Den hellige Ignatios Brjantsjaninov av Stavropol (1807-1867)

Minnedag: 6. januar

Den hellige Ignatios Brjantsjaninov av Stavropol (1807-1867)

Den hellige Ignatios (ru: Ignatij; Игнатий) ble født som Demetrius Aleksandrovitsj Brjantsjaninov (ru: Dmitrij; Дмитрий Александрович Брянчанинов) den 15. februar 1807 i Pokrovskoje i Grjazovets rajon i Vologda oblast i Russland. Han kom fra en velstående adelig landeierfamilie. Han var intellektuelt begavet og med en fredlig og reflektert karakter, og fra tidlig barndom var han tiltrukket av et liv i bønn og stillhet. Men hans far planla en militær karriere for sønnen, så i 1823 skrev han inn den femtenårige Dmitrij på det keiserlige militære ingeniørakademiet i St. Petersburg, hvor forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821-81) senere også skulle studere (1838-43).

På akademiet utmerket Dmitrij seg og tiltrakk seg endog oppmerksomheten til storhertug Nikolas Pavlovitsj, den fremtidige tsar Nikolas I (1825-55). Men likevel følte han seg kalt til et monastisk liv, noe som var uvanlig for en russisk aristokrat på den tiden, og han ble dypt ulykkelig og deprimert ved den tilsynelatende uavvendelige utsikten til en karriere som offiser. I 1826 ble Dmitrij alvorlig syk, men likevel avla han i desember 1826 sin eksamen som den fremste blant alle kandidatene på ingeniørakademiet og mottok sin kommisjon som offiser i hæren. Straks forsøkte han å si fra seg kommisjonen, men dette ble avslått etter ordre fra tsar Nikolas. Men i 1827 ble han alvorlig syk igjen, og denne gangen ble oppsigelsen akseptert av de keiserlige myndighetene og han forlot hæren.

I de neste fire årene levde Dmitrij som novise i forskjellige klostre, men uten å slå seg ned permanent i noen av dem. Delvis skyldtes dette dårlig helse, og delvis skyldtes det at han ikke klarte å finne seg en åndelig far som han reservasjonsløst kunne ha tillit til. I resten av livet ville han beklage mangelen på sanne åndelige eldste på sin tid. Han fikk imidlertid til slutt kontakt med den hellige starets (eldste) Leonid Nagolkin (1768-1841), en av de berømte fedrene i klosteret Optina.

Til slutt ble Dmitrij munk i 1831 da han avla monastiske løfter for hierarken i sin hjemprovins, biskop Stefan av Vologda, og han mottok da klosternavnet Ignatios. Kort etter ble han diakonviet og samme år ble han presteviet. Alt dette fant sted uten foreldrenes godkjennelse. I 1832 ble hieromunk (prestemunk) Ignatios utnevnt til superior for et lite kloster i bispedømmet Vologda. Imidlertid førte det fuktige klimaet til så store helseproblemer at han raskt ble tvunget til å trekke seg som superior.

Høsten 1833 hendte det noe svært uventet. Tsar Nikolas besøkte det militære ingeniørakademiet i St. Petersburg, og mens han var der, spurte han hvordan det hadde gått med den lovende studenten Dmitrij Aleksandrovitsj. Da han hørte at han var blitt munk og prest, ga tsaren ordre om at hieromunk Ignatios skulle vende tilbake til den keiserlige hovedstaden, hvor han i en alder av 26 år ble opphøyd til rang av arkimandritt. Samtidig ble han utnevnt til hegumen (abbed) for klosteret St. Sergius (Sergijeva Pustyn), et av de viktigste i St. Petersburg og et som nøt stor keiserlig gunst. Tsar Nikolas betrodde arkimandritt Ignatios oppgaven med å forvandle dette klosteret til en mønsterkommunitet, hvor besøkende til det keiserlige hoff kunne se et klostervesen som det skulle være.

I de neste 24 årene utførte arkimandritt Ignatios sine plikter som hegumen for klosteret St. Sergius, ofte under anstrengende omstendigheter, og han viet spesiell oppmerksomhet til liturgiens skjønnhet. Klosteret ble faktisk en slags standard for russisk klostervesen, og dets abbed fikk mange åndelige barn, ikke bare blant sine munker, men også blant legfolket i hovedstaden. I denne tiden var han en flittig forfatter og skrev mye av det materialet som utgjør de fem bindene med samlede verker. Samtidig var han helt utslitt av sine forpliktelser som hegumen.

Men i 1857 ble han utnevnt til biskop av Stavropol og Kaukasus, et enormt og uorganisert bispedømme med administrative byrder som var spesielt vanskelige for noen med så dårlig helse som biskop Ignatios. Derfor var det ingen overraskelse da han etter fire års tjeneste i 1861 innleverte sin avskjedssøknad av helsemessige årsaker. Søknaden ble innvilget, og biskop Ignatios fikk lov til å trekke seg tilbake og tilbringe de siste seks årene av sitt liv i klosteret St. Nikolas i Babajevo (Nikolo-Babajevskij) i Vologda oblast (bispedømmet Kostroma). Der brukte han tiden til å fullføre sitt åndelige forfatterskap og føre en omfattende korrespondanse med sine åndelige barn.

Biskop Ignatios skrev et omfattende materiale, mest om det åndelige liv og om bønn. Hans skrifter var først og fremst beregnet på munker, og han er av den største betydning for den samtidige monastiske oppblomstringen i Russland. Men han skrev også mye om en spiritualitet for kristne som lever i verden. Minst to større verker er oversatt til flere språk: «Om Jesusbønnen» og «Arenaen: et tilbud til samtidig klostervesen».

Biskop Ignatios døde den 30. april 1867 i klosteret St. Nikolas i Babajevo, bare seksti år gammel. Hans relikvier er bevart i klosteret Tolga nær Jaroslavl.

I anledning tusenårsjubileet for Russlands dåp, det vil si den hellige Vladimir av Kievs (ca 956-1015) dåp i 988, avholdt den russisk-ortodokse kirke et konsil fra 6. til 9. juni 1988 i den hellige Sergius av Radonezjs (ca 1314-92) Treenighetskloster (Troitse-Sergijeva Lavra) i Sergijev Posad. Dette konsilet helligkåret ni personer: storfyrst Demetrius Donskoj (1350-89), ikonmaleren Andreas Rubljov (ca 1360-1430), Maximos grekeren (ca 1475-1556), metropolitt Makarios av Moskva (1482-1563), Paisius Velitsjkovskij (1722-94), Xenia av Petersburg (ca 1731-ca 1803), biskop Ignatios Brjantsjaninov av Stavropol (1807-67), Ambrosius av Optina (1812-91) og biskop Theofanes Rekluseren (1815-94). Ignatios' minnedag er dødsdagen 30. april (13. mai etter den gregorianske kalenderen). Han avbildes i kunsten kledd som biskop.

av Webmaster publisert 30.01.2010, sist endret 28.12.2015 - 12:06