen!» (¡Viva Cristo Rey!). Det var klokken to om morgenen den 5. september 1936 i Castellfollit de Riubregós i provinsen Barcelona i Catalonia i Spania, og han var 48 år gammel.

Han falt død om og de skyndte seg mot liket for å ta fra ham alt han hadde på seg, som var en fyllepenn og en klokke. Da komiteen fra Cervera kom for å drepe ham, sa de fra Torá: «Jobben er allerede gjort». Mange mennesker så liket foran hovedporten til kirkegården. Rettssekretæren don Juan Badals undersøkte liket på stedet og registrerte innholdet i lommene hans, en rosenkrans, seks lommetørklær med initialene J.G. og en notisblokk skrevet på latin. Den ga de til landsbyens prest, don Concordio Guasch. Obduksjonen viste at syv av skuddene var dødelige. Han ble gravlagt med sine egne klær uten kiste eller likklede på den samme kirkegården i Castellfollit. Han lå der i fire år før han ble overført til Cervera.

58) Den salige Matteus Casals Mas * (kat: Mateu; sp: Mateo), prest CMF, ble født den 10. september 1883 i Bagá i provinsen Barcelona og bispedømmet Solsona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt dagen etter av sognepresten i sognekirken med navnene Mateo Lorenzo José. Han mottok også fermingen (konfirmasjonen). Hans foreldre var don Mateo Casals og hans hustru doña Maria Dolores Mas. De hadde ni barn og Matteus var den tredje yngste. De innpodet i ham en sterk andakt for Jesu lidelse som han skulle beholde i hele sitt liv. Han likte begivenhetene i Den stille uke, og dette inspirerte også et prestekall hos ham. Men det kjølnet på grunn av hans lengsel etter å være fri, og det begynte å se ut som han ønsket å arbeide på markene eller i skogen. Han lyttet ikke til rådene fra sin mor, som døde i 1897. Deretter begynte han å arbeide på et veveri. Det var der han opplevde en forandring.

Veiledet av p. Domingo Rafort, kapellan i sognet, og etter å ha fått tillatelse av sin far, begynte Matteus i september 1898 på bispedømmets seminar i Solsona, femten år gammel. Utgiftene ble betalt av hans tante Maria Mas, ettersom hans familie levde i beskjedne kår og ikke hadde råd til å betale hans studier. Derfor skrev han: «Jeg begynte studiene i ekstrem fattigdom, siden det var lite familien kunne sørge for». Han fullførte årene med humaniora med oppmuntring fra sine overordnede, men fant regimet i seminaret vanskelig. Etter fire måneders sommerferie, eller en sogneprests liv på et isolert sted fikk ham til å tvile på sitt kall. Langsomt modnet hans kall til en religiøs kommunitet mens han omgikk med kongregasjonen claretinske misjonærer. Det var don Domingo som hjalp ham.

Etter å ha overvunnet motstanden fra familien og vennene og mottatt noen almisser fra gode sjeler til «medgiften» og reisen, kom han den 14. juli 1902 til Calle Ripoll i Barcelona etter en reise på ni timer. Der tok han toget, som han aldri hadde sett før, og midt på ettermiddagen var han i Vic. Men han regnet sin egentlige inntreden til den 16. juli, da den ble registrert. En måned senere, den 14. august, begynte han på novisiatet under veiledning av p. Mariano Fernández med å motta ordensdrakten, nitten år gammel. Under de åndelige øvelsene i januar 1903 bestemte han seg for et asketisk liv, spesielt når det gjaldt mat. Senere ofret han seg fullstendig til Jomfru Maria og ba om hennes omsorg. I juni så han behovet for å avansere i dyder og enkelhet. Hans intellektuelle og moralske kvaliteter var ekstraordinære, men hans helse var middels. Han ble tatt med til en spesialist i Barcelona, som undersøkte ham uten å finne noe som kunne få hans overordnede til å sende ham bort. Han mente det var en minneverdig dag. Full av glede avla han sine første løfter den 15. august 1903 i Vic. Samme dag mottok han tonsuren fra biskop José Torras y Bages (1846-1916) av Vic (1899-1916).

Den sommeren flyttet han til Cervera for å studere filosofi. I hans tredje år (1905/06) var hans prefekt den salige p. Filip de Jesús Munárriz. Etter å ha avsluttet filosofistudiene mottok han den 15. juli 1906 de lavere vielser av biskop Armengol Coll y Armengol CMF (1859-1918), apostolisk vikar av Fernando Póo (1904-18). I 1906/07 begynte han på sitt første år med teologi, og hans prefekt var da p. Ezequiel Vilarroya. Under teologistudiet fortsatte han med å lide av søvnløshet og hodepine. Dette hadde muligens innflytelse på hans akademiske prestasjoner, men hans moralske kvaliteter og religiøse observans var beundringsverdig. Han fortsatte med sine studier i dogmatisk teologi i Cervera og moralteologi i Alagón (1909), hvor hans prefekt var p. Ramón Ribera. I Vic ble han vigslet til subdiakon den 21. mai 1910 og til diakon den 24. september 1910 av biskop José Torras y Bages av Vic. Etter å ha fullført moralteologien ble han presteviet den 13. juni 1911 i Zaragoza av erkebiskop Juan Soldevilla y Romero (1843-1923) av Zaragoza (1901-23), kardinal fra 1919.

Etter prestevielsen ble han sendt til Aranda de Duero for å forberede seg på prestetjenesten. I 1913 ble han sendt til Alagón, hvor han bare ble en kort stund før han den 18. august ble sendt til Solsona som minister. Kort etter ble han også valgt til sakristan. Tre år senere ble han utnevnt til professor i det kontemplative liv (mystikk). I 1919 ble han utnevnt til første konsultor i samme hus. Han viste seg å være nidkjær for sjelenes frelse gjennom apostoliske aktiviteter med novenaer, triduum, misjoner, åndelige øvelser, prekener, foredrag og lignende på mange steder både nær og fjern. Han prekte også for religiøse kommuniteter.

I desember 1922 ble han utnevnt til superior for huset i Sabadell, hvor han ankom den 4. januar 1923. Der fortsatte han med samme apostoliske intensitet. I 1930 ble han sendt til Cervera som superior, men allerede året etter ble han kalt til superior for kommuniteten i Solsona. Den 24. juli 1934 dro han til Sabadell for å ta opp embetet som superior. Der måtte han utholde hendelsene i oktober 1934, som han mintes året etter under noen åndelige øvelser: «Husk farene om natten den 6. oktober, hvor nært dere så døden, og hvordan Gud reddet dere med et nesten synlig forsyn fra slike kritiske omstendigheter for dere og andre. Takk derfor Gud kontinuerlig... ». Dette var hendelser og farer som han ikke kunne glemme. Til tross for alt fortsatte han med sin ufattelige apostoliske aktivitet, noe som fremgår av husets krønike og med mange oppgaver.

Han var en svært ydmyk mann, enkel, snill og nestekjærlig. Han var hardt arbeidende og flittig i å utføre sine forpliktelser. Allerede som svært ung viste han en stor lengsel etter hellighet. I novisiatet innviet han seg helt til jomfruen. Han var et menneske av levende tro. Ved identifiseringen av hans levninger vitner rapporten om «trælete knær til en som i livet hadde knelt mye». Han var en svært observant ordensbror, eksemplarisk og oppbyggelig. Han hadde en stor iver for sjelens frelse. Han var en stor predikant og flittig i skriftestolen. Han ble ansett som en helgen.

Etter hendelsene i 1934skrev han i de åndelige øvelsene i 1935 og 1936 at døden ikke var noe å frykte. Ved andre anledninger uttrykte han villighet til å gi sitt blod for Kristus, og han avviste muligheten til flukt eller gå i dekning. Dette var en generell holdning hos alle i kommuniteten. Han var også overbevist om at han ville dø som martyr i løpet av kort tid. Den 19. juli 1936 søkte han tilflukt i hjemmet til en venn. P. Casals dro til don José Vilaseca, som bodde i Calle San Juan. Om morgenen den 20. juli vendte de fleste av kommunitetens medlemmer tilbake til huset for å feire messe og motta kommunion. P. Casals bestemte seg for å feire messe i kapellet til «De små søstre av de fattige» (Las Hermanitas de los Pobres), så han kom til huset senere.

Señor Roca brakte dem kjeks, og p. Casals spurte ham om situasjonen i byen. Señor Roca svarte: «Patre, ikke prøv å bli her. Jeg har sett fiendtlige demonstrasjoner og jeg råder dere til å søke tilflukt i hjemmene til folk dere kjenner. Da ba p. Casals dem alle om å vende tilbake til det stedet hvor de hadde tilbrakt forrige natt og søke tilflukt der. Selv vendte han tilbake til Calle San Juan. Der var han til den 4. august, da en militspatrulje kom for å lete etter ham og tok ham med til fengselet. Åpenbart var mennene i patruljen informert gjennom en liste over hjem som falt i deres hender, eller de hadde presset disse adressene ut av de første arresterte. Dette var mest sannsynlig, ettersom bror Solé ikke var på listen over hjem, og de søkte etter ham ved fornavn og etternavn.

I fengselet var andre medlemmer av kommuniteten. Claretinerne forsøkte å følge kommunitetslivet med fromhetsøvelser og rosenkransen. Det ble sagt at p. Canals ga dem åndelige øvelser. Alle ble hjulpet av slektningene til andre fanger. En av dem kom for å tilby dem et sted å være når de slapp ut av fengselet. Men p. Casals kjente at han snart skulle dø. Den 4. september 1926 kom flere patruljebiler nær midnatt med ordrer fra myndighetene og den lokale komiteen. De dro alle fangene ut fra deres celler og delte dem i tre grupper på fire og en på tre, ettersom det bare var femten fanger. De ble satt i biler og kjørt ut av byen. Da fangene gikk gjennom gatene, ropte de «Lenge leve Kristus Kongen! Lenge leve Jesu hellige hjerte!» Ifølge p. Canals’ dødsattest ble han drept ved kilometermerke nr. 17 på Rubí-motorveien rundt klokken fem om morgenen den 5. september 1936, i kommunen Sant Quirze del Vallès (sp: San Quirico de Tarrasa) i provinsen Barcelona. Han døde av traumatisk sjokk som følge av kulene. Han ble gravlagt på kirkegården i Sant Quirze del Vallès. Han ble nesten 53 år gammel.

59) Den salige Josef Puig Bret * (kat: Josep; sp: José), prest CMF, ble født den 28. april 1860 i Cistella i provinsen og bispedømmet Girona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt dagen etter i sognekirken i Cistella med navnene José Juan Esteban. Han ble fermet (konfirmert) den 16. september 1864 av biskop dr. Constantino Bonet y Zanuy (1808-78) av Girona (1862-75), senere erkebiskop av Tarragona (1875-78), som var på pastoralt besøk i henhold til de kanoniske normer. Hans foreldre var don Francisco Puig og hans hustru doña Maria Bret.

På bispedømmets seminar Nuestra Señora de Collell i Girona studerte han latin og humaniora og tre år med filosofi med middels karakterer, men rektor don Baudilio Payet attesterte den 20. desember 1878 at studenten Josef Puig Bret i de to siste kursene, spesielt i det siste, har blitt anbefalt for sin flid og moralske oppførsel og fordi han bemerkelsesverdig ofte har mottatt de hellige sakramentene og deltatt i de religiøse funksjonene. I rapportene sendt den 25. januar 1879 av bispedømmets ordinarius, biskop dr. Tomás Sivilla y Gener (1817-1906) av Girona (1877-1906), som var obligatorisk for opptak av bispedømmeseminarister i en religiøs kongregasjon, bevitnet at José var en mann av godt liv, ry og skikker, uten irregulariteter og andre kanoniske impedimenter og uten gjeld eller andre forpliktelser.

Han trådte inn i kongregasjonen claretinerne den 2. januar 1879 som postulant i Thuir (kat: Tuïr) i departementet Pyrénées-Orientales i det sørlige Frankrike, like ved den spanske grensen. Der gjennomgikk han novisiatet, som ble avsluttet med avleggelse av de evige løfter den 6. januar 1880. Dette året tok han det første kurset i teologi. Fra 1880 til 1885 studerte han dogmatisk teologi, moralteologi og kirkerett i huset i Gràcia i Barcelona, som deretter ble omgjort til et kollegium for høyere studier i kongregasjonen.

I september 1881 mottok han den første tonsuren og de fire lavere vielser av biskop José Maria de Urquinaona y Vidot (1813-83) av Barcelona (1878-83). Den 10. mars 1883, lørdag før Pasjonssøndag, ble han vigslet til subdiakon, og to uker senere, på påskeaften, ble han diakonviet. Han ble presteviet den 24. september 1883 av biskop José Morgades y Gili (1826-1901) av Vic (1882-99), 23 år gammel. Siden den kanoniske alder for å bli presteviet var 24 år, måtte konsilkongregasjonen i Vatikanet gi ham dispensasjon fra det kanoniske impediment «aldersdefekt».

Mot midten av 1884 ble han sendt til Mexico. Han ankom i august sammen med bror Agapito Gómez. De dro til huset i Toluca som var grunnlagt samme år. Han ble utnevnt til husets minister og lærer på skolen. Han viet seg også til å preke. I 1892 ble han postert i hovedstaden Mexico By, hvor erkebiskop Próspero María Alarcón y Sánchez de la Barquera (1827-1908) av Mexico By (1892-1906) insisterte på at misjonærene tok ansvaret for kirken San Hipólito. I begynnelsen tilhørte han kommuniteten Jesús María, men p. general som var på besøk i landet, mente at det ville være mer hensiktsmessig og nyttig å danne en egen kommunitet. I denne nye kommuniteten ble p. Puig den første superioren.

Situasjonen i dette huset var problematisk. Denne grunnleggelsen hadde ingen basis eller kontrakt, og erkebiskopen var ikke forpliktet til å gi dem noe annet en kirken, et lite tilstøtende hus og noen få anbefalelsesbrev for å be om almisser. De måtte bygge et hus for kommuniteten i tillegg til å reparere og dekorere kirken, som var i en bedrøvelig tilstand. Dette innebar en utgift på 200 000 pesos. Misjonærene etablerte «Bønneapostolatet» (Apostolado de la Oración), med stor aksept fra de troende. P. Puig var svært observant og så at det generelt i husene i Mexico var lite observans og at pater visitor eller delegat fra regjeringen var en svak person. Dette skrev han om til p. José Xifré, generalsuperior.

Puig ble falskt anklaget til generalsuperioren, som straffet ham alvorlig og uten forvarsel, slik at visitatoren ikke torde å utøve sitt mandat eller avbrøt utøvelsen av dette, ettersom hans overraskelse var stor. P. Puig gjennomled alt dette med tålmodighet og ydmykhet. I mars 1898 ble han overført til Puebla de los Ángeles som superior. Den 9. juli 1900 ble huset i Orizaba grunnlagt, og der var p. Puig den første superioren. I dette huset hadde de mange motsetninger og skuffelser fra begynnelsen. Biskopen unnlot å informere dem før han ga dem huset, men «det forundrer ingen som kjenner Hans Nåde», skrev p. Puig den 13. april 1901 i et brev til p. Clemente Serrat, generalsuperior. Han mener at det var merkelig at grunnleggelsen ble gjort. Biskopen tilbød dem ikke noe hus, heller ikke da de ønsket å bidra med rundt 1500 pesos til å bygge resten, og nå hadde de ikke noe misjon, fordi den var basert på at de hadde et hus.

I 1903 ble han kalt tilbake til Spania og ble tilknyttet huset i Vic. I 1906 ble han sendt til La Selva del Campo som konsultor, og året etter ble han sendt til generalatet i Barcelona i Calle Ripoll. Der viet han sin innsats til å få orden på magasinet Iris de paz. En annen sak var å fremme spredningen av bøker, hovedsakelig de som ble skrevet av claretinere. Et spørsmål som kom opp i hans arbeid, handlet om selskapets økonomi. Dette ble ordnet med señor Roca, som var trykker og administrator, men som tydeligvis ikke gikk frem i all rettferdighet, fordi han ikke innrømmet at budsjettene også involverte andre skribenter og bokbinderier, og noen ganger ble de også begrenset til å fungere som mellommann. P. Puig kom til følgende konklusjon: «Det viser seg at vi ikke er gode i kommersielle prosjekter». Han var svært opptatt av at utgivelsen av bøkene var så gunstige som mulig for kongregasjonen.

I 1913 ble han igjen sendt til Selva del Campo som første konsultor, og kort tid etter ble han utnevnt til rådgiver for Katolsk Ungdom (La Juventud Católica). I 1914 grunnla han «Barneforeningen av Marias uplettede hjerte» (La Asociación Infantes del Inmaculado Corazón de María). I 1920 dro han til Sallent for å tjene som predikant. Den 5. august 1925 kom han til Solsona som husets minister. Året etter kom han tilbake til Barcelona og i 1928 dro han til Sallent som første konsultor og minister. Der fortsatte han sin tjeneste med prekener og katekese, og han var en stor kateket. I mars 1933 ble han sendt til Sabadell. Han var allerede svært syk, men det fikk ham ikke til å slutte med å preke hvor som helst.

Han var en god ordensbror med en stor ånd av observans og svært kompetent i sine forpliktelser. Han ble beskrevet som ydmyk og hjelpsom, lidenskapelig, from og botferdig. Han var nidkjær etter å frelse sjeler. Han var en fremtredende misjonær innen forkynnelse, katekese og i skriftestolen. Den 6. oktober 1934 var det et forsøk på et revolusjonært opprør, som ble diskutert i begynnelsen. Da sa pateren at hvis det ikke hadde vært noen motstand, hadde alle vært martyrer. Denne villigheten til martyriet ble manifestert flere ganger av alle medlemmer av kommuniteten i Sabadell.

Den 19. juli 1936 søkte han tilflukt i butikken Casa Solar i Calle San Juan. Neste dag kom han tilbake til klosteret sammen med de andre for å feire messe. Midt på dagen gikk alle claretinerne tilbake til sine tilfluktssteder. Senere på ettermiddagen flyttet p. Puig sammen med bror Clavería til gamlehjemmet som ble drevet av «De små søstre av de fattige» (Las Hermanitas de los Pobres) som en gammel mann. Der ble de værende til han ble arrestert den 4. august. I løpet av denne tiden levde han et svært fromt liv, tålmodig og stille, mens han forberedte seg innvendig for det kommende martyriet.

Den 4. august kom en person av tvilsom status ved navn Romans til gamlehjemmet med en patrulje, og han arresterte pateren og bror Clavería. De ville vite i hvilke andre hjem claretinerne hadde søkt tilflukt. Deretter sa patruljemennene kynisk: «Nå tar vi dere med til et sted hvor dere får det mye bedre enn her». De ble satt i fengsel som de andre medlemmene av kommuniteten. P. Puig ble værende der i en måned. I løpet av denne tiden viet han seg til fromme øvelser, resitering av rosenkransen og åndelige øvelser. Det var kjent i Sabadell at de levde et kommunitetsliv i fengselet. I kommunikasjon med noen venner sa den gamle pateren oppriktig: «Vi har det bra, og det virker som om vi er hjemme».

Han ble fjernet fra fengselet med vold den 4. september 1936 klokken 23.45 om kvelden og tatt i samme bil som brødrene Clavería, Rafí og Solé (nr 60, 61 og 62). De ble skutt på veien til Castellar i kommunen Terrassa (sp: Tarrasa) i provinsen Barcelona tidlig om morgenen den 5. september 1936. Ifølge dødsattesten døde han av hjerneblødning, men selvfølgelig ble han skutt. Han ble gravlagt på kirkegården i byen. Han ble 76 år gammel.

60) Den salige Johannes Rafí Figuerola * (kat: Joan; sp: Juan), legbror CMF, født den 30. oktober 1875 i Vilabella i provinsen og bispedømmet Tarragona i regionen Catalonia i Spania. På grunn av den overhengende faren for at han ville dø, ble han døpt av sin gudmor, Teresa Pié de Armengol, i samsvar med den ekstraordinære ritus. Etter å ha overlevd, ble han dagen etter brakt til kirken San Pedro Apóstol, hvor seremonien ble komplettert av El Cura Ecónomo ved å gi ham navnene Juan Pedro Antonio. Han ble fermet (konfirmert) den 18. mai 1877 av erkebiskop dr. Constantino Bonet y Zanuy (1808-78) av Tarragona (1875-78).

Hans foreldre var bonden don José Rafí og hans hustru doña Rosa Figuerola, som var husmor. De skapte et dypt kristent hjem hvor tro og fromhet styrte hverdagslivet. I dette miljøet ble det religiøse kallet næret hos fire av deres sønner, Pablo (født 11. februar 1873, løfter den 15. august 1890, død 20. juni 1959 i Santiago de Chile), Juan, Jaime (født 17. mars 1880, løfter 3. mai 1896, død 11. desember 1938 i Buenos Aires) og Ramón (født 1. mars 1882, løfter 27. august 1898, død 22. mars 1941 i São José dos Campos i Brasil). De ble alle fire legbrødre i kongregasjonen claretinske misjonærer. Alle trådte inn i novisiatet da de var femten eller seksten år gamle, og alle forble claretinere til sin død.

Han trådte inn hos claretinerne den 18. juli 1890 i Cervera, fjorten år gammel. Hans postulatat varte bare noen få måneder, og den 7. desember begynte han på sitt novisiat med å motta ordensdrakten. På slutten av dette prøveåret avla han sine første løfter den 8. desember 1891 [noen kilder sier 30. oktober]. Som legbror med løfter syntes han å læret yrket som skredder raskt og arbeidet sammen med sin eldre bror Pablo. Hans første postering var å fortsette i Cervera som skredder, mens hans bror Pablo ble sendt til Chile den 22. januar 1892.

I desember 1895 ble han sendt til kommuniteten i Pamplona for å tjene som skredder, sakristan og portner. I dette huset møtte han flere problemer som satte hans kall i fare. I mai 1898 ble han overført til Cervera. Der fortsatte han med ansvaret som skredder. Tre måneder senere ble han sendt til Solsona, hvor han ankom den 15. september. Også i denne kommuniteten var han skredder, men tjente også i vaskeriet og som portner. I 1905 ble han sendt til huset i Gràcia i Barcelona. I denne kommuniteten tjente han som skredder. Han fikk også oppleve virkningene av Den tragiske uken (La Semana Trágica) under opprøret fra 26. juli til 2. august 1909 med ødeleggelsen av huset og kirken. Han måtte flytte til residensen Paseo San Juan i Barcelona. I juli 1920 ble han sendt til San Feliu de Guixols med oppgavene som sakristan, portner og skredder. I juli 1923 ble han sendt til Tarragona og i 1931 til Girona som skredder. Hans siste postering var til Sabadell i 1935, også som skredder.

I rapportene fra de kommunitetene hvor bror Rafí var postert, var det en jevn fremgang i hans perfeksjon. Noen ganger møtte han prøvelser hvor noen var overdrevne, men fakta reflekterer en anerkjennelse og respekt fra hans overordnede. For eksempel ble det sagt at han hadde en god oppførsel, men var noe ukonsentrert i sitt arbeid. Han ble sagt å være fredsommelig, from og noe av en spøkefugl. En annen sier at han var beskjeden, munter og rolig. Senere ble det sagt at han var observant og from, men likevel innsiktsfull, snakkesalig og bemerkelsesverdig nysgjerrig. I det hele var hans oppførsel svært positiv. Hans intellektuelle kvaliteter var middels og hans instruksjon gjennomsnittlig. Han kunne lese og skrive, og han utmerket seg som skredder. Han var observant av konstitusjonene, lydig mot sine overordnede og til tjeneste for kommuniteten. Han var ydmyk og flittig i embetet som portner, og han var hardt arbeidende og trofast i utførelsen av sine plikter.

Bror Rafí hadde gjennomgått «Den tragiske uken» i Barcelona, og etter alle de følgende politiske og sosiale endringene kunne han på en måte forutse de tragiske resultatene. Det var nok til å åpne hans øyne. Samtidig hadde han modnet og syntes rede til å akseptere martyriet for troen. For ham hjalp det å holde fast ved det religiøse liv ham til å takle slike situasjoner. Dager før utbruddet av revolusjonen så bror Rafí faren for martyrium. Den 19. juli 1936 forlot han huset i likhet med de andre medlemmene av kommuniteten, og han søkte tilflukt sammen med bror Cardona i hjemmet til señor Roca, som bodde i Calle Illa nr. 50. Neste morgen vendte han tilbake til kommuniteten for å høre messe og motta kommunion. Ved middagstid vendte han etter ønske fra familien Roca tilbake til deres hjem, hvor han bodde i rundt femten dager.

Den 4. august, mens han var i hjemmet til familien Roca, kom militsmenn og spurte etter kultgjenstander som tilhørte Teresasøstrene. Først nektet han, men han måtte utlevere disse gjenstandene. De sa til señor Roca at det var to tjenere av de claretinske misjonærene som gjemte seg i hans hus. Militsmennene sa hyklersk til ham at de ville ta seg av disse tjenerne og overføre dem til deres respektive byer. Men de tok brødrene Rafí og Cardona først til rådhuset og derfra til fengselet. Der møtte de andre fra claretinernes kommunitet og unge mennesker fra byen. I fengselet dannet de en kvasi-kommunitet. Nå var det tid for lange meditasjoner over deres skjebne og å forberede seg for martyriet.

Sent på kvelden den 4. september 1936 ble han tatt ut av fengselet med makt sammen med de andre i grupper på fire. Bror Rafí var i gruppe med p. Puig og brødrene Clavería og Solé. Den korte turen var for å drepe dem. I den sivile dødsattesten står det at bror Rafí døde i Terrassa den 5. september 1936 av en «hjerneblødning», og hans legeme ble funnet på veien til Castellar i kommunen Terrassa (sp: Tarrasa) i provinsen Barcelona. Han ble gravlagt på kirkegården i denne kommunen. Han ble femti år gammel.

61) Den salige Josef Clavería Mas * (kat: Josep; sp: José), legbror CMF, ble født den 29. august 1875 i byen Vic i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt noen dager senere og ble senere fermet (konfirmert) i det samme sognet, men datoene er ukjente fordi kirkebøkene forsvant under den marxistiske revolusjonen. Av dette kan man ikke tvile på at han ble døpt og fermet, for ved avleggelse av religiøse løfter var dåpsattest og fermingsattest alltid krevd. Hans foreldre var bonden don Segismundo Clavería og hans hustru doña Rosa Mas. De hadde seks barn. Familien fulgte trofast den kristne lære, fromhet og skikker.

Han trådte inn i claretinernes kongregasjon som legbror i 1900. I likhet med mange legbrorkandidater ble hans postulatat kort, så han påbegynte sitt novisiat i november med å motta ordensdrakten den 2. november. Han avsluttet denne prøveperioden med å avlegge sine første løfter i Cervera den 3. november 1901. I denne kommuniteten tjente han som sakristan og andre oppgaver som krevdes i en svært stor kommunitet. I de årene bror Clavería bodde i Cervera, var det mer enn 200 claretinere som bodde i huset. I 1913 ble han postert i misjonshuset i Sabadell, og der bodde han til sin død i 1936. i denne lange perioden arbeidet han under en rekke superiorer. Vi kan nevne p. Matteus Casals i tre ulike perioder, 1922-25, 1925-28 og 1934-36. Han oppfylte sitt ansvar som sakristan med aksept og flid.

En av de kvalitetene som syntes å prege ham, var at han lærte raskt. Han var ydmyk, arbeidsom, flittig, energisk og from. Han fremhevet seg for sin forsiktige omsorg og renslighet. Han viste seg å ha en kunnskapsrik forståelse av liturgiske funksjoner. Mange kommenterte at han tydelig hadde sansen for sine arbeidsoppgaver som sakristan. Han var en god ordensmann, observant mot konstitusjonene og lydig mot sine overordnede. Han viste seg å være et fremragende medlem av kommuniteten.

Da den marxistiske revolusjonen brøt ut, bodde bror Clavería i Sabadell. Den 19. juli 1936 måtte han forlate huset, og han søkte da tilflukt i butikken Casa Solar i Calle San Juan. Neste dag vendte han tilbake sammen med de andre medlemmene av kommuniteten for å høre messe og motta kommunion. Midt på dagen vendte alle tilbake til sine tilfluktssteder. Senere flyttet han sammen med p. Puig til et gamlehjem som ble drevet av «De små søstre av de fattige» (Las Hermanitas de los Pobres). Der ble han værende til 4. august. I løpet av disse dagene førte begge et liv av fromhet.

Om ettermiddagen den 4. august dukket noen patruljebiler opp under ledelse av en viss Romans, som var spion, og de arresterte ham sammen med P. Puig og etter å ha prøvd å få dem til å avsløre tidligere tilfluktssteder, sa de at de nå skulle tas med til et sted hvor de ville ha det mye bedre enn der. De ble tatt med til fengselet, hvor de fant andre medlemmer av kommuniteten. Der satt han i en hel måned, til den 4. september, da han ble tatt ut for å bli skutt. Hele denne tiden viet han seg til å forberede seg for martyriet med fromme handlinger som rosenkransen og de åndelige øvelser.

Han ble klokken 23.45 den 4. september 1936 tatt ut fra fengselet med vold og tatt med i en bil sammen med p. Puig og brødrene Rafí og Solé for martyrium. Han ble skutt på veien til Castellar i kommunen Terrassa (sp: Tarrasa) i provinsen Barcelona ved daggry den 5. september 1936. Ifølge dødsattesten døde han av hjerneblødning, men dødsårsaken var åpenbart skuddene. Han ble gravlagt på kirkegården i byen. Han ble 61 år gammel.

62) Den salige Josef Solé Maimó * (kat: Josep; sp: José), legbror CMF, ble født den 21. august 1890 i landsbyen La Guardià Lada (sp: Guardia-lada) i provinsen Lleida og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Noen dager senere ble han døpt i sognekirken med den høytid som var foreskrevet i de liturgiske lovene. I den samme sognekirken ble han senere også fermet (konfirmert). Hans foreldre var don Isidro Solé og hans hustru doña Rosa Maimó. Han fikk en kristen oppdragelse i henhold til tidens skikk.

Da han var 25 år gammel, trådte han i 1915 inn i claretinernes kongregasjon i Cervera for å gjennomgå et kort postulatat. Den 5. januar 1916 begynte han i novisiatet med å motta ordensdrakten. Ved slutten av det kanoniske prøveåret under veiledning av den erfarne p. Ramón Ribera avla han sine første løfter den 6. januar 1917. Etter løfteavleggelsen fortsatte han å bo i Cervera som skredder, men han var også kokk og murer. Før han trådte inn hos claretinerne, hadde han arbeidet som murer.

Den 7. oktober 1933 ble han sendt til La Selva del Campo som assistent til kokken, men året etter vendte han tilbake til Cervera. Den 23. februar 1935, etter et kort opphold i Solsona, vendte han midlertidig tilbake til La Selva del Campo som sykepasser for å hjelpe de syke og med andre plikter i huset. Årsaken var at flere medlemmer av kommuniteten var rammet av influensa, men heldigvis var det ingen alvorlige tilfeller. I april 1935 ble han overført til Barcelona, men var medlem av kommuniteten i Cervera. Reisen kostet syv pesetas.

Novisemesteren beskriver ham som en ung mann av svært god helse og god oppførsel. Disse dydene fortsatte å øke med tiden. Alle vitnene sier at han egnet seg svært godt til arbeidet og var utrettelig, hengiven, from, enkel og ydmyk. Han var murer av yrke og flittig i utøvelsen av sitt arbeid. Han var også svært hjelpsom og alltid rede til å tjene de kommunitetene som trengte ham. Han var en svært god ordensbror, observant mot konstitusjonene og lydig. Han hadde ry for å være en åndelig og hellig person. Han utmerkede seg ved sin tilbaketrukkethet, sitt merkelige indre og kontemplativt liv. Han var vanligvis i Guds nærvær.

Utbruddet av den marxistiske revolusjonen overrasket ham i Barcelona. Den 19. juli forlot han huset i gamlebyen sammen med p. Carlos Catá, som hadde forkynt i Sardanyola. De flyktet til fjellet Tibidabo ved Barcelona. Rundt middagstid den 20. juli dro de til huset i Sabadell, bare for å finne at de andre i kommuniteten hadde spredt seg. De fant p. Nolla som passet på huset, og han lagde et måltid til dem.

Bror Solé ble tatt med til huset til doña Crescencia Viñas, hvor bror Clavería hadde søkt tilflukt. En kilde sier at de tilbrakte flere dager sammen, men det virker som om br. Clavería allerede samme dag den 20. juli dro til et gamlehjem sammen med p. Puig. Br. Solé var en fremmed murer og kunne gå ubemerket, men forholdsregler ble tatt. For å unngå overraskelser fra politiet, tok han seg hver dag i skumringen inne i et nærliggende og ubebodd hus med et tau. Der tilbrakte han nettene, og noen ganger også dagene når forholdene krevde det, og han mottok mat ved hjelp av tauet. Men alle tiltakene viste seg forgjeves.

Om ettermiddagen den 4. august kom en mann ved navn Romans og spurte etter ham ved for- og etternavn. Siden bror Solé var ukjent for patruljene, kunne han ha rømt, men det var viktigere for ham å være sammen med sine brødre. Da han ble anmodet av politiet om å komme ut fra sitt skjulested, forlot han huset med rosenkransen i hånden og gikk taust til bilen som sto ved døren. De tok ham med til fengselet, hvor han møtte de andre medlemmene av kommuniteten.

Han satt i fengselet i en måned til den 4. september. Hele denne tiden levde han et tilbaketrukket liv mens han forberedte seg på martyriet med åndelige øvelser og meditasjon. Den kvelden kom anarkistene og hentet ham med makt sammen med resten av kommuniteten. De ble delt inn i grupper på fire, og han ble satt inn i en bil sammen med p. Puig og brødrene Clavería og Rafí. De kjørte veien til Castellar til kommunen Terrassa (sp: Tarrasa) i provinsen Barcelona, hvor de ble skutt i de tidlige timer den 5. september 1936. Den sivile dødsattesten slår fast at bror Solé døde i Terrassa den 5. september 1936. Hans legeme ble funnet ved veien til Castellar. Dødsårsaken ble angitt som hjerneblødning, men han ble selvsagt skutt. Han ble gravlagt på kirkegården i Terrassa. Han ble 46 år gammel.

63) Den salige Josef Cardona Dalmases * (kat: Josep; sp: José), legbror CMF, ble født klokken ti om kvelden den 31. mars 1916 i foreldrenes hus i landsbyen Prades i kommunen La Molsosa (sp: Molsosa) i provinsen Lleida og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var bonden don Marcelino Cardona Estany fra Prades og hans hustru doña Luisa Dalmases Grau fra Castelltallet i provinsen Barcelona, som var husmor. Han ble døpt noen dager senere med navnene José Amadeo Luis. Noen år senere ble han fermet (konfirmert). Sin første menneskelige og kristne formasjon fikk han i hjemmet og i sognet.

Han trådte inn hos claretinerne som legbrorpostulant den 16. juli 1930 i Vic, seksten år gammel. Den 14. august 1931 begynte han sitt novisiat med å motta ordensdrakten. Den 15. august 1932 avla han sine første løfter sammen med femten andre studenter og en legbror. Han ble bestemt for den store kommuniteten i Cervera, hvor han fornyet sine løfter i 1933 og 1934. Selv om han fortsatte å være medlem av kommuniteten i Cervera, ble han sendt til kommuniteten i Sabadell i Barcelona for å hjelpe til som kokk fra 25. august til 3. september 1934. I et brev til familien erklærte han at han var lykkelig og at han likte ansvaret som kokk.

Den 21. oktober 1934 ble han overført til kollegiet i Solsona, hvor han den 15. august 1935 fornyet sine løfter for tre år. Kort etter ble han sendt til Sabadell. Medlemmene i kommuniteten anså ham som en beskjeden kokk og oppmerksom på andres behov. Han var lærenem, nestekjærlig, hjelpsom og flittig. Hans overordnede anså ham som en god ordensbror som alltid oppfylte sine forpliktelser.

Den 19. juli 1936 forlot han huset i likhet med de andre medlemmene av kommuniteten. Han søkte tilflukt sammen med bror Rafí i hjemmet til familien Roca, som bodde i Calle Illa nr. 50. Om morgenen neste dag vendte han tilbake til huset for å høre messe og motta kommunion. Ved middagstid spredte kommuniteten seg igjen, og etter anmodning fra familien Roca vendte han tilbake til deres hus, hvor han ble værende i rundt femten dager.

Klokken 11.30 på formiddagen den 4. august ble han arrestert av militsmenn, som hadde kommet for å foreta en ransakelse i familiens hjem. Til tross for det faktum at eierne av huset sa at han var en tjener for misjonærene, ble han likevel arrestert og med villedende løfter ble han brakt til det kommunale fengselet. Der fant han andre claretinske innsatte, og nesten med det samme begynte disse seks medlemmene å vende tilbake til sine kommunitetsrutiner. I fengselet fortsatte bror Cardona sitt yrke som kokk. De levde også et kommunitetsliv med rosenkransen og åndelige øvelser.

Klokken 23.45 om kvelden den 4. september kom en nattpatrulje av anarkister og trakk fangene ut fra cellene med vold. Fangene ropte: «Lenge leve Kristus Kongen! Lenge leve Jesu hellige hjerte!» De ble tatt med i biler i grupper på fire. Rundt klokken fem om morgenen den 5. september 1936 ble han skutt i nærheten av Sabadell, nærmere bestemt foran kapellet i Santiga ved Carretera de Santa Perpetua. Han ble tyve år gammel. Han ble gravlagt i den sivile graven i Sabadell, noe som gjorde det mulig å identifisere hans unge legeme ut fra rester av hans klær og nummeret på kragen.

64) Den salige Peter Sitges Obiols †† (kat: Pere; sp: Pedro) (sp: Sitjes), prest CMF, ble født den 17. april 1900 i La Cellera (sp: La Sellera) i provinsen og bispedømmet Girona i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var arbeideren Pere Sitges og hans hustru Mariana Obiols. Han ble døpt to dager senere i sognekirken, hvor han også ble fermet (konfirmert) noen år senere.

I oktober 1911 begynte han i claretinernes postulatat i Vic, elleve år gammel. Der studerte han humaniora. Hans prefekt var den salige p. Gumersindus Valtierra (nr 36), som skulle bli martyr i Barcelona 25 år senere. Han fullførte sine studier i 1915 og ble sendt til Cervera, hvor han gjennomgikk novisiatet under veiledning av novisemesteren, p. Ramón Ribera. Novisiatet begynte ved at han mottok ordensdrakten den 14. august 1915 og ble avsluttet ved at han avla sine første løfter den 15. august 1916. Han fullførte sine studier i filosofi og dogmatisk teologi i den samme bygningen til det tidligere universitetet i Cervera. Den 6., 7. og 8. august 1921 mottok han tonsuren og de fire lavere vielser av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45).

I 1923 ble han sendt til Solsona for to års videre studier i moralteologi. Ved slutten av de første året ble han vigslet til subdiakon den 14. juni 1924 av biskop Comellas. Den 20. september 1924 ble han diakonviet i Lleida av biskop José Miralles y Sbert (1860-1947) av Lleida (1914-25). Året etter ble han den 6. juni 1925 presteviet i Barbastro av biskop Comellas. Det virker som om han ikke hadde spekulative talenter, men mer praktiske, så han kom seg gjennom studiene ved en stor innsats, men han var ydmyk og enkel og hadde en god vilje og var klar for alt. Han var en mann av eksemplarisk oppførsel, formell og likefrem.

Hans første formelle postering var i kommuniteten i Cervera som prefekt for postulantene og professor i spansk historie. I 1927 ble han overført til Barbastro som kapellan og militærkapellan for tiende artilleriregiment, men mangelen på personell tvang provinsialen til å utnevne ham til prefekt for postulantene som erstatning for p. José Ribé, som hadde blitt sendt tilbake til Cervera. Han tjente også som konsultor 2. Ifølge en rapport var han ikke mye til disiplinærprefekt for studenter, som krever en solid formasjon. I 1933 var han allerede tilbake i Cervera som minister, og der samarbeidet han med p. Jaime Girón.

Han var minister eller økonom for kommuniteten i Cervera da den ble spredt den 21. juli 1936 etter ordre fra de sivile myndighetene. Han gikk til sykehuset ikledd sin sutan. Han kom frem en halvtime før de andre, som ble brakt dit i bil. På sykehuset prøvde han å danne et kommunitetsliv sammen med alle i de to rommene som søstrene hadde reservert for dem. Ettersom de var låst inne og ute av stand til å dra, var alt de kunne gjøre å resitere bønner, meditere og forberede seg til martyriet. De var flyktninger mens de andre var syke, og deres situasjon tilbød ingen sikkerhet. Hans bror Juan samlet all dokumentasjon og presenterte den på sykehuset for å få ham ut av Cervera, men han ønsket ikke å forlate eller overgi p. Girón. Han var resignert og aksepterte martyriet, eller rettere ønsket det, som han hadde erklært ved flere anledninger, inkludert i brev sendt til familien.

Ting ble mer komplisert fordi borgermesteren hadde gitt ordre om at patrene Girón og Sitges ikke kunne dra, og i tilståelsene til noen mordere var disse prestenes liv i fare. Etter å ha reflektert rådet sykehusets administratorer den 2. september p. Girón til å dra så snart som mulig fordi det så håpløst ut. I de tidlige timer den 3. september forlot patrene Sitges og Girón sykehuset forkledd som arbeidere og møttes i Forcas-dalen. Den første som ankom, var p. Sitges, og da p. Girón ankom, spurte han: «Hvordan gikk det?» «Godt til nå», var svaret. «Sekken og riven er en utmerket forkledning i disse tresketider. Så la oss dra og ikke stanse. Det er ikke et minutt å miste. Og siden Gud separerte oss og vi ikke vet når vi vil møtes neste gang, la oss dele en velsignelse». Den første knelte og mottok velsignelsen fra den andre. Deretter knelte den andre og mottok velsignelsen. Stående omfavnet de hverandre spontant og skiltes: «Farvel pater, vi ses i himmelen!» Deretter gikk de i hver sin retning med ingen tid å miste.

Sitges dro mot Bergós og det tok ham ikke lang tid å komme til hjemmet til Ramón Pamés, et bekjentskap fra Bergós. Han var der i rundt tolv timer og skrev et brev til sin bror og ba ham om å komme til Igualada. Brevet ble postet av señor Pamés. Rundt klokken to om ettermiddagen fulgte señor Pamés ham på en kjerre til en åker som ble kalt Els Condals, uten å finne noen, og han viste ham stien til Igualada uten å trå på veien. Brevet kom frem den 6. september, men han dro ikke, fordi han fikk et annet brev fra sin bror, men konvolutten var skrevet av noen andre, og dette skapte frykt. Mens han var i Robinat, møtte p. Sitges den unge mannen José Ametller, som kjente ham da han arbeidet på gården Mas Claret og gjemte ham i en tømmerhytte. Hver gang José kom dit, fant han presten i bønn og svært resignert. Den unge mannen viste ham stien til Igualada, og presten kom ut om natten med den intensjon å dra til sin familie, men trolig ville han ikke nå frem, og om han skulle dø. ville han be for dem fra himmelen.

Han ble arrestert og skutt uten at noen så det den 12. september 1936 i Sant Martí de Tous i provinsen Barcelona. Han ble 36 år gammel. Hans lik ble funnet fire dager senere ved inngangen til en skog som ble kalt El Farne i Sant Martí de Tous. Han ble identifisert av de gjenstandene som ble funnet på liket fire dager etter henrettelsen. Disse gjenstandene var et krusifiks, relikvar av p. Claret, en rosenkrans, hans briller, klærne med identifikasjonsnummer, et fotografi av hans mor og detaljene i hans fysiognomi. Komiteen bestemte at liket skulle brennes. Levningene var gravlagt til 1940, da de ble brakt til Cervera.

65) Den salige Johannes Maria Alsina Ferrer †† (kat: Joan Maria; sp: Juan María), prest CMF, ble født den 6. september 1874 [andre kilder sier 5. september] i Seva i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han kom fra en stor familie med ni brødre. Hans foreldre var gårdsarbeideren don José Alsina og hans hustru Rosa Ferrer. Han ble døpt dagen etter i sognekirken Santa Maria i Seva.

Han trådte inn hos claretinerne den 3. oktober 1899 i Cervera, 25 år gammel. Den 7. desember 1899 begynte han på sitt år som novise og kunne avlegge sine første løfter den 8. desember 1900. Hans novisemester var p. Crispiniano Garcia. Han studerte filosofi og dogmatisk teologi ved universitetet i Cervera og utmerket seg i sine studier. Det er derfor han kunne si: «Teologien til San Isidro mer enn Santo Tomas». Han mottok tonsuren den 2. november 1902. Den 17. juli 1904 mottok han de lavere vielser i Cervera av biskop Armengol Coll y Armengol CMF (1859-1918), apostolisk vikar av Fernando Póo (1904-18). Sommeren 1906 flyttet han til Alagón for å studere moralteologi. Biskop Coll vigslet ham til subdiakon den 28. april 1907 i Alagón. Han ble vigslet til diakon og prest den 21. og 22. desember 1907 av erkebiskop Juan Soldevilla y Romero (1843-1923) av Zaragoza (1901-23), kardinal fra 1919. Han var da 33 år gammel. Sommeren 1908 ble han sendt til Aranda de Duero for å forberede seg for tjenesten.

Hans første postering var i Cervera som prest. I 1911 flyttet han til Olesa de Montserrat og derfra til huset i Gràcia i Barcelona i 1920. Året etter vendte han tilbake til Cervera. Der hadde han noen problemer med autoritetene for å røyke og andre mindre kritikker. Hans superiorer så på ham som litt «rustikk». I 1926 rapporterte den nye superioren til provinsialstyret at p. Alsina ikke måtte betviles på grunn av sin robuste helse. P. Alsina var en god predikant. Han viet mye innsats og oppfinnsomhet i innsamlingen av almisser til votivtempelet i Roma med medaljer, skapularer, rosenkranser og andre objekter. P. Felipe Maroto kommenterte hans kreativitet. Han var en populær predikant fordi han var enkel og klar, men med store emosjonelle uttrykk. Hans morsmål var katalansk og han prekte sjelden på spansk. Provinsialen, p. Mariano Fernández, oppmuntret ham alltid til å lære spansk. Mange år senere prekte han bare på spansk, fordi studenter og brødre levde et universalt kall til å lytte til sine overordnede».

Han var glad i litteratur og liturgi. Han var en lærer i rubrikker i konferanser med foreldre. Noen sa at hvis han hadde studert liturgi, ville han ha vært eksepsjonell. Han hadde smak i sin liturgiske stil. Han mottok flere priser for litterære komposisjoner, signert under pseudonymet Alanis. Hans novisemester hadde påpekt at han var svært sunn, talentfull, men uutnyttet, og medgjørlig, rettskaffen og respektfull. Senere rapporter, for eksempel fra 1930, bedømte ham som innpåsliten, uoppmerksom og slu. En senere rapport sa at han var litt forbedret på alle måter. Han var en mann av stor tro. Han hadde en bondes sterke synspunkter, som var en motvekt til hans defekter. Han var enkel og svært hengiven til rosenkransen.

I likhet med de fleste i kommuniteten i Cervera forlot p. Alsina det tidligere universitetet den 21. juli 1936 i retning Solsona. Men da han stanset i Torá, valgte han å bli i San Ramon. Neste dag dro han til Castell de Santa Maria sammen med patrene Leache og Martija, studentene Perich og Font og en gruppe postulanter. Den 24. juli ankom noen medlemmer av komiteen i Cervera og tok postulantene. Misjonærene ble etterlatt alene. Neste dag fikk eieren av hust hvor de hadde søkt tilflukt, beskjed fra komiteen i San Ramon om at de visste om misjonærene og truet ham. Misjonærene bestemte seg for å dra. Like før kom bror Guiu fra Mas Claret og informerte dem om forfølgelsene som hadde funnet sted. De bestemte seg for å dra øyeblikkelig og i hver sin retning.

Patrene Leache og Martija som var fra Navarra, prøvde å komme seg gjennom fronten slik at de kunne komme dit. Studentene dro til Cervera for å ta toget til Manresa i håp om å komme seg hjem til sine landsbyer. P. Alsina gikk også på toget i San Guim i retning Manresa. I politiposten på toget ble studentene spurt to ganger om dokumentasjon, noe de ikke hadde, så de ble arrestert. Deretter fant de p. Alsina som var i en annen kupe uten å kjenne til de andre, og han ble også arrestert på toget. Uflaksen førte dem sammen igjen. Politimannen på toget overleverte dem til komiteen på stasjonen, hvor de ble ført til kasinoet, hvor sentralkomiteen hadde samlet seg. Klokken fire om morgenen sendte presidenten dem i fengsel etter en kort rettssak. Da p. Alsina ble arrestert, hadde han en koffert med medaljer og rosenkranser og redskapene for å lage dem. Han mistet alt da han ble satt i fengsel.

Den 27. juli 1936 var p. Alsina og studentene Perich og Font i fengsel. Der ble de plassert i første etasje i et rom som ble brukt av alle til alle ting. I rekreasjonstiden fikk de lov til å omgås fangene fra etasjen over. Atmosfæren i fengselet syntes rolig midt i de fiendtlige omstendighetene fordi fangene hadde avfunnet seg med at de skulle dø. Ifølge vitner var p. Alsina ikke redd for døden. Han laget maten for sine to ledsagere, men de delte også maten fra andre fanger som deres familier hadde brakt dem. P. Alsina bar et krusifiks som de andre så. Misjonærene fortsatte med felles bønn som i kommuniteten når det var mulig. Den andre dagen ba fangene i første etasje rosenkransen ledet av p. Alsina. Han pleide også å holde taler om religion på en uformell måte i form av samtale med de andre fangene. Disse mennene husket ham som en svært entusiastisk mann. Fangene behandlet hverandre som dømte kamerater og trøstet hverandre om det var mulig. Frykten pleide å vokse når de fikk vite at andre fanger hadde blitt drept. De la ikke alltid merke til når noen ble tatt ut av fengselet eller hvor de dro. Dette var tilfelle med p. Alsina. Det er ukjent hvilken dag eller natt han ble tatt med ut av fengselet og skutt. Et vitne som slapp ut av fengselet den 22. september, hevder at p. Alsina var der, så han må ha blitt skutt senere. Men andre vitner som begravelsesagenten, José Maria Arrieta, og sekretæren for distriktsretten og lensmann i Castellbell i el Vilar, Agustín Gost, bidro med data som bidro til å angi en dato. Dødsattesten sier at han «døde mellom kilometer fire og fem på provinsveien fra Esparraguera til Manresa om kvelden den 16. september (ingen tid angitt) (…) som et resultat av sår forårsaket av et skytevåpen».

Agustín Gost erklærte at han midt i september 1936 fikk en telefon fra bydelen Bores rundt klokken elleve om kvelden fra noen i komiteen som kontrollerte dette området. De sa at på veien fra området til Rellinas og Terrassa var tre lik samlet opp og brakt til kirkegården. Morgenen etter skaffet graveren, señor José María Arrieta, et kjøretøy og mannskap for å bringe likene til kirkegården. Han hentet likene om morgenen og fant enda tre ved kirkegården. Blant de første tre var liket av p. Alsina. Han hadde på seg et brev adressert til ham og et annet hvor han skrev sitt etternavn. De fant også noen gjenstander som kunne bidra til identifikasjonen av slektninger. Blant de tingene de fant på p. Alsinas lik, var et tinnetui full av sigaretter, to pakker sigarettpapir av merket Jean, en lighter (…) en tinneske som inneholdt flintsteiner for lightere. Man ser altså at hans røykevaner ikke hadde endret seg. Dette var beleilig for identifiseringen av liket. I hans lomme fant de også en nål og tråd (noe som var noen ordensbrødres skikk på den tiden), noen sølvmynter, et hvitt lommetørkle med en initial. Også undertøyet var merket med numre. Liket hadde et skuddsår i hjertet. Han var også blitt slått med et fryktelig slag mot hodet, så hardt at hjernen var synlig. Liket ble gravlagt på byens kirkegård. Han ble 62 år gammel. Den salige studenten Antonius Perich Comas (nr. 66) ble skutt sammen med ham, og han ble identifisert ved at hans lik lå ved siden av p. Alsinas.

66) Den salige Antonius Perich Comas [noen kilder skriver Commas] †† (kat: Antoni; sp: Antonio), kleriker CMF (student), ble født den 21. juni 1911 i landsbyen San Jordi des Valls (kat: Sant Jordi Desvalls) i provinsen Girona i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var bonden don Juan Perich og hans hustru doña Carmen Comas. Han ble døpt den 9. juli 1911 i landsbykirken, og litt senere ble han fermet (konfirmert) i det samme sognet. Han begynte sin skolegang på landsbyskolen og sin religiøse formasjon i sognet.

Han trådte inn hos claretinerne den 2. september 1923, tolv år gammel. Han studerte humaniora i postulatatet i Cervera. Sommeren 1924 flyttet han til postulatatet i Vic. Hans prefekt var p. Jaime Girón. I 1925 vendte han tilbake til Cervera for å studere retorikk. Fra januar til april 1927 led han av alvorlig og varig hodepine, noe som gjorde det umulig for ham å fortsette studiene. I juli 1927 begynte han novisiatet i Vic. Han mottok ordensdrakten den 14. august, og hans novisemester var p. Ramón Ribera. Han avla sine første løfter den 15. august 1928.

Klokken seks om morgenen den 17. august dro han fra Vic til Solsona for videre studier. Han gjorde det glimrende i filosofi. Den 26. august 1931 dro han til Cervera for å begynne på studiene i teologi. Han kledde seg i sivile klær for å unngå noen problemer. Den 23. og 24. januar 1932 mottok han tonsuren og den første av to lavere vielser av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45). Han var en begavet student, og en professor sa: «Jeg så ham aldri studere, og i klassen pleide han å fordrive tiden med å tegne karikaturer».

Etter å ha fullført sitt teologiprogram den 22. august 1935, flyttet han til Barbastro. Da han kom til huset, ble han hilst av p. minister og tre brødre, fordi alle de andre hadde flyktet opp i fjellene. I juni 1936 ble han igjen sendt til Cervera. Han ankom den 10. juli. Han var formell av natur, til tider var han pessimistisk, men med sans for humor. Han led av hodepine og nerver på grunn av omstendighetene i landet på denne tiden. Han var en nestekjærlig og ivrig ung mann. I og med at han var svært talentfull, lovet han godt.

Den 21. juli 1936 måtte de fleste av kommuniteten forlate huset i Cervera og dra i retning Solsona, men situasjonen sendte dem til San Ramón. Sammen med patrene Alsina, Leache og Martija, studenten Perich og en gruppe postulanter, dro de til Castell de Santa Maria. Den 27. juli ble de arrestert på toget da de var på vei til Manresa. I fengselet skulle de få samme skjebne som p. Juan Alsina, så de fortsatte å be. Fra fengselet sendte Antonius et postkort hjem hvor han fortalte at han ble holdt i varetekt og at de kunne komme og treffe ham.

Den 16. september 1936 ble Antonius skutt i Castellvell del Vilar (kat: Castellbell i el Vilar) i provinsen Barcelona. Han ble 25 år gammel. Han ble identifisert av de gjenstandene som ble funnet på ham. Hans lik hadde en hvit skjorte og mørke bukser, svarte sko og svarte sokker. Hans hender var svært tynne. Det ble også funnet et brev og et militærkort fra Cervera. Antonius hadde et skuddsår i hjertet. Han hadde også et sår i hodet og ble identifisert fordi han lå ved siden av p. Alsina.

67) Den salige Raimund Rius Camps †† (kat: Ramon; sp: Ramón), legbror CMF, ble født den 26. januar 1913 i landsbyen Santa Fe i kommunen Olujas i provinsen Lleida og bispedømmet Solsona i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var bonden don Jaime Rius og hans hustru doña Josefa Camps. Han ble døpt den 2. februar 1913 i sognet San Pedro Apóstol. Han var eneste sønn i en velstående familie og også arvingen. Han hadde fire søstre, hvorav to var karmelittsøstre av St Josef, og han var den nest yngste i søskenflokken.

Da han var femten år gammel, dro han til claretinernes novisiat i Vic, hvor han mottok ordensdrakten den 14. august 1928. Deretter gjennomførte han sitt novisiat med p. Ramón Ribera som sin novisemester. Han valgte å bli legbror som skomaker og lærte raskt og godt. Etter endt novisiat avla han sine første løfter den 15. august 1929 sammen med 24 andre noviser, hvorav halvparten skulle lide martyrdøden i Barbastro og Cervera. Etter løfteavleggelsen ble han sendt til kommuniteten i Cervera som skomaker. Han var en mann av en respektabel karakter, sikker på seg selv, from, flittig og ydmyk.

Den 21. juli 1936 måtte den claretinske kommuniteten forlate bygningen til det tidligere universitetet i Cervera etter ordre fra de sivile myndighetene. Bror Raimund forlot åpenbart stedet på sykkel fulgt av en slektning som var kommunist eller anarkist og dro til sin hjemlige landsby, Santa Fe, rundt åtte kilometer fra Cervera. Han søkte tilflukt i sin fars hus, som ble kalt El Castell, hvor han fant sin søster, mor Monserrat, en ordenssøster som på grunn av sykdom var rekonvalesent og ble ledsaget av en annen nonne. De første dagene var han i huset til en gift søster til den 2. eller 3. august. Deretter vendte han tilbake til familiehjemmet. En gang i løpet av disse dagene dro han tilbake til Cervera for å få nytt om hans superiorer og kolleger, og han ble svært bekymret over hendelsene.

I disse dagene kom andre misjonærer til bror Ruis’ hjem for å søke tilflukt. Han pleide å tilbringe dagen i hagen, og ved middagstid prøvde han å danne et kommunitetsliv. I slutten av juli unnslapp den andre søsteren som var nonne, fra Barcelona sammen med to andre ledsagere. Altså var de nå fem ordenfolk i tillegg til andre misjonærer i huset. Sjansen for å oppdage dem var store. Søstrene dro hjem og bror Raimund og hans to ledsagere var i hjemmet til søsteren Filomena. Men dette var ikke trygt, for i området var andre religiøse også i dekning og det var trusler om ransakelser, slik at alle spredte seg og bror Raimund vendte tilbake til huset.

Snart fikk de vite at andre medlemmer av kommuniteten hadde blitt skutt. De ønsket å vite hvor deres superiorer og brødre var for å kunne dra for å bo sammen med dem. Derfor foretok de nødvendige forespørsler i området, men under disse omstendighetene var dette mistenkelig og ingen fant ut noe. Da vendte bror Raimund tilbake til huset og sa: «Jeg har ikke noe annet valg enn å bo hjemme, ettersom jeg ikke kan finne noen overordnede eller noen av mine brødre.

Derfor ble han værende hjemme sammen med moren og søstrene mens han hjalp til med alt og var lydig som et barn. De fem søstrene dannet et kommunitetsliv og hadde anledning til å beundre bror Raimunds dyder. Han var svært stille og beskjeden og hjalp til med alle ting. Mange gangerinviterte hans søstre ham til å være sammen med dem i spisestuen. Ettersom hans kall alltid hadde vært separat, ønsket de nå å ha ham ved sin side. Plutselig kunne han gå med på det, men etter få minutter lette han etter en unnskyldning for å kunne dra. En dag nevnte de dette for ham og han svarte: «Ikke misforstå. Jeg er vant til at prestekollegiet aldri er sammen med kvinner, og jeg ønsker ikke å bli vant til det».

Selv om han prøvde å la samtalene fokusere på åndelige spørsmål, hadde de ikke gleden av å ha en lang samtale med ham. Hans beste distraksjon var å hjelpe sin mor med oppgaver i husholdningen. I prinsippet var han velkledd, men en person rådet ham til å kle seg i tradisjonelle klær. Han arbeidet hardt, men var ikke vant med det, så han hadde blemmer i hendene av å bruke hakke.

En dag kjørte noen kommunister inn i byen. Det begynte å gå rykter om at de skulle ransake husene for å finne ordensfolk, og bror Raimund flyktet til den skogen som ble kalt Cal Sila. Han klatret opp i et svært høyt furutre og ble værende der i flere timer. Da kommunistene kom, lyste frontlysene på en av bilene opp den delen av skogen hvor han gjemte seg. Han trodde at han hadde blitt oppdaget, og engstelig skyndte han seg ned for å flykte, men avstanden og skudd som avfyrt, gjorde det umulig for ham å bevege seg. Da kommunistene ikke fant noe, vendte de tilbake til Cervera. Selv om bror Raimund var urolig, kunne han vende hjem. Han sa ingenting om det som hadde skjedd. Da hans søstre dagen etter så at han var urolig, ville de ta seg av ham, men det gikk han ikke med på. Da de spurte, fortalte han dem alt og om den frykten han hadde for kommunistene. Deretter hjalp han sin søster Filomena med å treske. Det var en tjener som arbeidet der som var kommunist. og han prøvde å influere bror Raimund. Familien ønsket ikke at han skulle være sammen med den tjeneren, men han svarte: «Ikke vær redd, Gud hjelper meg. Om jeg må ignorere det han sier, er jeg veloppdratt. Hans mål er å influere meg med sine tåpelige forelesninger, men jeg svarer ham ikke. Når han presser meg, sier jeg: ‘Godt!’»

Han klaget over de rødes blindhet og så at de med sine falske doktriner forførte de unge. I mellomtiden var han svært takknemlig mot sine superiorer for den opplæring han hadde fått i gudsfrykt. På den andre siden var han trett av revolusjonen og tenkte på å møte de andre brødrene i det tidligere universitetet. Han følte at den største sikkerheten var sammen med sin mor. En dag gikk han sammen med henne for å plukke ved i den skogen som førte til veien fra San Ramón til Santa Fe. Snart ble han oppmerksom på det store antallet biler om tilhørte kommunistene. Da a hans mor: «Hvis du befinner deg midt blant kommunister og ønsker å fornekte din religion og Gud, gjør det for all del ikke, det er bedre å foretrekke martyriet tusen ganger. Om du faller fra, vil du likevel bli drept, og i stedet for å vinne martyriets krone, vinner du helvete». Raimund svarte: «Jeg forsikrer deg, mor, at hvis det skjedde, ville jeg foretrekke døden».

En annen dag spurte han sin søster, mor Montserrat, om hun hadde noen bøker om åndelig lesning, for han hadde ikke funnet noen. Hun trakk opp «Kristi etterfølgelse» av Thomas à Kempis av lommen og sa: «Dette er min partner som alltid er med meg. Jeg åpner den på et tilfeldig sted og den forteller meg alltid det jeg trenger». Han spurte også om det var en bok om meditasjon, og fikk til svar: «Vi kan meditere i disse dagene selv uten bøker». Hun tilbød ham en bok med tittelen «Det indre liv med Jesus» (Vida íntima con Jesús), noe han takknemlig aksepterte og tok den med til sitt rom. Han likte boken.

Han var asketisk ved måltidene ved at han ikke drakk vin eller brennevin hjemme når han ble spurt, ikke en gang med sin mor. Til festdagen for San Ramón, Raimunds navnepatron, som var den 31. august, ønsket hans mor å feire festen, så hun slaktet den største kyllingen og tilberedte et fantastisk måltid. Raimund rørte ikke maten. Han sa: «Jeg er ikke sliten, jeg vil ikke». Da de spurte ham om grunnen, svarte han: «Frist meg ikke. I vår kongregasjon er det ikke lov for oss å spise kjøtt av fjørfe eller drikke brennevin, unntatt i tilfelle av sykdom, og jeg vil fortsette å følge vår skikk. I tillegg er dette ikke en nødvendighet, og jeg kan ha det bra uten det».

Han var fortsatt plaget av nyhetene som kom om sine medbrødres skjebne. Hans gode mor og søstre ga ham råd om ikke å være så bekymret, og for å distrahere ham sa de at revolusjonen ville ta slutt, at han igjen kunne bære ordensdrakten og kunne ha en fest. Han avbrøt dem med et dypt sukk: «Gud vet hva som vil skje før det, men vi kan ikke si noe enda. Godt! Godt! La oss blåse i det. Det vil ikke skje mer enn det som Gud ønsker».

Om ettermiddagen den 1. september var det en forutanelse av tragedie. Søstrene var i hagen og arbeidet mens en leste høyt fra en åndelig bok. Raimund kom og de snakket om hvem av dem som ville komme til himmelen og nevnte noen branner og brenning av ofrene, inkludert en prest som var ført til martyriet. Deretter sa han: «La oss få opp humøret, det skjer ikke annet enn det Gud vil. La oss ikke snakke mer om dette, det ville gjøre dere triste, det er nok at jeg tenker på det. Det er bedre å gå hjem og be rosenkransen med mor». Det gjorde de, og etter middag og en kort samtale tok de farvel: «Måtte Gud gi oss en hellig natt. Vi ses i morgen, om Gud vil».

Rundt klokken to om morgenen den 2. september våknet alle i huset ved at det banket hardt på døren. Der var det fjorten kommunister som med høy røst ba dem åpne døren for at de kunne innhente noe informasjon. Teresa, den yngste søsteren, lente seg ut av vinduet og så at de holdt på å tvinge opp døren. Hun ba Raimund om å gjemme seg i de mange krokene i slottet, men han avslo. Han kledde på seg og gikk til sin mor og sa: «Hva skal jeg gjøre?» Moren svarte: «Min sønn, vær tapper. Se på døden som en endring av liv. Selv om du må dø, vær trofast i troen». Han svarte: «Mor, ikke vær redd».

Da bror Raimund kom inn i rommet, fant han fire væpnede militsmenn. De andre hadde vært ute og sikret at ingen unnslapp. De omringet ham og pekte på ham med våpen mens de avhørte ham. De så på hans hender om det var træler etter hardt arbeid der eller om han var en munk med glatte hender. Da de spurte om superiorene og brødrene i kommuniteten, ble han taus. Han svarte bare på spørsmål om seg selv. Da avhøret var over, ville de gå til hans rom for å ransake det. De lette etter våpen eller andre prester, men de fant ingenting. De bestemte seg for å ta med bror Raimund til komiteen i Cervera.

Blant kommunistene var Ramón Ferrer fra Santa Fe, som hadde angitt ham. Da de kom til kirkegården, sa militsmennene Ramón Ferrer: «Siden du har angitt ham, skal du få drepe ham». Dermed ble bror Raimund drept av navnebror Ferrer, som fikk ham til å lide ekstra fordi han skalv på hendene. Han døde den 2. september 1936 [noen kilder sier 22. september] på kirkegården i Cervera i provinsen Lleida i Catalonia i Spania, 23 år gammel. Han ble gravlagt der på kirkegården.

68) Den salige Raimund Roca Buscallà †† (kat: Ramon; sp: Ramón), legbror CMF, ble født den 15. mars 1889 [noen kilder sier 1888] i landsbyen Alpens i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var skredderen don Alfonso Roca og hans hustru doña Mercedes Buscallà, som dagen etter tok ham med til sognekirken Santa Maria for å bli døpt. Han ble fermet (konfirmert) den 21. oktober 1889 av biskop José Morgades y Gili (1826-1901) av Vic (1882-99) under hans pastoralbesøk. I den store familien skulle fire barn bli claretinere. De to legbrødrene var Raimund og Jaime (født 23. desember 1895, løfter 19. mars 1912, død 5. november 1980 i Wien), Gonzalo (født 10. januar 1890, løfter 19. april 1908, død 23. februar 1916 i Solsona) var student og Alfonso (født 2. mai 1897, løfter 15. august 1914, presteviet 10. juni 1922, død 23. juli 1963 i Bata i Ekvatorial-Guinea) var prest.

Raimund begynte i 1906 på claretinernes novisiat i Cervera, hvor han gjennomførte et kort postulatat for legbrødre og startet på novisiatet under veiledning av p. Mariano Fernández og avla sine første løfter den 7. juni 1907. Etter løfteavleggelsen fortsatte han i Cervera og tjente som skredder. I 1909 ble han sendt til Solsona som portner og skredder. Han var i denne kommuniteten til høsten 1930, da han vendte tilbake til Cervera. Der tjente han igjen som skredder og andre oppgaver helt til kommuniteten ble spredt. Bror Ramón var svært observant, from, flittig og medgjørlig til de oppdragene hans overordnede ga ham. Han var en mann som nøt tillit, noe som vises av hans oppgave som portner.

Den 21. juli 1936 ble kommuniteten i Cervera spredt etter ordre fra de sivile myndighetene. Bror Raimund var sammen med bror Clotas ansvarlig for å forberede sivile klær til medlemmene, så de sluttet seg ikke til størstedelen av kommuniteten som dro i retning Solsona. De ble værende sammen med de syke på sykehuset, og deretter vendte de tilbake til det tidligere universitetet. Da en fra komiteen spurte dem om hvor de planla å dra, svarte de: «Kanskje til et vertshus eller kanskje til et privat hus». Da sa bror Raimund: «Hva om vi dro til sykehuset?» Til dette svarte han: «Det kan være bedre. Jeg vil følge dere i min bil». Og slik ble det.

På sykehuset sluttet de seg til de syke, og i alt tolv medlemmer levde et kommunitetsliv. Den 23. juli flyttet de til huset til søstrene Muixen, men bare for en dag. Den 24. juli dro de til huset til don José Oliveras, hvor de ble værende i femten dager. Derfra dro de til Casa Torner, ettersom Oliveras’ hus ikke syntes trygt ettersom det var utsatt for forfølgelse. I disse dagene levde de et familieliv og var hovedsakelig opptatt med å be rosenkransen. Selv om Raimund var bekymret over det som skjedde, var han ikke redd for døden og sa heller ikke noe om forfølgerne. Han forlot Casa Torner til fordel for Mas Claret den 13. september. Da han kom til Mas Claret, utbrøt han: «Takk Gud, nå kan jeg høre messe og motta kommunion». Dette gjorde han hver dag.

Deretter dro han ut i skogen på grunn av mangel på rom og ingen tillatelse. Han omgikk med noen i kommuniteten, men han måtte forbli skjult. Han ble behandlet med stor vennlighet. De andre pleide å bringe mat til bror Francisco Bagaría og han tilbrakte tiden med å be rosenkransen, og om natten kom han for å treffe ham. Han ønsket å dra til Barcelona, men komiteen ga ikke ut pass. Han var svært rolig og resignert: «Hvis de dreper oss, blir vi martyrer. Vi kommer til himmelen, hvor vi vil ha det bedre enn her, og vi trenger ikke å gjemme oss». Han beklaget revolusjonens ødeleggelser i mennesker og kirker. Men han snakket aldri negativt om forfølgerne, i stedet ba han om at Gud måtte opplyse dem.

Om kvelden den 18. september ble han arrestert. To dager tidligere, da Raimund kom tilbake med bror Bagaría, så de en hump ved veien som ga en dytt om å være våken siden de snakket om revolusjonen. Bror Raimund sa: «Det kommer til å bli regn. Nå. Jeg må fortsatt fullføre treskingen». En mann passerte dem, så vendte han tilbake for å se på dem igjen. Bror Raimund ble forvirret fordi mannen trodde han var sognepresten i San Pedro des Arquels, som han lignet på og som var ettersøkt av militsen. Mannen var en betydelig skikkelse i venstrebevegelsen. To dager senere kom medlemmene av CNT-FAI i Cervera og formannen for komiteen i San Pedro til Mas Claret og spurte etter sognepresten. Misjonærene sa at de ikke visste hvor han var, og de sa: «Hvis han ikke er her, er det en annen som ligner ham». CNT var den syndikalistisk fagforeningen (Confederación Nacional del Trabajo) med nære bånd til den militante anarkistiske organisasjonen «Den iberiske anarkistiske føderasjon» (Federación Anarquista Ibérica – FAI).

Komiteen truet med å notere navnene på alle på gården og sa at de ville bli drept. Av frykt for det sa de at bror Roca lå i skjul. De spurte komiteen om han skulle slutte seg til dem i Mas Claret, men de fikk ikke noe svar. Komiteen ga sitt æresord på at ingenting skulle skje med ham. Bror Roca var motvillig til å møte for komiteen fordi han fryktet for hva som kom til å skje. Men han ønsket ikke at hans brødre skulle lide. Da ba bror Senosiaín bror Roca på vegne av p. Ribé om å melde seg og forsikret ham om at ingenting kom til å skje. Bror Roca svarte: «Jeg stoler ikke på disse folkenes æresord, men hvis p. Ribé sier det, skal jeg gå». Det var et spørsmål om lydighet.

Da han kom til gården, var det bare brødrene Bagaría og Ferrer der, for de andre ville ikke komme for å si farvel til ham eller stole på noe æresord. Han sa til bror Bagaría: «Jeg stoler ikke på deres æresord, jeg er sikker på at de vil drepe meg. Jeg er død. Be for meg om at vår Gud vil være med meg i de øyeblikkene. Og i himmelen vil jeg huske dere». Han tok sin lommebok og ga den til bror Bagaría og sa: «Se om du kan få gitt den til min bror (claretiner) som et minne om mitt martyrium. Og behold de pesetas jeg har, for jeg trenger dem ikke». Før han gikk inn i bilen, tok han brødrene Ferrer og Bagaría i hånden og sa: «Be for meg, og jeg vil be for dere».

De tok bror Roca med til det tidligere universitetet for avhør, og deretter gikk de gjennom gatene til fengselet, som var etablert i det claretinske novisiatet. Deretter ble han tvunget til å hjelpe til i den kollektive skredderbutikken som var blitt etablert i det tidligere universitetet for soldatene ved frontlinjen. Der møtte han kjente som Juan Solé Carbonel, en skredder som ham som han hadde truffet i fengselet, og Maria José Oriol Massip. En dag mens han snakket med henne, ble han tilkalt og gikk med dem. Han hadde ingen frykt for døden. Hun sa til ham: «Se, de vil drepe deg!» Han svarte: «Drep meg! Jeg vil endelig bli lykkelig!»

De tok bror Roca til revolusjonskomiteens hovedkvarter, hvor han fant Juan Solé. Gåturen fra det tidligere universitetet til fengselet ble sett av flere mennesker. Noen kjente så på gjennom vindusrutene, som familien til don José Oliveras Riera. Han nikket med et smil. Han satt i fengsel i tre dager. Ifølge vitneforklaringen til Juan Solé, virket bror Roca rastløs fordi han tenkte at de ville drepe ham. Han kunne ikke snakke så nye siden det var mye overvåking. Den 24. oktober kom Juan Solés sønn Francisco for å besøke sin far og hadde med noen sigaretter. Han snakket med bror Roca, som sa: «Francisco, vi ses i himmelen! I dag vil Vår Frue av barmhjertigheten hilse meg».

Bror Roca var svært livlig, uforstyrrelig, resignert og så frem til martyriet. Juan Solé ble løslatt klokken åtte om kvelden på grunn av tjenester han hadde gjort. De tok bror Roca ut av fengselet klokken halv tolv og førte ham til kirkegården i Cervera. Ifølge vitneforklaringen til Mercé, som var gift med en av de revolusjonære, tok de på ham en ny dress og sa at de skulle til Barcelona for å kjøpe klær, men de førte ham til kirkegården. Blant morderne var Cadiraire og Juan el Xato, en murersvenn i Cervera, som noen dager senere gikk på arbeid i Mas Claret. Juan el Xato, snakket med sine arbeidskolleger om bror Roca, skredderen, og sa: «jeg har drept mange prester brødre, men aldri noen så (…) (modige) som ham, som var så stille i dødsøyeblikket, som om han allerede visste».

Han fortalte at da han skulle skyte ham, fikk fangen beskjed å stå med ansiktet mot veggen, og bror Roca svarte: «Man kan dø vendt mot deg eller med ryggen mot veggen. For Guds kjærlighets skyld tilgir jeg dere alle». Han ble skutt den 24. september 1936 i Cervera i provinsen Lleida i Catalonia i Spania, 48 år gammel. Han ble gravlagt på samme kirkegård i Cervera.

69) Den salige Josef Capdevila Portet *** (kat: Josep; sp: José), prest CMF, ble født den 2. august 1890 i Vic i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt noen dager senere i sognet San Pedro i katedralen i Vic. Han ble fermet (konfirmert) i påsken 1891. Hans foreldre var landbruksarbeideren don José Capdevila og hans hustru doña María Ángela Portet, som hadde åtte barn, og Josef var den eldste.

Som svært ung gutt følte han en lengsel etter å bli prest, så han begynte i 1900 sine studier i humaniora på bispedømmets seminar i Vic, ti år gammel. Men så følte han et kall til ordenslivet, så i 1903 begynte han på claretinernes postulatat i Barbastro, hvor han fortsatte med det fjerde året med humaniora. Han var blant de postulantene som betalte for pensjon. Det virker som at han gjentok kurset i retorikk. Han vendte tilbake til Vic sommeren 1905 for å gjennomgå sitt novisiat. Det begynte den 14. august med at han mottok ordensdrakten. I dette prøveåret var hans novisemester p. Mariano Fernández. Året ble avsluttet med at han avla sine første løfter den 15. august 1906.

Dagen etter løfteavleggelsen flyttet han til Cervera for å studere filosofi the day. I løpet av det andre året med filosofi mottok han den 26. april 1907 tonsuren av biskop Armengol Coll y Armengol CMF (1859-1918), apostolisk vikar av Fernando Póo (1904-18). I det tidligere universitetet i Cervera studerte han også dogmatisk teologi fra 1909 til 1912. I løpet av det andre året mottok han den 7. mai 1910 de lavere vielser av erkebiskop José Ramón Ibarra y González (1853-1917) Ibarra, av Puebla de los Ángeles i Mexico (1902-17). I 1912 flyttet han til Alagón for å studere moralteologi. Den 17. mai 1913 ble han vigslet til subdiakon i Basilica del Pilar av erkebiskop Juan Soldevilla y Romero (1843-1923) av Zaragoza (1901-23), kardinal fra 1919. Han ble diakonviet den 21. september 1913 av samme erkebiskop i Zaragoza. Etter å ha avsluttet sine studier, flyttet han 1. juli 1914 til Aranda de Duero. Han tok nattoget fra Grisén etter å ha gått til fots fra Alagón. I Colegio Máximo i Aranda var han for å gjennomføre året med forberedelser til prestetjenesten, men først, den 23. august 1914, ble han presteviet av biskop Vicente Casanova y Marzol (1854-1930) av Almería (1907-21), senere erkebiskop av Granada (1921-30), kardinal fra 1925, med fullmakt fra biskopen av bispedømmet Osma.

Hans første postering var til Cervera i juni 1915 som predikant. I november dro han til Vic for å gi første kommunion til sine brødre Pepito og Carmina, som han aldri hadde sett. I 1917 ble han sendt til Berga, også som predikant og i 1919 til San Feliu de Guixols med samme oppgave. I 1920 ble han overført til Tarragona med stillingen som minister. Et år senere dro han til Selva del Campo, og innen året var omme kom han tilbake til Tarragona som minister og andre konsultor. I 1931 ble han utnevnt til første konsultor for kommuniteten i Vic, hans hjemby, hvor han gjenvant sin helse. I 1934 ble han utnevnt til superior for kommuniteten i Sallent, sin endelige destinasjon, hvor han viet sin energi til å forbedre fødestedet til grunnleggeren Antonio María Claret, kommunitetens residens og det claretinske museet, samt å flytte setet for kollegiet til huset ved siden av kommuniteten. I alle disse destinasjonene utviklet han en stor apostoliske aktivitet med preking av alle slag i landsbyer, og under sitt opphold i Vic begynte han å publisere noen hefter av mariansk karakter.

Han hadde en gave for å preke, en god og sterk stemme og talent. Hans intellektuelle egenskaper var gjennomsnittlige. Han var klok, rettferdig i sine beslutninger og nestekjærlig. Han var en mann av dyp tro og absolutt tillit til Gud. Han var svært hengiven til eukaristien og til jomfruen. Han var en god ordensmann, eksemplarisk i overholdelse av konstitusjonene og sine løfter.

Om ettermiddagen den 20. juli 1936 søkte han tilflukt sammen med p. Payás (nr. 6) i nabohuset til don José Soldevila Rebeya og doña Rosario Subirá Arumí som lå i Calle Cos nr. 12. Han delte den samme skjebne som p. Payás inntil de ble skilt da de flyktet fra militsmennenes nattlige ransakelse. P. Capdevila fant ikke p. Payás, så han flyktet alene klokken 3.30 om morgenen. Han fulgte elven Cornet oppstrøms og kom til gårdshuset Serraçants og deretter til Cornet. Helt utslitt falt han om ved siden av veien, og en god samaritan ved navn Ramón Pujol satte ham i bilen og tok ham med til Casa Cererols nær Cornet, hvor han overlot ham til deres nestekjærlighet. Han bodde også i andre hus i nærheten, som i huset til søsteren av en prest. Som flyktning fikk han penger og et breviar, og i Casa Puig dikk han nye sko.

Søndag den 26. juli valgte han å sove i skogen, og da han fant det vanskelig eller umulig å vende tilbake til Sallent, planla han å gå til hjembyen Vic. Vist vei av en mann fra Tardalletes kom han om ettermiddagen til Borró de Toruelles. Klokken 3.30 om morgenen mandag den 27. juli, ledsaget av en bonde fra Borró, kom han til Casa Miquela, og derfra dro han i retning sitt barndomshjem. Om ettermiddagen den 27. juli kom han til gården La Esperanza ved siden av sin families gård La Caborca. Der møtte han barndomsvennen Salvador Puntí, som informerte ham og gikk for å fortelle p. Capdevilas foreldre om sønnens ankomst. Kort tid etter gikk p. Capdevila til sitt hus, etter åtte omflakkende dager fulle av besvær og farer.

Han ble værende i barndomshjemmet i rundt tre uker, og etter råd fra sin egen familie dro han til nabohuset La Esperanza, fordi han anså at det kunne være tryggere. I hele denne tiden viet han tiden til et fromt liv med resitasjon av breviaret og rosenkransen, og han oppmuntret også alle andre. Han stolte på Guds forsyn og aksepterte hans vilje.

Om ettermiddagen den 24. september 1936 kom en militærpatrulje med bil til gården La Esperanza for å undersøke hva som skjedde i området. De skulle foreta den vanlige grundige ransakelsen og omringet gården. P. Capdevila forsto hva som var i ferd med å skje, eller han ble varslet av en annen, så han forsøkte å flykte via et vindu eller en balkong. Da han ble oppdaget, meldte han seg og de arresterte ham, mens en datter av don Salvador gikk for å advare p. Capdevila mor, men hun var blitt advart av sin mann, som var på markene og hadde lagt merke til situasjonen. Moren løp for å møte sønnen, som skulle til å sette seg inn i bilen. De revolusjonære dyttet moren til side så hun falt i bakken, men med stort mot sto hun opp og sa farvel til sønnen. Han sa til henne: «Farvel, mor, hasta el cielo (vi ses i himmelen)». «Det finnes ingen himmel», avbrøt en av marxistene ham med høy røst. Han svarte: «For deg vil det ikke være noen om du ikke forandrer ditt liv». Morens innsats for å hindre dem i å ta med seg hennes sønn var forgjeves.

Han ble tatt med i bilen til rådhuset og derfra til fengselet. Hans far og søsteren Maria gikk til rådhuset for å se ham, noe de ikke fikk lov til. De ville finne ut om han trengte klær eller noe, og de fikk til svar at han ikke trengte noe. Han ble brakt til byen fengsel og der tilbrakte han hele dagen den 25. september. Mannen med ansvaret for fengselet informerte slektningene om at han samme dag som han hadde kommet inn, hadde han blitt tatt ut rundt klokken 23 om kvelden sammen med en annen fange, p. Pla. De ble tatt med langs veien fra Vic til Manlleu og skutt i nærheten av landstedet som het El Furull i kommunen Manlleu i provinsen Barcelona. Det skjedde lørdag den 26. september, og han ble gravlagt på kirkegården i Manlleu. P. Capdevila ble 46 år gammel.

70) Den salige Johannes Codinach Espinalt *** (kat: Joan; sp: Juan), prest CMF, ble født den 28. mai 1872 i Mura i provinsen og bispedømmet Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt i sognekirken San Martín i Mura. Hans foreldre var fabrikanten don José Codinach og hans hustru doña Antonia Espinalt. Han studerte humaniora og filosofi på bispedømmets seminar i Vic og teologi ved bispedømmets seminar i Barcelona.

Han ble presteviet den 12. juni 1897 og ble straks sendt som kapellan til byen Esparraguera, hvor han ble værende i tre år. Han ble deretter overført til San Baudilio de Llobregat som kapellan. Derfra dro han til Badalona og senere til San Juan de Gracia, hvor hans ordens- og misjonskall modnet. I årene 1903-05 publiserte han i La Hormiga de oro noen bøker eller oversettelser av bøker som for eksempel «Filosofenes meninger om helvete» og «Den politiske frihet og patriotisme» av Bautain.

Men han var ikke fornøyd med sognelivet, så han valgte et religiøst liv. Superioren for claretinernes hus i Gràcia i Barcelona oppmuntret ham til å tre inn i claretinernes novisiat. Han dro til Cervera hvor han startet novisiatet den 18. mars 1906 med å motta ordensdrakten. Hans novisemester var p. Mariano Fernández. Dette prøveåret ble avsluttet ved at han avla sine første løfter den 19. mars 1907. Deretter ble han værende i Cervera som assistent for novisemesteren.

I 1908 opprettet Den hellige stol det apostoliske prefekturet Chocó i Colombia med et evangeliseringsprogram, og de ba om og regnet med samarbeid med de claretinske misjonærene. Den første ekspedisjonen forlot Barcelona den 11. november 1908 på dampskipet Manuel Calvo og besto av patrene Martín Alsina, generalsuperior, Juan Gil, den første apostoliske prefekt av Chocó, noen andre patre og brødre. P. Codinach hadde ikke klart å skaffe seg en billett, så han reiste med den andre ekspedisjonen, som startet i Barcelona den 10. desember samme år og ankom havnebyen Sabanilla i Colombia den 14. januar 1909. Derfra dro de til Barranquilla og deretter til Cartagena, hvor de møtte den første ekspedisjonen. Sammen kom de til Quibdó den 14. februar 1909.

Codinach ble utnevnt til andre konsultor og prefekt for åndelige spørsmål, mens den lokale superioren var den apostoliske prefekten. På hans apostoliske utflukter var det mange vanskeligheter med transport og båter, og i lange perioder måtte han leve utenfor kommuniteten. Han kunne se de store pastorale behovene som ventet ham. På nesten alle stedene administrerte han dåp, forberedte ekteskap og organiserte katekese, siden det hadde vært slutt på prestenes besøk. Han viste stor iver og entusiasme for evangeliseringen. Han så også de store vanskelighetene som klimaet utgjorde for deres helse, da noen av misjonærene døde etter at de hadde vært der i halvannet år, og andre måtte forlate stedet for å redde livet. Blant dem var p. Codinach.

I august 1912 måtte han av helsemessige årsaker dra tilbake til Catalonia. Han ble sendt til kommuniteten i Berga, hvor han fikk oppgavene som bibliotekar og predikant. I 1915 ble han overført til Vic, hvor han ble til sin død. I løpet av sitt opphold i denne byen publiserte han noen prekener i årene 1920, 1921, 1922, 1923 og 1924 i tidsskriftet Lo Messager del Sagrat Cor de Jesús. Fra 1927 publiserte han refleksjoner, dikt og oversettelser på arket La Festa Santificada under pseudonymet Joan de Mura.

Alles rapporter om ham er enige om at han var en svært god ordensmann, observant og eksemplarisk. Han meldte seg frivillig til de mest ydmyke oppgavene. Han var et mønster på føyelighet og underkastelse overfor de overordnede. Hans karakter var introvert. Senere ble han definert som svært nervesvak og eksentrisk, nesten ubrukelig for tjeneste. Han hadde stor nidkjærhet for sjelens frelse, selv om han ble ansett som en svært ordinær predikant.

Codinach forlot klosteret om ettermiddagen den 20. juli 1936 sammen med patrene Arner og Navarro, novisene og aspirantene som for en vanlig tur i håp om å kunne forlate byen. Han delte skjebne med dem til den 24. juli, da han dro til gården Vivet sammen med bror Costa, hvor han var til han ble arrestert. Mens han bodde i dette huset, stolte han på det guddommelige Forsynet, akkurat som p. Codina, men de levde under konstante trusler fra de revolusjonære. På forskjellige tidspunkter på dagen ba han de tre delene av rosenkransen med familien, som hadde ønsket ham velkommen i sitt hjem, og han delte også sin åndelig lesning. Han etterlot et godt eksempel ved sin tillit til det guddommelige forsyn: «Hvis komiteen kom nå og tok oss, ville det være Guds vilje, fordi et blad beveger seg ikke uten at han tillater det» (dette var et hyppig motto blant misjonærene).

Den 13. august kom en av de fryktede patruljene til de revolusjonære fra komiteen i Taradell for å se misjonærene. De spurte straks p. Codinach: «Hvem er du?» Han svarte: «Jeg er Juan Codinach». «Hvor kommer du fra?» «Jeg er fra Mura». «Har du noen sparepenger?» «Nei!» Da fikk misjonærene beskjed om ikke å flytte fra stedet, ellers ville eierens liv være i fare. Stilt overfor en slik trussel adlød de.

De var der til den 8. oktober, da militsmennene tok dem sammen med p. Codina og bror Casals til fengselet i Vic. P. Codinach ble gjenkjent da han kom ut av bilen ved fengselsdøren. Der satt han til klokken 23 om kvelden eller tidlig på morgenen den 12. oktober, da han ble tatt ut sammen med p. Codina, og de ble skutt på motorveien til Barcelona i kommunen Malla i provinsen Barcelona, hvor de ble gravlagt på kirkegården. P. Codinach ble 64 år gammel.

71) Den salige Mikael Codina Ventayol *** (kat: Miquel; sp Miguel), prest CMF, ble født den 8. november 1909 i Artés i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 12. november i sognet Santa María i Artés. Da han var tre år gammel, ble han fermet (konfirmert) i samme sogn av biskop José Torras y Bages (1846-1916) av Vic (1899-1916). Hans foreldre var mureren don Antonio Codina og hans hustru doña María Ventayol, som var husmor.

Han begynte i 1921 på claretinernes postulatat i Vic, elleve år gammel. Hans postulantprefekt var p. Jaime Girón i de fire årene han studerte humaniora. Han syntes å utmerke seg i studiene. I det samme kommunitetshuset i Vic begynte han på sitt novisiat den 30. august 1925 med å motta ordensdrakten. Novisemester var p. Ramón Ribera. Da han var ferdig med prøveåret, avla han sine første løfter den 31. august 1926. Dagen etter løfteavleggelsen dro han til Solsona for å studere filosofi. Under studiet hadde han som prefekt p. Eduardo Morta. Hans studier var strålende, slik at han til slutt fikk doktorgraden. Den 16. august 1929, etter den tredje fornyelsen av løftene, flyttet han til Cervera for å gjennomføre teologistudiene med gode resultater og suksess, ettersom han hadde ekstraordinære kvalifikasjoner.

Han mottok den første tonsuren og de fire lavere vielsene i Cervera i februar 1931 av biskop Manuel Irurita y Almándoz (1876-1936) av Barcelona (1930-36). I 1932 publiserte han noen få anmeldelser i magasinet Ilustración del clero, og i 1934 publiserte han fem anmeldelser i Palaestra Latina. Den 17. september 1933 ble han vigslet til subdiakon i Cervera av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45). Den samme prelaten diakonviet ham den 24. februar 1934 i Solsona. Han ble presteviet i Cervera den 26. mai 1934 av biskop Ramón Font y Farrés CMF (1874-1947) av Tarija i Bolivia (1924-47). Hans første oppgave var som professor i Cervera, hvor han i skoleåret 1935/36 var professor i Introduksjon til Den hellige skrift.

Hans novisemester bemerket at hans vesen var noe grovt og noe selvtilfreds, god bakgrunn, from, kontrollert i sitt vesen, medgjørlig. Han var lettskremt. Han hadde ekstraordinære intellektuelle kvaliteter og en stor iver etter å perfeksjonere seg i studiene. Han var en from og observant ordensmann.

Etter å ha fullført skoleåret kom han den 18. juli 1936 til Vic på det siste toget som forlot Barcelona. Hans prosjekt var å anmelde flere bøker og studere spørsmål knyttet til undervisningen, for eksempel i gresk. Da kommuniteten spredte seg den 21. juli, søkte han tilflukt i huset til kantorkanniken i katedralen, son José Sellas, som ga ham noen sivile klær. Neste dag flyttet han til landstedet La Serra i Taradell.

I begynnelsen av august flyttet han til gården El Vivet i Taradell, hvor det var andre misjonærer i dekning sammen med fem argentinske studenter. To eller tre ganger kunne han få tak i passerseddel gjennom bror Costa for å dra til Vic, men han våget ikke å dra. Den 13. august dro han til Vic for å møte sin far, som fortalte ham at han ikke ville være trygg i hjembyen Artés. På grunn av de dårlige nyhetene han fikk i Vic, måtte han raskt dra tilbake til El Vivet og la sin bror ta ansvaret for å ordne de dokumentene som trengtes for å dra til Italia. Han var så optimistisk i denne saken at han tok alt for gitt. Men det var for sent.

For samme dag, den 13. august, utførte de røde en ransaking av El Vivet med de vanlige avhørene. P. Codina sa at han var student og lærer, men ikke at han var prest. Fordi han så ung ut, trodde de ham. Deretter viste de ham sarkastisk en revolver og spurte ham hva det var for noe. De fikk beskjed om ikke å flytte derfra, ellers ville eieren av huset, don José Franch, måtte ta ansvaret. Da de gikk, rev de i stykker passersedlene. For ikke å sette eierens liv i fare, flyttet de ikke. Mens de bodde i dette huset, levde de et tilbaketrukket liv av intens fromhet. Men p. Codina prøvde å skaffe en passerseddel fra komiteen i Taradell, og han prøvde fortsatt å ringe til broren i Barcelona som tilsynelatende hadde noen kontakter i generalitatet. Men denne aktiviteten førte ufrivillig til at det ble kjent for komiteen i Vich hvor misjonærene var.

Om morgenen den 8. oktober kom det noen revolusjonære fra komiteen i Vic med bil og spurte om ordensbrødrene som bodde i huset, og for å fortelle dem at de var under komiteen i Taradell. To militsmenn ble igjen for å holde vakt slik at ingen rømte, mens de andre vendte tilbake til Vic. P. Codina kvittet seg med gjenstander av noen verdi som klokken, pengene og brillene, men ikke rosenkransen, fordi han ønsket å dø med den i hendene. Etter en stund kom de revolusjonære tilbake i to biler med flere væpnede menn, og uten å gi noen forklaring tok de patrene Codinach og Codina og bror Casals, som uten motstand overga seg til sine mordere. En av dem sa: «Hvor mange ganger har jeg ikke ønsket å utrydde dette ugresset, og har ikke kunnet! Men denne gangen skal vi sørge for det».

De ble tatt med til fengselet. P. Codina ble tatt med ut sammen med p. Codinach om natten fra den 11. til den 12. oktober, og etter midnatt ble de skutt på motorveien til Barcelona hvor den møtte veien til Manresa i kommunen Malla, hvor de ble gravlagt på kirkegården. P. Codina ble 26 år gammel.

72) Den salige Josef Casals Badía *** (kat: Josep; sp: José), legbror CMF, ble født den 8. februar 1891 i sognet Santa Eulalia i byen Berga i provinsen Barcelona og bispedømmet Solsona i regionen Catalonia i Spania. Bror Casals ble født 8. februar 1891 i Berga, en by i provinsen Barcelona. Han ble døpt samme dag i sognet Santa Eulalia. Hans foreldre var don José Casals og hans hustru doña Antonia Badía.

Han trådte inn hos claretinerne i Cervera den 29. januar 1910, nitten år gammel. Der begynte han på novisiatet, og ved slutten av dette prøveåret avla han sine første løfter den 2. februar 1911, festen for den salige jomfruens renselse. Ifølge de offisielle registrene og bulletinene hadde bror Casals få posteringer eller skifter av hus. Etter løfteavleggelsen bodde han i kollegiet i Cervera, hvor det var 45 legbrødre til å tjene den store kommuniteten. Faktisk besto den i året 1911 av 254 menn, men etter hvert sank antallet noe. De holdt ikke opp med å være mange, så i året 1931 var det 243 personer i kommuniteten. Stillingen han hadde på dette kollegiet var som husholder og kokk, som han tilsynelatende utførte med intelligens og sunn fornuft, garantier og til gjestenes tilfredshet. For alt dette viste han seg å være en stor administrator. I 1935 ble han overført til huset i Vic, hvor kommuniteten var mindre, mellom femti og seksti personer, men med en ubetydelig jobb i tillegg: huset for åndelige øvelser.

Rapportene som periodisk ble gitt om en ordensbror, viser at bror Casals var en eksemplarisk ordensmann med en svært god oppførsel. De sier at han hadde en vanlig god helse og han utførte sitt embete med å oppfylle sitt ansvar og sine forpliktelser. Så vi må konkludere med at hans liv ble animert av en sann religiøs offerånd for Guds kjærlighet. Av den grunn bekrefter vitnesbyrdene at han var selvfornektende og at han levde en ånd av fattigdom, og at han var respektfull overfor sine overordnede og sine underordnede, som han rådga og korrigerte med godhet. Han var en mann med en sikker sunn fornuft.

Den 21. juli 1936 var han en av de siste som forlot moderhuset i Vic. Han ble værende der inntil like før de ble angrepet av de røde, mens han hadde vært opptatt med å skjule bildet av La Virgen del Buen Suceso. I begynnelsen søkte han tilflukt i hjemmet til señor Portusach, som lå i Calle Ramada. Om morgenen neste dag den 22. juli gikk han for å besøke novisene for å se om han på noen måter kunne lindre deres vanskeligheter. Han var også interessert i de andre medlemmene av den spredte kommuniteten.

Den 23. juli gikk han for å kjøpe mat til novisene, og da han forlot bakeriet, ble han arrestert av militsmenn. Det var rundt klokken ti om morgenen. Han ble tatt med til rådhuset, hvor han ble værende i rundt to timer og gjennomgikk et kort forhør. Han ble løslatt etter at borgermesteren grep inn, før de hadde ordnet seg gjennom María Viñeta, og kommunestyremedlemmet rådet ham til ikke å gå gjennom gatene. En ny klausur, men utenfor klosteret! Fra den 25. til den 29. juli var han i biskopens tjeneste etter ordre fra superioren. Da biskopen var i stand til å forlate sitt tilfluktssted, dro bror Casals tilbake til huset til señor Portusach.

Den 13. august måtte han forlate sitt skjulested av frykt for en forventet ransaking, og flykte. Han fulgte et godt råd og dro til gården El Vivet, som lå i sognet Santa Eugenia i Berga. Der lå bror Costa i dekning og kunne skaffe passerseddel til Berga, Josefs hjemby. Han fikk passerseddelen, men han syntes at det var for sent på dagen til å flytte, så han bestemte seg for å vente til neste dag og dra tidlig om morgenen. Men klokken ni samme kveld kom noen militsmenn fra revolusjonskomiteen i Taradell for å foreta sin vanlige ransakelse, og de sa til bror Casals og de andre flyktningene at de ikke fikk flytte derfra, ellers måtte eieren bøte med sitt liv. De rev også i stykker passersedlene, og som et farvel gjentok de sine trusler. Så han ble værende med stor ærbødighet og fromhet som de andre misjonærene, som stolte på Guds forsyn og aksepterte hans vilje.

Den 8. oktober dro medlemmer av revolusjonskomiteen i Vic til Taradell på jakt etter en viktig person, og lederen av den lokale komiteen informerte dem om at i El Vivet var det tre claretinere fra La Merced. Samme morgen kom en patrulje fra komiteen i Vic, der den blodtørstige Cojo de Vic skilte seg ut. De ble ledsaget av noen av Taradell for å kreve flyktningene fra La Merced. Flyktningene ba rosenkransen med familien, og de røde arresterte bror Casals med patrene Codina og Codinach, som uten motstand overga seg til sine bødler. De gjennomførte ransakelsen som vanlig og et forhør om situasjonen. På bror Casals ble det funnet et krusifiks fra p. Claret. De spurte ham om hvordan det kunne åpnes. Han ga det til dem og de ga det tilbake. De spurte ham også om hans arbeid, og han hadde ingen problemer eller kvaler med å bekjenne at han var en kokk. Da bror Casals forlot huset, sa han farvel til en av husets døtre som sa: «Vi ses senere!» (¡Hasta más tarde!)

Sammen med de to patrene ble han tatt med til fengselet i Vic, hvor han ble sittende til den 11. oktober, da det bare var de tre misjonærene og en sekularprest, p. Elías Molist, igjen i fengselet. Neste dag var fengselet tomt, fordi komiteen hadde «rensket» det som sin siste revolusjonære handling, ettersom generalitatet hadde utstedt et dekret som sa at fra den 12. desember opphørte revolusjonskomiteene og de republikanske sivile myndighetene ble gjenopprettet.

Den dagen, den 12. oktober 1936, ble likene av fire personer funnet ved veiene i nærheten. Bror Casals lik ble funnet nær Manso Rosell ved veien til Manlleu, hvor bonden hørte skudd like etter midnatt den 12. oktober og deretter gjenkjente to lik, en korpulent p. Molist og en annen liten og tynn som var bror Casals. De som bodde i Manso Rosell, fikk hjelp fra andre naboer og gravla dem på kirkegården i Granollers de la Plana i kommunen Gurb. Bror Casals skjebne ble snart kjent. Han ble 45 år gammel.

73) Den salige Joakim Gelada Hugas ‡ (kat: Joaquim; sp: Joaquín), prest CMF, ble født den 5. desember 1881 [andre kilder sier 4. desember] i Olot i provinsen Girona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt dagen etter i sognekirken San Esteban. Han ble fermet (konfirmert) i den samme kirken den 11. oktober 1882 av biskop Tomás Sivilla y Gener (1817-1906) av Girona (1877-1906). Hans foreldre var sauegjeteren don Jerónimo Gelada og doña Ines Hugas. De hadde en stor familie og Joakim var tvilling med broren Jerónimo, som skulle bli sekularprest. De fikk en god menneskelig og religiøs opplæring.

På skolen demonstrerte han sine kvaliteter, flid og lydighet. I en alder av ti år begynte han å studere latin med don Bartolomé Jordá. Samme år besøkte en claretinsk misjonær Olot på jakt etter misjonskall, noe som inspirerte de to Gelada-brødrene. De begynte begge i det claretinske postulatatet i Barbastro i 1892. Halvveis i kurset måtte Jerónimo reise hjem igjen på grunn av sykdom, og ved avslutningen av kurset ble også Joakim sendt tilbake til Olot, ettersom han ifølge en rapport «ikke viser noen tegn på et ekte kall». Begge fortsatte de tre kursene i humaniora, mens de tok retorikk på bispedømmets seminar i Girona.

I august 1897 trådte Joakim inn i claretinernes novisiat i Cervera under ledelse av p. Antonio Sánchez, som halvveis gjennom novisiatet anerkjente hans gode karakter, men han tvilte fortsatt på hans kall. Joakim avla sine første løfter den 11. september 1898. Han fortsatte sine filosofiske studier i Cervera. I det andre året mottok han tonsuren den 20. mai 1899. Hans teologiske studier gjennomførte han også i Cervera. I det andre året med teologi mottok han de fire lavere vielser den 11. februar 1902. Sommeren 1904 flyttet han til Santo Domingo de la Calzada for å studere moralteologi. Etter å ha fullført sine studier ble han vigslet til subdiakon den 1. juli 1906 og til diakon uken etter av biskop Armengol Coll y Armengol CMF (1859-1918), apostolisk vikar av Fernando Póo (1904-18). Han ble presteviet den 30. september 1906, 24 år gammel.

I oktober samme år ble han sendt til Aranda de Duero for et år med forberedelse til sin tjeneste. Da p. general besøkte huset i Aranda, snakket han med p. Gelada og spurte om hans muligheter for å preke. P. Gelada trodde at han ville bli sendt til Amerika. I januar 1907 skrev han til sin bror Jerónimo: «Etter å ha svart at jeg ville gjøre alt han ba meg om og at han måtte sende meg hvor som helst han syntes jeg passet best, utsatte han avgjørelsen til slutten av sommeren. Du må forstå at posteringer innen vår provins er provinsialens ansvar, men når det kommer fra p. General, betyr det at Amerika trolig vil bli mitt bestemmelsessted (dette kan være et endelig farvel). Du kan fortelle dette til våre foreldre, som jeg er sikker på at de vil akseptere i hellig resignasjon og glede på grunn av deres kristne rettskaffenhet. Dette er et offer jeg gjorde da jeg mottok tillatelse til å tre inn i denne elskede kongregasjonen. Vi vil treffe dere alle i himmelen».

Imidlertid ble han i midten av januar 1907 postert i Bilbao som lærer for eksterne studenter, og dit ankom han den 21. januar. Ganske overrasket ble han i august 1908 sendt tilbake til Segovia. Han skrev til sin svoger: «Jeg ble i juni bedt om å forberede to gutter for eksamen, som vil finne sted i september». I januar 1909 ble han sendt til postulantatet i Valmaseda i Vizcaya som lærer. Han satte pris på å undervise seminaristene, og han følte det var bedre enn å undervise dagstudenter.

I 1912 ble han sendt til postulatatet i Santo Domingo de la Calzada. Der var han bekvem og viste sine kvaliteter som lærer. Hans arbeid med studenter skulle fortsette til 1924. I 1918 ble han overført til hovedskolen i den byen for å ta ansvaret for latinopplæringen. Tre år senere ble han sendt til skolen i Medina de Rioseco i Valladolid. I 1924 mottok han sin siste postering til det nye huset i Castro Urdiales, for å undervise undervisning i de kommunale skolene og fortsatte på kollegiet Barquín, som var under bygging.

Den 22. juli 1936 søkte han tilflukt hos søstrene i Jesu tjenerinner, i huset til gartneren, hvor p. Carrascal allerede ventet. I måneden etter sluttet bror Barrio seg til dem. Noen dager senere flyttet de inn i en egen bygning som ble kalt La Providencia. Der fortsatte de å praktisere ordenslivet med sin praksis, timeplan, stillhet, fase og asketisk liv. De praktiserte til og med de åndelige øvelsene, med total isolasjon og uten å motta nyheter, som om de var i en annen verden. Men de var ikke uvirksomme. P. Gelada sto for rengjøringen, og der følte han seg lykkelig. Denne tiden ble brukt til å forberede seg på sitt martyrium.

Den 13. oktober feiret de sin siste messe. Rundt klokken elleve på formiddagen ble hele eiendommen omringet av mange militsmenn under ledelse av Segundo Doval, Antonio Fernández, Manuel Rodríguez, Aurelio Ortiz og José Chicharrillo. To av dem gikk opp og spurte etter de tre ordensmennene nevnt ved navn. Da misjonærene så dette, skyndte de seg ned en sti til gartnerens hus. Militsmennene gikk direkte til gartnerens hus med pistoler i hendene. P. Gelada spurte om de kunne gå og hente noen klær. De var motvillige, men han sa til dem: «Æresord, jeg kommer rett tilbake». Og de lot ham få lov.

Da kom søstrene til hallen og han ga dem absolusjon. P. Gelada gikk for å se etter de andre to claretinerne og militsen foretok en grundig ransakelse av eiendommen. Da de hadde arrestert de tre misjonærene, tok de dem med til koret i kirken og sa: «Vi har fanget tre fugler». De ble ført bort med armene i været, ledsaget av en mengde mennesker. De ble tatt med til et fengsel som var etablert i klarissenes kloster etter at søstrene var utvist, hvor de ble satt i kirkens kor.

Klokken ett om morgenen den 14. oktober 1936 ble mekanikeren Antonio Martínez Arizmendi tvunget til å kjøre bilen med de tre ordensmennene og noen militsmenn. Under hele turen som varte i en time, ble fangene overøst med fornærmelser og til og med slag, men de holdt ut alt med ydmykhet og taushet. De militante forsøkte også gjentatte ganger å få dem til å forandre sine liv og gi opp sin religiøse status, og de ble lovet at de da ville få komme tilbake til sine hjem. En av dem reagerte på vegne av alle og sa: «Det vil aldri skje. Heller dø enn å gjøre det vi blir bedt om».

Etter den tunge reisen kom de til eremitasjen Jesús del Monte. Militsmennene fikk de tre ordensmennene ut av bilen, og føreren ble beordret til å snu bilen i retning av Santander. De gikk bortover rundt 400 meter, og det ble hørt en serie skudd. Da militsmennene kom tilbake, truet de sjåføren med døden hvis han avslørte noe av det som hadde skjedd. Fangene var blitt overgitt til en annen gruppe militsmenn som skjøt dem nær Torrelavega, for deres lik ble funnet fire kilometer langs veien fra Sierrapando til La Cavada, i kommunen Torrelavega i Santander i Cantabria.

Gelada ble 54 år gammel. Han hadde ikke noen dokumentasjon på seg, så han fikk et fotografi lagt ved dødsattesten. Hans legeme ble identifisert fordi han hadde på seg klærne merket med nr. 5. I en lomme fant de en vanlig rosenkrans av tre, en liten vanlig blyant, lommetørklær som også var merket med nr. 5 og rundt halsen et anheng med et krusifiks i et kjede av hvitt metall. Han ble gravlagt på kirkegården i Torrelavega.

74) Den salige Isak Carrascal Mozo ‡ (sp: Isaac), prest CMF, født den 11. april 1896 i landsbyen Castrillo de Don Juan i provinsen Palencia og bispedømmet Burgos i regionen Castilla y León i Spania. To dager senere ble han døpt i sognekirken Nuestra Señora de la Asunción i landsbyen av sogneprest Sergio Bombín. Tre år senere ble han fermet (konfirmert) i samme sogn av erkebiskop Gregorio Maria Aguirre y García OFMDisc (1835-1913) av Burgos (1894-1909), fra 1909 erkebiskop av Toledo (kardinal fra 1907), i anledning hans pastoralbesøk. Hans foreldre var don Casto Carrascal og doña Juliana Mozo, velstående bønder som var velsignet med en stor familie.

Som liten gutt valgte han å bli altergutt og var svært hengiven i katekeseundervisningen. I dette miljøet vokste hans kall med stor fasthet, noe som ble bevitnet av hans lærer i landsbyskolen. Han visste at det i Torresandino i Burgos, som lå rundt åtte kilometer unna, var det en misjonspater i Aranda de Duero, og han la ut på den lange reisen for å spørre ham om sitt kall. Pateren godkjente ham og visste hvordan han skulle ordne alt, så Isaks foreldre ga gladelig sitt samtykke.

Da han var fjorten år gammel, begynte han på postulatatet i Valmaseda, hvor han ble ledsaget av sin far den 14. juli 1910. Der studerte han humaniora i fire år, og han utmerket seg med sin flid og sin oppførsel, slik at han oppnådde de høyeste karakterene i alle fag. I et år hadde han som lærer sin ledsager i martyriet, p. Gelada. Den 10. august 1914 begynte han i novisiatet i Segovia under veiledning av p. Juan Oleaga. Ved slutten av sitt år som novise avla han sine første løfter den 15. august 1915, festen for Marias opptakelse i himmelen.

Neste dag sluttet han seg til andre studenter og dro til Beire i Navarra for å studere filosofi. Igjen utmerket han seg i sine studier. I det andre året med filosofi mottok han den 8. november 1916 tonsuren av biskop Juan Plaza y García (1864-1927), apostolisk administrator av bispedømmet Calahorra (1911-20), i kapellet i kollegiet i Tarragona. Sommeren 1918 dro han til Santo Domingo de la Calzada for å studere teologi. I slutten av det andre året mottok han den 2. og 3. mai 1920 de lavere vielser. Samme år ble han utnevnt til bibliotekar i skolastikatet, men han lurte på om han ville være i stand til å skaffe de nødvendige bøkene.

I slutten av det tredje året, som var dogmatisk teologi, returnerte han til Segovia for å fortsette studiet i moralteologi. Den 10. juni 1922 ble han vigslet til subdiakon og den 23. desember ble han diakonviet av biskop Manuel de Castro y Alonso (1864-1944) av Segovia (1920-28). Den 26. mai 1923 ble han presteviet, 27 år gammel. Kort før hans ordinasjon døde både hans far og to av hans søstre, en av dem etterlot seg seks barn fra ett til tolv år gamle. Derfor ba han om tillatelse til å feire sin første messe i huset i Aranda de Duero, slik at familien kunne delta. Hans overordnede ga sin tillatelse og det ble en stor fest.

Hans første postering var postulatatet i Segovia som lærer i retorikk og latin. Fra 1926 til 1929 gjennomførte han videre studier i filosofi ved universitetet i Madrid. Etter å ha fullført filosofistudiene ble han sendt til Beire i Navarra, hvor han ankom den 3. oktober 1929 for å undervise i metafysikk. I løpet av det første året kvalifiserte han seg også som magister, og den offisielle tittelen mottok han i 1930 i Zaragoza. Han var svært forståelsesfull og medfølende med sine studenter.

Den 6. oktober 1931 kunne han reise til Tórtoles de Esgueva i Burgos og klosteret Santa María la Real, for å ikle to nieser i den benediktinske ordensdrakten, og det ga ham stor glede å se hvor glade de var. Året etter var han i stand til å komme tilbake for å motta deres første løfter den 12. oktober, festen for Vår Frue av Søylen (Virgen del Pilar). Den 24. september 1933 ble han sendt til Castro Urdiales som teknisk direktør for kollegiet og lærer i ulike gymnasfag. I begynnelsen av 1935 begynte han å bruke sutan igjen, og guttene som var vant til å se ham som en legmann, fant det merkelig. Men litt etter litt ble de vant til det.

I oktober 1935 ble han invitert til Tórtoles for å motta sine niesers høytidelige løfter, og p. Superior ga sin tillatelse. Dit kom også hans slektninger, for hans hjemlandsby lå ved siden av, og de tilbrakte noen svært glade dager sammen.

Etter parlamentsvalgene i februar 1936 ble den politiske situasjonen forverret. Carrascal hørte om det militære opprøret da han var i Santander, og han kunne ikke kommunisere med p. Superior i Castro Urdiales. Folk på gjennomreise rapporterte at radiokommunikasjonen mellom Madrid, Santander og Bilbao hadde blitt kuttet.

Den 19. juli 1936 vendte han tilbake fra Santander, hvor han hadde dratt for å delta på en pedagogisk kongress og korrigere noen spørsmål om kollegiet, ledsaget av to jenter fra en skole drevet av ordenssøstre, som hadde dratt til byen for å motta fermingens (konfirmasjonens) sakrament og for å kunne tre inn i novisiatet. De reiste om natten. Det var væpnede militsmenn ved døren til skolen, og p. Carrascal overnattet i huset til Angel Llano Piro, som var gartner for Jesu tjenerinner. Etter messe dro han til skolen for å finne ut hva som foregikk og motta ordre fra superioren. Et par timer senere vendte han tilbake og ba om å få overnatte igjen i det huset hvor han hadde tilbrakt natten før. Nå syntes søstrenes superior, Mor Ángeles Aldasoro, at det var en god ide om han kunne bli kapellan for dem, ettersom den forrige kapellanen var død. Han aksepterte dette forslaget, for det betydde at han ikke måtte bevege seg rundt omkring med så mange farer for å bli utsatt for en voldshandling.

Den 22. juli sluttet p. Gelada seg til ham, og en måned senere, den 22. august, ankom bror Barrio. Etter det slo de seg ned i bygningen på skolen som var kjent som La Providencia, hvor de levde et kommunitetsliv som om de var i klosteret. I denne forberedelsestiden for martyriet tok han notater om de nyhetene som kom til ham. Noen ganger fikk de besøk av andre claretinere fra sine skjulesteder i private hjem. Det var absolutt en tid av prøvelser. Ved arrestasjonen av de tre claretinske patrene José M. Martínez de la Calle, Jerónimo Carazo Palazuelos og studenten Juan Manuel Arteaga, skrev han:

 «Hvem ville ha mistenkt de alvorlige ondene som truet oss i kveld? Tre kjære brødre ble tatt ut av våre hender og fra våre øyne. En voldsom smerte gjennomboret våre hjerter og en stor frykt overveldet oss. Vil denne arrestasjonen være begynnelsen på fengslingen av oss alle? De tre gikk fritt rundt i gatene og på offentlige veier, noe som ikke alle likte». For flyktningene på skolen var alt det samme. Den 5. oktober skrev p. Carrascal: «Vi stoler på Herren, og selv om vi er nært opptatt av det som skjer, følger vi samme livsform som vi ville ha gjort i klosteret. Fra våre rom hørte vi ofte lyden fra soldatenes biler».

Den 13. oktober rundt klokken elleve om morgenen ble de arrestert og satt i fengsel, som nå var installert i klarissenes kloster. Klokken halv seks om ettermiddagen samme dag returnerte de til skolen ledsaget av en militsmann. De kom for å be claretinerne om 450 pesetas, for de krevde 150 av hver for tre tepper og middagsmat, fordi de skulle bringe dem til fengselet i Santander. Men alt dette var bare løgn og grådighet. I inngangshallen fortalte han dem hvor de hadde blitt tatt og at de ikke engang hadde fått vann, og han forsikret dem om at de tre var svært takknemlige. Det som smertet dem, var tanken på hva de skulle gjøre med dem nå. Claretinerne ga ham det han hadde bedt om, og de ønsket å gi ham noe mer, men pateren sa: «Til hva? Å dø?» Han la til: «Be til Gud om at vi hvis vi skal dø, dør som martyrer. Spør også jentene om å be samme bønn». Pateren ga dem absolusjon og forlot stedet.

Den militsmannen som ventet på dem, brakte dem tilbake til fengselet i klarissenes kloster. Derfra ble han brakt ut klokken ett om morgenen den 14. oktober. Han ble kjørt med bil til eremitasjen Jesús del Monte nær Torrelavega i Santander i Cantabria, og under reisen måtte han lide under alle slags fornærmelser og til og med slag. Der ble han overlevert til en annen gruppe, som skjøt ham sammen med de andre den 14. oktober 1936. Liket ble funnet fire kilometer langs veien fra Sierrapando til La Cavada. Siden han ikke hadde noen dokumentasjon, ble det tatt fotografier som ble lagt ved dødsattesten. De fant flere gjenstander som en rosenkrans, en medalje av Antonius Maria Claret, penner, to papirlapper med noen notater og et eksemplar av avisen La Ilustración de Castro fra den 30. august 1936. Klærne han hadde på seg, ble merket med nr. 173. Han ble gravlagt på kirkegården i Torrelavega. Han ble førti år gammel.

75) Den salige Felix Barrio y Barrio ‡ (sp: Félix), legbror CMF, ble født den 8. mars 1883 i Villafranca Montes de Oca i provinsen Burgos i regionen Castilla y León i Spania [andre kilder sier at han ble født den 8. november]. Det var på veien til Santiago de Compostela. Han ble døpt den 13. i samme måned i sognet Santiago Apóstol i byen. I samme sogn ble han fermet (konfirmert) i juni 1889 av erkebiskop Manuel Gómez-Salazar y Lucio-Villegas (1824-93) av Burgos (1886-93) under hans pastoralbesøk. Hans foreldre var bonden don Santiago Barrio og hans hustru doña Florencia Barrio. De hadde ni barn, hvorav Felix var den femte.

Han begynte på det claretinske kollegiet i Santo Domingo de la Calzada den 13. juni 1895, da han var elleve år gammel. Uken etter ble han tatt med til Cervera. Han skrev til sine foreldre og fortalte dem om sine første inntrykk i et stort hus, hvor han til tider gikk seg bort, men han var lykkelig. Han begynte på sitt postulatat som legbror med et betydelig intellektuelt utbytte og lærte yrket som skredder relativt lett, og hans intelligens for alderen ble lagt merke til. I 1898 begynte han i novisiatet under ledelse av p. Crispiniano Garcia og avla sine løfter den 19. mars 1899. Hans foreldre kom for å feire denne viktige dagen.

Året etter ble han sendt til Santo Domingo de la Calzada, en kommunitet som besto av 242 personer inkludert generalstyret. I denne kommuniteten hadde han ansvaret for hagene, noe som gjorde ham svært lykkelig. Men han møtte noen helseproblemer, og hans overordnede ga ham ansvaret for skredderiet. Fra 1911 var han postert i ulike kommuniteter, som Segovia, Calahorra, Baltar og til slutt Valmaseda. Han utførte ulike oppgaver på grunn av sin dårlige helse. Til slutt ble han i 1928 sendt til Castro Urdiales, hvor han ble værende til sitt martyrium. I alle de brevene som han skrev til sin familie, fremmet han det religiøse kallet.

De som oppgikk ham hevder at han var enkel, ydmyk og lydig mot sine overordnede. Han levde svært atskilt fra sin familie, for han vendte aldri tilbake til sin hjemby etter å ha sluttet seg til kongregasjonen, ikke engang da hans foreldre feiret sitt gullbryllup, til tross for at hans superer insisterte på at han skulle foreta reisen. Hans religiøse liv var beundringsverdig, og han tjente som kokk, skredder, sykepasser og portner. Han holdt med stor tålmodighet ut sine fysiske begrensninger.

Den 20. juli 1936 ble det holdt et lokalt kapittel for å behandle den situasjonen som var skapt av nærværet av de revolusjonære, og p. superior tillot medlemmene av kommuniteten å søke tilflukt overalt hvor de kunne være trygge. Noen bodde i skolen, blant dem bror Barrio. I et slikt fiendtlig miljø demonstrerte bror Barrio sin marianske fromhet, spesielt med resitasjon av den hellige rosenkrans, selv i de republikanske soldatenes nærvær.

Den 18. august sluttet bror Barrio seg til patrene Gelada og Carracal og søkte tilflukt i gartnerens hus. Der levde de et kommunitetsliv. Da han kom til klosterskolen, var hans klær så slitt at Mor Superior ga ham noen svarte støvler og noen klær fra en nonne. Hans oppførsel, beskjedenhet, taushet, underkastelse og hans hyppige akseptering av Guds vilje ble lagt merke til. Søstrene husker at når han fikk dårlige nyheter og lite oppmuntring, pleide bror Barrio å svare: «Det er Guds vilje».

Den 13. oktober 1936, rundt klokken elleve på formiddagen, ble han arrestert sammen med patrene Gelada og Carrascal. Under arrestasjonen sa han ikke et eneste ord. Han led samme skjebne som prestene. Klærne som bror Barrio bar, var merket med H. N. 9, som sammen med støvlene tillot en identifikasjon, for han var så vansiret at de fant det vanskelig å identifisere ham. Han ble skutt den 14. oktober 1936 i Torrelavega i Santander. Han ble 37 år gammel.

76) Den salige Johannes Buxó Font †† (kat: Joan; sp: Juan), prest CMF, ble født den 24. oktober 1879 i Montcada (sp: Moncada) i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt den 28. oktober i sognet Santa Engracia i Montcada. Deretter ble han fermet (konfirmert). Hans foreldre var legen og kirurgen don José Buxó og hans hustru doña Catalina Font, som var svært kristen. De hadde ni barn, hvorav fem døde som spedbarn. De gjenværende barna, tre døtre og Johannes, gikk alle i kloster. Johannes var den eldste av de fire, og da han var to år gammel, var også han i ferd med å dø som sine brødre, men han ble hentet til en tante og onkels hjem i Centellas, hvor han ble helt frisk.

Johannes fikk sin første akademiske og kristne formasjon i Montcada. På søndag ettermiddag deltok han i katekesen som ble gitt av sognepresten, og han var den fremste i punktlighet, innsats og læring. Det samme skjedde i den kommunale skolen, hvor læreren pleide å følge barna til messe på søndager. Allerede da viste han en stor pliktfølelse. I en alder av ti år mottok Johannes sin første kommunion. Som barn var han sta og noen ganger ulydig. Det var en demonstrasjon av hans jernvilje som han viste i sine studier, i sine faglige oppgaver eller i forsvaret av dyden i Barcelona.

I september 1890, kort før han fylte elleve år, begynte han sine studier for baccalaureatet på piaristpatrenes kollegium i Sabadell, hvor han bodde fra mandag til lørdag i huset til en tante på morssiden. Han gikk hver dag til messe i kollegiet ved siden av andre fromme funksjoner. Da han var ferdig med gymnaset sommeren 1895, spurte faren ham: «Hva ønsker du å bli?» Han svarte: «Jeg ønsker å bli som deg, jeg ønsker å bli en lege for å hjelpe deg». På den tiden hadde hans far allerede hatt noen helseproblemer, og hans mor hadde en skjør helse, og han var den eneste mannen som kunne ta vare på huset.

I oktober 1895 begynte han på forberedelsesåret før de egentlige medisinstudiene, som besto av et seks år langt program. Atmosfæren var opprørsk og udisiplinert. Johannes’ eksemplariske oppførsel sto i kontrast til det mange av hans klassekamerater viste, noe som reflekterte hans holdninger til studiet. Han ble ansett av sine medelever som en av de faglig mest kompetente. I kurset som besto av 97 studenter, fikk han praksisplass på Hospital de Santa Cruz, som bare valgte de mest fremragende. I tillegg til å delta på undervisningen på fakultetet, gikk han til sykehuset for å praktisere under professorenes ledelse, og han hadde til og med vakter om natten. Hver lørdag kom han tilbake til Montcada. Hans gode mor minnet ham alltid om ikke å slutte å be den hellige rosenkransen daglig og å skrifte en gang i måneden. Han ble deretter medlem av jesuittenes marianske kongregasjon. Han levde med en viss avstand fra verden og fra underholdningslokalene, fordi det ikke reflekterte hans karakter. Hans dyd var beryktet i en slik grad at hans klassekamerater kalte ham Doctor Castus («den kyske doktor»), men de visste at han var munter og jovial. Han deltok på fester og omgikk alle med naturlighet.

I 1902 tok han lisensiat i medisin og kirurgi med strålende resultater og vendte tilbake til sitt hjem i Montcada. De første årene assisterte han sin far frem til mai 1908, da han offisielt fikk plassen i Montcada. Hans liv i byen var enkelt og viet til sine religiøse og profesjonelle plikter og til studier fordi han ikke ville miste et øyeblikk, og han gikk ikke ofte på kafeer eller steder for underholdning. Han gikk daglig til messe og praktiserte andre andaktsformer som åndelige retretter med hele sin familie. Dr. Buxó visste aldri hva det var å kaste bort tiden. Han var også svært asketisk i sine matvaner. Han ble legdominikaner som hele sin familie.

Et aspekt av dr. Buxó, lege i Montcada, var hans dedikasjon til det katalanske magasinet for språket Esperanto. På dette området viste han betydelig aktivitet, og han publiserte flere artikler i magasinet Katoliko Kataluna og han deltok på internasjonale kongresser. Han fremhevet seg for sin enkelhet og beskjedenhet, selv om han var elegant. Han manglet ikke ekteskapsforslag, men han avviste dem alltid fordi han ikke var interessert i det.

Ifølge hans biograf hadde dr. Buxó for lengst kjent et religiøst kall. Hans tendens til tilbaketrekning og askese fikk ham til å vurdere en kontemplativ orden, men hans åndelige veileder sa at det ville være behov for arbeidere og ba ham vurdere en kongregasjon av aktivt liv. Veilederen presenterte ulike institutter, og dr. Buxó bestemte seg for claretinerne på grunn av instituttets ydmykhet og enkelhet. Den 13. januar 1914 begynte han på novisiatet i Cervera, 34 år gammel. Han mottok ordensdrakten den 23. januar. Hans novisemester var p. Ramón Ribera. Til tross for alderen tilpasset han seg godt det strikte regimet i novisiatet sammen med unge menn, for han var vant med orden og metodikk og ønsket ikke fritak eller privilegier. Han ble lagt merke til for sin enkelhet, ydmykhet og botsøvelser og var nesten heroisk. Hans mednoviser satte pris på ham og følte at han var en helgen og ble ledet av Den Hellige Ånd. Etter det ettårige novisiatet avla han sine første løfter den 24. januar 1915.

De kirkelige studiene var ikke enkle på grunn av manglende forberedelser og selvsagt hans alder. Selv om det var vanskeligere å lære ting utenat, var hans vilje og besluttsomhet sterke. På slutten av novisiatet begynte han studiene i logikk med en lærer for ham alene og fikk godkjent kurset. Sommeren 1915 forsøkte han å studere metafysikk, men han måtte utsette det til det ordinære kurset. Den 18. juli 1915 mottok han tonsuren og de fire lavere vielser i samme hus. Sommeren 1916 dro han til Alagón for å studere moralteologi, og etter to år returnerte han til Cervera for å studere dogmatisk teologi. Han ble vigslet til subdiakon den 20. mars 1920 i Lleida av biskop José Miralles y Sbert (1860-1947) av Lleida (1914-25). Den 29. mai ble han diakonviet i Solsona av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45), og den 19. september 1920 ble han presteviet i Lleida av biskop José Miralles y Sbert. Han sang sin første messe i kapellet ved infirmariet i Cervera på grunn av den kjærlighet han hadde til sine pasienter og fordi han ikke likte oppstyr.

Hans biograf kommenterte at La cátedra, el confesionario y el arte de Esculapio («kateteret, skriftestolen og Asclepius’ kunst») var en syntese av dr. Buxós liv og at alt kunne skrives på svært få sider (Asclepius var guden for medisin i gresk mytologi). I 1920-21 var han professor i matematikk i Cervera og i de påfølgende kursene i naturhistorie, anatomi, fysiologi og moralteologi. Han hadde ingen spesiell pedagogisk opplæring, men atmosfæren i kollegiet var best for ham og hans kjærlighet til arbeid, metode og tilbaketrukkethet. Han var krevende mot studentene i det akademiske året 1920-21, fordi han ikke aksepterte slapphet. Hans system var å forklare alle ordene i teksten på en slik måte at alt ga mening.

Etter prestevielsen trengtes hans medisinske tjenester fortsatt, og det var en betydelig forbedring av helsen til mange studenter. Hans profesjonelle kompetanse ble anerkjent av alle, spesielt av legene i Cervera, som når de var syke, foretrakk å henvende seg til p. Buxó. Han var også en dyktig skriftefar. I flere år var han fast skriftefar i kirken San Antonio. For å oppfylle denne forpliktelsen pleide han å stå opp før resten av kommuniteten. Han hadde en god intuisjon for å gå inn i den skriftendes psykologi, han var alltid presis. Hans stil var enkel og praktisk for å fremme dydene blant enkle mennesker. Han innprentet oppfyllelsen pliktene og praksis i hjemmet.

Han var en praktisk mann med enkle ideer, ikke spekulativ, men med et aktivt temperament. For ham var tiden viktig. Han likte at ting var i orden, noe som kanskje var det mest karakteristiske trekket ved hans personlighet. Men han var ingen slave av reglene. Når det gjaldt fromme gjerninger, pleide han å si: «Gud må ikke bli tatt bort et eneste sekund». Noen ga ham tilnavnet «sønn av don Segundo» [= sekund] for hans matematiske presisjon i alle ting, selv i meditasjon. Noen prøvde å etterligne ham, men de måtte gi opp. Han var også en asket i sitt religiøse liv. Klimaet og det åndelige miljøet var et kall til heroisme. I dette perspektivet utmerket han seg for sin askese og observans av reglene. Hans forkjærlighet for bot var stor, noe som kom til uttrykk i å bære hårskjorte og ha selvtukt og botsøvelser ved måltidene.

Mens han var i novisiatet, sa han: «Ikke klag over at det er kaldt eller varmt , heller ikke moralsk eller fysisk tretthet, eller dårlig hukommelse…» I klosteret svarte han på henvendelser om å hjelpe syke når som helst på natten. Når han satte seg, lente han seg aldri mot stolryggen. Et annet aspekt av hans askese var fattigdom. Han var løsgjort fra alt før han trådte inn i instituttet. Bruk av penger var ikke essensielt for ham. Et eksempel er da superioren i Cervera lette etter en innsamler av messestipender og foreslo p. Buxó. Men han avslo på grunn av at pengeforvaltning forstyrret hans samvittighet. Han var også en svært from mann. Hans daglige samvittighetsransakelse styrte hans liv som ordensmann. For ham fantes ikke middelmådighet, bare enkelhet og ydmykhet.

Da kommuniteten ble spredt av de revolusjonære styrkene den 21. juli 1936, søkte han tilflukt i to dager sammen med Jaime Girón i La Fonda i Barcelona. De feiret messe i kirken San Agustín, bak lukkede dører, men bar sutan hos kommuniteten av søstre av Marias uplettede hjerte. Etter å ha blitt utvist av kommuniteten og usikkerheten i et offentlig pensjonat, søkte han tilflukt på sykehuset den 23. juli. Sykehusets styre utnevnte p. Buxó til vaktlege. Han var sammen med andre claretinere og andre ordensbrødre og søstre i to som ved siden av hverandre i den øvre etasjen. Det ene tjente som soverom og det andre for å feire messe og bønner. In I tillegg hadde de et lite rom hvor de oppbevarte Det hellige sakrament. P. Buxó hadde sitt eget rom som vaktlege.

Misjonærene gjorde sitt beste for å leve et kommunitetsliv i klausur. Under sitt opphold på sykehuset sa han flere ganger at de alle ville bli skutt. Studentene, prestene og brødrene ble ført ut av sykehuset klokken 11.30 den 17. oktober 1936 av Juan Solé, Enrique Ruana, Magi Tita og en Gómez alias El Chico («gutten»). Enrique Ruana hadde blitt behandlet i en måned av dr. Buxó og hatet religion. Han var kjent for mordene på mange prester og ordensfolk. Skuddene kunne høres tydelig fra sykehuset. Sr Maria Orobitg ble skremt og sa straks: «Pater, de drepte prestene!» Han svarte at han hadde hørt skuddene og la til: «Hva kunne vi gjøre? De er martyrer. Gud være lovet!» Mindre enn en time etter skytingen kom de og så etter ham. Til Ruano som han hadde helbredet, sa p. Buxó: «Du også?» Da de gikk opp på lastebilen, sa Ruana: «Hvor ønsker du å få injeksjonen?» (= skuddet). «Hvor du måtte ønske», sa p. Buxó.

I tillegg formante pateren sine mordere til omvendelse og ga en refleksjon til Solé, som gikk ut på at det etter dette livet er et annet og at det er en Gud. Til dette svarte han at han ikke trodde på Gud og at han ikke ønsket å bli omvendt. P. Buxó ble tatt til kirkegården av de samme morderne i den andre gruppen sammen med tre legmenn i de tidlige timene den 18. oktober 1936, hvor de ble skutt mens de ropte «Lenge leve Kristus Kongen!» Komiteen tok seg av begravelsen på det stedet hvor de ble myrdet. P. Buxó ble nesten 57 år gammel.

77) Den salige Heraklius Matute Tobías †† (sp: Heraclio), prest CMF, ble født den 11. mars 1867 i Alesanco i provinsen Logroño og bispedømmet Calahorra-La Calzada i regionen La Rioja i Spania. Hans foreldre var Román Matute og Micaela Tobías. Han ble døpt den 14. mars i sognet Santa María i fødebyen. Han ble fermet (konfirmert) den 23. juli 1876 av biskop Gabino Catalina y del Amo (1817-82) av Calahorra-La Calzada (1875-82). Da han var seks år gammel, døde hans mor, og halvannet år senere døde også faren. Heraklius og hans søster Rosa ble tatt med til hjemmet til en tante i Villaverde. Hans onkel, Alejandro Ureta, var seg bevisst nevøens forsømte utdannelse og sendte ham til Alesanco for å studere. Han gjorde det svært godt på skolen og begynte å lære latin.

Hans kall til ordensliv og misjon ble plantet av p. Isaac Burgos i en misjon han ga i Alesanco i 1879, men han måtte vente i enda to år fordi claretinernes postulatat var fullt. Heraklius ble innskrevet som student ved kollegiet i Alagón den 5. september 1881. De første to årene studerte han latin. I 1883 dro han til Barbastro for å begynne på claretinernes novisiat og fortsette sine studier, seksten år gammel. Samtidig studerte han retorikk, som man gjorde da. Han mottok ordensdrakten den 8. desember 1883 av p. José Xifré, generalsuperior. Den 15. oktober 1884 flyttet han til Vic, hvor han avla sine første løfter den 23. desember 1884 sammen med 37 andre til p. José Xifré.

Han mottok sin første tonsur dagen før løfteavleggelsen av biskop Pedro Nolasco Colomer y Mestres (1822-81) av Vic (1875-81). I denne byen fullførte han fra 1884 til 1887 de tre årene med filosofi. Der studert han også de to første årene av teologi før han dro til Cervera av helsemessige årsaker, og deretter ved utgangen av 1888 til Santo Domingo de la Calzada, hvor han deltok i det andre året av teologien. I august 1889 kom han tilbake til Cervera for å studere det tredje året med teologi. Han ble vigslet til subdiakon i Santo Domingo de la Calzada den 8. juni 1890. Han ble diakonviet i Calahorra den 27. september 1890. Den 14. mars 1891 ble han presteviet av biskop Antonio María de Cascajares y Azara (1834-1901) av Calahorra y La Calzada (1884-91), senere erkebiskop av Valladolid og av Zaragoza, kardinal fra 1895. Han kom tilbake til Santo Domingo den 30. mars 1891.

Hans første postering var i Calahorra for å ta vare på sin medtatte helse, og i januar 1894 ble han sendt til Pamplona som minister. Året etter ble han sendt til Ciudad Rodrigo som predikant og bibliotekar. I oktober 1896 ble han sendt til Medina de Rioseco som konsultor, og tre år senere ble han sendt til Ciudad Real. På provinsialkapittelet i 1901 ble han utnevnt til provinsial for provinsen Castilla og flyttet til novisiatet i Segovia.

Etter sin periode som provinsial ble han i 1907 utnevnt til superior i Medina de Rioseco, og derfra flyttet han til Calahorra i august 1913 som første konsultor. I 1916 dro han til huset i Bilbao som minister. Tre år senere ble han sendt til Zamora som superior, og der bodde han til mars 1925 med et kort intervall i Tuy. Da ble han utnevnt til provinsial i provinsen Castilla og flyttet til huset i Bilbao. Etter provinsialkapittelet i 1931 ble han andre provinsialkonsultor. Som provinsial viste han sin store kjærlighet til kongregasjonen, som demonstreres i hans kanoniske visitaser og de disposisjonene som ble tatt. Han understreket at overholdelse av den religiøse disiplinen, fromhet og bønn er grunnlaget for pastoral aktivitet. Da han ble utnevnt til provinsial, brukte han allerede privilegiet av votivmesser og utskifting av officiets bønn for problemer i sikte og andre smerter.

Hans biograf skriver om ham at «hans legeme var et lite sykehus for uhelbredelige sykdommer». På noen offisielle reiser ble han ledsaget av en sykepleier, og andre ganger delegerte han til p. Benito Núñez besøk til husene i Galicia. Likevel hadde han en sterk sjel og en fryktløs og kjempende ånd. Helt fra begynnelsen var han svært observant og formell, så mye at han fikk en offentlig korreks. Han var alltid refleksiv og analytisk av natur. Han var en svært from mann, spesielt med rosenkransen som alltid var i hans hender.

I juli 1936 var p. Matute bosatt i Bilbao, men planla å dra til Barcelona for å få utført en delikat kataraktoperasjon (grå stær) av dr. Arruga for å gjenopprette hans syn. Denne reisen var planlagt i mai og juni 1936, men ble forsinket av en ubeleilig katarr, noe som kunne kompromittere operasjonens utfall. Etter å ha overvunnet denne hindringen, bestemte han seg for å reise den 14. juli. Den 12. juli gikk han til stasjonen i Bilbao for å skaffe seg informasjon. Neste dag skjedde mordet på don José Calvo Sotelo (1893-1936), en ledende skikkelse blant de anti-republikanske høyreradikalerne under Den andre republikk. Mordet skapte en spent situasjon, og av frykt for rasende reaksjoner utsatte han reisen. Siden det ikke var noe spesielt på fredag den 17. juli, dro p. Matute tilbake til stasjonen for å ta toget til Barcelona. Men for å få kjøpt en billett til sommersesongen var det nødvendig med et fotografi av den reisende, noe pateren ikke hadde på seg, så han dro hjem igjen med den intensjon å reise neste dag.

Om morgenen den 18. juli 1936 forlot han Bilbao med en returbillett i lommen, uvitende om det forutbestemte resultatet. Han stanset i Cervera for å tilbringe natten hos sine medbrødre der, ettersom toget ikke kunne fortsette reisen. Så klokken ti om morgenen den 19. gikk han til stasjonen for å ta toget som ville føre ham til Barcelona, men det viste seg at togene ikke gikk lenger enn til Manresa. Derfor bedømte han situasjonen slik at det ville være klokere å bli værende i Cervera, noe som førte til at han led samme skjebne som medlemmene av kommuniteten i det tidligere universitetet.

Rundt klokken fem om ettermiddagen tirsdag den 21. juli 1936 ble kommuniteten utvist fra bygningen og brakt i buss i retning Solsona. De som var gamle og de syke ble brakt til sykehuset, og p. Matute var i denne gruppen. I tre måneder ventet p. Matute på døden i dette asylet, tre lange måneder som for ham og hans ledsagere var en lang retrett av forberedelser til døden, et slags «intensivt novisiat for martyrium». Selv om p. Matute var nesten blind, pleide han alltid å være foran Det hellige sakrament de oppbevarte i et lite rom. I likhet med de andre syke brødrene hadde han ikke noe forhold til de andre som var på sykehuset. Han ønsket å være forberedt på martyriet og oppfordret andre til å gi sitt blod sjenerøst for Kristus, men de yngre medlemmene oppmuntret han til å flykte av hensyn til kongregasjonens beste.

Superioren for den søsterkommuniteten som drev sykehuset, reiste til Barcelona for å se om det var mulig å flytte p. Matute til en klinikk som betjente deres søstre der. Da dette var klart, dro hun tilbake igjen til Cervera, men ved ankomst fikk hun nyheten om at de hadde skutt ham.

Klokken 23.30 den 17. oktober ankom en patrulje med væpnede militssoldater ledet av Enrique Ruana og Juan Solé for å hente misjonærene. Da p. Matute forlot sykehuset, tok han farvel med søster Sala og sa: «Farvel, lille søster» (Adiós, hermanita) og takket henne for alt de hadde gjort, og han overlot til henne et krusifiks, en lommebok han hadde bruk og noen pesetas. De ble satt på en lastebil og kjørt direkte til kirkegården. Rundt et kvarter over midnatt den 18. oktober 1936 ble det fra samme sykehus tydelig oppfattet tre skuddsalver. Ifølge mordernes vitnesbyrd døde martyrene mens de ropte «Lenge leve Kristus Kongen»!» P. Matute ble 69 år gammel.

78) Den salige Ludvig Jové Pach †† (kat: Lluís; sp: Luis), prest CMF, ble født den 1. februar 1872 i byen Lleida (sp: Lérida) i provinsen og bispedømmet av samme navn i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt samme dag i sognekirken San Lorenzo mártir i Lleida. Han var sønn av Narciso Jové og hans hustru María Pach. Han ble fermet (konfirmert) i det samme sognet den 28. oktober 1872 av biskop Constantino Bonet y Zanuy (1808-78) av Girona (1862-75). I 1883 begynte han på sine studier i latin og humaniora i bispedømmets seminar i Lleida, elleve år gammel. Om sommeren i sitt tredje år begynte han på claretinernes seminar i Barbastro.

Han begynte sitt år i novisiatet i Barbastro den 8. mars 1887 og avla sine første løfter den 9. mars 1888. Han begynte deretter på sine studier i filosofi i Barbastro, og sommeren 1888 flyttet han til Cervera, hvor han fortsatte med filosofistudiene. Han fullførte også sine studier i teologi i Cervera. Den 28. september 1890 mottok han tonsuren og de fire lavere vielser i hovedkapellet i det tidligere universitetet. Fra Cervera dro han til Vic for ett år, og skoleåret 1892-93 tilbrakte han i Santo Domingo de la Calzada. Der fortsatte han sine studier og ble vigslet til subdiakon i 1895. Selv om han ikke hadde fullført sine studier, ble han diakonviet av biskop José Proceso Pozuelo y Herrero (1828-1913) av Segovia (1890-98). I alkantrinernes kloster i Segovia begynte han i 1895 som ekstern professor i litteratur, og den 29. februar 1896 ble han presteviet av den før nevnte biskopen av Segovia, 24 år gammel.

Den 6. oktober 1896 ble han overført til Calahorra. Kort tid etter ble han sendt til Pamplona, hvor han var i tre år før han på nytt ble sendt til Calahorra. Derfra ble han i 1910 sendt til Selva del Campo som predikant. Der organiserte han den katolske ungdomsforeningen (Asociación de la Juventud Católica). Senere tjente han som kommunitetens minister. Derfra dro han til Solsona, hvor han var en kort stund, så til Sabadell og til kommuniteten i Gràcia i Barcelona, før han igjen ble sendt til Selva del Campo med stillingen som minister.

I 1922 ble han overført til San Feliu de Guixols som predikant, men senere fikk han stillingen som messeinnsamler og vikar for sakristan. Året etter dro han tilbake til huset i Gràcia og et år senere til Játiva som predikant, men det var varte ikke lenge, for senere samme år måtte han dra til Calatayud. I 1925 var det en ny flytting, denne gangen til Sallent. Etter tre år der ble han i 1929 overført til Tarragona som minister. Der var han også i kort tid, for etter et år ble han i 1930 sendt tilbake til Calatayud, deretter til Zaragoza, enda en gang til Sabadell sommeren 1931, hvor han heller ikke tid til å slå røtter, for etter et år var han til slutt i kommuniteten i Cervera.

I denne siste perioden sa han at han var syk og utmattet i nervesystemet, og at han ikke hadde noen styrke i det hele tatt, og at han ble trett av til og med det å snakke. Så han ba om tillatelse til å tilbringe en tid hjemme hos sin familie. I denne forbindelse skrev han flere brev til generalsuperioren uten å få innvilget sin søknad, og uten å tenke to ganger, skrev han til slutt til Federico Tedeschini (1873-1959), apostolisk nuntius i Madrid (1932-38), kardinal in pectore fra 1933, publisert i 1935. Han fortsatte i kommunitetens sykestue sin lange sykdom som ble oppbygd av hans tålmodighet.

Han var en mann med ekstraordinær helse og middelmådige talenter. Det ble stilt mange krav til ham som han oppfylte med suksess, men han var litt slurvet og selvtilfreds og ble ikke betraktet som veldig from. I 1926 vurderte rapporter ham som gjennomsnittlig og med svært grove manerer, og det var bedre at han arbeidet innen kommuniteten. Å arbeide i et sogn eller et senter var vanskelig for ham.

Den 21. juli 1936 ble kommuniteten spredt etter ordre fra den marxistiske revolusjonskomiteen, og p. Jové ble da brakt til byens sykehus, som ble drevet av Søstre av Marias hjerte. Der bodde p. Jové i kommunitet sammen andre medlemmer i kommuniteten og de salige patrene Jakob Girón og Johannes Buxó, sistnevnte lege, som også søkte tilflukt der tre dager senere. De hadde to romslige tilstøtende rom i øverste etasje, hvor de ble værende inntil militsen eller komiteen bestemte seg for hva de skulle gjøre med dem. Derfra ble det tatt ut av Magi Tita, en viss Gómez også kjent som El Chico («barnet»), Juan Solé og Enrique Ruana, som alle hatet religionen og prester. Ruana ble tilskrevet mordene på mange prester og ordensfolk Disse militsmennene viste seg på sykehuset og fikk misjonærene litt sinte fordi Solé sa. «De er alle veldig gode til å snakke, men når det kommer tid til å handle, forlater de oss alene».

Klokken 11.30 om kvelden den 17. oktober 1936 kom militsmennene Enrique Ruana, José Solé Magi Tita og en viss Gómez, også kjent som El Chico («barnet») med et dokument fra komiteen i Barcelona hvor de krevde at misjonærene, som sov, skulle overføres til en asyl i Barcelona. Bare den hellige naiviteten til en av de eldre brødrene trodde på svindelen: «Vil vi komme svært sent til Barcelona?» «Nei», svarte Solé. Den andre insisterte: «Vil vi være der til tolv?» «Kanskje enda tidligere», svarte Solé. De yngre hjalp de eldre brødrene.

Jové ble tatt med til en lastebil sammen med de ti andre misjonærene, og morderne kjørte ikke i retning av Barcelona, men til byens kirkegård. I lastebilen var det elleve claretinske ordensfolk, alle rolige og gjennomtenkte, ifølge en uttalelsen til en militsmann. Misjonærene ble skutt og døde klokken 12.15 den 18. oktober 1936 i Cervera i Lleida, mens de ropte: «Lenge leve Kristus Kongen! (¡Viva Cristo Rey!) P. Jové ble 64 år gammel.

Så gikk drapsmennene for å feire med rikelig mat og drikke og kommenterte slutten: «De er sta! Alle dør med den samme utropet. Ingen ville si det vi ønsket at de skulle si. For noe tull! De forsto det ikke. Hvilke idioter! De visste at de skulle dø, men de fortsatte å rope Viva Cristo Rey! Og de ba om tid til å be». De ble gravlagt på den delen av kirkegården som var for dem som ikke kunne få en kirkelig begravelse. De ble gravlagt av graveren Manuel Bonjoch, som senere hjalp til med ekshumasjonen. Levningene av p. Jové og de andre ble identifisert fordi de alle bar krusifiks og noen fortsatt hadde numrene på klærne synlige.

79) Den salige Josef Serrano Pastor †† (sp: José), prest CMF, ble født den 24. mars 1899 i Corella i provinsen og regionen Navarra og bispedømmet Tarazona i Spania. Hans foreldre var don Eugenio Serrano og hans hustru doña Felicia Pastor, som begge var fra Corella. Han ble døpt dagen etter i sognet Nuestra Señora del Rosario, og han ble fermet (konfirmert) den 1. oktober 1901 i den samme kirken av biskop Juan Soldevilla y Romero (1843-1923) av Tarazona (1889-1901), senere erkebiskop av Zaragoza, kardinal fra 1920. Familien var stor og inkluderte tre sønner som skulle bli claretinske misjonærer og en datter ble nonne, sr. Mercedes.

Han trådte inn i claretinernes seminar i Alagón i Zaragoza den 14. oktober 1910, elleve år gammel. Han dro dit sammen med sin bror Antonio (født 11. juni 1897, løfter 15. august 1916, presteviet 2. mars 1924, død 3. mai 1991 i Molina i Chile) og tre andre fra landsbyen Corella. Hans bror Jesus (født 25. mai 1902, løfter 15. august 1928, presteviet 19. desember 1925, bispeviet 22. august 1956, apostolisk vikar av Darién i Panama, død 14. juli 1997 i Panama) trådte inn noen år senere. I dette seminaret gjennomførte han de to første kursene i humaniora med strålende resultater. Sommeren 1912 dro han til Barbastro, hvor han gjennomgikk de to siste kursene i humaniora med samme gode resultater.

Sommeren 1914 dro han til novisiatet i Cervera, hvor han ble ikledd ordensdrakten den 14. august 1914. Deretter begynte han på året i novisiatet under ledelse av p. Ramón Ribera. Den 18. juli 1915 mottok han den første tonsuren og avsluttet det kanoniske prøveåret med å avlegge sine første løfter den 15. august 1915. Studiene i filosofi og dogmatisk teologi ble også gjennomført i Cervera, og han oppnådde de beste karakterene. Han mottok den 7. mai 1921 de to første lavere vielsene til lektor og hostiarius, og dagen etter mottok han de to gjenværende til eksorsist og akolytt. I august 1921 dro han til Alagón for å studere moralteologi. Han ble vigslet til subdiakon i Zaragoza den 10. mai 1922 av kardinal Juan Soldevilla, erkebiskop av Zaragoza. Året etter ble han sammen med seksten klassekamerater overført til det nye bygget i Solsona for å fullføre studiene i moralteologi. Han oppnådde karakteren Meritissimus Maior. I byen Solsona ble han diakonviet den 1. oktober 1922 av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45), og den 26. mai 1923 ble han presteviet av den samme biskopen og i samme by.

Hans første postering var til skolen i Xàtiva (sp: Játiva) i provinsen Valencia, hvor han fikk brucellose (Maltafeber), og som følge av dette fikk han Potts sykdom, en tuberkuløse i ryggen. Deretter ble han overført til Solsona som assistent til prefekten for studentene i moralteologi. Dette var for å se om han ble bedre ved å skifte miljø, men det skjedde ikke. Han ble utnevnt til professor i kirkerett, men han kunne ikke ta på seg denne oppgaven. Hans lidelser økte. Han byttet ut officiet med tre deler av rosenkransen. Han fikk også det privilegium å alltid feire votivmesse. De andre posteringene han mottok, tok alle sikte på å gjenopprette hans helse noe. Så året etter ble han sendt til Cervera og i midten av 1925 flyttet han til Barcelona av helsehensyn. Og som en syk mann kom han tilbake til Cervera. To år senere dro han til Tarragona og i 1929 til Lleida. Tilslutt kom han tilbake til Cervera igjen og gården i Mas Claret. Han gjennomled sykdommenes lidelser med tålmodighet og godt humør, noe som var til stor oppbyggelse for alle. Han brukte gode øyeblikk i kapellet.

I novisemesterens rapporter kan vi lese at han var litt lat og i første omgang beskjeden, ærlig og snakkesalig (han var da femten år gammel). Litt etter litt tilpasset han seg. Noen noviser anklaget ham for ikke å snakke om åndelige ting under rekreasjonen, han var noe lat i fromhetsøvelsene og veldig knyttet til å studere. Han hadde store kvaliteter for litteratur, men hans store sysselsetting var lidelse. Til tross for alle sykdommer og den marxistiske forfølgelsen beholdt han alltid en misunnelsesverdig humor. I denne forstand var han et svært verdifullt element for de syke i Mas Claret og i Cervera, der han hilste avkallet. Han tok sin sykdom med resignasjon.

Den 21. juli 1936, da han i likhet med resten av kommuniteten måtte forlate huset til det tidligere universitetet, ble han brakt til sykehuset sammen med de andre syke. Det dannet han sammen med de andre misjonærene en kommunitet med bønn og meditasjon som umiddelbare forberedelse til martyriet. Det kom om natten den 18. oktober 1936. Da de ble hentet på sykehuset for å bli brakt i en lastebil til kirkegården i Cervera. Under den korte reisen sang de. Da de like over midnatt den 18. oktober mottok riflenes kuler, ropte de ¡Viva Cristo Rey! P. Josef ble 37 år gammel.

80) Den salige Josef Ros Nadal †† (kat: Josep; sp: José), legbror CMF, ble født den 14. oktober 1876 i landsbyen Artesa i provinsen og bispedømmet Lleida i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var don Francisco Ros og hans hustru doña Francisca Nadal. Han ble døpt dagen etter fødselen i sognet San Miguel Arcángel. Han ble fermet (konfirmert) i 1877 i det samme sognet. Hans foreldre, hederlige og gode kristne, døde mens han var ung. Han gikk på maristbrødrenes kollegium i Lleida fra 1896 til 1897, hvor han studerte retorikk og bodde i sognet Santa María del Mar i Barcelona.

Han trådte inn hos claretinerne den 21. september 1898 i novisiatkollegiet i Cervera, nesten 22 år gammel. Der gjennomgikk han et kort postulatat for legbrødre. Senere samme år begynte han på novisiatet og mottok ordensdrakten i desember 1898. Hans novisemester var p. Crispiniano García. Han avsluttet prøveåret med å avlegge sine første løfter den 8. desember 1899. Han tjente som skredder og kokk, men han var villig til å gjøre alt han ble bedt om. Novisemesteren fortalte ham at han var velsignet av Gud og alltid villig til å gjøre hvilken som helst tjeneste. Han hadde synsproblemer siden fødselen. Han var svært medgjørlig og hengiven til sitt arbeid. Hans første postering var kommuniteten i Cervera med tjenesten som kokk. I 1903 dro han til Barbastro og deretter Sabadell.

Etter Sabadell ble han bestemt for misjonen i spansk Guinea. Han ankom øya Fernando Póo den 14. oktober 1904 i samme ekspedisjon som patrene Manuel Font y Font, martyr i Mas Claret den 19. oktober 1936, og Julián Lázaro Martínez. Hans hovedsenter for virksomheten var Annobón, og hans oppgave var som kokk, men han arbeidet mange steder med tekniske kvaliteter som en profesjonell. Han utmerket seg også for sin ekspansive og muntre karakter. I 1907 merket han en svært tydelig forverring av synet, ledsaget av anemi og andre problemer med det tropiske klimaet. Legene var av den oppfatning at han trengte å skifte miljø for å hindre andre dødelige effekter. Derfor ble han i 1907 sendt tilbake til Spania, hvor han dro tilbake til Cervera.

I Spania fikk han all nødvendig medisinsk behandling uten at de klarte å bedre hans syn, og det endte med at han ble helt blind i løpet av noen måneder. Han forholdt seg tålmodig og resignert til denne store prøvelsen. Etter det fikk han oppgaver som var tilpasset hans situasjon, først i Sabadell og deretter i Cervera fra 1921 til sin død. I denne kommuniteten tilbrakte han sin tid med å arbeide med bokbinding, og han virket oppbyggelig for sin tålmodighet og arbeid. Han gikk gjennom korridorene og ba den hellige rosenkransen.

Den 21. juli 1936 ble kommuniteten oppløst på de sivile myndighetens ordre, og de måtte forlate bygningen. Han ble brakt til sykehuset sammen med andre gamle og syke. Der henga han seg til et absolutt kommunitetsliv. Han ble tilbudt muligheten til å bli overført til sin hjemby i likhet med bror Reixach, men det skjedde aldri fordi svaret kom etter at de var blitt drept. Hans henrettelse fant sted litt over midnatt den 18. oktober 1936 i Cervera mens han ropte «Lenge leve Kristus Kongen!» Han ble seksti år gammel.

81) Den salige Bonaventura Reixach Vilarò (sp: Vilaró) †† (kat: Bonaventura; sp: Buenaventura), legbror CMF, ble født den 20. april 1860 [noen kilder sier 24. april] i landsbyen Olost nær Vic i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt dagen etter i sognet Santa Maria. Kort tid senere, den 3. juli, ble han fermet (konfirmert) av biskop Juan José Castañer y Rivas (1806-65) av Vic (1857-65). Hans foreldre var skredderen Juan Reixach og hans hustru Maria Vilaró, som hadde ti barn, hvorav Bonaventura var den andre. Bare fem av barna vokste opp.

Han begynte på claretinernes postulatat i Vic den 1. august 1886, seksten år gammel. Året etter begynte han i novisiatet under ledelse av p. Martin Alsina, og han avla sine første løfter som legbror den 19. mars 1888. Han ble værende i Vic til oktober 1892, da han flyttet til Santo Domingo de la Calzada i provinsen Madrid. Seks år senere ble han postert i Alagón i Zaragoza. I 1914 dro han til Cervera. Mens han var der, arbeidet han som vaktmester, gartner og kokk. Han kan beskrives som en enkel, god og from mann. Han ba alltid mens han arbeidet på kjøkkenet og i refektoriet. Andre beundret ham for hans ydmykhet og konstante arbeid.

Bror Bonaventura Reixach ble utvist fra kommuniteten i det tidligere universitetet i Cervera den 21. juli 1936. Han ble brakt til byens sykehus. Sammen med de andre misjonærene i to roms i den øverste etasjen viet han sitt liv til bønn og stillhet. Han ble tilbudt muligheten til å forlate sykehuset. Tilbudet kom fra José Solé, medlem av sykehusets styre. Men om kvelden den 17. oktober 1936 kom militsen til sykehuset under ledelse av Juan Sole og Enrique Ruano for å hente misjonærene. Deres påskudd var at de skulle overføres til et annet asyl i Barcelona, men misjonærene forsto hva som egentlig skulle skje. De ble tatt opp på en lastebil og ble kjørt til kirkegården. Der ble de skutt mens de ropte: «Lenge leve Kristus Kongen!» Det var like etter midnatt den 18. oktober 1936 i Cervera i Lleida. Bror Bonaventura ble 76 år gammel. Et brev til ham med tillatelse til å forlate sykehuset, kom etter mordet på misjonærene.

82) Den salige Mikael de los Santos Rovira Font †† (kat: Miquel; sp: Miguel), legbror CMF, ble født den 22. mai 1863 i Vic i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Han var sønn av don Miguel de los Santos Rovira og hans hustru doña Filomena Font, som døde ikke lenge etter hans fødsel. Han ble tatt hånd om av sin onkel og tante, som han betraktet som sine andre foreldre. Han ble døpt noen få dager etter fødselen. Han arbeidet som flismaker og murer.

Han trådte inn hos claretinerne i Vic den 15. mai 1880, sytten år gammel. Der gjennomførte han sitt novisiat og avla sine første løfter som legbror den 2. april 1881. I august 1881 ble han sendt til huset i Solsona, hvor han tjente som skomaker. Den 30. mai 1885 ble han sendt til La Selva del Campo, hvor han utførte flere oppgaver som skredder og murer. Etter en stund dro han til huset i Lleida med stilling som skomaker. Litt senere var han i Barbastro som assistent, maler, murer og skomaker. I 1905 hadde han sin residens i kommuniteten i Gràcia i Barcelona. Da huset ble ødelagt under den tragiske uken (La Semana trágica) under opprøret fra 26. juli til 2. august 1909, dro han til Sabadell. Så kom han tilbake til huset i Gràcia.

Å være i dette huset fremmet hans hengivenhet, og litt naivt skrev han til p. Felipe Maroto og spurte om han kunne skaffe ham to relikvier, en av den hellige Josef, Marias mann, «et lite stykke av kappen eller klærne eller graven», for en fetter som het José, og en annen til seg selv av den hellige Mikael de Sanctis (1591-1625), «bein om det finnes». Året etter, i 1921, gjorde han en annen forespørsel av samme type, da han ba om en relikvie av den salige Jomfru for en nevø.

I 1922 ble han sendt til kollegiet for postulantene i Alagón i Zaragoza, først som skredderassistent og deretter som tjener i refektoriet, fordi han helse tillot ikke noe annet. I årevis hadde han hatt problemer med synet. Han hadde konsultert flere leger, som var uenige om diagnosen, men i 1924 var det allerede dannet grå stær. Han aksepterte dette i en god ånd, som han viste i et brev til p. Maroto: «Det er ikke noe annet å gjøre enn å være tålmodig og lide denne skuffelsen for Gud». Dette bekreftes av hans svar da de spurte: «Bror, hvorfor har du ikke tatt en operasjon?» - «Ormene vil spise dem ... »

Senere fikk han problemer med lungene som varte en stund, og han hadde sin skytsengel i bror Ciriaco García, som han i takknemlighet ønsket å gi en relikvie av hans skytshelgen Cyriacus, martyr i Nikomedia, og han skrev igjen til Maroto med dette oppdraget. Til slutt bestemte p. Maroto at Cervera ville være det beste stedet for hans helse og velvære. Dit ble han sendt i 1932 som en gammel mann uten noen spesiell oppgave, siden han praktisk talt ikke kunne arbeide. Han var en mann av god oppførsel og kvaliteter for en rekke arbeidsoppgaver, selv om han kunne være litt sint og i dårlig humør. Av den grunn ble det sagt i en rapport at han er god til alt, eller til nesten ingenting.

Den 21. juli 1936 ble han tvunget til å forlate kommunitetens residens etter ordre fra de sivile myndighetene. I betraktning av hans sviktende helse ble han tatt til sykehuset i byen sammen med flere andre gamle og syke misjonærer. Der levde han et kommunitetsliv viet til bønn og forberedelse til martyriet. Det kom om natten den 18 oktober 1936 da han og ti andre ble tatt med til kirkegården i Cervera, hvor de ble skutt mens de ropte: ¡Viva Cristo Rey! Bror Mikael ble 73 år gammel.

83) Den salige Frans Canals Pascual †† (kat: Francesc; sp: Francisco), legbror CMF, ble født den 1. desember 1891 i landsbyen Sant Andreu de la Barca (sp: San Andrés de la Barca) i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var bonden don Rosendo Canals og hans hustru doña Rosa Pascual. De hadde fire andre sønner, og av dem var også Luis claretinsk ordensbror (født den 18. mai 1900, avla løfter den 8. desember 1920, døde i Cervera den 14. juni 1925). Frans ble døpt fem dager etter fødselen i sognekirken San Andrés og ble fermet (konfirmert) den 18. november 1894 av biskop Jaime Catalá y Albosa (1835-99) av Barcelona (1883-99) under hans pastoralbesøk i sognet. I en alder av elleve år søkte han med tillatelse fra sine foreldre sivilguvernøren i Barcelona om å fylle den ledige stillingen som kontorist på regjeringens kontor.

Da han var 25 år gammel i 1916, begynte han på claretinernes postulant-program i Cervera som legbror. I den første uken skrev han to ganger til sine foreldre for å informere dem om sin glede over å være der med så store muligheter for helliggjørelse. I denne tiden forberedte han seg også for novisiatet og hadde flere ulike oppgaver. De brevene han skrev til sin familie, var svært åndelige. Han mottok ordensdrakten og begynte på sitt novisiat i samme hus i Cervera den 20. november 1917. Ved utgangen av prøveåret avla han sine første løfter den 21. november 1918.

Ifølge novisemesteren var bror Frans litt langsom, ydmyk, botferdig og utsatt for illusjoner eller visjoner. Senere oppdaget han at han var talentfull, men likte det ikke fordi han elsket stillhet og ensomhet. Han var også svært from, ydmyk og lydig. Han viste en stor lengsel etter hellighet i det vanlige liv. I de brevene han skrev under novisiatet, fremmet han kontinuerlig kall blant sine slektninger. Etter sin løfteavleggelse fortsatte han i Cervera hvor han utførte en rekke oppgaver, hovedsakelig som sykepasser, murer og gartner. I brevene til sine foreldre nevner han ikke disse materielle oppgavene, for det viktigste for ham var å oppfylle Guds vilje.

I rapportene fra 1929 ble han beskrevet som «en hellig» legbror, og året etter ble han beskrevet som «med en eksemplarisk oppførsel, en mann med tillit». Lignende ros ble gjentatt i senere år. Han viste store evner i de oppgavene han ble satt til. jobbferdigheter. Stillingen av sykepasser ble utøvd med stor vennlighet og en mors hjerte. Han var en svært enkel og lydig mann. Høsten 1923 ble han sendt til huset i Gràcia i Barcelona, men i begynnelsen av 1926 ble han sendt tilbake til Cervera. Da hans bror Luis døde i Cervera i 1925, var han ikke til stede. Han ba alltid med høy røst, selv når han arbeidet. Hans favorittandakter var rosenkransen og korsveien.

Som sykepasser i kommuniteten i Cervera fulgte bror Canal de eldre og de syke til sykehuset da de den 21. juli 1936 ble utvist fra bygningen til det tidligere universitetet. Missionærene ble plassert i to tilstøtende rom i øverste etasje, hvor de levde et kommunitetsliv i klausur, hvor de viet seg til bønn og forberedelser til døden. Han hadde anledning til å forlate sykehuset og finne trygghet, men han valgte å bli der for å hjelpe sine brødre som var syke. Han var deres sykepasser og hadde ikke hjerte til å forlate pasientene akkurat da de trengte hans omsorg. En av dagene da han følte faren sterkest, sa han ganske naturlig til sr. Lourdes Masferrer: «Jeg kunne ha reddet meg selv fordi jeg er den eneste friske, men jeg vil ikke forlate disse stakkars syke».

Hans opphold på sykehuset endte den 17. oktober 1936 klokken 11.30, da militsmenn under ledelse av Juan Solé og Enrique Ruana, samlet misjonærene og brakte dem ut av byen i en lastebil. Bror Frans Canals og de andre ti misjonærene ble skutt på kirkegården i Cervera like etter midnatt den 18. oktober 1936 mens de ropte «Lenge leve Kristus Kongen!» Bror Frans ble 44 år gammel.

84) Den salige Josef Ausellé Rigau †† (kat: Josep; sp: José), kleriker CMF (student), ble født den 5. juli 1913 i landsbyen La Cellera (sp: La Sellera) i provinsen og bispedømmet Girona i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var don Pedro Ausellé og doña Dolores Rigau. Han ble døpt to dager etter fødselen.

Den 28. august 1925 begynte han på claretinernes postulatat i Barbastro, tolv år gammel. Der begynte han på sine studier i humaniora. I 1927 dro han til Cervera for å fortsette disse studiene. I september 1930 begynte han på sitt novisiat i Vic og avla sine første løfter den 27. september 1931. Dagen etter reiste han sammen med sine klassekamerater til Solsona. Der studerte han først filosofi og deretter teologi.

Ved slutten av det første året med teologi mottok han den 1. og 2. juni tonsuren og de to første lavere vielser. Sommeren 1935 dro han til Cervera for å fortsette studiene i teologi. I denne perioden ble det oppdaget at han led av bentuberkulose, og derfor ble han innlagt på sykehuset den 21. juli 1936. I tillegg til hans svært skjøre helse mente hans superiorer at han led av mentalt hastverk. Men han hadde gode talenter, var saktmodig og from og hadde de nødvendige ferdighetene til å bli en god predikant.

Alle ble utvist fra kommunitetshuset i det tidligere universitetet, og Josef ble innlagt på sykehuset. Deretter levde han et liv i bønn inntil han sto på eksekusjonspelotongen den 18. oktober. Han prøvde også å gjøre et forsøk på å rømme fra sykehuset, men på grunn av sin sykdom klarte han ikke det. Den 8. september 2936 skrev han til sin far dette brevet:

«Jeg skriver til deg for å informere deg om min helsetilstand. Jeg har tilbrakt denne tiden på byens sykehus, og blir godt tatt vare på, mens sykdommen følger sitt normale løp. Som spesialisten i Barcelona anbefaler, tar jeg mye solbad, hviler og får frisk luft. Jeg ble fortalt at jeg ville få det bedre i landsbyen sammen med familien. Jeg ville være takknemlig om dere kom og hentet meg, siden administratorene og komiteen ikke gir meg tillatelse til å reise. Vil du komme sammen med en annen fra familien. José Ausellé. PS: Jeg ville være takknemlig om dere kom jo før jo heller».

Sammen med de andre ti på sykehuset ble han tatt med ut om kvelden den 17. oktober 1936 og skutt på kirkegården i Cervera etter midnatt, da det var blitt den 18. oktober. Han døde mens han ropte: Lenge leve Kristus kongen! Han ble 23 år gammel.

85) Den salige Evaristus Bueria Biosca †† (kat: Evarist; sp: Evaristo), kleriker CMF (student), ble født den 21. juni 1913 [andre kilder sier juli] i landsbyen Montoliu i provinsen Lleida i regionen Catalonia i Spania. Han var sønn av flismakeren don Evaristo Bueria og hans hustru doña Teresa Biosca. Han hadde tre brødre og en søster, Antonia. Noen dager senere ble han døpt i sognet La Natividad i Montoliu.

Han begynte på claretinernes postulatat i Cervera den 20. desember 1924, elleve år gammel. Postulatatet begynte egentlig ikke før i 1925-1926 i Alagón, så disse månedene ble brukt til studier og forberedelser. Der begynte han på studiene i humaniora. I et brev han skrev til sine foreldre til jul, ga han uttrykk for hvor lykkelig han var over at studiene gikk godt. Sommeren 1927 flyttet han til Cervera for videre studier. Han begynte på novisiatet i Vic den 30. juli 1929. Han skrev til sine foreldre at han var lykkeligere i Vic enn i Cervera. Han avla sine første løfter den 15. august 1930.

Den 18. august dro en gruppe studenter i en leid bil til Solsona for å studere filosofi. I Solsona fortsatte Evaristus å ha god helse og syntes å utmerke seg i studiene. I juli 1931 fikk han et brev fra sin far som uttrykte sin bekymring over den politiske situasjonen etter brenningen av kirker ok klostre i mai og det nye miljøet som var skapt av republikken. Evaristus svarte raskt og beroliget sin far med at det i øyeblikket ikke var noe å frykte, spesielt i byen Solsona, hvor folket elsket dem svært høyt og var svært gode mennesker. Han avsluttet med å si at han drømte om å flytte til Cervera, hvor han ville være nærmere hjemmet, for å studere teologi.

De overordnede bestemte at det første året med teologi skulle være i Solsona, noe som påvirket besøkene fra familien. Kort etter starten på kurset, den 13. oktober 1932, skrev han til sin mor og uttrykte at det var dårlige tider hvor verdens barn forfulgte misjonærer og katolikker. Han ba om morens forbønner til Herren og Marias hjerte for dem. Flyttingen til Cervera fant sted den 22. september 1933. Reisen foregikk i en leid bil, som de trodde ville bli behagelig, men den ble en skuffelse. Bilen var omtrent ubrukelig. De måtte stanse flere fanger og reisen gikk svært langsomt. En koblingsstang brakk og de kom svært forsinket til Cervera. Det tok nesten to timer å kjøre femti kilometer.

Den 12. og 13. juni 1935 mottok han tonsuren og de første to lavere vielser i Solsona av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45). Rapporter fra hans lærere sa at han var full av glede, spontan og lett og til tider tankeløs. Han hadde lite åndelig bakgrunn. Han stammet på grunn av nervøsitet og var ikke god til å uttrykke seg. Han ble raskt sint og var noe rotete. Litt etter litt hadde han blitt mer moden. I sine brev viste han en stor kjærlighet til ordenslivet og ba alltid om bønner for at han skulle holde ut og bli en god misjonær. Han viste også sin apostoliske iver ved å oppmuntre kall.

Den 21. juli 1936 forlot kommuniteten sitt hjem. Evaristus Bueria dro med gruppen i busser til Solsona, men etter pålegg fra de revolusjonære i Torá måtte de tilbringe natten i San Ramón. Neste dag ble Evaristus Bueria og José Loncán tatt med til hospitalet i Cervera. Der ble de plassert sammen med de andre misjonærene i de to rommene i overetasjen. Evaristus Bueria var syk med tuberkulose, en sykdom han bar med tålmodighet. Han hadde muligheter til å rømme fra sykehuset og komme seg i sikkerhet. Så han skrev til sin mor den 11. oktober 1936, kort etter sin fars død. Han ga uttrykk for sin smerte ved farens død og skrev at han håpet å komme seg til henne nå, tidligere hadde han ikke kunnet på grunn av sykdommen. Men nå hadde administratoren på sykehuset gitt ham tillatelse til å dra til Montoliu.

En dag før hans martyrium besøkte hans søster Antonia ham og inviterte ham til å gå ut med henne. Men han sa at han ikke kunne bli med. De ble enige om at hun skulle komme tilbake to dager senere for å hente ham. P. Matute oppmuntret ham til å flykte fordi kongregasjonen trengte unge menn. Ifølge vitneutsagnet til en av styremedlemmene bestemte Evaristus seg for ikke å forlate alle sine kamerater og ønsket å lide samme skjebne. Om kvelden den 17. oktober 1936 kom en gruppe militante under ledelse av Juan Sole og samlet misjonærene på en lastebil. Evaristus Bueria og de ti andre claretinerne ble skutt etter midnatt, da det var blitt den 18. oktober 1936 på kirkegården i Cervera mens de ropte: «Lenge leve Kristus Kongen!» Evaristus ble 23 år gammel.

86) Den salige Josef Loncán Campodarve †† (sp: José), kleriker CMF (student), ble født den 18. april 1915 i den lille byen Azlor i provinsen Huesca i regionen Aragón i Spania. Hans foreldre var mureren don José Loncán og hans hustru doña Maria Campodarve, og han hadde fem yngre søsken. Han ble døpt den 21. april 1915 i sognekirken Santa Maria de las Victorias i Azlor. Han ble også fermet (konfirmert) i dette sognet. Som barn var han flittig og en punktlig altergutt. Hans mor sa: «Når vi hørte kirkeklokkene kalle til messe, pleide han å løpe ut døren, fordi den som kom først, ville få bære sutan. Da han ble spurt om han ville vurdere å bli ordensmann, aksepterte han øyeblikkelig.

Sommeren 1926 begynte han på claretinernes postulatat i Barbastro, elleve år gammel, og der begynte han sine studier i humaniora og fortsatte på dette programmet i Cervera i 1927. Sammen med sine klassekamerater flyttet han den 29. juli 1930 til Vic for å begynne på novisiatet. Etter de åndelige øvelsene mottok han ordensdrakten den 14. august samme år og begynte prøveåret under ledelse av novisemesteren, p. Ramón Ribera. I andre halvpart av novisiatet opplevde landet forandringer som proklamasjonen av republikken i Spania, valg til en grunnlovsgivende forsamling og endringer i det sosiale klimaet med brenning av kirker og klostre. Dette nye anti-religiøse klimaet skapte bekymring og uro i Josefs familie i form av et brev som han svarte på den 11. juni 1931. Han fortalte at den dagen det ble brent så mange klostre i landet, var de klar til å forlate huset og flykte opp i åsene. Han sa at han ikke var redd, at han elsket sitt kall og at han var beredt på martyriet. Men han la til at han ville bli svært skuffet hvis han var ute av stand til å avlegge løftene på grunn av regjeringens perverse lover (las leyes perversas).

Den 15. august 1931 kunne han imidlertid avlegge sine første løfter som planlagt. Elleve dager senere flyttet han sammen med seksten klassekamerater til Solsona. Av sikkerhetsmessige grunner var de kledd i sivile klær. I Solsona studerte de filosofi og teologi. Den 26. august 1935 flyttet de til Cervera for å fortsette de teologiske studiene. Hans første rapporter var ikke særlig lovende, men i 1935 var de litt bedre. Han viste gode intellektuelle kvaliteter, svært lærelysten, mer tilbøyelig til vitenskap enn dyder og en smule kresen. En annen senere rapport sa at ytringsfrihet var en del av hans personalitet.

Den 21. juli 1936 ble kommuniteten utvist av de revolusjonære, og han forlot huset sammen med alle sine klassekamerater fra Solsona. De måtte tilbringe natten i San Ramón. Dagen etter ble han av helsemessige grunner brakt til sykehuset i Cervera sammen med den salige Evaristus Bueria (nr 85). Der sluttet de seg til de andre misjonærene som var syke og eldre. Josef Loncán var plaget av epilepsi som ga ham mye hodepine. På sykehuset levde han i kommunitet med de andre misjonærene og viet sine dager til bønn og forberedelse for martyriet. Den 17. oktober 1936 førte militsmennene Juan Solé og Enrique Ruano og andre misjonærene til en lastebil. Josef Loncán og de ti andre ble skutt på kirkegården i Cervera mens de ropte: «Lenge leve Kristus Kongen!» Det var like etter midnatt den 18. oktober 1936. Josef ble bare 21 år gammel.

87) Den salige Manuel Solé Vallespì ††, kleriker CMF (student), ble født den 19. september 1913 i den lille landsbyen Fayón i provinsen Zaragoza i regionen Aragón i Spania. Hans foreldre var bonden don Francisco Solé og hans hustru doña Generosa Vallespì. Åtte dager etter fødselen ble han døpt, og da han var to år gammel, ble han fermet (konfirmert).

Han trådte inn i claretinernes kongregasjon den 12. oktober 1924 i seminaret i Barbastro, elleve år gammel. Prefekten for postulantene var p. José Ribé. I Barbastro fullførte han de første to årene med humaniora før han flyttet til Cervera i 1926. I slutten av juli 1928 dro han til Vic for novisiatet under veiledning av p. Ramón Ribera. Ved avslutningen av dette prøveåret avla han sine første løfter den 24. september 1929. Dagen etter dro han til Solsona sammen med andre studenter for å studere filosofi. Sommeren 1931 studerte han teologi, etikk og sosiologi. Ved slutten av sommeren 1931 flyttet han til Cervera, hvor han begynte på studiene i teologi. Den 23. og 24. januar 1932 mottok han tonsuren og de to første lavere vielser. Mens han levde og studerte i Cervera, hemmet sykdom hans studier i 1934.

Den 21. juli 1936, da kommuniteten i Cervera ble spredt etter ordre fra de sivile myndighetene, ble han brakt til sykehuset sammen med de andre syke og de eldre. Hen gjennomled med stor resignasjon konsekvensene av en brysthinnebetennelse. Han bodde på sykehuset helt til han og de ti andre ble skutt på kirkegården i Cervera litt over midnatt den 18. oktober 1936 mens de ropte: «Lenge leve Kristus Kongen!». I hele denne tiden viet han seg til bønn, ettertanke og forberedelser til martyriet. De ble alle gravlagt på kirkegården. Manuel ble 23 år gammel.

88) Den salige Manuel Font y Font †† (kat: Manel), prest CMF, ble født den 13. juni 1878 i Torrebeses i provinsen Lleida i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt samme dag i sognekirken San Salvador. Den 5. juli 1880 ble han fermet (konfirmert) av biskop Tomás Costa y Fornaguera (1831-1911) av Lleida (1875-89) under hans pastoralbesøk til sognet. Hans foreldre var proprietæren José Font og hans hustru Raimunda Font, som var husmor. De hadde flere barn og var en kristen og rettskaffen familie av gode verdier. For Manuel var det hjemmemiljøet som syntes å vekke hans kall.

Han begynte på claretinernes postulatat i Barbastro den 11. november 1890, tolv år gammel. Da begynte han med fundamentale studier og fortsatte med humaniora, og da disse var fullført, dro han til novisiatet i Cervera. Han ankom den 24. august 1894. Etter de åndelige øvelsene under ledelse av p. Antonio Sanchez del Val, avla han sine første løfter den 15. september 1895. Studiene i filosofi fant sted i det samme huset i Cervera. Under det første året med filosofi mottok han tonsuren den 9. november 1895 av biskop Ramón Ríu y Cabanas (1852-1901), apostolisk administrator av Solsona (1895-1901). I det samme huset i Cervera begynte han også på sine studier i teologi og mottok de fire lavere vielser den 20. mai 1900. Sommeren 1900 ble han overført til Santo Domingo de la Calzada for å fortsette med sitt tredje år med teologi. I denne byen ble han vigslet til subdiakon og diakon den 29. juni 1902. Den 6. mai 1903 [andre kilder sier 15. september] ble han presteviet av erkebiskop Gregorio María Aguirre y García OFMDisc (1835-1913) av Burgos (1894-1909), 25 år gammel.

Da han var i Barbastro, kunne det sies at han var litt selvopptatt og litt sjenert, men han hadde trygghet. Ifølge hans novisemester var hans oppførsel eksemplarisk. Det ble også sagt at han noen ganger var forhastet og mottakelig for inntrykk. Han var reflekterende og medgjørlig. Fordi han hadde gode intellektuelle kvaliteter, syntes han å være fremst i sine studier.

Den 25. september 1904 gikk han om bord på et dampskip i Barcelona for å seile til misjonen i Fernando Póo, en øy i Guineabukta, opprinnelig portugisisk, men en del av den spanske kolonien Spansk Guinea fra 1778 til 1968, nå øya Bioko i Ekvatorial-Guinea. Han ankom den 17. oktober 1904, mindre enn en måned senere. Straks dro han til Basilé. Kort etter seilte han til Elobey og i oktober 1905 var han i Banapá. Han hadde vist en stor kapasitet for å lære fremmede språk, og på kort tid kunne han forstå bantuspråket benga og kunne kommunisere med de innfødte. Men han ble snart rammet av en rekke feberanfall, og til slutt var det klart at han var uegnet til å arbeide i denne misjonen. Den 27. desember 1905 returnerte han til Spania. Hans misjonserfaring varte i litt over ett år.

Straks han var tilbake i Spania, fortsatt sykelig og mentalt svak, ble han sendt til huset i Sabadell. Tre år senere ble han i 1909 postert i La Selva del Campo uten noen klar oppgave. I 1910 tok han kurs som fokuserte på hans evner i kunsthåndverk og ba om tillatelse til å engasjere seg i fysiske oppfinnelser, noe som ble innvilget som en distraksjon, men hans mentale tilstand bedret seg ikke, og i november 1911 ble han sendt til Cervera. I Cervera var han fortsatt syk og ble ikke betraktet som egnet for formelt og konstant arbeid. Samtidig stanset ikke hans fantasi. De villeste ting skjedde med hans logikk og han skrev ofte til generalstyret for å få deres godkjennelse. Det er slående hvor velskrevet brevene han skrev var.

I 1913 ble han sendt til Tarragona, også uten noen oppgave eller yrke. Men hans fantasi stanset ikke. I midten av 1917 ble han sendt til Alagón for å prøve nye prosjekter, og i 1922 vendte han tilbake til Cervera. Igjen dro han tilbake til Alagón med sin imaginære sykdom. Denne konstante flyttingen var mer enn noe annet, og uten å gjøre noe, returnerte han til Cervera og derfra til Mas Claret.

Da dem marxistiske forfølgelsen brøt ut, bodde han i Mas Claret. Der fulgte han livets gang som best han kunne. Om ettermiddagen den 19. oktober 1936 bandt væpnet milits noen av misjonærene og tok dem med til utkanten av gården for å bli skutt. Manuel var en av dem, og han ble 58 år gammel.

89) Den salige Josef Ribé Coma †† (kat: Josep; sp: José), prest CMF, ble født den 28. oktober 1893 i Centelles (sp: Centellas) i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt fire dager senere i sognekirken Santa Coloma i Centelles. I det samme sognet ble han fermet (konfirmert) av bispedømmets biskop under et pastoralt besøk. Hans foreldre var kjøpmannen don Pablo Ribé og hans hustru doña Concepción Coma.

Han begynte på claretinernes postulatat i Vic den 5. september 1908, nesten femten år gammel. Der startet han på sine studier i humaniora under veiledning av sine prefekter, patrene Ramón Ribera og Gumersindo Valtierra. I 1911 dro han til Cervera for å ta fatt på novisiatet under veiledning av p. Mariano Fernández. Ved slutten av året i novisiatet avla han sine første løfter den 15. august 1912. Han fortsatte å bo i Cervera mens han studerte filosofi og teologi. Den 18. juli 1915 mottok han tonsuren og de fire lavere vielser. I juli 1918 flyttet han til Alagón for å studere moralteologi. Den 14. juni 1919 ble han vigslet til subdiakon i Zaragoza og til diakon i Alagón den 26. august av erkebiskop Juan Soldevilla y Romero (1843-1923) av Zaragoza (1901-23). Han ble presteviet av samme erkebiskop i Zaragoza den 29. mai 1920.

For å fullføre sine forberedelser til tjenesten, reiste han den 1. juli til Aranda de Duero for å begynne på forberedelsesåret. Fra 1924 begynte han sin tjeneste med formasjon av postulantene. denne oppgaven gjorde at han reiste gjennom de ulike skolene i Alagón, Barbastro og Cervera. Det er grunnen til at en rekke av studentmartyrene fra Barbastro og Cervera ble veiledet av ham. Han var spesielt opptatt av at prefektene og legbrødrene hadde de nødvendige forberedelsene, ettersom ikke alle gjør det godt i denne tjenesten.

Mens han utførte sin stilling som prefekt for postulantene i Cervera, måtte han møte den situasjonen som oppsto etter parlamentsvalget i februar 1936. Noen familier kom for å hente sine barn og tok dem med hjem. Dette førte til at klosterets inntekter sank, men de skulle snart få større ting å bekymre seg for. Han følte at situasjonen ble så mye verre at de aldri hadde sett noe som dette på nitten århundrer.

Den 21. juli 1936 forlot han kommuniteten i bygget til det tidligere universitetet i Cervera med de fleste andre etter å ha blitt utvist av de sivile myndighetene. De kjørte i busser i retning Solsona, men de kunne ikke passere gjennom Torá, og de endte opp i San Ramón med postulantene. Om ettermiddagen den 23. juli dro mange av de utsatte gruppene for å søke tilflukt i Mas Claret, mens han måtte tenke på hvor han skulle plassere de ikke-katalanske guttene. Han fant ulike hus til dem i byen. P. Leache bestemte seg for å bli igjen for å hjelpe ham.

Etter fire dager dukket han opp i skogen Caseta de Teula, hvor fem misjonærer gjemte seg. De dro samme natt mellom 28. og 29. juli i retning Vic. De delte seg i to grupper som gikk med en viss avstand for ikke å vekke mistanke. Sammen med p. Ribé gikk p. Leache og p. Campo. De kom seg ikke til sin første planlagte stopp i Calaf. Det er ikke kjent hva som skjedde, men de kom til Mas Claret om morgenen den 2. august. Blant dem var p. Josef Ribé. Mens andre gikk videre og led ulike skjebner, ble p. Ribé i Mas Claret til sin død.

Livet i Mas Claret hadde to svært forskjellige faser. Frem til 15. august ble de ikke mye plaget, ettersom de var arbeidere for militsen på egen gård. En dag i august så señora Ángela Ubach Ortiz de Torre Timó, som var nabo til Mas Claret, at patrene gikk med arbeidsverktøy over skuldrene. Hun nærmet seg den første, som var p. Ribé, og sa: «Pater, dra bort herfra, fordi det skjer så mange ting...» Han svarte: «Angelita, jeg synes at de behandler oss svært godt. Vi mangler ikke noe. Alt vi ber om. får vi». «Forhåpentligvis er det slik», svarte Angelita og dro av frykt for at det skulle komme en bil.

Den andre fasen av livet i Mas Claret begynte om kvelden den 15. oktober med trusler fra komiteens milits og besøk fra deres kvinner.

Ribé oppfordret alle til å være godt forberedt på å dø når som helst og å oppføre seg godt mot komiteens medlemmer, slik at de ikke hadde noen grunn til å klage. Han og de andre ble skutt om kvelden den 19. oktober 1936 i Mas Claret-Cervera (Lleida). P. Josef Ribé ble nesten 43 år gammel. Bødlene brente deretter deres legemer.

90) Den salige Julius Leache Labiano †† (sp: Julio), prest CMF, ble født den 20. desember 1908 i Monreal i provinsen og regionen Navarra og bispedømmet Pamplona i Spania. Hans foreldre var Eugenio Leache, som var formann i veibygging, og hans hustru Marcelina Labiano, som var husmor. Han ble døpt dagen etter i sognekirken La Natividad de Nuestra Señora. I det samme sognet ble han fermet (konfirmert) den 26. april 1909 av biskop José López Mendoza y García OESA (1848-1923) av Pamplona (1899-1923). Sin første utdannelse fikk han i byens skole. Han syntes å gjøre det godt akademisk og oppførte seg svært bra. Hans kristne formasjon begynte som i de fleste familier i hjemmet og i sognet. Han viste seg å være en oppvakt ung mann og viste en stor viljestyrke.

I oktober 1920 begynte han på claretinernes postulatat i Alagón, nesten tolv år gammel. Der begynte han sine studier i humaniora med gode resultater. I 1922, da han var i sitt tredje år med studier, døde hans far i en arbeidsulykke. Ved å gå på et tog klokken fem om morgenen flyttet han sommeren 1924 fra Alagón til Cervera for å begynne i novisiatet. Den 14. august var første dag i prøveåret under veiledning av p. Ramón Ribera. Novisemesteren rapporterte at han var slurvete og hissig og forstyrret og forsømte sine plikter som sakristan. Han fokuserte heller ikke spiritualitet når han samtalte med sine venner. Botsøvelser var ingen prioritet på hans liste over hva som måtte gjøres, og til tider syntes han å være uoppriktig. På den andre side var han barmhjertig, medfølende, ydmyk og medgjørlig. Han mottok tonsuren og de fire lavere vielser den 21., 22. og 23. juni 1925 av biskop Ramón Font y Farrés CMF (1874-1947), biskop av Tarija i Bolivia (1924-47). Han avla sine første løfter den 15. august 1925.

To dager senere, den 17. august, dro han sammen med sin klassekamerater til Solsona i en privat bil. I denne byen begynte han på sine studier i filosofi. I 1928 flyttet han til Cervera for å studere teologi. Mens han var i Cervera, ble han vigslet til subdiakon den 24. januar 1932 av biskop Valentín Comellas y Santamaría (1861-1945), apostolisk administrator av Solsona (1920-33), senere biskop av Solsona (1933-45). Han ble diakonviet den 3. april 1932 av biskop Nicanor Mutiloa e Irurita CSsR (1874-1946), apostolisk administrator av Barbastro (1927-35), og presteviet i Solsona den 21. mai 1932 av den apostoliske administratoren av Solsona.

Hans første postering var i kollegiet i Solsona, hvor han ankom den 23. august 1932. Hans nye rolle var å være professor i bibelsk gresk og det engelske språk, men i stedet for dette ble han bedt om å undervise i matematikk og bli assisterende prefekt for filosofene. Samtidig, som student i det femte året med teologi, sluttet han seg til en gruppe på fjorten klassekamerater. Året etter ble han utnevnt til professor i metafysikk, rubrikk og homiletikk (prekenlære). Samtidig ble en av de andre professorene syk, så han måtte også undervise i filosofihistorie. Etter å ha fullført programmet sommeren 1935, ble han sendt til Cervera som professor i fundamentalteologi.

Han var en sunn og hardt arbeidende ung mann, edel og ærlig, men med et sterkt temperament, noen ganger grov, litt impulsiv og kunne være aggressiv. Han arbeidet hardt for å kontrollere sitt temperament. Han var urokkelig, trofast, utrettelig som en arbeider og trofast i å utføre sine plikter. Han hadde mange talenter og viste gode forutsetninger for alle oppgaver. Som student var han redaktør for magasinet Palaestra Latina og ytterst hjelpsom for p. Jové i utkastene til den latinske ordboken. Han satte pris på vitenskap. Han likte å snakke med andre i pausene og på spaserturer om spørsmål angående studiene og nye prosjekter.

Til tross for den stadig voldelige situasjonen, fortalte han sin bror den 14. mars 1936 at han ikke var redd for noe. I den siste brevet han skrev til sin mor den 17. juli 1936, skrev han at han var kommet til sin skjebne og uttrykte en generell tillit til Forsynet.

Om ettermiddagen den 21. juli 1936 forlot han kommuniteten sammen med de fleste andre i retning Solsona, men ble værende i San Ramón fordi e ikke var i stand til å komme seg gjennom Torá. Det flertallet av misjonærene rømte fra dette tilfluktsstedet, ble han sjenerøst værende for å hjelpe p. Ribé, prefekt for postulantene, med å plassere dem i ulike hus. To dager senere, den 26. juli, innså han faren og søkte tilflukt i Caseta de la Teula, hvor fire andre misjonærer også hadde gått i dekning. De var patrene Bona og Martija og legbrødrene Campo og Castillo. Da han så hva som skjedde, forsto han at det var begynnelsen på slutten. De ble værende i dette skjulestedet i to dager.

En natt da de sov i skogen, dukket p. Ribé opp. De ble alle skremt og sa at de måtte flykte straks fordi noen militsmenn kom inn i skogene på jakt etter misjonærene fra Cervera. P. Ribé foreslo at de skulle dra til Vic. Natten mellom 28. og 29. juli dro de i retning Calaf. For ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet delte de seg i to grupper innen gangavstand mellom hverandre. Den første gruppen besto av patrene Ribé og Leache og bror Campo. De kom seg ikke til sin destinasjon eller Calaf. Det er ikke kjent hva som skjedde, men de kom til Mas Claret om morgenen den 2. august.

Leache ønsket ikke på noen måte å dra til Mas Claret fordi han mente at det kunne være en felle. Hans intensjon var å dra til Aragón, men kommunitetens avgjørelse var å lytte til superioren, og det var p. Ribé. Og her ble kallet til martyriet vekket. De kunne ha forsøkt å flykte, men han ville ikke overlate de syke til en sikker død fordi de ikke kunne bevege seg raskt. En handling av heroisk nestekjærlighet.

Leache oppfordret alle til ikke å frykte martyriet, og på hans initiativ ble messen feiret fra slutten av september, selv om noen protesterte og tolket det som en utfordring til komiteen. Han sa til dem: «Hvis de dreper oss som fascister, forbannet være den nåde som vi ville motta, men å dø for å feire messe og være ordensmenn, det er martyrium. Hvis vi går til martyriet sammen, i tilfelle jeg ikke er enig i øyeblikkets inntrykk å gi dem absolusjon, minn meg på det».

Om ettermiddagen den 19. oktober 1936 ble han skutt på eiendommen Mas Claret, og deretter ble hans og de andre martyrenes legemer kremert og levningene gravlagt på eiendommen.

91) Den salige Frans Simón Pérez †† (sp: Francisco), kleriker CMF (student), ble født den 29. januar 1916 i Murchante i provinsen og regionen Navarra og bispedømmet Tudela i Spania. Hans foreldre var bonden don Bernardino Simon og hans hustru doña Felicitas Pérez, som var husmor. Dagen etter sin fødsel ble han døpt i sognekirken La Asunción i landsbyen. Da han var tre år gammel, ble han fermet (konfirmert) av biskop Isidoro Badía y Sarradell (1865-1926) av Tarazona (1917-26).

I januar 1927 begynte han på claretinernes postulatat i Alagón i provinsen Zaragoza, elleve år gammel. Der fullførte han det første året med studier i humaniora. Han flyttet til Cervera sommeren 1929 for å fortsette sine studier. Den 28. juli 1931 flyttet han til Vic sammen med sine klassekamerater for å begynne i novisiatet. Den 14. august samme år mottok han ordensdrakten og begynte på prøveåret. Da han hadde fullført dette året av studier, bønn og prøver, avla han sine første løfter den 15. august 1932.

To dager etter løfteavleggelsen begynte han på reisen i en leid bil sammen med fjorten klassekamerater til Solsona for å begynne på studiene i filosofi. I slutten av august 1935 flyttet han til Cervera for å begynne sine studier i teologi. Selv om han var svært talentfull, ble han til tider nervøs. Han var en middels arbeider men viste god oppførsel.

På grunn av den marxistiske revolusjonen kunne han ikke fullføre sine studier. Den 21. juli 1936 ble han og de fleste andre tvunget til å forlate residensen i det tidligere universitetet i Cervera. Han dro ut på leting etter et sted å søke tilflukt. Han var ikke sikker på hvor han skulle gå, så han endte opp to dager senere på deres gård Mas Claret , syv kilometer fra byen. Der viet han seg til å arbeide på markene, til et liv i bønn og å forberede seg på martyriet. Til slutt ble de skutt om ettermiddagen den 19. oktober 1936. Frans ble tyve år gammel.

92) Den salige Antonius Elizalde Garbisu †† [Garvisu] (sp: Antonio), kleriker CMF (student), ble født den 4. januar 1914 i Echarri/Etxarri i Echauri-dalen i provinsen og regionen Navarra og bispedømmet Pamplona i Spania. Han var den yngste av åtte sønner av byggmesteren don Cándido Elizalde og hans hustru doña Maria Garbisu, som var husmor. Han ble døpt samme dag i sognekirken Santa Eulalia. I det samme sognet ble han fermet (konfirmert) den 15. juni 1915 av biskop José López Mendoza y García OESA (1848-1923) av Pamplona (1899-1923).

Sommeren 1927 begynte han på claretinernes postulatat i Alagón, tretten år gammel. Der var hans prefekt p. José Ribé. I Alagón begynte han på sine studier i humaniora, og han fullførte programmet i Cervera i 1929. P. Ribé forlot også Alagón sammen med denne gruppen studenter da de flyttet til Cervera. Den 28. juli 1931 flyttet han til Vic for å begynne på novisiatet. P. Pablo Jansá var novisemester. Etter å ha fullført et år med studier og bønn, avla han sine første løfter den 15. august 1932. To dager senere dro han sammen med sine klassekamerater i en leid bil til Solsona for å begynne sine filosofistudier. Hans familie var i likhet med mange av studentenes familier bekymret for deres skjebne, ettersom den politiske situasjonen var stadig mer revolusjonær og voldelig. Ved to anledninger skrev han at han ikke var redd, og at han til og med ønsket å dø som martyr.

I slutten av august 1935 forlot Antonius den stille byen Solsona og dro til Cervera for å begynne på sine studier i teologi. Nå hadde han bare fire år igjen før han ble prest. Men samtidig som han reflekterte over prestedømmet, tenkte han på martyriet. Han ble regnet som en middels student, men han hadde et stort musikalsk talent. Til tider kunne han være tankeløs og hadde sine små feil, men han var medgjørlig, ærlig og av god karakter.

I likhet med de fleste studentene fra kommuniteten i Cervera den 21. juli 1936, la han kursen mot Solsona, men da de ikke kunne passere gjennom Torá, søkte de tilflukt i San Ramón. To dager senere endte han opp i Mas Claret. Der bodde han sammen med dem som var på flukt sammen med ham og de andre som ankom senere. Den 19. oktober h1936 ble han skutt sammen med mange andre misjonærer. Han ble 22 år gammel.

93) Den salige Emilian Pascual Abad †† (sp: Emiliano), kleriker CMF (student), ble født den 5. desember 1914 i landsbyen Milagros i provinsen Burgos og bispedømmet Segovia i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre var dagarbeideren don Agapito Pascual og hans hustru doña Eugenia Abad, som var velsignet med enda fem barn. Fem dager senere ble han døpt i sognekirken i Milagros. Han ble fermet (konfirmert) den 7. september 1915 av biskop Remigio Gandásegui y Gorrochátegui (1871-1937) av Segovia (1914-20). I likhet med de fleste barna i landsbyen gikk han på den lokale skolen. Han fikk også opplæring i den kristne lære i det lokale sognet. Men p. Damián Janáriz, en populær predikant i hele regionen, var avgjørende for hans ønske om å bli misjonær.

I september 1927 begynte han på postulatatet i Alagón, tolv år gammel, hvor han begynte på studiene i humaniora. Hans prefekt var p. José Ribé. Han begynte reisen fra Aranda de Duero til Alagón med andre gutter på et tog til Ariza. Derfra byttet de til Grisén. Innen få uker skrev han hjem til sine foreldre, og i sine brev insisterte han på sin iver etter å bli formet godt, slik at han kunne bli en god misjonær. I begynnelsen av august 1929 flyttet han til Cervera for å fortsette sine studier i syntaks og retorikk. Denne reisen var en viktig begivenhet, for selv om han måtte stå opp klokken 3.30 om morgenen, var han i stand til å besøke helligdommen Vår Frue av søylen i Zaragoza og La Seo.

Den 28. juli 1931 dro han til Vic med tog. Hellet var på hans side, fordi den vognen de reiste i, ble hektet av da de passerte Sabadell, men uten noen konsekvenser. Stansen i Barcelona var en velkommen pause og en mulighet til å besøke noen av monumentene i byen. Den 14. august begynte han på novisiatet med et år av bønn, studier og disiplin. Han betraktet dette som det viktigste året i sitt religiøse liv. Derfor ba han i sine brev om bønner om å være en god ordensbror og den nåde å forbli trofast i sitt ordenskall. Han avla sine første løfter den 15. august 1932.

To dager senere begynte han sammen med fjorten andre studenter i en leid bil på reisen til Solsona for å fortsette med filosofistudiene. Den 26. august 1935 flyttet han til Cervera for å studere teologi med et håpefullt syn på prestevielsen. Men alt ble forsinket på grunn av den obligatoriske militærtjenesten. Den politiske og sosiale situasjonen forverret seg med parlamentsvalget i februar 1936. Han skrev til sine foreldre den 20. mars 1936 og beroliget dem med at p. superior tok seg av dem og at de i tilfelle en ekstrem situasjon ville bli sendt hjem. Han var en fremragende ordensmann, likevel var hans talenter middels. Han var noe sky av natur, saktmodig og from.

Den 21. juli 1936 måtte claretinernes kommunitet forlate bygningen til det tidligere universitetet etter ordre fra de sivile myndighetene. De fleste av studentene begynte på reisen til Solsona. Men denne reisen ble avbrutt av blokaden i Torá, og de endte opp med å bo i mercedarianernes kloster i San Ramón. To dager senere, den 23. juli, innså de at det ikke var trygt å bli værende hos søstrene i klosteret, så de bestemte seg for å reise til Mas Claret for å søke tilflukt der. De visste at mange misjonærer kom til Mas Claret, så de bestemte seg for å bli værende i skogene og åsene en stund. Senere kom de og bodde i huset. De hjalp til med gårdsarbeidet på alle måter de kunne. Den 19. oktober 1936 ble Emilius skutt av militsen sammen med atten andre studenter. Han ble 21 år gammel.

94) Den salige Eusebius de las Heras Izquierdo †† (sp: Eusebio), kleriker CMF (student), ble født den 16. desember 1913 i landsbyen Gumiel del Mercado i provinsen Burgos og bispedømmet Osma i regionen Castilla y León i Spania. Han ble døpt fem dager senere i sognekirken San Pedro Apóstol, en filial av sognet Santa María la Mayor. Han ble fermet (konfirmert) i La Aguilera i Burgos den 14. mai 1914 av biskop Manuel de Castro y Alonso (1864-1944) av Jaca (1913-20), i anledning et pastoralbesøk til San Pedro Regalado. Hans foreldre var don Zacarías de las Heras og doña Victoria Izquierdo, som hadde en stor familie.

Han begynte sin skolegang på landsbyskolen, og i likhet med alle de andre barna i området, ble han opplært i den kristne lære i det lokale sognet eller i hjemmet. Hans kall til å bli misjonær begynte å vise seg da han ble tiltrukket av forkynnelsen til de claretinske misjonærene i Aranda de Duero, spesielt p. Ignacio Azurmendi. Han fulgte eksempelet til de salige Antolinus Calvo y Calvo og Josef Figuero Beltrán, som led martyrdøden i Barbastro (saligkåret i 1992), og bestemte seg sommeren 1926 for å begynne på claretinernes postulatat i Alagón, tolv år gammel.

I byen Zaragoza begynte han på sine studier av humaniora og fortsatte studiene i Cervera sommeren 1928. To år senere flyttet han til Vic for å begynne i novisiatet. Han startet på prøveåret med disiplin, bønn og studier. Ved avslutningen av året i novisiatet avla han sine første løfter den 15. august 1931. Før slutten av august sluttet han seg til sine klassekamerater og dro til Solsona for å begynne på studiene i filosofi. Etter å ha fullført filosofien, begynte han å studere teologi. I september 1935 fortsatte han teologistudiene i Cervera.

Han var en talentfull student og ble satt pris på for sin gode oppførsel. Han var ivrig, medgjørlig og lydig. Hans prefekter mente at han ville bli en god ordensmann. I samarbeid med andre studenter publiserte han artikler i det ukentlige nyhetsbladet La Fiesta Santificada. Han hadde drømmer om å bli misjonsprest, men fryktet at alt ville bli forsinket på grunn av den obligatoriske militærtjenesten. I virkeligheten ble alt avbrutt på grunn av den marxistiske revolusjonen.

Akkurat da han var ferdig med skoleåret 1935-36, ble hele kommuniteten den 21. juli 1936 tvunget til å forlate huset og søke tilflukt utenfor bygrensene i Cervera. En tur til Solsona mislyktes på grunn av aksjoner fra revolusjonskomiteen i Torá. Så gruppen fortsatte til San Ramón og mercedarianernes kloster der. To dager senere sluttet han seg til andre studenter som reiste til Mas Claret. I likhet med mange andre claretinere ble han skutt den 19. oktober 1936 i Mas Claret. Han ble 22 år gammel.

95) Den salige Konstantin Miguel Moncalvillo †† (sp: Constantino), kleriker CMF (student), ble født den 12. april 1913 i landsbyen Quintanarraya nær Aranda de Duero i provinsen Burgos og bispedømmet Osma i regionen Castilla y León i Spania. Hans foreldre var dagarbeideren don Agustín Miguel og hans hustru doña Candida Moncalvillo, som allerede hadde fem barn da Konstantin ble født. Den 16. april ble han døpt i sognekirken San Pedro Apóstol i landsbyen. I det samme sognet ble han fermet (konfirmert) den 6. mai 1920 av biskop Mateo Múgica y Urrestarazu (1870-1968) av Osma (1918-23).

På skolen utmerket han seg for sin oppførsel og sin innsats og var alltid den første. Hans lærer don Deogracias Navas holdt Konstantin frem som et forbilde for de andre barna og viste frem hans notatbøker som modeller for presentasjon, presisjon og komposisjon. Han var altergutt i sognet og likte å fange krabber med reker som agn. Han hjalp sin mor med å bære hjem vann fra en brønn utenfor landsbyen. Det synes som om hans kall ble vekket av claretinske misjoner og av en fetter som allerede var i Alagón.

Fjorten år gammel begynte han selv den 14. august 1927 hos claretinerne og dro til deres postulatat i Alagón sammen med en annen gutt fra nabolandsbyen, kjørt til bestemmelsesstedet av denne guttens far. I dette postulatet var de to første årene av humaniora, og han studere resten i Cervera, hvor han kom den 7. august 1929. I disse årene hadde han som prefekt p. José Ribé. Han avsluttet disse studiene med gode resultater, og i løpet av sommeren 1931 kom han til Vic for å begynne på novisiatet. Han mottok ordensdrakten den 14. august samme år, og ved avslutningen av dette prøveåret avla han sine første løfter den 15. august 1932.

To dager senere dro han til Solsona for å begynne på studiene i filosofi. I august 1935 dro han til Cervera for å studere teologi. Han rakk bare å fullføre det første kurset på grunn av utbruddet av den marxistiske revolusjonen. Han hadde gode intellektuelle egenskaper. Han viet seg til matematikk som han både var glad i og hadde evner til. Han hadde en god karakter, men en sterk ånd og et energisk temperament, som han arbeidet hardt for å mykne. Han var ydmyk og from.

Den 21 juli 1936 ble alle de claretinske misjonærene utvist fra klosteret i det tidligere universitetet av de røde. Det eneste valget han hadde, var å slutte seg til sine klassekamerater og reise til Solsona. Men de kunne ikke fullføre reisen fordi de ikke fikk lov til å reise gjennom byen Torá. På dette tidspunkt var det eneste valget å søke tilflukt i det mercedarianske klosteret i San Ramón. To dager senere forlot han og de andre studentene klosteret for å bosette seg på eiendommen i Mas Claret. Der hjalp han til på markene til sin død. Han ble skutt på denne gården den 19. oktober 1936 da gruppen ble narret til å samle seg, angivelig for å ta et gruppebilde av alle som bodde på eiendommen. Hans lik ble brent sammen med de andre og gravlagt. Konstantin ble 23 år gammel.

96) Den salige Frans Solá Peix †† (kat: Francesc; sp: Francisco), kleriker CMF (student), ble født den 21. oktober 1912 [en kilde sier feilaktig 17. april 1900] i landsbyen Sant Joan de les Abadesses (sp: San Juan de las Abadesas) i provinsen Girona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var gårdsarbeideren don Pablo Solá og hans hustru Francisca Peix, som døde i fødselen. To dager senere ble han døpt i sognet San Juan i landsbyen. Han ble fermet (konfirmert) i San Pablo de Seguries den 8. oktober 1915 av biskop José Torras y Bages (1846-1916) av Vic (1899-1916). Hans første to år tilbrakte han i byen Setcasas med en barnepike og deretter i San Pablo de Segúries, som var farens hjemby, inntil han gikk i kloster.

Han begynte i claretinernes postulatat i Barbastro i 1926, fjorten år gammel. I Barbastro studerte han de to første årene av humaniora og de resterende i Cervera. Derfra dro han til Vic i slutten av juli 1930 for å gjennomføre sitt novisiat, som begynte da han mottok ordensdrakten den 14. august 1930 og kulminerte med avleggelsen av de første løftene den 15. august 1931. Rett etter novisiatet flyttet han til Solsona for å begynne på sine studier i filosofi. Sommeren 1935 begynte han på teologistudiene i Cervera. Han hadde knapt startet programmet i teologi da han snart ble syk og måtte avbryte studiene, og han ble sendt til gården Mas Claret for å komme seg.

Han var litt lat og fant det ikke enkelt å bruke tid på sitt arbeid. Hans talenter var noe begrenset, men samtidig kunne han være ydmyk og from. Han var i Mas Claret for å komme seg etter sin sykdom da han ble overrasket av utbruddet av den marxistiske revolusjonen. Siden han fortsatt var rekonvalesent, kunne han ikke flykte fra Mas Claret, så han måtte adlyde ordrene fra komiteen, som ga ham klar beskjed om at han måtte arbeide på markene. Til tross for dette kunne han sammen med de andre medlemmene av kommuniteten av misjonærer, opprettholde et liv i bønn og kjente behovet for å forberede seg på å motta martyrpalmen. Dette ble realitet den 19. oktober 1936. Frans ble 24 år gammel.

97) Den salige Frans Milagro Mesa †† (sp: Francisco), legbror CMF, ble født den 3. desember 1869 i Tarazona i provinsen Zaragoza og bispedømmet Tarazona i regionen Aragón i Spania. Hans foreldre var don Félix Milagro og doña Mariana Mesa. Han ble døpt dagen etter i sognet San Andrés de la Catedral. Han ble fermet (konfirmert) den 23. oktober 1870 i kirken Santa María Magdalena i Tarazona av biskop Cosme Marrodán y Rubio (1802-88) av Tarazona (1857-88). Han fikk sin første formasjon i Tarazona i henhold til tidens planer, slik at han i en alder av fjorten år var klar til å begynne å arbeide, og han ble dagarbeider.

Da han var seksten år gammel i 1885, ba han om å bli opptatt i claretinernes kommunitet i Barbastro som en aspirant for å bli legbror. Etter en kort periode i postulatatet som tilsvarte hans klasse, begynte han på sitt novisiat i juni 1886 og mottok ordensdrakten. Da han hadde fullført novisiatet, avla han i overensstemmelse med hans rolle som legbror sine første løfter den 6. juni 1887.

Hans første postering var på skolen i Barbastro, hvor han tjente som kokk. To år senere ble han i 1889 sendt til Vic som en assistent til de andre brødrene, og med tiden ble han skredder og sakristan. Med sin beskjedenhet og troskap gjorde han et positivt inntrykk på medlemmer i kommunitetens medlemmer og de troende i byen. Etter mer enn tretti år i Vic, sendte hans overordnede ham i mars 1921 til kommuniteten i Cervera. Denne nye kommuniteten var svært stor, og han ble bedt om å ta oppgaven som skredder og være klar til å hjelpe til på sykestuen (infirmariet). På grunn av hans gode kvaliteter og dyder utnevnte hans overordnede ham som veileder for noviser og postulanter i alt som hadde med det manuelle arbeidet å gjøre. Ifølge hans biograf var bror Milagro en «mønsterbror». Rapportene oppsummeres hans karakteristikker: Han var en svært sunn person, godt utdannet, en svært god sanger, observant, ivrig, beskjeden, ærlig og medgjørlig. Han var også svært hardt arbeidende og en mann av trygghet. Hans tålmodighet var heroisk og en refleksjon av ydmykhet.

I utførelsen av sine plikter utmerket han seg for sin trofasthet, sin store kjærlighet til sine underordnede, iver for observans og stor forsiktighet i å korrigere feil, og han ga et eksempel på den nøyaktige oppfyllelsen av de hellige konstitusjonene. For alt dette var han svært kjær, veldig glad i kongregasjonen og i den religiøse fattigdommen.

Kommuniteten i Cervera ble utvist fra deres residens den 21. juli 1936 på grunn av den marxistiske revolusjonen. Han fant det vanskelig å finne et tilfluktssted, så til slutt kom han til eiendommen i Mas Claret. Hans mange år som ordensbror gjorde ham velegnet til å tjene sine medbrødre i Mas Claret. Sammen med de andre misjonærene levde han et liv i bønn og forberedte seg på martyriet, som kom om ettermiddagen den 19. oktober 1936 da de ble skutt i Mas Claret-Cervera i provinsen Lleida. Han ble 66 år gammel.

98) Den salige Peter Vives Coll †† (kat: Pere; sp: Pedro), legbror CMF, ble født den 23. september 1878 [noen kilder sier 1874] i Pallejá i provinsen og bispedømmet Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var dagarbeideren don Isidro Vives og hans hustru doña Maria Coll. Han ble døpt fire dager etter fødselen i sognekirken Santa Eulalia. Han ble fermet (konfirmert) i november 1879 av biskop José Maria de Urquinaona y Vidot (1813-83) av Barcelona (1878-83). I likhet med mange barn i denne perioden mottok han sin første utdannelse på byens skole, og da han var gammel nok, begynte han å arbeide på markene sammen med sin far. I dette miljøet var et religiøst kall en mulighet til å tjene i Kirken og en sjanse til å møte nye utfordringer. Hans foreldre aksepterte hans avgjørelse med glede.

Han var allerede 21 år gammel da han ba om å få tre inn hos de claretinske misjonærene i 1895. Etter å ha fullført et kort postulatat begynte han i novisiatet i Cervera. Novisemesteren var p. Crispiniano García, som ledet ham gjennom et år av bønn, studier og disiplin. Han avla sine første løfter dom legbror den 27. desember 1896. Deretter lærte han håndverket som skredder.

Hans treningsperiode for å bli skredder var temmelig kort, men han viste selvtillit i det han gjorde som skredder. Han praktiserte først dette yrket i Cervera. Tidlig i 1898 ble han sendt til kommuniteten i Medina de Rioseco i Valladolid, denne gang som sakristan i kirken Santo Domingo, som hadde vært et dominikansk kloster. Han tjente i denne posten i ti år før han flyttet videre i mai 1908. Han var begavet med intelligens og hadde store ferdigheter. Mange i kommuniteten anerkjente at han virkelig var en from mann.

Den 25. mai 1908 begynte han i den claretinske misjonen i Fernando Póo i Afrika. Den første destinasjonen var Banapá, deretter Basilé og til slutt San Carlos. Han var assistent til administratoren av misjonen, fordi han var en trygg mann. I enhver stilling som han hadde, var han svært nyttig for alle, men svakheten i hans helse ble tydeligere dag for dag, slik at han ikke kunne fortsette på disse breddegradene.

I 1918 måtte han forlate misjonen og dra tilbake til Spania, hvor han ble postert i generalatet i Calle de Buen Suceso i Madrid. Han var svært flittig i å utføre sine oppgaver. Alle hans stillinger hjalp ham til å ta tak i og helliggjøre seg på en slik måte at han ble betraktet som en helgen og en modell for bærere og sakristaner for sin troskap, fromhet og åndelige liv. Han hadde en stor kjærlighet til Gud, en verdig behandling av alle og en intens fromhet, reflektert i den nøyaktige oppfyllelsen av alle oppgaver i kommuniteten. Hans beskjedenhet og eksterne anerkjennelse var å oppbyggelig.

I 1935 fikk han tillatelse til å tilbringe en hvileperiode på gården i Mas Claret, hvor han gjenvant seg godt og returnerte til Madrid. Sommeren etter gjentok han opplevelsen, og på gården ble han overrasket av den marxistiske revolusjonen i 1936 uten å kunne forlate stedet. Han led samme skjebne som de andre i flyktningkommuniteten og mottok martyrpalmen den 19. oktober 1936. Han ble 58 år gammel.

99) Den salige Josef Ferrer Escolà †† [sp: Escolá] (kat: Josep; sp: José), legbror CMF, ble født den 21. oktober 1878 [noen kilder sier 12. oktober] i Alsamora i provinsen og bispedømmet Lleida i regionen Catalonia i Spania. Han var sønn av don Manuel Ferrer og Dolores Escolà. Han ble døpt samme dag i sognekirken San Esteban Protomártir, og i det samme sognet ble han fermet (konfirmert) den 24. mai 1882 av biskop Tomás Costa y Fornaguera (1831-1911) av Lleida (1875-89).

Han begynte i claretinernes postulatat i Barbastro i august 1893, femten år gammel, og der studerte han humaniora og syntes å gjøre det svært godt i sine klasser. Senere dro han til novisiatet i byen Cervera, som begynte den 14. august 1896 for et år med studier, bønn og disiplin. Da han hadde fullført året, avla han sine første løfter den 15. august 1897. I løpet av novisiatet svarte han i likhet med alle novisene hver tredje måned på en temmelig detaljert rekke spørsmål. De uttrykte sin lengsel etter å bli misjonærer, men samtidig innrømmet han også at han ikke hadde noe håndverk. Det viktigste var at han var villig til å adlyde uansett hvor hans overordnede ville sende ham. På dette spesielle punktet bemerket novisemesteren, p. Antonio Sanchez: «Han synes ikke å ha mange talenter, men en god ånd».

I den samme residensen i Cervera begynte han på studier i filosofi og dogmatisk teologi med store anstrengelser, ettersom hans intellektuelle anlegg var noe begrenset. Sommeren 1903 flyttet han til Santo Domingo de la Calzada for å studere moralteologi. Det var på denne tiden han fikk et epileptisk anfall. På grunn av sin cerebrale anemi ble han bedt om å bli midlertidig legbrorkandidat i 1902. Da han studerte dogmatisk teologi, erklærer en av rapportene at han ikke hadde noen hast med å bli ordinert. Dermed skulle han komme til å tjene i kommuniteten som legbror i hele livet.

Hans skjebne skulle bli å bli værende i Cervera, hvor han arbeidet som bokbinder og viste seg snart som en mester i denne typen arbeid. I tillegg var det andre oppgaver som hans overordnede ivrig satte ham til. Han var en ekspert på å fikse elektrisiteten og en tinnsmed. Han kunne fikse symaskiner og vaskemaskiner, vannpumper og til og med gårdsredskaper. Han ble betraktet som en institusjon og svært hard arbeidende. Sammen med bror Palau var han ansvarlig for vedlikeholdet av universitetsbygningen. Han var medgjørlig, reflekterende, fredelig, oppmerksom, hjelpsom og svært from. Han kunne beskrives som en ordensmann som var en inspirasjon for alle.

Før utbruddet av borgerkrigen flyttet han til Mas Claret fordi han fant at denne gården var et utmerket sted for å komme til krefter igjen og hvile. Kommunitetslivet var noe endret under den marxistiske revolusjonen. Deretter etablerte kommunistpartiet i dette området under deres kontroll og spesielt i Mas Claret hvor claretinerne mistet makt og ansvar. Da de tok eiendommen fra misjonærene, var revolusjonskomiteen i Cervera nådeløs.

Misjonærene brukte denne tiden til å engasjere seg i arbeid og bønn. De så behovet for å forberede seg på martyriet. Bror Ferrer ble testet i kyskhetens dyd fordi militsen engasjerte seg i å få ham til å gi etter for hushjelpen til komiteens formann. Grunnen var at han han hadde mest kontakt og var mest ansvarlig for enhver anmodning fra både claretinerne og revolusjonskomiteen. Etter militsens insistering prøvde denne kvinnen å forføre ham. Hun sa at de kunne leve sammen og være svært lykkelige. Til dette lo han.

Brother Ferrer gikk seierrik ut av alle disse fristelsene, som var mange og langvarige. Den 19. oktober 1936 ble han skutt sammen med de andre medlemmene av claretinernes kommunitet på gårdens eiendom. Han ble 58 år gammel.

100) Den salige Dionysius Arizaleta Salvador †† (sp: Dionisio), legbror CMF, ble født den 8. februar 1911 i Guirguillano i provinsen og regionen Navarra i Spania. Hans foreldre var bonden don Bernardo Arizaleta og hans hustru doña Eustasia Salvador. Han ble døpt samme dag i sognet San Pedro Apóstol av sognepresten der. I samme sogn ble han fermet (konfirmert) den 15. juni 1915 av biskop José López Mendoza y García OESA (1848-1923) av Pamplona (1899-1923). Ifølge hans eget vitnesbyrd var hans foreldre svært kristne.

I august 1924 begynte han på claretinernes postulat i Alagón, tretten år gammel, ledsaget av sin landsmann Juan Senosiaín Zugasti. Der begynte han sine studier i humaniora, og to år senere dro han til Cervera for å fortsette dem. Og da studiene ble stadig vanskeligere, ble han i januar 1927 etter eget ønske overført til klassen av legbror-postulanter, som var i samme hus i Cervera.

Etter fem måneder dro han til Vic for å begynne på novisiatet, og der mottok han ordensdrakten den 14. august samme år. Hans novisemester, p. Ramón Ribera, var ikke positiv til at han skulle begynne i novisiatet, for han anså ham å være for ung og distrahert, blid og med en god karakter, men Dionysius, som var seksten år gammel, var fast bestemt på hver dag å gå videre på fullkommenhetens vei og modnes, så etter å ha fullført prøveperioden kunne han avlegge sine første løfter den 15. august 1928.

Tre dager senere flyttet han til Cervera, hvor han ble værende i omtrent fem år og hadde ulike funksjoner, for eksempel vaktmester i to år, skredder i ett år og kokk i to år. I løpet av denne tiden fortsatte han sin interesse for perfeksjon, og han skrev den 16. februar 1930: «I disse hellige øvelsene vil jeg prøve å få det resultatet som trengs for å være en bedre bror enn hva jeg har vært frem til nå». I 1933 ble han sendt til Barbastro sakristan, men i juni året etter ble han sendt tilbake til Cervera for å arbeide i skredderiet.

Ifølge rapportene fra 1930 ble han ansett som ung, av god helse og god adferd og en god skredder. Hans intellektuelle egenskaper var gjennomsnittlig og det samme var hans arbeidsevne, og det var nødvendig å konsolidere hans formasjon. Alt dette var ikke til hinder for at han i august 1931 fornyet sine løfter for tre nye år. Han hadde litt problemer med å overholde stillhet. Ifølge noen han betrodde seg til, tilbød han i de siste åndelige øvelsene han gjennomgikk, sitt liv for Spanias frelse, noe Gud aksepterte.

Ved utbruddet av den marxistiske revolusjonen var han i Cervera, og i likhet med de fleste i kommuniteten måtte han forlate huset den 21. juli 1936 og dra i retning Solsona, men han nådde ikke frem dit, så han måtte søke tilflukt i klosteret til mercedarierne i San Ramón. To dager senere søkte han tilflukt på eiendommen Mas Claret, men dagen etter, den 24. juli, bestemte komiteen seg for å ta kontroll over Mas Claret. De forbød dem å forlate stedet og holdt dem som fanger og arbeidere. Den 15. august ble de forbudt å be i kommuniteten, men dette forhindret dem ikke fra å forberede seg på et umiddelbart martyrium. Bror Dionisio arbeidet på markene til om ettermiddagen den 19. oktober, og da ble alle kalt sammen, og han ble skutt sammen med atten andre ledsagere. De ble kremert og gravlagt innenfor eiendommens grenser. Bror Dionysius ble 25 år gammel.

101_Johannes_Senosiaín_Zugasti .jpg101) Den salige Johannes Senosiaín Zugasti †† (sp: Juan), legbror CMF, ble født den 15. mai 1911 i landsbyen Guirguillano i provinsen og regionen Navarra og bispedømmet Pamplona i Spania. Hans foreldre var dagarbeideren don Francisco Senosiaín og hans hustru doña Teresa Zugasti. Han ble døpt samme dag som fødselen i sognekirken San Pedro Apóstol. Han ble fermet (konfirmert) i sitt hjemsogn den 15. juni 1915 av biskop José López Mendoza y García OESA (1848-1923) av Pamplona (1899-1923).

Han forlot hjembyen tretten år gammel i 1924 sammen med sin venn Dionisio Arizaleta Salvador for å bli misjonærer. Deretter begynte han på claretinernes postulatat i Alagón i Zaragoza den 20. august 1924. Han begynte studiene i humaniora, men han var ikke i stand til å fullføre programmet fordi hans intellektuelle kapasiteter var noe begrensede. Da bestemte han seg for å be om tillatelse til å bli legbror. Sammen med barndomsvennen Dionisio besøkte han hjemlandsbyen fra den 10. til den 19. juli 1927.

Senere begynte han på novisiatet i Vic, som startet med at han mottok ordensdrakten. Dette var et år av bønn, studier og prøver under veiledning av p. Ramón Ribera og senere p. Jansá. Begge novisemestrene betraktet ham som lettsindig, ikke reflekterende i det hele tall, totalt tankeløs, men på den andre side var han også ydmyk, medgjørlig, underdanig og selvoppofrende. Han avla sine første løfter den 11. februar 1929.

Hans første postering var i kommuniteten i Cervera. Siden huset var stort, ble han bedt om å være vaktmester. Hans forståelse av det religiøse liv forbedret seg ikke fra det han hadde lært i novisiatet. Han var ganske enkelt ikke særlig observant, selv om han oppfylte kravene i sitt arbeid. Medlemmene av kommuniteten fant ham hjelpsom og han deltok i de daglige fromme handlingene.

Den 21. juli 1936 måtte han i likhet med alle medlemmene av kommuniteten forlate bygningen til det tidligere universitetet og dro av gårde i retning Solsona. Da de ikke var i stand til å komme seg til Solsona, søkte han og de andre misjonærene tilflukt i mercedariernes nonnekloster i San Ramón. Derfra dro alle til eiendommen til gården i Mas Claret. Der viet han sin energi til å arbeide på markene og til et liv i bønn. Han forsto at omstendighetene gjorde det nødvendig å forberede seg på martyriet. Om ettermiddagen den 19. oktober 1936 ble han og de andre mennene som arbeidet på markene, kalt til huset for å ta et fotografi. I stedet ble alle skutt. Bror Johannes ble 25 år gammel. Alle likene ble brent og gravlagt på gårdene.

102) Den salige Ferdinand Castán Meseguer †† [noen kilder skriver Messeguer] (sp: Fernando), legbror CMF, ble født den 1. april 1915 i landsbyen Fonz i provinsen Huesca og bispedømmet Lleida i regionen Aragón i Spania. Han ble døpt ti dager senere i sognekirken La Asunción i landsbyen. Den 15. oktober 1915 ble han fermet (konfirmert) av biskop José Miralles y Sbert (1860-1947) av Lleida (1914-25) under det årlige pastoralbesøket. Hans foreldre var bonden Francisco Castán og hans hustru Maria Meseguer, som var husmor. De var velsignet med fem barn, hvorav tre skulle tre inn i religiøse kommuniteter: hans salige bror Frans, som skulle bli en claretinsk legbror og martyr i Barbastro den 15. august 1936 (saligkåret i 1992), og en søster som sulle bli uskodd karmelittnonne.

Han begynte på claretinernes postulatat i Barbastro i 1928, tretten år gammel. Der begynte han på studier i humaniora og fortsatte i Cervera til sommeren 1930. Prefekten for postulantene var p. José Ribé. På grunn av de vanskelighetene han møtte i sine studier, valgte han i januar 1931 å gå over til programmet for å bli legbror. Mot slutten av året dro han til novisiatet i Vic. Som en legbrorkandidat påbegynte han det intense programmet av bønn, studier og disiplin. Etter å ha fullført programmet fikk han godkjennelse, og han avla sine første løfter den 8. desember 1932.

Hans første postering var i kollegiet i Barbastro og den andre i Cervera, hvor han utførte en rekke oppgaver. Hans alder var en liten fordel og han var en sunn ung mann. Hans oppførsel mottok anerkjennelse fra hans overordnede, og han hadde noen gode ferdigheter til å arbeide.

Han hadde ikke levd lenge i kommuniteten i Cervera da han ble overrasket av den marxistiske revolusjonens røde terror. Etter at alle ble tvunget til å forlate huset den 21. juli 1936, valgte han å søke tilflukt på eiendommen Mas Claret et par dager senere. Siden han var en sterk mann og en god arbeider, brukte han tiden godt på gården. Mens han arbeidet på markene syntes han å finne tid til bønn og å forberede seg på martyriet. I likhet med mange av de andre claretinerne ble han også kalt inn fra markene for å slutte seg til de andre på gårdsplassen for et foto. Den 19. oktober 1936 ble han i stedet for å bli fotografert, skutt sammen med atten andre medbrødre. Han ble 21 år gammel.

103) Den salige Narcissus Simón Sala †† (kat: Narcís; sp: Narciso), legbror CMF, ble født den 9. mars 1908 [noen kilder sier 9. september] i landsbyen Fornells de la Selva i provinsen og bispedømmet Girona i regionen Catalonia i Spania. Hans foreldre var don Salvador Simón og hans hustru doña Carmen Sala. Han ble døpt den 16. september i sognet San Cucufate. Tre år senere ble han fermet (konfirmert) av biskop Francisco de Pol y Baralt (1854-1914) av Girona (1906-14). Da han mottok sin første kommunion han ble premiert for sin innsats og tilstedeværelse da han ble tildelt et diplom for sine fortjenester og prestasjoner. Han begynte å arbeide som kokk på et hotell i Barcelona.

Han begynte på claretinernes novisiat i Vic i 1933, 25 år gammel. Den 14. august mottok han ordensdrakten og begynte på et år av intensiv bønn, studier og prøver. Etter å ha fullført dette prøveåret avla han sine første løfter den 15. august 1934. Hans første postering var i Vic, og i 1936 ble han sendt til gården Mas Claret for å utføre de ulike oppgavene på en gård.

Under den marxistiske revolusjonen og beslagleggelsen av Mas Claret, gjenkjente en av komitemedlemmene fra Cervera ham som en ansatt på det hotellet hvor han selv hadde arbeidet i Barcelona. Siden da gikk denne mannen aldri glipp av en anledning til å la Narcissus vite hvilken feil han hadde gjort ved å forlate sin jobb, noe militsmannen kalte «dumt». Da tilbød militsmannen ham et forslag, men bror Narcissus sto fast på sin beslutning om å forbli en ordensbror. Midt på ettermiddagen den 19. oktober 1936 ble Narcissus skutt sammen med de andre medlemmene av kommuniteten på gården. Han ble 28 år gammel.

104) Den salige Frans Marco Martínez †† (sp: Francisco), legbror CMF, ble født den 1. februar 1917 i Odón i provinsen Teruel og bispedømmet Zaragoza i regionen Aragón i Spania. Han var fjerde sønn av landarbeideren don Tomás Marco og hans hustru doña Francisca Martínez. To dager etter fødselen ble han brakt til sognekirken San Bartolomé Apóstol for å motta dåpen. Han ble fermet (konfirmert) den 9. november 1921 av biskop Miguel de los Santos Díaz y Gómara (1885-1949), hjelpebiskop i Zaragoza (1920-24).

I 1935 bestemte han seg for å slutte seg til claretinerne og dro til huset i Vic for postulatatet som legbror. Den 10. juni begynte han på året med bønn, studier og prøver under veiledning av novisemesteren, p. José Arner. Da han var ferdig med dette året, fikk han godkjennelse til å avlegge sine første løfter den 11. juni 1936.

Hans første og eneste postering var i kommuniteten i Cervera for å utføre alle slags oppgaver som var nødvendig i dette store huset. Få dager etter sin ankomst dit, den 21. juli, beslagla de sivile myndighetene huset og utviste alle claretinske prester, legbrødre og studenter fra eiendommen. Siden de fleste medlemmene av kommuniteten bestemte seg for å dra til Solsona, sluttet han seg til dem. Men opposisjon fra de marxistiske revolusjonære hindret dem fra å dra gjennom Torá. Ved en tilfeldighet ble disse flyktningene ønsket velkommen til å bo i det mercedarianske nonneklosteret (Las Mercedarias) i San Ramón.

To dager senere bestemte han seg for å dra til Mas Claret, hvor han i det minste kunne være sammen med andre misjonærer. Der viet han sin tid til bønn, forberedelse til martyriet og å arbeide på markene. Han ble skutt på ettermiddagen den 19. oktober 1936 i Mas Claret-Cervera i provinsen Lleida. Han ble bare nitten år gammel og døde bare fire måneder etter sin løfteavleggelse.

105) Den salige Nikolas Campo Giménez [Jiménez] †† (sp: Nicolas; ba: Nikolas), legbror CMF, ble født den 6. mars 1920 [noen kilder sier 5. mars] i Salvatierra i provinsen Álava (ba: Araba) i regionen Baskerland (ba: Euskadi; sp: País Vasco) i Spania. Hans foreldre var bonden don Nicolas Campo og hans hustru doña Romana Jiménez, som var husmor. Han ble døpt dagen etter i sognet Santa Maria. Den 3. april 1921 ble han fermet (konfirmert) i sognet San Juan av biskop Leopoldo Eijo y Garay (1878-1963) av Vitoria (1917-22).

Da han var fjorten år gammel, begynte han i claretinernes novisiat i Vic med ønske om å bli legbror. Dessverre var forberedelsene for legbrorkandidater begrenset, og kulturelt ble de ikke gitt den status de fortjente. Han fullførte sitt postulatat før novisiatet med stor iver og fast bestemt på å bli en god ordensbror, noe som fremgår tydelig av hans skrifter og mål under de åndelige øvelsene i november 1934. He skrev noe lignende i mai 1935. Den 10. juni 1935 begynte han på prøveåret under veiledning av p. José Arner, som også skulle lide martyrdøden i Vic. Etter å ha fullført året og med godkjennelse av sin novisemester, avla han sine første løfter den 11. juni 1936.

Kort etter ble han postert i den residerende kommuniteten i det tidligere universitetet i Cervera. Han hadde knapt blitt kjent med den enorme bygningen da han ble tvunget til å forlate den. Den 21. juli 1936 var en trist dag for alle som måtte forlate kommunitetens hus for å søke tilflukt i San Ramón. Den 2. august kom han sammen med patrene José Ribé og Julio Leache til gården Mas Claret. Der gjorde de sitt beste for å leve et fromt liv i kommunitet, og etter en vurdering av omstendighetene så de behovet for å forberede seg på martyriet. I mellomtiden viet han seg til arbeidet på markene.

Den 19. oktober 1936, under påskudd av å ta et bilde av alle som var på eiendommen, ble misjonærene samlet uten en tanke på å rømme. Bror Campo hadde pløyd med to hester i den nye vingården, og p. Ribé gikk for å hente ham. Da de så at bror Nikolas var så ung, bare seksten år gammel, kløp en av komiteen ham for å se om han hadde tro. Deretter ble han sammen med de sytten andre tatt med til utkanten av eiendommen, hvor de ble skutt. Bror Nikolas døde bare fire måneder etter løfteavleggelsen.

106) Den salige Isidor Costa Homs *** (kat: Isidre; sp: Isidro), legbror CMF, ble født den 5. januar 1909 i Taradell i provinsen Barcelona og bispedømmet Vic i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt tre dager senere i sognet San Ginés i Taradell. Hans foreldre var dagarbeideren don Juan Costa og hans hustru doña Dolores Homs. Han arbeidet som elektriker og baker i Vic og hadde vært vaktmester i flere gårdshus, som La Roca og El Vivet.

Men i 1930 bestemte han seg for å bli ordensbror og dro til claretinernes novisiat i Vic, 21 år gammel. Han begynte novisiatet den 15. mai 1930 med å motta ordensdrakten, og hans novisemester var p. Ramón Ribera. Ved avslutningen av dette prøveåret avla han sine første løfter den 16. mai 1931. Etter løfteavleggelsen ble han i 1932 sendt til Solsona som assistent til kokken. Året etter ble han overført til Cervera, og i 1934 ble han sendt til La Selva del Campo, men på slutten av året kom han tilbake til Cervera. I 1936, før utbruddet av den marxistiske forfølgelsen, ble han sendt til Vic som assistent til kokken, den intelligente bror Casals.

Hans novisemester bedømte ham til å ha en god karakter og være arbeidsom og medgjørlig, men også noe grov og brysk med bondske manerer på grunn av manglende utdanning. Ved utgangen av 1932 vurderte p. provinsial ham som ved svært god i helse, atferd og villighet til arbeid. Han var en eksemplarisk ordensbror, svært from, som alltid beholdt ånden fra novisiatet. I tilfluktsstedet i El Vivet ga han gode eksempler på fromhet og dyd. Hans vennlighet var allerede kjent fra ung alder. Han utmerket seg ved sin nestekjærlighet.

Da kommuniteten i Vic ble spredt den 21. juli 1936, dro bror Costa direkte til gården El Vivet for å søke tilflukt der, hvor han hadde arbeidet før han begynte i novisiatet. Da bror Casals kom til stedet og plassen var liten, gikk bror Costa til gården La Roca, hvor han tidligere hadde arbeidet på markene. I denne tiden levde han et fromt liv og fikk familien til å be rosenkransen sammen med ham.

Bror Costa hadde et pass som tillot ham å bevege seg fritt omkring. Han hadde en fetter i komiteen i Taradell, og faktisk hadde han ID-kortet til FAI (Federación Anarquista Ibérica), «Den iberiske anarkistføderasjonen», eller «Den revolusjonære landbruksunionen» (Sindicato Agrícola Revolucionario) av «Arbeidernes allmenne fagforening» UGT (Unión General de Trabajadores) som bonde. Siden han var blitt så mørk i huden og hadde så mange træler i hendene, ble han aldri bedt om å vise passet. Trælene var nemlig det første de så på, for hender uten træler var et tegn på å være munk eller prest.

Nesten hver lørdag gikk han til Vic, hvor han beveget seg med stor frihet og kjente mange mennesker på grunn av sitt tidligere arbeid. Han dro flere ganger til Barcelona og tilbød seg å dra til La Selva del Campo for å høre om skjebnen til misjonærene i det huset. Han kom til Montblanc, hvor han hørte om den claretinske studenten Jaime Franchs død, sønn av don Franch, eieren av El Vivet, hvor noen misjonærer var flyktninger.

Bror Casals ble oppmuntret av suksessen til sine tidligere reiser, så han bestemte seg for å dra til gården Mas Claret Ved Cervera for å skaffe informasjon og gi en hjelpende hånd til sine medbrødre. For dette gikk han for å be om tillatelse fra provinsialkonsultoren p. Agustí, som ga ham den med forbehold. Han var bestemt og ikke redd, og den 8. november sa han farvel til sine velgjørere fra La Roca, som prøvde å overbevise ham om den faren han utsatte seg for. Ved avreisen sa han til dem: «Hvis jeg ikke er kommet tilbake innen tirsdag i neste uke, så be et Fadervår for meg».

Midt på ettermiddagen den 9. november kom han til Vergós, en liten landsby nær Mas Claret, hvor han bodde hos Ramón Pomés, som ofte besøkte gården Mas Claret. En sønn i familien, p. Jerónimo Pomés, hadde blitt sendt til Mexico, hvor han ble utsatt for forfølgelse og ble forvist til USA. Ettersom bror Costa følte seg trygg, reiste han helt åpent, noe som gjorde at han ble gjenkjent i Vergós. En nabo spurte señor Ramón: «Er ikke denne mannen en av brødrene i Mas Claret?» «Nei, det er en assistent jeg hadde i Barcelona», svarte han.

Den 10. november var han hjemme og tok seg av stallene, kyllingene og andre dyr. Familien Pomés forsøkte å få bror Costa fra å dra til gården, men de oppnådde ikke noe fordi han hadde bestemt seg. Han visste ikke at nitten misjonærer hadde blitt skutt i Mas Claret den 19. oktober og at bare bror Bagaría var igjen. Da bror Costa fikk vite dette, sa han: «Ikke vær redd, jeg har alle nødvendige dokumenter, så ingenting vil skje med meg». Da sa señor Ramón: «Men hør her, du er i Cervera nå, her respekterer ikke komiteen ID-kort eller dokumenter av noe slag». «Jeg bryr meg ikke om jeg blir tatt, jeg dør hvis Gud vil, jeg dør for Gud!» Den 11. november bestemte han seg for å dra og sa: «Jeg drar ved middagstid, så jeg vil være her i tide for å spise».

Han kom til gården Mas Claret, og først gjenkjente tjenerne ham ikke. Han fikk da den ideen å finne bror Bagaría. Da trodde de at han var en fremmed, og de sendte en viss Serra, som gikk bak ham med en pistol i hånden og sa: «Hendene i været! Hva leter du etter?» «Jeg ser etter en jobb». «Dokumenter!» Bror Costa tok frem sine dokumenter, men kommunisten ble ikke overbevist, så han låste ham inn i et rom. Han tilkalte den gamle tjeneren Tomás Aresté og sa: «Kjenner du denne?» «Ja, han er fra universitetet», sa denne velsignede tjeneren som ikke skjønte så mye.

For å være sikker på at han var en ordensmann, ble han utsatt for en «klassisk» test, hvor de ville få ham til å spotte blasfemisk, noe bror Costa nektet. Da tok fire væpnede menn ham klokken halv to om ettermiddagen til et sted ved huset for å skyte ham. Derfra kunne bror Costa se bror Bagaría på terrassen i huset, og de sa farvel. Bror Costa var rolig og samlet, og før han ble skutt, fortalte han morderne at han tilga dem, at han for Guds skyld tilga dem alle. Serra var den første som skjøt med sin pistol, og han ble umiddelbart fulgt av de tre andres rifler. Alt var ferdig klokken halv to om ettermiddagen. Henimot klokken tre gravla de ham der, men ikke uten først å ha tatt fra ham alt som virket nyttig for dem. Det var den 11. november 1936 i Mas Claret i Sant Pere dels Arquells i provinsen Lleida. Bror Costa ble 27 år gammel.

107) Den salige Kyrillus Montaner Fabré ** (kat: Ciril; sp: Cirilo), prest CMF, ble født den 16. februar 1873 i landsbyen Villanueva y Geltrú (kat: Vilanova i la Geltrú) i provinsen Barcelona i regionen Catalonia i Spania. Denne byen ligger ved Middelhavskysten rundt fem mil fra Barcelona. Da Kyrillus ble født, var landsbyen omgitt av vinmarker og frukthager, men senere ble dette en industrialisert region. Hans foreldre var Juan Montaner Artigas og Bernardina Fabré Rovirosa. De hadde syv barn, og Kyrillus var den femte. Han ble døpt i sognekirken Santa Maria åtte dager etter fødselen. Da han var fire år gammel, ble han fermet (konfirmert). Han mottok sin første religiøse opplæring i hjemmet, hovedsakelig fra sin mor. Da han var fem år gammel, ble han opptatt ved en privat skole.

Snart etter flyttet familien til La Secuita i provinsen Tarragona, hvor han begynte på den kommunale skolen. Den 11. mai 1884 mottok han sin første kommunion i sognet Santa Maria, elleve år gammel. Allerede i denne alderen demonstrerte han et ønske om å bli misjonær. Han likte å undervise i katekismen for andre barn på sin alder, spesielt fattige og hjelpeløse. I 1886 vendte hele familien tilbake til Villanueva y Geltrú. Der studerte han på kollegiet som ble drevet av kongregasjonen «Fattige ordensprester av Guds mor for Religiøse Skoler» (Ordo Clericorum Regularium Pauperum Matris Dei Scholarum Piarum – SP), i daglig tale piarister. Kongregasjonen ble grunnlagt i Roma i 1617 av den hellige spanske presten Josef av Calasanz (1556-1648). Den ble kalt på spansk Las Escuelas Pías («religiøse skoler»), og medlemmene var og er også fortsatt kjent som Escolapios, skolopianere.

Han gjennomførte sine gymnasstudier på deres skole med meget stor akademisk fremgang. Deretter trådte han inn i seminaret i Barcelona etter å ha vunnet et stipend for å finansiere livsopphold og studier. Han utmerket seg i filosofi, noe som vises av karakteren Meritissimus som han fikk hvert år. Samtidig vokste hans spiritualitet i Den marianske kongregasjon. Dette programmet ble ledet av p. Fiter SJ. Det var der hans kjærlighet til Den uplettede Maria og hans prestekall fortsatte å vokse. Imidlertid møtte ikke dette kallet hans higen etter å bli misjonær.

Etter å ha fullført sine filosofistudier og begynt på teologien, forlot han seminaret og reiste til Cervera. Der gjennomførte han sitt novisiat hos claretinerne under veiledning av p. Antonio Sánchez del Val. Samtidig viste han enkelhet og vennlighet til alle, til tross for en betydelig aldersforskjell mellom ham og de andre novisene, som anerkjente hans kjærlighet og hengivenhet til Jomfruen. Han avla sine første løfter i Cervera den 7. mars 1897, som da var festen for den hellige Thomas Aquinas (1225-74) [etter 1969: 28. januar], 24 år gammel. Etter løfteavleggelsen kommuniserte han til alle den gleden han opplevde ved å kunne kalle seg en Sønn av Marias uplettede hjerte. Med stor tilfredshet påpekte han den tilfeldighet som sendt av forsynet ved at initialene til hans navn Cirilo Montaner Fabré var de samme som i den strålende tittelen Cordis Mariæ Filius som han nettopp hadde mottatt. Dette ble skrevet ned av hans venn R. P. Mariano Ferrando.

Få dager etter løfteavleggelsen dro han sammen med ordenens generalsuperior, p. Xifré, til Santo Domingo de la Calzada i provinsen Madrid for å fullføre sine studier i teologi. Han ble positivt overrasket av atmosfæren der. Prefekten for teologi var p. Santiago Martínez, som var informert om bror Montaners kvaliteter og dyder, så han ga ham ansvaret for studiehallen. Han ble presteviet i Santo Domingo den 29. juni 1902 sammen med 102 andre, 29 år gammel. Der ble han værende i ni måneder og utøvde sin prestetjeneste.

Hans første postering var i Barbastro som kapellan for postulantene fra mars 1903 til sommeren 1904. Men dette livet var ikke hans ideal for prestedømmet. Hans apostoliske lengsler var orientert mot apostolatet, spesielt i misjonen. Men fordi han var lydig, ble han bedt om å flytte for å evangelisere i andre land. Fernando Póo var en øy i Guineabukta, opprinnelig portugisisk, men en del av den spanske kolonien Spansk Guinea fra 1778 til 1968, nå øya Bioko i Ekvatorial-Guinea. Biskop Armengol Coll y Armengol CMF (1859-1918) var apostolisk vikar av Fernando Póo (1904-18), og han valgte p. Kyrillus Montaner til å samarbeide med ham i evangeliseringsprogrammet der. Han reiste dit sammen med biskopen, og de dro fra Barcelona til misjonen den 25. juli 1904. De kom frem til Fernando Póo den 16. august. Der var p. Kyrillus fra 1904 til 1915.

Så snart de ankom til misjonen, utnevnte den apostoliske vikaren p. Kyrillus til sogneprest av Santa Isabel, hovedstaden. Den nye sognepresten overtok embetet i slutten av november 1904. I de første to månedene demonstrerte han sine evner i misjonsarbeid, men i sin store misjonsiver bekymret han seg ikke for sin helse. Derfor besøkte han ofte de syke på hospitalet. Fra 1906 fikk Religiosas Concepcionistas tillatelse til å administrere dåpen til innfødte i tilfeller hvor det hastet. I august eller september 1911 ble han etter legens ordre sendt til Kanariøyene. Etter å ha hvilt og kommet til hektene, vendte han tilbake til Santa Isabel i oktober 1912. Etter kapittelet i Vic ble kvasiprovinsen Fernando Póo opphøyd til kategorien provins under navnet Spansk Guinea. P. Kyrillus Montaner ble utnevnt til konsultor til provinsialen. Igjen fortsatte han med sin apostoliske aktivitet. Med sin misjonsiver tjente han de syke og utviklet andre aktiviteter. Han fremmet effektivt skytshelgenen Santa Isabel og restaureringen av katedralen, bygd av bror Jaime Miquel og fullført av bror Ramon Olle.

I slutten av 1915 måtte han på grunn av fysisk stress og sykdom dra tilbake til Den iberiske halvøy. Under reisen fikk han tilbake energien i kroppen, og da han kom til Barcelona, fortsatte han å være opptatt av misjonen. Først så han etter en velgjører for å finansiere en stor statue av Marias hjerte til høyalteret i katedralen. Denne velgjøreren var Mariano Mora og hans hustru doña Antoñita Llorens. Deretter fikk han i oppdrag av den apostoliske vikaren å besøke dronningregenten for å diskutere alvorlige spørsmål som det spente forholdet mellom biskop Coll og guvernøren i spørsmål om offentlig moral.

I midten av 1916 ble han utnevnt til superior i Calatayud i provinsen Zaragoza i Aragón. Siden han fortsatt ikke hadde mye energi for å preke, viet han seg til å preke og tale til kommuniteter av ordenssøstre og ble deres skriftefar. Den 23. juni 1919 ble han utnevnt til superior for huset i Gràcia i Barcelona. Midt i desember 1922 ble han utnevnt til superior i Vic og ble gjenvalgt i dette embetet fra 1925 til 1928. I denne tiden var han svært aktiv med misjoner, novener, åndelige øvelser og prekener. I august 1928 ble han utnevnt til konsultor i Solsona, men i 1930 ble han utnevnt til generalvisitor for provinsen Castilla. Fra 1931 til 1934 var han superior i La Selva del Campo, hvor han var plaget av helseproblemer. I 1934 ble han utnevnt til konsultor for kommuniteten i Gràcia i Barcelona, hvor han viet seg til en variert tjeneste. Der ble han overrasket av utbruddet av den marxistiske revolusjonen.

Da revolusjonen brøt ut, var han andre konsultor. Etter militsens første skyting på huset var det en rolig halvtime, som ble brukt av de fleste i kommuniteten til å søke tilflukt hos venner og velgjørere. Mens andre forlot huset i sivile klær for å søke tilflukt, besøkte p. Montaner, uten å ta av seg sutanen, det hellige sakramentet samt de syke i kommuniteten, «for å forsikre seg om at de syke ikke skulle bli forlatt». Om kvelden den 19. juli ble han brakt til en politistasjon, hvor han ble løslatt etter tre timer. Derfra dro han til en venns hus.

Den 20. juli fant han tilflukt hos noen andre venner, familien Caballé, hvor andre ordensfolk også hadde tatt tilflukt. Der fortsatte han å utøve sin prestetjeneste til stor hjelp for alle, og alle roet seg ned. Blant dem var snekkeren Antonio Doménech, som tidligere hadde vært en militant anarkist, men som nå var en glødende kristen, omvendt gjennom sin hustru, som han levde sammen med i et beskjedent hus i Calle Aulestia Pijoán. Fra begynnelsen av revolusjonen viet han seg til å hjelpe dem som var i nød.

Etter to ransakinger hvor han slapp unna, gikk p. Montaner et annet skjulested, det siste, i huset til Doménech, som sjenerøst hadde tilbudt ham ly. Til dem som advarte ham om faren ved å ha en prest i huset, sa Doménech: «Salige er de som dør for troen». Fra den 5. august til den 25. november 1936 feiret han messe der, og på søndag hadde han en liten menighet. På festdager feiret han også vesper med sunget Trishagion, Salve og Credo med en tro og fromhet som i katakombene. Under disse omstendighetene var det umulig for p. Kyrillus å ignorere sin misjonsiver, og han talte om tillit til Gud, verdighet i forfølgelsen og gleden av å gi sitt liv for troen.

I hele denne tiden forberedte han seg på martyriet sammen med husets eier. Det ble sagt at i hele denne tiden skjulte han ikke at han var prest. Han ønsket å bli en martyr som dem som hadde gitt sitt liv. Midt i november ofret han og Antonio sine liv til Jesus i Det hellige sakrament hvis dette skulle være Guds vilje. Deretter sa p. Kyrillus til husets frue: «I dag har din mann og jeg ofret oss selv til Vår Herre for martyrium, og vi har satt deg i fare». Den gode kvinnen knelte på stedet og sa seg innforstått med dette med en sukk: «Måtte Guds vilje skje». Noen dager senere ble det oppfylt.

Klokken tre om morgenen onsdag den 25. november banket militsen på med rasende slag som rystet huset. Doménech sto opp og gikk for å åpne døren mens p. Kyrillus kledde på seg. Noen hadde holdt huset under oppsikt og meldt fra til det kommunistiske senteret i nabolaget. Deretter begynte ransakingen ved de fryktede patruljene, spesielt patrulje 11 fra Pueblo Nuevo. De spurte Doménech hvem den fremmede i hans hus var. Svarene overbeviste ikke noen, heller ikke den dokumentasjonen som presten viste frem, skaffet av hans bror i Villanueva y Geltrú. På toppen av det hele fant de et brev i prestens rom, skrevet dagen i forveien, hvor han ba om klær. Da de hadde verifisert ektheten av brevet, arresterte de presten og huseieren.

Ingen av dem gjorde den minste motstand. Huseieren viste sin smerte og pateren trøstet ham: «Ikke bekymre deg, hvis Gud vil, skjer det ingenting». Militsmennene la til: «Noen forklaringer og så er de tilbake». De tok dem med, og målet for reisen var kontrollposten i Centro de Colón i Calle de Pedro IV.

Utallige ofre ble drept, inkludert martyrbiskopen av Barcelona, og de endte nesten alltid på kirkegården i Montcada (sp: Moncada) i provinsen Barcelona. Blant dem var hele familien Armengol, far, mor og døtre, og p. Arbona SJ, som kjente p. Montaner. Dit brakte de også pateren og Doménech klokken fire om morgenen og avhørte dem. Først p. Kyrillus, rundt klokken tolv erklærte han sin status som ordensmann og prest. Så avla de et kort besøk til Doménechs hus mens han selv ble avhørt. De dro i bil, godt bevoktet, pateren med ansiktet blekt som voks og med tegn på stor lidelse. Han kunne ikke snakke.

Hustruen spurte etter sin mann. «Han forklarer seg», svarte pateren uten videre. «Og hvor tar de ham?» Svaret var å trekke på skuldrene og se opp mot himmelen. Han tok breviaret i sine hender, som han hadde gått på jakt etter, før han dro igjen i samme bil og med samme militære eskorte.

Klokken seks om ettermiddagen den 25. november ble de overført til det skremmende fengselet San Elías. Der levde de under den mest skremmende terror og den største mistillit til de nærmeste medfangene, for det var kjent at de røde hadde spioner der inne. I tillegg innså alle at de var der midlertidig, og at deres situasjon snart ville bli løst. P. Montaner og Doménech ble fjernet derfra den 29. november 1936 og skutt på kirkegården i Montcada [andre kilder sier at han døde den 28. november]. Det er ikke kjent hvor de ble gravlagt. Han var 63 år gammel.

108) Den salige Mikael Facerías Garcés *** (sp: Miguel), legbror CMF, ble født den 22. februar 1861 i landsbyen Perarrúa i provinsen Huesca og bispedømmet Barbastro i regionen Aragón i Spania. Han ble døpt åtte dager senere i landsbyens sognekirke. Hans foreldre var skredderen don Miguel Facerías og hans hustru doña María Garcés. Han ble selv skredder.

Han trådte inn i claretinernes novisiat i Barbastro den 4. september 1881, 21 år gammel. Men snart måtte han vende tilbake til landsbyen for å komme seg igjen etter at han hadde kastet opp blod. Da han var blitt frisk igjen, kom han tilbake til novisiatet, som han avsluttet med å avlegge sine første løfter den 24. mai 1883. Etter noen måneder ble han sendt til Alagón, hvor han ble værende til 1889. I august dette året ble han overført til Cervera med stillingen som skredder. På det offentlige kollegiet der startet han i 1893 et lite skredderi som ble godt mottatt, noe som ble demonstrert av gjentakelsene i Cervera og Barcelona i 1910. I 1904 var han i Olesa de Montserrat som syk for å bedres sin helse.

På slutten av 1906 ble han sendt til Vic, sin siste destinasjon, som varte i tretti år. Embetet han hadde i denne kommuniteten var det samme som alltid, som skredder. Han ledet skredderiet med uovertruffen kompetanse fordi han forsto skjæringen og stoffene.

Hans helse var vanlig og middels. Hans opplæring i lesing og andre områder var moderat, selv om han var veldig godt forberedt på sitt embete som skredder. Han hadde optimale forutsetninger for arbeid. En nyttig egenskap var at han var dyktig i å lære bort yrket til andre. Han var formell, from, og eksemplarisk i det hele. Han hadde en fremragende oppførsel og var svært hjelpsom. Han var svært observant og fredsommelig, og hadde stor aktelse og tillit.

Bror Facerías forlot klosteret om ettermiddagen den 21. juli 1936 sammen med bror Ciriaco García, som var syk, og søkte tilflukt i huset til señor Viñeta. De dagene de tilbrakte i dette huset, tilbrakte de med fromhetsøvelser med stor lidenskap, og han ble ofte sett med rosenkransen i hånden.

Etter å ha innhentet en legeattest for sine plager og sykdommer fra dr. Cándido Bayés, henvendte brødrene Facerías og Garcia seg komiteen for å få tillatelse til å dra til klosteret til kongregasjonen «Josefssøstre av Nestekjærligheten» (Hermanas Josefinas de la Caridad – HJC), som var omgjort til et slags kommunalt sykehjem for gamle. En i komiteen spurte dem om hvem de var, og de svarte at de var Brødre av Marias Hjerte. Da sa han til dem: «Dere fortjener fire skudd». Bror Facerías svarte: «Ikke bry deg, for vi er gamle menn, så to skudd vil være nok».

Den 13. august kom de inn på sykehjemmet. Bror Facerías gikk ofte ut for å komme i kontakt med de andre medlemmene av den spredte kommuniteten. Når han ble advart om at hvis han forlot stedet så mye, kunne han få problemer, svarte han: «Jeg bryr meg ikke om de dreper meg». Den 17. desember 1936 ble sykehjemmet oppløst. Bror Facerías dro til Casa Viñeta, men denne gangen kunne de ikke ta ham inn. Deretter flyktet han sammen med to nonner til gården Casa Nova del Clos, gården til en av nonnene, i kommunen Santa Cecilia de Voltregá. På gården fortsatte han med sine fromhetsgjerninger og bønn, hjalp beboerne med det som tilhørte hans fag som skredder og underviste barna i katekismen.

Bror Facerías ble arrestert den 22. februar 1937 etter en klage til borgermesteren, som sa at byen måtte ryddes for klerikalt søppel. Denne dagen var hans 76-årsdag, og for å feire hadde han delt ut karameller til barna, og han var svært oppglødd. Klokken tre om ettermiddagen kom fire væpnede menn til gården, ordføreren, komiteens president og to andre. Mens de to sistnevnte holdt vakt, gikk de to førstnevnte inn for å registrere dem som bodde der. Bror Facerías var i en nærliggende lund, og da han ble ferdig med sine bønner, kom han hjem, uvitende om hva som foregikk. De prøvde å få ham å flykte, men han forsto ikke hva de mente. Da han kom til huset, fortalte de det til ham og han svarte med stor ro: «Hvis det er vår Herres vilje, er jeg klar for martyriet».

Deretter ropte militsmennene som sto på vakt til dem innenfor, og de spurte ham: «Hvem er du?» «Jeg er skredder for misjonærene fra La Merced». «Kjenner du noen i Vic?» «Ja, jeg kjenner ordføreren». «Kom, du må bli med for å gi en forklaring». «Tillater du meg å bytte klær?» Mens han gikk, sa han til sin vertinne: «Padrina, tror du det er greit for meg å ta på meg to bukser for å tilbringe natten i fengsel? Det mest sikre er at de skal drepe meg. Ser du hvilken bursdag jeg har fått? Det kan til og med være at jeg skal fullføre den i himmelen». Han tok noen rosenkranser og sa: «Se, ta dem fordi de kommer til å vanhellige dem, gi en til din mor Carmen, og når hun dør, vil de gå til Carmencita. Her er også syv pesetas (...) Jeg er svært takknemlig. Jeg er bare lei meg for at jeg ikke fikk si farvel til Concepción, men fortell henne at i himmelen skal jeg tenke mye på henne». Da han var ferdig med disse ordene, gråt de alle.

Komiteens president sa: «Det er ingen tårer som kan mykne meg, ingen kan mykne mitt hjerte, ikke engang min kone kan få til det». Da hevet bestemoren stemmen og sa: «Hvis de vil drepe ham for å ha feiret messe, så vit at han aldri har feiret». Bror Facerías sa farvel til hele familien og sa: «Farvel!» (¡Adiós!) «Skål heter det (¡Salud!)», sa militsmennene, men han lot som om han ikke hørte det og sa igjen: «¡Adiós! Og hvis vi ikke ser hverandre, så ses vi i himmelen! (¡hasta el cielo!)».

Bror Facerías ble tatt med til komiteens hovedkvarter, hvor han ble spottet. Sjåføren, som var «leid» etter ordre fra borgermesteren i nabobyen, sa til komiteens president: «Hvor skal du, ditt udyr, med denne gamle gubben som ikke kan stå på sine føtter? Skammer du deg ikke over å drepe folk i en så høy alder?» «Dette er en ordensbror eller en kannik. Vi må sette en stopper for denne rasen av mennesker». Derfra dro de til Vic, til forsvarskommissæren. Ifølge vitnesbyrdene tok de ham i de tidlige timene den 23. februar 1937 til det stedet som er kjent som Pont del Llop (sp: Puente del Lobo) («ulvebroen»), hvor de skjøt ham, for hans lik ble funnet der (noen kilder skriver at han ble drept den 22. februar). Han ble gravlagt på kirkegården i Caseta de Alboquers i provinsen Barcelona. Han ble 76 år gammel.

109) Den salige Johannes Baptist Torrents Figueras * (kat: Joan Baptista; sp: Juan Bautista), prest CMF, ble født den 8. desember 1873 i landsbyen La Secuita i provinsen og bispedømmet Tarragona i regionen Catalonia i Spania. Han ble døpt dagen etter av sogneprest don Pablo Virgili i sognekirken San Roque i landsbyen Argilaga med navnene Juan José Pablo. Den 3. april 1877 ble han fermet (konfirmert) i La Secuita av erkebiskop dr. Constantino Bonet y Zanuy (1808-78) av Tarragona (1875-78) under et pastoralt besøk. Hans foreldre var bonden don Juan Torrents og hans hustru doña Maria Figueras, som var husmor.

Han trådte inn hos claretinerne sommeren 1885, elleve år gammel, i deres gutteseminar i Barbastro introdusert av p. Coll. Der tok han kurs i forberedelse og analyse, syntaks og retorikk. Hans resultater, talenter og oppførsel ble vurdert som enestående. Etter postulatatet begynte han den 7. desember 1888 i novisiatet i Cervera med å motta ordensdrakten. Dette prøveåret ble avsluttet med at han avla sine første løfter den 8. desember 1889. Han studerte filosofi i samme hus i Cervera, som var det tidligere universitetet. Det første året var viet til logikk, det andre til metafysikk og det tredje til etikk. På slutten av det første året mottok han den 28. september 1890 den første tonsuren av biskop Salvador Casañas y Pagés (1834-1908) (1879-1901), senere biskop av Barcelona (1901-08), kardinal fra 1895.

Han fullførte sine filosofiske studier i september 1890. I Cervera fullførte han de to første kursene i dogmatisk teologi fra 1892 til 1894. Sommeren 1894 dro han til Santo Domingo de la Calzada, hvor han fullførte det tredje året med dogmatisk teologi og de to årene med moralteologi. Der mottok han de lavere vielser i 1895 og ble vigslet til subdiakon og diakon i 1896 av biskop Mariano Supervía y Lostalé (1835-1918) av Huesca (1895-1918). Den 3. april 1897 ble han presteviet i Vitoria av biskop Ramón Fernández Piérola y Lopez de Luzuriaca (1829-1904) av Vitoria (1889-1904), etter å ha fått en dispensasjon av Konsilkongregasjonen i Roma for alder, for han manglet ti måneder på å oppfylle den kanoniske alder på 24 år.

Den 30. juni 1897 dro han til Barbastro som kapellan for postulantprefekten. I september 1899 ble han sendt til Solsona som predikant. I juli 1901 ble han postert i huset i Gràcia i Barcelona. Der viet han seg også med stor apostolisk iver til å preke samt andre oppgaver som å samle inn almisser til bygging av kirken på grunn av mangel på midler. I et brev til p. José Mata den 28. april 1908 skrev han: «Selv om jeg ikke kommer under 5000 pesetas hver måned, med mine ofre som bare Gud vet hvor store de er, og hvor mye jeg ønsker å forlate dette arbeidet». Alle hans anstrengelser, innsats og håp forsvant en morgen da huset og kirken ble satt i brann under «den tragiske uken» (Semana Trágica) i Barcelona under opprøret fra 26. juli til 2. august 1909. Da huset brant, mistet han alle sine prekener, som var kommet opp i flere hundre. Sommeren 1909 ble han overført til huset til La Selva del Campo som predikant, og igjen måtte han gjenoppbygge sin prekensamling. Han skrev til Roma for å be generalsuperior p. Felipe Maroto om å sende ham en rekke bøker om ulike emner. Den 28. mai 1911 dro han for å preke i San Feliu, og da han var på stasjonen for å ta toget tilbake begynte kommunistene å skyte mot ham. Mirakuløst nok uskadd løp han ut på markene for å gjemme seg.

Den 5. august 1913 ble han sendt til Sabadell som første konsultor, men hans hovedoppgave var som predikant og skriftefar. I 1917 ble han sendt til huset i Gràcia som var under gjenoppbygging. Der fikk han igjen oppdraget med å samle inn almisser for byggingen av kirken som brant ned i 1909. Han hadde en egen evne til å samle almisser. Men da han så kanon 622 i lovboken, ble han i tvil om denne aktiviteten falt under kanonens forbud, så han konsulterte den fremtredende juristen p. Maroto Felipe. I disse årene ledet han også erkebrorskapet. På dette tidspunktet hindret presset og anstrengelsene ved prekenvirksomheten hans lengsel etter å preke, men han likte å sitte i skriftestolen. I september 1920 foreslo p. general at han skulle lede en ekspedisjon til Mexico, men han følte seg ikke sterk nok, og selv hans drøm om å dra til Amerika bleknet. Han var ikke lenger ved god helse og led av revmatisme. I 1924 reiste han til Roma som direktør for erkebrorskapet. I anledning av Det hellige år i 1925 ønsket han å vinne alle de privilegier ved jubileet, så han ba om tillatelse til å dra til Roma og indikerte at de betalte reisen og at han reiste på tredje klasse i en ånd av bot. Han fikk ikke innvilget forespørselen.

I 1926 ble han sendt tilbake til Sabadell, hvor han hadde stor apostolisk aktivitet i ulike byer og landsbyer med alle typer prekener. Han var travelt opptatt med quinarii, tridua, novenaer, septenarii, foredrag, prekener, og fremfor alt skriftemål. I 1935 var hans helsetilstand dårlig, og han var nå nesten blind, og intellektuelt var han ikke så klar på grunn av stress, så i 1936 hadde han liten aktivitet utenfor huset.

Siden han begynte på studiene, viste han at han var en hardt arbeidende mann, utrettelig og med gode talenter, en ivrig observatør av hva som skjedde, selv om noen mente at han var kritisk. Men det som er sikkert, er at alle de observasjoner som han skrev ned, særlig forslagene til kapitler, viser hans store kjærlighet til kongregasjonen og sannheten og avvisningen av selvrettferdighet. Han var asketisk mot seg selv og snill og nestekjærlig, svært ydmyk og takknemlig. Han dyrket også andre dyder som tålmodighet og resignasjon motivert av hans synshemning.

Han var en observant og eksemplarisk ordensbror. Han sviktet aldri sine prestelige og religiøse plikter. Fra ung alder var han glad i å preke. Han var en flittig skriftefar fordi han var nesten blind. Han var svært from, spesielt ba han rosenkransen kontinuerlig. Han viste seg alltid med rosenkransen i hånden. Han var villig til å utgyte sitt blod for Kristus. Han pleide å si at han heller ville dø enn å fornekte troen.

Torrents, som var nesten blind, forlot Sabadell den 19. juli for å søke tilflukt hos en slektning i Premiá del Mar. Turen foregikk i en bil som var stilt til disposisjon av en av hans åndelige døtre, señorita Cándida Ruiz y Ciprés, som fulgte ham til bestemmelsesstedet.

Men tatt i betraktning at slektningens hus ikke tilbød noen sikkerhet, ble han uken etter overført til Barcelona. Han søkte tilflukt i vennligsinnede hjem som hos don Ramón Clotet og Doña Josefa Padrós, som var portnere i bygningen, hvor han på mirakuløst vis klarte å rømme fra patruljen som skulle ransake huset. Han fant en usikker tilflukt i en matbutikk i krysset mellom Calle Córcega og Calle Gerona. Tre dager senere, den 2. august, flyttet han inn i et pensjonat i Pasaje Montjuich del Obispo nr. 4, som ble drevet av don Luis Llonch, en tidligere favoritt av ham, hvor han ble værende til 30. august. Derfra dro han til et pensjonat ved Plaza Figueras, som hadde blitt skaffet av hans kjære venn doña Consuelo Magriñá. Pensjonatet ble drevet av doña Josefa Parcé og hennes søster Pilar. Der møtte han don Alejandro Segú, den gamle sognepresten i Santa Coloma i Gramanet.

I disse dagene tilbrakte p. Torrents mange timer med å be rosenkransen, som ble hans trøst og aldri var ute av hans hender, verken dag eller natt. Han hadde ingen annen underholdning. Den stakkars gamle blinde mannen fikk få besøk. P. Nolla kom annenhver uke og de skriftet for hverandre. Det var også noen slektninger og noen få venner som kom på besøk og ble trøstet av hans tjeneste. I hele denne tiden var hans spesielle dyder hans tålmodighet og hans resignasjon i å akseptere Guds vilje med ham.

Den 13. februar 1937 ble Barcelona bombet av nasjonalistene som hadde verkstedene i Elizalde som mål. I pensjonatet ved Plaza Figueras gikk alle ned i tilfluktsrommet, inkludert de som levde inkognito som p. Torrents. Hans nærvær kunne ikke gå ubemerket hen, siden han ikke kunne skjule sin prestelige holdning og sin oppførsel, og dette fanget oppmerksomheten til noen ondsinnede personer, som forrådte ham til en komite.

Tre dager senere, ved mørkets frembrudd den 16. februar, ankom en patrulje til pensjonatet for å gjennomføre den fryktede ransakelsen. De gjennomsøkte huset og ødela alle de religiøse gjenstandene de kom over, og de tok med seg p. Torrents og don Alejandro Segú. De ble begge ført til det uhyggelige checa-fengselet San Elías, et tidligere kloster. La Checa var det hemmelige politiet som hadde navn etter Tsjekaen, det hemmelige sovjetiske politiet i perioden 1917-22. Tsjekaen hadde ansvaret for å arrestere «klassefiender», medlemmer av presteskapet og andre politiske motstandere av kommunistene. Uttrykket «tsjeka» ble et kallenavn for KGB, og dette er fortsatt i bruk i Russland i dag.

Don Alejandro var slu nok til å late som om han var en aksjespekulant og var tilfreds med boten på 500 pesetas han ble ilagt, og etter tre dager ble han løslatt. P. Torrents var mer naiv. Helt fra begynnelsen innrømmet han at han var en claretinsk misjonær og ble satt i en celle. Der satt han i en måned til den 17. mars. I denne tiden var han opptatt av å be, lide og vente. Der kunne han virkelig erfare hva ensomhet og forlatthet var. Bare to unge menn ved navn Juyol og Marlet, som han kalte sine engler, pleide å gå til cellen for å ta ham til spisesalen eller klostergangen for å få litt frisk luft og litt distraksjon. Han trengte ikke å være clairvoyant for å forutse hva som ville skje. Det var svært få som flyktet fra San Elias, aller minst en prest eller ordensmann som ikke hadde skjult sin sanne status i tide. Kirkegården i Moncada var nesten helt sikkert hans neste stoppested.

Den 2. mars reorganiserte det katalanske generalitatet den offentlige ordensmakten gjennom et dekret og oppløste de anarkistiske kontrollpatruljene. I fengselet San Elías ble fangene delt i tre grupper. Noen få ble satt fri, andre ble brakt til justispalasset og deretter til modellfengselet og den tredje gruppen ble tatt med til Montcada (sp: Moncada) utenfor Barcelona og kirkegården der, hvor 1155 mennesker ble skutt under borgerkrigen. De som ikke tilhørte disse tre gruppene, var dem som kunne kjøpe sin frihet med penger fra sine familier, det mektige systemet av Don dinero («hr. penger») som ble brukt av den revolusjonære militsen. Menn som p. Torrents gikk til graven. Under revolusjonen betydde penger makt.

Torrents ble tatt ut av fengselet den 17. mars 1937 og ført til Montcada i provinsen Barcelona for å bli skutt, 63 år gammel. Han ble gravlagt i en fellesgrav på kirkegården. Derfor er det ikke klart om han ble kastet i graven død eller levende, som andre. Noen ble kremert for å spare tid og plass på kirkegården. Det som er sikkert, er at liket av p. Torrents aldri ble funnet, selv om han gjentatte ganger ble lett etter i Montcada og på klinikken i Barcelona.

Kilder: claret.org, 109cmf.org, newsaints.faithweb.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. november 2017

av Per Einar Odden publisert 19.11.2017, sist endret 19.11.2017 - 17:04