Den salige Hedvig Carboni (1880-1952)

Minnedag: 4. mai

Den salige Hedvig Carboni (it: Edvige) ble født sent på kvelden (før midnatt) den 2. mai 1880 i den lille byen Pozzomaggiore i provinsen Sassari på Sardinia i det daværende kongeriket Italia. Fordi hun ble født rundt midnatt, var det en del uenighet om hun ble født den 2. mai eller den 3. mai. Hennes yngre søster Paolina skrev: «Min søster Hedvig ble født i Pozzomaggiore den 2. mai 1880, rundt midnatt. Min mor og Hedvig pleide å si at hun ble født den 3. mai, det hellige korsets dag, som i Pozzomaggiore feires på en spesiell måte i kirken Santa Croce, hvor et vakkert krusifiks æres. Hedvig fortalte meg ofte: ‘Jeg ble født på Det hellige korsets dag, så min [offisielle] fødselsdato var feil, og det har jeg alltid måttet lide for’».

Hedvig var den andre av seks barn av snekkeren Giovanni Battista Carboni (1851-1937) og hans hustru Maria Domenica Pinna (1850-1910), som giftet seg den 6. april 1877. Før de giftet seg, bodde de i samme gate, Via Marchese, noen få meter unna hverandre, han i nr. 1 hvor han også hadde sitt snekkerverksted, hun i nr. 10. Det var et hus med fem rom som var stort nok til å inneholde, i tillegg til husets folk, også vevstolen for veving, stadig i aksjon. Så snart de var gift, bodde de i hans hus i nr. 1, men på grunn av fødselen til de to første barna, Giorgio (21. januar 1878) og Hedvig (2. mai 1880), kom Domenica tilbake til sitt hjem i nr.10 hvor hun kunne få mer hjelp fra sin mor og andre familiemedlemmer og bekjente. Derfor ble Hedvig født i nr. 10, i det som alltid skulle bli kalt «Hedvigs hus». Resten av barna ble født i nr. 1. Via Marchese har senere endret navn til Via Edvige Carboni, og husnummeret har blitt nr. 18. Dessverre har huset blitt fullstendig restaurert, og Pozzomaggiore har trolig mistet muligheten for å forvandle det til et museum eller et bønnested.

Giovanni Battista og Domenica hadde seks barn: Giorgio (1878-1917), Hedvig (1880-1952), Antonio Giuseppe (1883-1972), Salvatore (1886-90), Galdino (1889-1977) og Paolina (1895-1980). Den eldste var oppkalt etter sin farfar Giorgio Carboni, som døde i 1865, bare femti år gammel. I familien ble han alltid kalt Giorgino. Som den førstefødte var han favoritten til sin mormor Maria Antonia Saccu, som da hun døde i 1915, etterlot ham alt hun eide. Han giftet seg i 1917 i Jerzu med Paola Demurtas Melis. Men han døde fem måneder senere av et hjerteinfarkt, bare 39 år gammel, og hadde ingen barn.

Det andre barnet var datteren Hedvig. Det tredje barnet var sønnen Antonio Giuseppe, som ble skredder i hjembyen. Han dro for å perfeksjonere seg i Sassari og ble en dyktig skredder. Han emigrerte i 1909 til USA, hvor han etablerte sin egen skredderbutikk i Saratoga Springs i New York. Han kom aldri tilbake til Italia, og han giftet seg heller ikke. Han levde et eksemplarisk liv. Han hjalp også familien økonomisk og brevvekslet spesielt med Hedvig og Pauline. Det fjerde barnet var sønnen Salvatore, som ble kalt Salvatorico i familien. Han ble bare rundt fire år gammel.

Det femte barnet var sønnen Galdino, som i likhet med sine søsken fikk sin grunnskoleutdannelse av den antiklerikale læreren Carlo Corbu. Galdino var intelligent, engasjert og villig, så han ble elsket av sin lærer, som hjalp ham til å fortsette sine studier, først i Cagliari, deretter på statlige skoler. Etter sin eksamen klarte han å komme inn i statens jernbaner i Cagliari, og i 1924 ble han overført til Roma. I 1927 giftet han seg med Penelope Paola Gerundini i sognet Santa Maria Maggiore. De fikk en sønn, Silvano. På grunn av den utdannelsen han mottok i grunnskolen fra Corbu, var han så fiendtlig innstilt mot Hedvig at han til slutt ble latterliggjort i landet. Galdino var alltid imot sin søsters ånd og pasjonistene, som fremmet hennes sak. Han ville ikke vitne i prosessen. Den sjette og yngste var søsteren Paolina, som skulle bli hovedvitnet i Hedvigs prosesser for saligkåring. I grunnskolen var også hun en elev av læreren Corbu. Hun utmerket seg ved sin intelligens, så i 1911 (etter morens død) ble hun sendt for å fortsette sine studier hos Suore di San Vincenzo De Paoli i Cagliari. Fra 1929 bodde hun sammen med Hedvig på fastlandet.

Hennes mor husket Hedvigs fødsel i hennes mors hus med noen ekstraordinære hendelser som syntes å forutbestemme henne til en eksistens utenom det vanlige. Hun fortalte datteren at hun ved den anledningen hadde sett en lysende hostie i en slags monstrans som opplyste rommet. Hun sa til datteren: «Jeg forteller deg dette nå, for hvis jeg dør, må du motta Den hellige kommunion hver dag, og du må være svært god, for like etter at du ble født, viste Jesus meg en hostie, som jeg har fortalt deg». Et annet uforklarlig fenomen som skjedde etter hennes fødsel, var et korsformet merke på hennes bryst. Dette var tydelig synlig gjennom hele hennes liv. Noen dager etter fødselen svevde en sverm av hvite bier en stund over vuggen i rommet hvor barnet sov, uten å gjøre henne noe.

Hedvig ble døpt den 4. mai 1880 i sognekirken San Giorgio Martire i Pozzomaggiore av sognepresten, Don Sanna. Faddere var Giovanni Antonio Bella og Maria Antonia Saccu. Hedvig og hennes søsken vokste opp i et familiemiljø preget av en dyp og autentisk tro, og Hedvig hadde fra barndommen en markert tendens til fromhet. Hun ble konfirmert den 11. juni 1884, litt over fire år gammel, av biskop Eliseo Giordano OCarm (1820-1906) av Alghero (1883-1906), et suffraganbispedømme under erkebispedømmet Sassari. Pozzomaggiore tilhørte opprinnelig bispedømmet Bosa, men på Hedvigs tid hadde byen lenge tilhørt Alghero, som i 1986 ble slått sammen med Bosa til bispedømmet Alghero-Bosa.

Hedvig skrev senere: «Jeg husker at da biskopen nærmet seg, gråt jeg fordi jeg så en høy mann og en stor mitra på hodet. Jeg gråt fordi jeg var redd, og jeg husker at biskopen strøk meg. Men jeg gjorde alt for å frigjøre meg fra tantenes armer». Hennes fadder var Donna Corda Igina. Hun tilhørte det lokale høye aristokratiet, som det fremgår av navnet. Dette antyder at familien Carboni var fremtredende i landet, ikke bare for deres kristne dyder og ærlighet, men også sosialt. Donna Corda Igina satte stor pris på Hedvigs foreldre. Hennes hage grenser til Carboni-familiens gårdsplass, og hennes to døtre lekte gjerne med lille Hedvig.

Hedvig var et spesielt barn i Herrens øyne, og allerede fra en tidlig alder begynte hun å få himmelske besøk. Hennes verneengel lot henne forstå at Herren ville ha henne for seg selv. Hedvig skrev i sin dagbok i april 1950: «I en alder av fem år avla jeg et løfte om jomfruelighet. Jeg forsto at Jesus ville ha det. Etter at jeg avla løftet, ble jeg mer fornuftig, jeg lekte ikke lenger, bortsett fra noen ganger. I min bestemors hus var det et vakkert stort maleri av Madonna med barnet i armene. Når jeg var alene, satte jeg meg på en stol, strakte ut armene mine og sa: ‘Vakre mor, jeg elsker deg så mye, gi meg ditt barn for å leke litt med meg’. Jomfruen oppfylte flere ganger mitt ønske. Vi lekte med en dukke som jeg hadde fått av min morbror Nicolò. Jesus sa til meg: ‘Jeg gir dukken til deg, for meg er et øyeblikk nok’. Hvor god Jesusbarnet var! Jeg husker det så godt. Jesus var alltid god mot meg». I en alder av fem år forsto hun selvsagt ikke hva et løfte om jomfruelighet innebar, men hun forsto at Jesus ønsket det. Kyskheten var alltid en av hennes største dyder.

Det omtalte bildet eksisterer fortsatt. Det er i farger, malt på en svært hard kartong som imiterer tre. Det er en reproduksjon av et av Rafaels utallige Madonna-bilder. Bildet tilhørte mormoren og hang på veggen i hennes hus. Senere, mens Hedvig pleide sin syke mormor, tok Hedvig bildet ned fra veggen og la det på et bord, fortsatt nær veggen, med to lys. Der ba hun knelende sine inderlige bønner. Årene gikk og Hedvig og Pauline emigrerte til Lazio. Etter krigen vendte Hedvig tilbake til Sardinia for å selge huset og møblene. Da ringte hun en av sine nærmeste venner fra barndommen og ungdommen, Giuseppa Foccis, gift Unali (de hadde ønsket å være søstre). Til henne uttrykte Hedvig sitt ønske om at hun skulle overta bildet. Giuseppa, som kjente mange av Hedvigs åndelige hemmeligheter, tok gjerne imot bildet, men ønsket å betale for det. Hun satte det i soverommet sitt og bevarte det alltid som en verdifull relikvie. Senere ble bildet bevart der og med samme hengivenhet av Giuseppas datter Angela. I 1997 er bevart av signora Giuseppina Oppes i Via Diaz i Madeddu, barnebarn av Giuseppa Foccis, som Hedvig betrodde bildet til.

Hver morgen gikk Hedvig til messe fulgt av sin mor eller en tante. Hun skriver i dagboken: «Hver kveld tok min mor meg med til kirken for å besøke Det hellige sakramentet. Jeg foldet mine hender over brystet og gjentok løftet om jomfruelighet. Jeg sa: ‘Min Gud, jeg lover evig kyskhet, jeg konsekrerer min jomfruelighet til deg’. Denne bønnen hadde Jesus lært meg når vi lekte». Også den hellige Katarina av Siena hadde avlagt det samme løftet da hun var syv år gammel, og den hellige Scholastica konsekrerte seg til Gud fra barndommen.

I en alder av seks år begynte hun i 1886 på grunnskolen, som besto av de tre første klassene. Paolina forteller: «Fordi hun fortsatt var liten, fikk mine foreldre henne til å gjenta tredje klasse». Som det fremdeles kan ses fra eksamensbeviset, var hennes karakterer gode, og hun viste seg som en intelligent ung jente. I disse årene på skolen led hun mye på grunn av en øreinfeksjon, og for dette satte læreren, signora Salis, henne på første benk. Hedvig mintes sin gamle lærer kjærlig og kalte henne en gudfryktig sjel, godt klar over sin plikt til å gjøre Ham elsket av sine elever. Hedvig klandret en annen lærer fordi hun lot hunden sove i sengen sin. Hun begynte også å følge leksjonene i katekismen og ble dermed gradvis innført i Guds mysterium.

Hedvig kastet ikke bort tiden med sine venninner, men foretrakk å studere og hjelpe sin mor med huslige plikter. «Siden jeg allerede var syv år gammel, gikk jeg på skolen, men jeg så at min mor ikke var frisk, hun hadde problemer med leveren. Jeg pleide å skure for å tilfredsstille min mor, jeg gjorde oppgaver som passet for min alder». Helt fra Hedvig var barn, lærte moren henne alt en ung kvinne trengte for å drive huset, og hun lærte henne personlig kunsten å veve. Hennes mors skjøre helse gjorde at Hedvig måtte hjelpe til med oppdragelsen av de yngre søsknene og andre huslige plikter. I mellomtiden vokste familien og det var et økende behov for hjelp med husarbeidet.

På den tiden var det bare tre vannkilder i Pozzomaggiore: Funtana de donnas (vaskeri), funtana manna (ved utgangen av landsbyen) og funtana frida (i nord). Hedvig, som alle andre kvinner, hentet vann fra disse vanlige kildene, vasket klær og reparerte dem. Hun hjalp også til med å lage brød, som på Sardinia var hardt arbeid fordi man måtte stå opp tidlig, både for å vaske hveten og bringe det til møllen, og deretter lage deigen. Ovnen var hjemme. I tillegg var det svært mye arbeid med veven.

Hedvig ville gjerne ha utdannet seg til syerske, men moren ville at hun skulle lære å brodere. Derfor sendte hun henne for å perfeksjonere seg i fargebroderi hos en from dame fra Sorso, signorina Lucia Senes, som var søster av farmasøyten i Padria, en by i nærheten av Pozzomaggiore. Hennes bror var gift med en av deres rike kusiner, Giovanna Maria Carboni, også kalt Minnia. Lucia var president for sogneforeningene og underviste i katekismen. Hun beundret Hedvigs godhet, og med hennes hjelp lærte jenta seg snart å brodere. Hedvig arbeidet hjemme, og noen ganger om ettermiddagen dro hun til signorina Lucia Demuro, hennes første lærer i hvitt broderi. De broderte sammen duker og fileter (mønstrete, blondeaktige nettverksbunner av firkantede masker, hvorav noen er fylt) til altrene i sognet, og svært fine blonder for korskjorter. En gang broderte Hedvig i gull et missalestativ av rød fløyel for fester, uten noen betaling.

Men hennes mor ville at hun skulle perfeksjonere seg ytterligere i broderi, og i en alder av åtte sendte hun Hedvig en stund til Alghero, hvor hun ble betrodd til søster av kannik Deriu, som bodde i den byen. I denne tiden mottok Hedvig leksjoner i broderi fra Søstrene av St. Vincent de Paul. De var eksperter på broderi og underviste alle jentene som ønsket å lære denne kunsten. Men kannikens søster Antonina kunne ikke følge Hedvig mye på grunn av sine mange forpliktelser, og den stakkars lille jenta følte seg alene og fortapt. Derfor ble hun snart sendt tilbake til hjemmet. Senere skulle hun arbeide sammen med sin far i broderibransjen, og dermed hjalp hun til med å skaffe penger til familien. Hedvig fortalte i 1952 at siden da hadde fantastiske verk kommet fra hennes hender. Hun broderte også på bestilling: putevar, laken, kunstneriske malerier i bristolpapir (tungt høykvalitetspapir fremstilt ved sammenliming av papirark). Mange familier henvendte seg til henne fordi hun i tillegg til å brodere, også kunne gjøre husarbeid. De pengene hun tjente, ga hun til sin mor.

På grunn av morens dårlige helse var Hedvig også nødt til å foreta familiens innkjøp, til tross for at hun var redd for å gå ut når det var mørkt. Men hennes verneengel viste seg for henne og sa til henne: «Ikke vær redd. Jeg er med deg og holder deg med selskap». Hun sa at engelen ventet på henne utenfor butikken og gikk sammen med henne til hjemmet, og deretter forsvant den. I kirken Santa Croce, hvor det i karnevalperioden ble holdt Quarant’Ore («førtitimersandakt»), hadde Hedvig muligheten til ikke bare å be foran Jesus i eukaristien, men også ved foten av et gammelt krusifiks av tre, plassert over alteret i den lille kirken. Flere ganger snakket Den korsfestede til henne og ga henne takk.

Nå var hun blitt stor, men hun hadde ennå ikke mottatt sin første kommunion, for på den tiden fikk de ikke kommunionen før de var rundt tolv år. I 1891 forberedte hun seg for Jesus med et ydmykt hjerte, brennende av kjærlighet, renset fra lidelser og ydmykelser. Hun skrev senere: «Jeg mottok min første kommunion i en alder av elleve. Jeg var ikke kledd i hvitt, nei jeg husker at jeg hadde en kanelfarget kjole som var sydd av en tante på morssiden. Mor var syk, hun tenkte ikke på luksus. Det var første gang jeg husker at Jesus spurte meg: ‘Elsker du Meg?’, og jeg svarte: ‘Ja, svært mye’. Jeg fortalte min skriftefar at Jesus hadde spurt meg om det. Han svarte: ‘Også meg spør Han ofte om jeg elsker ham’. Jeg sa: ‘Godt, nå vil jeg virkelig elske Jesus’». Hennes søster Paolina bekrefter dette: «Hun mottok sin første hellige kommunion med en beskjeden liten sandfarget kjole uten slør, uten noe pomp og prakt».

Etter førstekommunionen pleide hun å be konstant. Hun pleide å gå til en dyreinnhegning for å be slik at familien ikke kunne se henne. Hele hennes liv var bønn: hun ba mens hun arbeidet, når hun ryddet i huset, når hun broderte, og hun visste ikke hva ledighet var. Hun dro til kirken først etter å ha fullført sine plikter. Overfor så mye sjenerøsitet, selvoppofrelse og dyd, kunne Herren bare belønne henne ved å gjøre store ting i henne. Over tid var alle de som hadde lykken til å møte henne og utveksle et par ord med henne, klar over at Hedvig var blitt rørt av guddommelig nåde.

I perioden etter Hedvigs første kommunion modnet hennes ønske om å gå i kloster, å være alene med Herren og å hellige hele sin eksistens til Ham. Som femtenåring i 1895 fortalte hun moren om sitt ønske. Men den samme moren som hadde profetert for henne: «Forbered deg på å lide med kjærlighet» (Dagbok, s. 156), ba henne om å gjøre sitt største og mest smertefulle forsakelse. Ettersom moren var svært syk, spurte hun datteren om å legge bort ønsket om ordenslivet for å være sammen med henne og hjelpe henne med husarbeidet, og også ta seg av sin syke mormor. Etter råd fra sin skriftefar adlød Hedvig og så det som et tegn på Guds vilje. Hun kunne tjene Herren ved selv å hjelpe hele familien. Å se fornøyde foreldre og fredelige brødre var en årsak til glede for henne. Hun ofret seg for alle uten å klage eller be om noe i retur. I 1895 ble Hedvigs elskede søster Paolina født, og for henne skulle Hedvig være som en annen mor for resten av livet. Hele livet måtte Hedvig ta seg av noen slektninger, sin mor, sin tante, sin bestemor, sin far og til slutt sin søster Paolina.

Hedvigs mor Maria Domenica kom fra en god familie i landsbyen og fikk en god utdannelse. Men så falt hennes far Paolo Pinna av hesten og ble så skadet at han ikke kunne arbeide mer på markene. Han døde i 1889, 79 år gammel. Hans fattige hustru Maria Antonia prøvde å gjøre sitt beste. På den tiden blomstret hjemmeveverier i landsbyen, med vever bygd av lokale snekkere. Hedvigs fattige mormor prøvde å tjene penger på denne beskjedne industrien, hjulpet av sine to døtre, Maria Domenica og Giovanna Maria. De vevet det sardiske grove ullstoffet for en mannsdrakt, vakre hvite tepper, draperier, servietter og håndklær. Alt ble solgt i landsbyen og utenfor. Bestemoren Maria Antonia var en høy, sterk kvinne, mens de to døtrene hadde en svært sykelig og delikat helse.

Paolina forteller: «Giovanna Maria, min mors søster, var en eksemplarisk ungdom, from, seriøs, hardt arbeidende, enkel og ren som en engel, mild og tålmodig, hun mottok sakramentene ofte. Tante Giovanna fikk forespørsler om ekteskap flere ganger, men hun avslo alltid. Hun var en søt, kjærlig og attraktiv ung kvinne. I en alder av 42 ble hun alvorlig syk med magesår, kanskje på grunn av sitt krevende arbeid. I hele sykdomsperioden var hun tålmodig og resignert. Hedvig, som da var svært ung, var hennes gode samaritan og pleide henne de siste månedene frem til hennes smertefulle død. Tante Giovanna døde hellig i en alder av 47 år, og etter hennes død følte vi en stor tomhet. Min bestemor, Maria Antonia, hadde en streng karakter, elsket arbeidet og familien og for ikke med sladder og rykter. Hun var reservert og forsiktig med kundene, og i løpet av dagen var hun aldri inaktiv, men veiledet og hjalp døtrene i arbeidet ved veven, mens barna var forutbestemt for arbeid på markene på deres beskjedne eiendom» (Paolina, Documenti extraiudicialia, s. 211-12)

Takket være sitt arbeid med broderier sammen med sin far, bidro Hedvig til å finansiere studiene til sin bror Galdino og søster Paolina. Men Hedvigs eksistens var i økende grad knyttet til Herren, og hun ofret all lidelse til Ham. Hun levde et liv av bot og nestekjærlighet. Hun utførte ikke storslagne botsøvelser som enkelte andre helgener, men hun aksepterte tålmodig ubehag, lidelser og forfølgelse fra mennesker som betraktet henne som enten gal eller en profet. Hun fastet ofte og spiste vanligvis bare et stykke brød til frokost og middag, mens hun spiste bare litt mat til lunsj.

Hedvig ba for syndere og påkalte Guds nåde for sjelene i skjærsilden. Hennes ydmykhet var der for alle å se. Hun hadde aldri luksuriøse klær, bar aldri halsbånd, øredobber eller brosjer. Hun smilte svært ofte, men hun snakket lite og alltid i samme tone, fordi hun ikke var i stand til å heve sin stemme. Til tross for sin beskjedenhet var Hedvig en kvinne som var oppmerksom på livets problemer og vanskeligheter. Hun var full av omsorg for alle. Hun var også godt integrert i fellesskapet i sognet og var en utmerket kateket, hun hjalp også til med å vaske kirken og pynte alteret. På den tiden ble religionsundervisningen gitt på italiensk for de som kunne lese og skrive, og på sardisk dialekt for de andre.

Hun utførte alltid sine oppgaver med kjærlighet og tålmodighet. Hedvig elsket spesielt de fattige. Hvis noen fattige banket på hennes dør mens hun spiste, ville hun gi dem all sin mat. Paolina fortalte: «En gang så vi en gammel mann sitte på trappen foran kirken San Paolo. Min søster gikk bort til ham, kjærtegnet ham slik du ville gjøre med et lite barn og ga ham sitt skjerf. En annen dag ga hun sitt skjørt til en fattig kvinne». Hedvig pleide å si: «De fattige er mine kjæreste venner. Jeg ville gi alt for dem, øreringer, ringer (…) Jeg elsker dem fordi Jesus elsker dem (…) I himmelen vil vi se alt det gode som er gjort for de fattige. De vil åpne himmelens porter for oss».

Den hellige far og prestene var sto henne svært nær. Hun ba mye for dem og ville ikke være redd for å forsvare dem når andre kom med ondsinnete kommentarer mot dem. I desember 1944 skrev hun i sin dagbok: «På torsdag ettermiddag drømte jeg at jeg var i Vatikanbasilikaen [Peterskirken]. Det var mange mennesker der. Mange var utlendinger fra mange nasjoner. Plutselig kom Den hellige far til balkongen og begynte å snakke. Han sa: ‘Barn, i disse svært triste tidene vi lever i, må vi gjøre bot for å dempe Guds vrede, alvorlig krenket over menneskenes synder’. Han sluttet å snakke da mange menn og kvinner begynte å kaste steiner på paven og påførte ham flere sår. Da de så ham blødende, var det noen som lo. Han måtte forlate balkongen. En engel kom ned på Petersplassen og sa: ‘Verden faller i ruiner. De ønsker ikke å høre ordene fra Kristi vikar’. Jeg spurte ham: ‘Hvem er du?’ -‘Jeg er Romas engel og jeg bor i Vatikanet’».

Hedvig hadde vært medlem av mange brorskap siden hun var ung. Hun tilhørte «Marias døtre» i Pozzomaggiore. Hun avla i 1906 løfter i fransiskanernes tredjeorden. Den fransiskanske tredjeordenen var opprinnelig kjent som Botsbrødre og -søstre, men den fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen», og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol med det offisielle navnet Ordo Franciscanus Sæcularis – OFS. Hun tilhørte også en forening kjent som «Venner av St. Teresa av Jesusbarnet» (Amici di Santa Teresa del Bambin Gesù). I 1941 ble hun med i brorskapet av Kristi lidelse ved Scala Santa i Roma.

Fra 1896 ble Hedvigs visjoner av Jesus og Maria stadig hyppigere. I 1896 begynte hun å skrive ned sine tanker, åndelige refleksjoner og mystiske opplevelser i en åndelig dagbok. Hennes mor døde den 4. april 1910, 59 år gammel, og Hedvigs ansvarsområder ble tredoblet. Hun hjalp med kjærlighet alle sine kjære som ble syke den ene etter den andre, men fremfor alt sin bestemor, som tilsynelatende var veldig streng med henne til tross for hennes oppmerksomhet. Hun var tilstede i sin bror Galdinos (1889-1977) bryllup med Penelope Gerundini (1899-1979) i 1927.

Paolina skriver: «Mot slutten av sine forfølgelser møtte Hedvig Gracia Calaresu, en ung landsens kvinne, god og ærlig, litt eldre enn min søster. Gracia hadde også sognepresten Don Carta som åndelig veileder, og etter hans død, av kannik Deriu. Vi fant aldri en venn så trofast som Gracia. I en alder av 33 konsekrerte hun seg fullstendig til Jesus og ga ham hele sitt hjerte. Gracia forsvarte Hedvig mot onde tunger. Hun bodde hos en ugift bror». Navnet Gracia finnes i Dagboken flere ganger i de ekstasene som Hedvig hadde. Etter at Hedvig flyttet til fastlandet, fortsatte hun å skrive til Gracia. Hun kunne ikke lese selv, så hun fikk Hedvigs brev lest flere ganger, og så rev hun dem i småbiter. Hun visste så mange ting om Hedvig, men hun ville heller dø enn å avsløre noen av dem. Hun pleide å gjenta: «Etter hennes død vil dere vite hvem Hedvig er».

Paolina husket en episode som Gracia og Hedvig fortalte henne: «Det var på våren. I Pozzomaggiore og omegn var det en stor tørke hvor det ikke regnet på flere måneder. For å påkalle et regnmirakel, fikk den lokale sognepresten Don Falchi statuen av Jomfruen båret rundt i landsbyen. Hedvig hadde også kommet etter Gracias ønske, og begge ba inntrengende om at miraklet ville skje. Etter en tid begynte plutselig et voldsomt regn å falle. Ordet spredte seg at Hedvig var tilstede i kirken, og dette var nok til å fylle kirken med en haug av troende og nysgjerrige. Alle mente at Hedvigs hadde undergjørende evner, og de ønsket å se henne og berøre henne. Min søster og Gracia fant seg angrepet av mengden og i alvorlig forlegenhet. Heldigvis klarte sognepresten med sin intervensjon å forhindre mer alvorlige konsekvenser. Han tok dem ut av en liten dør i sakristiet, men etter kort tid kom befolkningen etter dem og fulgte dem helt til ‘Fache 'e Sole’, som ligger halvveis mellom Mara og Pozzomaggiore. Hedvig kom hjem deprimert, trist og ydmyket». Gracia Calaresu døde den 17. november 1951 på Cottolengo-søstrenes hospits i Pozzomaggiore, tre måneder før Hedvigs død.

Hedvigs stigmata på føtteneHedvig skrev i sin dagbok den 16. november 1938 hvordan hun mottok stigmata (Jesu sårmerker) mens hun ba foran et krusifiks av tre som hun hadde fått av sogneprest Don Carta: «En dag mens jeg ba, falt jeg i ekstase, og Jesus viste seg for meg og sa: ‘Min datter, ønsker du å lide?’ Jeg svarte: ‘Ja. Av kjærlighet til Deg ønsker jeg å lide’. Da viste han seg for meg på krusifikset, og fra hans sår kom det stråler av lys som traff meg og såret mine hender, føtter, hode og side. Jeg kjente smerte i alle de sårede delene og jeg ble værende på bakken i flere timer. Da jeg våknet, så jeg at det kom blod ut av alle mine sår og jeg kjente en sterk smerte. Siden den dagen begynte jeg å meditere over Jesu lidelse morgen og kveld».

Det er ikke klart hvor gammel hun var da hun mottok stigmata. Mange kilder skriver at det skjedde den 14. juli 1911, da hun var 31 år gammel, men selv skriver hun at hun var rundt 29 år gammel. Hennes åndelige veileder mener at det skjedde når hun var rundt 33 år gammel. Hun brukte aldri stigmatiseringens gave for å tiltrekke seg oppmerksomhet, faktisk holdt hun dem hemmelig som en verdifull skatt, noe som var større enn henne. Hun prøvde å gjemme sårmerkene med halvhansker eller dekke dem med kantene på sitt sjal, men mange så at klærne hennes eller pannen hennes var flekkete av blod.

Hedvis stigmata på hendeneHun mottok også tornekronen og en mystisk gjennomboring av sitt hjerte (transverberatio). Hun skrev: «En natt mens jeg ba, viste en engel seg med en krone i hånden. Han satte den på mitt hode og jeg kjente en stor smerte, fordi den gjennomhullet hele mitt hode slik at jeg i flere dager ikke kunne åpne et øye, fordi det var rødt og det virket som om det var en torn i det». En annen gang såret engelen hennes hjerte. Dette fenomenet kalles transverberasjon og skjedde også med mange andre mystikere som de hellige Padre Pio og Teresa av Ávila. Hedvig skrev: «Jeg ba til den gode Jesus, og plutselig viste en engel seg og såret mitt hjerte. Jeg kjenner fortsatt dette såret nå. Det er et sår som får meg til å brenne av kjærlighet til Jesus». Flora Argenti bekreftet at hun så huden over Hedvigs hjerte brent og full av blemmer og at hun kunne kjenne en intens varme. Hedvig hadde nattskjorter med brennmerker rundt hjertet.

Hedvig arbeidet i stillhet: Jesus var hennes trøst. De mystiske og overnaturlige fenomenene i hennes liv var mange: bilokasjoner, ekstaser, visjoner av hellige, diabolske forfølgelser, mystiske dufter. Hun hadde mange åndelige gaver som levitasjon (å sveve), å lese hjerter og skjelne mellom åndene, og hun mottok hyppige besøk fra sjelene i skjærsilden. Hennes refleksjon etter å ha mottatt eukaristien var så dyp at hun ikke kjente noe eller noen. Flere mennesker så henne i ekstase, nesten forstenet. Eller de så henne stige opp fra bakken eller fra stolen hun knelte på og var på vei mot noe bare hun så. Mange kom til kirken bare for å se på henne. Det var noen som trodde at hun lurte dem, så de stakk to ganger hull i benet hennes med en pinne uten å forårsake noen smertereaksjon hos henne. Hedvig mottok ofte kommunion mystisk, fra Jesus, fra engler, fra forskjellige helgener. Noen ganger kunne man kjenne ekstraordinære dufter som ligner de av fioler, roser, liljer, som stammer fra både hennes person og gjenstander som tilhørte henne, eller fra steder der hun var eller hadde vært. I hennes hus hendte det at det duftet av hellige bilder og at hellige statuer beveget seg.

Blant Hedvigs gaver var å ha overnaturlig kunnskap og evnen til å lese hjerter. Constantina Sanna fortalte at hun tok sin mor med for å treffe Hedvig fordi hun var engstelig for sin sønn Salvatore, som var i krigen, for de hadde ikke mottatt noen livstegn fra ham. Hedvig ba en stund og fortalte deretter Constantinas mor at hennes sønn Salvatore hadde det bra og at de ville motta et brev fra ham om to dager. Hun fortalte dem også hvor han var akkurat da. To dager senere ankom brevet som stadfestet alt det Hedvig hadde sagt. Sr. Maria Longaroni erklærte: «Hun hadde gaven å lese hjerter, for mange ganger pleide hun å fortelle meg ting som jeg hadde tenkt og hjelpe meg med tvil jeg hadde og som jeg ikke hadde fortalt noen».

Mange mennesker kunne attestere at Hedvig ofte leviterte under sine ekstaser. Mariangela Oggianu erklærte: «En ettermiddag fant jeg Hedvig i kirken, svevende rundt tyve centimeter over knelebenken uten noen støtte. Hun hadde sine hender sammen og øynene vendt oppover og ba intenst». Under Første verdenskrig pleide Hedvig ofte å ha visjoner av slagmarken, og deretter bringe tilbake nyheter om soldater som hadde forsvunnet eller blitt drept. Hun fortalte p. Carta om dødsfallet til Luigi Meloni, en ung soldat som var antatt drept i krigen.

Hedvig forutsa hvem den neste paven ville bli til sin åndelige veileder, p. Carta. Med valget av pave Benedikt XV i 1914 ble hennes profeti stadfestet. Hun forutsa også valget av pave Pius XI. Hun forutsa også oppmykningene av pasjonistenes regel, som fant sted ni år senere. Dette ble avslørt for henne av pasjonistenes grunnlegger, den hellige Paulus av korset, som viste seg for henne. Da Hedvigs lillesøster Paolina var borte for å studere, pleide Hedvigs venninne Rafaela Piu å holde henne med selskap om natten. En natt våknet hun og fant Hedvig knelende foran krusifikset i ekstatisk bønn. Rommet var fylt av et sterkt og blendende lys. Adela Ianucci var også vitne til dette da hun var barn. Hun så Hedvig be omgitt av et strålende lys hvor skikkelsene til engler og helgener bevegde seg rundt.

Mange ganger i sitt liv mottok Hedvig Den hellige kommunion fra Jesus selv eller fra en helgen. Hennes venninne Vitalia fortalte at hun flere ganger fant Hedvig i bønn med en hostie på tungen og kunne ikke forklare hvordan den hadde kommet dit. Paolina sa at en morgen da hun våknet, fant hun Hedvig i ekstase med en hostie på tungen. Hun spurte henne senere om det, og Hedvig fortalte henne at St. Paulus av korset sammen med to andre pasjonister (St. Gabriel av Den smertefulle mor og Nicolini) hadde kommet for å gi den til henne. Andre ganger mottok hun kommunion fra de hellige Johannes Don Bosco, Dominikus Savio, Vincent Strambi og andre.

Djevelen pleide å få Hedvig til å lide på mange måter. Hun ofret alt sammen til Jesus for sjelenes frelse. Hedvigs venn Vitalia Scodina sa: «Mange ganger pleide djevelen å brenne pengene hun hadde for å gjøre innkjøp for. Han helte også vann på hennes seng, som senere ble tørket av Jomfru Maria. Han pleide å binde henne til sengen, klore henne og kaste steiner på hennes hode, og han brente boken som biskop Vitali ga henne. Han pleide å kaste mel, polenta, pasta og andre ting rundt henne. Noen av disse hendelsene har jeg selv bevitnet, for eksempel da djevelen slo henne med en kjepp og bandt henne til sengen. Hun fortalte meg om de andre hendelsene. Jeg husker at jeg ikke kunne knytte opp knutene som djevelen hadde bundet henne til sengen med, før jeg påkalte Jomfru Maria».

En gang så Hedvig i en visjon at djevelen ble rasende og tok hennes dagbok og ønsket å kaste den ut av vinduet. Da hun våknet, fant hun den nær vinduet, lett brent. For å hindre at dette skjedde i fremtiden, velsignet biskop Massimi dagboken og ga dem en boks med relikvier for å oppbevare den i. Hun skrev i dagboken i desember 1941: «Etter kommunionen, i kapellet vigslet til den hellige Anna, så jeg et stygt beist komme mot meg. Han grep min veske og tok de hundre lire jeg hadde for å gjøre innkjøp for. Han tok pengene og forvandlet dem til aske. Da jeg kom ut av ekstasen, fant jeg oppå vesken min de hundre lire brent til aske». Hver gang Hedvig var på vei for å møte p. Ignazio (hennes siste åndelige veileder), slo djevelen henne hardt og sparket hennes ben slik at hun ikke skulle kunne gå. Dette skjedde også når hun gikk til andre skriftefedre. Men selv om Hedvig måtte halte, klarte hun å fortsette og Satan ble beseiret.

Djevelen lot henne lide på mange måter. Noen ganger knuste han hennes tallerkener, speil eller glassvinduer og diverse andre ting. Han kunne også knytte opp henne strikketøy og slå eller klore henne. En gang rev han til og med ut gullplombene fra hennes tenner, og da hun kom tilbake til tannlegen, ble han overrasket over hvordan de kunne løsnes, fordi han hadde festet dem svært godt. En gang var hun sengeliggende en tid etter at en hammer slo knærne. Da dette skjedde, var det ikke bare hun som la merke til det, men andre mennesker opplevde også oppfattet og observert disse skremmende hendelsene. Hennes erfaringer med djevelen ble mer aggressiv med tiden. Hun ble slått grufullt med slag som etterlot henne blødende. Han slo henne spesielt i de delene som gjorde henne vondt, for eksempel i nyrene, da hun led av nefritt (nyrebetennelse).

Hedvigs verneengel var hennes trofaste venn og hjalp henne i all hennes nød. Sr. Teresa Josefina Azzena sa: «Min onkel lot meg lese noen brev som syntes å ha blitt skrevet av høyt utdannede mennesker, mens Hedvig hadde ingen skolegang. Disse brevene var blitt diktert av hennes verneengel. Noen av dem var skrevet på latin, et språk som Hedvig ikke kunne. Min onkel fortalte meg at en dag ga djevelen Hedvig et slag på hånden og at blodet som rant ut av såret og ned på avisen, dannet et bilde av en hagenellik, som jeg har sett med mine egne øyne. Min onkel Francesco fortalte meg også at Hedvig en dag hadde vært i ekstase i kirken fra morgenen til klokken tolv. Deretter gikk hun hjem, og etter svært kort tid sendte hun en pastarett til sognepresten. Min onkel som var nysgjerrig, gikk til hennes hjem for å finne ut hvem som hadde kokt pastaen. Hedvigs far sa at det hadde vært Hedvig, men senere fant de ut at det var hennes verneengel som stadig hjalp henne med huslige gjøremål». Hennes venninne Vitalia fortalte at Hedvig kunne se sin engel som redde opp deres senger når hun var syk. Engelen pleide også å hjelpe henne med å vaske klærne som trengte å være klare. Til og med Jesus selv kom en dag for å hjelpe henne med å vaske og tørke klærne. Hun fortalte Paolina og Vitalia at Jesus lot som om han vasket klærne, men at han ikke hadde rørt dem. Han kommanderte og klærne ble hvite og brettet sammen.

Siden hun var fem år gammel, hadde Hedvig sett Jomfru Maria komme til liv fra et maleri i hennes bestemors hus. Gjennom hele livet viste Jomfruen seg for henne mange ganger og ba henne om å elske Jesus, å ofre sine lidelser og å be rosenkransen for syndere. Hun skrev i sin dagbok i mars 1942: «Jomfru Maria viste seg for meg med tårer i sine øyne. Jeg gikk bort til henne og sa: ‘Hvorfor gråter du?’ Hun svarte: ‘Jeg gråter fordi jeg ikke kan dempe min Sønns sinne mot menneskeheten. Om menneskene ikke gjør bot, vil krigen ikke slutte og mye blod vil bli spilt. Min datter, uanstendige moter og uærlighet har gjort Gud rasende. Be og gjør bot. Be Rosenkransen ofte. Den er det eneste mektige våpenet for å tiltrekke velsignelsene fra himmelen’».

I januar 1942 skrev hun: «Etter kommunion var jeg i ekstase. Jeg så Jomfru Maria holde en kurv full av hvite rosenkranser og andre i forskjellige farger. Jomfruen tok disse rosenkransene og ga dem til de menneskene som var der for å be. Fra hver av perlene på de rosenkransene kom det ut en slags velluktende vann. Det var tusenvis av rosenkranser og hun delte ut dem alle. Deretter vendte hun seg mot de sjelene og sa til dem: ‘Sønner og døtre, med disse rosenkransene vil dere være i stand til å slukke den brannen som har spredt seg over verden. Dette er det mektigste våpenet. Man kan ikke finne et mektigere våpen’. Etter å ha sagt dette, forsvant hun». Ved en annen anledning skrev hun: «Etter Den hellige kommunion så jeg en engel som hadde vakre iriser og roser. Han sa til meg: ‘Hvis du ber rosenkransen hver dag med tro og oppmerksomhet, vil jeg lage roser av Ave-mariaene og iriser av Fadervårene. Jeg vil sette dem sammen til en vakker krone som jeg vil gi til deg i himmelen. Derfor i denne måneden mai be rosenkransen ofte’».

Hun hadde også følgende visjon: «En dag etter Den hellige kommunion fant jeg meg selv på en prærie, og på en trone så jeg Maria, de kristnes hjelp dekket av en stor kappe. På sletten var den en fryktelig storm av vind og ild. Plutselig viste Don Bosco seg. Han løp gjennom stormen og ropte til alle menn kvinner at de måtte berge seg ved å søke dekning under Marias kappe. Tusener søkte tilflukt under hennes kappe, men tusenvis av andre ønsket ikke å gå inn og lo av dem som gjorde det. Midt under stormen kom Don Bosco seg opp på et bord og begynte å preke. Han sa: ‘Dere kommer til å dø, og det vil være deres egen skyld, kom under vår himmelske Mors beskyttelse’. Men de hadde harde hjerter og var likegyldige til hans ord, så de var døve for helgenens formaning. Jeg så ilden omringe dem mens de prøvde å flykte. Dette virket ikke som en visjon for meg, siden jeg følte at jeg var våken og med klart hode. Selv i dag husker jeg og skjelver over å se de forherdede sjelene som foretrakk å bli brent i stedet for å adlyde Don Boscos stemme. Men de som var under Marias kappe, var trygge».

Jomfru Maria ga følgende bønn til Hedvig: «Den himmelske mor viste seg for meg og sa: «Du er så trist. Du og din søster har ikke tro på meg, deres mor. Vet dere ikke at jeg er skattmester for alle nåder? Be denne bønnen til Den Hellige Treenighet: ‘Å, Fader, Sønn og Hellig Ånd, Den helligste Treenighet. Å, Jesus og Maria. Å, helgener i himmelen, jeg ber om denne nåde gjennom Jesu Kristi dyrebare blod’». Jomfru Maria lærte henne også en annen vakker liten bønn: «Kjærlighetens Madonna, Hellige Jomfru, hjelp meg å bli en helgen, fordi du kan gjøre det og du ønsker det» (bønnen rimer på italiensk). Den 8. september sa Jomfru Maria til henne: «I dag er den 8. september, festen for min fødselsdag. Min datter, stol på meg. Alle nåder går gjennom min hånd. Denne datoen er den som den infernalske fiende hater mest, fordi med min fødsel kom verdens frelse».

Hedvig hadde flere statuer i huset som ofte ble sett av andre bytte plass. Flora Argenti husket: «Den 22. januar 1948 gikk min bror Dionisio og jeg for å besøke Hedvig. Vi la våre hatter på en hattehylle ved inngangen. Da vi dro og skulle hente vår hatter, var det ikke lenger noen der. Vi fant dem i Hedvigs soverom på hodet av statuen av Jesusbarnet. Hedvig forklarte at våre hoder var i Hans hender og våre hjerter i Hans guddommelige hjerte (…) den 29. februar 1948 fant vi statuen av Jesusbarnet som alltid var på hennes soverom, ved inngangsdøren. Jeg kan forsikre at jeg mange ganger har sett den statuen skifte plass». Hennes venninne Vitalia fortalte at mange ganger dukket statuen av St. Josef og Jesusbarnet opp ved inngangsdøren eller andre steder i huset. Dette skjedde også med statuen av St. Januarius. En gang kom Vitalia til Hedvigs hus og fant statuen av St. Josef ved inngangsdøren. Døren var stengt. Jeg banket på døren, and da Hedvig åpnet, fant hun meg med statuen i armene. Hun tok den og satte den tilbake på sin plass. Hedvig pleide å si: «St. Josef er så god. Den som ikke tror, la ham prøve. Jeg valgte ham som min far. I alt jeg trenger, går jeg til ham, og han hjelper meg alltid I. St. Josef er en stor helgen. Elsk ham og påkall ham».

Hedvig begynte i 1925 å erfare bilokasjon (tilstedeværelse på to steder samtidig), og dette skjedde oftere under Andre verdenskrig. Hun hadde en rekke visjoner av helgener. Hun hadde flere visjoner av den hellige Aloisius Gonzaga (1568-1591). Ved deres første møte spurte han henne: «Vet du hvem jeg er?», men det gjorde hun ikke. Gonzaga sa: «Jeg er den hellige Aloisius Gonzaga. Jeg har kommet å fortelle deg at jeg elsker deg svært høyt og at du alltid må elske Jesus». Ved en anledning kom den hellige Sebastian til Hedvig ikledd en romersk offiseruniform og sa: «Ta 20 000 lire og kom». Deretter dro de i bilokasjon til en hule nær fransiskanerkirken San Buenaventura del Palatino i Roma, hvor en mann skulle til å begå selvmord fordi han var arbeidsløs. St. Sebastian sa: «Stans. Jeg er St. Sebastian og jeg har kommet for å redde deg». Mannen lot pistolen falle. Helgenen sa: «Disse to kvinnene har brakt deg 20 000 lire, som er alt de har. Jeg lover deg at om to dager vil du finne en jobb». Hedvig elsket St Sebastian og mottok mange åpenbaringer og hjelp fra ham. Han viste seg mange ganger i hennes rom for å gi henne råd og formane henne om å være ydmyk og leve et hellig liv. Han viste seg vanligvis for henne på sin festdag. Da hennes åndelige veileder Mgr. Vitalis døde, sa St. Sebastian til henne at han ville være hennes veileder.

Hedvig skrev i sin dagbok: «Etter hellig kommunion syntes jeg å være foran et maleri av den hellige Anna. Plutselig ble bildet levende og hennes øyne så på meg. Hun sa til meg: ‘Min datter, jeg ber for fred i verden. Jesus er rasende og jeg og Hans mor kan ikke berolige Ham. Det er så mange synder av urenhet. Du, min datter, be og få folk til å be for fred’». En annen gang skrev hun i sin dagbok: «Jeg ba til Jomfruen og til St. Anna for min nevø. Min gode bestemor St. Anna kom bort til meg og sa: ‘Min datter, stol på den bestemor Anna. Jeg vil oppnå den nåden for deg’». I 1951 kjøpte Hedvig en statue av den hellige Januarius i Napoli. Denne helgenen pleide å si til henne: «Ha mot, Hedvig. Jeg var også en martyr som deg». En dag var Flora Argenti trist, og da hun forlot Hedvigs hus, fant hun statuen av St. Januarius ved sine føtter. Hedvig sa til venninnen at St. Januarius ønsket å trøste henne. Under en valfart til helligdommen for den hellige Rita av Cascia (ca 1381-1457) falt Hedvig i ekstase. Hennes venninne Vitalia så henne, og samtidig kjente hun en fryktelig stank. Da Hedvig kom ut av ekstasen, fortalte hun Vitalia at stanken kom fra de menneskene som besøkte helligdommen, men ikke var verdige til å være der. St. Rita hadde fortalt henne at bare deres nærvær hadde behaget henne.

Hedvig beundret den hellige Gemma Galgani (1878-1903) og betraktet henne som sin åndelige søster. Hun var til og med tilstede ved Gemmas helligkåring, som fant sted den 2. mai 1940, som også var Hedvigs fødselsdag og den dagen Padre Pio skulle bli saligkåret. I september 1943 skrev hun: «Igjen drømte jeg om St. Gemma Galgani. Hun var vakker som en engel. Hun kom bort til meg og sa: ‘Elsk lidelser og hån. Da jeg var i verden, måtte jeg holde ut så mange at ingen kan forestille seg det’». Den hellige Dominikus Savio (1842-57) viste seg for Hedvig flere ganger. En gang var på dagen for hans saligkåring. Han var lykkelig og smilende og sa til henne og hennes søster: «Bli helgener. Jesus ønsker det. Elsk alltid Maria og paven. Jesus ønsker det». Så forsvant han.

Hedvig skrev: «Jesus lot meg se den hellige Frans av Assisis (1182-1226) herlighet. Jeg så at han var strålende, den vakreste jeg har sett i himmelen». Etter Den hellige kommunion viste den hellige apostelen Paulus seg for Hedvig og sa smilende til henne: «Datter, du bekymrer deg for små ting. Om du bare visste hvor mye jeg led i mitt apostolat! Sult, tørst, hån, fengsling. Be Jesus om å gjøre med deg alt han ønsker for sjelers frelse og for hans hellige Hjertes kongerikes komme». Den 9. april 1950 dro Hedvig på en pilegrimsreise til helligdommen for den hellige Katarina av Siena (1347-80) i Siena. Etter Den hellige kommunion så hun Katarina, som nærmet seg henne, helt kledd i hvitt. Hun sa: «Min søster. Bli helgener. Bli helgener. Tiden er kort! Jeg skulle ønske at Paolina var mindre samvittighetsfull». Deretter kjærtegnet hun Hedvig og forsvant.

Hedvig skrev i sin dagbok: «Jeg synes å ha sett en ordenssøster mens jeg ba. Jeg så omhyggelig på henne og jeg visste at det var den hellige Teresa av Lisieux (1873-97). Smilende sa hun til meg: ‘Stol på Gud. Jesus hjalp meg til å nå perfeksjon fordi jeg henga meg fullstendig i Hans guddommelige hender som en liten jente i sin mors armer’. Så tok hun rosenblader og strødde dem på min seng og på min søsters seng». Ved en annen anledning viste Teresa seg og snakket til Hedvig i en drøm. Etter å ha strødd roser på deres senger, sa hun til dem: «Be, be. Jesus er rasende over menneskenes synder. I stedet for reparasjon begår de fryktelige synder: uærlighet og skamløshet, synder som Gud hater mest. For de syndene har Han alltid straffet menneskene. Selv i Det gamle testamente ødela Han Sodoma og Gomorra. Så mange blir gift uten å tenke på den store plikten de har til Gud. De frembringer mange blomster (barn) og disse blomstene tilhører Gud. De må ta seg av dem, i stedet, troløse gartnere, vanner de dem ikke med det levende vann av Guds Ord. Troløse mødre som ødelegger sine planter, som er betrodd dem av Gud (…) Det er en alvorlig synd når en mor ikke utdanner sine barn i den kristne tro. Da jeg våknet, var det fem duftende rosenblader på Paolinas seng og tre på min. Duften var himmelsk».

I september 1943 skrev Hedvig i sin dagbok: «Jeg drømte om St. Teresa. Hun har en bukett hvite roser i hånden. Hun strødde rosenblader på min søsters seng. På hvert blad var ordene ‘Ave Maria’ skrevet i rødt. Det var rundt femti. Deretter samlet hun dem sammen igjen og sa til Paolina: ‘Om du hver dag ber så mange Ave-mariaer med hengivenhet og utholdenhet, vil det etter din død på din grav blomstre en blomst med rosenblader hvor ordene Ave Maria er innskrevet’». Samme måned hadde Hedvig en ny drøm med St. Teresa: «Hun så lykkelig på meg og sa: ‘Din søsters navn og ditt navn er skrevet i Himmelen. Imidlertid, hvis dere ikke svarer på nåde, vil de bli strøket ut. Jeg mener at dere må svare med gode gjerninger, med nestekjærlighet, med ydmykhet, med lydig, som alt er kjært for Jesus. Elsk alle som din bror eller søster. Tilgi alle som har forurettet dere. Jeg elsket alltid Jesus, helt frem til en viss grad å dø av kjærlighet til Ham. Mine søstre elsket meg alltid siden jeg var et barn og de gledet seg da de så hvor mye jeg elsket Jesus. Det fantes ikke sjalusi. Paolina, Jeg elsker deg så høyt. Stem overens med de nåder som Jesus har gitt deg. Vær alltid god og ydmyk overfor alle’».

Den helgenen som viste seg for henne oftest, var den hellige Johannes Don Bosco (1815-88), grunnleggeren av salesianerne. De kalles oftest «Salesianere av St. Johannes Don Bosco» (Salesiani di Don Bosco – SDB), men det offisielle navnet er Societas Sancti Francisci Salesii. I dagboken skrev hun den 12. juni 1941 om sitt første møte med ham. En gang skrev hun at hun hadde en drøm med ham: «Han kom til meg med en bok. Jeg leste og så at alt det gode arbeidet som min søster hadde gjort, var skrevet der. Deretter så jeg en blank side, og Don Bosco sa til meg: ‘Den dagen gjorde du og Paolina ikke det og det gode arbeidet som dere skulle. Det er derfor Jesus på den dagen ikke skrev inn noe godt eller dårlig. Men den forblir blank, som Jesus ikke liker når dere ikke gjør noe på grunn av svakhet». Don Bosco inviterte til og med Hedvig til å bli salesianer i en visjon den 25. september 1941.

Det var ikke bare helgener i himmelen som Hedvig fikk besøk av. Paolina attesterte at hennes søster Hedvig hadde mange besøk fra den hellige Pius av Pietrelcina (Padre Pio) (1887-1968), som da var i live. En dag sa Hedvig til sin søster: «Jeg snakket med Padre Pio. Han var så øm mot meg, som en far med sin datter». Jesus hadde snakket til Hedvig om Padre Pio og fortalte henne at det var nødvendig for ham å bli værende i verden til han ble gammel, for han trengte å omvende mange sjeler. Det synes som at siden de møttes i bilokasjon, følte hun aldri noe behov for å dra og møte ham personlig. En gang dro en kvinne fra samme region som Hedvig for å treffe Padre Pio, og han sa til henne: «Du har kommet hit for å se etter meg? Vel, jeg sier deg: I din region er det en helgen, hennes navn er Hedvig Carboni. I Guds øyne er hun større enn meg». Jesus, Jomfru Maria og helgenene ordnet ofte med materielle ting som Hedvig trengte, spesielt under Andre verdenskrig. Jesus ga henne noen sko og et skjørt. Don Bosco brakte henne en gang et halvt kilo ris, St. Dominikus Savio brakte henne kaffe.

Hedvigs lidelser ble mangedoblet av bakvaskelser fra folk som var misunnelige på hennes hellighet. Dette førte til at hennes stigmata og andre mystiske fenomener som ble tilskrevet henne, ble undersøkt i en kanonisk prosess i 1925, som hun underkastet seg i full lydighet. Hun tok imot alt og ofret det til Herren.

Maria Pinna forteller om hvordan Hedvig dro i bilokasjon for å hjelpe til med å oppnå en omvendelse på dødsleiet: «Mellom 1928 og 1930 hadde jeg dratt til Bossa Marina, og sognepresten fortalte meg at det var en svært syk mann som ikke hadde mottatt sakramentene på lang tid. Hans hustru var engstelig for at han skulle dø slik. Presten tilkalte en ansatt og sendte ham til Pozzomaggiore for å be Hedvig om å komme til Bossa. Da budbringeren kom til Pozzomaggiore, sendte Hedvigs far ham bort. Samme dag rundt klokken ti om kvelden, følte den syke mannens hustru, som var alene i rommet med ham, at noen åpnet døren og kom bort til hennes mann. Hun trodde det var hushjelpen, men i stedet så hun en person kledd i svart med et svart skjerf over hodet forlate rommet. Hun så ikke hennes ansikt. Hun gikk for å spørre arbeiderne om hvem hun var, men de sa at ingen hadde kommet inn. Forvirret gikk hun tilbake til sin manns rom, hvor hun fant at han var ved bevissthet igjen. Han hadde vært delirisk med høy feber. Han sa til hustruen at han ønsket å motta forsoningens sakrament. De tilkalte presten og han avla sitt skriftemål. Neste morgen brakte presten ham Den hellige kommunion til ham og feiret en messe for ham. Mannen døde fredfullt om ettermiddagen».

Paolina fikk i 1918 diplom som grunnskolelærer, og etter sommerkurs i de følgende to årene (1919-20) fikk hun diplom som gartnerlærer. I begynnelsen hadde hun ikke noe stabilt arbeidsted, men begrenset seg til å arbeide som vikar i de lokale grunnskolene (1922-23), og som gartnerlærer i barnehagen i kommunen Calangianus i provinsen Sassari (1927-29), som var åpnet av p. Manzella. De to årene i Calangianus var viktig for vennskapet til vennene Azzena, som var en så stor del av søstrenes liv. Uten dem ville vi ikke ha de to bindene med brev som er så viktige for kunnskapen om Hedvigs spiritualitet. En av dem, Angelina, var velstående og hjalp dem i krigstiden, selv med deres karitative arbeid.

Paolina forteller: «Påskyndet av Hedvig ble min bror Galdino ansatt av det statlige jernbaneselskapet som kontorist, og i 1924 flyttet han til Roma. I Det hellige år 1925 inviterte Galdino oss til hovedstaden, og vi bodde i Via Merulana, nær Santa Prassede. Vi deltok i det hellige jubileet og ble mottatt i audiens av pave Pius XI (1922-39). Vi likte Roma svært godt. Vi besøkte St. Callixtus-katakombene, og reiste motvillig derfra». På anbefaling av Galdino prøvde Paolina seg i en konkurranse i Lazio om skolene i Agro Romano (de landlige områdene rundt Roma), som ble holdt i Marino og Rieti.

Paolina forteller: «I 1929 ble det arrangert en konkurranse i elementær undervisning i Agro Romano, i skolene ledet av kommandør Marcucci. Ettersom de skriftlige testene ble avholdt i juli, dro vi til fastlandet for den tiden. Jeg ble ledsaget av Hedvig og vi ble igjen mottatt av pave Pius XI. Etter å ha fullført skriftlige prøver, måtte jeg følge et obligatorisk kurs hos Maestre Pie Venerini i Marino i en viss periode. På dette kurset deltok førti andre lærere. Etter de muntlige testene dro jeg tilbake til Sardinia sammen med Hedvig og ventet på rangeringen». Instituttet «Venerinis fromme lærerinner» (Maestre Pie Venerini – MPV), også kalt «jesuittinner», var grunnlagt av den hellige Rosa Venerini (1656-1728).

Det endte med at Paolina vant hele konkurransen. Hun forteller: «I november [1929] fikk jeg en stilling i Marcellina Scalo, et sted halvveis mellom Roma og Tivoli. Den mest praktiske måten å dra dit, var med jernbane. Jeg ville ikke reise dit alene, så min far og Hedvig fulgte meg. Huset vårt i Pozzomaggiore var under oppsyn av Gracia og av en annen kvinne vi lønnet. Den 23. november 1929 tok jeg opp tjenesten». Marcellina Scalo ligger i kommunen Marcellina i provinsen Roma i regionen Lazio mellom Roma og Tivoli.

«Leiligheten i Marcellina Scalo som ble stilt til rådighet for oss, besto av et rom og et klasserom, uten noe kjøkken, men vi brukte den tilstøtende lille terrassen til dette formålet. Elevene og familiene likte oss straks, også fordi det var første gang det ble åpnet en skole på det stedet. Innbyggerne var få og alle innflyttere. Marcellina Scalo ligger nesten fem kilometer fra landsbyen Marcellina, og på søndager måtte vi til messe i Tivoli. Den første tiden var vanskelig. Fra den lille terrassen i huset der vi bodde, kunne vi høre klokken i kirken i Marcellina. Hedvig led mye fordi hun ikke kunne delta i messen og motta kommunion hver dag, som hun alltid hadde vært vant til å gjøre. Hun var da 49 år gammel. Vi måtte gjøre alle slags offer, også fordi nesten ingenting fantes på stedet».

Hedvig hadde vært Paolinas andre mamma da hun vokste opp. Deres døende mor hadde betrodd søsteren til henne; og Hedvig holdt sitt løfte. I de neste 23 årene til sin død skulle hun bo på fastlandet sammen med Paolina. I Marcellina Scalo tok Hedvig seg av sin far og underviste i katekismen. Hun ba Jesus å skjule hennes stigmata i hendene slik at hun kunne arbeide, og Jesus gikk med på hennes ydmyke anmodning.

Paolina fortsetter: «Min overordnede elsket oss svært mye. Han hadde stor respekt for min far og Hedvig, og han var glad for å snakke med oss. Han kom ofte, ettersom vårt hus var på hans reiserute for inspeksjon av lokale skoler. Selv p. Manzella kom overraskende for å besøke oss og ble til lunsj. Det var en dag full av glede. Nyheten om den hellige prestens nærvær spredte seg raskt, og alle barna ønsket å bli kjent med ham, og de fulgte ham til stasjonen. P. Manzella likte miljøet svært godt, og da han kom tilbake til Sardinia, fortalte han alle hvor og hvordan vi bodde. Etter slutten på skoleåret kom vi tilbake til Pozzomaggiore for alle skoleferier. Om høsten dro vi tilbake til Marcellina Scalo. Også der fortsatte Hedvig med sitt veldedige arbeid rettet mot de fattige og de forlatte gamle. Da min bror og svigerinne kom, fylte hun dem med alt godt. Hedvig arbeidet, feide og kokte, brakte vann fra det fjerne. Av takt sendte hun ikke mine elever ut. Ettersom elektrisk lys fortsatt manglet, måtte vi bruke oljelamper. Senere, før vår avreise, installerte kommunen det elektriske systemet».

Paolina forteller: «I mellomtiden ble det utlyst konkurranser om skoler i Roma, og Galdino ville at jeg også skulle delta i dem. Noen ganger dro vi til byen for å skrifte for p. Cappello, som vi æret som en helgen. Virkelig inspirert fortalte denne pateren meg at jeg ville vinne konkurransen og komme til Roma. Jeg vant konkurransen om statsskolene, og etter et treårig opphold i Marcellina Scalo ble jeg [i 1932] overført til Agosta, nær Subiaco». Agosta ligger i det nåværende storbyområdet Roma (Città metropolitana di Roma Capitale) i Lazio. Storbyområdet Roma består av byen Roma og 121 andre kommuner i Romas forsteder.

Paolina fortsetter: «Jeg begynte arbeidet i Agosta den 15. februar 1932. Leiligheten til vår disposisjon var mye mer komfortabel enn den i Marcellina Scalo. Men vi forlot med smerte dette stedet hvor vi hadde sluttet så mange vennskap, hvor vi slapp så mye angst. Også i den nye byen tiltrakk Hedvig seg en mengde troende. De hellige råd hun ga og hennes nestekjærlighet tok ikke hensyn til folks godhet, men var ikke-diskriminerende og rettet mot dem som trengte det. I løpet av noen måneder gjorde hun så mye godt for de fattige og for forlatte gutter.

I Agosta kunne vi i det minste gå til messe uten å måtte gå mange kilometer. På søndag kom gode prester til Agosta for å hjelpe den åtti år gamle presten. I juli 1932 dro vi til Tivoli, hvor vi tilbrakte en ferie, mens jeg fortsatte å motta forelesninger fra professor Melorci, for jeg måtte forberede meg til eksamenene i guvernementet. Jeg hadde fått stillingen i Agosta midlertidig, og nå måtte jeg velge den endelige plasseringen i statsskolene. Galdino og professor Melorci inkluderte i søknaden navn på flere steder jeg foretrakk, og det siste av disse var Serrone i provinsen Frosinone i regionen Lazio. Da min søster hørte dette stedet uttalt, motsatte hun seg umiddelbart dette valget, men min bror hørte ikke på henne.

Men jeg ble faktisk tildelt Serrone, som var svært langt fra Tivoli, på en høyde rundt 700 meter over havet, ugjennomtrengelig og ubehagelig. Min brors valg var ikke et lykkelig et, og i fire lange år måtte vi møte enorme ofre. Selv i dette nye arrangementet var Hedvigs arbeid utrettelig. Signora Fulli leide oss sitt hus, fordi hun bodde i Roma om vinteren. I nærheten av oss var det en familie i små kår, for øyeblikket svært fattige. Hedvig ble aldri lei av å hjelpe dem, til tross for deres likegyldighet. Kirken var i nærheten og seremoniene var bevegende. Sognepresten som kjente oss godt, snakket ofte med oss. Sammen med vår far dro vi til de viktigste liturgiske funksjonene. Mine elever var fromme, og mange av dem ble prester eller nonner. Etter skoleåret 1932-33 hentet Galdino oss til Roma.

I mellomtiden ble jeg overført til landsbyen La Forma, en del av kommunen Serrone, ved foten av Monte Scalambra, på veien mellom Roma og Fiuggi. Der møtte vi den nidkjære sognepresten Don Ernesto Damizia, og sammen med ham gjorde vi noe godt. Hedvig ga timer i broderi til de unge jentene. På alle stedene hvor vi var, lærte min gode søster alltid broderi til jentene og fikk dem til å studere i rommet hennes som en hjelp til meg. I La Forma spredte hun andakten for den første fredagen i måneden, og på den måten førte hun mange uvitende og vantro folk til sakramentene.

En morgen gikk Hedvig litt sent til kirken, og da det ikke var noen igjen der, knelte hun foran maleriet av Madonna av Pompeii for å påkalle en nåde. Plutselig kjente hun at en stein traff henne hardt i pannen. Hun snudde seg og så et stygt ansikt som forsvant inn døren til sakristiet. Hun løp også dit, men det var absolutt ingen der inne. I mellomtiden rant det mye blod fra såret som steinen hadde forårsaket. Hun tørket seg med lommetørkleet hun hadde i lommen, men det var ikke nok. Straks bega hun seg hjemover, fordi såret begynte å ta en stygg vending, og der bandasjerte hun det så det ble bedre. Hun fortalte om hendelsen til den gode Don Damizia, som til tross for sin vantro i denne forbindelse, endte med å innrømme at hele hendelsen så ut til å være et dårlig djevelsk pek.

I La Forma viste vår far seg å bli en god venn av sognepresten, og med sin velvilje fikk han alles sympati. Etter råd fra p. Cappello solgte vi huset i Pozzomaggiore, og Galdino fikk oss til å leie et hus i Via Aurelio Saffi i Albano, nær kannik Mgr. Stella. Så ble referansepunktet Albano, og våre ferier ble tilbrakt der». Albano (eller Albano Laziale) ligger i det nåværende storbyområdet Roma på Albanerhøydene i Lazio i Midt-Italia, 25 kilometer fra Roma.

I 1934 flyttet vi til Albano, selv om jeg fortsatt måtte undervise i La Forma, hvor jeg ble værende alene og ventet på at de skulle overføre meg til Roma. Jeg spurte flere ganger om å få arbeide i Albano, men det fikk jeg ikke lov til. I denne byen gikk vi i kirken San Paolo, som ble betjent av prester fra «Misjonskongregasjonen av Det dyrebare blod» (Congregatio Missionariorum Pretiosissimi Sanguinis – CPPS). Hedvig fortalte meg at hun sultet i noen perioder på denne tiden, til tross for at jeg sendte henne halvparten av min lønn. I Albano hjalp hun en ung jente på ville veier, ikke bare ved å gi henne gode råd, men også ved å dele måltider med henne og gi henne alt undertøy hun kunne, selv sitt eget. Dette var sannsynligvis grunnen til at hun sultet i enkelte tilfeller. I mellomtiden ble hun forfulgt av folk som hadde hatt nytte av henne. Hun tilga dem og ønsket dem velkommen inn i huset, og glemte de krenkelsene hun hadde vært offer for». I Albano døde deres far Giovanni Battista Carboni den 20. juli 1937, 86 år gammel. De sa at da han døde, ble hans avmagrede ansikt vakkert. Han hadde levd et svært hellig liv.

Det ble en dobbel sorg fordi Paolina var blitt overflyttet til en landlig skole langt fra Albano. Paolina forteller: «Vi gråt og ba, så viste vår døde far seg for oss og berørte Hedvigs arm forsiktig. Han oppfordret oss til ikke å ta min overføring så hardt, fordi Jesus sikkert vil hjelpe oss, slik at jeg fikk tildelt en skole som lå nærmere. Faktisk ble jeg i oktober [1937] overført til en skole i Osteria del Curato nær Cinecittà, et sted som jeg lett kunne nå med trikken til Castelli Romani».

Etter deres fars død oppfordret deres bror Galdino dem til å flytte til Roma, også fordi Paolinas dårlige helse og en kjedelig bronkitt forhindret henne i å leve et liv med konstante strabaser. Men de var glade i Albano, også fordi deres fars levninger lå på kirkegården der. De dro til Roma og så etter et hus i nærheten av skolen. De spurte den hellige Aloisius Orione (1872-1940) om deres tilstedeværelse i Roma var Guds vilje, og denne hellige presten bekreftet dette. Familien Stella var bekymret på grunn av deres flytting, og de sa at de måtte høre på hva deres bror Galdino ønsket å gjøre. I Roma fant de nesten umiddelbart en leilighet i Via Camilla 47. Leiligheten lå nær salsianerkirken Santa Maria Ausiliatrice («Maria, de kristnes hjelp») ved Via Tuscolana i bydel åtte (Tuscolana) sørøst for bykjernen. De flyttet dit den 2. november 1938. De siste fjorten årene av Hedvig liv (1938-52) bodde de der. Paolina arbeidet i Quadraro (1938-39) og deretter ved Scuola Cagliero, først provisorisk (1939-47) og deretter fast (1947-63).

Paulina forteller: «I løpet av de første månedene kjente vi mye nostalgi for Albano, men plutselig forandret dette seg. Og Hedvig var veldig glad for å kunne leve i den hellige byen, fordi det var Guds vilje. Noen ganger gikk vi for å skrifte for p. Cappello. I september 1938, like før flyttingen, dro vi til Sardinia til en meget velstående slektning, tante Vicenzina Arru. Denne fromme kvinnen med gode vaner viste oss gjestfrihet i Mara i noen dager. Straks Hedvig våknet en morgen, fortalte hun at hun i en drøm hadde sett p. Manzella hvor han ba henne om å være stille fordi han ville få myknet tante Vincenzas hjerte og så vi skulle få tusen lire, som var nødvendig for transport av møbler fra Albano til Roma. Faktisk ble drømmen helt oppfylt, og tanten ga oss summen som vi ønsket. Etter noen dager i Mara dro vi til Pozzomaggiore, denne gangen som gjester hos Gracia, fordi vi hadde solgt vårt hus. Etter september 1938 kom vi aldri tilbake til Sardinia». Hedvigs liv i et miljø så forskjellig fra sitt Sardinia var ikke lett, men hun hadde Herren, og det var nok. I Roma underviste hun i katekismen og tok samtidig vare på de fattige og de syke. Hun fortsatte sin Via Crucis med dedikasjon til de fattige og de syke: Hun hadde et godt ord til alle. Hun utmerket ved sine botsøvelser og sitt nestekjærlige arbeid, spesielt under Andre verdenskrig. Hun hadde en vennlig karakter og var klar til å høre på alle og be for alle behov.

Det navnet som Hedvig ga Andre verdenskrig (1939-45), var «Den store universelle plage». Det hadde hun fått av Jesus i sine ekstaser. Selv før den brøt ut, ble hun advart gjentatte ganger i ulike visjoner hun hadde: «Jeg så en prosesjon hvor de bar Madonnaen av De kristnes hjelp. Prosesjonen nådde døren til San Giovanni (Laterankirken). Jomfruen snakket der og sa: ‘En forferdelig krig vil komme om noen måneder. Jeg holder tilbake min Sønns arm, han er oppbrakt over uanstendige moter og andre fryktelige synder, men jeg klarer ikke å blidgjøre ham. Fordi jeg er beskytteren av mitt område, vil det ikke der bli gjort noen skade i denne forferdelige krigen’. Prosesjonen returnerte til Via Appia og kirken Maria, de kristnes hjelp» (Dagbok).

En dag gikk Hedvig til postkontoret i Via Taranto, og mens hun gikk, da hun passerte Ginori-butikken, hørte hun en stemme som kalte på henne. Hun kjente den først ikke igjen, men det viste seg å være stemmen til hennes avdøde far. Han sa at han var sendt av Jesus for å kunngjøre en forferdelig katastrofe, nemlig Andre verdenskrig. Hedvig oppfordret ham til å besøke Paolina, men han unnskyldte seg med å si at hans utseende ville føre til store forstyrrelser for den sjelen. Hedvig fortalte henne hva som hadde skjedd. Etter noen måneder brøt virkelig Andre verdenskrig ut og fikk alle til å lide.

Vitalia Scodina la til: «Da den siste krigen skulle til å begynne, fortalte Hedvig meg at hun hadde møtt en engel i form av et barn i Via Camilla, som sa til henne: ‘Be, for den store plagen skal begynne’». Noen uker etter at Hedvig så engelen som ga henne spådommen, brøt krigen ut. Paolina bekrefter også dette faktum: «Vi var triste i hjertet og tenkte at så mange av våre brødre forlot deres familier for å dra og dø langt unna». Hedvig møtte Vitalia Scodina (1901-2011) i Roma i 1940 og hun ble en av hennes nærmeste venner og et vitne til de overnaturlige nådebevis som ble Hedvig til del. Vitalia var hele 110 år gammel da hun døde den 22. august 2011.

Hedvig forteller: «September 1941. En morgen, etter den hellige kommunion, falt jeg i ekstase. Jeg så at Jesus sa til meg: ‘Datter, jeg har gitt menn fri vilje til å handle som de ønsker. Verden er så ond at jeg ble tvunget til å overlate den til seg selv. Det er jeg ikke som har sendt krigen, nei, nei. Det er menneskers synder som har tiltrukket seg dagens plage, det er lederne, som gjør det selv. Og jeg vil gripe inn når jeg ser at menneskene ikke kan gjøre noe mer. Da vil jeg redde min brud, Kirken’».

I en annen ekstase: «Ja, det er sant at verden er ond, og at dine ministre blir foraktet, men de gjør det fordi de er uvitende om religion. Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Få slutt på denne enorme plagen og du vil se at verden blir bedre (...)».

Vitalia forteller: «Nå er det kort tid etter (jeg husker ikke den nøyaktige datoen) [22. juni 1941 o.a.] at Tyskland erklærte krig mot Russland, og selv Italia måtte sende hjelp. Jeg husker ikke hvilket år det var, jeg tror 1942 eller 1943. Jeg husker bare at det var en klar månelys kveld (så mye at det virket som dagslys) og vi kontemplerte den stjerneklare himmelen. Vi resiterte den hellige Rosenkransen, da plutselig reagerte Hedvig ikke lenger på bønn, og ble igjen en stund med hendene foldet.

Hun så mot himmelen mens vi – Paolina og jeg – fortsatte å resitere Rosenkransen. Da hun skalv litt og kom til seg selv, spurte Paolina henne hva hun hadde sett i ekstase. Og hun fortalte at hun hadde drømt (hun kalte visjonen en drøm) om å ha sett en utallig mengde soldater som dro av gårde til Russland, og blant dem var Jesu Hellige Hjerte. Soldatene, alle med Rosenkransen i hånden, sang lovprisning til Gud. Deretter ba Hedvig Jesus om å redde de fattige menneskene, hvorav mange var familiefedre, og snart få slutt på denne plagen». At Hedvig så rett i hennes visjoner om soldatene i Russland og den hellige Rosenkransen og andakten for Madonna, kan vises med noen fakta: «Den russiske fronten, 6. april 1942. (…) takk Gud kom vi gjennom (påsken) svært bra. Hele mitt lag samlet oss og tilbød vår bønn, vi resiterte alle den hellige Rosenkrans til Vår Frue sammen (…)» (Angelina Cuccuru). For å fremskynde krigens opphør gjorde Hedvig enhver form for bot, samt uopphørlige bønner.

«I løpet av en sommer under krigen (det tror jeg) var vi en hel måned uten drikkevann, og påkalte krigens slutt» (Vitalia, Summarium, s. 132). Og for dette formålet tilbød hun under krigen alle forsakelser, som disse som er beskrevet i et brev til vennen Angelina di Calangianus (Scritti, II, s. 311-14): «(…) min Angelina, om du visste hvor mye vi lider i Roma! Selv sult. Om du visste hvor mange dager vi mangler brød, fett og alt! Men vi ofrer det til Herren for frelse for så mange sjeler og for Hans rike, slik at den hellige Kirke triumferer, min Angelina, vil du se at jeg vil belønne dere alle så snart krigen opphører. Hvor mange vakre ting jeg vil gi deg, vil du se! Du må ikke glemme oss. Jeg vil åpne meg som en kjær søster, ellers ville jeg ikke ha åpnet meg hvis jeg ikke hadde kjent deg som en helgen.

Du vil ha brød, ost, fett, alt. Du kan ikke forestille deg det. Og likevel er vi fete og spiser bare en gang om dagen. Ting er ikke nok. Dette er hemmeligheter jeg aldri hadde skrevet til deg i posten. Derfor gjentar jeg, ikke forlat oss. Når noen kommer til Roma, husk oss, og vi vil huske deg, du vil se! Når jeg går for å kjøpe brød, 150 gram, de store køene! Jeg dytter og bruker dårlige ord, og jeg ruller med øynene. Lange køer for et gram stoff! Du kan ikke forestille deg smertene og ydmykelsene (...) Jeg skriver til deg uten at Paolina vet det. Det sies at det er synd, men jeg vent med en søster så kjær og hellig, min gode Angelina. Paolina vet ikke alt dette som jeg skriver til deg, men jeg ser at om kvelden forteller hun meg: Hvordan gjør jeg det! Jeg vil gjerne ha dette og dette i mitt hus som før, jeg hadde svin og ost, og nå må du lide sulten selv av brød! (...) PS! Ikke forlat oss, nei, søster (...)».

Andre lidelser hun ofret til Herren, var stigmata på føttene og hjertesorg. Hun gikk med vanskeligheter. Vitalia forteller: «En dag gikk jeg til hennes hus, og jeg fant henne i ferd med å lage tre ruller på grillen, og jeg fortalte henne hva hun gjorde bra. Hun svarte: ‘Jeg baker tre rundstykker’. Jeg spurte henne: ‘Og hva har du eltet med?’ Hun: ‘Med aske og mel’. Jeg spurte: ‘Og du spiser dem?’ Jeg fikk til svar: ‘Ja, helt til krigen slutter!’ Jeg tok et av disse rundstykkene selv for å smake, men etter at jeg hadde tygget og svelget et lite stykke, begynte jeg å kjenne en brennende følelse i magen jeg ikke kunne tåle, og for at den skulle gå over, måtte jeg ta tre sitroner med natron, selv om jeg følte meg nesten forgiftet.

Neste dag kom Hedvig til butikken og spurte meg: ‘Spiste du rundstykke?’ Jeg så stille på henne, så sa jeg til henne: ‘Og spiste du dem?’ Hun svarte ja, og jeg sa spøkefullt til henne: ‘Og du står fortsatt på føttene?’ Men da jeg fortalte henne at det var et lite stykke igjen, sa hun: ‘Gi det til meg (...) gi det til meg (...) Jeg spiser det selv’. Jeg ba henne om å la det være igjen, og jeg lovte at jeg ville spise det litt om gangen. I stedet ønsket jeg å beholde det som en påminnelse om hennes store bot, og jeg ga det til p. Ignazio for å beholde det.

Noen dager senere dro jeg til Hedvig igjen og fant henne steke en pizza laget av kli på en grill. Da sa jeg til henne: ‘Spiser du den pizzaen?’ Hun løftet øynene mot himmelen og svarte: ‘Ja, jeg spiser den selv, så lenge Herren snart gjør slutt på denne universelle plagen.’ Jeg spurte henne om hun ville gi meg et lite stykke for å spise selv, slik at krigen ville ende. Hun svarte: ‘Ta det!’ Jeg tok det, men da jeg skulle spise, spiste jeg det ikke av frykt for at det var så vondt som rundstykket. Og jeg ga den til p. Ignazio som et minne. Generelt visste Hedvig å skjule sine lidelser. Da hun skjønte at jeg hadde forstått hennes lidelse, førte hun alltid samtalen over til andre emner for konversjon». Denne episoden skjedde i perioden 1942-1943. Fordi Hedvig spiste aske, fikk hun magesår, som Jesus senere helbredet på mirakuløst vis. Rundstykket av mel og aske og pizzastykket av kli er for tiden bevart av pasjonistene i Alghero.

«En dag fortalte barmhjertige Jesus sin elskede datter: ‘Krigens ende kommer til å falle sammen med granateplenes blomstring’. Det var i 1944 og vi passerte gjennom Santa Croce in Gerusalemme, da vi så mange blomstrede granatepler. De husket Jesu løfte til Hedvig, men påpekte at til tross for blomstringen av granatepler, var krigen ikke over ennå. Men jeg tok veldig feil, for etter femten dager overga tyskerne seg».

Hedvig hadde også et spesielt forhold til salesianerne i Roma ettersom hun bodde nær deres kirke. Der pleide hun å gå til daglig messe og hadde mange visjoner, inkludert av Don Bosco og Dominikus Savio. I 1941 ble Hedvig med i «Pasjonens brorskap» (Confraternita della Passione) ved Scala Santa i Roma. Det var der hun møtte sin siste åndelige veileder og skriftefar, pasjonistpresten (Congregatio Passionis Iesu Christi – CP) Ignazio Parmeggiani. Mens hun bodde i Roma, underviste hun i katekismen mens hun så til de fattige og de syke. Hun var anerkjent og prist for sin fromhet og verdsatt av mange prester, som Guds tjener Giovanni Battista Manzella CM (1855-1937) og prester som Ernesto Maria Piovella (1867-1949), senere biskop av Alghero (1907-14), erkebiskop av Oristano (1914-20) og erkebiskop av Cagliari (1920-49), og Guds tjener Felice Maria Cappello SJ (1879-1962). Biskop Piovella profeterte om henne at «sammen med de hellige Ignatius av Laconi og Salvator av Horta, vil Hedvig Carboni bli til ære og stolthet for hele Sardinia».

Hedvig hadde visjoner av mennesker som hadde havnet i helvete, av sjeler som var i skjærsilden og ba om hennes hjelp, og av sjeler som hadde kommet til himmelen. Vitalia forklarte: «Det var en ung mann som bodde i Hedvigs bygning. Han lyttet aldri til hennes råd om å angre og omvende seg. Han var en ikketroende og døde plutselig av et elektrisk sjokk på sitt arbeidssted. De hadde nok tid til å bringe ham til sykehuset, men da han var der, avviste han prest og sakramentene. En dag så Hedvig ham omgitt av flammer, fordømt. Han forbannet henne og bebreidet henne for ikke å ha bedt mer for ham. Jesus trøstet Hedvig og sa til henne at Han hadde forbarmet seg over denne mannen ved å sende ham en prest, men at han hadde avvist ham». Det var en annen sak med en mann som levde et rettskaffent liv, men som aldri mottok sakramentene. Jesus ba Hedvig om å skrive til denne mannen og fortelle ham at dersom han ikke endret sin levemåte, ville han bli straffet. Mannen ønsket ikke å angre, og senere lot Jesus Hedvig vite at han også var blitt fordømt.

Jesus lot også Hedvig få vite om en tannlege på Sardinia som hadde blitt fordømt: «Min datter, den tannlegen som døde for noen måneder siden, ønsket ikke å anerkjenne meg som hans far, og jeg anerkjente ham ikke som en sønn». En velkjent sak var om en prest som under Andre verdenskrig pleide å gi forelesninger på et universitet i Roma hvor han benektet realpresensen, det vil si at Jesus virkelig var tilstede i eukaristien. Etter sin død viste han seg for Hedvig, som pleide å be for ham. Han fortalte henne at han hadde blitt fordømt på grunn av de bøkene han hadde skrevet mot troen og på grunn av den skandalen han hadde forårsaket. For å bevise for Hedvig at dette ikke var hennes innbilning, plukket presten opp en bok i hennes rom, og da han berørte den, ble den fullstendig brent.

Når det gjaldt skjærsilden, skrev Hedvig i sin dagbok i oktober 1943: «Noen viste seg og berørte mitt håndledd og brente meg. Jeg kjente ham ikke. Han var kledd som en offiser. Han sa til meg: ‘Jeg døde under krigen. Jeg vil gjerne at noen messer ble feiret av Mgr. Vitali. Du og din søster burde ofre Den hellige kommunion for meg’. Etter at messene var feiret og kommunioner ofret for hans intensjoner, viste han seg for henne igjen omgitt av lys og sa: ‘Jeg drar til himmelen hvor jeg vil be for dere to (Hedvig og Paolina), og spesielt for Mgr. Vitali. Jeg er russer. Mitt navn er Paolo Vischin. Min mor hadde lært meg opp i troen, men da jeg vokste opp, lot jeg meg lede av dårlig innflytelse, og jeg lot meg dra til det russiske livet [den ateistiske kommunismen o.a.], ikke bra.. I mitt dødsøyeblikk omvendte jeg meg, og jeg husket de vakre ordene som min mor fortalte meg da jeg var barn’».

Ved en annen anledning skrev Hedvig: «Jeg drømte om en lærer som døde for en måned siden på grunn av bombing. Jeg så at hun var i et strålende lys, men hennes armer var litt brent. Resten av hennes kropp var sunn og vakker. Hun sa: ‘Se på meg nå. Alt jeg trenger er en messe til, så blir jeg frigjort. vær så snill og be Mgr. Vitali om å lese en for meg’». Jomfru Maria fortalte Hedvig at hennes tante var i skjærsilden fordi hun mange ganger hadde sløyfet å gå til messe på helligdager med messeplikt. Hennes bror Giorgino viste seg også for Hedvig og fortalte henne at han var i skjærsilden og måtte bli værende der i åtte år. Han ba om bønner og tok hennes hånd da han tok farvel. Det ga henne et arr der hun ble brent som var synlig helt til hennes død. På Allesjelersdag ble Hedvig fylt av glede når hun kontemplerte lange rekker av sjeler som kom for å takke henne for hennes bønner da de gikk inn i himmelen. I 1923 døde Hedvigs venninne Mercedes Farci av tuberkulose i en alder av 28. Få dager etter hennes død viste Mercedes seg for Hedvig kledd i hvitt og fortalte henne at hun nøt Guds nærvær og himmelens gleder.

Jesus hadde valgt Hedvig til å være en offersjel og hun ofret seg sjenerøst for andres frelse. Jesus ba henne om mange bønner og ofre fordi mange sjeler sto i fare for evig fordømmelse. Hedvig skrev i sin dagbok den 25. mai 1941: «Mens jeg ba foran Det hellige sakrament, falt jeg i ekstase og så Jesus på korset blødende fra hvert sår. Blodet falt på bakken. Jeg så engler holde kalker av gull opp til sårene. Kalkene ble raskt fylt opp, og snart falt blodet på bakken igjen. Jesus gråt. Jeg spurte Ham: ‘Hvorfor gråter du?’ Han svarte: ‘Datter, jeg gråter fordi så mye av blodet som jeg utgjøt under min lidelse, er bortkastet uten å bære frukt’.

Ved en annen anledning skrev hun: «Etter Den hellige kommunion så jeg tre kors. Jesus var på det i midten, mens de andre to var tomme. Da kom Don Bosco til meg og sa: ‘Datter, Jesus har gitt meg oppgaven med å finne offersjeler for å reparere for så mange fornærmelser han konstant mottar, spesielt på grunn av uanstendige moter, og for at det skal bli fred mellom nasjoner. Datter, etter å ha lett en stund, fant jeg deg og Gracia. De to korsene vil bli ett for deg og ett for henne’» (Dagbok 12. juni 1941). Gracia Calaresu var en av Hedvigs nære venner, som i en alder av 33 år konsekrerte seg til Jesus og ofret seg selv som en offersjel for å oppnå fred under Andre verdenskrig. Jesus tok imot offeret og Gracia ble blind.

Jesus ba Hedvig om å ofre seg selv som et offer spesielt for kommunister. Hun skrev: «Jeg drømte at Jomfru Maria sa til meg: ‘Min datter, lov meg å lide all motgang, avvisning, forakt og lidelser for omvendelsen av kommunister’». Den salige sardiske trappistnonnen sr. Maria Gabriela Sagheddu OCSO (1914-39), som hadde ofret seg selv som et offer for at Den anglikanske kirke skulle gjenforenes med Den katolske kirke, viste seg en dag for Hedvig og sa til henne: ‘Ofre deg selv som offer slik at kommunister kan komme tilbake til Moderkirken’. I juni 1941 skrev Hedvig i sin dagbok: «Mens jeg ba, falt jeg i ekstase og den hellige Don Bosco viste seg og sa til meg: ‘Min lille datter, husk at du har ofret deg som offer for frigjøringen av stakkars russere fra bolsjevismen, svorne fiender av Gud. Be om at Den korsfestede snart kan komme inn i Russland’».

I et brev som Hedvig skrev til p. Ignacio Parmeggiani, fortalte hun: «Pater, Jesus fortalte meg i går ettermiddag: ‘Min datter, be for kinesiske kommunisters frelse. De er så onde. Så langt har de arrestert ti biskoper. Som jeg fortalte deg forleden dag, er en av dem pasjonistbiskopen Cuthbert Martin O’Gara CP (1886-1968) av Yuanling (1934-68)’. Jesus lot meg se hvor denne pasjonisten var. Han var i en mørk celle. Vaktene truet ham, men han forble taus og så opp mot himmelen. Jeg ropte til disse mennene: ‘Dere er onde!’ De truet meg, men jeg var høyt over dem og de sa: ‘Hun er pavens heks. Hun er en heks!’ Jeg sa til dem: ‘Husk at en dag vil dere bli dømt av den gode Jesus. Hvis dere ikke gjør bot, vil dere havne i Helvete.’ De fortatte å gjenta: ‘Heks! Heks!’ ‘Pater, be for omvendelsen av disse tapte brødrene’».

Paolina husker at Hedvig to ganger ble brakt for å besøke den ærverdige kardinal Josef Mindszenty i fengsel og at hun snakket til ham og Jesus. [Kardinal Josef Mindszenty (ung: József) (1892-1975) var erkebiskop av Esztergom og primas av Ungarn (1945-74). Han ble arrestert av kommunistene den 26. desember 1948. Under oppstanden i Ungarn ble han løslatt den 30. oktober 1956 og vendte tilbake til Budapest. Men da sovjetiske styrker rykket inn i Ungarn den 4. november, søkte han tilflukt i den amerikanske ambassade, etter at USA hadde gitt ham politisk asyl. Han ble boende i ambassaden fra 1956 til 1971. Da reiste han til Wien, hvor han tilbrakte sine siste leveår. I 1974 frasa han seg sine embeter mot sin vilje for at paven kunne gjenopprette hierarkiet i Ungarn] (kardinal Mindszenty mottok også besøk fra Padre Pio og sr. Cristina Montella i bilokasjon under sitt fengselsopphold).

Hedvig dro også til Moskva i bilokasjon og kom inn i Stalins rom i Kreml. Hun så ham bevege sin knyttneve og sa: «Jeg er den sterke og fryktelige fiende av Gud». Hedvig sa at Stalins stygge, stikkende blikk gjorde deg redd av å se på ham. Vitalia husker: «En dag var jeg i Hedvigs og Paolinas hus. Vi så Hedvig i dyp bønn og hørte henne si: ‘Du må omvende deg. Men hvis du ønsker å være Guds evige fiende, så vil du bli det’. Da hun kom ut av ekstasen, spurte hennes søster henne hvem hun snakket til, og hun svarte at hun hadde vært i Stalins rom i Moskva (…), og til hennes invitasjon til å vende om, hadde han svart: ‘Jeg vil aldri omvende meg. Jeg vil være Guds fiende for alltid’».

Hedvig skrev i sin dagbok: «Mens jeg ba foran krusifikset, viste en person seg plutselig for meg helt i flammer, og jeg hørte en stemme si: ‘Jeg er Benito Mussolini. Herren har tillatt meg å komme til deg for å få litt lindring fra mine lidelser i skjærsilden. Jeg trygler deg som en nestekjærlig handling å ofre for meg alle dine bønner, lidelser og ydmykelser i to år, om din veileder tillater det. Guds nåde er uendelig, men det samme er hans rettferd. Man kan ikke tre inn i himmelen før man har betalt den siste mynten av den gjelden man skylder den guddommelige dommer. Skjærsilden er fryktelig for meg fordi jeg ventet helt til siste øyeblikk med å angre’. En vårdag i 1951 sa Jesus til meg etter kommunionen: ‘Denne morgenen har Benito Mussolinis sjel trådt inn i Himmelen’».

Hedvig Carboni skrev den 11. august 1941 om sin visjon av Paradis: «I går kveld, sorgfull på grunn av sak angående min søster, falt jeg i søvn. Jesus, som om han var på et lerret, presenterte for meg hele mitt liv så langt, smerter og besvær: kort sagt, jeg så selv de mest minimale lidelser gjenta seg for mine øyne. Jesus sa til meg: ‘For disse lidelsene er grunnen til at jeg elsker deg, fordi du holdt ut dem alle for min kjærlighet’. Han presenterte et sted for meg og sa: ‘Kom hit, du vil se mange vakre ting’. Jeg gikk og kom til en vakker hovedinngang, hvor det var to engler ved sidene, imponerende årvåkne. Over inngangen av gull sto det skrevet: «Hit vil verken de uærlige eller de umoralske komme inn» (Qua non entreranno né disonesti, né impudichi). De to englene signaliserte at jeg kunne gå inn, noe jeg lykkelig gjorde. Det var en del av paradiset. Hvor vakkert det var!

Planter og blomster jeg aldri hadde sett før, veien emaljert med perler og dyrebare blomster. Jeg gikk et stykke, men så ga de et signal til meg om ikke å komme lenger. Mens jeg fortryllet så meg rundt på attraksjoner jeg aldri hadde sett før, så jeg en salesiansk prest dukke opp med en nøkkel i hånden, og han gikk i retning en hage som lå i Det hellige Paradiset. På den veldige porten sto det skrevet i gullbokstaver: «Salesiansk hage» (Giardino Salesiano). Der inne kunne unge og gamle prester ses sammen med legbrødre i alle aldre, en fantastisk hage med planter jeg aldri hadde sett. Alle menneskene i hagen sang frydefullt. Jeg gikk bort til Don Angelini: ‘Kunne du la oss komme inn og se deres hage?’ Han svarte. ‘Nei, det er vår eiendom’. Mens vi snakket med ham, så jeg mitt navn skrevet i luften sammen med min søsters. Jeg sa: ‘Se, våre navn er skrevet i himmelen!’ Han smilte. Forbløffet på denne måten, våknet jeg».

«I mai 1941 lot Jesus meg se den hellige Frans av Assisis herlighet, Jeg så ham skinnende, den vakreste i Paradiset». Igjen i juni 1941 forteller Hedvig oss at hun hadde hatt en ny visjon as Paradiset: «En kveld mens jeg ba, var Maria AuxiliatrixMaria, de kristnes hjelp») tilstede hos meg med Jesusbarnet i sine armer. Hun smilte hengivent til meg. En morgen mens jeg ba for min fetter som led av hodepine, sa jeg til Jesus: ‘Helbred ham, han er en av dine salesianske prester. Hvis han ikke har helsen, kan han ikke arbeide i din vingård. Han må reise ut som misjonær, og hvordan kan han gjøre det med hodepine? Helbred ham, Jesus! Du vet at han ikke ønsker å ta medisin’. Jesus svarte: ‘Datter, du vet at blant plantene er det mange som hvis de ikke vannes, vil tørke ut, og din fetter er slik. Hvis han ikke tar medisiner, kan helsen hans visne mer og mer. Jeg kan gjøre ham frisk på et øyeblikk, men for visse hellige sjeler tillater jeg at de forblir svake, for så å gjøre dem til noen av mine favoritter’». «En gang ble jeg brakt til Paradiset, og jeg så to troner. Jeg spurte: ‘Hvem er på disse tronene? Jeg ser ingen’. Og engelen sa til meg: ‘En av disse vil være for seg og den andre for din søster, men bare hvis du holder ut i hellig renhet, kjærlighet til Gud og til din neste’».

Her er et kort utdrag av noen av Hedvigs andre budskaper:

«Min datter, min sønn er indignert over den korrupte verden og ønsker å sende en straff til menneskeheten. Jeg kan ikke alene roe hans sterke arm, og han vil helt sikkert straffe den» (mai 1940, budskap fra Vår Frue).

«Jeg ble presentert for to kroner, og engelen sa til meg: ‘Av disse to kronene, hvilken vil du ha?’ Jeg så og visste ikke hvilken man skulle velge, jeg var usikker på valget. Og engelen gjentok til meg: ‘Den som i livet velger kronen av roser, vil i det neste liv få den av torner» (17. mai 1941, visjon).

«Min datter, hvor trist jeg er over at mange av mine prester synder også ved alteret!» (27. mai 1941, budskap fra Jesus).

«Jeg holder tilbake min sønns arm, indignert for de uanstendige motene og andre fryktelige synder, men jeg klarer ikke å berolige ham» (1. juni 1941, melding fra Vår Frue).

«Jesus klandret meg og sa til meg: ‘Datter (...) du bekymrer deg for mye om fremtiden. Om jeg tenker på fuglene i luften, hvordan kan jeg ikke tenke på deg som jeg elsker så mye?» (juni 1941, budskap fra Jesus).

«Den smertefulle mor kom til meg og gråt, hun sa til meg: ‘Datter, be. Verden faller i ruiner’» (20. juli 1941, melding fra Madonna).

«Min sønn er sterkt indignert mot menneskeheten» (juli 1941, beskjed fra Vår Frue).

«Den nåværende krigens [Andre verdenskrig] straff er ikke en straff av min rettferdighet, men en straff av min godhet og barmhjertighet, og gjennom denne svøpen blir mange sjeler frelst» (2. august 1941, budskap fra Jesus).

«Du vet ikke, datter, hvor mye jeg elsker ydmyke sjeler! Og vit at ydmykhet er grunnlaget for alle andre dyder. Jeg elsker alle sjeler, men spesielt gleder jeg meg over ydmyke sjeler» (6. august 1941, budskap fra Jesus).

«Alle er mine barn, jeg elsker og har alltid elsket alle. For alle har jeg utgytt mitt mest dyrebare blod» (september 1941, budskap fra Jesus).

«Hvor mange ganger ser jeg Jesu hjerte trist, gråtende på grunn av menneskenes ugudelighet!» (4. september 1941, visjon).

«Jeg sender deg en smerte i ditt hjerte som vil minne deg på min smerte som jeg lider for likegyldigheten til så mange sjeler som mottar meg av vane og uten å ha til hensikt å endre seg» (desember 1941, budskap fra Jesus).

«Be spesielt for prestene, som mange av dem fornærmer meg og sårer meg i hjertet» (desember 1941, budskap fra Jesus).

«Datter, (...) min Far, for å blidgjøre sin rettferdighet, ønsker offersjeler, som villig tilbyr seg å lide så mange smerter og trengsler for, gjennom denne lidelsen å (...) berolige min indignerte far» (desember 1941, budskap fra Jesus).

«(...) dere synder av uærlighet med så mye uforskammethet, kirker er øde mens teatre er overfylte, kinoer får ikke plass til flere mennesker, alt er korrupsjon, alt er uhemmet» (desember 1941, budskap fra Jesus).

«Min datter, jeg har utgytt så mye blod på jorden for din frelse, men jeg ser at så mye blod er utgytt forgjeves, for hvor jeg enn vender meg, ser jeg ikke annet enn synder: synder hos menn, synder hos kvinner med skandaløse og skamløse moter: de kommer for å fornærme meg selv i mitt hus» (desember 1941, budskap fra Jesus).

«... i skriftefaren snakker Gud etter hvordan Den Hellige Ånd opplyser ham. Det er Den Hellige Ånd som taler i ham» (januar 1942, melding fra Don Bosco).

«[Den hellige rosenkrans] er det kraftigste våpenet, og et mektigere våpen enn dette kan mennesket ikke finne» (januar 1942, beskjed fra Vår Frue).

«Jomfruen gråter fordi Roma, den hellige byen, har blitt det hedenske Roma, med skamløshet og skandaløse moter» (oktober 1942, melding fra Don Bosco).

«Jomfruen gråt og sa: ‘Min datter, be, be! Jeg kan ikke holde tilbake min sønns arm, han er indignert over de mange synder som hver dag blir gjort mot mitt uplettede hjerte: de forbanner og fornærmer min uplettede unnfangelse med de skjendigste ord. Min sønns hjerte er opprørt, selv av de små» (oktober 1942, beskjed fra Vår Frue).

Hedvig sier om syndere, vendt til Jesus: «De vet ikke hva de gjør feil, de forstår ikke det onde som kommer fra deres sjeler. De forstår heller ikke den smerten som slike enorme synder bringer til Deg, Gud deres Skaper» (5. januar 1943, Hedvig Carboni).

«Min datter, min kjærlighet er ikke kjent, den er ikke elsket. For deg utgjøt jeg alt mitt blod, helt til det punktet å dø på korset, men hvor dårlig jeg er betalt! I det minste, min datter, gi meg litt lettelse, litt trøst: elsk meg og la meg elske mine skapninger!» (april 1943, budskap fra Jesus).

«En engel med et sverd i hånden, han var vokter. I midten av den smale veien nærmet jeg meg og sa: ‘Hvorfor denne flommen av mennesker som kaster seg ut i dette søppelet?’ Og Han: ‘Dette er bildet av dagens verden, som kaster seg ut i upassende gleder, skitne og uærlige, som de urene grisene’. Den smale gaten er veien til paradiset, hvor få mennesker vil passere, fordi den er smal. Verden søker urene og stygge gleder. Hvis disse ikke renser seg med skriftemålets sakrament, vil de bli straffet av Gud for evig, for foran den guddommelige domstol kan ingen bli frelst, med mindre de først renser seg fra skitten med et skriftemål og anstrenger seg for aldri å dykke ned i de skitne myrene» (april 1943, visjon).

«Min datter (...) Jeg er trist fordi jeg ser at størstedelen av menneskene i deres familier har plassert djevelen som herre og jakter på meg, deres Skaper og Gud. Vi vil se at djevelen vil arbeide, ødelegge ungdommen, insinuere usømmelige moter, med skandaløst snakk, med det styggeste livet som livet til ville dyr. Her, min datter, ødeleggelsen av familien av i dag: De lar la meg herske, djevelen regjerer, som alt bringer dem til deres ødeleggelse av sjelen» (mai 1943, budskap fra Jesus).

«Min datter, se mitt Hjerte som er gjennomboret av så mange sverd? De er mine døpte sønner som har nytte av meg som gjennomborer mitt Hjerte! De kommer til mitt hus for å fornærme meg med uanstendige moter, med forbannelser mot mitt guddommelige Hjerte. Min mor er krenket over den forferdeligste blasfemien. Og disse kommer fra mennesker som har hatt nytte av meg! Min datter, be og reparer for dine mange utakknemlige brødre» (juli 1943, budskap fra Jesus).

«Urenhetens synder er mange, jorden er oversvømmet, lederne er ikke i samsvar med Guds hjerte. Jesus er såret, han tåler ikke mer» (juli 1943, budskap fra St. Anna).

«Min datter, be (...) for å dempe min Far, indignert med menneskeheten, min mor klarer ikke å berolige ham. Italias straff [Andre verdenskrig, o.a.] er for den uærlighet som flyter og har spredt seg fra sted til sted i Italia, forferdelige blasfemier mot min Mors uplettede hjerte. Alt dette har vekket min evige Fars vrede slik at han sendte den nåværende plagen. Ja, han hadde bestemt seg for å sende et regn av brann, men min uplettede Mor har motsatt seg dette og bedt om tilgivelse for dere alle. Verden, min datter, er korrupt og har blitt en haug av råttenskap. Jeg ber deg å be om at min Far kan roe seg» (7. september 1943, budskap fra Jesus).

«Vær ydmyk, ydmykhet er grunnlaget for hellighet» (oktober 1943, budskap fra Jesus).

 «(...) resiter ofte den hellige Rosenkransen, et kraftig og unikt våpen for å tiltrekke seg himmelske velsignelser». «Jeg anbefaler deg å resitere den hellige Rosenkransen hver dag, en lenke [som] forbinder deg med Gud» (oktober 1943, budskap fra Vår Frue).

«Du lider alle smerter for Jesus: ydmykelser, hån og likegyldighet, fra noen som presenteres for deg. Jeg har i verden lidd forakt og til og med slag, tenk at livet er kort: alt passerer og passerer fort» (desember 1943, budskap fra St. Frans).

«Min datter, hvor jeg elsker deg! Du vil fortelle alle at jeg elsker menneskene så mye! Og jeg elsker dem til det galskapens punkt å dø for dem på korset» (desember 1943, budskap fra Jesus).

«Verden er blitt en sjø av korrupsjon, av råttenskap, jeg har kalt dem til å gjøre bot, men de svarer meg med fornærmelser og blasfemi, det er få som hører min stemme» (januar 1944, budskap fra Jesus).

«Hold opp, mine barn, med å fornærme Gud, og lindre ham ved å gjøre bot, elsk og tilgi dere selv» (desember 1944, visjon).

«Jeg elsker deg så mye, men jeg ber deg om en tjeneste, og det er å gjøre meg elsket av så mange sjeler som hver dag går til kirken, hører messe, mottar kommunion, men mange gjør det av vane og ikke av kjærlighet» (januar 1945, budskap fra Jesus).

«Be, barn, og lid for kjærlighet og frelsen til så mange av dine brødre syndere (...) lid for å redde så mange sjeler som er på vei til fortapelsen» (1. desember 1948, budskap fra Jesus).

«Min datter, be for dine onde brødre kommunistene. Be. Min far vil straffe menneskene, han vil sende en stor straff, han vil straffe alle mennesker fordi de fornærmer meg, fornærmer mine tjenere, fornærmer paven som er sendt av meg» (april 1950, budskap fra Jesus).

Det ser ikke ut til at Hedvig noen gang ble innlagt på sykehus. Søsteren Paolina husket at hun hadde en øreinfeksjon i skolealderen. Man må huske at hun ble syk først i de siste årene av sitt liv, men de fleste av hennes plager hadde allerede oppstått tidligere. Hennes sykdommer stammer fra krigstiden. Hun skrev i et brev til venner i Calangianus: «I krigens tid har vi lidd! Om det ikke hadde vært for den hellige fars hjelp, ville vi være døde av sult. Og nå kommer disse lidelsene ut: Jeg med hjerteproblemer (…)». (Roma, 13. juli 1948).

Det er ingen omtale av sykdommer i hennes skrifter før krigen, bare sorger. Men etter krigen: hjerte- og nyreproblemer med effekter for hode og øye. Første gang hun nevner sin helse, står det i dette brevet: «Hvordan er det med deres helse? Jeg håper den er god. Vi er som vanlig. Bare at jeg alltid lider av nefritt, som noen dager legger et slør for mine øyne. La det være alt for Jesus! Alt er for lite for hans kjærlighet (…). I år har det gått tusenvis av lire til medisin, reiser, professorer. Gud ønsket det, du må bøye ditt hode» (Brev uten dato, ut fra konteksten er det fra 1945).

«Jeg lider av en slik fryktelig hodepine at mitt syn har blitt redusert mange grader, slik at jeg nesten ikke kan lese. Mine nerver ser ut til å ramme mine øyne, og de lar meg ikke se godt (…) Nå, ikke veldig frisk, må jeg også arbeide i hjemmet. Jeg kan ikke, men jeg gjør det fordi min kjære søster arbeider for skolen (…) Jeg må skrive til sognepresten, men denne gangen virker ikke hodet mitt. Som jeg skriver, ser jeg ingenting» (1945?).

«I Roma er det en forferdelig varme! For Paolinas bronkitt ønsker professoren at vi skal gå i fjellet. Og hvem står for disse utgiftene? Alt er dyrt. Da bestemte vi oss for å reise et par ganger i uken til furuene i Castelli Romani, og puste inn luften. Men hvilket rot og reiseutgifter! La alt være for Jesus. Vi som lite eller ingenting liker å reise, for meg gjør mitt hjerte vondt, og jeg trenger hvile! Jeg tror at om ikke Paolina bryr seg, vil hun om noen år ikke kunne undervise. Må alt være til Guds ære! Til medisin brukte vi mer enn ti tusen lire, alt eller ingenting» (Roma, 7. juli 1947).

«Jeg har helse som vanlig: Lider av hjertet, jeg kan ikke fungere som før. En del av hjertet er løsrevet, hvis det løsner helt, vil jeg fly til Jesus» (24. mai 1948). «Først var jeg syk, og så ble Paolina syk hele sommeren. Hun nærmer seg evighetens porter, hun var så alvorlig syk at professoren beordret henne til å få luftforandring. Og vi tok henne i bilen til Tivoli hvor vi bodde i en måned. Hun begynte å bli bedre ved luftforandringen. Nå har hun gjenopptatt husarbeidet og er litt bedre»  (27. oktober 1948).

(De var blitt invitert til Calangianus) «Vi kan ikke komme fordi jeg, som lider av hjertet, ikke kan foreta en så lang reise. Kanskje vil vi dra til Castelli Romani for en måned eller mer» (20. juli 1949). «Fra søsteren din gikk jeg med Paola (...) Jeg kom ikke tilbake fordi jeg lider så mye av hjertet, og jeg kan ikke mishandle meg selv. I disse dager føler jeg meg så dårlig at jeg ikke alltid kan motta den hellige kommunion for sykdommen. Jeg må ta noe for mitt hjerte. Må alt være for Jesus! (…) I denne uken må vi ofre alle våre fysiske og moralske lidelser til vår korsfestete ektefelle» (7. april 1950).

«Du gjør meg en stor tjeneste hvis du ikke sender meg slektninger eller venner, fordi jeg ikke kan klare noen. Jeg lider av hjertet og nyrene. Jeg kan ikke sette noe på bordet på grunn av trøtthet. Jeg kan ikke engang gå opp trappen. Jeg burde få stråler for nyrene, men det er svært dyrt, og jeg kan ikke» (4. november 1950). Sr. M. Longaroni fulgte henne på et medisinsk besøk til professor Armellini, som diagnostiserte henne med angina pectoris. Vi vet ikke nøyaktig dato. Hennes søster ga henne injeksjoner.

Den 17. februar 1952 sto Hedvig opp tidlig om morgenen for å gå til messe, og deretter kom hun hjem for et måltid, for på den tiden måtte man faste fra midnatt før kommunionen. Hjemme utførte hun ulikt husholdningsarbeid som vanlig, til tross for et lite ubehag i hele kroppen. Etter lunsj ga hun overfor sin søster et ønske om å gå til Scala Santa for å rådføre seg med sin åndelige veileder, til tross for at hun også hadde gått dit dagen før. Men hennes søster foretrakk å gå og høre på p. Lombardis preken i basilikaen Santa Maria Maggiore, og Hedvig, som hadde for vane alltid å adlyde, nikket. Etter å ha kommet frem, benyttet de muligheten til å be foran den berømte Madonnaen som æres i hennes store basilika. For Hedvig var det også en avskjedshilsen.

Hun og hennes søster hadde nettopp kommet hjem med tog klokken 20.30 da hun klagde over at hun ikke følte seg bra. Hun la seg straks påkledd på sengen, fordi symptomene på ubehag var mer alvorlig enn vanlig. Etter å ha hørt henne stønne, skyndte Paolina seg inn. Hun ble veldig bekymret og tilkalt signora Capobianco og hennes ektemann, professor Raffaele, som bodde i samme oppgang i bygningen. Han ga henne en injeksjon av kamfer, men hun falt i koma. Hennes tilstand fortsatte å forverres raskt. Hun satte seg opp i sengen og utbrøt: «Jeg dør!» Dette skjedde to ganger. Etter en stund sa hun: «Men jeg kan ikke se lenger!» deretter vendte hun hodet til den ene siden. Da andre kom til, begynte de også å gni brystet med kamfersprit, de la varmeflasker på føttene og hendene for å gjenopprette sirkulasjonen, mens en vaktlege og sognepresten i Maria Ausiliatrice ble tilkalt. Legen regnet med at det var et hjerteinfarkt, og at hvis hun overvant den krisen, ville hun bli reddet. Han satte injeksjoner som dessverre ikke var til nytte, og hennes tilstand fortsatte å forverres.

Samtidig beveget Hedvig sine lepper i bønn. Søsteren kom med Jesusbarnet, som hun hadde kysset så ofte i livet. Nesten i samme øyeblikk kom to prester fra sognet, en av dem, kapellanen, ga henne sykesalvingens sakrament, ettersom hun var døende. Vitalia skrev: «Jeg hadde møtt henne noen timer tidligere i kirken Santa Maria Maggiore før jeg dro tilbake til mitt hus. Jeg ble raskt tilkalt av professor Capobianco fordi Hedvig plutselig hadde følt seg veldig syk. Da jeg kom til søstrene Carbonis hus, var hun i ferd med å trekke sine siste åndedrag. Jeg dro for å hente en prest i sognet, som kom akkurat i øyeblikket da Hedvig utåndet, slik at han ga henne sykesalvingens sakrament kondisjonalt». Hedvig Carboni døde av angina pectoris i sitt hus i Via Camilla klokken 22.30 den 17. februar 1952, 71 år gammel. Straks hun døde, viste hennes ansikt en stor fred med et engleaktig og himmelsk smil.

Hennes kirkefiendtlige bror Galdino mente at Hedvigs død ble påskyndet av at hun samme dag sto i lang tid på Piazza Santa Maria Maggiore og lyttet til p. Lombardis tale. Og det var sannsynligvis riktig, for etter lunsj førte kulden til forstoppelse og det hjerteinfarktet som hun døde av den kvelden. Syv år tidligere hadde Herren forutsagt at hun ville dø i februar, og slik ble det. Hun hadde selv forutsagt til p. Ignazio at han ikke ville være til stede ved hennes død. Slik ble det, til tross for at han hadde gjort sitt ytterste for å spore henne.

Vitalia fortalte: «Hedvigs døde legeme ble stelt i soverommet. Det forble i rommet i to netter, overvåket av meg og hennes søster Paolina. Jeg husker ikke at noe ekstraordinært skjedde med hennes legeme den dagen og de to nettene, bare at jeg selv så at en glorie av stråler hadde dannet seg rundt Hedvigs hode, som forble synlig i puten, men forsvant senere. Om morgenen den 18. februar ble p. Ignazio endelig funnet, og han kom til Via Camilla og tok flere bilder av Hedvigs døde legeme. Deretter kom mange andre prester, pasjonistpatre og søstre. Blant pasjonistene var p. Rosati, som senere skrev Hedvigs første biografi. Blant prelatene kom Mgr. Massimi, og blant søstrene kom sr. Maria Longaroni, som var en nær venn av Hedvig.

Hedvigs begravelse var svært enkel. P. Ignazio og Don Bruno hentet hennes legeme, men hun ble ikke brakt til sognet. (…) Hun ble ført direkte til kirkegården i Albano, hvor hun ble plassert i kapellet, fordi kirkegårdsarbeiderne allerede var ferdige med dagens arbeid. Frem til dette punktet var jeg også til stede. Hedvig ble gravlagt neste dag, men jeg var ikke der. Hun hviler fortsatt der». Hedvigs legeme ble plassert i familiegraven ved siden av sin far, som døde i 1937. Senere skulle også hennes bror Galdino og hans hustru gravlegges i samme grav.

Hennes gode venn sr. Maria Longaroni, som også hadde vært hennes sykepleier de siste årene, fortalte: «Mandag morgen ble jeg varslet om at Hedvig døde plutselig kvelden før (…). Jeg ankom tidlig til søstrene Carbonis hjem, hvor jeg fant hennes legeme i soverommet, som fungerte som et lyskammer. Hun var kledd i svart, med et slør på hodet som jeg selv hadde laget for henne en gang. Hjemme fant jeg Paola, hennes bror Galdino, hans kone og Hedvigs nevø, som jeg ikke husker navnet på. Ved begravelsen deltok jeg ikke (...). Etterlatt alene i huset gikk jeg til soverommet, som jeg fant gjennomsyret av en svært skarp vellukt, en duft som ble kjent av Paola og andre slektninger etter at de hadde kommet tilbake fra begravelsen».

På grunn av Hedvigs voksende ry for hellighet ble det besluttet å åpne en salig- og helligkåringssak for henne. Hennes saligkåringsprosess begynte med en informativprosess i desember 1968 i vikariatet Roma, hvor hun døde. Denne prosessen ble avsluttet på et ukjent tidspunkt. Den ble offisielt åpnet den 29. april 1994, da Helligkåringskongregasjonen ustedte dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei). En supplerende prosess ble åpnet den 18. oktober 1999 og avsluttet den 1. juni 2001, i henhold til de oppdaterte forskriftene som nå gjaldt for prosesser for salig- og helligkåring. Det var mange mennesker som ikke kunne tro på de mystiske fenomenene som omga Hedvig, men de tvilte absolutt ikke på hennes utvilsomme moral, hennes engleaktige vesen og uangripelighet. og dette gjaldt alle vitner i de kanoniske prosessene for hennes saligkåring.

Den 1. mars 2002 utstedte Helligkåringskongregasjonen et dekret som anerkjente gyldigheten av informativprosessen og den supplerende prosessen. Sakens Positio super virtutibus ble oversendt til kongregasjonen i 2008. De teologiske konsulentene møttes den 10. oktober 2013, men de kunne ikke komme frem til en godkjennende konklusjon etter å ha diskutert omfanget av hennes mystisisme og dybden i hennes åndelige skrifter. Noen aspekter trengte en grundigere granskning, men da de møttes igjen 29. november 2016, ga de sin tilslutning. Kardinalene og biskopene med medlemskap i kongregasjonen avga en positiv kjennelse den 4. april 2017. Den 4. mai 2017 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

Hedvigs midlertidige hvilested i NettunoDen 6. oktober 2015 ble hennes levninger i en hvit kiste i familiegraven på kirkegården i Albano Laziale ekshumert for en kanonisk identifikasjon i forbindelse med hennes saligkåringssak. Dagen etter ble hennes levninger overført til den pavelige helligdommen og basilica minor for Madonna delle Grazie og den hellige Maria Goretti i Nettuno sør for Roma i regionen Lazio. Der ble messen feiret corpore præsenti («med legemet tilstede»), noe som ikke hadde skjedd i februar 1952. Ved slutten av messen ble levningene plassert i skriftemålskapellet i helligdommen. Dermed fikk hun i mer enn tre år hvile i samme helligdom som sin favoritthelgen Maria Goretti.

Etter anerkjennelsen av hennes heroiske dyder var det bare godkjennelsen av et mirakel som gjensto før hun kunne saligkåres. Et angivelig mirakel på hennes forbønn var allerede gransket. Det skjedde i februar 1954, da steinbryteren Antonio Fois (1908-75) fra Alghero forsøkte å knuse en stor stein under sitt arbeid. Men meiselen som han arbeidet med skled, og han ble utsatt for et voldsomt slag mot stortåen på høyre fot. I flere måneder forsøkte leger og ortopeder forgjeves å få foten frisk, men en progressiv forverring oppsto, med væskende sår, osteomyelitt (betennelse i bein og beinmarg) og koldbrann. Legene oppnådde ikke en normal gjenopprettelse med de mest anerkjente behandlinger, så de tilrådde amputasjon, men Fois nektet.

Hans hustru, som var fransiskanertertiar, gikk den 17. februar 1954, toårsdagen for Hedvigs død, til messen som ble feiret i kirken San Francesco i Alghero. Messen ble feiret av p. Cuccuru Pasquale fra Pozzomaggiore. Antonios hustru var i tårer, og dette la Fra Francesco Incones merke til. Han foreslo at hun skulle påkalle Hedvig Carboni, en hellig sjel som messen snart skulle bli feiret for, og be om hennes forbønn. Kvinnen lovte å gjøre det, og under elevasjonen hørte hun en stemme bak seg som sa: «Dette er øyeblikket å be om den nåde du ønsker». Hun adlød og ba om et mirakel for sin mann. Etter feiringen dro signora Fois hjem. Så snart hun kom inn, fant hun sin mann klar til å fjerne bandasjene fra foten fordi han ikke lenger følte noe ubehag, faktisk var foten helt helbredet, smerten var forsvunnet og huden hadde fått tilbake sin rosa farge. Umiddelbart så signore Fois etter sine sko, tok dem på seg og gikk ut. Han var i stand til å gjenoppta sitt arbeid innen kort tid.

Det angivelige mirakelet ble undersøkt i en kanonisk prosess på bispedømmenivå mellom 1987 og 1990, og helligkåringskongregasjonen i Vatikanet godkjente gyldigheten av denne prosessen den 6. oktober 2000. Deretter ble saken behandlet av kongregasjonen i de følgende årene frem til mellom 2010 og 2013. Den 23. november 2017 møttes den medisinske kommisjonen for å ta stilling til saken. De syv berømte legene i kommisjonen konkluderte enstemmig med restitutio ad integrum, «gjenopprettelse til opprinnelig tilstand», uten noen kjent vitenskapelig forklaring. Det er en tilstand som oppstår når det ikke bare er snakk om en fullstendig helbredelse, men også fullstendig restaurering av organene som var ødelagt av sykdommen.

Teologene møttes den 26. april 2018 og slo fast at den mirakuløse helbredelsen hadde skjedd på Hedvigs forbønn. Kardinalene og biskopene i kongregasjonen møttes den 6. november 2018 og godkjente medisinernes og teologenes konklusjoner at helbredelsen var uforklarlig, fullstendig, varig og fremkommet gjennom Hedvig Carbonis forbønn. Den 7. november 2018 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Dermed ble veien åpnet for en snarlig saligkåring. Etter over tre år tok Nettuno farvel med Hedvig den 24. mai 2019 med en høytidelig koncelebrert messe feiret av p. Giuseppe Adobati. Deretter ble hennes levninger overført til Sardinia for saligkåringen. Hennes relikvier har fra den 25. mai 2019 hvilt i et alter i det første kapellet i sognekirken San Giorgio Martire i Pozzomaggiore, kirken hvor hun ble døpt.

Hun ble saligkåret den 15. juni 2019 på den kommunale veddeløpsbanen Ippodromo Generale Eugenio Unali i Pozzomaggiore i provinsen Sassari på øya og regionen Sardinia i Italia. Som vanlig i dette pontifikatet ble saligkåringen ikke foretatt av paven selv, men av hans spesielle utsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Giovanni Angelo Becciu. Biskop Mauro Maria Morfino av Alghero og Bosa presiderte ved messen. Til stede var minst 5 000 troende, alle sardiske biskoper og mange prester. Ved saligkåringen ble det opplyst at hennes minnedag blir 4. mai, datoen for hennes dåp. Pasjonistpateren Antonio Annichino CP, sogneprest i Pozzomaggiore, kunngjorde at et sogn ville få hennes navn.

Hedvig Carboni er den første stigmatiserte fra Sardinia. Etter hennes saligkåring har Kirken nå fire salige legkvinner født på Sardinia, de andre er de salige Antonia Mesina (1919-1935), salig i 1987, Maria Kristina av Savoia (1812-1836), salig i 2014, og Elisabeth Sanna (1788-1857) fra Codrongianos, salig i 2016. Andre salige fra Sardinia er den salige Josefina Nicoli (1863-1924) og den salige Frans Zirano (ca 1564-1603) fra Sassari, martyr for troen 25. januar 1603 i Algerie, saligkåret den 12. oktober 2014.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, latinaoggi.eu, cagliaripad.it, lanuovasardegna.it, profezie3m.altervista.org, ogliastraweb.it, mysticsofthechurch.com, therealpresence.org, preghiereagesuemaria.it, fr.zenit.org, es.catholic.net – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden Opprettet: 27. juni 2019

av Per Einar Odden publisert 27.06.2019, sist endret 27.06.2019 - 20:02