Den hellige Besse på Knaben (1500-t)

Den hellige Besse på Knaben er en norsk lokalhelgen eller bondehelgen i Fjotland øverst i Kvinesdal i Vest-Agder. Han levde rundt reformasjonstiden på 1500-tallet.

I tillegg til den store nasjonalhelgenen Olav har den norske Kirke også frembrakt andre hjemlige helgener. Men disses historie er for en stor del like fattig og dunkel som Olavs er rik og glitrende. Bare de færreste har blitt dyrket i hele landet, flere derimot bare i enkelte strøk. Atskillige har også bare hatt et tvilsomt helgenry i kortere tidsrom, og deretter har deres hellighet gått helt i forglemmelse. Om noen vet man ikke mer enn bare navnet, og det hender iblant at man ikke vet hvem det menes av flere historiske personer som het det samme.

Man må også huske at allmuesagnet langt ned i den lutherske tid har tillagt en og annen prest mirakelgaver og umiddelbar forbindelse med åndene. Hyppigst ytrer denne troen seg i de overalt kjente fortellingene om presters evne til å mane bort djevelen, en evne som helst tenkes ervervet i «den sorte skole i Wittenberg», hvor disiplene betalte undervisningen med oppofrelsen av sin egen skygge eller lignende. Som eksempler på slike prester kan man for eksempel nevne Erik Werlauff i Saltdalen (d. 1773), den lærde historikerens bestefar, «der hentedes langveisfra for at bringe Fanden til Raison» (Erlandsen: Tromsø Stifts Geistlighed, s 121) og «Røkenpræsten», hvis bedrifter Asbjørnsen har foreviget (Huldreeventyr og Folkesagn, 3. utgave, s 210-214). Denne «Christian Svartserk» var Christian Holst, sogneprest til Røken (d. 1824), statsråd P. C. Holsts far.

Her er det imidlertid ikke tale om noen personlig hellighet, men kun om høyere krefter som ble tillagt den geistlige oppdragelse, innvielse og verdighet. Noe annerledes forholder det seg derimot med enkelte andre prester, som bonden ved siden av overnaturlige krefter også har tillagt egenskaper som i en tidligere periode rimeligvis ville ha medført et lokalt helgenry. En slik mann er for eksempel dikteren Hr. Petter Dass (d. 1708), som har blitt en sagnfigur i hele det nordenfjelske Norge. Og, om enn i mindre målestokk, Hr. Søren Schive i Bjelland (d. 1705), om hvem i det minste hele Lister og Mandals amt vet å tale (Ludvig Daae: Norske Bygdesagn, I, s 38-42). I Fyresdal i øvre Telemark fortelles om en prest «Lille-Jæger», som tillegges flere hellighetsmerker, således også evnen til å henge vanten på solskinnet (muntlig meddelelse av professor Sophus Bugge). Når denne presten, som ikke finnes i noen presterekke, har levd, er uvisst.

I sin bok Norske Helgener fra 1879 har historieprofessoren Ludvig Daae (1834-1910) et kapittel som omfatter en klasse av hellige menn som han vil kalle bondehelgener. Det er personer som ikke kjennes av historien, men som allmuen i en enkelt bygd eller i en noe videre omkrets har ansett for hellige, og hvis dager kanskje til og med er minnet ved messe i en og annen kirke. De av disse helgener som fortsatt kjennes, synes alle å høre hjemme i Telemark: De hellige Tove, Tarald, Tollef Salemand og Besse på Knaben.

I Fjotlands sogn, den øverste del av Kvinesdal, fortelles det om Besse på Knaben. Han var så hellig at han kunne henge sine votter på solstråler, i likhet med mange andre folkelige helgener, for eksempel den danske lokalhelgenen Hellig-Anders i Slagelse. En gang hendte det likevel at dette slo ham feil, men han husket da at han samme dag hadde glemt å ta opp et byggaks som lå i veien, og da han hadde gjort dette godt igjen, lot vanten seg atter henge på solstrålen.

I Sverige fortelles samme historie om en lokalhelgen, den hellige Birte av Ryssby. Fru Birte har tydeligvis ingenting å gjøre med Sveriges store helgen, den hellige Birgitta Birgersdotter, til tross for navnelikheten. I et sagn fra Östergötland har imidlertid advarselen mot å trampe ned aks blitt knyttet til Birgittas navn, slik den tidligere var knyttet til David av Munktorp. Det fortelles at Birgitta kunne gå over sjøen Boren. Men en dag lyktes ikke dette og hun begynte å synke. Hun husket da at hun i løpet av dagen hadde kommet til å trampe ned tre rugaks. Det var ingen råd enn å gå tilbake samme vei og reise opp rugstråene, og siden kunne hun igjen gå på vannet.

Om Besse fortelles følgende:

«Besse sette seg te jolepta å smia stigeteina, men di hadde ikkje kjød. Kono spurde ko ’an ville me steigeteina når di ikkje hadde noge å steigja. Men Besse meinte vårherre ville nok senda di kjød. Eit bil ette kom ein flokk reina, o di gjekk so nøde du på fjedde at di datt udføre o slo seg i hel».

(Peder Lunde: Kynnehuset. Vestegdske folkeminne. 1. hefte. Kristiania 1923, s147).

Ved Besses gård som ligger høyt til fjells, kan man fortsatt se en fordypning i et berg, «Bessestolen», hvor han hver morgen holdt bønn, og på veien til Liknes kirke (hovedkirken i Kvinesdal, hvor fjotlendingene sognet inntil 1670) kan man ved gården Houland se «Bessebordet», hvor han holdt sitt måltid.

«Dei sundagarne det ikkje var preika, brukte Besse å halda bøn på ein rund, noko høg fjellknatt utanfor garden. Dei syner enno staden der han sat. Dei kallar det Bessestolen. Når Besse fór den lange vegen til kyrkja, hadde han sine visse stader der han kvilde og åt. Bessebore utanfor Netland er ei steinhella han hadde til bord. Det ser ut som han fór ned Austerdalen, fór innanfor Vorann vest for Dugann var au eit Bessebor. Ein mann som bygde hus der for nokre år sida, synte so liten vyrdnad for det at han tok det inn i husmuren sin. Bessebore ved Netland er som ei bordskiva med steinar under. Då Besse var død og dei fór til kyrkja med liket, var det so fælt eit ver at dei kom ikkje lenger enn til det store fjellet millom Eptestøl og Førelandsåsan. Der er ei stor hola inn i fjellet, og der laut dei setja liket inn. Dei kallar den hola Bessestovo».

(Lunde 1923, s 147-48).

I en annen variant knyttes Besse nærmere til Liknes. De søndagene det var messe der, gikk han hele den seks mil lange veien til Liknes for delta i messen før han gikk de seks drøye seks milene hjem til Knaben. Hver julemorgen var han den første i kirken til tross for den lange kirkeveien. Men en gang var han savnet en juledag i kirken.

«So var det ein joledag det drog ut so lenge fyrr Besse kom. Ringjaren gjekk til presten og sa at Besse var ikkje komen, men det leid so langt at dei laut vel ringja likevel. Men det sa presten nei til: ‘Du må ikkje ringja fyrr Besse kjem. Kjem han ikkje livande, so kjem han død.’ Men det rakk og det varde og Besse kom ikkje, og presten var just i ferd med å gå på stolen. Då tok klokkone til å kima av seg sjølv. Det var englane som var i tårnet og ringde. Og så kom dei berande med Besse burte på Åmotmonan, der som no heiter Englemonan. Gravi hans skal vera under ein gamal surapal på nordsida av kyrkja».

(Johan Jerstad: Fjotland sogebok. Flekkefjord 1949, s 267-68).

Overleveringene om Besse i Knaben har hatt større utbredelse enn til Fjotland. Johan Jerstad forteller:

«Segni um Besse for vide: Eg minnest ein sirdøle som kom til oss. Han spurde etter Besse. ‘Han var vel gamal då han døe,’ spurde han. At folk totte slik mun i denne segni, kom av innhaldet, men og av det at ho femnde so vide, frå Knaben, øvste garden i dalen, og like til kyrkja på Liknes».

(Jerstad 1949, s 274).

Besse i Knaben er ikke den eneste uoffisielle helgenen i distriktet. På Rosstøl i Sirdal, et stykke nordvest for Knaben, hadde «den hellige Dagna» tilhold. (Seland, Elisabeth: Sirdal. Bind 6, kultursoge. Del 1. Fra istiden til ca. år 1800. Sirdal 2001, s 170).

Bygdebokforfatteren Johan Jerstad var i sterk tvil om Besse i Knaben noen gang hadde levd og mente at han var en oppdiktet figur ettersom ingen kilder omtaler ham. Det heter også at Besse skal ha levd samtidig med en annen sagnhelt i den samme bygden, Thrond Hoskoldssøn fra Kvinlog, som man med full sikkerhet vet at levde på 1600-tallet (Ludvig Daae: Norske Bygdesagn, II, s 25-31). Denne bondehelgenen skulle altså være betydelig yngre enn reformasjonen. Dette er heller ikke umulig når man tenker over hvor lenge katolske forestillinger holdt seg ved like i en tid da skoler var ukjente.

Også i sagntradisjonen om Valborg i Faret finnes elementer som kan minne om middelalderens helgenkult. Valborg ble kalt «Mor i Faret», hun ble ofte benyttet som megler i konflikter mellom folk i dalen og etter sin død ble hun samme skjebne til del som Besse: Hun ble satt i fjellet et stykke ovenfor Liknes kirke. (Daae, Ludvig: Norges Bygdesagn, 2. utg. Kristiania 1881, s 184f).

Kilder: Daae, Årli, snl.no, niku.no, fjotlandsrosa.no - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 16. desember 2018