Den hellige Theofanes Rekluseren (1815-1894)

Den hellige Theofanes Rekluseren (Theofan, Theophan, Theophanes; ru: Feofan Zatvornik; Феофан Затворник) ble født som Georg Vasiljevitsj Govorov (ru: Georgij; Георгий Васильевич Говоров) den 10. januar 1815 i landsbyen Tsjernavsk (ru: Чернавск) i provinsen Orjol i hjertet av Russland. Hans far var en lærd russisk-ortodoks prest. Han fikk sin første utdannelse på den geistlige grunnskolen i Livny fra 1823 til 1829. Fordi han der var beste elev, fikk han dra til det geistlige seminaret i Orjol, hvor han gikk fra 1829 til 1837. På grunn av hans fremragende bibelkunnskaper foreslo biskop Nikodim av Orjol at han studerte videre på Det teologiske akademiet i Kiev. Han studerte ved akademiet mellom 1837 til 1841 og fikk oppleve dets blomstringstid. Allerede da viste hans vitenskapelige legning seg, men også hans hang til ensomhet.

Trolig besøkte han i studietiden flere ganger det berømte Huleklosteret i Kiev, og i disse omgivelsene var det ikke forbausende at han mottok den monastiske tonsuren allerede mens han var student, den 15. februar 1841. Han fikk munkenavnet Theofanes. Den 6. april ble han viet til munkediakon og den 1. juli ble han presteviet. Allerede i august samme år ble hieromunken (prestemunken) Theofanes utnevnt til rektor for de kirkelige skolene i Kiev. Fra desember 1842 var han inspektør og dosent for logikk og psykologi ved seminaret i Novgorod. Den 13. desember 1844 ble han professor i moral- og pastoralteologi og assisterende inspektør ved Det teologiske akademiet i St. Petersburg.

Men Theofanes var ikke udelt lykkelig med akademisk arbeid, så han ba om å bli fritatt for sine plikter. Han ble da utnevnt som medlem av en russisk geistlig delegasjon til Det nære østen og Jerusalem fra midten av 1847 til 1855. Leder var den berømte arkimandritt Porfirij Uspenskij (1804-85). Fra Jerusalem besøkte Theofanes klosteret Mar Saba og Katarinaklosteret samt de koptiske klostrene, hvor han fordypet seg i verkene til de greske kirkefedrene. Han vendte tilbake til Russland via Roma, hvor han ble mottatt av den salige pave Pius IX (1846-78).

Fra 12. april 1855 underviste han i kirkerett ved akademiet i St. Petersburg, og på grunn av sine fortjenester i Det nære østen ble han opphøyd til rang av arkimandritt. I september 1855 ble han utnevnt til rektor for seminaret i Olonets, og i denne stillingen sørget han for å bygge opp seminaret. Men allerede i mai året etter ble han utnevnt til hovedprest ved den keiserlige russiske ambassadekirken i Konstantinopel. I denne stillingen engasjerte han seg for bulgarernes krav om at bulgarske geistlige skulle gjøre tjeneste på sitt morsmål. Senere ble han den 13. juni 1857 kalt tilbake til Russland for å bli rektor ved akademiet i St. Petersburg og inspektør for religiøs utdannelse ved hovedstadens sekulære skoler. Han var også utsett til professor i dogmatikk, men etter eget ønske ble han fritatt for denne oppgaven.

Den 29. mai 1859 ble Theofanes utnevnt til biskop av eparkiet (bispedømmet) Tambov (Тамбoв) og Sjatsk (Шацк), og tre dager senere ble han bispeviet i lavraen St. Aleksander Nevskij i St. Petersburg. Blant hovedpunktene i hans biskoppelige virksomhet var predikantutdannelsen og en reform av den kirkelige utdannelsen generelt. Han etablerte en bispedømmeskole for jenter. Mens han var i Tambov, lærte han å kjenne og elske det avsidesliggende klosteret Vysja (ru: Выша) i sitt bispedømme.

Den 22. juli 1863 ble han utnevnt til biskop av eparkiet Vladimir-Suzdal, hvor han ble i tre år. Han etablerte også en bispedømmeskole for jenter i Vladimir. Han visiterte menigheter over hele bispedømmet og feiret liturgien, prekte, restaurerte kirker og delte de troendes gleder og sorger. Det var svært vanskelig for biskop Theofanes å leve i verden og bli involvert i fåfengte verdslige disputter. Mange misbrukte hans tillit, men han fikk seg ikke til å disiplinere noen. I stedet overlot han slike ubehagelige oppgaver til erkepresten i sin katedral.

Theofanes var til stede ved avdekkingen av relikviene til den hellige Tikhon av Zadonsk (1724-83) i 1861, og dette gjorde et voldsomt inntrykk på ham, for han hadde mye til felles med denne helgenen. Han hadde elsket Tikhon fra sin tidligste barndom og snakket alltid om ham med stor entusiasme. Da Tikhon ble helligkåret av den ortodokse kirkes hellige synode den 13. august 1861, kjente biskop Theofanes' glede ingen grenser.

I 1866 ba Theofanes metropolitt Isidor av St. Petersburg (1799-1892), formann for den hellige synode, om å få bli fritatt fra sine plikter som biskop av Vladimir. Knapt to uker senere, den 17. juni 1866, innvilget synoden hans anmodning. En uke senere feiret han den hellige liturgi for siste gang i Vladimir. Mens han forberedte seg på å forlate sitt bispedømme, ønsket han å fokusere på sin egen frelse og å konsentrere seg om en uforstyrret kommunion med Gud. Den 24. juli 1866 tok han farvel med bispedømmet og forlot verden til fordel for et innelukket liv.

Han ble utnevnt til hegumen (abbed) for klosteret Marias Dormisjon i Vysja, rundt fem mil øst for Sjatsk, men han trakk seg snart fra denne stillingen etter å ha hatt den bare fra juli til september 1866. Han fikk tillatelse til å bo i klosteret og til å feire liturgien så ofte han ville. Han mottok også en pensjon på tusen rubler. I klosteret viet han seg først og fremst til å skrive åndelige bøker. Gjennom disse bøkene har Theofanes blitt en åndelig velgjører for alle ortodokse kristne.

Biskop Theofanes skrev mange bøker, men han fikk ikke noen inntekter fra deres salg. Han prøvde å holde dem så billige som mulig, og de ble raskt utsolgt. Han skrev om temaer som andre før ham ikke hadde behandlet i dybden, som hvordan leve et kristent liv, hvordan overkomme syndige vaner og hvordan unngå desperasjon. Han prøvde å forklare trinnene på den åndelig perfeksjon systematisk som en som selv hadde gått disse ulike trinnene. Blant hans bøker er «Det åndelige liv og hvordan avpasses til det», «Veien til frelse» og «Brev om det åndelige liv». Han oversatte også Filokalia i fem bind fra kirkeslavisk til russisk samt prekenene til den hellige Simeon den nye teologen (949-1022). Filokalia er en klassiker innen ortodoks spiritualitet og består av utvalgte skrifter fra en rekke kirkefedre.

I sine seks første år i klosteret deltok biskop Theofanes i alle gudstjenestene, inkludert den tidlige liturgien. Han sto stille i kirken med øynene lukket slik at han ikke skulle bli distrahert. Han feiret ofte liturgien på søndager og festdager. Men fra påsken 1872 og til sin død kuttet han ut alle forbindelser med andre mennesker, bortsett fra sin skriftefar, og han forlot ikke lenger cellen for å gå til kirken. Han bygde et lite kapell i sitt losji og viet det til Herrens dåp. I ti år feiret han liturgien der på søndager og festdager. I de siste elleve årene av sitt liv feiret han liturgien hver dag alene. Noen ganger sang han og noen ganger var han fullstendig taus. I 1890 tildelte akademiet i St. Petersburg ham tittelen doktor i teologi.

Når noen besøkte ham i forretninger, pleide biskop Theofanes å svare med så få ord som mulig og deretter synke hen i bønn. Dersom noen sendte ham penger, pleide han å dele dem ut til de fattige mens han beholdt bare litt selv for å kjøpe bøker. Når han ikke var opptatt med å skrive eller be, arbeidet eneboerbiskopen med å snekre eller male ikoner. Han mottok mellom tyve og førti brev hver dag, og han besvarte dem alle. Han var i stand til å se hver eneste brevskrivers åndelige disposisjon og deretter gi detaljerte svar på spørsmålene fra dem som kjempet med sine egne sjelers frelse.

Hans syn ble svekket i hans siste år, men han sluttet ikke å arbeide på grunn av det. Om kvelden pleide hans celletjener å forberede alt til liturgien biskopen skulle feire morgenen etter. Etter å ha feiret liturgien, pleide Theofanes å banke i veggen som et signal til celletjeneren om å servere ham te. På dager hvor det ikke var noen faste, spiste han lunsj klokken ett. Den besto av et egg og et glass melk. Klokken fire drakk han litt te, og deretter var det ikke mer mat den dagen.

Biskop Theofanes begynte å bli svakere i begynnelsen av 1894. Han skrev fortsatt om ettermiddagen den 6. januar, men da celletjeneren kom for å se til ham klokken halv fem, fant han biskopen død. Hans legeme lå i den lille kirken i hans celle i tre dager og deretter enda tre dager i katedralen. Det var overhodet ingen tegn til forråtnelse. Han ble gravlagt i Kazan-kirken i klosteret Vysja. Han var den viktigste russiske starets (eldste) på 1800-tallet.

I anledning tusenårsjubileet for Russlands dåp, det vil si den hellige Vladimir av Kievs (ca 956-1015) dåp i 988, avholdt den russisk-ortodokse kirke et konsil fra 6. til 9. juni 1988 i den hellige Sergius av Radonezjs (ca 1314-92) Treenighetskloster (Troitse-Sergijeva Lavra) i Sergijev Posad. Dette konsilet helligkåret ni personer: storfyrst Demetrius Donskoj (1350-89), ikonmaleren Andreas Rubljov (ca 1360-1430), Maximos grekeren (ca 1475-1556), metropolitt Makarios av Moskva (1482-1563), Paisius Velitsjkovskij (1722-94), Xenia av Petersburg (ca 1731-ca 1803), biskop Ignatios Brjantsjaninov av Stavropol (1807-67), Ambrosius av Optina (1812-91) og biskop Theofanes Rekluseren (1815-94). Theofanes' minnedag er fødselsdagen 10. januar (22. januar etter den gregorianske kalenderen), men dødsdagen 6. januar (eller 5. januar) nevnes også (17. januar i den gregorianske kalenderen).